Å være i verden - men ikke av verden

Hvordan kan vi leve midt i en verden preget av frykt, hat og vold, og ikke bli ødelagt av det? Når Jesus ber til sin Far for sine disipler, svarer han på dette spørsmålet ved å si: «Jeg ber deg ikke om å fjerne dem fra verden, men å beskytte dem mot den onde. De tilhører ikke verden likeså enn jeg tilhører verden» (Johannes 17:15–16). Å leve i verden uten å tilhøre verden oppsummerer essensen av det åndelige livet. Det åndelige liv holder oss klar over at vårt sanne hus ikke er fryktens hus, der hatets og voldens krefter hersker, men kjærlighetens hus, der Gud bor.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Babylon - men ikke babylonsk

En for meg ukjent farget kvinne bar frem følgende budsskap via sosiale medier. og jeg synes det er så viktig at jeg har valgt å oveersette det til norsk:

"Dette landet er ikke lenger et kristent land., Du forstår at i Babylon avvises ikke bare den kristne tro. Den er blitt anstøtelig. Har du lagt merke til det? Ja, vi lever virkelig i Babylon - men vet du, jeg har virkelig gode nyheter for dere: Vi er i Babylon, men vi er ikke babylonere! Vi er barn av Den Høyeste Gud! Og jeg priser Gud for det.

Derfor, når vi ikke er babylonere, har vi ingen ting å gjøre med å oppføre oss som dem. Det finnes steder i Babylon hvor vi ikke kan oppholde oss. Vi kan ikke kle oss som dem, eller spise den  maten de spisr. Vi kan ikke synge deres sanger eller lytte til deres musikk. Vi er "en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom., for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalt dere fra mørket til sitt underfulle lys." (1.Peter 2,9)

Er det ikke vidunderlig å vite at Gud har utvalgt oss til å være Hans egne og vi er blitt kalt til å representere Ham i Babylon. Av den grunn kan vi ikke bli lik babylonerne og leve etter deres standard."

Trygg i all uro

 Når Jesus dør på korset går 'verden' under. Den onde verden blir tilintetgjort. Jesus har tatt på seg all verdens skyld, i nåtid og i fremtid. Han har tatt den inn i seg selv og sonet den.

Den gamle verden består tilsynelatende fremdeles, men den har mistet sin kraft og er overvunnet en gang for alle. Tegnet på at det er forbi med den gamle verden, er Jesu oppstandelse. Der og da begynner den nye evige verden. Alle som tror på oppstandelsen og dermed får del i den har allerede begynt å leve i denne nye verden. Guds makt og herrevelde har allerede vist seg ved Jesu død på korset. Der, ved korset, har Gud gjort endelig opp med den gamle verden. Derfor maler evangelistene Jesu død i apokalyptiske bilder: solen formørkes, jorden bever, graver åpner seg. Alt får oss til å tenke på de siste tider. 

For deg som lever etter Jesus og tror på ham, har denne verden gått under. Du har gjennomskuet den gamle verdens lureri og forfengelighet. Den har ingen fasthet, ikke noe egentlig innhold. Derfor skal du hverken stole på dem eller være redd for dem. Hva som enn skjer med verden, så kan det aldri skille deg fra Kristi kjærlighet. Du kan være trygg i all uro, for den uroen du opplever, er bare krampetrekninger hos en gammel verden som egentlig er død. Jesus har lidd all verdens lidelse og båret den fram til Faderen. Derfor kan du ikke lenger snakke om livets tragedie. Tragedien er forvandlet til et frelsende kors. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 114

Jesus ber ikke for verden!

5.søndag i påsketiden/Prekentekst: Joh 17,6-11

Er du sjokkert  eller forundret over tittelen? Jeg siterer bare Jesus. Han sier det slik i søndagens prekentekst: "Jeg ber ikke for verden." (v.9a) Jeg ble veldig forundret selv når jeg leste disse ordene første gangen for mange år siden. Hvem ber for verden da, tenkte jeg i mitt stille sinn, før det brast ut av meg: 'Det er din oppgave!' Og selvsagt alle andre troendes oppgave.

Jesus utdyper dette i det som er kalt for Jesu yppersteprestelige bønn. Han sier: "Jeg ber for dem." Hvem er "dem" i denne sammenhengen? De som er kommet til tro på Jesus gjennom disiplene, og for de som er kommet til tro gjennom Hans tjeneste: "men for dem som du har gitt meg, for de er dine." (v.9b)  Apostelen Paulus skriver om denne forbønnstjenesten for de troende i sitt brev til den kristne forsamlingen i Rom: "... Kristus er den som er død, ja, mer enn det, som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss." (Rom 8,34)                                                                                                                                                       

Jesu yppersteprestlige forbønnsoppgave fortsetter i himmelen: "Men han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem." (Hebr 7,24-25)

Om det er slik at Kristi forbønnsoppdrag er for de som er kommet til tro på Ham, har Herren betrodd forbønnsoppdraget om å be for verden, til oss. Hvilket privilegium og hvilket ansvar. Det er derfor apostelen Paulus formaner de første forsamlingene å ha EN prioritet, og som dessverre er glemt av mange forsamlinger i dag: "FREMFOR ALLE TING formaner jeg derfor at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk FOR ALLE MENNESKER." (1.Tim 2,1) Her er altså ikke forbønnsoppdraget begrenset til de som er kommet til tro på Kristus, her gjelder det alle mennesker uten unntak. Og så, i neste vers, konkretiserer apostelen at forbønnsoppdraget vi er betrodd også omfatter å be for våre jordiske myndigheter: "for konger og for de som er i høy stilling." (v.2a) Ringvirkningene av denne forbønnstjenesten gir seg praktiske og konkrete utslag: "så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse." (v.2b-4) Så er da Guds menighet først og fremst kalt til å være "et bønnens hus for alle mennesker"!

Den anerkjente britiske bibellæreren Derek Prince skriver om dette i boken: "Historien formes gjennom bønn og faste: 

"Regjeringen og de som styrer er det første spesifikke bønneemnet som Gud har lagt på hjertet til sitt folk når de møtes. Utstrakt erfaring har overbevist meg om at det store flertall av bekjennende kristne aldri foretar noen seriøs vurdering over å be for dette emnet. Ikke bare ber de aldri for regjeringen "fremfor alt", de ber knnapt nok for den i det hele tatt! De ber regelmessig for grupper slike som syke, de som er fengslet, predikanter, misjonærer, evangelister, de uomvendte, - alt og alle, - men ikke den gruppen Gud har satt først - regjeringen. Det er ingen overdrivelse å si at mange som mener om seg selv at de er overgitte kristne, aldri ber seriøst for regjeringen i sitt land så ofte som en gang i uken!" (side 38)

Men Jesus ber også for en ting til: om at vi skal bli bevart! 

"Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett." (v..11)

Ordet som oversettes med 'bevar' til norsk er det greske ordet 'teereoo' som betyr: 'holde, vokte' eller så her: 'bevare'. Jesus ber sin Far om å bevare oss, holde oss, vokte oss, i Faderens navn. Guds navn står for alt det Skriften åpenbarer om Guds vesen, Hans karakter. Jesus ber Faderen bevare oss fra det onde. det ser vi i vers 15, som ikke er med i dagens prekentekst: "Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde."

Til tross for alle lidelser han gikk gjennom som apostel, og det var ikke rent lite, vitner Paulus om at det Jesus ber om, er sant: "Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde." (2.Tess 3,3)

Vi ser, helt konkret, hvordan denne forbønnstjenesten ytrer seg rent praktisk i en episode i Peters liv. Ved en anledning sier Jesus til Peter: "Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jag ba for deg at din tro ikke måtte svikte." (Matt 22,31-32a)

Vi er trygge hos Jesus. Han dekker oss med sine forbønner!

Om å tilhøre Gud

Spørsmålet her er: «Hvem tilhører jeg? Gud eller verden?" Mye av det jeg er opptatt av daglig tyder på at jeg tilhører verden mer enn Gud. Litt kritikk gjør meg sint, og litt avvisning gjør meg deprimert. Litt ros hever humøret mitt, og litt suksess begeistrer meg. Det skal veldig lite til for å heve meg opp eller presse meg ned. Ofte er jeg som en liten båt på havet, fullstendig prisgitt bølgene. All tiden og energien jeg bruker på å holde en slags balanse og forhindre at jeg blir veltet og drukner, viser at livet mitt stort sett er en kamp for å overleve: ikke en hellig kamp, ​​men en engstelig kamp som er et resultat av den feilaktige ideen om at det er verden som definerer meg. . . .

Så lenge vi tilhører denne verden, vil vi forbli underlagt dens konkurransedyktige måter og forvente å bli belønnet for alt det gode vi gjør. Men når vi tilhører Gud, som elsker oss uten betingelser, kan vi leve som han gjør. Den store omvendelsen som Jesus krever, er å gå fra å tilhøre verden til å tilhøre Gud.

- Henri NNouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Alle disse 'hvis' som slavebinder meg

Så lenge jeg fortsetter å løpe rundt og spørre «Elsker du meg? Elsker du meg virkelig?" gir jeg all makt til verdens stemmer og setter meg selv i trelldom fordi verden er fylt med «hvis». Verden sier: «Ja, jeg elsker deg hvis du er pen, intelligent og rik. Jeg elsker deg hvis du har en god utdannelse, en god jobb og gode forbindelser. Jeg elsker deg hvis du produserer mye, selger mye og kjøper mye.» Det er endeløse "hvis" skjult i verdens kjærlighet. Disse "hvisene" gjør meg til en slave, siden det er umulig å svare tilstrekkelig på dem alle. Verdens kjærlighet er og vil alltid være betinget. Så lenge jeg fortsetter å lete etter mitt sanne jeg i verden av betinget kjærlighet, vil jeg forbli "hooked" til verden - prøver, feiler og prøver igjen. Det er en verden som fremmer avhengighet fordi det den tilbyr ikke kan tilfredsstille mitt hjertes dypeste begjær.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvem er en kristen?

Hva kreves egentlig for å kunne kalle seg en kristen? Jeg undrer meg litt på det.

Betyr det at for å kalle deg en kristen må du være som Sylvi Listhaug og støtte liberal politikk og hennes innvandrerkritiske linje, stemme Fremskrittspartiet eller De kristne? Må du være kritisk til pave Frans, og være overbevist om at Den romersk-katolske kirke er Skjøgen i Åpenbaringsboken? Må du støtte alt det den til enhver tid sittende regjering i Israel gjør - så lenge den regjeringen er konservativ? Må du være villig til å gi ditt liv for nasjonen Norge, om det skulle kreves av deg? Eller om du er amerikaner stemme på Donald Trump eller Ted Cruz? Kjempe for å bære våpen for å forsvare deg? Være motstander av Obamacare? Betyr det at du er en kristen at du kler deg på en bestemt måte? Eller blir med på homeparties for å kjøpe et eller annet vaskemiddel eller en bestemt helsedrikk som er et vidundermiddel?

Jeg spør fordi det kan synes slik når man leser en del avisinnlegg eller kommentarer på Facebook.

Når jeg leser Det nye testamente finner jeg helt andre kriterier for å kunne kalle seg en kristen. Som disse:

* Omvendelse og dåp
'Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'. (Apg 2,38) 'Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn'. (Joh 1,12)

* Ta opp sitt kors hver dag
'Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23) 'Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i kjødet. For det er nok at dere i den tid som har gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere. Men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde'. (1.Pet 4,1-5)

* Har Jesus som Herre i sitt liv
'Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon'. (Matt 6,24) 'Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,7) 'Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden'. (Joh 18,36) 'Han (Moses) valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen'. (Hebr 11,25-26)

Så langt jeg kan se er en kristen et menneske som har omvendt seg fra sin synd, og tatt imot Jesus som både Frelser og Herre. Han eller hun er blitt borgere av et annet rike med en annen konge enn denne verdens konger og herrer. Han eller hun lever ikke lenger med sin gamle identitet, men er blitt nye mennesker i kraft av Jesu nåde og Hans blod. De er blitt konger og prester for et annet rike, med andre lover og med andre prinsipper enn denne verdens. Jeg tror at mange av våre problemer og utfordringer handler om at vi blander sammen Guds rike og denne verdens riker.

Kristne og ikke-kristne er blitt så lik hverandre at man ikke lenger ser forskjell

Kristeligt Dagblad i Danmark offentliggjorde i går en norsk undersøkelse som viser at unge danske kristne som tilhører konservative menigheter ligner i "langt højere grad andre danske unge, end de ligner deres norske trosfæller".

Det er sosiologiprofessor Willy Pedersen som har fulgt 2600 ungdommer fra midten av 1990-tallet og frem til i dag. Sosiologiprofessoren hadde forventet å finne en langt høyere grad av sekularisering blant de unge enn det han fant. Det er her Kristeligt Dagblad kommer inn med sin vinkling av saken, hvor de skriver: "Den kunne han derimod have fundet blandt danske kristne unge fra konservative kirkeretninger, som i stigende grad påvirkes af samfundsudviklingen."

Undersøkelsen og kommentarene fra Kristeligt Dagblad er interessant i seg selv, men det er en annen side ved denne saken som burde komme på sakskartet:

Flere synes å mene at vi bør bli mest mulig lik verden for å vinne verden for Kristus.

Det er en av vår tids største misforståelser, og det strider da også ettertrykkelig imot Guds ord. Den sier faktisk det motsatte. Vi er kalt til å være salt og lys, og vi skal ikke skikke oss lik denne verden. Guds rike representerer det motsatte av denne verdens rike. Jeg tror at en av årsakene til at vi ikke vinner flere for Kristus, er at vi ikke er motkulturelle! Det er ingen forskjell på den som er en kristen, og den som ikke er det. Mye av det vi tilbyr i møtesammenheng er bare en "light-utgave" av hva som serveres på enkelte dansetilstellninger! Hvor er gudsfrykten blitt av?

Ikke av denne verden

Det er ikke mange som lenger holder frem hva Guds ord sier om atskillelse fra verden. Når hørte du sist en preken om dette? Enda Bibelen er veldig tydelig. Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med artikkelserien om kristen pasifisme. På Facebook har jeg deltatt i en interessat debatt om dette. Selv er jeg blitt mer og mer usikker på om vi kan snakke om "kristne" nasjoner, og at det er en kristens oppgave å forsvare et stykke landområde. Det synes for meg som om enkelte er villig til å drepe for å forsvare et land, men synes ikke som om de har tenkt igjennom at den de dreper går evig fortapt, og det fordi det er viktigere å forsvare et lands frihet fremfor en sjels frelse. Jesus sa det jo så tydelig at det ikke er til å misforstå: Mitt rike er ikke av denne verden! Hvorfor har vi da mer lojalitet til denne verden, enn vi har til Guds rike?

Jeg tror at vi som Jesu etterfølgere er kalt med et hellig kall til å leve atskilt fra verden:

"Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9)

"For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåde oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus. Han som ga seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fra fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninge." (Tit 2,11-14)

Som kristne er vi fremmede og utlendinger i denne verden. Det er vårt kall:

"Dere elskede, jeg formaner dere som fremmede og utlendinger ..." (1.Pet 2,11)

"Hvis noen taler, skal han tale som Guds Ord. Hvis noen tjener, skal han gjøre det med den kraft Gud gir, slik at Gud kan bli æret i alle ting ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet. Amen." (1.Pet 4,11)

Hvorfor snakkes det ikke om dette? Er vi blitt så oppslukt av Mammon og denne verden, at vi ikke våger å ta tak i det radikale budskapet Jesus kom med om Guds rike?

Johannes skriver i sitt brev: "Men hver den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?" (1.Joh 3,17)

På bildet ser vi matsalen til en av Bruderhof-kommunitetene

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 1

Vi hører stadig noen henvise til fariseerne. Ordet er nærmest blitt et skjellsord. Og Jesus advarte mot det Han kalte "fariseernes surdeig". Men har du hørt om "Herodes' surdeig"?

Det var Dean Taylor, redaktøren av "The Heartbeat of The Remnant", som gjorde meg oppmerksom på Markus 8,15. Jeg har ikke vært oppmerksom på dette skriftstedet:

"Da svarte Han dem og sa: Vær på vakt, og vokt dere for fariseernes og Herodes' surdeig."

Dean Taylor nevner dette skriftstedet i forbindelse med noe som skjedde i forrige måned, og som vakte stor oppsikt i USA. Da brøt Goshen College, en meget anerkjent privatskole, drevet av mennoniter, en 116 år gammel tradisjon. Da årets basket- og baseball kamper skulle begynne, reiste elevene seg og erklærte sin lojalitet til det amerikanske flagget. Det hele var uhørt, og en skandale i mennonitenes historie. Ikke en eneste gang i skolens 116 årige historie hadde noe slikt skjedd. Så vakte det da også nasjonal oppmerksomhet. Anabaptister har ikke for vane verken å stemme ved valg, eller uttrykke sin lojalitet til en nasjonalstat ved å hedre flagget på den måten amerikanerne gjør.

For Dean Taylor, som representerer historisk anabaptisme, var dette sjokkerende. Og jeg har ingen problemer med å forstå ham, eller dele hans syn. Men sammenblandingen av stat og kirke er etter hvert blitt så vanlig, og så sterk, at få kristne ser ut til å reagere på det. Det til tross for at Jesus sa at "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh 18,36)

Kanskje er årsaken til at det er blitt slik at vi ikke har fått med oss det Jesus sier i Mark 8,15. Han sier jo faktisk: "Vær på vakt", ja Han forsterker dette ved å gjenta: "Vokt dere ..." Og hva er det vi skal være oppmerksomme på? "Fariseernes surdeig", ja det forstår de fleste hva innebærer, men Jesus sier noe mer. Han taler også om "Herodes' surdeig". Hva er dette?

Herodes representerer statsmakten, han representerer den verdslig politiske tenkningen. Jesus taler om at den er som en surdeig. I dag ville vi snakke om "gjær", og vi vet hva som skjer når vi bruker gjær og skal lage brød. Deigen eser. Slik også med denne makten. Når den får tak på oss, vil den etter hvert også styre vår måte å tenke på.

Mange kristne snakker om at vi må engasjere oss politisk, og at det finnes kristne i ulike partier. Men finner vi noe sted i Det nye testamente at kristne engasjere seg politisk, og kjempet for nasjonalstaten? Jeg strever med å finne dette noe sted i Det nye testamente. De skriftstedene som brukes for å rettferdiggjøre dette handler om Guds rike, ikke denne verdens riker. Med mindre noen klarer å overbevise meg om det motsatte, kommer jeg ikke til å stemme ved neste valg.

I en serie artikler skal vi se nærmere på hva som skjedde med kirken etter keiser Konstantin, i det vi kan kalle historien om den politiske kristne.

(fortsettes)

I verden - men ikke av verden, del 5

De siste dagene har jeg gått og sunget på en salme fra 1600-tallet. Teksten er tysk, melodien fra Hallingdal. Du kjenner den sikkert. Den passer så godt nå i advent.

Eg veit i himmerik ei borg,
ho skin som soli klåre
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråd og tåre.

Der inne bur Guds eigen son
i herlegdom og æra,
han er min trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.

Men visst eg veit, ein morgon renn
då dødens natt skal enda
Min lekam opp or gravi stend
og evig fryd får kjenna.

Me takker deg til evig tid,
Gud Fader, alle saman,
for du er oss så mild og blid
i Jesus Kristus! Amen.

Teksten passer i grunnen veldig godt til bibelordet fra Fil 3,20: "Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus."

Hvis kristne er borgere av Himmelen, så er vi jo fremmede her på jorden! Er vi borgere av et annet rike, så er vi også forpliktet til å leve etter de ordninger som finnes for dette riket. Vår lydighet til Herren Jesus Kristus gjør oss til fremmede i denne verden.

Vi ser hvordan denne forståelsen av å være borgere av Guds rike, skaper problemer for de første kristne. Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger kapitel 17:

"Disse som har snudd verden opp ned, er også kommet hit. Jason har hatt dem hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (v.6-7)

Den største og endelige adskillelsen vil bare for evig. Vi leser om dette i Åpenbaringen:

"Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets Bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet ga fra seg de døde som var i det, og Døden og Dødsriket ga tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Deretter ble Døden og Dødsriket kastet i ildsjøen. Dette er dem annen død. Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets Bok, ble kastet i ildsjøen." (Åp 20,11-15)

(fortsettes)

I verden - men ikke av verden, del 4

Om ikke mennesket gir frivillig gjensvar på Guds kall til å leve adskilt, kan ikke fellesskap med Gud re-etableres. Dette er ikke gode og politisk korrekte toner i dagens teologiske debatt. Men det er likevel sant. Apostelen Paulus skriver i 2.Kor 6,14-18:

"Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belias? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikketroende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er Den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke ved det som er urent, så skal Jeg ta imot dere. Og Jeg vil være Far for dere, og dere skal være Mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige."

Når hørte du en preken over disse ordene sist?

Vi kan ikke unnslippe det faktum at det å tilhøre Gud betyr å adskille seg fra verden. Apostelen Johannes skriver: "Hvis noen elsker verden, er vår Fars kjærlighet ikke i ham." (1.Joh 2,15)

Guds perfekte hellighet og rettferdighet får oss til å si som mennene fra Bet-Sjemesh: "Hvem kan bli stående for Herrens ansikt?" Svaret på det spørsmålet finner vi i Salme 24,4: "Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin sjel til løgn og som ikke sverget falskt."

Når vi leser slike ord som Davids i Salme 24 er det naturlig å spørre seg selv: Hvem kan møte disse kvalifikasjonene? Utenfor det helliggjørende verk som Kristus gjør i våre liv, kan ingen! Men skal vi oppleve dette helliggjørelsens verk i våre liv så må vi være villige til å skille oss fra all synd og verdslighet!

"Men i et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til ære og noen til vanære. Om noen da renser seg fra disse sistnevnte kar, skal han selv være et kar til ære, hellighet og nyttig for Mesteren, gjort i stand til all god gjerning." (2.Tim 2,20-21)

Gud tolererer ikke en halvveis adskillelse. Jesus sa: "Dere kan ikke tjene både Gud og mammon." (Matt 6,24) Du finner det samme uttrykt i Jak 4,4: "Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud." Og i Ef 5,11: "Og ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller."

Kan det sies klarere? Jeg må spørre meg selv hva dette betyr konkret i mitt eget liv. Trenger du å stille deg det samme spørsmålet?

(fortsettes)

Bildet: Fra en Taize-gudstjeneste, hvor deltagerne samles rundt korset.

I verden - men ikke av verden, del 3

Det eksisterte et samfunn mellom Gud og Adam og Eva som var helt unikt. 1.Mos 3,8: "Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval." (Norsk Bibel 88) Syndefallet forårsaket et brudd i denne relasjonen, det oppsto et gap mellom Gud på den ene siden og mennesket på den andre. Som et resultat av de første menneskers fall er alle mennesker under synd. Jesaja sier det slik i Jes 53,6: "Vi fòr alle vill som får. Vi vendte oss hver til sin vei..." Apostelen Paulus beskriver den samme tragedie i Rom 3,11-12 og v.23: "Det er ikke èn som er forstandig. Det er ikke èn som søker Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, bei, ikke en eneste... for alle har syndet, og mangler Guds ære."

Vi finner det samme igjen litt senere i Romerbrevet: "Derfor, slik som synden kom inn i verden ved ett menneske og døden ved synden, og døden slik trengte seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet ..." (Rom 5,12) Den åndelige død som oppstod i Edens hage er det samme som å bli adskilt fra Gud, Han som er selve livets kilde. På grunn av det første menneskets opprør mot Gud, fikk syndefallet blant annet de følge at mennesket har plassert seg under Satans herredømme. Vi leser om dette i Ef 2,1-2: "... dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere en gang vandret im, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn."

Faktum er at om mennesket skal komme i kontakt med Gud igjen, må det adskille seg fra denne innflytelsen som satans herrevelde representerer! Mennesket må bli født på ny. Jesus sier det slik:

"Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3)

Når vi bli født på ny, det vil si når vi tar imot Jesus som vår Frelser og gjør Ham til Herre i våre liv, da går vi over fra satans rike til Guds rike, fra mørke til lys. Vi skifter med andre ord borgerskap. Vårt borgerskap er nå i himmelen!

I Tit 2,14 heter det:

"Han (Jesus) som ga seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fri fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninger."

Kristus gav seg selv for å bane veien for et folk som skulle bli Hans egne. 1.Peter 2,9 definerer dette folket for oss slik:

"Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys."

Legg merke til dette: et eiendomsfolk. Som kristne er vi Guds spesielle eiendom, fordi Kristi blod har kjøpt oss! Vi er dyrt kjøpt. Jesus gav sitt liv for hver eneste en av oss, og Han kjøpte oss fri fra satans herrevelde. Vi er nå Hans eiendom.

(fortsettes)

I verden - men ikke av verden, del 2

Her følger andre del av artikkelserien om vårt liv som kristne i verden. Utgangspunktet er pilegrimsmotivet, slik vi finner det beskrevet i Bibelen. La oss først se hvordan et leksikon beskriver en pilegrim:

"pilegrim, en person som av religiøse grunner foretar en reise (valfart) til et sted som i vedkommende religion blir ansett for hellig; motivasjonen kan enten være takknemlighet kombinert med et løfte om å tilbe en guddom eller helgen der, eller et ønske om å få del i stedets spesielle velsignelse."

Slik defineres begrepet i Store Norske Leksikon. Et annet leksikon, Caplex, definerer selve ordet pilegrim: " (av lat. peregrinus, fremmed), troende som valfarter til hellig sted."

Bibelen definerer en pilegrim som en fremmed borger, en som bor i et land som fremmed, og som er på vei mot et annet fedreland. En pilegrim er med andre ord en som er på gjennomreise. Guds folk er på en åndelig reise - en reise til sitt himmelske hjemland. Dette beskrives slik i Hebr 11,13-16:

"Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem."

På samme tid som de bor i denne verden søker de et annet fedreland, de er fremmede i det land de bor i. Fordi deres status og mål er så forskjellig fra de som ikke er frelst, finnes det et skarpt skille mellom en kristen og verden. Eller for å si det på en annen måte: Det skal finnes et slikt skille. Problemet i dag er at dette skillet mer og mer viskes ut, og forskjellen mellom en kristen og en ikke-kristen blir stadig mer utvisket. Men hør hva Jesus selv har å si om dette:

"Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere." (Joh 15,19)

Hvordan stemmer dette med våre egne liv? Blir vi hatet fordi vi følger Jesus?

I Joh 17,15-16 leser vi disse ordene av Jesus:

"Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik som Jeg ikke er av verden."

Jesus taler altså om en adskillelse fra verden. Dette er nærmest ukjente toner i mange kristne sammenhenger i dag. For mange bekjennende kristne er tanken om å leve som en pilegrim noe fremmed. Men denne tanken ligger likevel i selve hjertet av den kristne lære om adskillelse og du finner den beskrevet gjennom hele Bibelen og den blir praktisert av bibeltroende kristne den dag i dag.

I dag - kanskje som aldri før, trenger Guds folk å fornye tanken om at ikke er av verden, men lever i verden. Vi skal se nærmere på dette i dagene som kommer.

(fortsettes)

Kristi brud, våre krav til å leve egne liv og menneskers fortapelse

Flere steder i Det nye testamente leser vi at Herren gjør en brud rede for seg selv: ren og hellig, kjærlig og lydig, herlig og triumferende, uten skam, som bærer Hans særtrekk. Hvem er så denne Kristi brud? Hans brud er kroppen av de sanne troende, Guds levende menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.

Men mange troende i dag har mistet interessen for menigheten. Lojalitet og hengivelse til en lokal menighet er byttet ut med de mange personlige interessene og kravene som stilles fra så mange hold. Ikke minst vår travle livsstil gjør det vanskelig å kunne møtes med andre troende.

I noen artikler den siste tiden har jeg satt søkelys på det broder Andreas sier i et intervju med Dagen/Magazinet: Vi trenger en radikal endring av måten vi lever våre liv på!

I møte med mennesker som har en helt annen bakgrunn enn oss, f.eks muslimer som kommer til tro på Jesus, og som er villige til å gi sine liv for Jesus, eller kinesiske kristne eller kristne i Sentral-Asia som blir kastet i fengsel, men som likevel fortsetter å evangelisere, blir den kristendomsformen vi praktiserer her i Vesten dvask.

Jeg har skrevet om nøden de siste dagene for at Europa trenger å reevangeliseres. Om Hellas som desperat trenger evangeliske menigheter.

Men faktum er følgende: Mannge norske kristne tenker ikke engang på hvilket ansvar de har for misjonsbefalingen. Norske kristne SKAL ha sin ferie, gjerne i Hellas eller Tyrkia, men de skal ikke ta med seg bibler eller traktater for å vitne. De skal ha ferie. For livet i Norge er så krevende, at det har de krav på. Hva med livene til de som lever i muslimske land, og som blir kristne, er ikke de krevende? Betaler de en høyere pris for å følge Jesus, eller gjør vi det?

Betyr det at jeg ikke unner folk ferie? Selvsagt gjør jeg det. Men tenker du på at mennesker går evig fortapt fordi de ikke hører evangeliet? Mens du ligger på stranda og slikker sol, og tenker, DETTE har jeg krav på.

Skriver jeg dette for å skape dårlig samvittighet? Ja, kanskje vi trenger å ruske opp i våre hverdager og spørre oss selv om vi virkelig setter Guds rike først. Kanskje jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å utfordre deg?

Hva med å avsette en uke av neste års sommerferie til å dra på team et sted i Europa for å hjelpe en menighet med evangelisering? Eller reise til et land for å oppmuntre de troende på stedet, som ikke har kontakt med kristne utenfra, og som blir forfulgt for sin tro på Jesus. Eller er det slik at du som følger Jesus, bestemmer over ditt liv selv, og gjør det som passer deg og dine aller best. Vi lever tross alt bare en gang. Ja, men det kommer en evighet etter dette også.

Nytt internasjonalt bønne- og misjonsarbeid starter

Vi har nå bestemt oss for å gjenoppta vår internasjonale bønne- og misjonstjeneste. For en periode kjente vi at vi skulle legge denne ned, men opplever nå Guds ledelse til å gjenoppta dette viktige strategiske arbeidet. Vi har allerede knyttet oss til lignende tjenester i land som Israel og Storbritania. I vårt arbeide vil det inngå trening av bønneteam som kan reise til ulike land for bønneoppdrag, vi vil arbeide med meningsplanting og bibelundervisning. Om ikke så lenge vil et nasjonalt styre være på plass. Vi er foreløpig litt usikre på hvilket navn denne tjenesten vil få, men vil komme tilbake til det så snart dette er på plass. Et eget nettsted eller en ny blogg vil knyttes til dette arbeidet, samt et elektronisk nyhetsbrev. Ta oss gjerne med i forbønn i denne fasen av arbeidet med å få alle detaljene på plass. Blanet annet ber vi konkret om et sted hvor arbeidet kan ha et kontor, og om treningslokaler for bønneteamene. Arbeidet gjenopptas med basis i Jesu egne ord i Joh 4,35: "Sier dere ikke: Det er ennå fire måneder før høsten kommer? Se, Jeg sier dere,løft øynene deres og se på markene! De er allerede hvite til høsten!"