Flere steder i Det nye testamente leser vi at Herren gjør en brud rede for seg selv: ren og hellig, kjærlig og lydig, herlig og triumferende, uten skam, som bærer Hans særtrekk. Hvem er så denne Kristi brud? Hans brud er kroppen av de sanne troende, Guds levende menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.
Men mange troende i dag har mistet interessen for menigheten. Lojalitet og hengivelse til en lokal menighet er byttet ut med de mange personlige interessene og kravene som stilles fra så mange hold. Ikke minst vår travle livsstil gjør det vanskelig å kunne møtes med andre troende.
I noen artikler den siste tiden har jeg satt søkelys på det broder Andreas sier i et intervju med Dagen/Magazinet: Vi trenger en radikal endring av måten vi lever våre liv på!
I møte med mennesker som har en helt annen bakgrunn enn oss, f.eks muslimer som kommer til tro på Jesus, og som er villige til å gi sine liv for Jesus, eller kinesiske kristne eller kristne i Sentral-Asia som blir kastet i fengsel, men som likevel fortsetter å evangelisere, blir den kristendomsformen vi praktiserer her i Vesten dvask.
Jeg har skrevet om nøden de siste dagene for at Europa trenger å reevangeliseres. Om Hellas som desperat trenger evangeliske menigheter.
Men faktum er følgende: Mannge norske kristne tenker ikke engang på hvilket ansvar de har for misjonsbefalingen. Norske kristne SKAL ha sin ferie, gjerne i Hellas eller Tyrkia, men de skal ikke ta med seg bibler eller traktater for å vitne. De skal ha ferie. For livet i Norge er så krevende, at det har de krav på. Hva med livene til de som lever i muslimske land, og som blir kristne, er ikke de krevende? Betaler de en høyere pris for å følge Jesus, eller gjør vi det?
Betyr det at jeg ikke unner folk ferie? Selvsagt gjør jeg det. Men tenker du på at mennesker går evig fortapt fordi de ikke hører evangeliet? Mens du ligger på stranda og slikker sol, og tenker, DETTE har jeg krav på.
Skriver jeg dette for å skape dårlig samvittighet? Ja, kanskje vi trenger å ruske opp i våre hverdager og spørre oss selv om vi virkelig setter Guds rike først. Kanskje jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å utfordre deg?
Hva med å avsette en uke av neste års sommerferie til å dra på team et sted i Europa for å hjelpe en menighet med evangelisering? Eller reise til et land for å oppmuntre de troende på stedet, som ikke har kontakt med kristne utenfra, og som blir forfulgt for sin tro på Jesus. Eller er det slik at du som følger Jesus, bestemmer over ditt liv selv, og gjør det som passer deg og dine aller best. Vi lever tross alt bare en gang. Ja, men det kommer en evighet etter dette også.
