mandag, april 30, 2007
Invitasjon til Lammets bryllupsmåltid
søndag, april 29, 2007
Radikalt åpen for Gud
lørdag, april 28, 2007
Skjul din gave
fredag, april 27, 2007
Lovsyng med din forstand
Seminarer i Romania i juni
Jeg har i flere år mottatt invitasjoner til å holde seminarer i den ortodokse kirken i Romania, men det har aldri lagt seg slik til rette. Nylig fikk jeg en ny henvendelse fra Romania, og samtidig med at denne henvendelsen kom, fikk jeg et spørsmål fra gode venner i organisasjonen Ny Start i Øst, om jeg kunne tenke meg å bli dem dem til Romania. Det er så flott å se hvordan Herren leder. Da faller brikkene på plass! Etter planen reiser vi i uke 23, som begynner med 4. juni. Endelige datoer er ikke fastsatt. Fra tidligere henvendelser gjelder invitasjonen å tale i en av landets største katedraler, og i et kloster. Samtidig skal vi sammen med Ny Start i Øst, se på muligheten for humanitær hjelp. Den ortodokse kirke driver et godt arbeid blant de vanskeligstilte, blant annet et suppekjøkken i Baia Mare, som vi skal besøke. Vær med å be for denne reisen. Planen er å ta fly til Budapest, og så tog inn til Baia Mare. Skulle det være noen som kunne tenke seg å støtte reisen økonomisk, så er vi svært takknemlige for det. Da kan følgende konto benyttes: 16041464406. Dette er kontonr til Poustinia.
torsdag, april 26, 2007
Å lese Bibelen knelende
onsdag, april 25, 2007
Forberedelser til slaget ved Harmageddon?
Er forberedelsene til slaget om Harmageddon i gang? VG Nett kunne fortelle i går at verdens stormakter kan gå med på deler av Irans atomprogram. Irans atomprogram har som kjent som mål å utslette Israel. Irans topputsending Ali Larijani og EUs utenrikssjef Javier Solana (bildet) hadde i går sitt første møte på nesten et år. Etter møtet sa diplomater at verdens stormakter kan akseptere deler av Irans atomprogram etter at man prøver å enes om en ny definisjon av anrikingingen av uran. Dette vil i så fall være en ny retning i forholdet mellom Iran og verdens stormakter USA, Russland, Kina og EU. Profeten Esekiel beskriver i kap 38 ulike nasjoner som skal gå til krig mot Israel, ledet an av Russland, før Jesus kommer igjen. Blant disse er nettopp Iran. Se Esek 38,5. Det er all grunn til å være våkne i den tiden vi lever i. Det er mange ting som skjer for tiden som er forutsagt i Guds ord.
Forbønnens tjeneste som lykkes
Jeg holder på å lese en biografi om Bedende-Hyde, og er blitt veldig inspirert igjen av hans liv som forbeder. Mens John Hyde, som var hans opprinnelige navn, gikk på et teologisk seminar, fikk han kall til å reise til India som misjonær. Jesu ord i Matt 9,37-38 ble på en spesiell måte levende for ham, mens han studerte på denne skolen: "Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans." John Hyde tok for seg alle medstudentene sine, og snakket inderlig om Guds hjerte for de fortapte med dem, samtidig som han førte dem opp på bønnelisten sin. Av 46 studenter som ble uteksaminert i 1892, dro 26 av dem ut i misjonens tjeneste til misjonsfelt utenfor USA! En av disse studentene, Lee, dro til Korea. I løpet av 36 års tjeneste der, grunnla han 67 menigheter! Noen kalte John Hyde "mannen som aldri sover". Andre kalte ham "Bønnens apostel", men de fleste kjenner ham som Bedende Hyde. Å se ham i bønn i 36 dager og netter, eller være sammen med ham i bønnevaker for 10 dager i ett strekk, forandret de menneskene som opplevde dette for alltid. Bedende-Hyde visste at bønnens tjeneste er den aller viktigste tjenesten vi kan hengi oss til. Det er først og fremst her slaget om mennekenes sjeler står. Jeg ble så inspirert av Steve Ligthles mor, nå 96, som hadde bedt for sin familie i alle år. Nå hadde 86 av 100 familiemedlemmer funnet Jesus som deres Messias! Flere av disse jødene hadde gjort opprør da Steve ble en kristen, men de kunne ikke motstå denne kvinnens bønner. Og Steve's mor fortsetter å be, og det ville ikke forundre meg om alle 100 familiemedlemmene ble frelst. John Wimber hadde 100 ufrelste mennesker på bønnelista si. Nesten alle av dem ble frelst i hans levetid, de siste i begravelsen! La oss storme Nådens trone for våre kjære. "La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid." (Hebr 4,16)
Seminarer i Norge og Danmark
tirsdag, april 24, 2007
Allherskeren
Menneskelig litenhet eller menneskelig jåleri
mandag, april 23, 2007
At de alle må være ett
Enhet mellom kristne er et bønneemne som ligger på Jesu hjerte. I det som er blitt kalt for Jesu yppersteprestlige bønn, ber Jesus: ”Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.” (Joh 17,21-23)
Det er en smerte for Faderens hjerte dette at Kristi legeme er så splittet.
Forsoningen er enhetens grunn
Til forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus den tilstand vi som hedninger befant oss i, før vi ble frelst. ”Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja uten håp og uten Gud i verden.” (Ef 2,12) Men med Jesu død på korset skjer det en kolossal endring: ”Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod.” (v.13) Hvordan skjedde dette? Jo, Jesus ”rev ned den muren som skilte: fiendskapet..” (v.14) Problemet er bare at vi etter at Jesus rev ned muren som skilte oss fra Gud, og våre søsken, har bygget opp igjen murer. Murer som skiller oss fra å se hverandre, leve sammen og kjempe sammen for Guds rike. Vi bygger våre egne palasser, og kongedømmer. Mye av dette har sin årsak i vår egen stolthet. En stolthet som hindrer Guds verk i vår by og våre bygder.
Idealistiske kristne forsøker å bygge enhet grunnlagt på overenskomster mellom kristne. Det har sjelden noen virkning. Enhetens grunnvoll er den forsoning som skjer i Kristus, som kan lege sår og bitterhet, hvor Den Hellige Ånd hjelper oss til å se det enkelte menneske som vår bror og søster. Denne enheten finnes i selve Guds vesen. Det er det Jesus viser oss i Joh 17. Enheten har sin grunn i Treenigheten. I Treenigheten finnes foreningen av det guddommelige og det menneskelige. Den eneste kraft som virkelig kan forene og forvandle er kjærligheten, den kjærligheten som finnes hos Gud. Det er den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Sann kristen enhet er å møtes i Guds nærhet, ikke bare hverandres. Så lenge vi ikke uten forbehold overlater oss til Gud, så lenge vi ser enhet som noe utvendig, et tillegg til alt annet, kan ingen virkelig enhet mellom oss oppstå. Den virkelige enheten er noe Den Hellige Ånd skaper, når vi tillater Ånden å rive ned murene mellom oss. Sakte vil kalde hjerter og harde innstillinger til hverandre tine opp. Det vil kreve åpenhet, ærlighet, ydmykhet og en vilje til å få det til. Vi vil begynne å se at det å ha fellesskap med hverandre handler om hvem vi er i Kristus, ikke på grunnlag av våre forskjeller. Men det å forsøke å produsere kristen enhet og kjærlighet i oss selv, vil bare ødelegge oss. Vi må aldri glemme at sann enhet kommer som et resultat av Kristi verk på korset og i våre hjerter. Når vi tar imot Hans kjærlighet og tilgivelse gjennom korset, blir vi brødre og søstre. For meg personlig er den største motivasjonen til å elske mennesker jeg ikke trives så godt med, Guds kjærlighet til meg. Når vi kjemper med vårt eget forhold til et annet menneske, må vi huske på det faktum at vi er alle syndere som Gud har tilgitt mange ganger. Hvis vi ikke kan tilgi noen som har syndet mot oss, da har vi kanskje mistet synet for hvor mange ganger vi selv er tilgitt.
Vi må heller ikke glemme at Jesu Kristi kirke er også så uendelig mye større enn det vi har gjort den til. Den er større enn vår menighet, og vårt kirkesamfunn. Den rommer både himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle.
Enhet = kjærlighet i handling
”Kjærlighet og enhet danner grunnlaget for hvordan Gud ønsker at vi skal forholde oss til hverandre i enhver situasjon, og Hans navn står på spill når det er mangel på enhet i kirken,” sier Floyd McClung. Apostelen Johannes skriver utfordrende, inspirert som han er av Guds Hellige Ånd: ”Mine kjære, la oss elske hverandre. For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.” (1.Joh 4,7-8) Legg merke til hvordan Johannes kobler dette å kjenne Gud med det å elske sin neste! For apostelen Johannes er denne kjærligheten veldig praktisk: ”Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett.” (1.Joh 4,20)
Det er ytterst nødvendig at kjærligheten får førsteplassen i våre forhold til andre mennesker. Der hvor det er forskjeller, må vi strekke oss ut i kjærlighet til vår bror og la Den Hellige Ånd få lov til å gjøre sitt verk i oss begge. Dialogen vi må ha med trossøsken som står for andre ting enn oss selv, må begynne med ånd, og ikke med bokstav.
Enhetens velsignelse
Gud viser oss klart og tydelig gjennom sitt hellige ord at det finnes en spesiell velsignelse knyttet til enhet mellom søsken. ”Se, hvor godt og herlig det er for brødre og bo sammen i enhet! Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortel. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid.” (Salme 133. Bibelen Guds Ord). Har vi råd til å gå glipp av dette?
Din stund på jorden og gjentagelsens hemmelighet
I 1963 skrev den svenske forfatteren Vilhelm Moberg en bok med tittelen "Din stund på jorden." Jeg kom til å tenke på den tittelen når jeg leste ordene fra Salme 134,1-2 i dag: "Stå opp og lovsyng Herren, alle Herrens tjenere, dere som ved nattetider gjør tjeneste i Herrens hus. Løft hendene til helligdommen, og lovsyng Herrens navn!" I Herrens tempel var det en kontinuerlig tilbedelse, slik det også er i himmelen, for Guds trone. Min tid her på jorden skal jeg bruke til å tilbe Herren i ånd og sannhet. Det er mitt fremste kall, i følge Jesus. Det er nemlig slike tilbedere Herren leter etter. Da trenger jeg også å forstå det som kalles for gjentagelsens hemmelighet. Alt som skjer i vår gudstjeneste, og i vår personlige gudsdyrkelse, må ikke være nytt og annerledes. Det finnes en egen hvile i det å be skrevne bønner, bønner som er brukt av andre troende gjennom århundrene, og som tåler bruken, fordi de har sprunget ut av levd liv, og liv i prøvelser. Jeg blir personlig mer og mer glad i å be tidebønner. De handler om gjentagelsens hemmelighet. I går talte jeg om brødsbrytelsen i forbindelse med gudstjenesten i Filadelfia Kolbotn. Den er også en slik gjentagelse: "For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer." (1.Kor 11,26) I forbindelse med min preken nevnte jeg flere av de eksemplene som finnes i vårt Nye testamente, på overleveringer, enten fra Det gamle testamente, eller fra gudstjensetefeiringen i den første menighet. For eksempel Kristushymnene i Filipperbrevet, og Johannes Åpenbaring, eller 1.Kor 10,16-17 som omtaler en liturgisk nattverdtekst, også den brukt i urkirken. Ef 5,19 oppmuntrer og oppfordrer oss: "syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde. Syng og spill av hjertet for Herren." Hymnene det blant annet her siktes til, er de skrevne Kristushymnene som vi finner nedskrevet i Guds ord. De er slitesterke og kan brukes igjen, og igjen i våre bønner og i vår lovprisning, når vi står for Herrens ansikt til de ulike tidene for bønn. Det er interessant at Apgj 2,42 snakker om "bønnene", ikke bare bønner. Men bestemt form: Bønnene. Dette var bønner hentet fra Kirkens egen bønnebok, Salmenes Bok. Når jeg står opp denne dagen, skal jeg be de innledende bønnene jeg ber ved hver eneste tidebønn:
"Du alene har navnet Herre, Den Høyeste over all jorden! Gud, kom meg til redning! Herre, skynd Deg til min frelse! Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden. Som i begynnelsen så nå og alltid, og i all evighet. Amen. Halleluja." Og fordi det i morgen er mandag, ber jeg ved Laudes eller ved Morgensangen, hver eneste mandag slik:
"Herren er konge, han har kledd seg i høyhet, Herren har kledd seg og rustet seg med kraft. Jorden står fast, den vakler ikke. Fast står din trone fra gammel tid. Gud, du er fra evighet. Fra strømmene steg det, Herre, fra strømmene steg det et drønn; det steg et brus fra strømmene. Men herligere enn den veldige vannflom, herligere enn havets brenning, er Herren i det høye. Dine lovbud er pålitelige. Hellighet skal pryde ditt hus gjennom lange tider, Herre."
Dette er ordrett Salme 93. Så lenge det er "min stund på jorden", håper jeg at jeg hver mandag kan be disse ordene, og tilbe Faderen, Sønnen og Helligånden, stående for Herrens ansikt, mens Hans herlighet fyller templet.
Bildet er hentet fra en koptisk gudstjeneste.
søndag, april 22, 2007
Bedende mennesker
For noen dager siden skrev jeg om Bede. Han har skrevet noe om Augustin, som jeg synes er veldig interessant. Bede beskriver hvordan Augustin og hans følgesvenner, blir sendt fra Rom i den hensikt å gi evangeliet videre til England. De ankom Canterbury i år 597, og den engelske kongen gav dem der husvære. Med det samme de steg inn i dette huset begynte de umiddelbart å etablere et gudstjenesteliv etter apostolisk mønster. Det innebar at de var i konstant bønn, de fastet og de holdt spesielle bønnevaker, og de forkynte livets Ord til alle som de kunne nå. Når jeg leste dette kom jeg til å tenke på det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stlllinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over." (1.Tim 2,1-3) Det fortelles om den ortodokse presten, fader Johannes av Kronstadt, at han stilte seg opp i vinduet som vendte ut mot denne byen, tidlig hver eneste morgen og tegnet korsets tegn over den. Tenk om vi kunne gjøre det over byen eller bygda der hvor vi bor. Den messianske jøden, Steve Lightle, som jeg hadde privilegiet å tolke i forbindelse med seminaret i Hamar frikirke i går, han fortalte om sin bedende mor. Hans mor er nå 96 år gammel, og fremdeles ber hun for sin familie. Hver eneste dag har hun bedt for familien sin som består av 100 mennesker, om at hele familien må bli frelst. Det begynte med hennes sønn som fant Jesus som Messias, og etter det har 86 av familiens medlemmer tatt imot Jesus! Så lenge det er liv i henne fortsetter hun med å be dem inn i Guds rike. Gud leter etter slike forbedere.
lørdag, april 21, 2007
Den klare Morgenstjernen og faren for ny krig mot Israel
Da vi gikk igjen fra Inger Johanne og Anders var det blitt mørkt ute, og fordi de bor litt utenfor tettbygd strøk, var stjernehimmelen så flott å se på. Med ett kom jeg til å tenke på det apostelen Johannes beskriver i Åp 22,16 som ”den klare morgenstjerne.” Steven forsterket den følelsen jeg har gått med så lenge nå, at Jesu gjenkomst er så nær. Det er så mange av tidens tegn som går i oppfyllelse rett foran våre øyne, ikke minst med det som har med Israel å gjøre. I løpet av året, kanskje allerede før sommeren, kan Israel være kastet ut i en ny storkrig. Trusselen om utslettelse fra Iran er betydelig, og overhengende stor. Den israelske avisen Haaretz brakte nylig en artikkel der man drøftet konsekvensene av et atomangrep mot Tel Aviv. Lesningen av artikkelen i Haaretz er skremmende.
En hydrogenbombe over Tel Aviv vil kunne drepe 700.000 mennesker, umiddelbart, og skade ytterligere 1,5 millioner. Flammebølgen vil nå helt opp til byen Hadera i nord, Jerusalem i øst og Ashklelon i sør. Sjokkbølgen vil nå enda lenger. En 20 kilotonns bombe, på størrelse med Hiroshima- og Nagasakibombene, vil direkte berøre en befolkning på 1,5 millioner. 250.000 mennesker vil bli drept umiddelbart og 500.000 vil bli skadet, de fleste alvorlig. En 100 kilotonns bombe vil spre sjokkbølger helt til Netanya, Ariel og Ashdod. Av de 2,5 millioner innbyggere i området vil en halv million bli drept og en million skadet. Haaretz bemerker at disse beregningene er basert på bare en eksplosjon. Det er lett å tenke seg hva som vil skje dersom flere atombomber blir sluppet. Korttids- og langtidseffektene av radioaktivitet støv er ikke tatt med i beregningene avisen har gjort.
At regimet i Iran er i stand til å sette truslene ut i livet er det ingen som helst tvil om. Det er bare et tidsspørsmål, og ikke Irans atomvåpenprogram blir stanset.
Men jeg tenkte på den klare Morgenstjernen i går kveld. I Bibelen er den et bilde på høyhet og glans. Job 38,7 forteller oss at ”alle morgenstjerner jublet” i skapelsens morgen. I Åp 2,28 lover Jesus ”morgenstjernen” til de som seirer. Med andre ord: Jesus selv.
Det er Bengel som har skrevet: ”Herlige belønning for dem som flyr mørkets gjerninger og verdens natteskygge! Dem lar Kristus få oppleve den evige klarheten, evighetens glade, fulle dag, og han skal gi enhver det som passer for ham og det som han ved Guds nåde har latt seg dyktiggjøre til.”
Jeg ser etter den klare Morgenstjernen i denne verdens mørke. Snart lyder basunene, og Kristus henter sine og rykker dem opp. La oss virkelig be om å være rede. Jesus sier selv: ”Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!” (Matt 25,6)
fredag, april 20, 2007
Trofast mot en trofast Gud
Alle, med unntak av abbeden selv og en liten gutt, som hadde vokst opp sammen med abbeden og blitt opplært av denne, døde i denne pesten. På grunn av pesten opplevde abbeden stor sorg, og omgjorde de daglige rutinene med hensyn til å be tidebønnene, som ble kortet ned. Blant annet skulle de to som nå var igjen for å lese tidebønnene, ikke lese antifonene med unntak av bønnene som bes ved Laudes og Vesper.
I en uke holdt de to på slik under mye gråt og klage. Men så orket ikke abbeden dette lenger, så han bestemte seg for at alle salmene skulle bes med antifoner som før. Ved hjelp av den lille gutten fortsatte han sin bønnetjeneste. Den lille gutten var ingen ringere enn Bede.
Bønn er selve nerven i et klosters liv. Selv ikke en pest kunne hindre at bønner steg opp til himmelen, bønner bedt med iver, ærbødighet og dyp kjærlighet. Bede ble innviet til diakon 19 år gammel, som var seks år før det var vanlig å gjøre så, og han ble prest da han var 30. Alt dette skjedde i klostret i Jarrow.
Ikke alle munker tilbringer hele livet i samme kloster. I boken som Bede skrev, Lives of the Abbots, forteller han om reisene til noen av disse abbedene i det klosteret han oppholdt seg. Benedict Biscop for eksempel, den første abbeden ved klostret i Monkwearmouth, gjorde flere reiser til Rom. Etter en slik reise, tilbrakte han to år i et kloster i Frankrike før han reiste tilbake til Rom, for så å følge Theodor, som nylig var blitt konsekrert til erkebiskop av Canterbury, tilbake til England. I Canterbury ble Benedikt abbed i klostret St. Peter for to år. Så dro han tilbake til Rom, og på hjemvei derfra grunnla han klostret i Monkwearmouth. Men Benedict slo seg ikke til ro. Han dro til Frankrike for å se etter steiner til et nytt kloster, og gjorde enda to reiser til Rom, for å hente hjem bøker, bilder og annet de trengte for et liv i et kloster.
Bede derimot, dro veldig sjeldent vekk. Han oppholdt seg i sitt kloster. Vi vet at han dro til den hellige øya Lindisfarne minst en gang, mens han holdt på å skrive boken: Life of St. Cuthbert og vi vet at han besøkte York og til et kloster som heter Abbed Withred.
Det daglige livet i klostret, har sine rutiner som består av bønn, tilbedelse, studier og arbeid. Dette var fullt ut tilfredsstillende for Bede. Selv når han ble gammel ønsket han å ta fullt del i klostrets liv, og forble trofast mot de løfter han hadde avgitt som ung mann. Følgende historie fortelles om ham:
Når Bede ble spurt hvorfor han var ivrig etter å ta del i bønnene som gammel sa han: Jeg vet at englene besøker bønnetidene når brødrene kommer sammen i for å be. Tenk om de ikke skulle finne meg blant dem? Ville de da ikke si: Hvor er Bede? Hvorfor kommer han ikke til de oppsatte tidene da brødrene samles?
Nærværet til hver eneste person betyr noe, det samme med trofastheten. Guds trofasthet betales tilbake med menneskelig trofasthet. Bede var trofast mot Gud og til bønnetidene helt til slutten av hans liv. Et brev skrevet rundt tiden for hans død gjenforteller at han spurte munkene som var rundt ham:
Hold mine hender i deres hender, for det er en stor glede for meg å sitte på det hellige stedet, hvor jeg pleide å sitte, slik at når jeg sitter der kan kalle på min Far. Og så, knelende på gulvet i sin celle, sang han: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, og så dro han sitt siste åndedrag.
torsdag, april 19, 2007
Gud eller Mammon
Jesus møter jo selv denne virkelige makten som satan har, når Han fristes i ørkenen. ”Så tok djevelen han med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: ’Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.’ Da sa Jesus til ham: ’Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.’ Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.” (Matt 4,8-11)
Eberhard Arnold, en profilert anabaptist og grunnleggeren av den moderne Bruderhof-bevegelsen, har skrevet dette: ”Alle Mammons tjenester inneholder og innebefatter en slags ærbødighet eller hemmelig tilbedelse, når vi klynger oss til dem og har kjærlighet for dem, så forteller det om en bestemmelse vi har gjort mot Gud.”
Han legger til: ”Alle forsøk på å kombinere en tjeneste for Gud og en tjeneste for Mammon vil derfor gjentagende ganger ende i fiasko.” (Kilde: Eberhard Arnold: Salt and light. Talks and writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986)
Valget mellom Gud eller Mammon er det valget menneskene har. Velger vi Mammon, velger vi å leve under regimet til denne verdens gud, og vi bedriver avgudsdyrkelse. Vi vil derfor også influeres av den måten denne verdens gud handler og tenker på. En har sagt at ”lommeboken er den siste delen av oss som blir omvendt.” Gud og Mammon er motsatte størrelser, som i følge Jesus, ikke kan forenes.
Dette synet på penger, formue og eiendom, har fulgt Kirken opp gjennom historien, til tross for avsporingene, som ikke minst Romerkirken har stått for. Det mest grelle eksemplet på det siste er avlatshandelen, det mest lysende eksemplet for den bibelske linjen er den hellige Frans av Assisi. Gregor av Nyssa, som døde ca 394 etter Kristus, fortolket navnet Mammon som navnet til djevelen Beelsebul. Dette navnet kommer av det hebraiske Ba’al Sebul, som betyr noe slikt som ”Ba’al den opphøyde”. I jødedommen og også i NT blir det brukt om lederen for de onde ånder, det vil si satan. Ba’al var en viktig kananeisk fruktbarhetsgud, så Gregor av Nyssa hadde sett noe viktig. Det samme synet som Gregor av Nyssa gir uttrykk for, hadde også Nicholas av Lyra, som levde på 1300-tallet. Han mente at Mammon var navnet på en demon som hadde ansvaret for penger i djevelens sfære.
Apostolisk manifest del III
Her har vi det som bestemmer et apostolisk fellesskap. Det er et sendende fellesskap, fordi den eier den eneste virkelighet som Gud betror noen, med den hensikt at det skal formidles videre. Et slikt fellesskap har noe å kommunisere og formidle ut fra sitt eget felles liv. Det er bare i en slik sammenheng som håndspåleggelse blir noe mer enn en seremoni eller en ”bibelsk” rutine. Med utsendelsen tar de utsendte med seg virkelighetens og autoritetens dimensjon.
Åndens gaver er derfor funksjonell utrustning midt i et opprørt hav av aktiv fiendtlighet, forsamlingens oppgave har hast, og innbyr til verdens motstand. Den autentisitet og virkelighetsforankring som disse makter er tvungne å erkjenne har å gjøre med vår sanne atskilthet. Den er den eneste autoritet som de behøver å bøye seg for. Når det eneste vi har å komme med er en serie tankeløse knefall ved en botsbenk og krokodilletårer gjesper disse maktene oss like opp i ansiktet vårt. De er helt på rene med når noen i sannhet har overgitt seg og et liv helt og fullt er lagt ned for Gud. Et slikt folk lever bevisst og offervillig som utvalgt frelsesverktøy i Guds hånd for Israels folks sak.
Alt dette er grunnleggende i det apostoliske synet på forsamlingen. En forsamling som passer inn i den beskrivelsen jeg nå har gjort, klarer å kjenne igjen og omfavne sitt kall og oppgave i relasjon til Israels opprettelse midt i endetidens fødselsveer. Når vi ser dette forstår vi at et slikt syn på forsamlingen utelukker en hver tanke på at forsamlingen skal slippe unna den tid den trengs mest. Forsamlingens nærvær er blant annet å være en redning for jødene i ”Jakobs trengselstid”. (Jer 30,7) Denne måte å se tingene på kan ikke bare ses på som en biting i læren om forsamlingen, men er et sentralt tema i Guds primære endemål med forsamlingen.
onsdag, april 18, 2007
Det forførende verdenssystemet
Det er av avgjørende betydning for vårt kristenliv at vi forstår betydningen av ordet ”verden”. En rett forståelse av dette ordet, kan faktisk ha med vår salighet å gjøre, fordi det i dette begrepet er innebefattet et ondt system, som har til hensikt å frarøve deg seierskransen!
Med få unntak er ordet ”kosmos” brukt der det står ”verden” i vårt Nye testamente. I klassisk profangresk kunne dette ordet bety to ting: 1) En harmonisk ordning eller sammenstilling. 2) Pryd eller smykke. I nytestamentlig sammenheng betyr dette ordet følgende:
1) Det materielle univers, hele verdensrommet, jordkloden.
2) Menneskene som bor i verden, menneskeheten.
3) Verdslige anliggender, hele spekteret av verdens gaver, rikdommer, fordeler, fornøyelser som appellerer til vårt begjær.
Disse tre betydningene av ordet kosmos, sammen med den klassisk profane, gir oss et helhetsbilde, som igjen gir oss en forståelse av at det må ligge noe mer bak dette begrepet. Bak alt dette som er så konkret, ligger det et noe abstrakt, men samtidig velordnet system.
Det ser vi når vi leser Guds ord. Der møter vi et verdenssystem, som har stått Gud imot helt siden Adams fall. Se nøye på disse bibelstedene: Verden ”kjente ikke Gud” (1.Kor 1,21), hatet Kristus (Joh 15,18), ”kan ikke ta imot” Sannhetens ånd (Joh 14,17), ”dens gjerninger er onde” (Joh 7,7) og ”vennskap med verden er fiendeskap mot Gud” (Jak 4,4). Derfor sier Jesus klart og tydelig at ”mitt rike er ikke av denne verden” (Joh 18,36) Han har ”seiret over verden” (Joh 16,33), og seieren som har overvunnet verden, er ”vår tro” på Ham (1-Joh 5,4) Verden er under Guds dom, Guds holdning til dette verdenssystemet er kompromissløs. Likevel elsker Han verden (Joh 3,16), men da ikke i betydningen verdenssystemet, men menneskene som bor der!
Apostelen Johannes har fått et mektig lys over dette. Han skriver gjentatte ganger om ”denne verdens fyrste” (Joh 12,31;Joh 14,30 og Joh 16,11). I sitt første brev snakker han om ”han som er i verden” (1.Joh 4,4), og setter opp som kontrast til ham Sannhetens Ånd, som bor i den troende. ”Hele verden,” skriver Johannes, ”er i den ondes makt.” (1.Joh 5,19) Johannes bruker et sjeldent ord om dette, som kun brukes en gang. Han snakker om kosmokrator, verdenshersker. Det står slik i Ef 6,12: ”mot verdens herskere i dette mørket…”
Vårt Nye testamente forteller oss altså at det finnes et ordnet system: ”verden”, og bak kulissene sitter det en som trekker i alle trådene, ”denne verdens fyrste,” som er satan. Når Jesus i Joh 12,31 sier at denne verden er dømt, så mener Han ikke den materielle verden og de som bor på jordkloden. Dommen over dem ligger i fremtiden. Det som er dømt er selve verdensordningen som satan selv er opphavsmann til, og som han styrer. Derfor er også satan dømt, avsatt og kastet ut. Men fremdeles virksom.
Enkelt sagt kan vi si at før fallet var det en jord, etter fallet kom det en verden, og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme, hvor Jesus er Kongen. Dette er et kongedømme som allerede nå eksisterer, og faktisk erstatter verden. Vi lever i dette riket, og skal underordne oss dets lover, og krone Jesus som konge.
Det var jo dette som skapte de helt store konfrontasjonene med det romerske riket. ”Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.” (Apgj 17,6-7)
Antikrist er en del av dette verdenssystemet. Satan bruker den materielle verden, menneskene i verden, tingene i verden, for å legge alt til rette for Antikrists herredømme. I det øyeblikket han trer frem på scenen, i det øyeblikket har dette verdenssystemet nådd sitt høydepunkt, og i samme øyeblikk vil det åpenbares at hver eneste detalj i dette systemet er antikristelig.
Så venner: Vær på vakt! Elsk ikke verden! Pass dere for tingene er ikke nøytrale. Vi kan bli forført. La oss holde oss til Jesus, og den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.
Apostolisk manifest del II
Her følger andre del av Art Katz apostoliske manifest:
Den apostoliske forsamlingen ønsker ikke å komme i berøring med verden annet enn da den absolutt må, og da skjer det med all reservasjon. Den ser verden tydelig definert med sitt system og falske verdigrunnlag og vegrer seg konstant mot å berøre noe som tilhører den sfæren. Den gir seg ikke til noe som hører den til. Derfor er en slik sammenheng, i den grad den er fri fra verdens innflytelse og dens verdigrunnlag, en budbærer og i seg selv et uttrykk for det rike som skal komme. Den bærer på en forsmak av og en forberedelse på den frihet som vi kommer til å oppleve i den verden hvor Kongen regjerer, da alt som er falskt kommer til å være utradert.
Den grad av frihet som forsamlingen opplever, bestemmer den evne til befrielse den kan tilby dem som er fanget, og er blitt slaver av systemet. Hun er fullt i stand til å befri, og sette i frihet verdens bedratte offer, ikke bare gjennom proklamering av evangeliet, hvilket i seg selv er av største betydning, men gjennom den frihet hun selv kan vise til, gjennom det hun er i seg selv. Man fylles av forundring innfor slike mennesker, og enda mer over det fellesskap og det samhold som eksisterer mellom dem. Den som kommer i kontakt med dem som hviler i denne merkverdige frihet fra verdens innflytelse med sine vurderinger og all sin tilgjorthet, den har funnet en åpen dør til en virkelig frigjort opplevelse, fordi disse utgjør et virkelig bevis på at det eksisterer et alternativ.
Å bli tilgodesett av denne vikelighet er ikke mulig uten et samvirkende fellesskap. Denne verdens makter, dets mørke, bedrag og ondskap, gjør det nødvendig at hele Kristi kropp er berett. Disse makters virksomhet må møtes med den styrke som følger dem som med samstemt sinn ber og søker råd hos Gud. Et slikt levende samspill, et slikt integrert liv, kommer til å bli motarbeidet av mørkets makter. Disse makter kan bare beseires med en annerledes visdom, et folk som er fridd ut fra deres innflytelse og som forstår hvor skjendige og ondskapsfulle disse maktene er.
Denne slags vandring kan ikke oppnås av enkeltstående individer, som ikke er avhengige av fellesskap med likesinnede hellige som har slått seg sammen i den hensikt å nå frem til dette. Det må være fullstendig klart at det kreves mer enn søndagsmøter og en samling på ukedagene. Vi er i behov av et tett fellesskap. ”…og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen.. (Apgj 2,46) Vi kommer til å trenge venners råd og være i en sammenheng der all slags synd kan identifiseres og kjennes igjen helt fra begynnerstadiet. Dette kan bare bli en virkelighet der det finnes et samspill og en samhørighet uttrykt i praktisk fellesskap ut fra bevisste valg og målsetninger.
Vi vil ikke vinne verdens anseelse gjennom dette, men vi vil ikke være ”kjent” av mørkets krefter om vi ikke avviser å bli aktet vel av mennesker. Disse kreftene vil vite det når vi har tatt den avgjørelsen. ”Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?” (Apgj 19,15) Om vi vegrer oss for å gå i denne retningen, i følge dette kallet, spiller vi kristent liv, harmløst, uten salt og uten betydning i det kosmiske drama i hvilken forsamlingen er plassert. Dette drama innebærer en bevissthet om at vi beveger oss mot et klimaks som nå står for døren. En avslutning er nært forestående. En fullendelse kommer.
(fortsettes)
tirsdag, april 17, 2007
Apostolisk manifest del I
I denne sene tid er det nødvendig at forsamlingen tenker grundig igjennom de tingene som utgjør Himmelens rettesnor. Det er den vi korrigeres og forandres etter. Jeg er overbevist om at det finnes et apostolisk særtrekk etter hvilken en sann forsamling kan skilles ut, og det er etter dette mønster den formes til å være ett med sitt opprinnelige bilde. Den formes og dannes med høy hastighet i denne avslutningsfase. Intet menneske kan skape en definitiv og en altomfattende sammenfatning av ordet ”apostolisk”, av ordets indre vesen, og gi et uttømmende bilde av en forsamling som virker ut fra dette vesen. Men la denne teksten angi en retning, la den være et ord med på veien, et ord som berører vår tanke og som forandrer vår måte å forholde oss på, og på vår oppførsel.
Det vi legger frem kommer til å stille forsamlingen innfor en absolutt norm, et uomtvistelig krav. Om vi omfavner det og tar det til oss på rett måte kommer det til å føre oss inn i et motsetningsforhold til mange ting. Det kommer til å kreve alt av oss, fordi dette uttrykker Guds endelige hensikt. Vi kommer ikke til å nå den virkelighet som former en forsamling til å være en forsamling, uten at vi bevisst velger disse ting. Om det er slik at deler av det virker fremmed og dunkelt, må da dets ånd komme oss til hjelp, må selve kjerneinnholdet nå våre hjerter og finne veien inn i vår tankeverden.
I lang tid har jeg vært urolig i min sjel når det gjelder de karismatiske gavenes bruk i våre forsamlinger. Vi har satt vårt håp til at disse gavene skulle fornye våre samfunn og bygge opp de hellige, som om disse gavene har vært et hjelpemiddel for å styrke våre religiøse egeninteresser. Disse gaver er på mange måter blitt brukt feilaktig, de er blitt utsatt for grovt misbruk, og derfor har vi rotet det til og mistet av syne den grunnleggende hensikten med hvilken Gud har sendt sin Ånd. Jeg begynner å undres på den sammenheng i hvilken Herren vil at gavene skal brukes, og det er fra denne tankeprosessen at disse utsagnene har kommet som beskriver den apostoliske forsamlingens natur.
Disse gaver og dette Åndens verk må sees i relasjon til en tro som er virksom i et apokalyptisk, i et eskatologisk perspektiv. Med dette mener jeg en radikal forventning om en slutt, en avslutning, en sammenfatning av denne tidsalder: Kongens gjenkomst og etableringen av Riket her på jorden ut fra et bokstavelig Jerusalem. Den sammenslutning av troende som har tatt tak i denne slags tro, den eneste virkelige troen, kommer til å bli et mål for mørkets makter som en gruppe som må fryktes, motarbeides og bekjempes. Disse makter kommer til å se på dem som en trussel mot det religiøse systemet i sin helhet, og kommer til å gi næring til sitt sinne og ondskap mot dem.
Åndens verk, det gode som Han er berett til å ville formidle, Hans veiledning og Hans fostring kommer til å være en virksom kritisk faktor som kommer til å vekke disse makters motstand. De kommer til å bli tvunget til å legge merke til hver gruppe av mennesker som bevisst og viljesinnrettet forstår og tar til seg hva som er Guds hensikt, og den plan Han vil følge når denne tidsalder skal avsluttes. Dette er en forsamling som har gått videre enn bare å samles til søndagsmøter, og den kristendomstype som er sysselsatt med velsignelser og kortsiktighet. Dette er en forsamling som bevisst søker å være en gruppe i hvilken Guds evige og endelige hensikter får plass og når en fullbyrdelse. Dette gjør den til en målskive som umiddelbart må motarbeides. En slik motstand føder behov for Guds visdom og ledelse, hvilket formidles gjennom Åndens nærvær i gavenes form.
Denne sammenhengen vil gå mot strømmen, med verden som motstander. Den kommer til å skape urolige samvittigheter. Den kommer til å være som pilegrimer, vandrere på jorden som er bemerkelsesverdig fri fra smiger, fra den forførelse og de fristelser som lokker med kraft i verden. Den befinner seg i verden, men den er ikke bundet av den. Den ser verden som den er, et system som med all makt virker mot livet og som reduserer mennesker til konsumenter og handelsvarer.
mandag, april 16, 2007
Messiansk jøde grunnla anabaptistisk fellesskap etter modell fra Apostlenes gjerninger
I noen små artikler har jeg de siste dagene skrevet om det kristne fellesskapet, bygget på den radikale modell som Apgj 2,44 gir uttrykk for: ”Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles.” Et fellesskap som lever etter dette prinsippet er Ben Israel Fellowship, grunnlagt av den messianske jøden Art Katz.
Det hele begynte tidlig på 1970-tallet, da Ben Israel Fellowship ble grunnlagt, med den apostoliske trosbekjennelsen som uttrykk for den tro fellesskapet har. Det som er dette fellesskapets særpreg, og som skiller dem fra mer tradisjonelle menigheter, med det samme læregrunnlaget, er at de opplevde Guds klare ledelse til å grunnlegge et fellesskap hvor det var viktig å dele liv sammen, dag for dag, etter mønster fra den tidlige apostoliske kirke. Vi leser om den første menighet: ”Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud…” (Apgj 2,46)
Denne modellen for kristent fellesskap er blant annet kjent i Tyskland som Lebensgemeinde, i USA finnes grupper som Hutterianere, Bruderhof, Amish og Mennoniter. Selv om Ben Israel Fellowship er overbevist om at den måten de har valgt å leve på er bibelsk, og at det finnes mange eksempler på mennesker som har levd slik opp gjennom historien, blant annet anabaptistene, så kritiserer de ikke kristne som lever ut sin tro på en mer tradisjonell måte med gudstjenester på søndager, og med bibelstudium midt i uka. Ben Israel Fellowship har det beste forhold til tradisjonelle kristne menigheter verden over, og blir også invitert dit for å dele sine erfaringer om det fellesskapsliv de lever. Ben Israel Fellowship ønsker å leve så radikalt som den første menighet gjorde, og mener at et slikt liv i fellesskap, er et enormt vitnesbyrd for folk som ikke er kristne. Det står i Apgj 2,47, om den første kristne menighet at de ”var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”
Ben Israel Fellowship, hvis medlemmer bor på et større landområde, er bevisst på at de er et fellesskap hvor bønn og forbønn er viktige bestanddeler, og derfor møtes de til daglige bønnesamlinger. De har også daglige morgensamlinger av mer formell karakter, tar imot gjester, tilbyr sjelesorg og er svært opptatt av at den apostoliske og profetiske grunnvollen blir lagt, og bygget videre på. Dette ønsker de å hjelpe andre med. Grunnleggeren Art Katz (til venstre på bildet) har vært alvorlig syk de siste månedene, og jeg oppmuntrer gjerne flere til å være med på å be for ham. Han er en grundig bibellærer, som har betydd mye for min egen åndelige utvikling. Ben Israel Fellowship er et av de kristne fellesskapene vi har hatt en del kontakt med. Vi håper, og arbeider for, når Art Katz blir bedre av sin sykdom, kan komme til Norge for å la oss få del av sin gedigne bibelundervisning.
søndag, april 15, 2007
Ekte liv i fellesskap del III
Hvilket radikalt liv! Meningen med våre liv er ikke å finne i den individuelle lykke, i personlig karriere eller i økende velstand. I stedet inviterer Jesus oss til å dele liv og leve i fellesskap, definert ut fra Hans kall til å ”elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.” (Joh 13,34) Denne formen for kjærlighet har den evnen at den kan forvandle ordinære mennesker til mennesker med gaver og tjenester, og til mennesker som utgjør Kristi kropp i dag. Det er en helt ny måte å leve på i tjenende kjærlighet, tilgivelse og forsoning.
”Alle de troende holdt sammen….” Problemet for mange av oss er at vi lever så spredt, lever travle liv, og har nok med oss selv og vårt eget. Det er lett å bli søndagskristen. Men Gud har kalt oss til å være denne byen som ligger på et fjell og som ikke kan skjules. For vårt eget vedkommende ber vi nå konkret om å se et uttrykk for denne formen for fellesskap her på vårt hjemsted. Vi vil arbeide for å se et fellesskap etablert som er bygget på prinsippene i Bergprekenen, et fellesskap bestående av mennesker som er villige til å gi seg hen til å leve i et nært disippelskap. Som møtes ofte til bønn, lovprisning, brødsbrytelse og undervisning, og for bare å dele liv sammen. Vi er takknemlig for forbønn i den prosessen vi nå er inne i.
lørdag, april 14, 2007
Ekte liv i fellesskap del II
I kjærlighet kaller Gud oss til et liv i fellesskap, og Han utruster oss til å kunne leve sammen, og dele liv sammen, til velsignelse for oss selv og andre. Vi er kalt til å være jordens salt, og verdens lys. Til å være en ”by som ligger på et fjell,” og som ikke kan skjules. Alene kan ingen av oss fullføre denne oppgaven, men når vi gir oss til hverandre som Kristi legeme, så har vi fått Den Hellige Ånd, som virker i oss og fullender alt etter Guds vilje. Det er Ånden som gjør det mulig å fullføre Guds kall og oppgave til oss.
Det er vi som er Jesu misjon nå, når Hans kjærlighet, blir vår kjærlighet. Guds ord viser oss hvordan vi skal kunne tjene, glede oss i livet og over hverandre, og hjelpe hverandre til å leve som Kristi disipler sammen.
Vi kalles til å leve dette livet der hvor vi bor: her kan våre gaver og ressurser bli til Jesu hender og føtter. Her skal vi gjøre disipler. Dette kaller oss til en daglig omvendelse, slik at Jesu liv blir mer og mer synlig i våre liv.
Ekte liv i fellesskap del I
Herren kaller oss til fellesskap med seg og med Sin menighet. Han kaller oss til et radikalt liv, som uttrykker Ham selv. Til et fellesskap med en livsstil i tråd med det apostoliske mønster:
Enkelhet
Ydmykhet
Renhet
Overgivelse
Et felles liv
Gud kaller oss til et liv som leves i praksis, ikke bare på det teoretiske plan. Abraham er troens far, blant annet fordi han levde troens liv.
Heini Arnold, sønn av Eberhard Arnold, som grunnla Bruderhof, en kommunitet bygget på anabaptistiske prinsipper, sa en gang følgende: ”Det som er viktig er Jesu ord: Først, selg hva du har og gi det til de fattige; for det andre, gå og synd ikke mer; for det tredje: elsk din neste som deg selv.” Så la Heini, som selv var en av lederne for Bruderhof, til: ”Gjør det. Ikke fortolk det, ikke skriv avhandlinger om det, gjør det!”
Resten av Salme 133 lyder slik:
”Det er som når kostbar olje
på hodet
renner ned i skjegget,
renner ned i Arons skjegg
og over sømmen
på hans kjortel.
Det er som dugg fra Hermon
faller på Sion-fjellet.
For der skjenker
Herren velsignelse
og liv for alle tider.”
Bildet viser en gruppe anabaptister som bygger hus sammen.
fredag, april 13, 2007
Et liv i fellesskap med Kristus og hverandre
På toget inn til Oslo i går ble jeg sittende å tenke på en setning jeg leste en gang, i en bok skrevet av den lutherske teologen og presten, Dietrich Bonhoeffer. Som kjent ble Bonhoeffer henrettet av nazistene i 1945, bare 39 år gammel. Setningen lyder slik: ”Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus.” Bonhoeffer spør seg selv hva dette betyr, og svarer følgende: ”Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld.”
Dette er virkelig radikale ord. Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. Det finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn dette. I Jesus møtes vi, som bror og søster. Apostelen Paulus skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos: ”Ut fra ham (Kristus) blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert støttende bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.” (Ef 4,16)
Gud har lagt en dyp lengsel i meg etter å se et slik kristent fellesskap realisert. Mennesker som forstår at man ikke kan leve alene, uten det kristne fellesskapet, men som vil leve sammen i en forpliktelse: mot Gud, vår Far, mot Hans hellige ord, og i et nært vennskap og fellesskap med hverandre. Dietrich Bonhoeffer levde selv i et slikt fellesskap. Jeg er mer overbevist enn noensinne om at tiden vi lever i, i frafallets tid, trenger å se at det er mulig at Kristi sanne menighet reiser seg, bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll.
I et av sine berømte fengselsbrev skriver Bonhoeffer disse svært radikale ordene: ”KIRKEN ER BARE KIRKE NÅR DEN ER TIL FOR ANDRE.” Når han skriver sin første avhandling i 1927 med navnet: Sanctorum Communio, skriver han: ”Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet.” Videre skriver han i boken: ”Et liv i fellesskap” følgende: ”Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter.”
Jeg har nå begynt å be enda mer målbevisst og konkret om at Gud her på mitt hjemsted, og andre steder, skal reise opp et fellesskap, en form for en kristen kommunitet, bestående av mennesker som vil leve radiale, overgitte og forpliktende liv med hverandre. Ta gjerne kontakt om dette er interessant for deg!
torsdag, april 12, 2007
Det store frafallet
”For først må frafallet komme,” skriver apostelen Paulus til forsamlingen i Tessaloniki, og sikter til tiden før Jesu gjenkomst. Det er et av tidens tegn, et tegn som består i et frafall fra troen og fra Ordet. Det er alltid slik at det personlige frafall så vel som frafallet i kirken begynner alltid med ulyst eller uvilje til sannheten i Den Hellige Skrift. Noe som karakteriserer dette frafallet er at begrepet synd i Bibelens mening utviskes i den grad at man føler snart ingen bebreidelse for noe. Samvittigheten sløves, og man reagerer ikke lenger på det Bibelen sier tydelig og klart er synd.
Vi har fått en modig sogneprest på Gjøvik. Gregers Lundh, kjent for en del fra Jesusvekkelsen og Guds fred miljøet i Oslo. Han er en av de mange norske prester og pastorer som har gått i den moderne tenkeboksen i homofilispørsmålet. Men i motsetning til en del andre, har sogneprest Lundh kommet ut av den med en fornyet og forsterket tro på Guds evige, uforanderlige ord. I et intervju med avisen Dagen i går stiller Lundh følgende spørsmål: ”Kan kirken leve med en menneskeskapt Kristus?” Det er et særdeles viktig spørsmål. For det er nettopp dette som er selve vranglærens vesen. Den forkynner en annen Kristus, ikke Bibelens Frelser og Herre.
Alt i Det nye testamente ser vi at det var mange som kom til de ulike forsamlingene og forkynte en falsk tro. Det er veldig interessant å legge merke til apostlenes reaksjoner på denne vranglæren. De sa ikke som det er blitt så moderne å si at det ikke er så farlig hva man tror, bare man tror. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende: ”Det kommer ikke an på læren, men på livet.” Et slikt syn kunne ikke apostlene ha godkjent. Dette er hva apostelen Paulus skriver til forsamlingene i Galatia-området: ”Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være ham!” (Gal 1,8) Det ble tatt et kraftig oppgjør med vranglærerne. De ble ikke behandlet med silkehansker som i dag. Det ble advart mot dem, ofte med navns nevnelse. Apostelen Paulus advarer sin unge medarbeider Timoteus mot kommersmeden Aleksandros som har gjort Paulus mye vondt. "Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt imot læren vår." (2.Tim 4,14-15) Til forsamlingen i Efesos, sier apostelen Paulus: ”For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor…” (Apgj 20,29-31a) Legg merke til hvordan apostelen omtaler vranglærerne: som glupske ulver.
Mot disse ulvene måtte Kirken sette seg til motverge. En måte å gjøre dette på var at Kirken måtte gi sin tro et skriftlig uttrykk, den måtte bekjenne seg til Bibelens sanne lære om Jesus, Guds sønn. Slik ble Oldkirkens symboler til, de vi kjenner som Apostolicum, Nikænum og den Athanasianske.
Det er feil når man sier at de lutherske reformatorene brøt ut av Kirken. De evangeliske bekjente seg bare til Bibelens, og dermed til Kirkens sanne tro. Det var paven og Romerkirken som brøt fellesskapet; de skilte lag med den sanne tro, fordi de ikke ville ta et oppgjør med vranglæren i egne rekker. De lutherske reformatorene dannet ikke noen ny kirke. Det er paven og hans folk som må svare på hvordan det er mulig å kalle seg ”moderkirken”, enda de er på avveie fra Kirkens gamle tro, Bibelens tro.
Slik også i dag: Det er vranglærerne som har brutt fellesskapet med den sanne Kirke. Kirkens prester og biskoper har forpliktet seg på bekjennelsen. Ved sin ordinasjon lover de å forkynne Guds ord rent og klart. Hvis så en prest eller en biskop kommer ut av tenkeboksen og kommer til det resultat at de ikke kan forkynne slik bekjennelsesskriftene sier, kan de ikke med rette kreve rom for sitt avvikende syn innen kirken. De har jo forpliktet seg på bekjennelsen da de ble ordinert.
Frafallet er også merkbart i flere av våre frikirker. Mange er på full fart bort fra Guds ords sannhet. De følger tidsånden, som betyr mer for dem enn Den Hellige Skrift. De velger popularitet og berømmelse, fremfor å gå utenfor leiren, og lide med Kristus. I dag er det viktigere enn noensinne å huske Jesu egne ord: "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)
Tegningen som følger bloggartikelen i dag er av Johan Tetzel og hans avlatsbrev. En av Kirkens store vranglærere og forførere.
onsdag, april 11, 2007
Skriften er aldri alene
”De har tvert imot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer,” skriver Brynjar Haraldsø i heftet ”Kirkens tro”, som er blitt utgitt av Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Han legger til: ”Den lutherske kirke vil advare mot den oppfatning at det er mulig å lese Bibelen forutsetningsløst. Det er en grov misfortsåelse å mene at en går til Bibelen som om en er uten noen forutforståelse. En forutforståelse vil en alltid ha med seg enten fra opplæring i den kristne tro, fra den forkynnelse en hører, fra kristelig litteratur en leser, eller fra bekjennelser som er blitt til da det var krisetider i kirken. Spørsmålet er ikke om en går til Bibelen med forutsetninger eller med en forutforståelse, men om en går dit med de riktige forutsetninger og den riktige forutforståelse. Fordi saken stiller seg slik, er det at en i luthersk sammenheng har tatt spørsmålet om kirkens bekjennelse så alvorlig som en har gjort. En vil klargjøre forutsetningene.”
Poenget i den lutherske forståelsen av dette problemet er at denne forutforståelse må hentes fra Den Hellige Skrift selv. Det forholder seg slik at Skriften alene må forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Og hvilket innhold sikter vi da til? Jo, Bibelens sentrale innhold blir bestemt som Troen alene. Man har skilt mellom disse to ting og kalt Skriften alene for reformasjonens formale prinsipp og Troen alene for reformasjonens materiale prinsipp. ”Fordi Bibelen får bestemme hva som skal være forutsetningen for forståelsen av den,” skriver Brynjar Haraldsø og legger til: ”blir det virkelighet av det som ligger i stikkordet ”Skriften alene.”
Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen så anså reformatorene at de vendte tilbake til Kirkens gamle katolske tro. ”Alle bør vi være katolikker,” sa Melanchton. I et brev taler han om den enhet som består i ”Guds kirkes lære”, som han kaller ”Kristi katolske kirke.” Martin Luther selv er uten betenkeligheter om sin katolske tro.
Reformatorene fastholdt altså den gamle kirkens fullkomment enstemmige bekjennelse om sitt katolske vesen, den bekjennelse som en av 300-tallets kirkefedre formulerte slik: Christianus mihi nomen est, catholicus cagnomen. Kristen er mitt navn, katolikk mitt tilnavn.
Bildet viser Martin Luthers personlige Bibel.
Å lese Skriften med kirkefedrene
Den tidligere pastoren i Frikirken i Halden, Dagfinn Stærk, har en meget innholdsrik nettside jeg anbefaler bloggens lesere å ta en titt på. Her finnes mange gode artikler og prekener, vel verd et studium. Blant annet en kronikk som tidligere har vært gjengitt i Vårt Land. Den passer veldig godt inn i den serien av bloggartikler som nå publiseres på bloggen her, om Kirkens overleverte tro. Kirkefedrene er her representert ved den hellige Ignatios av Antiokia:
Hvordan vi forstår og tolker Bibelens hellige skrifter, får konsekvenser for aktuelle spørsmål Kirken i dag drøfter. En rett praksis avhenger mye av en rett eksegese (fortolkning). Men hvordan man eksegerer, har også sammenheng med hvilket syn man generelt har på Skriften. Når Kirken drøfter hvordan Skriften skal utlegges og hvilken praksis man skal følge i vår tid, bør man starte med å studere hvordan de første kristne leste og forstod Skriften.
Reading Scripture with the Church Fathers er tittelen på en interessant bok skrevet av Christopher A. Hall, professor ved Eastern University i Pennsylvania. Han ønsker å introdusere moderne lesere for hvordan Kirkens første forkynnere og skribenter leste og forstod GT og NT. Mer eller mindre har vi bevart skrifter fra mange av de såkalte kirkefedrene. Men professor Hall fremhever særlig åtte ledende fortolkere fra denne tiden. Disse er ikke tilfeldig valgt, men var fortolkere og forkynnere som den eldre Kirke lyttet til med særlig oppmerksomhet. Fra Øst-kirken fremheves Athanasius av Alexandria, Gregor av Nazianz, Basilius den store av Cæsarea og Johannes Chrysostomus av Konstantinopel. Fra Vest-kirken tar han med Ambrosius av Milano, Hieronymus (som oversatt Bibelen til latin), Augustin og pave Gregor den store. Bortsett fra den siste, levde de andre på 3-400 tallet.
Professor Hall går også igjennom noen ulike måter å forstå Skriften på, særlig med utgangspunkt i byene Aleksandria og Antiokia. For å si det enkelt, handlet det om i hvor stor grad man skulle tolke Skriften allegorisk (billedlig) og i hvor stor grad man skulle forstå Skriften bokstavlig og historisk. Overgangen mellom disse to retningene var flytende, og alle mente i alle fall at bak Skriftens direkte ord, hadde den også en dypere mening.
Christopher A. Hall er også en sentral medarbeider i et stort bokprosjekt som har Thomas C. Oden som hovedredaktør. Ancient Christian Commentary on Scripture er tittelen på en kommentarserie der kirkefedrene selv får komme til orde med sin tokning av de enkelte bibelsteder. Denne serien, som fullt ferdig blir på 28 bind, oversettes også til andre språk som italiensk, russisk, arabisk og kinesisk. Her kan bibellesere som ikke har tilgang til originalskriftene på gresk og latin, selv lese hvordan de første kristne århundrer forstod og utla Skriftens ord.
Thomas C. Oden var i mange år professor ved Drew University. Han begynte som liberal teolog som var opptatt av å følge de nyeste trender innen teologien. Men en jødisk kollega ved universitetet fikk ham til å søke bakover og studere Kirkens egne røtter. Dette ble starten på en prosess som gjorde at Oden etter hvert så det som sin oppgave å hjelpe også andre tilbake til Kirkens opprinnelse.
Professor Oden er har mange kritiske merknader til den moderne fortolkning av Skriften. Han mener at særlig opplysningstiden førte den bibelske eksegese inn i et fangenskap. En stor del av den moderne bibelske forskning trenger å bli befridd fra modernitetens trange forutsetninger.
Thomas C. Oden peker på hvordan reformatorenes skriftutleggelse i stor grad var rotfestet i kirkefedrene. Men denne arven fra reformatorene ble etter hvert svekket. Det er derfor interessant at samtidig med at det nå utgis en kommentarserie fra kirkefedrene, arbeider andre forskere med en tilsvarende kommentarserie fra reformatorenes tid, The Reformation Commentary on Scripture.
De teologiske utdanningsinstitusjonene har lært oss å tenke historisk. Teksten skal forstås ut fra sin samtid og sin forhistorie, ikke ut fra sin ettertid. Men dermed har vi fjernet oss en god del fra hvordan de første kristne tolket bibeltekstene på. Professor Oskar Skarsaune skrev for noen år siden en interessant bok – Da Skriften ble åpnet – om hvordan de første kristne forstod GT, og ikke minst hvordan de der over alt så profetier om Jesus. Skarsaune tar utgangspunkt i Justin Martyr (d. ca 165). ”Han taler flere steder om at den tolkning av GT han gir videre, den har kirken mottatt fra apostlene, som i sin tur har den fra den oppstandne Jesus.”
Ved Jesus fikk de første kristne nytt lys over de historiske hendelser, utsagn og profetier i GT. De så Jesus åpenbart gjennom hele GT. Til dette kommenterer Skarsaune: ”Etter at en moderne historisk bibeltolkning og bibelforskning har vokst frem i løpet av de siste to hundre år, opplever også kristne bibelforskere en grunnleggende fremmedhet i forhold til kirkens gamle bibeltolkning. Vi har alle tilegnet oss det syn at bibeltekstens egentlige mening er det som den opprinnelige forfatter ville si sine tilhørere/lesere. Men det kan se ut som bibeltolkerne i tidligere tider var hjertelig ubekymret om denne historiske problemstilling.” Boka til Oskar Skarsaune fortjener for øvrig en nyutgivelse.
Skal vi gjøre et forsøk på å sammenfatte hvilke lærdommer vi kan trekke av kirkefedrene og deres måte å forstå Skriften på, bør i alle fall følgende punkter nevnes:
1) Kirkedrene hadde en umiddelbar og tillitsfull holdning til Skriften
Man gikk ut fra ordene som de sto uten å problematisere dem. I sin tolkning og utlegging av Skriftens ord, la de lite vekt på det vi kjenner som historisk-kritiske og tekstkritiske metoder. Det betyr ikke at de ikke kunne ha kunnskap om språk, historie og bakgrunn. Hos noen kommer da også dette mer tydelig fram enn hos andre. Men stort sett var man ikke så opptatt av slike spørsmål.
Ved lesing i Ancient Christian Commentary on Scripture blir en slått av at de ikke gir så mye “inside information”, ny viten og kunnskap som forstanden kan være opptatt av. Men de ønsker å gi hjelp til å la Bibelens egne ord tale til oss. De fleste kommentarene er skrevet av pastorer, hyrder for sin menighet. Deres utleggelse bærer da også preg av det.
Thomas C. Oden kommenterer kirkefedrenes og moderne teologers forhold til Skriften slik: ”Formålet med eksegesen i den patristiske perioden var ydmykt å søke den åpenbarte sannheten Skriftene formidler. Ofte ble denne ikke engang tilbudt som en mulighet til dem som ikke var rede til å omsette det i praksis. På dette området er mye av den moderne eksegesen helt annerledes: Den forutsetter ikke Skriftens sannhet som åpenbaring. Den underordner seg heller ikke personlig den åpenbarte tekstens moralske krav: at den skal bli tatt på alvor som guddommelig budskap.”
2) For å forstå Skriften rett, er det avgjørende med et rett forhold til Gud
Å tolke og utlegge Skriften, var ikke noe man satte ”nøytrale” vitenskapsmenn til. Skulle man forstå Skriften rett, måtte man tro at det var Guds ord. Arbeidet med å tolke Skriften rett, hørte hjemme i den troende menighet. For å få en rett forståelse av Skriften, måtte man studere den i bønn og meditasjon. Det handlet om noe mer enn å bruke sitt intellekt. Uten Åndens opplysning, kunne man ikke se dybdene i Skriften.
Når kirkefedrene ga videre sin innsikt i Skriften, la de vekt på at det må være samsvar mellom en rett tro og et rett liv. En rett forståelse av Kristi ord var ikke noe man kunne skille fra en sann etterfølgelse av Kristus. Noen hellige personer ble gjerne sett opp til for deres dype innsikt i Skriften. Men å forstå Skriften som dem, var nært forbundet med å leve som dem. Dette understrekes av Johannes Chrysostomos (345-407) av Konstantinopel: “Uten et rent sinn og å etterfølge de helliges liv, kan man ikke virkelig forstå ordene fra de hellige.”
3) Kirkefedrene så Skriften som en helhet
Bak de ulike skrifter og forfattere av Bibelens bøker, var det dypest sett én hovedforfatter, Den Hellige Ånd. Kirkefedrene leste derfor ikke enkelttekster for seg selv, men så dem i sammenheng. Om dette sier Thomas C. Oden. “De klassiske eksegetene utviklet et høyst raffinert mønster av skriftmessige kryssreferanser. Det hviler på den forutsetning at intet skriftsted står alene, skilt fra hele åpenbaringshistorien. Fordi hvert skriftsted blir rett forstått i lys av hele Skriften, er sammenligning av tekster viktig for ortodoks undervisning av Skriften.”
At Den Hellige Ånd dypest sett var Skriftens forfatter, gjorde også at man søkte etter en dypere mening i bibeltekstene. Også de som la størst vekt på den historiske forståelsen av tekstene, fant dypere åndelige sannheter bak ordene og fortellingene. Slik kunne man lese og tolke Skriften fordi Bibelens bøker var åndelige bøker, inspirert og villet av Den Hellige Ånd.
Ancient Christian Commentary on Scripture kan hjelpe oss til en bedre forståelse av at en rett bibeltolkning har med noe mer enn hvordan du og jeg i dag oppfatter tekstene. Det vil være nyttig for Kirken å lytte til hvordan de tidligste kristne århundrene leste og forstod de hellige Skrifter. Det kan bli utfordrende for en Kirke som er oppslukt av modernitetens overmot, men desto nyttigere for en Kirke som ønsker å lytte til Åndens tale.