Reiserapport fra England, del 1

Her kommer foerste reisebrev fra England. Deler av dagen i dag har vi tilbrakt paa British Museum, og det har vaert en kjempeflott opplevelse. Ikke minst aa se avdelingene for den eldste egyptiske historien, samt utsillingene som viser Babylon. Fint aa se hvordan ting er bevart fra Bibelens tid, og som er med paa aa bekrefte Bibelens innhold! Det er absolutt nyttig for en bibelleser aa ta turen hit. I dag skinner ogsaa solen, og det er koselig aa vandre rundt i Bloomsberry, Picadelly Circus og bare vaere turist! Turen nedover med toget ble ganske saa slitsom. Vi maatte velge en annen rute enn den vi hadde planlagt. Dermed slapp vi aa tilbringe en hel natt paa jernbanestasjonen i Copenhagen. Naa har jeg sett ganske mange jernbanestasjoner rundt i Europa, men jernbanestasjonen i den danske hovedstaden tror jeg er den mest skitne av dem alle. Og kanskje den mest stusseligste ogsaa. Her raver fulle folk rundt, en hel familie med fire smaabarn, samt mor og far og et par venner satt ved siden av oss. Det var midnatt. Mor og far saa fulle at de knapt klarte aa staa paa beina. Trist aa se.

Fra Danmark gikk togturen videre til Hamburg, derfra til Brussel, og saa Eurostar under kanalen. Den siste togreisen gledet vi oss til, da vi har lest mye om den. Den svarte ikke til forventningene. Et ganske saa vanlig togsett, daarlig plass til beina og forferdelig varmt. Da var det faktisk mye mer morsomt aa reise med de tyske togene. Det gaar fort, og alt er rent og pent. Vi kom frem til Waterloo stasjon ved 2200-tiden engelsk tid, tok et lokaltog til Richmond og ble hentet av vaar gode venn John Larkin. Vi ankom Southampton en time senere, og det var veldig godt aa finne senga!

Planene videre er aa vaere turist i London en dag eller to, saa se omraadet rundt Southampton og saa ta turen til vaare venner i Bruderhof. Vi regner ogsaa med aa faa med oss en gudstjeneste i Metropolitan Tabernacle. Vi takker for at dere ber for oss. Det trenger vi. En slik reise er veldig slitsom for en som sliter med hjerteproblemer. Takk ogsaa for gode hilsener! Dette skrives paa en internett kafe i London sentrum, og som dere ser finnes det ikke muligheter for aa skrive med alle norske bokstavene.

Debatten om "evig sikkerhet" er interessant, og skulle gjerne ha deltatt, men vi faar se naar jeg kommer hjem. Regner med aa faa muligheten til aa sende en ny reiseraaport i morgen. Naa skal vi ut og nyte solskinnet, og en pizza paa Pizzahut.

Til London

Dagen i dag blir travel. Kl.10.00 taler jeg i den internasjonale baptistkirken i Oslo, og kl.13.00 setter min sønn og jeg kursen for London, med tog via København, Hamburg, Brüssell til London Waterloo stasjon, hvor vi etter planen skal være fremme ved 22.00 tiden mandag. Vi reiser direkte til Richmond, hvor vi blir noen dager, hos våre gode venner Christine og John Larkin. Nei, det er ikke de Larkin fra TV-serien! Christne og John traff jeg første gang i forbindelse med bønnekonferansen på Shetland, hvor Christine og jeg var to av talerne. Vi delte også nylig talerstol på bibelskolen til Apostolisk Kirke i Danmark, hvor vi underviste en uke. Det blir mer samarbeide med dem i tiden fremover i forskjellige land. Etter å ha vært hos Larkins, skal vi besøke Bruderhof kommuniteten i East Sussex, før vi reiser til London for å tilbringe resten av tiden der. Ved siden av å se London by, skal vi besøke Metropolitan Tabernacle, som var C.H. Spurgeons menighet, og menigeten til min gode venn Owen Jones, pastor for en levende multietnisk menighet. Owen traff jeg første gang da jeg underviste på bibelskolen til Apostolisk kirke. Vi håper også på muligheten til å treffe fader Michael Harper i Den antiokisk ortodokse kirke. Vi gleder oss begge to over at dette er blitt mulig. Er takknemlig for forbønn, både for helsen og for reisen. Bærbar PC er med i baggasjen. Så sant vi finner Internett oppkobling sender vi reisebrev hjem, så følg med på bloggen!

1200 år med kristen tro i Norge

I dag feirer vi olsok. Jeg føler meg ikke helt vel med historien kristningen av Norge, bloddryppende som den er. Vi burde heller fokusere på de keltiske misjonærene som kom hit til landet allerede på 800 tallet. Den første gruppen på 22 ble alle martyrer. På sør- og vestlandet ble mange mennesker omvendt, ja til Kaupang i øst, nær dagens Larvik kom de, til Trøndelag og muligens til Bjarkøy i Troms. Historien vet å fortelle at bestemmelsen om kristen jul ble innført under Håkon den godes tid på 900-tallet. Ja, våre vikinger stiftet beskjentskap med den kristne tro allerede i 789. Det førte til drap på uskyldige mennesker begått av blodtørstige nordmenn. Siden ble det direkte angrep på klostret i Lindisfarne i 793, Iona klostret ble plyndret i 795, og nordmenn herjet blant kelterne både på Man, irskekysten og franskekysten på slutten av 700-tallet.

Kelterne sendte misjonærer over hele Europa og så langt som til Kiev i Ukraina. Ja, de sendte misjonærer selv til områdene sør for Roma! Hos Snorre finnes det et indirekte vitnesbyrd om keltisk misjon. Det fortelles om Olav Trygvason som nyomvendt på Scillyøyene, Syllingene, som nordmennene kalte denne øygruppen. Her møter Olav Trygvason det som må være en mann med profetiske gaver. Han forteller Olav om alt det han hadde opplevd den uken før han kom på besøk, og om hva Olav Trygvason ville oppleve i uken som kom. Mannen bad ham også om å reise hjem til Norge og føre videre det misjonsarbeidet som kelterne allerede hadde holdt på med lenge. Lydig mot dette kallet dro Olav Trygvason hjem til Moster, hvor det allerede fantes mange kristne.

Så Norge ble ikke kristnet ved sverdet. Det kom med Ordet og Ånden, gjennom mennesker som levde radikalt med Herren. Vi feirer ikke 1000 år med kristen tro i Norge, men 1200 år! Det er noe å takke Herren for idag.

Kobbersmeden Aleksander - og de andre

I sitt andre brev til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus om en mann som heter Aleksander. Han er kobbersmed av yrke. Det er ikke så mye vi ellers vet om ham. Om denne Aleksander som Paulus nevner i sitt første brev, er den samme som kobbersmeden, og det er svært sannsynlig, så forteller Paulus at denne Aleksander har "lidd skibbrudd på troen" (1.Tim 1,19) I det andre brevet får vi også vite at denne Aleksander, som altså har vært en bekjennende kristen, har gjort Paulus "mye vondt". Kobbersmeden Aleksander "gikk kraftig ut mot våre ord", og Paulus ber sin unge medarbeider passe seg for ham. "Må Herren gjengjelde ham etter hans gjerninger." (2.Tim 4,14-15) I sitt andre brev til forsamlingen i Korint beskriver apostelen Paulus noe av det han har måttet gå igjennom. Blant alt dette hører "vanære, ved onde rykter, som forførere.." (2.Kor 6,8) Jeg kan godt tenke meg at kobbersmeden Aleksander var blant dem som satte ut onde rykter om Paulus, og kalte ham en forfører, en vranglærer. Hvordan forholder vi oss til disse kobbersmedene i blant oss, som sprer løgn, taler ondt om oss, setter ut rykter og som av og til er fulle av hat? Jesus sa vi skulle elske våre fiender! "Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som utnytter dere og forfølger dere. Slik skal dere være som barn av deres Far i Himmelen. For Ham lar sin sol gå opp over den onde og den gode, og Han lar det regne over rettferdige og urettferdige. For dersom dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Og dersom dere bare hilser på ders brødre, hva mer enn andre gjør dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Derfor skal dere være fullkomne, slik som deres Far i Himmelen er fullkommen." (Matt 5,43-48) Vårt kall, som Jesu etterfølgere er å elske, velsigne og tale vel om vår fiende! Jesus sier til og med at vi skal gelde og hoppe av fryd, når noen vil oss noe vondt og ondt. Måtte Gud hjelpe oss! Men vi har lov til å advare mot dem, slik Paulus gjorde med kobbersmeden Aleksander. Pass deg for ham, Timoteus.

Riv ned åndelige festningsverker

De 100.000 kristne kineserne som skal nå det store området mellom den 10. og den 40. nordlige breddegrad, med evangeliet, står foran de tre største åndelige festningsverkene i verden i dag: islam, buddhismen og hinduismen. Som jeg skrev i bloggartikkelen min i går, finnes de 50 landene som er minst evangelisert i dette såkalte 10/40 vinduet. Her bor mer enn 90 prosent av de unådde folkegruppene i verden - mer enn 5000 stammer og etnolingvistiske grupper som knapt nok har hørt evangeliet i det hele tatt. Hvilken oppgave! Men arbeidet er allerede i gang. Den første gruppen på 39 misjonærer dro allerede ut fra Kina til et buddhistisk naboland i mars 2000. Flere steder i Kina trenes det nå nye misjonærer som skal sendes ut. Dette er mennesker som ikke har sitt eget liv kjært, like til døden. Dette er virkelig Jesus-revolusjonære. Dette er mennesker etter mitt hjerte!

Jeg har hatt gleden av å høre Den himmelske mannen ved flere anledninger. Da min datter dro til Israel for noen år siden, med Grafted, var også Den himmelske mannen med. Det var sterkt å høre ham undervise oppe i områdene ved Galilea, har hun fortalt. Broder Yun som han også kalles, ble reddet ut av Kina på mirakuløs måte, og er i dag en drivende kraft i arbeidet, sammen med andre ledere for husmenighetsbevegelsen i Kina. Første gangen jeg hørte broder Yun ba han oss innstendig om å huske Kina i bønn. Innfor Gud lovte jeg å ha Kina som et av de landene jeg ber regelmessig for. Jeg har ikke vært like flink til å huske det, og ber Herren om tilgivelse, og omvender meg fra det. Fra nå av står Kina på min faste bønneliste.

Mens jeg leste om de 100.000 kineserne som vil bringe evangeliet tilbake til utgangspunktet, til Jerusalem, kom jeg til å tenke på en annen mann som har satt sitt preg på mitt kristenliv. Broder David, eller Doug Sutphen, som han egentlig het. Broder David var mannen bak det såkalte "Project Pearl" i 1981. Sammen med 19 andre kristne klarte han å levere en milllion bibler til tusenvis av kinesiske kristne som ventet på strendene i Sør-Kina. Mange husmenighetsledere sier at "Project Pearl" var en milepæl i Kinas menighetshistorie. Fremdeles har biblene som nådde Kina dengang, en utrolig innflytelse i livene til de som fikk dem, ja for hele landsbyer som dermed fikk del i evangeliet. Broder David døde 8. mai i år. I hans biografi, som utkom på norsk i 1986 med tittelen: "Gud's smugler til Kina", har han skrevet på tittelbladet: "Takk for all hjelp. Gud velsigne deg. Broder David," og så har han skrevet "Salme 16,7-9" Det var ikke rare hjelpen jeg gav ham. Jeg var hans sjåfør for en dag, i forbindelse med et Kina seminar i Oslo, men jeg kommer aldri til å glemme den personlige samtalen, hvor jeg fikk et dypere innblikk i hans liv med Herren. Og hvordan han formanet meg til å leve helhjertet for Jesus. Det er dyrebare minner om denne Herrens ydmyke, trofaste og uredde tjener. Her er hilsenen fra Salme 16,7-9, som jo er en messiansk salme:

"Jeg vil love Herren som har gitt meg råd. Også om nettene tukter mitt hjerte meg. Jeg stiller alltid Herren framfor Meg. Fordi Han er ved Min høyre hånd, skal Jeg ikke rokkes. Derfor er Mitt hjerte glad, og Min ære fryder seg. Ja, også Mitt kjød skal hvile med håp."

Tilbake til Jerusalem

Mens vi har bedt for de sør-koreanske kristne som blir holdt som gissler av Taliban i Afghanistan idag, har jeg tenkt mye på det offer og den villighet til å lide som disse sør-koreanske kristne representerer. Og mine tanker har gått til de 100.000 kinesiske kristne som vil ta evangeliet fra Kina tilbake til Jerusalem. Visjonen bak "Tilbake til Jerusalem" går ut på å nå alle menneskene bak det såkalte 10/40 vinduet. Innenfor 10/40 vinduet finnes over 90 prosent av verdens unådde folkeslag, og alle de 50 landene som er minst evangelisert. Her finnes mesteparten av jordens muslimer, buddhister, hinduer - og det er disse de 100.000 kinesiske kristne vil nå. Og det vil ikke skje uten offer, lidelser og martyrdød for mange av dem. Med en dyp lidenskap for Jesus, og med hjertet satt i brann, er disse 100.000 kineserne villige til å gi sitt liv. Alt i den hensikt å gi det beste de har, nemlig budskapet om Jesus som Frelser og Herre, til mennesker som ennå ikke har hørt. Jeg blir så grepet av den kinesiske lidende menighet! Her finnes lite av lunkenheten i vesten, lite av de endeløse diskusjonene - her finnes liv og ånd, og hengitt mennesker i dyp tilbedelse av den eneste sanne Gud. Jeg ber om å få den samme ilden, som disse våre kinesiske brødre! Min bønn er: Send din ild, Herre! Brenn opp all halmen, og sett meg i brann for Ditt rike.

For de som er interessert i å følge dette store misjonseventyret, for å nå alle disse millioner av muslimer, buddhister og hinduer som lever i det dypeste mørke, med evangeliets lys, kan man finne mye interessant stoff følgende steder: http://www.asialink.no/ eller http://www.backtojerusalem.com/ Jeg kommer garantert til å bringe mye interessant stoff om Tilbake til Jerusalem på denne bloggen. Så følg med! Visjonen bak Tilbake til Jerusalem er å bringe evangeliet tilbake dit hvor det hele begynte.

Forsett å be for gisslene i Afghanistan!

Gisseldramaet i Afghanistan er inne i en veldig kristisk fase i dag. La oss fortsette å be for de sørkoreanske gisslene. Mange av dem skal være svært syke. Kvinner og menn holdes visstnok hver for seg, slik at de ikke skal vite om hverandre.

Som kjent er et av gisslene myrdet. Det var ungdomspastoren i menigheten hvor de 23 sørkoreanerne kommer fra, Bae Hyung-kyu (42) Han ble myrdet på fødselsdagen sin, og ble funnet med 10 kulehull i hode, bryst og mage.

Det groteske drapet på denne ungdomspastoren viser til fulle hva Taliban står for. La oss når vi ber for de 23 sørkoreanerne, huske på å be for Afghanistan også. For en god del år siden deltok jeg på en stor misjonskonferanse i Tyskland, kalt Love Europe, i regi av Operasjon Mobilisering, og da traff jeg et team som arbeidet inne i dette krigsherjede landet, med alle sine krigshøvdinger. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Teamets medlemmer hadde latt skjegget gro, og var kledd i typiske klær for området. Landet med sine 22 millioner innbyggere, har i følge bønneboken "Operation World", ca 3000 kristne, men det er ingen "synlig" kirke i landet. Dette er undergrunnskirken, selve martyrkirken. Den mest strategiske måten å gi landet evangeliet på er gjennom radiosendinger. Både Far East Broadcasting Association og IBRA har sendinger til landet. La oss be spesielt for dette arbeidet, og for de få kristne i landet, at de må få styrke og være tro mot Jesus.

Mer om åndelig modning: Barn, ungdom og fedre

Til forsamlingene i Galatia området, forteller Paulus deler av sin livshistorie. I den sammenhengen skriver han: ”Men da det behaget Gud, Han som utvalgte meg fra min mors liv og kalte meg ved sin nåde, å åpenbare sin Sønn i meg…” (Gal 1,15-16) Nå er det også mulig å oversette dette ordet med ”åpenbarte sin Sønn for meg”, og det er den varianten Bibelselskapet benytter. Men både Norsk Bibel 88 og Bibelen Guds ord, oversetter det med: ”åpenbare sin Sønn i meg…” Denne oversettelsesmuligheten gir oss del i en side ved det jeg skrev så vidt om i går, når jeg siterte Kol 3, 4: ”Kristus, vårt liv.”

Guds hensikt er å åpenbare mer og mer av Jesus i våre liv. Døperens vitnesbyrd var: ”Han skal vokse, jeg skal avta”, eller som Erik Gunnes oversetter det: ”Han skal vokse, jeg skal svinne bort.”

I sitt første brev viser apostelen Johannes oss noen utviklingstrinn i en kristens liv, på vei mot modning. Som jeg skrev i går, så er jo målet at Kristi kropp skal bli den modne mann. La oss se på 1.Joh 2,12-14: ”Jeg skriver til dere, barn, fordi syndene er dere tilgitt for Hans navns skyld. Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen. Jeg skriver til dere, unge, fordi dere har seiret over den onde. Jeg skriver til dere, barn, fordi dere har lært Faderen å kjenne. Jeg har skrevet til dere, fedre, fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen. Jeg har skrevet til dere, dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.”

Johannes skriver her om tre nivåer av modning:
1) Barn
2) Ungdom
3) Fedre

Vår himmelske Far gleder seg over at Hans barn når frem til manns modenhet. Vi har da del i Hans liv, natur, og vi ønsker å leve i Hans hensikter og i følge Hans visjon. Hva er det som særpreger disse tre nivåene av modning?

Barna: De gleder seg over at Gud er deres Far, og at deres synder er tilgitt for Hans navns skyld. Nå er det slik at denne gleden og begeistringen over at Gud er vår Far, og for syndernes forlatelse, skal følge oss hele tiden. Men det bør være en bjelle som ringer når en kristen har levd, la oss si i 20 år, og forblir et barn som det må stelles for og med. Man er på det første nivået av modning når man er velsignelses sentrert, ser på Gud som en som vær så god har å gjøre som vi sier,

Ungdom: Dette er barna som har vokst opp og blitt mer modne. De er karakterisert av at de er sterke, de har seiret over den onde, de har lært noe om Guds karakter og egenskaper. Og et viktig kjennetegn til: Guds ord blir i dem. De har en appetitt på Bibelen, de tar til seg Ordet. Men det som karakteriserer denne fasen er at de er mer opptatt av å gjøre enn av å være. De er sentrert rundt aktiviteter for Herren.

Fedre: Som barn anerkjente vi Gud som vår Far, som ungdom æret vi Gud som vår Far, mens det som karakteriserer dette nivået av modning, er at kjenner Gud, i betydningen erfart kjennskap. Ikke bare kunnskap, men kjennskap. Legg merke til at Johannes skriver: ”fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen.” Dette dreier seg om en kjennskap, som går ut på at man ved Helligåndens hjelp, lodder dybdene i Gud. De er selvfølgelige endeløse, ubegrensede. Ved dette nivået i åndelig modning, blir man mer og mer lik sin himmelske Far.

Ikke i tråd med kristen lære

Vårt Land følger opp med intervjuer med ulike kristne ledere i dag, vedrørende "engleskolen" til prinsesse Märtha Louise. Jeg merker meg det kloke svaret fra sjelesørgeren, forkynneren og retreatlederen:

1. I TRÅD MED DEN KRISTNE LÆRE?:Jeg synes ikke det grunnleggende her stemmer med den kristne lære fordi konsentrasjonen i kristendommen ligger på Jesus Kristus og Gud, vår himmelske far. Når tyngdepunktet flyttes over til noen annet, til og med engler, blir det feil.
2. ENGLER:I Kolosserbrevet står det en advarsel mot engledyrkelse der det i stedet henvises til konsentrasjon rundt Jesus Kristus, kirkens hode.
MEDITASJON:Forskjellen på kristen meditasjon og denne meditasjonen er at den kristne er en bibel- og tekstmeditasjon. Særlig med utgangspunkt i Jesus, og ikke engler.
SYNSKHET:Jeg tror det finnes mennesker som har synske evner. Dette trenger nødvendigvis ikke å være religiøst, men de kan ha en psykisk bakgrunn.
HEALING:Healing er et begrep som brukes annerledes enn kristen helbredelse ved bønn. Det henger sammen med at disse menneskene kan påvirke syke mennesker ved håndspåleggelse. Men det er ikke på det kristne planet.
KRYSTALLER:Det har jeg ikke tro på eller noe forhold til.
3. ASTARTE:Hun er jo en gudinne fra eldgammel tid og det er ikke riktig å koble denne fremmede guddommen med kristendommen. Det er usympatisk å bruke en fremmed guddom på denne måten i vårt kristne samfunn.
4. GRENSEN?Et kristen menneske har kommet til tro på Jesus Kristus som Gud sønn, Frelser og Herre. Da blir dette det sentrale i livet. Forholder det seg ikke slik, er man utenfor.
5. MÄRTHA INNENFOR ELLER UTENFOR?:Det vet Gud alene.

Kjempetur til Rondane

Årets tradisjonelle Rondane tur er unnagjort, i godt vær, faktisk med mange gløtt av sol! Men denne gangen kom vi ikke lenger enn til Krokutbekkhytta. Dette er vanligvis første rasteplass, langs stiene til Rondvassbu, men i år ble det endeplass. Av to årsaker: Jeg hadde rett og slett ikke flere krefter, og hunden vår Poirot, en nå seks måneder Flat Coated Wheaton Terrier, kom seg ikke over elva. Vi hadde problemer med å få den over en liten bekk før vi kom til Krokutbekkhytta, men det gikk med en del overtalelser. Jeg er så glad for at vi fikk til denne turen, min sønn og jeg. Det er en god tradisjon å holde vedlike. Rondane er liksom blitt "vårt" fjell. Her har vi vært siden barna var små. På turen hjemover nektet Poirot plent å hoppe over bekken, så gode råd var dyre. Til slutt måtte jeg vade over bekken, og da gikk det. Bikkja var helt utslitt da vi endelig kom fram til parkeringsplassen, og det var jeg også. Så godt å få satt seg. Nå hviler vi ut hjemme. På søndag setter vi kursen mot England, for å ta noen feriedager og benytte anledningen til å treffe igjen gode venner, og møte nye bekjentskaper. Vi har fått kontakt med et av Bruderhof kommunitetene, og er ønsket velkommen dit. Det ser vi frem til. Fra søndag kan det bli lengre mellom mulighetene til å blogge, men så sant vi kan koble oss på nettet, kommer vi til å sende reisebrev hjem! Frem til søndag blir bloggen oppdatert daglig.

Til manns modenhet

Til forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus de femfoldige tjenestegavene som må finnes i Kristi kropp. Disse tjenestegavene har en bestemt funksjon og hensikt. Paulus beskriver den slik: ”inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster.” (Ef 4,13-14)

Det er ordene ”til manns modenhet”, jeg har gått og tenkt på den siste tiden. Det snakkes altså om en vekst, en modenhet, som både er kooperativ og individuell, som gjelder hele Kristi kropp, og siden kroppen utgjøres av enkeltstående individer, satt sammen, så gjelder også denne veksten den enkelte kristne. Det er visse ting som må være på plass for at denne veksten skal kunne skje, og det er i følge Paulus, de femfoldige tjenestegavene. Modenheten skal hindre de enkelte kristne, og dermed Kristi kropp som helhet, å falle for ulike lærdoms vinder, med andre ord vranglære.

Det er vanlig å spørre i vår tid: Hva kan Gud gjøre for meg? Det apostelen Paulus fokuserer på her er mer: hva vi kan bli for Gud. Til forsamlingen i Kolossæ avslører Paulus en stor hemmelighet, et mysterium: ”Kristus, vårt liv…” (Kol 3,4) Vi skulle alle leve i en kontinuerlig levende relasjon til Kristus. Det er sant at vi har mottatt Hans liv, når vi ble født på ny, men det er også sant at vi skal for alltid motta mer og mer av Hans liv. Det er Helligåndens fremste oppgave dette å åpenbare mer og mer av Herren Jesus for oss, slik at Kristus kan bli formet mer og mer i oss, og Kristus dermed kan manifesteres gjennom oss.

Jeg skal komme tilbake til dette senere. Nå, etter frokost, skal jeg nyte det gode været. Kanskje det blir en liten fjelltur? Gud velsigne bloggens lesere i dag. La oss søke Ham, slik at Han mer og mer blir vårt liv.

Hvorfor og hvordan velsigner vi Israel?

Ordene fra 1.Mosebok 12,3 har vakt debatt og skapt spørsmål på denne bloggen: "Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet." Hva betyr dette konkret? Jeg tror det for forsamlingen dreier seg om følgende:

1. Vi velsigner Israel på grunn av Jesu forsoning. Når apostelen Peter taler til folket i Jerusalem sier han: "Dere er profetenes barn og barn av den pakt som Gud opprettet med våre fedre da Han sa til Abraham: Og i din slekt skal alle jordens slekter bli velsignet. Etter å ha oppreist sin Tjener Jesus, sendte Gud Ham først til dere for å velsigne dere, idet enhver av dere vender om fra sine misgjerninger." (Apgj 3,25-26) Her ser vi at Peter setter ordene fra 1.Mos 12 i sammenheng med at Jesus kom til jorden, og Han kom først til jødene. I min forrige artikkel gjorde jeg rede for at forsamlingens misjonsoppdrag er nøkkelen til Israels gjenreisning. Jo raskere vi fullfører vårt oppdrag og når alle folkeslag med evangeliet, jo raskere får vi oppleve det naturlige Israels åndelige gjenfødelse. "En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob, og dette er den pakt jeg vil slutte med dem når jeg tar bort deres synder." (Rom 11,25b-27, Bibelselskapets oversettelse av 78/85) Vi velsigner Israel med å gi dem evangeliet. Apostelen Paulus skriver: "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. (Rom 1,16) Jesus sier selv at Han døde for "at Han skulle samle til ett de Guds barn som er spredt omkring." (Joh 11,52) Og profetene taler jo om at Herren vår Gud skal kalle jødene tilbake til sitt hjemland, alle de som ble spredt til jordens fire hjørner, i forbindelse med Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. En av disse profetiene er Jes 43,5-7: "Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal hente din ætt fra Øst, og Jeg skal samle deg fra Vest. Jeg vil si til Nord: Gi dem fra deg! Og til Sør: Hold dem ikke tilbake! Før Mine sønner tilbake langt borte fra, og Mine døtre fra jordens ende, hver den som er kalt ved Mitt navn, som jeg har skapt til Min ære. Jeg formet ham, ja, Jeg har dannet ham."

2. Vi velsigner Israel ved å vekke deres misunnelse! Dette trenger en nærmere forklaring, og den gir apostelen Paulus i Rom 11,11: "Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? På ingen måte. Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningefolkene, for å gjøre dem (altså jødene) nidkjære." De historiske kirkesamfunnene har ikke mye å skryte av når det gjelder jødene. De har blod på hendene. Så dette ordet er en utfordring for den sanne kristne forsamlingen. Hva betyr det å vekke jødenes misunnelse? Jeg tror dette handler om at vi ser en sann tro i gode gjerninger mot dem. Vi viser dem vår begeistring for Jesus, vi vitner om de gjerninger Gud gjør i våre liv. Vår Gud, som er deres Gud. Fortell dem om bønnesvar, om forholdet du har til Gud som Far.

3. Vi velsigner Israel for "fedrenes skyld", Rom 11,28. Vi har en historie sammen. Vi må ikke glemme at Jesus sa, til en samaritansk kvinne: "for frelsen kommer fra jødene." (Joh 4,22b) Fra jødene har vi fått vår Bibel, vår Frelser, de 12 apostler, Patriarkene og Profetene. Vi står i gjeld til dem. Derfor velsigner vi dem både åndelig og timelig, ved å be, ved å trøste og hjelpe. På denne måten velsigner vi Israel.

Israel - Guds løfter og det profetiske ord, del 5

I den forrige bloggartikkelen så vi på forskjellen mellom det naturlige, og det åndelige Israel, med hovedvekt på sistnevnte. I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på gjenopprettelsen av det naturlige Israel, i lys av Rom 9-11.

For at det ikke skal herske noen som helst tvil: Guds ord slår fast at Gud ikke har forkastet Israel. Det naturlige Israel nyter fremdeles godt av privilegiet av å være en del av Guds evige planer. Vi må heller ikke glemme, at Israel gjennom en prosess i Det lovede land, vil bli podet tilbake på sitt eget tre. Hør bare:

”For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre? For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel, inntil fylden fra hedningene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst, som det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. For dette er Min pakt med dem, når Jeg tar bort deres synder.” (Rom 11, 24-27)

Det finnes et vantro Israel. Vi leser her ”at forherdelse har rammet en del av Israel”. Dette vantro Israel, som består av store deler av dagens israelske befolkning, vil forbli utenfor oliventreet, som apostelen Paulus her taler om, inntil hedningenes fylde har kommet inn. Hva som fullt ut ligger i dette begrepet: ”hedningenes fylde”, vet alene Gud. Det er Han som setter punktum, men det er klart at det har noe med Jerusalem å gjøre. Jesus sa jo at ”Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger INNTIL hedningens tider er oppfylt.” (Luk 21,24b) Jerusalem kom på jødenes hender i 1967, for første gang siden ødeleggelsen av byen i år 70 etter Kristus. Året 1967 utgjør dermed en viktig del av Guds endetidskalender, og betyr at vi lever på lånt tid når det gjelder det som kalles for ”hedningens fylde”.

Når hedningene er kommet inn i fullt mål, så skal hele Israel bli frelst. Da kommer forløseren fra Sion, Jesus Messias. Det skjer ved Hans gjenkomst til nettopp Jerusalem. Profeten Sakarja forutsier dette med disse ordene: ”På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem fra øst.” (Sak 14,4) Frem til denne profetiske begivenheten skjer, må evangeliet forkynnes ”for jøde først..”

Jesu gjenkomst skjer som en følge av: 1) at evangeliet forkynnes for alle etniske grupper, og 2: Bønnens og Nådens Ånd utøses over Jerusalems og Israels innbyggere. Husk at Jesus sa at Han ikke ville komme tilbake før jødene begynte å rope: Velsignet er Han som kommer i Herrens navn. Det skjer noe på dette området i dagens Israel. Det naturlige Israel, er i ferd med å bli en del av det åndelige Israel.

Det naturlige Israel er bestemt til å bli det åndelige Israel. Det er dette som vil være med på å bringe Messias hjem til Oljeberget. Hør hva Den Hellige Skrift har å si:

”Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? På ingen måte! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningefolkene, for å gjøre dem nidkjære. Hvis nå deres fall er blitt en rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde! For jeg taler til dere hedninger. Så sant jeg er hedningenes apostel, ærer jeg tjenesten min, om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjøtt og blod, og frelse noen av dem. For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antagelse være, om ikke liv av døde?” (Rom 11,11-15)

Israels feilgrep i det naturlige har med andre ord brakt åndelig velsignelse til resten av verden. Er det mulig å tenke seg hva som vil skje når det naturlige Israel i femtiden blir en del av det åndelige Israel? Det blir kolossalt. Mektig. Når det naturlige Israel blir podet tilbake igjen på Oliventreet, sa vil Messias komme igjen.

Bibelen advarer oss som er hedningekristne mot å være hovmodige overfor det naturlige Israel. Det er av nåde vi er blitt podet inn. Det naturlige Israels grener er blitt kuttet av, på grunn av vantro, men de har fremdeles en nasjonal framtid, og de er elsket for fedrenes skyld.

Israel - Guds løfter og det profetiske ord, del 4

Det er apostelen Paulus som introduserer oss for begrepene: det naturlige og det åndelige Israel. La oss se litt nærmere på dette. I Rom 2,28-29 skriver han: ”For det er ikke den som er jøde i det ytre som er jøde, og omskjærelse er ikke en omskjærelse i det ytre, på kjønnslemmet. Men den er jøde som er det i det skjulte, og som har hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Denne har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud.”

Det apostelen her sier er at en sann kjennetegnes ikke av ytre kjennetegn, men at man på innsiden har latt seg omskjære i sitt hjerte ved Den Hellige Ånd. Nå er det viktig å få med seg at Paulus ikke forkaster det naturlige Israel. På ingen måte frakjenner han med deres historiske oppdrag. Han bare påpeker at det sanne Israel utgjøres av menn og kvinner som elsker Jesus.

Det er naturlig at et slikt utsagn får de fleste av oss til å spørre: Hva da med det naturlige Israel? Er ikke de jøder? Paulus stiller spørsmålet selv i Rom 3,1: ”Hvilken fordel har da jøden?” Og så svarer han med å påpeke det faktum at Guds ord er blitt dem betrodd. Han stadfester med andre ord det historiske oppdraget som er blitt gitt det jødiske folk, og det uavhengig av om de var vantro eller ikke. Det fremgår av det han skriver i vers 3 og 4.

Paulus forkaster altså ikke det naturlige Israel. Det han sier er at det finnes et naturlig Israel, og det finnes et åndelig Israel. Dette bringer oss videre til den undervisningen Paulus gir i kapitel 9,10 og 11. Jeg vil oppfordre deg så sterkt jeg bare kan, til å lese disse tre kapitlene sammenhengende! Dessverre er det mange som plukker litt her og litt der, og får de underligste ting ut av det Paulus har skrevet. Mitt råd, som jeg fikk av bibellæreren David Pawson, i Jerusalem for noen år siden var: Les disse tre kapitlene sammenhengende.

I disse tre kapitlene underviser Paulus om oljetreet, eller oliventreet. Guds ord lærer oss at det er to varianter av Israel. Det er det naturlige Israel som ikke tror, og som er utenfor dette oliventreet som Paulus beskriver. Men fordi om de er utenfor, så innebærer ikke det at Gud har tatt fra dem det historiske oppdraget som er testamentert til dem i den pakten Gud opprettet med Abraham. Paulus er veldig klar på det i Rom 11,28: ”Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men i følge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld.” Men det er altså bare ett tre, og det treet er det ekte og sanne Israel – det åndelige, og det er dette vi som hedningekristne er blitt podet inn på.

I Rom 9 skriver apostelen om Israels forkastelse av Kristus. I kapitel 10 skriver han om Israels behov for evangeliet, og i kapitel 11 skriver han om at Israels forkastelse og forherdelse ikke er fullstendig. Apostelen understreker også veldig sterkt at Gud ikke har forkastet sitt folk, det naturlige Israel. ”Jeg spør da,” skriver han i Rom 11,1: ”Har Gud forkastet sitt folk?” Svaret han gir etterlater ingen tvil: ”På ingen måte!” Selv om det burde holde med å gi et så tydelig og klart svar en gang, så gjentar han det samme i vers 2: ”Gud har ikke forkastet Sitt folk som Han tidligere var vedkjent Seg.” Likevel er det altså mennesker i vår tid, som hevder dette. De sier: Gud har forkastet sitt folk, og menigheten har overtatt Israels plass. Forstå det den som vil. De motsier med andre ord Den Hellige Skrift, som er meget tydelig.

I Gal 6 skriver apostelen Paulus om ”Guds Israel”, i betydningen menigheten. Noen har brukt dette ene verset for å konstruere erstatningsteologien. Hvor merkelig det er. Dette verset referer jo bare til den ene flokken, til det ene treet og den ene familien som vil være i evigheten, Guds Israel. Paulus snakker her om det åndelige Israel. Den eneste måten å bli en del av dette åndelige Israel på, er å bli født på ny, og som en følge av det er man blitt podet inn på oliventreet.

La oss lese Rom 11,17-23 sammen:

”Og om noen av grenene ble brukket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at han ikke sparer deg heller. Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i Hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av. Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen.”

Paulus sier her at det naturlige Israel fikk grenene brutt av, fordi forkastet Jesus. Men, sier Paulus, ikke tro at Gud er ferdig med deres nasjonale framtid. Dersom du blir høy på pæra, husk at du ikke bærer roten, men roten bærer deg. Hva mener Paulus med det? Jo, du og jeg er podet inn på er tre av JØDISK tro! På det treet finner du Abraham, Isak, Jakob, Moses, David, og i tillegg millioner av mennesker som har trodd og tror på Jesus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på gjenopprettelsen av det naturlige Israel, i lys av den undervisningen Paulus gir her i Romerbrevet.

En tragisk dag for Norge og kongehuset

Nyheten om at prinsesse Märtha Louise, står frem som sannsigerske, engledyrker og lovpriser avguden Astarte, bringer dyp sorg til alle som setter Det norske kongehuset høyt. 24. juli 2007 er intet mindre enn en tragisk og sorgens dag for kongehuset og for Norge. Selv om prinsessen ikke lenger har noen viktig stilling i Kongehuset, så er hun medlem av det og hennes navn og person har en stor symbolverdi. Det er også slik at hun i kraft av sin stilling representerer kongehuset, og dermed Norge. Det hun gjør er dermed ikke bare privat. Det er interessant å merke seg at prinsessen på hennes nettside, siterer fra Bibelen, nærmere bestemt fra 1.Kong 11,5: "For Salomo fulgte Astarte, sidoniernes gudinne." Der slutter sitatet på prinsessens nettside. Men det står mer i dette verset, som prinsessen og hennes kollega betimelig ikke siterer: "og Milkom, ammonittenes avskyelige avgud." I det neste verset står det: "Salomo gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og har fulgte ikke Herren helt og fullt, slik hans far David hadde gjort." Hadde prinsessen lest videre i det samme kapitlet i 1.Kongebok, hadde hun lest følgende i versene 31-33: "Han (profeten) sa til Jereboam: Ta ti stykker til deg selv, for så sier Herren, Israels Gud: Se, Jeg river kongedømmet ut av Salomos hånd, og Jeg skal gi ti stammer til deg. men han skal få ha en stamme for Min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den staden Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel. Det er fordi de har sviktet Meg og tilbedt Astarte, sidoniernes gudinne, Kamosj, moabittenes gud, og Milkom, Ammonfolkets gud, og de ikke har vandret på Mine veier, så de gjorde det som er rett i Mine øyne og holdt Mine lover og Mine dommer, slik hans far David gjorde."

Hvem var så Astarte? Det var en kanaanittisk fruktbarhetsgudinne, en guddom som under forkjellige navn ble dyrket i hele den gamle Orienten. I Babylonia ble hun kalt Ishtar, sumerne tilba henne under navnet Nana eller Nina. I Kanaan var hun også kjent under navnet Baalat, den kvinnelige guddom som tilsvarte Baal. Til dyrkelsen av henne hørte usedelige skikker. Hos fønikerne var hun måne- og stjernegudinnen, og hennes symbol var nymånen. Men også her var hun fruktbarhetsgudinne. Hun hadde mange helligdommer. I dommertiden hadde hennes kult vunnet innpass i Israel. "De forlot Herren og tjente Ba'al og Astartene. HERRENS VREDE BLE OPPTENT MOT ISRAEL. Derfor overgav Han dem i røveres hånd, og de plyndret dem." (Dom 2,13-14) "SÅ GJORDE ISRAEL IGJEN DET SOM VAR ONDT I HERRENS ØYNE, og de dyrket Ba'alene og Astartene, Syrias guder, Sidons guder, Moabs guder, gudene til folket i Ammon og filisternes guder. DE FORLOT HERREN OG TJENTE HAM IKKE. DERFOR BLE HERRENS VREDE OPPTENT MOT ISRAEL. Han prisga dem i filisternes grep og i Ammonfolkets grep." (Dom 10,6-7) Filisterne bygget et stort tempel for henne i Betsan, som er gravd fram i vår tid. Det har tallrike slangeskulpturer.

Dette er det altså prinsessen har viklet seg inn i. Det er alvorlig, ikke bare for henne, men for kongehuset og for Norge. Herren vår Gud hater avgudene, for Ham er det en vederstyggelighet. Dyrkelsen av Astarte førte til harde dommer fra Herren over Israel og Israels kongehus. Vi trenger vi virkelig å be, for prinsessen og for kongehuset, og for vårt kjære Norge i disse dager! Måtte Herren forbarme seg over oss, tilgi oss vår synd, og se i nåde til oss alle.

Bibelen advarer sterkt mot det prinsessen nå har begitt seg ut på. ”Det må ikke finnes noen hos deg som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller en som driver med spådom, eller en tegntyder eller en som tyder overnaturlige varsler, eller en trollmann, eller en som kaster besvergelser eller er et medium for åndemaning, eller en som driver med spiritisme, eller en som påkaller de døde. For hver som gjør dette, er en styggedom for Herren. På grunn av disse STYGGEDOMMENE driver Herren din Gud dem bort fra ditt ansikt. Du skal være ulastelig for Herren din Gud.” (5.mos 18,10-13)

På Dagsrevyen i kveld sto det frem en kvinnelig prest, en religionsforsker, som synes det prinsessen nå gjør er spennende, og hadde ingen motforestillinger. Det sier ikke så rent lite om vedkommende prest, og hvor langt frafallet har kommet i Den norske kirke.

På denne triste dagen for kongehuset og vårt land, la oss søke Herren og la oss rope ut: Vend om! Denne veien fører ikke til velsignelse for noen.

Israel - Guds løfter og det profetiske ord, del 3

Det påstås at Det nye testamente har lite eller intet å si om Israel, og Guds løfter med hensyn til Israels land og folk. Er det tilfelle? Slett ikke. Det nye testamente stadfester en rekke forhold vedrørende Israel og det jødiske folket. I en annen artikkel var jeg så vidt innom Rom 11,28-29, hvor apostelen Paulus slår fast: ”For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.” Hvem er det apostelen sier dette om? Jødene.

Og Jesus selv profeterer om Jerusalems ødeleggelse, at jødene deretter skal spres for alle folkeslag, og at Jerusalem atter en gang skal komme på jødiske hender. Det siste forutsetter jo at jødene har fått sitt land tilbake! ”Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær.” (Luk 21,20) Dette skjedde jo i år 70 etter Kristus. ”Da må de som er i Judea, flykte til fjellene, de som er midt inne i byen, må dra ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen. For dette er straffens dager, når alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. Men de dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For det skal bli stor nød på jorden og vrede over dette folk. De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag.” (versene 21-24a) Alt dette skjedde som en konsekvens av Jerusalems fall i år 70. Det er først i 1967 at neste del av vers 24 går i oppfyllelse. ” Og Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt.” For første gang siden år 70 hadde jødene atter kontroll med det Bibelen kaller, Den store kongens by. Men dette forutsetter selvsagt det som skjedde i 1948, da Israel igjen ble en stat, og alle løftene om dette gikk i sin oppfyllelse. Hvis ikke blir Jesu ord meningsløse.

Kongerikets gjenopprettelse

Det nye testamente bekrefter også Det gamle testamentes begrep om kongeriket. Jesu disipler var opptatt av dette, derfor spør de også som de gjør, slik det er gjengitt i Apgj 1,6: ”Da de var kommet sammen, spurte de Ham og sa: Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?” Til dette svarer Jesus: ”Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Min Far har underlagt sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg…” (versene 7-8)

Det er de som påstår at Jesus benekter at riket vil bli gjenreist for Israel, når Han svarer på denne måten. Men det finnes ikke noe i det Jesus sier her som bekrefter et slikt syn. Heller tvert imot. Jesus benekter ikke at riket skal bli gjenreist for Israel. Han poengterer bare at det ikke er gitt disiplene å kjenne tidspunktet for når dette skjer.

I Matt 23 leser vi om Jesus som gråter over Jerusalem. Det er velkjente vers. Men har du lagt merke til at Jesus kommer med en profeti i den sammenhengen? Han sier: ”For Jeg sier dere: Dere skal ikke se Meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn.” (Matt 23,39) Jesus taler her om en fremtidig begivenhet, hvor jødene skal ønske Ham velkommen som deres Messias. Det er denne sterke lengselen som da vil finnes blant jødene, som vil dra Jesus tilbake til jorden. Skal dette kunne skje, må det være noen forutsetninger som ligger til grunn. Sakarja profeterer om dette: ”Over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, skal Jeg utøse nådens og bønnens Ånd. Da skal de se på Meg som de har gjennomboret. Ja, de skal sørge over Ham slik en sørger over den enbårne, og de skal klage bittert over Ham slik en klager over den førstefødte.” (Sak 12,10)

Apostelen Paulus gir oss grunnleggende undervisning om Israel og det profetiske ord, ikke minst i Romerbrevet. Hele tre kapitler handler bare om dette. Han begynner allerede i Rom 3.

”Hvilken fordel har da jøden, eller hvilken gagn er det i omskjærelsen? Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds Ord ble betrodd dem.” (Rom 3,1) I vers to står det noe interessant, som fullstendig torpederer erstatningsteologien, som hevder at pga av jødens vantro, så har Kirken nå overtatt Israels løfter og kall. Men apostelen Paulus sier noe ganske annet: ”Hva da om noen var utro? Kan deres utroskap sette Guds trofasthet ut av kraft? PÅ INGEN MÅTE! Det står fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske en løgner.” (vers 3-4)

I den neste artikkelen skal vi se nærmere på undervisningen Paulus gir i Rom 9-11.

Zvi

Zvi eller Zvi Kalisher er et begrep i Israel. Han er Holocaust overlevende fra Polen. En messiansk jøde som i mer enn 50 år har gjort det Yeshua kalte ham til: "Gå i hast ut på byens store og små gater, og før hit de fattige, de vanføre, de lamme og de blinde. Tjeneren sa: Herre, det er gjort som du befalte, og ennå er det rom. Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene, og ovetal folket til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt." (Luk 14,21-23) Etter at krigen var over, fikk han vite at hele hans familie hadde omkommet. Han klarte å komme seg til en kibbutz i det nordlige-Israel, lokalisert på Betlehem siden av Jeruslaem, i et område som var bosatt av jøder allerede i 1924. Zvi hadde ikke vært i denne kibbutzen mer enn i to måneder, da han møtte en kvinne i 60 årene fra Sveits. Hun bar med seg en bag full av små svarte bøker. Zvi som var svært ivrig etter å lære seg hebraisk, spurte om han kunne få en av de små bøkene. Det viste seg å være Det nye testamente på hebraisk. Zvi fortalte at han hadde hørt noen tale om Messias, og kvinnen svarte at Zvi ville finne svar på alle sine spørsmål i den lille svarte boken. Zvi ble fascinert av det han leste, og dro med seg den lille boken overalt hvor han var. En venn som oppdaget at han leste i Det nye testamente, advarte ham mot bokens innhold: "Dette er ikke en bok for jøder." Til det svarte Zvi: "Jeg har lest i denne boken i mange dager nå, og jeg innrømmer at det er mye jeg ikke forstår. Men ikke noe av det jeg har lest har skadet meg, og jeg er ikke blitt en dårligere person." En tid etterpå, gikk Zvi på vei hjemover fra Jerusalem. Han passerte en liten bygning, og hørte noen synge. Han forstod at de sang om Han som Zvi leste om, Jesus. Selv om det ikke fremkom noen opplysninger utenpå denne bygningen, som fortalte om hva slags hus det var, skjønte Zvi at dette måtte være et møte for de som trodde på Jesus, Messias. De neste kveldene sørget han for at han måtte gå den samme veien hjem. Det var ikke tegn til liv der, men da søndagen kom, hørte han den samme sangen igjen. Men Zvi våget seg ikke inn. Ikke før neste onsdag. Han hørte pastoren tale om Jesu bønn for sine disipler og om Hans kjærlighet og omsorg for Sitt folk. Zvi kom igjen på søndag. Da talte pastoren om Jesus som sonofferet. Dagene og ukene gikk. Så en onsdag følte Zvi seg nedfor. Han forstod ikke helt hva som skjedde med ham. Men så, sakte kom det til ham: Han måtte gjøre noe med det han hadde hørt og lest om. Han trengte å bli frelst fra sin synd. Det var den som hadde gjort ham så elendig. Neste onsdag bad Zvi om å få snakke med pastoren, og gav da sitt liv til Jesus. I dag er alle hans barn med i den messianske bevegelsen. Hans sønn Menno, leder det største messianske fellesskapet i Jerusalem, og nå begynner også barnebarna å følge i fotsporene til bestefar Zvi. Dagens bloggbilde viser Zvi i ivrig samtale med ortodokse jøder. Zvi er mannen i hvitt.

Israel - Guds løfter og det profetiske ord, del 2

Israels kall og utvelgelse er ugjenkallelig. I Rom 11,29 finnes et av de mest kjente og siterte bibelversene: ”For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.” Eller som det står i en annen oversettelse: ”For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.” (Norsk Bibel 1988) Hvem er det som dette ordet sies til? Jødene! Konteksten er som følger: ”Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake…” Vi går glipp av en viktig sannhet, om vi ikke leser dette i den sammenhengen det faktisk står. Vi må passe oss så vi ikke åndeliggjør alt, og overfører slike vers til utelukkende å gjelde menigheten og den enkelte kristne. Da er vi erstatningsteologer. Verset gjelder selvsagt også oss, men er i første rekke rettet til jødene. Det er om dem apostelen Paulus skriver, i den sammenhengen hvor han skriver dette.

Nå skal jeg i en egen artikkel se på hva Det nye testamente har å si om Israel, men la meg med det samme slå fast, at Rom 9,10 og 11 nettopp forteller oss at Gud aldri har forkastet sitt paktsfolk, Israel. Og vi ser det jo veldig tydelig i vers 29. Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall.

Utvelgelsen av Israel begynner med utvelgelsen av Abraham. Han bodde i Ur i Kaldea, og han og hans familie var avgudsdyrkere. Så åpenbarer Herren seg for Abram, som var hans opprinnelige navn. I 1.Mos 12 leser vi om Guds kall til ham:

”Herren hadde sagt til Abram: Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne den som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden velsignes.” (1.Mos 12,1-2) Den pakten Gud gjør med Abram blir inngått og stadfestet i 1.Mosebok kapitelene 12,15 og 17.

Det er viktig å legge merke til at den pakten Gud gjør med Abram, ikke bare gjelder jødene, men den konstituerer Guds avgjørelse om å frelse verden. Det Gud sier er at gjennom Abraham vil Han nå ut til alle verdens familier. Abrahams-pakten er på mange måter den første proklamasjonen av evangeliet. Paulus skriver dette i Gal 3,8:

”Og da Skriften forutså at det er av tro Gud rettferdiggjør folkeslagene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet.”

Det fremgår av Det gamle testamente, at Guds paktsforhold til Israel, er bygget opp omkring tre store pakter mellom Gud på den ene siden, og Israel, Hans folk på den andre. Oppfattelsen av disse paktene er helt avgjørende for hele vår forståelse av Bibelens profetiske ord. De tre paktene det er snakk om er: Guds pakt med Abraham, lovpakten på Sinai og den pakt om kongedømmet som Gud opprettet med David.

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på løftespakten med Abraham.

Paktens velsignelser:
”Jeg vil gjøre deg til et stort folk.” Dette er oppfylt på følgende måter:
a) Ved naturlig og åndelig slekt, ”som havets sand”, 1.Mos 22,17 og 1.Kong 4,20. Dette er Israels folk.
b) Ved åndelige etterkommere, ”som himmelens stjerner”, 1.Mos 15,4 og Rom 4,16. Dette omfatter alle troens barn, enten de er jøder eller hedningekristne.
c) Ved naturlig avstamning, etterkommerne av Ismael og Keturas barn, ”som støvet på jorden”, 1.Mos 13,16 og 16,10flg.

”Jeg vil velsigne deg”. Dette verset har en dobbelt betydning: a) Timelig, 1.Mos 13,14-18 og b) Åndelig, 1.Mos 15,6 og Gal 3,9

”Gjøre ditt navn stort”. Abraham blir æret som en av de største menn som har levd, både av jøder, kristne og muslimer.

”Du skal bli til velsignelse” Det snakkes her om en velsignelseskilde. Ved sitt eksempel og ved sin tro, er jødene blitt til stor velsignelse for nasjonene.

”Jeg vil velsigne den som velsigner deg, og den som forbanner deg vil Jeg forbanne.” Dette er reelt. Velsignelser og forbannelser er noe som kan etterspores i den enkeltes liv, så vel som i nasjonenes historie.

”I deg skal alle jordens slekter velsignes.” Dette er jo det store messianske løftet som er oppfylt i Abrahams ætt, Jesus Kristus, i følge Gal 3,14-16.

Erstatningsteologiens konsekvenser for oss

Før jeg berører to andre sider ved Abrahams-pakten, la meg kort få kommentere disse versene. Erstatningsteologene sier at Gud har ugyldiggjort sin pakt med Abraham. Det får som konsekvens at gjenopprettelsen av staten Israel i moderne tid, har ingenting med Guds planer å gjøre, og Israel er som enhver annen nasjon i verden. Men dersom Abrahams¨pakten er blitt ugyldiggjort, hvordan kan da jeg, som er en Jesus-troende, være Abrahams barn ifølge løftet? Og videre, dersom pakten ikke lenger finnes, hvordan kan jeg da være i den og en del av den? Da må Paulus ta feil, om erstatningsteologene har rett- Si meg: Hvordan er det mulig å ta imot Åndens komme, den lovede velsignelsen i Abrahams-pakten, dersom løftet er blitt trukket tilbake?

Abrahams-pakten er en ubetinget pakt. Den har sin grunn i Guds frie nåde og ble mottatt av Abraham i tro. Når vi leser Abrahams historie, ser vi at han flere ganger var ulydig og begikk alvorlige feilsteg. Det samme med Israel. Men Israels frafall kunne ikke tilintetgjøre Guds planer for dette folk.

Abrahams-pakten skal forstås bokstavelig. Slik er den oppfattet av Abraham, av hans etterkommere og slik fremstilles den i Den Hellige Skrift.

Men Abrahams-pakten er ikke bare beslutningen om å frelse verden, som vi har vært inne på, det er også den pakten som bringer inn i verden redskapet til frelse – nasjonen Israel, og hennes evige rett til Kana’ans land: ”Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg I ALLE DE SLEKTSLEDD som kommer. Den skal være EN EVIG PAKT, og Jeg skal være din Gud for deg og din ætt etter deg. Jeg skal gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kanaans land, til EVIG EIENDOM. Jeg skal være Gud for dem.” (1.Mos 17,7-8) Kan det sies klarere? Jeg bare spør: Hvor lenge er evig?

Israel - Guds løfter og det profetiske ord, del I

Det er tydelig at artiklene på bloggen om Israel engasjerer, og det er flott! Nå vil kanskje noen si at det ikke er så farlig hva man måtte mene om Israel og jødene og det profetiske ord, men jeg tror Tore Lende har rett når han skriver i en kommentar: ” synes dette er sentralt punkt. Det har store konsekvenser for forståelsen av Jesu død og oppstandelse da det handler om forståelsen av løftets oppfyllelse. Rent apologetisk i verden har det også store implikasjoner. Det har med menighetens selvforståelse å gjøre. Det handler om menighetens identitet og forsonings dybde og rekkevidde - sentralitet? Tyngdepunktet synes å forskyves til side for et stykke land?”

Nå er det tydelig at Tore Lende og jeg ser ulikt på dette, men vi er altså enige i en ting: At synet på Israel er viktig for vår forståelse av Bibelen, og av Guds karakter. For hvis det er slik at Gud har forkastet sitt utvalgte folk, og løftene som Han gav til dem, ikke lenger gjelder, så er Gud ikke til å stole på! Da har vi ingen som helst garanti for at Han skulle vedstå seg og holde de løftene Han har gitt til sin menighet. Hvorfor skulle Han holde løftene til menigheten, hvis Han har oppgitt løftene Han gav til jødene? Han sa at de løftene Han gav Israel var evige, men i følge erstatningsteologene, så har menigheten, eller Kirken, overtatt disse på grunn av Israels ulydighet. Men hvis Gud har gjort det, hvorfor behøver Han da å holde det Han har lovt menigheten? La det også komme tydelig frem, at selv om Tore Lende og jeg ser forskjellig på dette, så verdsetter jeg ham fortsatt høyt.

Enkelte har reagert på at jeg har sammenlignet antisemittismen og antisionismen, og støttet Lars Enarson i hans syn på at dette er urene ånder. Vi er ikke alene om å mene det. Bibellæreren Toralf Gilbrant, som var en eminent gransker av det profetiske ord, sier det slik: ”I vår tid er ordet antisemittisme byttet ut med antisionisme. Det skal likesom klinge litt bedre. Og så mener en dermed å fri seg fra skammen og fra medansvaret i historiens og vårt eget århundres selvgode, avskyelige jødeforfølgelser. Men antisemittismen skifter så visst ikke karakter ved å skrifte navn. Den blir ikke bedre av og kalles antisionisme. I virkeligheten er den blitt verre. Antisemittisme er forfølgelse av jødene i deres utlendighet. Antisionisme er å fortsette forfølgelsen inn på israelsk grunn, en vil også drive dem ut med ny vold og terrorisme. For så å dele landet ut til andre.” (Thoralf Gilbrant: Israel i endetiden og mysteriet med de ti tapte stammer. Hermon forlag 1999, side 12)

Malcom Hedding sier at kristen støtte til Israel, eller Bibelsk Sionisme, er basert på løftene i Guds Ord, eller verdenshistoriens største pakter, som Gud sluttet med Israels folk. ”De profetiske skriftstedene i Bibelen bekrefter disse enorme løftene og gir dem gyldighet. Men kjernen i den kristne bevegelse som støtter Israel, er dog ikke de profetiske skrifstedene i seg selv, men ligger i de store paktene som Gud initierte og inngikk med denne nasjonen. Således, hvis vi nå skal plassere Guds plan med Israel i en rett kontekst blir den konteksten Guds utvidede plan for hele verden og Israel som nasjon.” (Malcom Hedding: Basis for den kristne støtten til Israel. Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, 2006, side 5.)

Siden dette er så viktig, skal jeg i noen artikler fremover, se på Israels rolle i endetiden, sett i lys av de paktene Gud har inngått med dem.

Historien om Israel er historien om Guds kjærlighet til verden. Israel har en plass i verdens frelseshistorie, som ingen annen nasjon. Gud utvalgte ikke Israel fordi hun var noe spesielt, at Israel er noe fremfor noen andre. Nei, og atter nei. I 5.Mos 7,6-8 kan vi lese følgende:

”For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk framfor alle folkeslag på jordens overflate. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk var det at Herren hadde dere kjær og utvalgte dere – for dere var de minste av alle folkene – men fordi Herren elsket dere, og fordi Han ville holde den ed Han hadde sverget deres fedre, har Herren ført dere ut med mektig hånd og løst dere ut fra trellehuset, fra egypterkongen Faraos hånd.”

Her fremkommer det klart og tydelig:
Israel er ikke utvalgt fordi det er noe spesielt med henne.
Israel er utvalgt fordi Herren elsket henne, og fordi Han vil holde det Han har sagt.

(fortsettes)

Å leve med Herren - øyeblikk for øyeblikk

Det gjelder å dra fordelen av livets små stille pauser. De opptrer mange ganger i løpet av en dag, og hjelper oss til å vandre med Gud i vårt hverdagsliv. Disse tidlige øyeblikkene i senga før resten av huset våkner. Mens teavannet koker, og du smører din niste. Mens du venter på bussen. Jeg kaller dem Kongerikets øyeblikk. Vi kan øve oss selv i å føle nærværet av den iboende Kristus i slike øyeblikk, akkurat slik Maria, Jesu mor følte det når Guds Sønn ble formet i hennes morsliv. Hennes dag var også travel. Matlaging, oppvask og klesvask, rengjøring og handling i en travel jødisk basar, et barn som måtte stelles, men midt oppe i alt dette: et nært forhold til Gud.

Hverdagene mine er annerledes nå, på grunn av sykdom. Før kunne jeg stå opp tidlig, i dag har jeg lengre morgener, på grunn av dårlig søvn og medisinering. For tiden holder jeg på å øve meg i to ting:

Når jeg våkner øver jeg meg i å tenke at det er Jesus som vekker meg, og inviterer meg til å tilbringe de aller første øyeblikkene av den nye dagen, med Seg. Hvorfor? Fordi Han elsker meg og ønsker å tilbringe tiden sammen med meg. Den tanken er av og til overveldende. Han ønsker å øse inn i meg den styrken jeg trenger for dagen i dag. I Salme 59,17 leser vi disse ordene: "Men jeg vil synge om Din kraft. Ja, om morgenen vil jeg juble høyt over Din miskunnhet. For Du har vært min borg og mitt tilfluktsted på min trengsels dag." Og dette leser vi i Salme 77,8-9: "Mitt hjerte er trygt, Gud, mitt hjerte er trygt. Jeg vil synge og lovsynge. Så opp, min ære! Stå opp, harpe og lyre! Jeg vil vekke morgenrøden."

Det andre jeg øver meg i, handler om tiden da jeg kler på meg. Dette er noen av disse stille øyeblikkene som lett lar seg kombinere med bønn. Tenk på Rom 13,14: "Men ikle dere Herren Jesus Kristus..." Å bli ikledd Kristus er å bli kledd i Hans skjønnhet, Hans styrke, Hans kjærlighet, Hans forståelse, Hans tålmodighet, Hans glede. Når jeg kler på meg, tenker jeg på Salme 30,12-13: "Du har vendt min klage til gledesdans for meg. Du har tatt av meg mine sørgeklær og kledd meg i glede, så min ære (sjel) kan lovsynge Deg, og ikke tie. Herre, min Gud, jeg vil prise Deg til evig tid."

Ser du engelen på dagens bloggbilde? De er hos deg - idag.

BE!

VG nett melder at Taliban har bestemt seg for å drepe de kristne sørkoreanske hjelpearbeiderne kl. 16.30 i dag, hvis man ikke etterkommer Talibans krav. I går ble det kjent at en tysk hjelpearbeider som var kidnappet, var drept. Jeg vil innstendig be om at bloggens lesere blir med på en bønnekamp for disse sørkoreanerne. Vi vet at mange tusener i Sør-Korea ber for dem, sammen med kristne verden over. La oss bruke denne søndagen til å være med på å be vi også. Husk også på deres familier.

Radikalt åpen for Gud

Det hender Gud må gjøre ting i våre liv, for å få vår oppmerksomhet. Det er så lett å gro fast i vante mønstre. Vi må aldri forveksle våre drømmer om å lykkes med Guds plan for oss; Hans plan kan være akkurat det motsatte. Oswald Chambers sier det så treffende: "Guds treningsprogram gjelder dette øyeblikket. Hans plan gjelder nå, ikke en eller annen gang i framtiden. Følgene av vår lydighet vedkommer oss ikke; vi blir opptatt med feil ting dersom vi fokuserer på det som skal komme. Det mennesker kaller trening og forberedelse, det kaller Gud målet... Dersom det går opp for oss at lydigheten er målet, da blir hvert eneste øyeblikk dyrebart." Når Joyce Huggett kom til et kloster i England, hvor hun skulle delta på en retreat, bad en av munkene der følgende bønn for henne: "Herre, i forbindelse med disse få dagene med stillhet, måtte Joyce bli radikalt åpen for Deg.." Dette er en bønn jeg ber for meg selv for tiden: Å være radikalt åpen for Gud, for hva Han måtte ha å si, inn i mitt liv. Uten forbehold. Jeg har tenkt mye på ordene i Ord 14,12: "Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei." Gjennom årene har Herren måtte forandre mye av tenkemåten min. Vi har så mange misoppfatninger. Gud arbeider på å stryke dem ut. For tiden holder Herren på å utfordre meg på noen personlige ting. Jeg synes jeg hører Hans stille vare stemme. Utfordringen møter et visst ubehag hos meg, og jeg oppdager at det skyldes menneskefrykt. Nå er jeg vanligvis ikke redd for mennesker. Å står foran store forsamlinger gjør meg ingenting. Men dette er annerledes. Gud utfordrer meg på et område av mitt liv, hvor jeg kjenner jeg virkelig er på gyngende grunn. Nå skal jeg ikke røpe hva dette dreier seg om. Jeg kjenner bare at jeg vil be, som denne munken ba, om at jeg i stillheten med Gud må være radikalt åpen for Ham, slik at Hans vilje skjer.

En av USA's 50 viktigste påvirkere

I går skrev jeg om Jim Wallis. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full, når jeg sier at han er den samlede lederskikkelsen og ideologen for den nye profetiske solidaritetsbevegelsen. Det anerkjente tidsskriftet TIME mener Jim Wallis hører med blant de 50 menneskene som påvirker Amerikas framtid mest. I snart tre tiår har denne mannen fulgt samfunnsutviklingen i USA noen få kvartaler fra Det Hvite Hus, fra Sojourners kommuniteten, i et område der mange hvite helst ikke går etter mørkets frembrudd. Han har møtt kjente politikere og senatorer i direkte samtaler, protestert overfor maktens høyborg, og har vært fengslet en rekke ganger for sitt engasjement. Så har han da også marsjert sammen med selveste Martin Luther King jr.

Selv vokste han opp i en fin forstad i Detroit. Hans fire søsken fikk gå på gode skoler, og kirken var sentral i denne middelklassefamiliens liv. Hans oppvekst var trygg og god. Men snart skulle hans lille idylliske verden rase sammen. Gjennom aviser og nyhetsoppslag fikk Wallis del i en annen virkelighet. Noen kilometer lenger oppe i byen fantes det arbeidsløse familieforsørgere. Ja, til og med sultne mennesker og overfylte fengsler. Wallis begynner å stille ubehagelige spørsmål: Hvorfor fantes det ikke fargede kristne i kirken han gikk i? Han får ingen gode svar.

16 år gammel får Jim Wallis førerkort. Han setter seg i bilen, kjører noen kilometer og plutselig tar hans liv en helt annen kurs. En ny verden, et annet Amerika enn det han er vant til, åpebarer seg for ham. Her er hans egne ord:

"Løsgjengerne, de prostituerte og gatebarna ble like nysgjerrige da de så meg, som jeg da jeg så dem. Jeg visste at menneskene jeg hadde vokst opp med ville ha blitt skremt og forferdet... Men byen dro meg til seg som en magnet. Det var som om livet var virkeligere der, mer menneskelig ... til tross for alle ulikheter, og jeg følte på en eller annen måte en samhørighet med menneskene i sentrum av byen..."

Et livslangt engasjement for de fattige og undertrykte begynner. Med Bibelen som sin eneste autoritet. Jim Wallis tolker evangeliet radikalt. Sine opprinnelige røtter har han i det evangelikale vekkelsesmiljøet. Charles Finney er et av hans forbilder. Men Wallis er skuffet på de evangelikales inadvendthet. Han engasjerer seg som student i protestbevegelsen mot Vietnamkrigen. Men både innen den tradisjonelle vekkelseskristendommen og i den radikale protestbevegelsen savner Wallis noe som kunne løse menneskenes og samfunnets dype krise. Han leser evangeliene på nytt, og Apostlenes gjerninger, og oppdager sannnheten om Guds rike. Dette gir han en fordypet forståelse av evangeliets sannheter, og han tar med seg det beste fra både vekkelseskristendommen og protestbevegelsen. Jim Wallis er utrettelig. Alltid på de svakes side, på evangeliets side. I bønn, i handling, i skrift og tale. Motsagt, utskjelt, mistrodd, men glødende og levende og lidenskapelig for Jesus.

Gud - de fattige og de undertrykte, del 1

Hva har Bibelen å si om fattigdom?

Er Gud partisk og favoriserer de fattige? Enkelte teologer svarer ja på det spørsmålet. Betyr et ja på det spørsmålet at Gud har et sterkere ønske om å se fattige mennesker frelst, fremfor de rike? Betyr det at Gud og Hans folk forholder seg til de fattige på en annen måte enn Han gjør med de rike, og at Han faktisk har mer omsorg for de fattige fremfor de rike? Er det slik at Gud er på de fattiges side på en måte som Han ikke er på de rikes?

For å kunne svare på disse svært viktige spørsmålene, må vi se nærmere på fem relaterte spørsmål:

1) Hvilken omsorg for de fattige viser Gud ved to spesielle hendelser i menneskehetens historie, hvor Gud åpenbarer seg selv, nemlig ved utgangen fra Egypt og i forbindelse med Jesu fødsel?

2) På hvilken måte identifiserer Gud seg med de fattige?

3) Hvor betydningsfullt er det faktum at Gud ofte velger å arbeide gjennom de fattige og undertrykte?

4) Hva betyr det når Bibelen gjentatte ganger viser oss at Gud ødelegger de rike og opphøyer de fattige?

5) Befaler Gud Sitt folk å ha spesiell omsorg for de fattige?


Overraskende for noen kanskje, men Bibelen viser klart og gjentatte ganger til et fundamentalt poeng, som ofte er blitt oversett: Ved avgjørende hendelser når Gud viser Sine mektige handlinger i historien for å vise noe av Sin natur og vilje, så åpenbarer også Gud seg for å frigjøre de fattige og undertrykte. Vi ser dette tydelig i forbindelse med jødenes utgang fra Egypt.

Gud viser sin kraft i forbindelse med utgangen fra Egypt, fra Exodus, ved å frigjøre undertrykte slaver. Når Gud kaller Moses ved Den brennende busk, så var Guds intensjon å gjøre slutt på lidelse og urettferdighet: ”Herren sa: Jeg har sannelig sett hvordan Mitt folk fornedres i Egypt. Klageropet deres over slavedriverne har Jeg hørt, for Jeg kjenner lidelsene deres. Derfor er Jeg kommet ned for å fri dem ut fra egypternes hånd, og føre dem opp fra det landet og inn i et godt og vidstrakt land…” (2.Mos 3,7-8)

Utgangen fra Egypt ble hvert år feiret blant de utfridde slavene, etter Herrens egen befaling:

”Du skal svare og si for Herren din Guds ansikt. ’Min far var en arameer som holdt på å gå til grunne, og han dro ned til Egypt og bodde der med bare noen få. Og der ble han til et stort, mektig og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet oss, fornedret oss og la hardt slavearbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så til oss i fornedrelsen, strevet og undertrykkelsen. Så hørte Herren oss ut av Egypt med mektig og utstrakt arm, med mektig fryktinngytende gjerninger og tegn og under. Han har ført oss til dette stedet og har gitt oss dette landet, et land som flyter med melk og honning. Og se, når har jeg kommet med førstegrøden av landet som Du, Herren, har gitt meg.’ Så skal du sette den foran Herren Din Guds ansikt og tilbe for Herren din Guds ansikt. Deretter skal du glede seg over alt det gode som Herren din Gud har gitt deg og ditt hus, både deg og levitten og den fremmede som er midt iblant deg.” (5.Mos 26,5-11)

Legg merke til at de frigitte slavene skulle vise spesiell omsorg for de fremmede i blant dem! Dette kommer enda tydeligere frem i neste vers:

”Når du er ferdig med å legge til side hele tienden av avlingen din i det tredje året, året for tidenden, og har gitt den til levitten, den fremmede, den farløse og enken, så de kan spise og bli mette INNENFOR portene dine…”

Gud selv pålegger de frigitte slavene og sørge for ”den fremmede, den farløse og enken”, og de skulle vises den ære og den respekt, at de skulle spise seg mette ”INNENFOR portene dine.” Med andre ord: de skulle være likestilte. Det skulle ikke være noen form for forskjellsbehandling.


Guds hjerte for de undertryke

Det finnes et nytestamentlig eksempel på det samme som fremkommer her i 5.Mosebok. Det er Jak 2,1-8:

”Mine brødre, dere kan ikke fastholde troen på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, samtidig som dere gjør forskjell på folk. For hvis det skulle komme en mann med gullring inn i forsamlingen deres, i fine klær, og det også skulle komme inn en fattig mann i skitne klær, og dere viser ham oppmerksomhet som går med de fine klærne og sier til ham: Du kan sitte her på en god plass, og dere sier til den fattige mannen: Du kan stå der, eller: Sett deg her ved fotskammelen min, har dere ikke da vist at dere gjør forskjell på folk hos dere, og at dere er blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære brødre: Har ikke Gud utvalgt de fattige i denne verden til å være rike i troen og arvinger til det riket Han lovte til dem som elsker Ham? Men dere har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere inn for domstolene? Er det ikke de som spotter det gode navnet som dere er kalt ved? Hvis dere virkelig oppfyller den kongelige loven etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere det rette.”

Det er tydelig bare ut fra disse få skriftstedene at Gud bryr seg om og har omsorg for mennesker som er blitt slaver, og som er undertrykte. Ved utgangen fra Egypt viser Han dette ved å sette sluttstrek for økonomisk undertrykkelse og ved å gi slavene friheten tilbake.

Men Gud gjør mer enn dette. Han handler på sine løfter gitt til Abraham, Isak og Jakob. Han ønsker å skape et spesielt folk i hvem Han kan åpenbare seg selv. Frigjøringen av de fattige, undertrykte, var en del av denne åpenbaringen av Guds personlighet og karakter. Gud ønsket å bli kjent som den som setter fri fra slaveri og undertrykkelse.

”Jeg har også hørt sukket fra Israels barn, de som egypterne holder som slaver. Og Jeg har husket Min pakt. Derfor skal du si til Israels barn: Jeg er Herren. Jeg skal føre dere ut fra tvangsarbeidet under egypterne. Jeg skal fri dere ut fra slaveriet, og Jeg skal forløse dere med utstrakt arm og ved store straffedommer. Jeg tar dere til Mitt eget folk, og Jeg skal være deres Gud. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som fører dere ut fra tvangsarbeidet under egypterne. Jeg skal føre dere til det landet Jeg sverget at Jeg skulle gi til Abraham, Isak og Jakob. Og Jeg skal gi det til dere som deres egen eiendom. Jeg er Herren.” (2.Mos 6,5-8)

Profetiske røster om Guds rike og sosial rettferd

Jeg lytter gjerne til to profetiske røster i vår tid: Jim Wallis (til venstre) og Ronald J. Sider. Overaskende kanskje for enkelte av bloggens lesere, som har forsøkt å parkere meg på ytterste konservative fløy! For både Wallis og Sider er kjent for sin kritiske samfunnsrøst. De er begge sterkt engasjert for sosial rettferdighet, kampen for de fattige og undertrykte, de er aktivt med i fredsarbeid, og sterkt kritiske til krigføringen i Irak. For en del år siden beskrev Harry Månsus Jim Wallis på følgende måte: "I Jim Wallis forenes profeten, pastoren og evangelisten i en og samme person. Vi møter profetens skarpe blikk for kirkens og nasjonens tilstand. Samtidig møter vi sjelesørgerens forståelse for mennesker i krise, ikke minst de som berøres av vår nåværende samfunnsutvikling. Men fremfor alt møter vi evangelistens lidelse for å gjøre Jesus Kristus kjent for vår egen generasjon." Jim Wallis er redaktør for det samfunnskritiske magasinet Sojourners, forfatter av en rekke bøker, og bor selv i et kristent bofellesskap.

Ronald J. Sider, er president for Evangelicals for Social Action og professor i teologi ved Eastern Baptist Theological Seminary i USA. Han er kanskje mest kjent for sin banebrytende bok, "Rich Christians in an age of Hunger." Boken som kom i 1974, og er et inngående studium av hva Bibelen har å si om fattigdom, fattigdomsbekjempelse og sosial rettferdighet, er merkelig nok aldri oversatt til norsk. Kanskje er årsaken at norske kristne ikke er så opptatt av denne problematikken? Jeg kommer ganske snart til å komme tilbake til Ron J Sider og hans syn på dette, her på bloggen.

I dag vil jeg bare stanse ved noe Jim Wallis har skrevet om Guds rike, siden Guds rike har vært et tema som jeg har skrevet en del om på bloggen den siste tiden.

"Akkurat som lys, som bryter frem i mørket, har Guds rike kommet... Jesus innledet en ny tidsalder, forkynte en ny ordning og kalte mennesker til omvendelse. "Omvend dere!", sa Han. Hvorfor? Fordi Guds rikes nye ordning holder på å gå opp for dere, og om dere vil bli en del av den, må dere gå gjennom en dyp forandring. Jesus klargjør derfor behovet for omvendelse helt fra begynnelsen av. Guds nye ordning er så radikalt annerledes enn alt det vi er vant med, at vi må bli åndelig født på ny, for å være beredt og utrustet for å ta del i det. I sitt evangelium skulle Johannes på et senere tidspunkt kalle denne forvandlingen "den nye fødsel". Ingen aspekt av vårt vil unngår denne veldige forvandling - være seg den personlige, den åndelige, den sosiale, den økonomiske eller den politiske. Gud rike har kommet for å forandre verden og vi med den."

Dette er virkelig noe å tenke grundig igjennom.

Jesus sitter ikke på tronen - ennå

Vi synger i en del av de nye lovsangene at Jesus sitter på tronen. Stemmer det? Nei, Jesus sitter ikke på tronen ennå. Guds ord forteller oss at Han, i forbindelse med Himmelfarten, sitter ved Guds høyre hånd. Men Han skal en dag sette seg på Davids trone i Jerusalem. Det er snakk om en fremtidig begivenhet. Det skjer når Jesus kommer tilbake.

Jeg ble minnet på dette når Lars Enarson talte på sommerfestivalen til Internasjonale Kristne Ambassade, Jeruselem, på Hedemarktoppen i dag formiddag. Enarson tok et kraftig og berettighet oppgjør med erstatningsteologien, i sin bibelundervisning. Vårt nye testamente begynner med å understreke at Jesus også var "Davids sønn" (Matt 1,1) og det slutter med disse ordene av Jesus selv: "Jeg, Jesus, har sendt Min engel for å vitne for dere om disse ting i menighetene. Jeg er DAVIDS ROTSKUDD OG ÆTLING, Den strålende Morgenstjernen... Ja, Jeg kommer snart." (Ap 22,16 og v.20) Dette hører også med til den apostoliske undervisningen. Paulus åpner sitt fremste læremessige brev slik: "... om Sin Sønn, Han som er kommet som menneske AV DAVIDS SLEKT, og som etter hellighets Ånd ble stadfestet å være Guds Sønn i kraft ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre..."

Hebreerbrevets forfatter skriver om Kristi liv og offerdød, som oppfyller Guds vilje. "Men etter at Han hadde båret fram ett evig offer for synder, satte Denne Presten (Jesus) seg ved Guds høyre hånd. FRA DA AV VENTER HAN INNTIL HANS FIENDER BLIR LAGT SOM SKAMMEL UNDER HANS FØTTER." (Hebr 10,12-13) Hebreerbrevets forfatter siterer her de profetiske ordene fra Salme 110,1: "Herren sa til min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter." Dette vil først kunne skje når Jesus kommer tilbake, og setter sine føtter på Oljeberget.

Helt ved begynnelsen av Jesu jordiske liv profeteres det om Jesu fremtidige rolle som Konge. Det er engelen som kommer med disse ordene til Maria, hun som skulle bli Jesu mor: "Og se, du skal bli med barn og føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. Han skal være stor, og Han skal kalles Den Høyestes Sønn. OG HERREN SKAL GI HAM HANS FAR DAVIDS TRONE. Og Han skal herske over Jakobs hus for evig, og Hans rike skal ikke ha noen avslutning." (Luk 1,31-33) Når kan dette skje? Først når Jesus setter sine bein på oljeberget i Jerusalem. Da trer vi også inn i Israels nye rolle i verden, slik den er beskrevet hos profeten Jesaja: "I de siste dager skal det skje: Berget der Herrens hus står, skal være grunnfestet på toppen av fjellene. Det skal være opphøyet over høydene. Alle folkeslag skal komme til det. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus. Han skal lære oss sine veier, og vi skal vandre på Hans stier. FOR FRA SION SKAL LOVEN UTGÅ, OG HERRENS ORD FRA JERUSALEM. HAN SKAL DØMME MELLOM FOLKESLAGENE OG SKIFTE RETT FOR DE MANGE FOLK. De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd om til vingårdskniver. Folkeslag skal ikke løfte sverd mot folkeslag, de skal ikke lenger læres opp til strid." (Jes 2,2-4) Vi ser også av Matt 25, i forbindelse med beskrivelsen av Jesu dom over folkeslagene, at Jesus sitter på sin fremtidige trone:

"Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle de hellige englene med Ham, DA SKAL HAN SITTE PÅ SIN HERLIGHETS TRONE..." (Matt 25,31)

I sin tale kom også Lars Enarson inn på de tre urene åndene som vi leser om i Åp 16,13-16, og som skal slippes løs før Jesus kommer igjen. "Og jeg så tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn. For de er demoners ånder som gjør tegn, de går ut til kongene på jorden og til hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag. Se, Jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam. Han samlet dem sammen på stedet som på hebraisk kalles Harmageddon."

Disse tre urene åndene mente Lars Enarson kunne være:

1) Antisemittismen

2) Antisionismen

3) Erstatningsteologien

De færreste idag vil si at de er antisemitter, selv om noen også er tydelige på det, men det er straks mer stuerent å si at man er antisionist. Villdyret som Johannes taler om, er en del av den politiske makten, en del av ondskapens regime. I enkelte politiske miljøer er det absolutt politisk korrekt å være antisionist. Det fører til aksept, men det også en del av den forførelsen som kommer fra endetidens Antikrist.

Dagens bloggbilde viser Davidstårnet i Jerusalem.

Sterk forkynnelse av det korsfestede liv

I går kveld (torsdag) ble jeg både velsignet og utfordret av å lytte til Malcom Hedding's (bildet) tale ved åpningen av sommerstevnet til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, på Hedmarktoppen. Hans tale var overraskende, fordi den ikke handlet om Israel og endetiden, noe som man kanskje ville forvente i denne sammenhengen. Nå har jeg hørt Malcom Hedding en rekke ganger tale over dette emnet, og jeg deler mange av hans synspunkter. Men i går talte han om de gaver Gud har gitt den enkelte av oss, og hvordan denne gaven både er en velsignelse, men samtidig en veldig utfordring som kan ødelegge oss, om den misbrukes. Hedding talte om at vi alle har sprekker, som gjør at vår kjødelige natur kommer frem i dagslyset, og slipper vi disse kreftene til kan de ødelegge oss. Vi på passe oss så vi som tror vi står, ikke faller. Blant de mange skriftsteder han brukte for å begrunne sin tale, henviste han til Gal 6,3-5: "For om noen mener om seg selv at han er noe, når han ikke er noen ting, bedrar han seg selv. Men la hver enkelt prøve sitt eget verk, og så skal han ha sin ros etter det han selv er, og ikke etter det andre er." Hedding gav en rekke eksempler fra Guds ord, på mennesker som Gud hadde gitt gaver, som enten lykkes eller mislykkes. De som lykkes var de som ikke stolte på egne menneskelige krefter, men tillot Gud å gjøre sitt verk i seg, og ikke bare så sin svakhet, men våket over det som kunne bringe dem til fall. Det er sjeldent jeg har hørt slik hellighetsforkynnelse som den Malcom Hedding gav oss denne kvelden. Et veldig ransakende budskap, som bringer oss til korset. Derfor var det så flott at vi kunne synge mange av de gode, gamle sangene om Jesu Kristi kors etterpå. Lovsangskoret til Sannhetens Ord Bibelsenter, førte oss inn i lovsangen og tilbedelsen av Jesus. Får jeg det til skal jeg prøve å få med meg Lars Enarsons bønneseminar fredag morgen.