Hva etterlater jeg meg neste generasjon?

Jeg anser meg ikke selv for å være en gammel mann. 30. september runder jeg 57 år. Men for barn og ungdom er jeg nok urgammel. Det har fått meg til å tenke på hva jeg har å gi videre til neste generasjon. Av levd liv. Av gudsfrykt og ærefrykt for det hellige. Av erfaringer med Gud.

I går grunnet jeg mye på ordene fra profeten Jeremia:

'Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler...' (Jer 6,16)

Vi lever i en svært urolig tid. Opprivende på så mange måter. Alt skjer veldig hurtig. For de fleste strekker ikke tiden til. Kravene er uendelige. Livets runddans kaster oss inn i en malstrøm som gjør oss svimle. Det er få holdepunkter i livet. Relativismen brer om seg. Menneskene lager sin egen tro, satt sammen av det de finner troverdig, fra så mange kilder. For å forsøke å få livet til å henge sammen.

Men i hver generasjon har det vært noen som har vært en stabiliserende faktor. Som har båret med seg en fred, en ro over tilværelsen, som har satt djupe spor i dem. De har vært smittebærere. Når de kom inn i rommet, fylte de det. Og etterlot seg fred.

Også i urolige tider.

Det er lett å bli tilbakeskuende og nostalgisk, og tenke at alt var så mye bedre før. Noe var kanskje det, men Den Hellige Skift sier oss: 'Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var så mye bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det'. (Forkynneren 3,10).

Det er ikke her visdommen ligger.

Men derimot finner vi den beskrevet i Ord 9,10:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'.

Det var det de gamle hadde forstått, og det var det som gjorde at de la noe igjen etter seg: i sin samtid fred, og denne freden fulgte også med deres ettermæle. Fremdeles hviler velsignelsen over deres minne. De hadde funnet det profeten Jeremia talte om: 'den gode veien'. Dermed fant de også 'hvile for deres sjeler'.

Bærer vi dette med oss? Preger denne freden oss? Det var jo den Kristus etterlot seg! Han sier det selv, slik:

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus la altså noe igjen etter seg når Han dro hjem. Sin fred. Vi har fått den i gave. Har vi tatt i mot den? Apostelen Paulus skriver i sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos, at 'Kristus er vår fred' (Ef 2,14).

Det viktigste spørsmålet jeg dermed må stille meg er dette? Hva stjeler min fred?

Hvis jeg skal etterlate meg noe varig må det være dette: Et LEVD liv. Prøvet gjennom det livet har å by på, stående, i all min svakhet, for Guds ansikt, med Hans velsignelse hvilende over meg, preget av Hans fred.

Eller har jeg det så travelt at jeg ikke etterlater meg spor?

Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 3

Her følger del tre og avsluttende del av serien om hvordan den tidlige kirken ba Salmene:

For Hl.Athanasios - og det gjelder også for de øvrige kirkefedrene - innebar det å be Salmene et gjentagende møte og samtale med Herren Jesus Kristus. De fant seg selv stadig påkallende 'Hans navns herlighet!' (Salme 66,2) bedende om at Hans ansikt skulle lyse over dem.

Ber vi Salmene på denne måten, som en samtale mellom oss og Kristus, vil vi finne oss selv bedende sammen med Kristus på vegne av menneskeheten, slik Han alltid ber til Faderen, eller vi kaller på Ham for å få del i Hans nåde, Hans frelse, Hans utfrielse.

Salmene gir oss ordene, når vi ikke finner egne ord for de prosessene vi befinner oss i. Visste du at hele 57 av de 150 salmene i Salmenes bok er såkalte 'klagesalmer'. Det vi si salmer som setter ord på alt det onde, alt det vanskelige et menneske kan komme til å stå ansikt til ansikt overfor. Med disse salmene kan vi klage vår nød til Gud, med et språk som setter ord på det vi kjenner i våre egne hjerter. Vi ber Guds ord tilbake til Gud.

For meg selv har denne måten å be Salmene på vært en stor befrielse. Salmene gir meg et bønnespråk, et hjertespråk, når jeg selv ikke finner ord som jeg kan formulere med mine lepper som bønn. Finnes det noe bedre enn å bruke de ordene som er 'innblåst av Gud'?

Når vi ber Salmene på denne måten ber vi også sammen med hele Guds kirke på jord. Og vi ber slik kirken alltid har gjort. Vi står dermed i en kontinuerlig strøm fra den tidlige kirkens dager, opp gjennom historien, som en eneste stor bønn som bæres inn for Nådens trone. Det er godt dokumentert at en av Kanonene fra det økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325 handlet om å be de troende om å be Salmene hver dag.

Gud, og Ham alene, er alt du trenger

'La ikke noe forvirre deg,
la ikke noe skremme deg.
Alt forgår.
Gud forandres aldri.
Tålmod oppnår alt.
Den som har Gud
kan ingen ting savne.
Gud alene er nok.

(Teresa av Avila)

'Hvis en kunne jage bort misunnelse, da ville dine bønner ha kraft. Når man er misunnelig, da er ens åndelighet svekket'. (Hl.Paisios av Athos)

Baptistene avlyser dialogmøtene om homofili

De tillyste dialogmøtene i Det Norske Baptistsamfunn vedrørende homofili-spørsmålet er avlyst.

Det har Hovedstyret i Det Norske Baptistsamfunn avgjort på sitt møte 25. juni. Bakgrunnen for dette vedtaket er at det har kommet reaksjoner fra flere menigheter som ikke ønsker å delta i disse dialogmøtene. Premissene for disse dialogmøtene - at de skulle reflektere et tverrsnitt av Baptistsamfunnet - kan dermed være vanskelig å realisere.

Hovedstyret har nå bedt et utvidet Baptistenes teologiske samtaleforum om å arbeide med tematikken, og som det heter i en melding til alle landets baptistmenigheter - 'og hvordan vi på en god måte kan snakke sammen om dette vanskelige tema'.

Den russisk-ortodokse kirke bryter det økumeniske samarbeidet med kirker som godtar 'samkjønnede ekteskap'

Det har lenge vært bedyret fra ulike hold at synet på 'samkjønnet ekteskap' ikke er kirke-splittende, og at det skal være mulig å leve med to likeverdige syn side om side.

Dette har hele tiden vært en illusjon, og nå får man bekreftet det til fulle: Den russisk-ortodokse kirke bryter et hvert samarbeide med kirkesamfunn som aksepterer 'ekteskap' med homofile.

To kirkesamfunn som har ført samtaler med Moskva-patriarkatet har fått oppleve dette. Det gjelder Den forente protestantiske kirke i Frankrike og Den skotske kirke. Begge disse kirkesamfunnene har forlatt det tradisjonelle og det bibelske synet på ekteskapet, som en livslang pakt mellom en mann og en kvinne.

Bruddet mellom Den russisk-ortodokse og Den skotske kirken kommer etter at skottene godkjente å ordinere prester som er praktiserende homofile og som lever i 'likekjønnede ekteskap'.

Dette kommer ikke som noen overraskelse. Signalene fra Den russisk-ortodokse kirke har vært entydige hele tiden: Det kommer ikke på tale med noe økumenisk samarbeide mellom dem og kirker som fraviker fra det bibelske synet på ekteskapet.

En talsmann for Den russisk-ortodokse kirke, fader Dimitrij Smirnov, som leder denne kirkens kommisjon for 'familien og beskyttelse av forholdet mellom mor og barn', sier i en uttalelse at 'vi skiller oss fra dem som en smittsom pest. Dette er ikke kristne samfunn lenger. Dette er samfunn som bærer navnet LGBT og deres fremtid er enkel og klar: helvetes ild. Det er hva Bibelen sier... Disse forhenværende kristne forbereder veien for Antikrist'.

Det har lenge vært kjent at patriark Kirill av Moskva (bildet) ved en rekke anledninger har uttalt at homoseksuelle 'ekteskap' er uforenelig med kristen lære.

Det er ingen tvil om at dette også vil få konsekvenser for det økumeniske samarbeidet med andre kirker, også Den norske kirke vil bli utestengt på samme måte som de to som jeg har nevnt i denne artikkelen.  Slik det også vil bli for alle andre kirker som vil godkjenne slike 'ekteskap'.

Forbønn skaper revner i den tykke nord-koreanske muren

Det er vanskelig å finne lyspunkter for dem som ber for Nord-Korea. Diktatoren Kim Jong-un og hans elite holder landet i et jerngrep. Det har ikke minst landets kristne fått erfare.

For en tid tilbake skrev jeg på bloggen om en varslet sultkatastrofe. Landet opplever den verste tørken på 100 år. Dette kommer i tillegg til det faktum at hvert tredje barn under fem år er underernært, og at så mange som to millioner nord-koreanere holdes i live på grunn av hjelp fra. FN. 20 prosent av landets gravide kvinner er underernærte.

Underlig nok erkjenner nå Kim Jong-un det faktum at tusenvis av hans egne kan dø om ikke landet får hjelp utenfra.

Og der er lyspunktet!

Det er nemlig svært oppsiktsvekkende at Kim Jong-un kommer med en slik erkjennelse. I Nord-Korea er det nemlig bare de positive nyhetene som presenteres.

Et annet spesielt trekk ved det nord-koreanske samfunnet som det legges merke til er at hans kone, Ri Sol-ju, til stadighet dukker opp ved hans side. Det er også bemerkelsesverdig. Den nærmeste familien er ikke lenger en statshemmelighet.

Og Kom Jong-un har i all offentlighet vist at han har vært syk. Noe slikt har tidligere vært uhørt.

Men fremdeles er det rå makt som gjelder. Det begynte med at Kim Jong-un drepte sin onkel for to år siden. Jang Song-taek ble betraktet som en slags mentor for den unge statslederen. Vinteren som var og denne våren har det vært en bølge av utrenskninger blant statseliten. Blant annet skal landets mektige forsvarsminister være drept.

Et annet spennende trekk er at stadig flere nord-koreanere får datamaskiner og mobiltelefoner. Dette kan få sikt bety enormt mye for å nå nord-koreanerne med evangeliet.

La oss fortsette å be inderlig til Gud for Nord-Korea.

Forsøk på å nå unådd folkegruppe med Salomos Ordspråk

Institutt for Bibeloversettelse har nettopp sluppet en lydinnspilling av Salomos Ordspråk på Kumyk-språket.

Kumykerne er den største tyrkiske folkegruppen i den nordlige kaukasiske regionen av Russland. Det bor omlag 432.000 av dem i Dagestan og 70.000 i andre deler av Russland, som Tsjetsjenia, Ingusjetia og Nord-Ossetia.

Ordspråkene ble utgitt som bok i 2009. Fram til 1994 var det ingen kjente forsøk på å nå denne unådde folkegruppen med evangeliet. Opptakene til denne lydutgaven er gjort i Makhachkala, hovedstaden i Dagestan. Det kunstneriske designet på CD'en (bildet) matcher coveret på boken. Oversetterteamet til Institutt for Bibeloversettelse holder til i Makhachkala. De håper nå at denne lydutgaven skal vekke interesse hos kumykerne for evangeliet.

Den norske evangelisten Aril Edvardsen besøkte Dagestan i 1996 med store kampanjer hvor mange mennesker kom til tro. Jeg har ikke funnet ut om noen av kumykerne kom til tro i disse kampanjene. Befolkningen i Dagestan består av nominelle sunnimuslimer og ateister.

La oss huske dette viktige arbeidet i forbønn.

Her er en video fra Aril Edvardsens kampanje i Dagestan:

http://videos.mundonoticias.me/da-aril-edvardsen-bes%C3%B8kte-dagestan/HHKlAXwtnhM.html

På Ordets klippegrunn

Etter hvert som årene går og ikke minst tidsånden gjør seg gjeldende på alle områder av livet, blir jeg mer og mer sikker på dette: Den eneste autoriteten for liv og lære er Bibelen.

Mennesket definerer både det ene og det andre, ja, omdefinerer også hva Bibelen faktisk sier. Da er det ikke de menneskelige ordningene som gjelder, men hva Gud har sagt.

Det vil komme en tid da vi må 'lyde Gud mer enn mennesker'. Mon tro om ikke vi lever i en slik tid hvor vi må ta stilling, selv om det innebærer at man mister anseelse, venner og det går ut over ens 'gode navn og rykte'.

Bibelen som er avfotografert her tilhørte Samuel Ress Howells, sønn av Rees Howells, som grunnla Bible College of Wales. Begge var forbedere og profetiske røster i sin samtid, og begge anså Bibelen for å være autoritativ, guddommelig inspirert, og evig gyldig til alle tider.

'Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli i stand og godt utrustet til all god gjerning'. (2.Tim 3,16-17)

Hvem var Kristus?

Midt på sommeren feirer vi minnet om en ruvende skikkelse i den tidlige kirkens historie som sto opp for en viktig bibelsk sannhet: At Maria er theotokos: Gudfødersken.

Vi snakker om Kyrillos av Aleksandria (376-444).

Minnedagen var i går.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det handler om synet på hvem Kristus er. Er Han bare et menneske? Eller er Han, som kirken, bekjenner 'sann Gud av Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen...'

I den tidlige kirken var dette et stridsemne. Forholdet mellom det guddommelige og det menneskelige i Jesu person førte til opphetede diskusjoner. Men ikke bare den gang. Det skjer fremdeles. I hvert fall om Maria nevnes som Gudfødersken. Da stritter mange imot i frykt for 'katoliserende tendenser'. Men få våger seg på å gå dette nærmere etter i sømmene. Det er få ting som jeg får så sterke reaksjoner på som når jeg skriver om dette.

For vår frelses skyld er vi nemlig avhengige av at Maria er Gudfødersken. Hvis hun ikke var det, ville nemlig Kristus bare vært et menneske. Og dette handler jo også om vårt syn på Treenigheten.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 2

I denne artikkelserien ser vi nærmere på hvordan den tidlige kirken ba salmene i Salmenes bok, og konkluderte i første del at de ba salmene kristologisk. Som eksempel nevnte jeg Hl.Athanasios av Aleksandria.

Og jeg fortetter å bruke ham som eksempel.

Salme 4,7: 'Herre, løft Ditt ansikts lys over oss' forstår han dette ansikt som Kristus, for som han sier: 'Kristus er verdens lys'.

Videre, lik mange av de andre kirkefedrene som kommenterer Salmene, knytter hl.Athanasios sammen korte bønnerop om hjelp - slike som: 'se i nåde til meg', 'frels'. befri meg', til personen Kristus. Enten blir disse bønnene sett på som bønner som bes av salmisten i det han er en slags talerør for Kristus - hvor bønnene er en profeti er et forbilde på det som skal komme - eller de blir sett på som rettet direkte til Kristus selv som en mellommann mellom Gud, Faderen.

For eksempel ser han Salme 16,1 og Salme 22 som et forbilde for påsken og Kristi lidelseshistorie. Ordene: 'Bevar meg, Gud, for jeg tar min tilflukt til Deg', konstituerer bønnen Kristus retter mot sin Far. Her hevder hl.Athanasios at Kristus ber på vegne av menneskeheten, som mellommannen som går i forbønn for oss.

Et annet eksempel er Salme 54,3: 'Gud, frels meg ved Ditt navn, og frikjenn meg ved Din makt', hvor han legger trykket på 'frikjenn meg ved Din makt', handler om Kristi makt til å tilgi synd. Hl.Athanasios ser på salmisten i dette tilfellet som en som påkaller Kristus, som et instrument for frelse og rettferdighet.

(forsettes)

Kristne ungdommer oppsøker aldershjem i Russland for å nå de gamle med evangeliet

Erin og Rashid Shakhmayev arbeider for Mission Eurasia, tidligere Russian Ministries, i Perm i Russland.

Ekteparet forkynner evangeliet i svært avsidesliggende landsbyer i denne regionen. I hele distriktet Perm bor det ca 2,9 millioner mennesker. Byen Perm, som er hovedstaden i denne regionen, ligger ved elva Kama som ligger ved foten av Uralfjellene. Byen har 1,1 millioner innbyggere.

En av de mange måtene ekteparet Shahhmayev arbeider på er å trene unge mennesker til å nå unådde folkegrupper. Nylig tok Rashid med seg en av sine unge disipler, Denis, og besøkte et aldershjem hvor de spilte musikk, sang med de gamle og delte ut Bibler.

Rett etter at Denis kom hjem delte han sine erfaringer med sin hjemmemenighet, og menigheten ble så begeistret for det han hadde fått være med på at flere av menighetens ungdommer ønsker nå å være med Denis for å besøke dette aldershjemmet.

La oss be for de evangeliske menighetene i Perm-distriktet om at de får nød for å nå de mange unådde med evangeliet.

Har vi olje på lampene våre - Jesus kommer snart

I går fortalte instrumentpanelet i bilen vår at vi burde sjekke oljenivået. Det var en betimelig påminnelse, og ikke minst svært viktig påminnelse. May Sissel måtte kjøpe en liter for å etterfylle.

Det underlige var at jeg på samme tid arbeidet med den kjente teksten fra Matteus 25, hvor Jesus taler om fem kloke og de fem uforstandige jomfruene. Også en betimelig, og ikke minst en svært viktig påminnelse!

Er det noen tekst som er viktigere i vår tid enn akkurat den? Vi lever i det de gamle kalte 'høyprofetiske tider'. Med det mente de at tiden for Jesu gjenkomst var nær, og at Gud rett foran deres øyne oppfylte profetiske løfter som spesielt gjelder for nettopp denne tiden. Om det var tidsaktuelt for dem den gangen høvdinger som Fredrik Franson, Per Faye-Hanssen, Sverre Kornmo Thoralf Gilbrant, Ole B. Jarlvang, Egil Strand og Emanuel Minos levde - bare for å nevne noen av våre egne som var opptatt av tidens tegn - hvor mye mer nå!

Vi ser tegn i sol og måne, hav og brenninger bruser, det er jordskjelv og store naturkatastrofer, Kristi forsamling opplever en martyrtid vi må tilbake til Romerriket for å sammenligne oss med, Gud oppfyller sine løfter til Israel, det er krig og terrorisme.

Snart vil vi oppleve det Jesus forteller om i Matteus 25:

'Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut å møt ham!' (v.6)

Det er da det gjelder å ha olje på lampen!

For fem av dem kom brudgommen uventet. De manglet det mest essensielle: olje til lampene sine. Og når de skulle skaffe seg olje, var det for sent.

DETTE ER DEFINITIVT IKKE EN TID FOR Å SOVE!

'Derfor sier Han: Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se da til at dere vandrer varsomt, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den beleilige tid, for dagene er onde'. (Ef 5,14-16)

Dette er blitt så veldig alvorlig for meg i den siste tiden.

Om Fredrik Franson heter det: 'Han levde hver dag som om det var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson. Ansgar forlag 1948, side 15)

Hør hva apostelen Paulus skriver:

'For dere vet meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om natten. For når noen sier: Fred og ingen fare, da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik andre gjør, men la oss være våkne og edrue. For de som sover, sover om natten. Og de som drikker seg fulle, er fulle om natten. Men la oss som hører dagen til, være edrue ...' (1.Tess 5,2-8a)

Snart lyder ropet: BRUDGOMMEN KOMMER!

Legg merke til hva apostelen Paulus skriver: 'Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv ...'

Den som er våken nå ser tegnene, den som ikke ser dem sover! Hva gjør du?

Jødegutten som ble reddet fra nazistenes klør og den visse død

Bak dette bildet skjuler det seg en svært gripende historie.

Torsdag var en bemerkelsesverdig dag for The Bible College of Wales - bibelskolen som ble grunnlagt av forbederen Rees Howells.

For 76 år siden kom det en liten gutt hit. Herbert Grunhut var en av mange jødiske barn som Rees Howells reddet fra den visse død i 1939. Da var Herbert bare 10 måneder gammel . Han kom sammen med broren sin fra Wien.

Faren til de to jødiske guttene ble sendt i nazistenes fryktede konsentrasjonsleir Auschewitz. En dag fortalte vaktene der at han skulle sendes til gassovnene dagen etter. Neste dag erobret Den røde arme Auschewitz og faren ble reddet. Men resten av familien - hele 44 personer - ble utryddet i gasskamrene.

Det var en forunderlig historie Herbert Grunhut kunne fortelle til de fremmøtte tordag. Hvordan han hadde blitt så godt tatt vare på av konen til Rees Howells. Og nå kunne Herbert fryde seg over å se de ny-renoverte bygningene som utgjør bibelskolen i Wales i dag. Den er fremdeles i full drift.

Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 1

Hvordan kan vi be Salmene? Hva kan vi lære av de som har bedt Salmene før oss? Hva slags erfaring gjorde de tidlige munkene og nonnene som søkte deg ut i ørkenen, for å komme avsides for å be? Det er jo fra dem at Jesusbønnen har utviklet seg med sin egen bønnerytme. Og hvordan ba kirkens fedre disse Salmene?

Et interessant trekk er at disse munkene og nonnene og kirkefedrene ba Salmene som en pågående samtale med Herren Jesus. Når vi leser det de har skrevet finner vi igjen og igjen at de tolker vers fra Salmene kristologisk, i det de ser en salme-tekst som en klar referanse til Jesus. Det er ingen overdrivelse å si at disse våre åndelige fedre gjorde det til en vane å identifisere den Gud vi leser om i Salmenes bok, med Kristi person.

La meg gi deg noen smakebiter:

Hl.Athanasios (295-373), som i kraft av å være sekretær for sin biskop deltok på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea, og som senere ble biskop av Aleksandria og som skrev den berømte biografien om Hl.Antonios, finner stadig referanser til Jesus i salmer hvor det brukes benevnelser som 'Guds navn' og 'Guds ansikt'. Som for eksempel Salme 99,3:

'De skal prise Ditt store og fryktinngytende navn. Han er hellig'. (Bibelforlaget)

Hl.Athanasios tolker dette som om det navnet det her henvises til er Jesus og at Kristushymnen i Fil 2,10-11 er en implisitt henvisning til nettopp denne salmen.

Mange bibeltolkere og kirkehistorikere mener Fil 2,5-11 er en kristen hymne brukt blant de første kristne i deres gudstjenester, og at apostelen Paulus fletter denne inn i den øvrige teksten han skriver. Av denne grunn har den fått det vakre navnet 'Kristus-hymnen'. I vers 10 og 11 som Anthanasios henviser til heter det:

'for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'.

(fortsettes)

Evangelisk menighet stormet av pro-russiske separatister for syvende gang i Øst-Ukraina

Forrige lørdag ble Nikolai Kalinichenko, som er pastor for menigheten 'Livets Ord', i Shakhtyorsk, en by i Donetsk- regionen i Ukraina, tatt til fange av pro-russiske separatister som omringet kirken han er pastor for. De pro-russiske styrkene stormet bygningen.

Pastor Kalinichenko ble senere løslatt, men de som hadde tatt ham til fange truet med å skyte ham, om han fortsetter med sine 'religiøse aktiviteter'.

Det er ikke første gangen at de pro-russiske separatistene har angrepet denne evangeliske kirken. Faktisk er dette syvende gangen! De pro-russiske separatistene vil bare tillate Den russisk-ortodokse kirke å drive sin virksomhet i de områdene de kontrollerer, og det pågår en utstrakt forfølgelse av evangeliske kristne. Frimenigheter blir sett på som sekter.

Etter som konflikten i det østlige Ukraina eskalerer, følger religiøs intoleranse i kjølvannet.

La oss huske denne pastoren og hans menighet i våre forbønner, ja, la oss be for alle som lider i denne forferdelige konflikten.

Billedtekst: Kristne i det østlige Ukraina tyr ofte til gatene hvor de ber for landet sitt, som her fra et gatemøte i Donetsk-regionen.

Gud kaller forbedere til å be for Norges grenser mot Russland

I forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i februar i år, ble vi kjent med at flere forbedere hadde fått tiltaler fra Gud om at de spesielt skulle be for Norges nordlige grenser.

Noen av dem var blitt vekket opp om natten, og Herren hadde talt til dem om at de spesielt måtte be for grensene mot Russland. Andre hadde hatt drømmer om dette. Ingen av de som dette hadde skjedd med, kjente til hverandre.

Er dette bare overspente mennesker? Eller er det virkelig slik at Herren på en spesiell måte kaller oss til å be for Norges grenser mot Russland?

Dette skjer jo samtidig med at norske myndigheter ved en rekke ganger har fortalt om russiske militærfly som har vært i nærkontakt med norske fly, og nylig ble militære mannskaper i de russiske nordområdene satt i høyeste alarmberedskap. I går kunne VG Nett fortelle at Russland faktisk har øvd på en invasjon av Nord-Norge!

Det skriver den amerikanske tenketanken Center for European Policy Analysis (CEPA) i rapport som ble presentert i går. I rapporten hevdes det at russiske militære i mars holdt en øvelse hvor scenariet var en hurtig invasjon av Nord-Norge, Åland og Bornholm.

I rapporten heter det i følge VG: 'Hvis dette hadde blitt utført, ville kontroll av disse områdene gjøre det tilnærmet umulig for NATO-allierte å forsterke de baltiske landene'.

Rapporten VG henviser til er en analyse av hvor godt de nordiske landene, de baltiske landene og Polen er mot en trussel fra Russland. Disse landene kaller CEPA for 'Europas nye frontlinjestater'. Svaret er nedslående. I et sammendrag fra rapporten heter det:

'Disse landenes mangel på en samlet strategi, og deres resulterende manglende evne til å forsvare seg uten hjelp fra utsiden og trusselen dette skaper for NATOs kredabilitet i regionen, gjør dette til et globalt problem ...'

Rapporten slår fast at NATO kan stå maktesløse om Russland gjør alvor av dette.

Du kan lese VG artikkelen her: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/russland/rapport-russland-oevde-paa-invasjon-av-nord-norge/a/23477075/

Ron White og Emanuel Minos
Det er slett ikke første gangen vi hører om at Gud varsler Norge om et russisk angrep. Evangelist Ron White, så et syn hvor man så Russland angripe Norge. Det ble skrevet ned i traktatform og spredt i store mengder over hele Norge.

Vår egen Emanuel Minos hadde et syn mens han oppholdt seg på Hedmarktoppen hvor han så en fremmed makt angripe den nordlige delen av landet vårt. Han navnga aldri hvem denne nasjonen var.

Om disse synene har jeg ingen bestemte meninger. Jeg bare nevner dem.

Hvordan skal vi forholde oss til dette?

To ting er sikkert:

Vi er i ferd med å vende tilbake til den kalde krigens dager, med opprustning både på russisk side og i NATO-landene. Putin vil gjenreise Russland som en maktfaktor på linje med det gamle Sovjetunionen, og aggresjonen både på Krim og i de østlige delene av Ukraina, viser at han mener alvor. På den andre siden svarer NATO med å stadig flytte våpen tett opptil den russiske grensen, og de gjennomfører øvelser som provoserer russerne.

Det andre vi kan være sikker på er dette: bønnens makt er stor! La oss be! Be for våre nordområder, om beskyttelse for våre grenser, om vekkelse, både i Norge og i Russland. Svaret på denne utfordringen, er ikke opprustning, men vekkelse. La oss stå sammen med våre trossøsken i Russland og Ukraina og be om en gjennomgripende vekkelse som vil ryste våre nasjoner og bringe mange mennesker inn i Guds rike.

Salmer om oppstandelsen reddet han fra IS-terroristene!

Det du er i ferd med å lese er en historie fylt av håp og tro, en historie om Guds undergjerninger.

Broder David - som du ser her på bildet - ble kidnappet av militante muslimer i Syria, men ble satt fri da han sang salmer om Kristi oppstandelse! Nå forteller han frimodig om bønnens kraft!

Det var i forbindelse med påskehøytiden for tre år siden da broder David sto oppe på klostermuren til et karmelittkloster utenfor Damaskus, og vinket til en militærkolonne som dro forbi. Det viste seg at disse soldatene var IS-soldater, og plutselig kjørte de en av militærbilene helt opp mot klostermuren, og stormet inn i klosteret. De tok med seg broder David.

Han forteller historien sin til Catholic News Agency.

I stedet for å bli grepet av panikk gikk resten av medlemmene av kommuniteten broder David tilhører rett inn i kirken, og begynte å be og feire gudstjeneste.

'Derfor kjente jeg meg ikke redd. Jeg var i Guds hender', forteller broder David, som med det samme begynte å synge salmer om Kristi oppstandelse. Han legger til:

'Jeg sang for disse muslimene som til å begynne med så riktig tøffe ut. Etter hvert begynte de å se på meg og hverandre og jeg så at de endret seg. De sa: Det er best at vi kjører denne gutten tilbake til hans kloster. Og rett som det var sto jeg rett overfor en stor folkemengde og sang oppstandelsessalmer! Reaksjonen? De klappet i hendene! Jeg trodde jeg var kommet til et annet univers, men slik var det jo ikke, for det er jo troen selv og Guds ord som er den virkelige virkeligheten'.

Broder David er opprinnelig fra USA. For fem år siden ville han lære seg arabisk og dro til Syria på språkkurs. Han forelsket seg i landet og de kristne han traff. Det førte til at han fant tilbake til sine egne kristne røtter. Første gangen han leste i Bibelen slo han opp på et vers hvor det heter: 'Dra til ørkenen i Damaskus'. Han forsto at det var Gud som talte til ham. Han havnet så i det som er blitt hans kloster, og der har han innviet resten av sitt liv for å leve for Jesus.

150 år siden i dag at trosmisjonen China Inland Mission ble grunnlagt

I dag er det på dagen 150 år siden Hudson Taylor grunnla China Inland Mission. En pionermisjon grunnlagt på tro og bønn, som skulle få stor innflytelse og se tusenvis av mennesker vunnet for Guds rike.

Dette er virkelig verdt en fest!

Helt fra begynnelsen av rekrutterte man misjonærer fra arbeiderklassen så vel som enslige kvinner. Dette var banebrytende. Et annet særtrekk ved dette misjonsarbeidet var at man ikke appellerte om penger, men satte sin lit til Gud for at pengene som trengtes til arbeidet skulle komme inn uten at man trengte å mase om det. Hudson Taylor sa det slik: 'Guds arbeid gjort på Guds måte mangler aldri midler'. Som om ikke dette var spesielt nok, kledde Hudson Taylor seg på kinesisk vis for lettere å kunne vinne kineserne for Kristus!

Alt Hudson Taylor og hans misjonsorganisasjon gjorde var bygd på bønn og støttet opp av bønn.

'Enten er Kristus Herre over alt, eller så er Han ikke Herre i det hele tatt', er et annet berømt uttrykk som stammer fra Hudson Taylor.

James Hudson Taylor ble født i 1832 i Yorkshire i England. Foreldrene hadde røtter i metodismen og var aktive i et Wesleyansk kapell. Allerede i ung alder gav Hudson Taylor, som var deres førstefødte, sitt liv til Jesus og nesten med det samme opplevde han et kall til å bli misjonær i Kina.

Men det var ikke lett å komme inn i Kina den gangen. Hudson Taylor kom til Kina i 1853. Da arbeidet han for en Kinamisjon som gikk under navnet 'Chinese Evangelization Society'. Taylor lærte seg kinesisk, men etter en tid sluttet han å arbeide for denne misjonsorganisasjonen, som også ble oppløst i denne tiden. Det var på denne tiden at Taylor ble overbevist om at han måtte gå troens vei. Skulle han drive misjonsarbeid måtte det være på Guds måte. Da var den eneste veien å gå bønneveien.

I 1862 gifter han seg og fullfører samtidig en medisinsk doktorgrad. Han arbeider med en kinesisk oversettelse av Bibelen, og får etter hvert større og større nød for innlands-Kina, fore de mange millionene av mennesker som ennå ikke hadde hørt om Jesus. For å gjøre folk flest oppmerksomme på dette skrev han mye om nøden for Kina i ulike aviser.

Som et resultat av bønn og informasjonen om situasjonen i Kina bryter en stor misjonsvekkelse løs. Mange tusen tok del i denne visjonen. Det ble bedt mye for dette store landet. Mange ble vekket for misjon, og fikk kall til å reise til Kina.

Taylor kom tilbake til England da han sluttet i den Kinamisjonen han hadde vært med i. I England dannet han så Kina Inlandsmisjon (China Inland Mission, CIM) En tid var denne organisasjonen verdens største misjonsorganisasjon. Etter 30 års arbeid i landet, var det 640 misjonærer på 200 misjonsstasjoner og utposter i Kina. I 1905 da Taylor døde, var det 800 misjonærer som arbeidet for China Inland Mission inne i Kina.

China Inland Mission har inspirert mange til å begynne arbeid i Kina: Norsk Luthersk Misjonssamband og nåværende Orientmisjonen er direkte resultater av Hudson Taylors arbeid.

China Inland Mission tilhørte ikke noe kirkesamfunn, men selskapet var evangelisk-protestantisk. Teologien var konservativ, i dåpssyn var Taylor baptist, og dette ble også den linjen China Inland Mission førte. Ingen av misjonærene fikk fast lønn, men måtte stå i tro for sitt eget underhold. De fleste misjonærene som arbeidet for China Inland Mission kom fra småkorsfolk. Personer med liten formell utdannelse kunne melde seg til tjeneste, og ble så sendt ut på misjonsmarken. Det ble lagt stor vekt på at ledelsen skulle være i Kina, ikke i England.

I 1964 ble navnet på misjonen endret til Overseas Missionary Fellowship. I dag heter arbeidet OMF International.

På bildet ser vi Hudson Taylor og misjonærer fra China Inland Mission.

Jeg kommer tilbake med flere artikler om China Inland Mission og Hudson Taylor her på bloggen.

Omvendt muslim holdes fremdeles fengslet til tross for at han har sonet ferdig

Selv om Mohamed Hegazy (bildet) har sonet ferdig sin fengselsstraff, nekter egyptiske myndigheter å sette ham fri! Den eneste årsaken: han var muslim, men ble en kristen 16 år gammel. Siden har egyptiske myndigheter og muslimer trakassert ham, og forfulgt ham.

Mohamed Hegazy er den første egypter som i full offentlighet har forsøkt å endre sitt ID-kort, hvor han ønsket at det skulle stå 'kristen' i stedet for 'muslim' på rubrikken for 'religion'. Han gjorde dette for sine eventuelle fremtidige barns rettigheter.

Nå har han sittet fengslet for svært uklare årsaker under svært tøffe forhold, og har egentlig sonet ferdig. Men likevel settes han ikke fri.

Hele sitt voksne liv har denne mannen vært utsatt for forfølgelse, han har måttet holde seg skjult, eller har tilbragt tid i fengsel - og kan sikkert vente seg mer av det samme fremover. Nå er han blitt holdt i fengsel siden 2.desember 2013.

Det var i august 2009 at Hegazy - hans kristne navn er Boulous (Paulus), søkte myndighetene om å få endret sitt ID-kort. Da begynte problemene for alvor for denne kristne mannen.

La oss huske ham i våre forbønner. Hvor mange av oss ville tålt å bli behandlet på en slik måte?

Nytt bønnehus i California

Du har sikkert hørt om The International House of Prayer i Kansas City. Men dette er bare et av mange slike bønnehus som Gud reiser opp i ulike verdensdeler.

I går kom jeg over et jeg ikke kjente til før nå: Pasadena International House of Prayer (bildet). Dette er - i likhet med IHOP i Kansas - et bønnehus hvor det bes 24 timer syv dager i uken. Også her skjer det gjennom en bønne-modell som kalles 'harp and bowl', en blanding mellom lovprisning og bønn, hentet fra Åp 5. Og her bes det med Guds ord som fundament.

En av lederne er en av forgrunnsfigurene i den internasjonale bønnebevegelsen: Lou Engle, en virkelig visjonær. Han er medstifter av The Call, et bønneinitiativ som har samlet tusenvis av mennesker en rekke steder. Lou Engles visjon er å kalle unge mennesker til en radikal livsstil i bønn, faste, hellighet og til å utføre handlinger som har med rettferdighet å gjøre. Selv har han mer enn 30 års erfaring med å be om vekkelse. Han har plantet to menigheter, grunnlagt et 'pro-life' arbeid og hjulpet til med å bygge opp det første Justice House of Prayer i Washington DC. Dette bønnehuset har som hovedoppgave å be for Høyesterett i USA og at Gud skal oppreise rettferdige ledere i nasjonen.

Lou Engle bor for tiden i Pasadena, sammen med sin kone, Therese, som han har vært gift med i 30 år. Sammen har de fire sønner og to døtre.

Jeg kommer tilbake til mer om dette bønnehuset i Pasadena snart.

Her er bønnehusets nettside:

http://www.pihop.com/#prayerroom

Bildet viser rommet hvor Pasadena International House of Prayer samles for å be.

Kristi himmelfartskapellet holder åpent hele sommeren!

De fleste kirkene her i distriktet har sommerlukket. Slik er det ikke med Kristi himmelfartskapellet på Eina. Vi feirer vår gudstjeneste hver torsdag kl.18.00 uansett vær og føreforhold! Uttrykksikonet smile

Du er hjertelig velkommen til å ta del i vår gudstjenestefeiring, med en liturgi hvor de bærende elementene er hentet fra den tidlige kirkens historie, fra Israel, Syria, Egypt og Armenia. Den er delt i to deler: Ordets og Brødets. Det betyr at i den første delen leses det fra Skriften, fra synaxariet og vi deler bønne- og takkeemner. I gudstjenestens andre del feirer vi nattverd.

Ta kontakt om du trenger hjelp til å finne fram.

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 5

Her fortsetter beretningen om de russiske mennonitene og deres misjonsarbeid. Jeg siterer fra et brev fra Bernhard Toews:

'Så - på 1940-tallet når vi spredte oss enda lenger sørover kom vi nok en gang i kontakt med usiviliserte stammer. Vår forsamling startet et arbeid her. Det var en beskjeden begynnelse, men ting begynte å skje. Den første av våre brødre som begynte et arbeide som heltidsmisjonær blant indianerne var Johann M. Funk, som senere ble ordinert til tjeneste blant dem.

På samme tid, rundt de gamle landsbyene lenger nord fortsatte indianerne med å spørre om ikke barna deres kunne få gå på våre skoler, og om ikke vi kunne komme å lære dem om Gud. Vi kunne ikke forvente at alle disse indianerne skulle flytte til Yalve Sanga - en misjonsstasjon grunnlagt av mennoniter fra Fernheim kolonien - så jeg ble spurt av menigheten om ikke jeg starte opp en skole for indianere i Loma Plata. Med den store familien vi hadde som vi trengte å underholde var det slett ikke enkelt å si ja til et slikt arbeid som dette. Takket være støtte fra andre mennonite-familier så lot dette seg likevel gjøre.

Den første oppgaven var å samle alle fra Lengua-folket som var spredt rundt omkring hele regionen. Kolonien jeg tilhører har satt til side et landområde for dette. Vi startet opp med 224 fra Lengua-folket. Jeg lærte meg deres språk og bygde en skole for dem. Men den aller første skolen var et samlingssted under et tre med en enkel tavle. Barna og ungdommene satt på trestokker. Skrivebord de kunne ha i fanget ble donert fra våre andre skoler.

For mange av dem var det svært vanskelig å lære seg å lese. De foretrakk at jeg leste høyt for dem fra Bibelen og forklarte dem det jeg leste. Dette forstod de godt, og jeg forundret meg over deres kapasitet til å ta til seg det jeg underviste om. Vi hadde de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger på deres eget språk, takket være det misjonsarbeidet som anglikanerne drev. Noen av indianerne, selv om de aldri hadde lært å lese, kunne store deler av Skriften fordi de lærte seg å memorere den. Etter noen år fikk vi så muligheten til å bygge en skole.                                                                                              

5. oktober 1957 kunne vi feire vår første dåpshandling. 34 nyomvendte lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Omlag 1.300 indianere kom for å overvære høytideligheten, sammen med omlag tusen mennoniter.

Rett etter at dette skjedde kom søster Eleonore Matties fra Canada for å arbeide sammen med min kone i dette misjonsarbeidet.

I 1957 startet vi opp et nok et misjonsarbeid. Denne gangen i Pozo Amarillo, etter at indianerne der hadde bedt om inderlig om å komme til dem. Det var broren min, Heinrich Toews, som begynte å arbeide der. Så i 1960 begynte alle koloniene til mennonitene i Chaco et samarbeide med The Indian Settlement Project som blir fulgt opp av Mennonitenes Sentralkomite (som driver et stort humanitært hjelpearbeid) og har vokst veldig siden da'.

(fortsettes)

Bildet er fra en av skolene i de mennonitiske koloniene i Paraguay.

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 3

Det begynner å danne seg et mønster: Daniel ba tre ganger om dagen: 'Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpå, med vinduene åpne mot Jerusalem, bøyde han seg ned på sine knær tre ganger om dagen og ba og lovpriste framfor sin Gud, slik han også hadde gjort før dette'. (Dan 6,11)

Den skriftlærde, Esra, innførte daglig bønn, etterfulgt av opplesning av Skriften.

En annen interessant ting når det gjelder daglig bønn, finner vi hos profeten Jeremia (bildet). Der ser vi at det vokser fram en gruppe av prester og levitter som gjør tjeneste i Tempelet, men som ikke bodde der fast. Disse 'ekstraprestene' ble kalt for 'stående poster', og de var spredt over hele Israel.

Etter landflyktigheten - etter Esras tid - ble prestene og levittene delt inn i 24 grupper som skulle bytte på å gjøre tjeneste i Tempelet. En slik gruppe dro så til Jerusalem for sin ukelange tjeneste, ble et tilsvarende antall legprester igjen hjemme. De som ble igjen, samlet seg i synagogene for å lese Skriften og be. Dermed ble gudstjenestelivet spredt ut over hele Israel.

Og på denne måten ble daglige bønner bedt side om side med det som skjedde i Tempelet i Jerusalem. I løpet av de 400 årene som går fra Esras tid og frem til Jesu tid, ble det vanlig at alle jøder ba tre ganger om dagen - enten det skjedde i Tempelet, synagogen eller hjemme. De ba blant annet de 18 velsignelsene i forbindelse med opplesningen av Torahen.

Dette er veldig interessant fordi: Josef, Jesu jordiske far, Jesus selv, Hans disipler - alle disse vokste opp med denne bønnetradisjonen. De ba tre ganger om dagen. Paulus, var som fariseer, gjennomsyret av dette jødiske bønnemønsteret, og det er denne bønnekulturen den første kristne forsamlingen fødes inn i.

(fortsettes)

Pave Frans ba Valdenserne om tilgivelse for Romerkirkens grusomme forfølgelser mot dem

Jeg slutter ikke med å forundre meg over pave Frans I. Neida, jeg er ikke i ferd med å bli katolikk, men det er ganske oppsiktsvekkende det som fant sted i går. Da ba nemlig pave Frans om tilgivelse for Romerkirkens grusomme forfølgelser mot valdenserne.

Det er National Catholic Reporter som melder dette.

Paven var beveget da han ba om tilgivelse for forfølgelsene og drapene begått av av Den romersk katolske kirke, mot den evangeliske bevegelsen som ble kalt valdensere. Bevegelsen ble ekskommunisert av en av forgjengerne til pave Frans for 830 år siden, mens en annen av pavene - for 430 år siden - befalte at valdenserne skulle utryddes.

Pave Frans er den aller første paven som besøker et av fellesskapene tilhørende valdenserne. I Turin mandag, sa han:

'I det jeg tenker på historien om våre relasjoner kan jeg ikke annet enn å sørge når jeg står foran dere ... vold forårsaket i navnet til vår tro ... jeg ber Herren om å gi oss nåde til å erkjenne alle synder og til å vite hvordan vi skal be om tilgivelse'.

Så, direkte henvendt til representanter for valdenserne: 'På vegne av Den katolske kirke, ber jeg om tilgivelse for alle ukristelige, umenneskelige, holdninger og oppførsel vi har påført dere gjennom historien. I navnet til Herren Jesus Kristus, vær så snill å tilgi oss!'

I syv århundrer ble valdenserne utsatt for en brual forfølgelse av Romerkirken. Valdenserne ble mishandlet på det mest grusomme, lemlestet og hengt, brent eller halshugget. Romerkirkens mål var at valdenserne skulle knuses og utryddes. Men de lykkes ikke. Valdenserne lever i beste velgående den dag i dag, og teller titusener verden over. Hovedkvarteret ligger i Turin, en historisk by i Italias nordvestlige deler, som grenser til Frankrike og Sveits.

'Hva galt hadde valdenserne gjort?', spurte pastor Eugenio Bernardini, og la til: 'Dette var lekfolk som drev med evangelisering', som på vegne av valdenser-kirken tok imot pavens bønn om tilgivelse. Nå håper han det er mulig å akseptere hverandre som likeverdige kirker, med hver sin egenart.

Nå gjenstår det å se om pave Frans også vil be anabaptistene om de forferdelige forfølgelsene de ble utsatt for av Romerkirken. De sto ikke noe tilbake fra forfølgelsene valdenserne ble utsatt for av katolikkene, med paven i spissen. Men ikke Romerkirken alene. Anabaptistene ble også forfulgt av lutheranerne og den reformerte kirken.

IS tilbyr gratis slavejente som belønning i Koran-konkurranse

Den islamske staten utlover en gratis slavejente til den som klarer å lære seg deler av Koranen utenat i forbindelse med Ramadan.

For å ære den 'hellige' måneden Ramadan har IS satt i gang en konkurranse. Visse deler av Koranen skal memoreres, og densom vinner får en slavejente aldeles gratis.

Det er organisasjonen The Clarion Project som melder dette. Denne organisasjonen arbeider med å avdekke ekstremisme. Annonser er satt opp i den nå IS-kontrollerte Al-Barakah provinsen i Syria. Der finner man også henvisninger til de kapitlene i Koranen som må kunnes utenat, om man skal kunne delta i konkurransen. Sitatene som er valgt ut av IS inneholder noen av de mest voldelige i hele Koranen. Som kjent er jihadister av den oppfatningen at Ramadan er den måneden i året som passer aller best for nettopp jihad - 'hellig' krig.

Ramadan blir ansett å være den måneden profeten Muhammed mottok Koranen.

Det sies ikke noe om hvem disse slavejentene er. Men det er kjent at IS-terroristene har tatt mange kristne kvinner som slaver. La oss be for alle disse, og alle voldsutsatte kvinner, som blir misbrukt på det groveste av IS.

Billedtekst: Faksimile av annonsen hvor slavejenter utloves som belønning. (Foto: The Clarion Project)

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 4

Vårt menighetsfellesskap - gruppen Sommerfelder fra Canada - manglet ikke visjon for å nå andre mennesker, forteller Bernhard Toews: 'Vi visste at kristne må bære med seg budskapet og gi det til hele verden'. Men det å etablere misjonsstasjoner var ikke vår måte å gjøre det på.

'De erfaringene jeg gjorde meg mens jeg vokste opp i Canada kaster lys over dette', forteller Bernhard Toews og legger til:

'Mennonitenes misjonær til India, Peter Penner (bildet) besøkte menighetene i Canada og fortalte om misjonsarbeidet. Han talte i en av våre forsamlinger, og faren og moren min tok meg med for at jeg skulle få muligheten til å høre ham. Blant annet fortalte han oss at barna i India ber akkurat som oss: 'Du lieber Heiland mach mich fromm, das ich in den Himmel komm' (Kjære Frelser, gjør meg til en gudfryktig person slik at jeg kommer til himmelen). Han fortalte også at de sang akkurat slik vi gjorde og at han hadde en liten indisk gutt som sang: 'Gott ist die Liebe and Jesus liebt mich ganz gewiss'. Jeg var svært beveget på grunn av dette møtet og klarte ikke å sove før det gikk en god tid denne kvelden.

Mange mennesker i vårt menighetsfellesskap samtalte om en misjonens sak og som barn fikk jeg den forståelsen at dette var noe som var viktig. Jeg fikk også lyst til å drive misjonsarbeid blant hedninger en dag. Men i noen av samtalene jeg overhørte ble det også fremsatt noen reservasjoner. Noen av våre folk mente det var arrogant av oss å gå ut og lik fariseeren tro at vi var bedre enn andre og at vi hadde noe eget å gi av oss selv. Noen tenkte også at moderne misjonsarbeid ville ta noe bort fra vår kristne livsstil og fra det å tilhøre de såkalte 'stille i landet'.

Evangeliet, mente de, måtte presenteres i sin reneste form og den beste måten å gjøre dette på var å støtte arbeidet med bibeloversettelse til fremmede språk. Vårt menighetsfellesskap støttet The British and Foreign Bible Society, og vi tok opp kollekter som gikk til deres arbeid. Gjennom alt dette - mine foreldre hadde de beste intensjoner når det gjaldt å gjøre det som var rett.

Når vi så kom til Chaco befant vi oss plutselig midt blant Lengua-folket som ikke visste noe om Gud eller evangeliet. Vi ble med ett var det store ansvaret vi hadde. The British and Foreign Bible Society hadde allerede oversatt noen av de bibelske skriftene til språket Lengua-folket snakker. De skulle brukes i forbindelse med et arbeidet som Den anglikanske kirke hadde startet opp. Vi støttet dem så godt vi kunne.

Så - i 1935 - begynte noen nylig ankomne mennoniter fra Russland et misjonsselskap: Licht den Indianern (Lyset til indianerne). De kom fra Fernheim kolonien. Vi ble ikke direkte involvert med det samme, men vi spurte oss om vi hadde evner til å drive et slikt arbeide.

(fortsettes)

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 2

I den første delen av denne serien så vi nærmere på Daniels bønneliv. Han ba regelmessig tre ganger om dagen.

I del to skal vi se nærmere på Esra, som var prest, 'skriftlærd i Herrens buds ord'. (Esra 7,11). Han ledet den andre av de tre gruppene som vendte tilbake til Jerusalem fra Babylon. Han var en gudfryktig mann, som la Loven til grunn for sin tro.

Under Serubabels ledelse begynte nemlig de jødene som hadde levd i fangenskap i Babylon, å komme tilbake til Løftets land. Vi skriver år 539 f.Kr. I hundrevis av år hadde profetene oppmuntret jødene til å holde fast ved Guds ord, 'elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt' (5.Mos 6,5), holde tempeltjenesten i gang og ikke svikte de forpliktelsene de hadde med hensyn til Loven.

Men vi kjenner historien. Folket ville ikke høre på Gud, og dommen falt. De ble ført bort i fangenskap i det fryktede Babylonske riket. Så - i sin store nåde - ser Gud til sitt utvalgte folk igjen, og fører dem tilbake til Israel. Underlig nok - vel hjemme igjen mister de raskt interessen for det vi var kommet tilbake til, nemlig å gjenreise Tempelet.

Det er i slike krisetider at Gud oppreiser en mann. I dette tilfellet den skriftlærde Esra. Når han ser tilstanden i Jerusalem - Guds by - blir han forferdet. Hvordan reagerer han?

Ved å gjøre bot. Han går inn i faste og bønn. Resultat: Folkevekkelse!

Esra innfører daglig bønn, etterfulgt av opplesninger fra de fem Mosebøkene. Denne bønnepraksisen ble med tid og stund normen for jødenes bønneliv.

Den jødiske eksperten George Robinson skriver i sin bok: 'Essentiasl Judaism, New York, Pocket Books, 2000:

'Jødedommens offentlige fellesbønn skriver seg trolig fra det andre tempelets tidlige dager, det vil si rundt 400 f.Kr. Disse tidlige bønnemøtene, som ble holdt i tillegg til og muligens i forbindelse med ofringene, tror man omfatter Shema (den jødiske trosbekjennelsen), noen Salmer og noen ganger opplesning fra Torah (de 5.Mosebøkene) i stedet for offer. Mye av praksisen vi forbinder med jødisk gudstjeneste i dag, skriver seg fra lenge før denne perioden. Man tror at det var Esra som begynte med opplesning av Torahen på torget i Jerusalem før år 400 f.Kr. Jevnlige opplesninger fant sted på mandager og torsdager, markedsdagene da menn og kvinner samlet seg for å kjøpe og selge. Morgenmøtene på hverdagene der Torahen blir lest, finner fortsatt sted på mandager og torsdager. Mange av bønnene som vi fortsatt leser i dag, skriver seg fra denne perioden'. (side 53)

(fortsettes)

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 3

Forsamlingene som flyttet til Canada på slutten av det 19.århundre (Old Colony, Bergthaler, Chortitzer, Kleingemeinde osv) kjempet hardt, i mange år, for å beholde sin identitet.

Men det kontante presset for å la seg assimilere, miste fellesskapsfølelsen og kjennetegnene på at man er en del av Guds familie, førte til at de måtte bryte opp fra sine bosteder og de ble spredt for alle vinder. De mer konservative medlemmene re-lokaliserte i Latin-Amerika og det var der, i Paraguay, at en ny mulighet for misjonsvirksomhet åpnet seg for disse fellesskapene.

Sommerfelder og Chortitzer mennonitene, håpet på å bevare sin livsform, og slo seg ned i hjertet av Chaco i Paraguay på 1920-tallet. I landsbyen Schoenbrunn, langt ute i villmarken, kjempet de med elementene for å etablere nye gårdsbruk, og de førte opp hus i murstein de brant av jorda, anla frukthager og skoler.

Men de arbeidet ikke i et vakuum. Nysgjerrige menn, senere kvinner og barn, dukket forsiktig opp og begynte å stirre på dem fra avstand. Gnistrende svart hår, med minimal bekledning - om de hadde noen - snakkende et helt uforståelig språk. Dette var Lengua-folket. Senere skulle de stifte bekjentskap med Chulupi og Ayoreo - begge urbefolkningsgrupper.

Mennonitene i Schoenbrunn ble venner med sine nye naboer. De gav dem mat og klær. En av de unge mennonitene, Johann Funk, ble så interessert i disse folkegruppene at han lærte seg deres språk. Dette åpnet mange nye dører, og det tok ikke lang tid før Lengua-folket begynte å stille spørsmål. De spurte om han ikke kunne lære barna deres å lese. Men først og fremst spurte de ham om ånder. De gode og de onde. Lengua-folket levde i konstant frykt for dem. Og Johann fortalte dem om Gud.

Det ene førte til det andre. Mennonitene bygde skole for indianerne og begynte å holde regelmessige bibelstudier for dem. På den måten introduserte de Gud og Bibelen for disse indianerne.

Johann Funk ble ordinert til å drive arbeid blant Lengua-folket og Chulupi-folket på fulltid. Han fikk ganske snart en hjelper - Bernhard W. Toews, som hadde hatt en djup erfaring med Herren Jesus mens han led fra tyfus som en ung tenåringsgutt fra Canada, og hadde gitt sitt liv for å nå indianerne i Chaco med evangeliet. Men det syntes ikke klart for ham hvordan han skulle gjøre det.

I neste del kan du lese et brev hvor han forteller hvordan Gud ledet ham. Det ble skrevet i 1974, kort tid før han døde av et hjerteinfarkt.

(fortsettes)

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 2

Her følger andre del av serien om de russiske mennonitene:

Intet eventyr eller prøvelser som de første mennotiske bosetterne opplevde i Russland, kan sammenlignes med det drama som utspant seg for dem i det tyvende århundre. Alt - etter at de eldste kommunitetene emigrerte til Canada på 1870-tallet, ble snudd fullstendig på hodet.  Og alt forandret seg for alltid. Men uansett hva som forandret seg, forble de selv de samme.

Det tyvende århundre brakte med seg slutten for de mennonitiske bosetningene i Russland. Kommunistene tok over, tsaren og hans familie ble myrdet, noe som førte til den blodigste revolusjonen verden til da hadde sett. Den ble etterfulgt av hungersnød og to verdenskriger som berørte millioner av mennesker i det østlige Europa. Mennonitene var slett ikke uberørt av dette. Ikke bare de som befant seg i Russland, men også de som befant seg i det såkalte Vistula deltaet.

Imellomtiden følte mange mennoniter seg utilpass i Canada, følgene av krigen nådde dem der også, ikke minst med tanke på verneplikten - mennoniter er jo pasifister av overbevisning - så tusener av dem dro videre til Mexico, Sentral- og Sør-Amerika. De ble forenet med tusenvis av mennoniter som flyktet fra et krigsherjet Europa, og de skapte seg nye hjem i villmarkene i Paraguay og Brasil.

Alle disse folkeforflytningene i det tyvende århundre hadde sin pris. Et stort antall mennonier døde som en følge av alle stabbasene. Men det som tilsynelatende så ut som en fullstendig tragedie - økonomisk, sosialt og åndelig, ble til nytt liv på steder få om noen hadde trodd var mulig. På 1980-tallet levde det flere hundretusener russiske mennoniter i Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan i Sentral-Asia. Mange tusen levde i Sibir. Hundretusener i Latin-Amerika. På 1980- og 1990-tallet emigrerte 125.000 russiske mennoniter til Tyskland, og derfra til Canada og til Sør-Amerika og Australia.

Vekkelse
Alle disse ulike omstendigheter tatt i betraktning så har det vært mange utfordringer for mennonitene når det gjelder å ta vare på sin egenart.

De 'verdslige' som hadde blitt igjen i Russland med deres store bondegårder og formuer når 'de gamle' kommunitetene dro, sto ribbet tilbake. De ble de fattigste av alle. De mistet alt. I nøden som fulgte 2.verdenskrig opplevde de en vekkelse som førte til nytt åndelig liv.

Den begynte i en konsentrasjonsleir på de nordlige områdene av Russland, helt oppe ved den arktiske sirkel, og er nok helt ukjent for de fleste av oss. Vekkelsen spredte seg herfra og berørte millioner av mennesker - både mennoniter og ektefødte russere. Også de som hadde bosatt seg i Canada og Tyskland ble berørt av denne kolossale vekkelsen.

Mennonitene vendte tilbake til sine røtter, både det indre og det ytre livet ble berørt.

Bildet viser en dåpshandling i Tyskland for fire år siden. Menigheten som her er samlet består av over 3000 medlemmer, og består av russiske bosettere, og de kaller seg Mennonitische Brüdergemeide, og er et sterkt vitnesbyrd for mennesker som lever i et sekulært samfunn. I Tyskland har disse mennonitene startet kristne skoler i Detmold, Bielefeld og Espelkamp. Hit kommer tusenvis av skolebarn for å få del i god undervisning, og de er ivrige for å drive misjon og sender mange arbeidere ut på misjonsmarken verden over.

(fortsettes)

Endelig lov å annonsere gudstjenester i Arizona døgnet rundt

USA - 'the land of the free and the home of the brave' - vel, det er det vi i hvert fall blir fortalt. Ikke minst skryter USA av sin religionsfrihet. Det er også en sannhet med visse modifikasjoner.

For eksempel i Arizona. Der har myndighetene nemlig bestemt at man ikke kan bruke kirkens utendørs annonsetavler på dagtid. De kan ikke brukes før 12 timer før en gudstjeneste starer, og skiltene må tas ned en time etter at gudstjenesten er over.

Skiltreglene har omfattet kirker og veldedige organisasjoner, mens det har vært fritt frem for politiske og ideologiske skilt.

Slik har det vært til dags dato, men nå har høyesterett i delstaten besluttet at delstatens særlov er grunnlovsstridig. Men det har tatt sin tid. Saken har opptatt rettsvesenet siden 2008, da menigheten Good News Community Church i Gilbert, anla sak mot staten.

Kilden er i vårt indre

'Den som tror på meg, fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann. (Joh 7,38)

Dersom kilden er i vårt indre. må vannet nødvendigvis være synlig for dem som har øyne til å se med. Men om alt dette skjer inni oss uten at vi erfarer det eller er oss det bevisst, da vil vi sikkert heller ikke få oppleve det evige liv som er dets resultat, og da kan vi ikke se Den Hellige Ånds lys, men blir værende som døde, blinde, ufølsomme i det evige liv like mye som vi var det i dette liv. Hvis vi alltid forblir i døden, hvis vi er døde i ånden, da er vårt håp forgjeves og vårt liv uten verdi og vi mister det evige liv. Men slik er det ikke, nei slik er det sannelig ikke.

Jeg sier det mange ganger, og jeg sier det igjen og jeg vil aldri slutte med å si det:

Faderen er lys, Sønnen er lys, Den Hellige Ånd er lys. 

De tre er et eneste lys hinsides tiden, udelelig, uten sammenblanding, evig, uskapt, uutslukkelig, uten grense, usynlig - for det er hinsides og over all ting - et lys som ingen har kunnet se uten å ha blitt renset, og ingen ha tatt imot uten først å ha sett det. For man må først se det, for så å kunne ta imot det under megen smerte og strev'.

Simeon Den nye teologen (949-1022)

Hindu-nasjonalister vil forby kristne skoler i India

Medlemmer av en radikal hinduorganisasjon, krever nå at India skal forby alle kristne skoler i landet. De radikale hindrene har spesielt gått til angrep på katolske og evangeliske skoler, og hevder at disse skolene hindrer hinduer fra å praktisere sin religion. Under den nåværende regjeringen har radikale hinduer fått stadig mer å si, og radikal hinduisme spres over hele landet. Mange kristne er svært urolige over utviklingen. 

Det er den radikale hinduistiske og sterkt nasjonalistiske organisasjonen, Janajagruti Samiti som vil forby alle katolske og evangeliske skoler i landet. Kravet ble fremmet på en stor nasjonalistisk hindu-konferanse holdt i landsbyen Ramnathi i Goa i tiden 11.-17.juni. La oss huske de som arbeider med de kristne skolene i India i våre forbønner.

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 1

Våre trosrøtter er jødiske. Det gjelder også vårt bønneliv. De bibelske forbildene ba regelmessig. Noen av dem tre ganger om dagen, og levde på den måten med en livsrytme for hverdagene som utvilsomt gav dem mange velsignelser - både åndelig, sjelelig og kroppslig.

Daniel var en av disse. Dan 6,11 forteller oss: 'tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, akkurat som han hadde gjort før'.

Dette fortelles om ham, mens han var i eksil i Babylon. Vi merker oss at dette er en vane han har tatt med seg fra hjemlandet. Det er ikke noe nytt han begynner med etter at han er blitt bortført til Babylon. Vi snakker her om en bønnepraksis i hele 70 år. Ikke bare hver dag, men tre ganger om dagen! Skikken han hadde tatt med seg fra sitt hjem i Jerusalem, ført til at han som 14-15 åring nektet å bøye seg for Babylons veier. De regelmessige bønnerutinene hadde gitt ham gudsfrykt:

'Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med den delen han fikk av kongens lekre retter, og ikke med den vinen kongen drakk' (Dan 1,8)

Daniel var i aller høyeste grad motkulturelle! Han gikk mot støms, og det skulle koste mye. Men med troskapen mot fulgte det også store velsignelser. 

Daniel og vennene hans hadde så vidt kommet frem til Babylon, før de ble satt på prøve, de valgte å leve alternativt, og ikke svikte den bønnerytmen de hadde fått med seg hjemmefra. Mot slutten av sitt liv sa Daniel:

'... I hans regjeringstid gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til hvor lenge Jerusalem etter Herrens ord til profeten Jeremia skulle ligge i ruiner; det var sytti år, jeg vendte meg til Herren for å søke Ham i ydmyk bønn. Jeg datet, kledde meg i botsdrakt og strødde aske på hodet'. (Dan 9,2-3)

Merk deg at i Danielsen liv hører bønnen sammen med Guds ord. Daniel gransket Guds profetiske ord og bruker det i bønnene sine,

(Fortsetter)

Ekteskapet kan ikke omdefineres

Det rakner fra alle kanter. Den siste tiden har en så profilert evangelikal forkynner som Tony Campolo, også sviktet når det gjelder det bibelske fundamentet for ekteskapet. Derfor er det betydningsfullt når de tidligere presidentene for Sørstatsbaptistene fra 1980 tallet og fremover som fremdeles er i live, har kommet med en felles uttalelse for å verne både om ekteskapet mellom en mann og en kvinne og den religiøse friheten. For det er snart ikke mulig å fremme et klassisk syn, fundert på Bibelen, uten at man blir sjikanert eller sågar anmeldt og få søksmål rettet mot seg.

Nåværende president for Sørstatsbaptistene, pastor Ronnie flydd (bildet) skrev under på erklæringen sammen med de tidligere presidentene Jimmy Draper, Bailey E, Smith, Paige Patterson, James Merritt, Jack Graham, Frank S. Paige, Bryant Wright og Fred Luter.

De ni understreker at "Skriftens lære om ekteskapet er det ikke mulig å forhandle om!"

Og de ni vil slett ikke høre tale om noen redefinering av ekteskapet. De satser livene sine på Guds ords autoritet for liv og lære. Det er det all god grunn til å takke Gud for i dag. Hvor mange norske pastorer vil gjøre det samme?

Morgenbønn

Vi lovsynger, priser, velsigner og takker Deg, Herre, våre fedres Gud, fordi Du har jaget nattens mørke på flukt og atter lar oss skue dagens lys. Vi bønnfaller Din godhet.

Tilgi våres synder og ta imot våre bønner i Din store medlidenhet, for hos Deg søker vi tilflukt, Du miskunnsrike og allmektige Gud. La Din sanne rettferdig sol gå opp i våre hjerter; opplys vår forstand også styr våre tanker, så vi i dag kan vandre på Dine buds vei, og en gang nå fram til det evige liv. For hos Deg er livets kilde. Gi oss å drikke av den, så vi kan bli verdige til å skue Ditt uforgjengelige lys. For Du er vår Gud, og Deg forherliger vi, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, nå og i evighets evighet. (En bønn fra Østkirken)

Gud, vær med meg denne dagen: 

Bo i oss og rens oss,

Vær over oss og løft oss.

Vær under oss og støtt oss.

Gå bak oss og styrk oss.

Vær rundt oss og beskytt oss.

(Hl. Patrik av Irland.

Den som flykter unna prøvelsene flykter fra det gode

Den som har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli da ikke bedrevet.Du er ikke visere enn Gud. Dette skjer enten fordi du er uverdig å få det du ber om eller fordi ditt hjertes veier ikke leder i samme retning som din bønn, men i motsatt retning, eller også fordi du ennå ikke har nådd det punkt der du kan ta imot den nåde du ber om. Vi bør ikke begjære før tiden det vi ikke er modne til å ta imot. For alt man får for lett, kan like lett gå tapt.

Tørst etter Kristus slik at Han skal fylle ditt hjerte med kjærlighet. Lukk dine øyne for denne verdens fristelser for at Gud kan la sin fred råde i ditt hjerte. 

Isak syreren 600 tallet

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 1

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg, begeistrer meg! Kanskje fordi jeg helt siden jeg ble en kristen i 1972, har kjent på et kall til de slaviske nasjonene.

Dernest har jeg hatt en spesiell interesse av Døperbevegelsen, som jo også er 'min åndelige arv', om jeg kan si det slik. 25. september 1979 ble jeg døpt på bekjennelsen av min tro på Herren Jesus, som min Frelser og Herre. Og i mange år har jeg arbeidet med misjon i Øst-Europa. En periode som redaktør for Ropet fra Øst, nåværende Magasinet Stefanus.

På bildet ser du en gruppe troende fra Susanovo i Orenburgskaya i Russland. De fleste av dem har tyske, mennonitiske navn som Enns, Teichroeb, Kehler, selv om de bruker russisk når de kommer sammen for å feire gudstjeneste. Min venn, Peter Hoover, som leder den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Capes Christian Fellowship i Australia, forteller at han har kontakt med denne gruppen flere år etter at han var på besøk her. En av ungdommene i menigheten, Hans Enns, har en mobiltelefon og han sender regelmessig tekstmeldinger til Peter Hoover, gjerne med et skriftsted som hilsen.

'Mens jeg ennå var tenåring husker jeg at David Bontrager, som var biskop blant Amish-folket, fortalte om sine reiser bak Jernteppet,' forteller Peter Hoover.

I forbindelse med en togreise gjennom Sibir så han en person som han var ganske sikker på var en Mennonit. Derfor spurte han på tysk:

'Bist du ein Mennonit?'

Mannen snudde seg rundt, og så spørrende på biskop Bontrager:

'Bist du gläubig?'

Hvilket betyr: 'Er du en troende?' Det er det eneste som det spørres om i Russland.

'Historien grep meg veldig', forteller Peter Hoover, som aldri kan glemme den. Mange år etter at dette skjedde var Peter Hoover selv i Russland, hvor han blant annet traff Hans Enns. Han begynte å spørre Peter Hoover:

'Von wua komen de Mennoniten häa, en wuaromm heten de soo's daut?'

'Hvor kommer mennonitene fra, og hvorfor heter de det?'

Peter Hoover begynte da å fortelle om Menno Simons, hvordan han fant Kristus i Nederland og slo seg i lag med anabaptistene.

'Hva betyr anabaptist?, spurte Hans Enns og la til: 'Hvem var anabaptistene og hva skjedde med dem?'

Det litt komiske med denne samtalen var at Hans Enns og Peter Hoover kommuniserte på en helt spesiell tysk dialekt - Plattdeutsch - som nettopp har sin opprinnelse blant anbaptistene på 1600-tallet. Hans Enns og gruppen i Susanovo var etterkommere av anabaptister som måtte flykte fra Europa på grunn av de harde forfølgelsene mot dem, og fant et sted i Russland hvor de kunne utøve sin tro i frihet. Etter alle disse årene i isolasjon snakket Hans Enns og denne gruppen fremdeles 'mennonite-språket', men de kjente ikke noe til opprinnelsen til verken språket eller den bevegelsen de var en del av.

De kledde seg nøyaktig slik mennoniter gjør, de snakket slik, de forsøkte så godt de kunne å følge Jesus etter ordene fra Bergprekenen, men de visste altså ikke hvem mennonitene var eller noe til reformasjonshistorien!

(fortsettes)

Miriams glede er at mannen ikke fornektet Jesus da IS henrettet ham

Tenk om IS kidnappet en av dine slektninger, og du ble vitne til den brutale henrettelsen på TV. Mange ulike reaksjoner kan ta overhånd: sinne, sorg, depresjon.

Den kristne TV-kanalen, CBN, dro til Egypt og fant kristne som reagerer ganske annerledes. De er lykkelige for at deres familiemedlemmer har holdt fast ved troen på Jesus.

Miriam Farhat (bildet) fortalte CBN News at hun var 'svært stolt' av sin mann, 'fordi han sto klippefast i sin tro og ikke fornektet Jesus'.

Reportasjeteamet fra CBN besøkte landsbyen, Al Aour, som ligger drøyt 242 kilometer sør for Kairo, hvor de møtte de etterlatte til noen av de 20 kopterne som ble halshugget av IS i februar måned. Bildene av disse martyrene er utstilt i Jomfru Marias kirke i Al Aour, som er blitt omgjort til en minnekirke for martyrene.

Miriam Farhat ble først kjent med det brutale drapet via TV. Hun var vitne til at ektemannen, Malak Ibrahim, ble halshugget i Libya. På videoen ser vi mennene påkalle Jesu navn. De ba Jesusbønnen: 'Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over oss', før de ble myrdet.

Akkurat dette har gitt familien mye trøst. Mens de var borte fra hjemmene på arbeid i Libya ba deres koner og familiemedlemmer hele tiden om at de måtte bli bevart i troen på Jesus.

Kan du hjelpe oss?

Setter du pris på nyhetsoppdateringene på bloggen, og bakgrunnsinformasjonen du kan bruke til å be konkret og målrettet for ulike bønnebehov?

Kunne du tenke deg å hjelpe oss til å nå videre ut?

Vi må gjøre noen nødvendige investeringer for fremtiden i noe teknisk utstyr, som vil gjøre det mulig å nå ut videre med viktig bønneinformasjon og som vil gjøre arbeidet med bønneseminarene lettere. Vi har også noen utfordringer med hensyn til reiser som ikke dekkes av de som inviterer oss. Drivstoffutgiftene og vedlikeholdsutgiftene er store, og de dekkes helt og holdent av egen kasse. Skal vi ta del i komitemøter og strategimøter for konferanser, samtaler med ledere og holde kontakt med nasjonal- og internasjonal bønnetjeneste, må alt dette dekkes via det vi får inn i gaver. Våre egne ressurser er svært begrensede, etter at vi har dekket våre egne bo- og oppholdsutgifter. Akkurat nå er arbeidet inne i en krise. Blant annet ser det ut til at vi må avlyse deltagelsen i et viktig møte i Sverige.

Bønnearbeidet utvides også til å gjelde andre land. Derfor er vi avhengige av at noen har tro på det vi gjør, og kunne tenke seg å støtte oss. Enten ved en sommergave, eller gi et månedlig beløp.

Du kan støtte oss ved å bruke bankgiro: 1604.04.04345 White Fields Mission.