Anders Wiberg - presten som ble baptistpioner, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Jonas Melin om baptistpioneren Anders Wiberg. Første del ble publisert i går:

Med det samme begynte Wiberg å skrive en bok for å presentere sitt nye syn. Denne ble ferdig høsten 1852 og fikk tittelen: "Vilken bör döpas och varuti består dopet?" Den ble en klassiker i svensk vekkelseshistorie og bidro sterkt til baptismens gjennombrudd i vårt land.

Wiberg hadde problemer med helsen og legene anbefalte at han gjorde en sjøreise for å få en endring i klimaet. Et par venner som eide et emigrantfartøy tilbød ham en gratis reise til Amerika. Den 17.juli 1852 forlot skipet Stockholm. Fem dager senere skulle det gjøre en stans i København. Wiberg oppsøkte der baptistpioneren F.O Nilsson, som hadde blitt landsforvist for sin baptistiske virksomhet og som nå ledet den lille baptistmenigheten i København.

Wiberg ble så døpt av Nilsson den 23. juli. Da var han 36 år gammel.

Slik fikk den første svenske baptistpioneren døpe den mann som skulle den svenske baptismens store lederskikkelse og ideolog.

Dagen etter gikk reisen videre mot Amerika og Wiberg fikk med seg et anbefalingsbrev fra Nilsson. Et par måneder senere ankom fartøyet New York og Wiberg oppsøkte med det samme de amerikanske baptistene og der fikk han en hjertelig velkomst. Han ble også ansatt av dem som misjonær blant sjømenn og immigranter i New York. I mars 1853 ble han ordinert til baptistpastor og virket blant de svenske baptistene i Amerika. Han bosatte seg i Philadelphia og arbeidet der med en ny bok om dåpen. Den fikk tittelen: Det kristliga dopet og kom ut i 1854. Jeg har den i min bokhylle og den er på 370 sider.

Wiberg sto i nær kontakt med baptistene i Sverige og disse ba ham inntrengende om å komme hjem til hjemlandet. Av ulike årsaker skulle dette ta sin tid, men i 1855 og Wiberg ble antatt som de amerikanske baptistenes misjonær til Sverige. Et avskjedsmøte ble holdt i en baptistkirke i Philadelphia og ved samme anledning giftet Wiberg seg med en amerikanerinne ved navn Caroline Lintemuth. Hun ble en sterk støtte for ham i arbeidet i Sverige. I oktober kom de til Stockholm og rett etter dette grunnla baptistene i Stockholm en menighet der Wiberg ble valgt til forstander.

Wiberg ble ikke bare forstander for menigheten i Stockholm, men hadde også omsorg for alle menighetene. Han hadde også ansvar for kolportørvirksomheten og startet avisen Evangelisten, som fikk stor betydning for utbredelsen av baptismen i Sverige. Videre startet han et seminar for utdannelse av predikanter og han organiserte den første konferansen for baptistmenighetene i Sverige. Den fant sted i 1857. På slutten av 1850-tallet fantes det 95 baptistmenigheter i Sverige med 4300 medlemmer. Anders Wiberg virket utrettelig som en av de svenske baptistenes fremtredende ledere fram mot sin død i 1887. Når han døde hadde Det svenske baptistsamfunnet 473 menigheter og nesten 32.000 medlemmer. Det kan man kalle multiplikasjon.

Anders Wiberg - presten som ble baptistpioner, del 1

Søndag var det ganske nøyaktig 200 år siden Anders Wiberg ble født. Han var luthersk prest, og skulle bli en av baptistpionerene i Sverge.

Jonas Melin, svensk baptist, pastor, bibellærer og pionerkonsulent i Svenska Alliansmission, har skrevet en artikkel om Wiberg. Med Melin's vennlige tillatelse har jeg oversatt den til norsk. Her er del en av to deler:

I går var det 200 år siden Anders Wiberg ble født. Det er verd vår oppmerksomhet. Han ble født 17. juli 1816, i byen Wi, utenfor Hudiksvall og han ble en av de mest betydningsfulle lederne innenfor den svenske baptismen. Her forteller jeg kortfattet hans livshistorie:

Når Anders var sju år døde hans far i forbindelse med et fylleslagsmål. Hans mor fikk dermed eneansvar for å ta vare på gården de eide. Sønnen fikk studere og ved 19 års alderen ble han skrevet inn ved Universitetet i Uppsala hvor han skulle studere teologi for å bli prest. Under oppveksten hadde han lyttet til mange vekkelsespredikanter og vært åndelig søkende, men under studiene i Uppsala kjølnet den åndelige interessen. I 1939 avbrøt han studiene og flyttet til Stockholm.

I Stockholm ble han kjent med den engelske metodistpredikanten George Scott og hørte mye på ham. Her opplevde han en åndelig oppvåkning og ble Scotts medarbeider. En annen av Scotts unge medarbeidere var C.O Rosenius, som senere skulle bli leder av EFS. I 1842 ble George Scott utvist fra Sverige på grunn av sin misjonsvirksomhet. I den forbindelse forlot også Wiberg Stockholm og gjenopptok sine prestestudier i Uppsala.

Anders Wiberg ble presteviet i juni 1843 og fikk sin første prestetjeneste i hjemtraktene utenfor Hudiksvall. Der var han en virkelig vekkelsesprest som arbeidet flittig og førte mange til en levende tro på Kristus. Han hadde ulike prestetjenester frem til 1849 da han ba om å få en pause. Hans samvittighet forbød ham nemlig å dele ut nattverden til mennesker som ikke levde i troen på Kristus. Under sitt opphold i tjenesten som prest var han i virksomhet som predikant for de såkalte norrlänska separatistene. Han ble stadig mer tvilende til statskirken og våren 1851 tok han avskjed med sitt presteembete. 

I forbindelse med et besøk i Stockholm støtte han på baptistiske meninger, men han var overbevist i sitt syn på barnedåpen. Han begynte å studere dåpsspørsmålet for å gi ut en bok hvor han ville forsvare barnedåpen, men så hendte det noe som skulle endre hele hans livsretning. Wiberg fikk følge med en venn til Hamburg som tolk. Der besøkte de baptistmenigheten og samtalte med pastorene Oncken og Köbner. De diskuterte dåpen og Wiberg forsvarte ivrig barnedåpen. Han ble likevel svært tiltalt av menighetens liv og så det slik at han for første gang hadde møtt en menighet som levde etter det nytestamentlige mønster. På hjemreisen studerte han noen hefter om dåpen han hadde fått i Hamburg. Der fant han noen nye synspunkter som rokket ved hans overbevisning og han begynte å studere dåpspørsmålet med ny iver og kom etterhvert frem til en baptistisk overbevisning. Han forteller om dette selv i et brev:

"Før jeg tok dette avgjørende steget, hadde jeg i selskap med en broder besøk Hamburg for å tjene som tolk. Der ble jeg bekjent med baptistmenighetene og med brødrene Oncken og Köbner, med hvilke jeg som ortodoks lutheraner samtalte om dåpen. Da jeg forlot Hamburg, fikk jeg av Köbner noen traktater om dåpen, og de tyske baptistenes trosbekjennelse, og da jeg på hjemreisen leste disse og Pengillys avhandling om dåpen, fikk jeg noen tanker om dåpen som jeg ikke hadde hatt tidligere. Etter at jeg kom hjem til Stockholm studerte jeg Hintons History of Baptism, som De hadde lagt igjen her, og nå er jeg fullt overbevist om at barnedåpen ikke har noen grunn i Bibelen." (Brev til F.O Nilsson, mars 1852. Fra boken: Sanningen är odödlig av Erland Wendel-Hansen, Wetserbergs 1962).

(fortsettes)