Anders Wiberg - presten som ble baptistpioner, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Jonas Melin om baptistpioneren Anders Wiberg. Første del ble publisert i går:

Med det samme begynte Wiberg å skrive en bok for å presentere sitt nye syn. Denne ble ferdig høsten 1852 og fikk tittelen: "Vilken bör döpas och varuti består dopet?" Den ble en klassiker i svensk vekkelseshistorie og bidro sterkt til baptismens gjennombrudd i vårt land.

Wiberg hadde problemer med helsen og legene anbefalte at han gjorde en sjøreise for å få en endring i klimaet. Et par venner som eide et emigrantfartøy tilbød ham en gratis reise til Amerika. Den 17.juli 1852 forlot skipet Stockholm. Fem dager senere skulle det gjøre en stans i København. Wiberg oppsøkte der baptistpioneren F.O Nilsson, som hadde blitt landsforvist for sin baptistiske virksomhet og som nå ledet den lille baptistmenigheten i København.

Wiberg ble så døpt av Nilsson den 23. juli. Da var han 36 år gammel.

Slik fikk den første svenske baptistpioneren døpe den mann som skulle den svenske baptismens store lederskikkelse og ideolog.

Dagen etter gikk reisen videre mot Amerika og Wiberg fikk med seg et anbefalingsbrev fra Nilsson. Et par måneder senere ankom fartøyet New York og Wiberg oppsøkte med det samme de amerikanske baptistene og der fikk han en hjertelig velkomst. Han ble også ansatt av dem som misjonær blant sjømenn og immigranter i New York. I mars 1853 ble han ordinert til baptistpastor og virket blant de svenske baptistene i Amerika. Han bosatte seg i Philadelphia og arbeidet der med en ny bok om dåpen. Den fikk tittelen: Det kristliga dopet og kom ut i 1854. Jeg har den i min bokhylle og den er på 370 sider.

Wiberg sto i nær kontakt med baptistene i Sverige og disse ba ham inntrengende om å komme hjem til hjemlandet. Av ulike årsaker skulle dette ta sin tid, men i 1855 og Wiberg ble antatt som de amerikanske baptistenes misjonær til Sverige. Et avskjedsmøte ble holdt i en baptistkirke i Philadelphia og ved samme anledning giftet Wiberg seg med en amerikanerinne ved navn Caroline Lintemuth. Hun ble en sterk støtte for ham i arbeidet i Sverige. I oktober kom de til Stockholm og rett etter dette grunnla baptistene i Stockholm en menighet der Wiberg ble valgt til forstander.

Wiberg ble ikke bare forstander for menigheten i Stockholm, men hadde også omsorg for alle menighetene. Han hadde også ansvar for kolportørvirksomheten og startet avisen Evangelisten, som fikk stor betydning for utbredelsen av baptismen i Sverige. Videre startet han et seminar for utdannelse av predikanter og han organiserte den første konferansen for baptistmenighetene i Sverige. Den fant sted i 1857. På slutten av 1850-tallet fantes det 95 baptistmenigheter i Sverige med 4300 medlemmer. Anders Wiberg virket utrettelig som en av de svenske baptistenes fremtredende ledere fram mot sin død i 1887. Når han døde hadde Det svenske baptistsamfunnet 473 menigheter og nesten 32.000 medlemmer. Det kan man kalle multiplikasjon.

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 7

Selv om det ikke fantes noen store utsikter til en endring av utvisningsdommen fra Göta Hovrätt , klaget F.O Nilsson saken sin inn for Høyesterett i Stockholm. Han begjærte også audiens hos kongen, og fikk den innvilget, 1. juni. Kongen var svært vennlig overfor F.O Nilsson og takket ham for hans innsats i avholdsarbeidet. Når det gjaldt selve saken sa kongen følgende:

«Jag skall följa målet med uppmärksamhet, men kan inte själv göra något, utan dess utgång beror på Högsta domstolen. Dock, om den icke kan ändra domen, får ni inkomma till mig med nådeansökan.»

Men anken til Høyesterett førte ikke fram. F.O Nilsson fikk derimot innvilget noe tid til å ordne sine saker før han ble utvist fra Sverige. 4. juni 1851 forlot Nilsson landet hvor han var født og oppvokst i og hvor den eneste forbrytelsen han hadde gjort seg skyldig i var å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og lære andre om det samme.

Han reiste først til Köbenhavn og senere til Hamburg. Snart ble han som nå ble kalt ”den landsförviste pastorn för församlingen i Göteborg och Sverige”, innbudt til å delta på et stort møte arrangert av Den evangeliske Allianse i London, som ble holdt den 20. august til 3. september i 1851. Her ble Nilsson bedt om å redegjøre for sin virksomhet i Sverige og for de forhold som hadde ledet til at han ble landsforvist.

F.O Nilsson ble så pastor for baptistmenigheten i Köbenhavn. Her døpte han presten Anders Wiberg i Östersjøen den 23. juli 1852. Han var prest i Den svenska Kyrkan. Nilsson var pastor for baptistmenigheten i Köbenhavn i bare ett år. Før han avsluttet sin gjerning her besøkte han Sverige og foretok den første frikirkelige vigselen i hjemlandet. Politiet dukket opp i forbindelse med vigselshandlingen og Nilsson måtte love at han forlot Sverige snarest.

I 1853 reiste han til Amerika og bosatte seg i Minnesota. Her dannet han en baptistmenighet sammen med Andrew Peterson. Denne Andrew Peterson er en interessant person, for det var nemlig dennes dagbøker som var inspirasjonskilden til Vilhelm Mobergs romanserie og Utvandrerne.

F.O Nilsen var også med på å grunnlegge den første svenske baptistmenigheten i Rock Island i Illinois, som igjen førte til at The Baptist General Conference i Saskatchewan ble etablert.

Fredrik Olaus Nilsson døde i USA 21.oktober 1861, hans kone i 1903. Han er begravet på Swede Bottom Cemetery i Houston County, Minnesota.

Om F.O Nilsson kan det sies at han levde i tråd med sin tro og overbevisning, og at det ble for mye for datidens svenske myndigheter. Han hadde ikke gjort noen annen forbrytelse enn å være tro mot det han så i Guds ord.

Billedtekst: First Baptist Church i Regina, som indirekte ble etabert som en frukt av F.O Nilssons arbeid.

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 6

Når F.O Nilsson, lærer og eldste i den første svenske baptistmenigheten, møtte i Göta Hovrätt lød anklagen på følgende:

”Utsprider inländsk eller främmande man villfarande lärosats och efter varning därmed ej avstår, varde och den förvist riket.”

En av de som hadde klaget F.O. Nilsson var en pastor ved navn Joh Ol. Johansson. Vi kjenner ikke noe til hans identitet, men det er interessant at kristne lar seg bruke mot andre kristne og fører dem for retten, selv om Guds ord klart og tydelig sier at vi ikke skal føre slike saker for verdslige domstoler. I dennes anklageskrift, heter det:

”Av vad nu blivit anfört, anser jag mig äga grundade skäl till min farhåga, och vågar jag därför hos höga domkapitlet i ödmjukhet anhålla, att, så vitt domkapitlet ankommer, gör allt för att kungl. maj:s utslag mot föreståndaren för den baptistiska sekten, f. d. sjömannen F. O. Nilsson, måtte med det snaraste gå i verkställighet, att, om möjligt är, ogräset må kvävas.”

I et brev til pastor A.P Förster i Köbenhavn datert den 19. desember 1849 skriver F.O Nilsson om hvordan han opplever at holdningen mot ham er i retten:

"Med avseende på mig själv så är jag, lovad vare Gud, ännu i frihet, men konsistoriet har nu fört saken så långt, att jag skall stå tillrätta inför hovrätten och dömas efter lagen. Lagen är i detta fall så tydlig, att jag icke har något hopp att undgå landsförvisning.”

Til pastor George Scott i England skriver Nilsson et svar på hans brev, følgende den 13. november 1849:

”Den lilla församling som, alltsedan jag blev övertygad om riktigheten av baptisternas åsikter, har varit samlad kring mig vid pass ett års tid, utgöres av sådana, som vilja av kärlek till Herren hålla hans ord. Att dessa personer valde mig, fattig syndare, till sin underherde, var ej underligt. Skulle jag nu av själviska hänsyn eller blott för att undgå lagens arm avsäga mig denna kallelse? Skulle jag ej, genom att handla sålunda, på det svåraste kränka, förbrylla och oroa dessa kära bröder och systrar i tron? Det förbjude Gud! En predikant bland baptisterna är icke församlingens herre, utan han är dess tjänare och har intet annat uppdrag än det att närmast Gud vara dess ledare, så länge församlingen är tillfreds med honom och vill hava honom kvar... Därför kan jag lika litet tvingas genom någon lag att nedlägga mitt kall, som jag kan drivas till att uppgiva min på Guds ord grundade övertygelse... Trohet och lydnad mot Gud måste alltid sättas i första rummet.”

Den 26. april 1850 faller dommen i Göta Hovrätt og den lyder:

”eftersom Nilsson följaktligen gjort sig saker till det brott, varom 11 kap. 4 § 1:sta mom. I missgärningsbalken handlar, prövar kungl. Hovrätten i förmåga av detta lagens bud rättvist döma Nilsson att, för det han sålunda låtit sig till last komma, varad ur riket förvisad.”

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 5

Forfølgelsen av baptistene i Sverige rettet seg i første rekke mot F.O Nilsson. Man anså han som en farlig sektleder. Knapt to måneder etter at han hadde kommet hjem fra Hamburg, der han den 6. mai 1849 hadde blitt ordinert til pastor for den nye baptistforsamlingen i Göteborg, ble han innkalt til Göteborg domkapitel. Men man nøyde seg ikke med dette. Saken gikk videre til Sveriges justisminister. Deretter fikk Göta Hovrätt i Jönköping beskjed om at det skulle tas ut anklage mot F.O Nilsson ”för det att han utspritt villfarande lärosatser” og for at han ikke ville rette seg etter Domkapitelet.

Det må ha vært skuffende for Nilsson at ingen pastorer i de andre frikirkelige samfunnene ville støtte ham. Metodistpastor George Scott, som selv hadde forlatt Sverige i 1842 på grunn av politiets forfølgelse av vekkelseskristne, skrev et brev fra England til Nilsson hvor han ”sökte förmå Nilsson att överge eller åtminstone behålla för sig själv sina särskilda åsikter beträffande dopfrågan, för att hans gagnande verksamhet ej måtte avbrytas”.Men Nilsson kunne ikke gå på kompromiss med sin overbevisning.

Den 25. januar 1850 utferdiges en stemning hvor F.O Nilsson får beskjed om at han har å møte i hovretten den 8.mars. Allerede den 21. februar forlater han sitt hjem for å få muligheten til å besøke menighetens medlemmer. På veien til Jönköping forkynte han Guds ord på flere steder, så reisen til Göta Hovrätt ble faktisk en misjonsreise. Til og med når han kom til Jönköping, bare noen dager for han skulle møte i retten, holdt han to foredrag som samlet fulle hus.

I en protokoll fra forhandlingene i Göta Hovrätt skrives dette om F.O Nilsson:

”Hans utseende företedde icke något anmärkningsvärt. Hans växt var medelmåttig, hans uppsyn stilla och lugn. I hans skick och hållning låg ingenting överdrivet eller fanatiskt. Hela hans väsende antydde fromhet.”

I Göta Hovrätt dømmes F.O Nilsson til landsforvisning. Men myndighetene lykkes ikke med å stoppe baptistene. 27 år etter denne landsforvisningen, altså i 1877, fantes det 11.645 baptister i Sverige!

I neste del skal vi se nærmere på det som skjedde under rettsaken mot F.O Nilsson.

Billedtekst: Våpenskjoldet tilhører Göta Hovrätt

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 4

Fra 1849 finnes det altså en baptistmenighet i Göteborg. Det er interessant å merke seg at de poengterer sterkt sin uavhengighet. Menigheten som er grunnlagt er en frimenighet i ordets beste betydning. I menighetsprotokollen fra 22.januar 1850 heter det at de nydøpte medlemmene:

”anses och hålles såsom en oberoende och speciell Kristi församling, med full rätt och frihet att inom sig själv upprätthålla och handha samt avgöra alla sina församlingsaffärer och angelägenheter”.

Så langt det var mulig stilte den nye forsamlingen seg positiv til samfunnets lover, men i spørsmål om hva de skulle sette først: Lyde Gud eller mennesker, var de ikke i tvil. Da valgte de å lyde Gud, selv om det skulle komme til å koste dem dyrt. Det skulle også vise seg. De kirkelige og de verdslige myndighetene i Sverige på denne tiden reagerte sterkt på at Sverige hadde fått en baptistmenighet. Forfølgelsen skulle nå begynne. Baptister som ble foreldre fikk i årene 1849-1850 tvangspålegg om å døpe sine barn. Og baptistene ble skildret som et ”djävulens anslag”. Det spredte seg blant annet et rykte i Göteborg om at det ikke kostet mer enn 18 skilling å slå ihjel en baptist. Grupper med pøbler samlet seg og jaget baptistene gjennom Göteborgs gater. Steinkasting og ødeleggelse av baptistenes eiendom var en vanlig foreteelse.

En dag ved årsskiftet 1849/1850 var noen av baptistene hjemme hos et av forsamlingens medlemmene, Anders Andersson i Berghems sogn, for å feire nattverd. F.O Nilsson forteller om det som skjedde i sin dagbok:

«Medan vi var sysselsatta härmed blev vi plötsligt omringade av en stor pöbelhop, beväpnade med störar, bössor, pistoler och svärd, vilken bröt sig in i huset, slog och sparkade mig på ett hänsynslöst sätt. Slutligen kastade de mig i en kärra, satte sig på mig och körde iväg under fasansfulla svordomar och hotelser, tills de kom fram till en gästgivaregård, där de höll mig i två timmars tid, medan de var inne och söp, under det att jag tvingades att hela tiden sitta i kärran i den starka kölden. Från närliggande byar hade samlat sig en stor massa pöbel, som utspydde sina svordomar, hotelser och sarkasmer mot mig, under det att de blåbultade mig med snöbollar. Slutligen fördes jag till länsmannen, vilken utlöste en flod av ovett över mig samt lämnade mig åt sin dräng, som körde mig till Skene häradshäkte. Vi kom fram klockan 12 på natten. Här låstes jag in i en cell, som var utan både säng och värme. Hungrig och frusen fick jag smaka litet av vad det vill säga att lida för Kristi skull. Hela natten tillbringades med att springa fram och tillbaka i min cell för att rädda mig från att förfrysa. Här i denna usla cell hölls jag i sju dagar.»

Den 7. januar 1850 ble F.O Nilsson ført i en fangetransport til Göteborg i en forrykende snøstorm. Om denne reisen forteller han i dagboken følgende:

”Framkommen till Göteborg fick jag tillåtelse att under vakt gå hem och tala med min hustru några minuter, innan jag skulle kastas i Göteborgs cellfängelse.”

Takket være at hans hustru satte seg i direkte kontakt med kronofogden, ble F.O Nilsson satt fri etter to timer i arresten.

Bildet viser menighetsbygget fra 1849.

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 3

Når F O Nilsson kom hjem til Sverige var det først og fremst hans nærmeste som sluttet seg til ham. Men mange dører som tidligere hadde stått åpne for ham ble nå stengt. Årsaken var enkel: han hadde latt seg døpe og var blitt baptist. Slikt gikk ikke upåaktet hen. Slikt ble det sterke reaksjoner av. Han fortsatte å virke blant sjømenn på havna i Göteborg, slik han tidligere hadde gjort, og han reiste også på noen forkynneroppdrag andre steder. Snart var hans hustru, Sophia, og to av hans brødre klar til å la seg døpe på bekjennelse av sin tro på Jesus som Frelser og Herre.

Den 18. september 1848 kom baptisten A. P Förster fra Köbenhavn til Göteborg på oppdrag fra Johann Gerhard Oncken. Han skulle utføre en «hemmelig» dåpshandling. Så betent var dette at man ikke kunne døpe i full offentlighet! Åtte personer hadde meldt seg til dåp, men da dagen kom trakk tre av dem seg. Men fem stykker avla den gode bekjennelsen i vitners nærvær: Sara Ulrika Nilsson (F. O. Nilssons hustru), Sven Kristian Nilsson og Bernt Nicklas Nilsson (F. O. Nilssons brødre), Anders Wång fra Göteborg og Abraham Lindström fra Värö.

Selve dåpshandlingen fant sted 21. september 1848 i Vallersvik, som er en vik av Kattegat omtrent en kilometer fra Frillesås, jernbanestasjonen i Halland. De som kom fra Göteborg kom seg dit med hest og kjerre. Etter dåpen feiret de Herrens nattverd i et hus i nærheten og F. O Nilsson ble valgt til diakon for å ta vare på den lille forsamlingen i Göteborg.

Under enkle former og med enkle mennesker hadde den første svenske døperforsamlingen blitt grunnlagt. Den hadde seks medlemmer, med F.O Nilsson som sin leder. Den 30. desember ble ytterligere fire menn døpt. Denne gangen var det F.O Nilsson selv som forrettet dåpen, som fant sted i Göta Älvs utløp i Göteborg. I løpet av vinteren økte skaren av mennesker som ville la seg døpe. I mars 1849 skrev Nilsson et brev til pastor Ira R. Steward i New York:

«Vi är nu 28, märk 28 troende och döpta i Sverige. För två år sedan, då jag och min hustru talade om baptisternas läror, sa vi till varandra: ’Visst är det rätt, om bibeln är sann, att baptisternas läror är de enda apostoliska och de enda sanna, men inga mer än vi i Sverige kommer att omfatta dem’, ”men lovad vare Gud, vi hade tagit fel.”

Den 10. april 1849 ble det holdt et møte av de troende og døpte som nå utgjorde 35 personer. Fra dette møtet ble det sendt et brev til pastor Oncken i Hamburg, med ønske om at F O Nilsson skulle ordineres til lærer og eldste i den svenske baptistforsamlingen. Pastor Oncken sa ja. 6. mai 1849 var Nilsson på plass i Hamburg, og gjennom bønn og håndspåleggelse ble han ordinert til sin gjerning. I et brev han fikk med seg hjem fra lederne i baptistforsamlingen i Hamburg: J. G. Oncken, J. Köbner og Alb. Schauffler, skrev de at de ønsket seg i retur: «att Herren måtte låta denna handling tjäna till välsignelse för många dyrbara själar i Sverige”.

Navnet på den nye menigheten er det visse uklarheter om. I ulike protokoller finnes disse: «”Baptistförsamlingen”, ”Första Svenska Baptist Församlingen”, ”Baptistförsamlingen av döpta kristna” og ”En speciell och oberoende apostolisk Kristi församling”.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den forfølgelsen denne menigheten ble utsatt for.

Billedtekst: En dåpshandling fra den tiden som her omtales. Legg merke til at dåpen forrettes i isvann! Det kan være fra dåpen 30. desember som omtales i artikkelen.

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 2

F.O Nilsson var ikke den første fra Sverige som døpte seg med troendes dåp. Allerede på 1700 tallet hadde enkelte svensker latt seg døpe på sin tro og bekjennelse i England og Amerika. På begynnelsen av 1840-tallet hadde en svensk murer, Olof Pettersson, blitt døpt i Köbenhavn og reist hjem til sin hjembygd i Skåne. Men dåpen forårsaket så store problemer at Pettersson hadde problemer med å få kjøpt mat. Forfølgelsen førte til at Pettersson så seg nødt til å reise til Amerika. En annen svenske, kaptein Gustav W Schröder, befinner seg på denne tiden i Amerika. Gjennom et medlem av "The Baptist Mariners Church" i New York, ble Schröder ledet til å studere denne menighetens trosbekjennelse. Etter nøye å ha studert denne, fant han den i overenstemmelse med Guds ord, og lot seg så døpe og sluttet seg til denne menigheten.

I forbindelse med sin omvendelse og sin dåp opplevde Schröder en slik glede og en slik trosvisshet, at han kjente det som et kall å fortelle andre hva han hadde vært med på. Frimodig vitnet han om sine åndelige erfaringer. I 1845 reiser så Schröder til Sverige. I Göteborg treffer han på F.O Nilsson og noen andre troende. Han forteller dem hva han har opplevd, og om medlemskapet i baptistmenigheten. De som hørte på ham synes å like det de hørte, men F. O Nilsson sa ved denne anledningen ingenting.

Etter besøket i Sverige fortsatte Schröder til Hamburg, ser han samtalte med den nå legendariske baptistpastoren, J.G Oncken, om forholdene i Sverige. Oncken gav Schröder noen skrifter om dåpen, som Schröder sendte til F. O Nilsson sammen med et brev hvor han skriver at det er viktig at Nilsson studerer dåpen i lys av Det nye testamente. Schröders brev gjorde et sterkt inntrykk på Nilsson. Når Nilsson senere blir stilt for retten på grunn av sin dåp og evangeliske virke i Sverige, svarer han retten: "Dåpen bør skje mens hele kroppen er dyppet under i vann".

I juni 1847 reiser så Nilsson til Hamburg i Tyskland, der det har vært en organisert baptistmenighet siden 1833. Innfor denne forsamlingen avlegger så Nilsson sitt vitnesbyrd, og den 1. august 1847 døpes han av pastor Oncken i elven Elben og blir så tatt opp som medlem av baptistmenigheten i Hamburg.

Men på dette tidspunktet visste ikke Nilsson hvilke konsekvenser hans dåp skulle få for ham når han vendte tilbake til Sverige.

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 1

Fredrik Olaus Nilsson, bedre kjent som F O Nilsson, som grunnla Sveriges første baptistmenighet, ble i sin tid landsforvist fra vårt naboland, på grunn av sin forkynnelse av Guds ord. 21 oktober er det 130 år siden han døde. I en serie artikler skal vi se nærmere på hans liv og virke.

F O Nilsson ble født i Vendelsö i nordlige Halland 28. juli 1809. Under sin oppvekst ble han flere ganger vekket av Guds hellige Ånd til å bli en kristen. Før han dro til sjøs som 18 åring hadde han arbeidet hos en skomaker. Hans hunger etter Gud førte til at han gikk langt om så var for å høre Guds ord forkynt av såkalte «leserpredikanter». Som sjømann kom Nilsson til New York og det var blant svensktalende metodister i denne byen at han skulle få et livsforvandlende møte med den oppstandne Jesus Kristus. Det skjedde i 1834.

Møtet med Jesus skapte en sterk lengsel hos F O Nilsson etter å se andre finne den Frelseren han hadde opplevd. Sommeren 1835 var han så se titt og ofte på havna i New York der han gikk rundt og delte ut traktater til de nye som kom til Amerika fra Europa.

Etter hvert følte han sterkere og sterkere at han skulle vende tilbake til Sverige for å forkynne evangeliet der. Høsten 1839 eller muligens våren 1840 vendte han tilbake til Sverige, til Halland. I året 1844 så man Nilsson gå fra fartøy til fartøy i Göteborg havn for å dele ut Bibler og traktater. Han startet søndagsskoler, og han engasjerte seg i avholdsarbeidet. Når det var stillere på havna i Göteborg og det ikke kom inn så mange skip, tok Nilsson beina fatt og gikk mil etter mil for å forkynne evangeliet fra dør til dør. Overalt kom mennesker til tro på Jesus.

Når Nilsson kom tilbake til Sverige fikk han kontakt med metodistpredikanten George Scott, og det var denne som fikk ordnet det slik at Nilsson ble ansatt av Sjømannsvennenes Selskap i New York som deres misjonær i Göteborg. Senere kom han til å arbeide for Brittish and Foreign Bible Society som bibelspreder. Når Nilsson gikk hjem til Gud ble det gjort opp status for hvor mange bibler han hadde delt ut. Det var hele 50.000 og som ikke det var nok, hadde han også delt ut millioner av traktater.

(fortsettes)