Anders Wiberg - presten som ble baptistpioner, del 1

Søndag var det ganske nøyaktig 200 år siden Anders Wiberg ble født. Han var luthersk prest, og skulle bli en av baptistpionerene i Sverge.

Jonas Melin, svensk baptist, pastor, bibellærer og pionerkonsulent i Svenska Alliansmission, har skrevet en artikkel om Wiberg. Med Melin's vennlige tillatelse har jeg oversatt den til norsk. Her er del en av to deler:

I går var det 200 år siden Anders Wiberg ble født. Det er verd vår oppmerksomhet. Han ble født 17. juli 1816, i byen Wi, utenfor Hudiksvall og han ble en av de mest betydningsfulle lederne innenfor den svenske baptismen. Her forteller jeg kortfattet hans livshistorie:

Når Anders var sju år døde hans far i forbindelse med et fylleslagsmål. Hans mor fikk dermed eneansvar for å ta vare på gården de eide. Sønnen fikk studere og ved 19 års alderen ble han skrevet inn ved Universitetet i Uppsala hvor han skulle studere teologi for å bli prest. Under oppveksten hadde han lyttet til mange vekkelsespredikanter og vært åndelig søkende, men under studiene i Uppsala kjølnet den åndelige interessen. I 1939 avbrøt han studiene og flyttet til Stockholm.

I Stockholm ble han kjent med den engelske metodistpredikanten George Scott og hørte mye på ham. Her opplevde han en åndelig oppvåkning og ble Scotts medarbeider. En annen av Scotts unge medarbeidere var C.O Rosenius, som senere skulle bli leder av EFS. I 1842 ble George Scott utvist fra Sverige på grunn av sin misjonsvirksomhet. I den forbindelse forlot også Wiberg Stockholm og gjenopptok sine prestestudier i Uppsala.

Anders Wiberg ble presteviet i juni 1843 og fikk sin første prestetjeneste i hjemtraktene utenfor Hudiksvall. Der var han en virkelig vekkelsesprest som arbeidet flittig og førte mange til en levende tro på Kristus. Han hadde ulike prestetjenester frem til 1849 da han ba om å få en pause. Hans samvittighet forbød ham nemlig å dele ut nattverden til mennesker som ikke levde i troen på Kristus. Under sitt opphold i tjenesten som prest var han i virksomhet som predikant for de såkalte norrlänska separatistene. Han ble stadig mer tvilende til statskirken og våren 1851 tok han avskjed med sitt presteembete. 

I forbindelse med et besøk i Stockholm støtte han på baptistiske meninger, men han var overbevist i sitt syn på barnedåpen. Han begynte å studere dåpsspørsmålet for å gi ut en bok hvor han ville forsvare barnedåpen, men så hendte det noe som skulle endre hele hans livsretning. Wiberg fikk følge med en venn til Hamburg som tolk. Der besøkte de baptistmenigheten og samtalte med pastorene Oncken og Köbner. De diskuterte dåpen og Wiberg forsvarte ivrig barnedåpen. Han ble likevel svært tiltalt av menighetens liv og så det slik at han for første gang hadde møtt en menighet som levde etter det nytestamentlige mønster. På hjemreisen studerte han noen hefter om dåpen han hadde fått i Hamburg. Der fant han noen nye synspunkter som rokket ved hans overbevisning og han begynte å studere dåpspørsmålet med ny iver og kom etterhvert frem til en baptistisk overbevisning. Han forteller om dette selv i et brev:

"Før jeg tok dette avgjørende steget, hadde jeg i selskap med en broder besøk Hamburg for å tjene som tolk. Der ble jeg bekjent med baptistmenighetene og med brødrene Oncken og Köbner, med hvilke jeg som ortodoks lutheraner samtalte om dåpen. Da jeg forlot Hamburg, fikk jeg av Köbner noen traktater om dåpen, og de tyske baptistenes trosbekjennelse, og da jeg på hjemreisen leste disse og Pengillys avhandling om dåpen, fikk jeg noen tanker om dåpen som jeg ikke hadde hatt tidligere. Etter at jeg kom hjem til Stockholm studerte jeg Hintons History of Baptism, som De hadde lagt igjen her, og nå er jeg fullt overbevist om at barnedåpen ikke har noen grunn i Bibelen." (Brev til F.O Nilsson, mars 1852. Fra boken: Sanningen är odödlig av Erland Wendel-Hansen, Wetserbergs 1962).

(fortsettes)

Økt satsing på å nå mongolere og andre fremmedkulturelle i Ungarn, del 1

Ungarske baptister tar et nytt misjonsinitiativ, for å nå landets kirkefremmede og økende fremmedspråklige befolkning med evangeliet.

Det bor 10 millioner mennesker i Ungarn. Nær to tredjedeler av befolkningen har en tilhørighet til en kirke, men bare ti prosent har et aktivt forhold til sin tro. I tillegg kommer etniske minoriteter som tyskere, jøder, mongolere, romfolk, rumenere, slovakere, bare for å nevne noen.

Baptismen kom til Ungarn takket være Johann Gerhard Onchen, som hadde vært et viktig redskap i Guds hånd overfor Janos Rottmayer mens denne oppholdt seg i Hamburg. Janos Rottmayer og hans misjonsteam ble sendt tilbake til Ungarn, 20.mai 1846, i den hensikt å spre evangeliet. Dette skulle bli en milepæl i den ungarske baptistunionen som nylig var blitt stiftet. Dette misjonsarbeidet har fortsatt med framgang forsatt frem til i dag. Det er nå omlag 12.000 baptister i Ungarn.

Nå satses det for å nå immigrantene.

Tsevel er en ordinert pastor som bor i Budapest og arbeider som misjonær for å nå mongolere som er bosatt i Ungarn og i Europa forøvrig. Han er menighetsplanter og får støtte både fra Den ungarske baptistunionen og fra Den europeiske baptistføderasjonen.

Det er to årsaker til at mongolere kommer til Europa: muligheten for arbeid og studier. Det finnes minst 20.000 mongolere i Vest-Europa. Ved siden av Budapest finnes det store grupper av mongolere i Praha og Ostrava i Den tsjekkiske republikk, i Linz og Wien i Østerrike, i London og Manchester i Storbritannia, men vi finner dem også i Frankrike, Sveits og Sverige. Dette er hardtarbeidende folk, de arbeider som regel med manuelt arbeid.

Du kan lese mer om bakgrunnen til Tsevel og hans bakgrunn fra Mongolia i neste artikkel, som publiseres i morgen.

(fortsettes)

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 1

19.-21. juli i år er det ganske nøyaktig 100 år siden Baptistenes Verdensallianse holdt sin andre kongress. Det skjedde i 1911 i Philadelphia, USA. En av de som deltok på denne kongressen var den pastor V.Pavloff fra Russland. Jeg er så heldig at jeg har i mitt eie boken som ble publisert i forbindelse med kongressen, og her finnes alle talene som ble holdt og alle rapportene som ble avlagt. En av dem er pastor Pavloff's egen beretning om det han har vært med på av evangeliseringsfremstøt i det veldige russiske riket. Nå er jeg spesielt interessert i kirke- og vekkelseshistorie, men jeg tror det Pavloff har å fortelle vil interessere flere enn de som har min særinteresse! I en serie med artikler skal du få del i pastor V. Pavloff's gripende beretning, slik jeg har forsøkt å oversette den. Dessverre har jeg ikke kommet over noe bilde av ham. Her er først en liten presentasjon av ham:

V. Pavloff kom fra Tiflis, dagens Tblisi, i Transkaukasus. Hans foreldre tilhørte de såkalte Molokanerne, eller Melkedrikkerne. Dette var en kristen gruppe som nektet å være under Den russisk-ortodokse kirkes innflytelse. De var pasifister, og fikk navnet "melkedrikkerne" fordi de drakk melk under fastetiden. En tysker ved navn Martin Kalueit kom til Tiflis hvor han forkynte evangeliet, og det resulterte i at russeren Nikita Voronin ble en kristen og døpt. Voronin samlet så en gruppe på syv eller åtte russere som var blitt frelst og organiserte den første baptistmenigheten i 1870.

Samme året, da 16 år gammel bestemmer så V. Pavloff seg for å følge Jesus, og ble medlem av denne forsamlingen. Umiddelbart begynte han å vitne om Jesus og et resultat av dette er at et ektepar blir frelst. Det varte ikke lenge før eldstebrødrene i menigheten ba ham om å preke.

I 1875 dro Pavloff til Tyskland for å studere Guds ord og for å lære mer om hvordan baptistene drev sitt arbeid og organiserte sine menigheter. Han stiftet bekjentskap med den legendariske J. G Oncken, som hadde grunnlagt den første baptistmenigheten i Tyskland. Året etter blir Pavloff ordinert til misjonstjeneste av Oncken og reiser tilbake til Tiflis. Da han kommer hjem finner han at den lille baptistmenigheten i hjembyen har vokst og teller nå 40 medlemmer. Blant dem er hans egne foreldre. På denne tiden opplevde baptistene i dette området av Russland frihet til å virke. Pavloff forkynte evangeliet til hundrevis av mennesker som oppsøkte møtene til baptistmenigheten i Tiflis. Sammen med en annen evangelist, S. Rodionaff reiste så Pavloff rundt i Kaukasus-området, så langt som til Araratfjellet og Det kaspiske hav. Her grunnla de nye baptistmenigheter blant molokanerne. Mange av dem ble frelst, døpt og lagt til disse forsamlingene.

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 3

Når F O Nilsson kom hjem til Sverige var det først og fremst hans nærmeste som sluttet seg til ham. Men mange dører som tidligere hadde stått åpne for ham ble nå stengt. Årsaken var enkel: han hadde latt seg døpe og var blitt baptist. Slikt gikk ikke upåaktet hen. Slikt ble det sterke reaksjoner av. Han fortsatte å virke blant sjømenn på havna i Göteborg, slik han tidligere hadde gjort, og han reiste også på noen forkynneroppdrag andre steder. Snart var hans hustru, Sophia, og to av hans brødre klar til å la seg døpe på bekjennelse av sin tro på Jesus som Frelser og Herre.

Den 18. september 1848 kom baptisten A. P Förster fra Köbenhavn til Göteborg på oppdrag fra Johann Gerhard Oncken. Han skulle utføre en «hemmelig» dåpshandling. Så betent var dette at man ikke kunne døpe i full offentlighet! Åtte personer hadde meldt seg til dåp, men da dagen kom trakk tre av dem seg. Men fem stykker avla den gode bekjennelsen i vitners nærvær: Sara Ulrika Nilsson (F. O. Nilssons hustru), Sven Kristian Nilsson og Bernt Nicklas Nilsson (F. O. Nilssons brødre), Anders Wång fra Göteborg og Abraham Lindström fra Värö.

Selve dåpshandlingen fant sted 21. september 1848 i Vallersvik, som er en vik av Kattegat omtrent en kilometer fra Frillesås, jernbanestasjonen i Halland. De som kom fra Göteborg kom seg dit med hest og kjerre. Etter dåpen feiret de Herrens nattverd i et hus i nærheten og F. O Nilsson ble valgt til diakon for å ta vare på den lille forsamlingen i Göteborg.

Under enkle former og med enkle mennesker hadde den første svenske døperforsamlingen blitt grunnlagt. Den hadde seks medlemmer, med F.O Nilsson som sin leder. Den 30. desember ble ytterligere fire menn døpt. Denne gangen var det F.O Nilsson selv som forrettet dåpen, som fant sted i Göta Älvs utløp i Göteborg. I løpet av vinteren økte skaren av mennesker som ville la seg døpe. I mars 1849 skrev Nilsson et brev til pastor Ira R. Steward i New York:

«Vi är nu 28, märk 28 troende och döpta i Sverige. För två år sedan, då jag och min hustru talade om baptisternas läror, sa vi till varandra: ’Visst är det rätt, om bibeln är sann, att baptisternas läror är de enda apostoliska och de enda sanna, men inga mer än vi i Sverige kommer att omfatta dem’, ”men lovad vare Gud, vi hade tagit fel.”

Den 10. april 1849 ble det holdt et møte av de troende og døpte som nå utgjorde 35 personer. Fra dette møtet ble det sendt et brev til pastor Oncken i Hamburg, med ønske om at F O Nilsson skulle ordineres til lærer og eldste i den svenske baptistforsamlingen. Pastor Oncken sa ja. 6. mai 1849 var Nilsson på plass i Hamburg, og gjennom bønn og håndspåleggelse ble han ordinert til sin gjerning. I et brev han fikk med seg hjem fra lederne i baptistforsamlingen i Hamburg: J. G. Oncken, J. Köbner og Alb. Schauffler, skrev de at de ønsket seg i retur: «att Herren måtte låta denna handling tjäna till välsignelse för många dyrbara själar i Sverige”.

Navnet på den nye menigheten er det visse uklarheter om. I ulike protokoller finnes disse: «”Baptistförsamlingen”, ”Första Svenska Baptist Församlingen”, ”Baptistförsamlingen av döpta kristna” og ”En speciell och oberoende apostolisk Kristi församling”.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den forfølgelsen denne menigheten ble utsatt for.

Billedtekst: En dåpshandling fra den tiden som her omtales. Legg merke til at dåpen forrettes i isvann! Det kan være fra dåpen 30. desember som omtales i artikkelen.

(fortsettes)

170 år siden den første troende dåp i Litauen

I oktober i år er det nøyaktig 170 år siden den første dåp med full neddykkelse ble praktisert i Litauen.

Det var sent om kvelden den 2. oktober 1841 at 16 kvinner var samlet langs elvebredden til elven Danè ved byen Memel (dagens Klaipeda). De skulle døpes på deres bekjennelse av troen på Jesus Kristus. Vi ser den høytidelige dåpshandlingen på bildet her. Dagen etter ble ni menn døpt i byen Kurisch Lagoon. Dåpen ble utført av den nå legendariske tyske baptistpastoren Johann Gerhard Oncken. Han var blitt invitert til Litauen av E. Grimm, en borger av byen Memel.

Memel (eller Klaipeda) ligger i den vestlige delen av Litauen, som var under tysk styre siden begynnelsen av det 13 århundre. Majoriteten av befolkningen var likevel en blanding ulike nasjonaliteter og kulturer, og representerte en unik subkultur både i tysk og litauisk henseende.

Etter dåpen av de første etniske litauerne i 1841begynte misjonsarbeidet for fullt blant etniske litauere flere steder i landet. Dette resulterte i etableringen av ni baptistmenigheter ute på en litauiske landsbygda. Flesteparten av disse menighetene forsvant etter 2. verdenskrig. I 1860, da Memel Baptistmenighet var grunnlagt, kunne de feire dåp på nytt. De første russerne som ble døpt med troendes dåp ble døpt av et medlem av denne menigheten. Hans navn var Martin Kalweit og det skjedde i byen Tiflis, dagens Tiblisi i Georgia.

I 1875, 15 år etter at Baptistmenigheten i Memel var grunnlagt, hadde den 2200 medlemmer og drev misjonsarbeid 27 steder i nabolandet Latvia!

I 1889 ble den første lettisk-talende baptistmenigheten grunnlagt i Litauen, og rett før to andre lettisk-talende baptistmenigheter ble grunnlagt i 1902 og 1907, ble en tysktalende baptistmenighet grunnlagt i Kaunas (tidligere Kovno). Det skjedde i 1889. I denne menigheten begynte man også et arbeid blant litauere og russere.

I Vilnius, dagens hovedstad, ble den første baptistmenigheten grunnlagt i 1912, etter initiativ fra hertuginne V.F Gagarina. Denne menigheten var russisktalende og arbeidet bare blant innbyggerne i Vilnius-regionen. Denne regionen var på dette tidspunktet okkupert av Polen. På grunn av disse omstendighetene kunne ikke denne menigheten slutte seg til de andre baptistmenighetene i landet. I 1933 ble Baptistunionen i Litauen etablert. Det skjedde i Klaipeda.

Etter 2. verdenskrig gikk arbeidet i baptistmenighetene i Litauen sakte fremover, men ikke uten store problemer. En av de få bygningene som stod uskadet i Klaipeda etter 2. verdenskrig var Baptistkirken, men de i hovedsak tysktalende medlemmene hadde immigrert til Tyskland. Etter kommunistenes maktovertagelse opplevde mange av menighetene forfølgelse. Baptistunionen i Litauen ble formelt reetablert og registrert hos myndighetene i 1998, og fikk i 2001 status som en religiøs organisasjon av staten.

Baptistunionen i Litauen har i dag åtte menigheter med tilsammen 363 medlemmer. I tillegg kommer de uregistrerte baptistene og deres medlemmer og menigheter.

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 2

F.O Nilsson var ikke den første fra Sverige som døpte seg med troendes dåp. Allerede på 1700 tallet hadde enkelte svensker latt seg døpe på sin tro og bekjennelse i England og Amerika. På begynnelsen av 1840-tallet hadde en svensk murer, Olof Pettersson, blitt døpt i Köbenhavn og reist hjem til sin hjembygd i Skåne. Men dåpen forårsaket så store problemer at Pettersson hadde problemer med å få kjøpt mat. Forfølgelsen førte til at Pettersson så seg nødt til å reise til Amerika. En annen svenske, kaptein Gustav W Schröder, befinner seg på denne tiden i Amerika. Gjennom et medlem av "The Baptist Mariners Church" i New York, ble Schröder ledet til å studere denne menighetens trosbekjennelse. Etter nøye å ha studert denne, fant han den i overenstemmelse med Guds ord, og lot seg så døpe og sluttet seg til denne menigheten.

I forbindelse med sin omvendelse og sin dåp opplevde Schröder en slik glede og en slik trosvisshet, at han kjente det som et kall å fortelle andre hva han hadde vært med på. Frimodig vitnet han om sine åndelige erfaringer. I 1845 reiser så Schröder til Sverige. I Göteborg treffer han på F.O Nilsson og noen andre troende. Han forteller dem hva han har opplevd, og om medlemskapet i baptistmenigheten. De som hørte på ham synes å like det de hørte, men F. O Nilsson sa ved denne anledningen ingenting.

Etter besøket i Sverige fortsatte Schröder til Hamburg, ser han samtalte med den nå legendariske baptistpastoren, J.G Oncken, om forholdene i Sverige. Oncken gav Schröder noen skrifter om dåpen, som Schröder sendte til F. O Nilsson sammen med et brev hvor han skriver at det er viktig at Nilsson studerer dåpen i lys av Det nye testamente. Schröders brev gjorde et sterkt inntrykk på Nilsson. Når Nilsson senere blir stilt for retten på grunn av sin dåp og evangeliske virke i Sverige, svarer han retten: "Dåpen bør skje mens hele kroppen er dyppet under i vann".

I juni 1847 reiser så Nilsson til Hamburg i Tyskland, der det har vært en organisert baptistmenighet siden 1833. Innfor denne forsamlingen avlegger så Nilsson sitt vitnesbyrd, og den 1. august 1847 døpes han av pastor Oncken i elven Elben og blir så tatt opp som medlem av baptistmenigheten i Hamburg.

Men på dette tidspunktet visste ikke Nilsson hvilke konsekvenser hans dåp skulle få for ham når han vendte tilbake til Sverige.

(fortsettes)

Et portrett av en apostel, del 4

Det var mens Johann Gerhard Oncken (bildet) oppholdt seg i Hamburg at han kom i kontakt med mennoniter. I Hamburg møtte Oncken Jacob Gysbert van der Smissen, som var diakon i en mennonitisk menighet. I 1833 besøkte Oncken mennoniter i Polen, samt en mennonite-koloni i Ukraina. Han deltok også under ordninasjoner av diakoner i disse sammenhengene, og holdt en lang korrespondanse med dem.

I 1878 begynte Onckens helse å skrante. I fysisk svakhet fant han trøst i ordene: "at Kristus elsket ham like til enden." Han avsluttet arbeidet for de ulike bibelselskapene han arbeidet for, men fortsatte som pastor. Det skotske bibelselskapet gav ham pensjon. I 1879, sent det året, fikk han et slag. Hans helse ble bare dårligere. Han flyttet til Zürich hvor han døde fredfullt 2.januar 1884, 84 år gammel. Hans kropp ble sendt til Hamburg, og under begravelsen preket en venn ved navn Köbner over teksten fra Salme 73,24: "Du leder meg med Ditt råd, og deretter tar Du imot meg i herligheten." Han ble gravlagt på den reformerte kirkes kirkegård i Hamburg. To skriftsteder står på støtten:

"... det er èn Herre, èn tro, èn dåp." (Ef 4,5)

"Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Apgj 2,42)

Johann Gerhard Onckens liv var usedvanlig fruktbærende. Han konstituerte over 280 baptistmenigheter og 1222 prekesteder! Han grunnla over 170 menigheter i Skandinavia og i de slaviske nasjonene. Han dannet også 771 søndagsskoler i Tyskland. Han forkynte evangeliet på Balkan, i Frankrike, Ungarn, Preussen, Russland, Sveits, Storbrittania, USA og Tyskland. Og mange av de som ble frelst i hans møter grunnla baptistmenigheter i andre land. Det er absolutt grunnlag for å kalle Johann Gerhard Oncken apostel.

Et portrett av en apostel, del 3

Baptistmenigheten i Hamburg, som ble grunnlagt 22. april 1834, da Johann Gerhard Oncken og seks andre lot seg døpe i elva Elben, vokste raskt. To år senere har den 68 medlemmer. Men så satte forfølgelsene inn.

Frem til nå hadde baptistene fulgt myndighetens pålegg om å døpe om natten. I 1837 begynner Oncken å døpe på dagtid og o full offentlighet. Det er nå han kommer med utsagnet, som han er blitt kjent for, og som mange baptister over hele verden har som sitt motto: "Hver menighet skulle være en misjon og hvert medlem en misjonær." Motstanden øket på. Så brenner Hamburg. Det skjer i 1842 og byen rammes hardt. Baptistene er på plass og hjelper, og myndighetene gir dem ro en stund på grunn av den innsatsen de gjorde for byens ve og vel. Så begynner trakasseringene igjen.

I 1848 og 1850 vedtok Hamburg bys borgere et dekret om religiøs frihet, som gjorde det mulig for baptister å kunne forkynne offentlig.

I 1848 arbeidet Oncken sammen med andre om å få utgitt Das Missionblatt, den første avis utgitt regelmessig av baptister i Europa. Året etter begynte han å undervise studenter, og i 1880 ble et fireårig teologisk seminar grunnlagt i Hamburg. Når de tyske baptistene skal forfatte sin trosbekjennelse i 1847, så er Johann Gerhard Oncken en aktiv og viktig bidragsyter. Det er han også når de tyske baptistene skal organisere sin sammenslutning av frie baptistmenigheter i 1849.

I neste artikkel skal vi se nærmere på de gode relasjonene Oncken hadde med mennonitene.

På bildet ser vi menighetslokalet til en av dagens baptistmenigheter i Hamburg, Den internasjonale baptistmenigheten.

(forsettes)

Et portrett av en apostel, del 2

I 1826 var Johann Gerhard Oncken (bildet) fremdeles medlem av en barnedøpende menighet. Men det er tydelig at han har fått problemer med dette, for han ville ikke la sitt nyfødte barn bli døpt. Grundige studier av Bibelen hadde fått ham til å stille spørsmål ved sitt og sin kirkes dåpssyn. Han diskuterte dåpen med sin pastor T.W Matthews. Onckens pastor må ha blitt overbevist om Onckens argumentasjon, og bestemte seg for å reise til England for å bli døpt med full neddykkelse. Men Oncken selv var ikke rede til dette ennå.

I 1829 skrev Oncken med James Haldane. Haldane var leder for en frimenighet i Skottland, og Haldane anbefalte Oncken å la seg døpe. Men Oncken mente at rådene fra Haldane var "utenfor bibelsk autoritet." Han sa: "Selv store menn kan ta feil." Men Oncken fikk ikke fred for dåpsspørsmålet. Han skrev også med en mann ved navn Joseph Ivimey, og Ivimey inviterte han likesågodt til London for å bli døpt der. Oncken hadde også fortalt sin historie til Calvin Tubbs. Denne Tubbs var sjøkaptein, og etter å ha ankommet USA fortalte han historien om Onckens søken etter sannheten til på et stevne for amerikanske baptister.

I 1833 besøkte Barnas Sears, en professor ved Hamilton College, Tyskland for å studere der. Han hadde hørt historien om Johann Gerhard Oncken og bestemte seg for å forsøke å finne ham og snakke med ham.

Året etter tok Oncken sin endelige beslutning. Sears dro fra Halle, hvor han studerte, til Hamburg, og døpte Oncken, hans kone og fem andre i elven Elben (bildet). Det skjedde 22.april 1834. Dåpshandlingen ble forrettet om natten! Tyske myndigheter mente det var moralsk anstøtelig at noen skulle dyppes i elven. Dagen etter organiserte Sears en baptistmenighet i Hamburg med de nydøpte som de første medlemmene. Baptistmenigheten i Hamburg er den eldste av baptistmenighetene i Europa som har overlevd.

(fortsettes)

Et portrett av en apostel, del 1

I år er det nøyaktig 210 år siden Johann Gerhard Onchen (bildet) ble født, den tyske evangelisten som regnes som den europeiske baptismens far. Han fikk også andre tilnavn: "De tyske baptisters far" og "De europeiske baptisters apostel". Og det er ikke uten grunn at denne mannen fikk en slik innflytelse. Han var en sann pioner.

Johann Gerhard Onchen ble født i den tyske byen Varel i Oldenborg 26.januar 1800. Hans far var i eksil av politiske årsaker, hans mor var død, så det var hans bestemor som tok seg av ham. Som barn ble Oncken døpt i den lutherske kirken, og sto som konfirmant i 1814.

Rett etter konfirmasjonen flyttet Onchen til Skottland, hvor han fikk arbeid hos en forretningsmann. I Skottland deltok han i gudstjenestene til Church of Scotland. Men da han senere flyttet til London begynte han å gå i en kongregasjonalist menighet, men det var i et metodist kapell, Great Queen Street Methodist Chapel, at han opplevde Jesus som sin Frelser. Det skjedde i 1820.

Tre år senere reiser han tilbake til Tyskland. Han er da medlem av English Reformed Church, og arbeider for British Continental Society. Dette selskapet arbeidet med å spre evangeliet. I 1829 tar han på seg en jobb for Edinburgh Bible Society. I 1879 - 50 år senere - hadde Onchen alene distribuert tilsammen over to millioner Bibler.

Glede og sorg fulgte Johann Gerhard Onchen hele livet. Han var en hardt prøvet mann, ikke minst hva død og sorg angår. 19. mai 1828 gifter han seg med Sarah Mann i London. Sammen fikk de syv barn. Sarah dør i 1845. Da er to av barna de fikk også døde. To år senere, i 1847 gifter Onchen seg med en enke fra Yorkshire, Ann Dogshun. Hun blir raskt akseptert av resten av familien, men dør 1873. Barn fikk de ikke. Så i 1875 gifter Onchen seg med Jane Clark, som var medlem av Spurgeons menighet, Metropolitan Tabernacle, i London.

Selv om Onchen levde i England er det ingen bevis for at han hadde kontakt med noen av de engelske baptistene. Hans overbevisning om troende dåp må derfor ha kommet gjennom et personlig studium av Bibelen.

(fortsettes)

Øst-europeiske baptister opplever sterk menighetsvekst

Øst-europeiske baptister er optimistiske med hensyn til fremtiden. Det er konklusjonen etter at representanter for over 20 slaviske baptistunioner var samlet i Kiev 30. august. Foran 4000 tilhørere gav baptistledere av den eldre garde symbolsk fra seg stafettpinnen til yngre krefter ved å gi dem en Bibel og et nattverdsbeger.

Blant de mange som deltok var Valeriu Ghiletchi (bildet), som er president for den europeiske baptistføderasjonen og Tony Peck som er generalsekretær samme sted. Valeriu Ghiletchi var tidligere biskop for Unionen av evangeliske menigheter i Moldova, og er i dag ved siden av vervet som president for den europeiske baptistføderasjonen også medlem av parlamentet i Moldova.

Mange baptistmenigheter i Øst-Europa opplever sterk vekst, og menighetene kjennetegnes av en bibeltroskap som ikke lenger er selvfølgelig i Vest-Europa. Her finnes også en sterk pasjon for evangelisering og misjon.

Den første baptistmenigheten i Europa så dagens lys på bakrommet til et bakeri i 1609, og spredte seg derfra til England og Nord-Amerika. På midten av det 19 århundre, etter dannelsen av de tyske baptistmenighetene gjennom virksomheten til Johann Gerhard Oncken, dro tyske misjonærer til Øst-Europa.

Som jeg har nevnt i en tidligere artikkel var evangelist Victor Hamm en av hovedtalerne i forbindelse med jubileumsfeiringen i Kiev.

I forkant av jubileumsfeiringen ble det holdt en tre dagers konferanse med 250 representanter fra slaviske baptistunioner i Europa, Sentral Asia, USA og Australia. Hovedtema for disse samlingene var hvilken identitet og særpreg baptister har. Hovedtaleren på denne konferansen var Alexander Turchinov, nåværende første vise statsminister i Ukraina. Turchinov er medlem av en baptistmenighet i Kiev, hvor han også taler jevnlig.

Alexsander Turchinov understreket den store betydningen følgende av Berlinmurens fall fikk for baptistene i Ukraina. Den har gitt muligheter som aldri før til å spre evangeliet, og mange av menighetene i landet opplever da også sterk vekst.

Det ble også uttrykt stor bekymring for situasjonen for baptistene og de øvrige kristne i Usbekistan. Dette landet praktiserer ikke religionsfrihet, hvilket vi også har gitt mange eksempler på gjennom nettstedet: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Det ble gjort inderlig bønn til Gud for Usbekistan på denne konferansen. La oss slutte oss til dette og be for Usbekistan fremover.