Resultatene av bønne-Hydes bønneinnsats

Mandag skrev jeg om bønneapostelen John Hyde. I biografien som pastor Sven Nilsson skrev om bønnepioneren Kjell Sjöberg, finnes det en veldig interessant refleksjon om bønne-Hydes bønnearbeid i India og Pakistan. Sammen med sin far Tage Sjöberg og broren, Stanley drev Kjell misjonsarbeid i Pakistan og grunnla mange menigheter der. Jeg siterer fra boken: "Under tiden i Pakistan gjorde Kjell en iaktagelse, som han senere refererte til som en motivasjon for den form for profetisk forbønnstjeneste, som han skulle hengi seg til de siste årene av hans liv. Når han reiste mellom ulike steder kom han nemlig til å legge merke til, at mottageligheten hos befolkningen varierte fra plass til plass. Det fantes steder, der det nesten var umulig å samle muslimer og der man til og med kunne regne med å bli kastet ut av byen. På et annet sted kunne muslimene konkurrere om å få by misjonæren hjem for en samtale. Det som kastet nytt lys av forståelse over dette fenomenet, var en biografi om John Hyde - kjent under navnet "Bønne-Hyde". I denne biografien fantes det et detaljert kart over de områdene der John Hyde hadde vært og utført sin bønnetjeneste. Kjell begynte å se et mønster i sine egne iaktagelser av stengte og åpne plasser. De områdene som han opplevde som åpne var akkurat de stedene som John Hyde hadde besøkt nesten hundre år tidligere. Denne oppdagelsen skulle senere modne til en betydningsfull innsikt om realiteten av det kan kaller "åndelig geografi" eller "spiritual mapping" - begreper som ble etablert innen den internasjonale forbønnsbevegelsen, hvor Kjell Sjöberg senere kom til å gjøre en betydningsfull innsats." (Sven Nilsson: Steget före. Berättelsen om Kjell Sjöberg. Livets Ords Förlag, side 13)

I Norge har vi en parallell til dette i den bønneinnsatsen Hans Nielsen Hauge utførte. Selv idag høster vi resultatene av denne, idet det er lettere å preke Guds ord med resultater i de områdene hvor Hauge vandret, enn der hvor han ikke var. Det er samtidig en inspirasjon for oss andre til å legge ut på bønnevandringer selv!

Har du interesse av å lese boken om Kjell Sjöberg kan du bestille den via:

http://www.livetsord.se

Indias og verdens bønneapostel

I dag vil jeg gjerne dele med deg noe om en av disse såkalte Gudsvennene, som virkelig forstod bønnens store betydning. Hans liv og hans tjeneste er virkelig en inspirasjon til etterfølgelse:

Enkelte kalte ham "mannen som aldri sover", andre "bønnens apostel", men for de fleste gikk han under navnet: "Bedende Hyde" eller "Bønne Hyde." John Hyde, som ble født 9. november i 1865 i Illinois i USA, var dette og mye, mye mer. I dagesvis, for ikke å si ukesvis kunne han ligge på sine kne for å be for India, og Punjab provinsen hvor han hadde sitt arbeid som misjonær. Eller for spesielle bønnebehov han hadde fått lagt på seg av Gud. Mennesker som så han bad i 30 dager og netter, eller 10 dager i strekk, eller liggende på sine knær i 36 timer uten å reise seg, ble ikke bare forundret og beveget over denne Gudsmannen, men de fikk også selv sine liv forandret. Hyde åpnet himmelen over dem. Mary Campbell, som i mer enn 45 år vandret omkring på Indias støvete veier, og oppsøkte alle landets provinser for å forkynne evangeliet, sa dette om sitt møte med John Hyde: "Vi ble aldri de samme igjen!"

John Hydes store forbilde var hans egen far, Smith. Denne stillferdige mannen var pastor i en presbyteriansk menighet, og sønnen lyttet til farens inntrengende bønner. I forbindelse med familieandaktene bad faren, ikke bare for familiens og menighetens behov, men for verdensmisjonen, og for bønnebehov han var kjent med. Eksemplets makt er stor, og sønnen la nøye merke til hvordan faren levde i bønn.

John Hyde gjorde det særdeles godt på skolen, ble professor og ble tilbudt en stilling som lærer ved det college han selv hadde gått. Men slik skulle det ikke bli. Det ble bibelskole i stedet og teologiske studier ved Presbyterian Seminary i Chicago. Til denne skolen kom det en dag en misjonær, og John Hyde ble sterkt grepet av hans undervisning. Gjennom denne misjonærens besøk fikk John Hyde kall til å reise til India, og han begynte målbevisst å be for sine medstudenter. Så tok han dem for seg en for en, og gikk lange turer med dem og talte med dem om misjonens sak. Bønnen og samtalene bar rik frukt. Når eksamen ble holdt våren 1892, så hadde 26 av 46 avgangsskoleelever bestemt seg for å reise ut som misjonærer, og alle viste til den innflytelsen som Hydes bønner og samtaler hadde hatt på dem!

Det er den walisiske pastoren og vekkelsesforkynneren Seth Joshua som en gang sa: "All bønn er skjult. Den pågår bak stengte dører." John Hyde var et slikt menneske som setter omgangen med Gud høyere, enn omgangen med mennesker. Han frydet seg over å kunne tilbringe tid alene sammen med Jesus. Det som karakteriserte hans liv best var hans villighet til å leve det skjulte livet i Gud. Han ønsket fremfor alt en anonym tilværelse, slik at han kunne bruke mesteparten av tiden sin i bønn. Gud hadde sønderknust ham, etter at han kom til India første gangen, og etter det hadde ikke John Hyde egne ambisjoner mer. Stoltheten hans var knust, og John Hyde ble kjent for sin ydmykhet og formbarhet. For ham ble det viktigste av alt: Guds rikes fremvekst. John Hyde var en av disse perlene som finnes dypt i jordens moll, og som må graves fram som den skatt de er. Ikke så synlige for mennesker, men synlige ved Nådens Trone.

John Hyde ble redskapet Gud bruke for den store vekkelsen som berørte Sialkot området i India i 1904, og som førte til at så mange mennesker ble vunnet for himmelen. Jes 62,6-7 ble ordene som formet hans kall og som han levde etter: "På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!"

J. Pengwern Jones kan fortelle dette om John Hydes bønneliv: "Når jeg gikk for å legge meg fant jeg John Hyde på sine knær i bønn, og han var oppe grytidig for å be, så selv om jeg stod opp når solen rant, var Hyde der og bad før jeg eller noen andre hadde klart å komme oss opp av senga. Flere ganger om natten kunne vi se at lampen hans ble tent, og vi kunne se ham fordype seg i noe i Bibelen, og vi hørte ham be. Enkelte ganger så vi ham på sine knær hele dagen i bønn. Han ble et eksempel til etterfølgelse for oss alle."

Bønnekonferanse i East Sussex

I går mottok jeg en svært hyggelig invitasjon til å komme til en bønnesamling i England, nærmere bestemt til Ashburnham Prayer and Conference Centre i East Sussex. Innbyder er Brian Mills, og til nå er 57 personer påmeldt fra Russland, Kina, India, Egypt, Finland, Australia, Polen, Tyskland, USA, Brasil og Latvia. Og flere er underveis. Vi som er invitert tilhører en krets rundt Brian Mills, som har fulgt hans tjeneste i en del år. Brian Mills blir av mange kalt for bønnebevegelsens far i England. Han var den første bønnesekretæren i Den evangeliske Allianse, og har vært en av lederne for bønnenettverket European Prayer Link, som jeg har vært koordinator for i Norge. Brian har en internasjonalt anerkjent tjeneste, og det var en stor ære for oss når han var en av hovedtalerne på den første nasjonale bønnekonferansen som ble arrangert i Norge, en konferanse jeg selv var med å ta initiativet til sammen med Arne Borgersen. Etter denne konferansen har Brian og jeg holdt god kontakt, og nå har han sendt denne invitasjonen til å delta på denne strategiske bønnekonferansen. Jeg håper virkelig det skal kunne legge seg slik til rette for at jeg kan reise. 4.-10. august reiser jeg til Færøyene sammen med Arne Borgersen, hvor vi er invitert til å ha en nasjonal bønnekonferanse der, så det er mulig at reisen til England kommer litt brått på. Men kanskje du kan være med på å be om Guds ledelse for dette. Be for de store utfordringene jeg har med helsa mi. Menneskelig sett er det ingen som helst muligheter for å reise verken til Færøyene eller England, men Gud formår! Og be om at vi skal få muligheter til å finansiere reisen. Ønsker du å støtte vår virksomhet økonomisk er det mulig via følgende konto:
16041464406. Kontoen i DnBNor heter POUSTINIA

Be om at Guds profeter stiger frem!

Behovet for en klar og tydelig profetisk røst er påtrengende stort i store deler av Guds forsamling. Issakars barn var kjent for at de "forstod seg på tidene" (1.Krøn 12,32). Hvor er Guds profetiske røster idag? Mennesker som kjenner tiden vi lever i, og som kjenner Gud, og lytter til Hans stemme. Vi trenger virkelig å be Gud kalle og utruste mennesker som er villig til å være åndelige vektere, eller vaktmenn, på murene rundt landet vårt, og byene våre. Mennesker som har Guds ord som sin høyeste autoritet, og som ikke er redd mennesker, men som har dyp ærefrykt for Gud. Profeter er gjerne totalt avvist av mennesker i sin samtid, men fullt akseptert av Gud. En sann profet kan ikke kjøpes av mennesker, men lever kun for Herren. Han lever oppe på høydene i Guds nærhet, og går ned i dalen for å overbringe sitt "Så sier Herren!" Selv spiser han trengselens brød, men han gir Livets brød til alle de som vil lytte til ham. Han vandrer sammen med mennesker i dagevis, men har først vandret i mange år for Guds ansikt. Han møter Gud, før han møter mennesker. Gud holder han skjult til hans dager i offentligheten er inne. I dag trenger vi Guds profeter som kan konfrontere synd, oppmuntre Guds forsamling, tyde tidens tegn. Vi lever i en kritisk tid, men også i en spennende tid, hvor Gud har sine planer for sin menighet, for sitt utvalgte folk Israel, for nasjonene. Vi trenger å høre fra Herren for å få del i disse planene. Til sin menighet har Han blant annet gitt "profeter". La oss be om at de trer inn i det kallet Gud har gitt dem!

Jerusalem - det jødiske folks genetiske kode

Jerusalemdagen ble feiret av store menneskemengder i går. Israels president, Moshe Katsav talte på et av arrangementene i forbindelse med minnedagen for jødenes inntagelse av Jerusalem i 1967, og sa ifølge The Jerusalem Post: "Jerusalem er kilden til all inspirasjon for det jødiske folk," og la til: "Jerusalem er det religiøse, nasjonale og kulturelle sentrum for det jødiske folk siden eldgamle tider og vil forbli det for evig. Jerusalem er det jødiske folkets genetiske kode, og vil fortsette å være en inspirasjon for alle jøder, både i Israel og i diasporaen." Det er gode ord å ta med seg i den skjebnetime som Jerusalem nå i nærmeste framtid står overfor, med trussler fra mange kanter, også fra den nåværende regjeringen om å dele byen. Guds plan for Jerusalem står beskrevet i Jes 62,7 som også gir oss del i den viktige oppgaven vi som forbedere har: "Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!"

Har du interesse av å følge med på det som skjer ved Klagemuren, finnes det muligheter for å se direkte overføringer derfra via et web kamera. Her finnes det også et arkiv av opptak som er gjort, slik at du blant annet kan se jødene som danser med israelske flagg i går, eller fra ulike minnedager. Klikk deg inn på følgende nettsted: http://english.thekotel.org/cameras.asp

Jordskjelv ryster Stockholm

Dagens Nyheter melder idag at Stockholm ble rystet av et jordskjelv natt til Kristi himmelfarsdag. Mange stockholmere våknet av det de trodde var en eksplosjon. Skjelvet opplevdes godt i området omkring Stora og Lilla Essingen, Fredhäll, Traneberg og Kristineberg. Det ble målt til 2 på Richters skala. Slike skjelv er ytterst sjeldne på våre breddegrader.

Men Jesus sa: "og det skal bli .. jordskjelv både her og der.." (Matt 24,7)

Selv tror jeg ikke dette er noen tilfeldighet. Det må ses i sammenheng med den høyprofetiske tiden vi lever i. La oss våke og være beredt.

Nå står slaget om Jerusalem

Det er i en ytterst skjebnesvanger tid, og i høyprofetiske dager at Jerusalemdagen feires idag. Siden Ehud Olmert ble valgt til Israels nye statsminister, har medlemmer av hans regjering tatt til orde for å dele Jerusalem i en jødisk og en palestinsk-arabisk by. Shimon Peres sa, i forbindelse med fjorårets markering av Jerusalemdagen, at Israel begikk en feil da de inntok Øst-Jerusalem. Så kreftene for å dele Israels hovedstad er sterke. Den 23. mai var Ehud Olmert i Washington for å forsøke å finne støtte hos president Bush for Olmerts plan om at jødene skal trekke seg ut fra mesteparten av Judea og Samaria, den såkalte Vestbredden, og fra Øst-Jerusalem. Israels regjering er nå overtatt av mennesker som ikke tror på Israels Gud og dermed heller ikke på det profetiske ord. For alle oss som verdsetter Bibelen og Abrahams, Isaks og Jakobs Guds planer for sitt folk og sitt land, er denne dagen gitt oss for at vi løfter hellige hender og ber om at Gud skal spare sitt folk og at Han skal iverksette sine planer. Skriftens ord vil gå i oppfyllelse, og disse ordene er gitt oss til en klar advarsel: "Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv." (Sak 12,3) Andre oversetter ordet "såre" med "rive opp eller flerre opp". Det er ingen tvil om at den innledende og avgjørende kampen om Jerusalem har begynt. Dette er ingen tid for å sove. Vi lever allerede på lånt tid, for Jesus profeterte dette om Jerusalem: "Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." (Luk 21,24) . Da Jerusalem ble inntatt av israelske soldater i 1967, gikk denne profetien i oppfyllelse. Da var Jerusalem tilbake på jødiske hender for første gang siden år 70, da byen ble ødelagt av romerne.

I dag feires Jerusalemdagen med ulike arrangementer. På dagen i dag bor det 718.900 mennesker i Israels hovedstad, 66 prosent av dem er jøder, 34 prosent av dem er palestina-arabere. Lykkes Olmert med sin ugudelige plan vil det bare være et tidsspørsmål før Hamas rykker inn i hjertet av Israels hovedstad. Og vi vet alle hva det innebærer. La oss bruke Jerusalemsdagen til en bønnedag for Jerusalem og Israel. "

"Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem. Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd. Dit drar stammene opp, Herrens stammer, som et vitnesbyrd for Israel, for å prise Herrens navn. For der er dommerseter satt fram, troner for Davids hus. Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være med deg! Fordi Herren vår Guds hus er der, vil jeg søke ditt beste." (Salme 122)

På himmelfartsdagen

Kristi himmelfartsdag. Dette som skulle være en seierdag for kirken, er blitt den glemte høytidsdagen. Jeg synes det er trist å lese møteannonsene og se at nesten ingen feirer himmelfartsdagen. I fjor ble en kjent norsk liberal teolog intervjuet om denne dagens betydning, og vedkommende kunne ikke engang svare på hvorfor vi feirer den. Men det ser ikke ut til at det står bedre til i en del menigheter heller. En av de få som har sett betydningen av denne dagen i vår tid, og oppmuntret kristne til å begynne å feire den igjen er Edin Løvås. Han har skrevet en praktfull Kristi himmelfartssalme, og for å hedre Edin og samtidig gi bloggens lesere del i salmens innhold, siteres den herved med ønske om en velsignet Kristi himmelfartsdag til dere alle:

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp Langt bortenfor skyer og kloder, For Han som steg ned, Han steg seirende opp For å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, Og oppfyller likevel altet. Han står midt iblant oss, i lys fra Guds Ånd Som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag. Hver natt er vår Herre tilstede Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, For det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Hvordan vite hva som er Guds vilje?

Hvordan skal vi lære Guds vilje å kjenne? Den anerkjente bibellæreren Derek Prince, som de senere årene bodde permanent i Jerusalem, og som døde i 2003, har betydd mye for min egen vandring med Herren. Da jeg dro til Israel i 2002 håpet jeg at det skulle gis en anledning til å møte Derek Prince, for å få takket ham for den innflytelsen han hadde hatt på mitt liv. I forbindelse med Løvhyttefesten i den store kongresshallen i Jerusalem, skulle det en av kveldene feires nattverd, og jeg ble spurt om å forrette sammen med en del andre pastorer som var tilstede. Kveldens overraskelse var at Derek Prince skulle tale kort til forsamlingen. Han ble trillet inn på scenen i en rullestol, og var da tydelig preget av sykdom. Men sykdommen hindret ikke den gamle trosgeneralen å gi forsamlingen et uforglemmelig innblikk i Guds ord. Og når nattverdhandlingen skulle finne sted, fikk jeg anledning til å møte Prince personlig. Gud la det slik til rette, og det øyeblikket vil for meg bli stående som noe jeg aldri vil glemme.Nå er vi så heldige her i Norge at et ektepar med bostedsadresse Bergen, Sverre og Bjørg Kristoffersen, har begynt å oversette Derek Prince sine bøker til norsk. Det finnes også en video/dvd om livet til Derek, som er vel verd å se. En biografi vil også snart foreligge. Gå til www.no.derekprince.com så ser du der hvilke bøker som er tilgjengelige så langt.

Men det var dette med Guds ledelse. I boken: "Takksigelse, lovprisning og tilbedelse" siterer Derek Prince Kol 3,15-17: "La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. Og alt hva dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!" Så skriver Derek følgende: "I alt vi gjør, behøver vi å ledes av to prinsipper: å gjøre det "i Herren Jesu navn" og "takke Gud Faderen ved ham." Det setter en praktfull grense! Unge mennesker spør av og til: Er det riktig av meg å gjøre det eller det? Jeg svarer: Hvis du kan gjøre det i Herren Jesu navn og takke Gud Faderen ved ham, er det greit. Hvis du ikke kan, er det ikke greit. Det setter grensen for hva vi er fri til å gjøre."

Kristus setter sitt segl på Bibelen

Noen stille dager i sykesengen gjør at jeg har funnet frem igjen noen riktig gode, gamle bøker jeg vil lese på nytt. Den ene er en bok av den kjente bibellæreren, Erich Sauer: "Evangeliets morgenrøde. En vandring gjennom den gammeltestamentlige åpenbaringshistorien". I innledningen til denne boken skriver Sauer noe som også er av avgjørende betydning å forstå i den forvirringens tid vi lever i. Hør bare:

"Frelseshistorien står og faller, nei, den står, med den Herre Jesu Kristi autoritet. Det er et uimotståelig faktum at Kristus har bekjent seg til nettopp de mest omstridte deler av Det gamle testamente, f.eks at Adam og Eva er historiske personer (Matt 19,8;Joh 8,44), at syndfloden var virkelig (Matt 24,37-38), og at profeten Jonas' forunderlige opplevelse fant sted (Matt 12,39-40) Mest påfallende bekjenner han seg til Daniels bok; nettopp fra denne bok, som idag blir så sterkt angrepet av vantroen, henter han hovedbetegnelsen på sin egen person (Menneskesønnen, Dan 7,13-14 og Matt 26,64) - ja, han forbinder seg med denne bok ved den eneste ed han avlegger i sitt liv (Matt 26,63-64; Dan 7,13-14). Og hva framtiden angår, venter han sin personlige gjenkomst i herlighet (Matt 24,27-31) og den bokstavelige opprettelse av det gudsrike profetene hadde forutsagt (Matt 19,28; Matt 25,31flg og Apgj 1,6-7) Det samme gjør hans apostler. 3808 ganger vitner Det gamle testamente, den Herre Jesu bibel (Joh 5,39 og 10,35): Så sier Herren! For Kristus, det personlig levende Ord (Joh 1,1 og 14 og Åp 19,13) var allerede en tøddel, en jota av det skrevne ord mer verd enn hele universets stjerneverdener og solsystemer! "For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen." (Matt 5,18, jfr 24,35 og Joh 10,35). Og Paulus, hans største apostel, bekjenner: "Jeg tror på alt det som er skrevet i loven og profetene." (Apgj 24,14) Troen på Den hellige skrifts åpenbaringskarakter og dens urokkelige autoritet er derfor ingen åndløs bokstavdyrkelse, ingen småskåren, ukristelige bokstavtrelldom, men har frelseshistoriens største ånder, ja Kristus, Guds Sønn selv, på sin side."

Spennende bok om Frans av Assisi

Den engelske forfatteren C.K. Chesterton skrev i sin tid disse karakteristiske ord om Frans av Assisi:

"Den hellige Frans vandret omkring i verden som Guds tilgivelse."

Selv sa Frans: "Forkynn alltid. Om så kreves, bruk ord!"

Jeg holder på å lese en fantastisk bok om Frans av Assisi for tiden, som jeg gjerne anbefaler til bloggens lesere. Den er skrevet av John Michael Talbot, musiker, lærer, og forfatter som selv lever i den franiskanske tradisjonen. Hans cd'er og kassetter har solgt i mer en fire millioner eksemplarer, og han har skrevet mange bøker. I 1980 grunnla han "Brothers and Sisters of Charity", en klosterkommunitet i Eureka Springs i Arkansas USA, som bygger på de prinsippene Frans av Assisi etterlot seg. Boken heter "I Franciskus fotspår", og er utgitt av det svenske forlaget Cordia. Boken kan skaffes via www.cordia.se eller i St.Olav bokhandel i Oslo. Den koster ca 200 kroner, og det er vel anvendte penger. Kapitelene omhandler følgende: 1. Et helgen med begge føttene på jorden. 2. Enkelhet. 3. Glede. 4. Avsondrethet. 5. Ydmykhet. 6. Kreativitet. 7. Renhet. 8. Liv i fellesskap. 9. Medlidenhet.10. Skapelsen.11. Tjeneste. 12. Fred. 13. Bønn. 14. Arven etter Frans. Boken er på 212 sider.

Noen ord av broder Charles av Jesus

Jeg vil bare èn ting:
at jeg i hvert øyeblikk
kan være
og gjøre
det som mest
behager Jesus.


Hele vår eksistens, uansett hvor vi er,
må være som å rope evangeliet ut fra hustakene.
Hele vårt vesen
må stråle Jesus,
peke på Jesus,
lyse som et gjenskinn av Jesus.

Charles de Foucauld
Broder Charles av Jesus

Iran vil tvinge jøder og kristne til å bære merker

The Jerusalem Post melder i dag at en ny kleskode skal innføres i Iran. Lovforslaget venter bare på en endelig godkjennelse av Ayatollah Ali Khamenei, som er leder for landets høyesterett. Den nye loven innebærer at landets jøder må bære et gult bånd med Davidsstjerne utenpå klærne, og at kristne må bære et rødt bånd. Landets muslimske befolkning må kle seg på sømmelig muslimsk vis. Disse opplysningene bekreftes også av Canadian National Post. Hensikten med den nye kleskoden er at muslimer ikke skal bli urene ved å komme i nærheten av jøder eller kristne. Den nye loven viser bare til fulle radikaliseringen av islam i Iran, og forsterker bare de skremmende utspillene fra landets president Mahmoud Ahmadinejad hvor han truer med å utslette Israel og drive jødene til havs. Vi må ikke glemme at den viktigste støttespilleren til Hamas er regimet i Iran. Uten Iran intet Hamas. Det er noe å tenke på. Nå må vi reagere her til lands, både politisk og fra ledende kristent hold. Dette kan ikke tolereres! Nå ønsker jeg ikke å bruke bloggen til å kommentere politikk, fordi den i all vesentlig grad er viet til å gi åndelig veiledning og kommentere bibelske spørsmål. Men vi må ikke glemme kirken og de kristne som finnes i Iran, som kommer til å rammes hardt av denne bestemmelsen. Og selvsagt heller ikke våre jødiske brødre og søstre som fremdeles finnes i Iran. Dette kan være starten på en kraftig forfølgelse, nye trakkaseringer og myrderier. Mange iranske kristne er blitt arrestert, og drept på grufulle måter de siste årene. Martyrskaren har fått nye medlemmer fra dette landet, ikke minst har flere pastorer gitt sitt liv for Jesus. La oss huske landets kristne og jøder i våre bønner i dag og dagene som kommer. Hvem vil protestere mot dette i Norge? Hvor er landets kristne ledere som vil heve sin røst og tale i det offentlige rom og protestere? Vil denne nye loven møtes av en øredøvende taushet?

Levende tro levd i hverdagslig liv

Verden tørster etter å se levende tro levd i hverdagslig liv. Ikke bare høre om den, men møte mennesker som lever denne troen. Kirken overlever ikke kun ved at troens prinsipper studeres. Tro på Kristus er ingen teori. Det er en kraft som forvandler liv.

Vår tro på Kristus vil forbli kraftløs inntil vi møter Kristus ansikt til ansikt. Og hvert møte med Kristus er en bønn om fornyelse. Kristus har gjort det mulig for oss, ikke bare å kjenne Ham og tro på Ham, men også å leve i Ham. Hemmeligheten har apostelen Paulus beskrevet for oss i brevet til forsamlingene i Galatia-området:
"Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,19-20)

Hver dag tar Den Hellige Ånd det som er Kristus, og gir til oss. Livet i Kristus blir da erfaring, handling, fornyelse og en stadig vekst i Ånden. Dette skjer i bønn, og når vi gir oss hen til bønn. Kristus kaller oss til å be. Han ber oss om å være utholdende og pågående og be med lidenskap. For gjennom bønn oppnår vi noe vi ikke kunne ha oppnådd på noen annen måte. Kristus sier det slik i Luk 11,13: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal da ikke Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!"

Det gode lange livs far

For noen år siden skrev den norske filosofen Arne Næss en bok om Hallingskarvet sett fra hytta hans på Tvergastein. Boken gav han navnet: "Det gode lange livs far". Det er dette kristenlivet handler om! Det er snakk om en langvarig lydighet i samme retning! En fristelse for en kristen, som lever i dagens samfunn, er å tro at alt som er verd noe, kan oppnås med det samme. Enkelte ser ut til å tro, at skal vi oppnå noe i det hele tatt, må det bli gjort raskt og effektivt. For det moderne mennesket ser ut til å klare å holde på oppmerksomheten i 30 sekunder, den samme tiden en reklamesnutt passerer TV-skjermen. Det er et enormt marked for religiøse opplevelser som kan erfares i øyeblikkets beruselse, men få er de som er villig til å skrive under på en tålmodig, langvarig vandring mot målet. Det som tidligere tiders kristne kalte hellighet.

Men sant kristent liv kan ikke modnes under slike forhold. Vi må ha det lange perspektivet i vår vandring med Herren. Vi må lære oss denne bibelske sannheten: Ting tar TID. Vi må beslutte oss på å gå i samme retningen, be om tålmodighet og utholdenhet. Dessuten er det utrolig frigjørende å tenke på at jeg har god tid på meg - Herren har det ikke travelt. Han har tid til å gjøre det Han finner nødvendig å gjøre med meg, og for meg - underveis. For meg er det deilig å ha sluppet taket - lagt mitt liv i Herrens hender, og overlate til Ham når og hvor og hvordan ting skal skje. Et passivt liv? Nei, slett ikke. Det er snakk om en daglig vandring med Herren. Det handler om å overgi sitt liv, oppgi sitt liv - og begynne å leve det nye livet sammen med Ham. Det er spennende.

"Jeg fant varmen i bønnen!"

Jeg leser disse ordene av en nåtidig koptisk munk og blir overveldet av innholdet:

"Når jeg kjente vinterens bitende kulde som ubehagelig, så fant jeg min varme i bønnen. Når mennesker var harde mot meg, og det hendte ofte, så fant jeg min trøst i bønnen. For å si det enkelt: bønnen ble min føde og min drikke, mine klær og mine våpen, både ved natt og ved dag. Guds stemme var det eneste svar for alle mine behov."

Mer og mer blir jeg sikker på følgende: Det er ikke reformer, forandringer og moderniseringer av Kirken som vi trenger, men snarere en tilbakevending til den visjon og den erfaring på hvilken Kirkens sanne liv ble bygget fra begynnelsen av. Og da kommer vi ikke utenom en tilbakevending til urmenighetens radikalitet, feiringen av eukaristien og de idealer som klostervesenet brakte med seg. Uten levende klostre vil heller ikke dagens kirke overleve. Levende klostre, med sitt bønneliv, er kirkens redning. Av den grunn er det så spennende å stifte bekjentskap med mennesker som også idag lever som ørkenfedrene, lik denne koptiske munken jeg har sitert fra idag. Dette er mennesker som søker ensomheten for å lytte til Guds stemme.

Det er nemlig slik: Det øret vårt hører, glemmer vårt sinn. Men det hjertet hører, kan tiden ikke viske ut.

Fellesskap i og ved Jesus Kristus

I forbindelse med "drømmen" om en autentisk nytestamentlig menighet, har jeg hentet frem igjen noen ord av den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer, som ble henrettet av nazistene i 1945, bare 39 år gammel. I sin bok "Et liv i fellesskap", utgitt av Gyldendal Norsk Forlag, 1979 skriver Bonhoeffer følgende:

"Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. Det finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn dette. Både det korte møte som skjer èn gang og i det daglige fellesskap som varer i flere år, er kristent fellesskap bare dette. Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr dette? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det annet at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus. Det betyr for det tredje at vi i Jesus Kristus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."

Dere er verdens lys!

Jesu ord er radikale! I dag har jeg tenkt mye på det jeg vil kalle "dennesidigheten" av Jesu undervisning til sine disipler. Det er lett å tenke på de endringer som vil skje når Guds rike bryter fram for fullt i denne verden, ved Jesu gjenkomst. Men Jesu ord handler ikke bare om noe som skal skje en gang i fremtiden, det er ord som dirrer av liv og radikalitet og handler om noe som skal skje NÅ! Ta disse ordene fra Matt 5,14: "Dere er verdens lys!" Hos profeten Jesaja finnes det en profeti om Messias som handler om at Han er lyset verden venter på. "Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende." (Jes 49,6) Men her taler Jesus til sine etterfølgere og sier: "DERE ER verdens lys." I Apgj 13,47 refererer Paulus og Barnabas til dette, når Paulus taler i Antiokia. Evangelieforkynnelsen resulterer i mennesker som kommer til tro, og reaksjonene kommer. Da er det at Paulus sier: "For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende." Hva er det Paulus siterer? Jes 49,6! Hvem er det som skal være et lys for folkeslagene og hvem er det som skal bringe frelse til jordens ende? Jesu etterfølgere!

"Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." Da jeg var i Israel siste gangen stod jeg oppe på bakkene ved Kapernaum, hvor Jesus uttalte disse ordene. På Jesu tid, på den andre siden av Genesaretsjøen, på en to-tre mils avstand, lå de greske byene Hippos og Gadara. De hadde templer og søyleganger høyt der oppe i synsfeltet. Ved soloppgang tegnet de seg som silhuetter, på sene ettermiddager var de gyldne i kveldslyset. Det var dette Jesus så, og sikkert pekte på, når Han uttalte disse ordene: "Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules!"

Til forsamlingen i Efesos skriver Paulus disse ordene som gjelder Hans menighet også idag: "Slik skulle nå hans mangfoldige visdom GJENNOM KIRKEN bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelrommet." (Ef 3,10)

Jeg undres på hvordan vi skal kunne leve ut disse ordene og denne hemmeligheten Paulus taler om her til forsamlingen i Efesos, i praktisk hverdagsliv.? Det må skje i en kirke som tar ordene på alvor, og som kan leve så radikalt som ordene tilsier. For disse ordene gjelder ikke noe som en dag skal skje i fremtiden: de gjelder her og nå!

En drøm om en autentisk nytestamentlig menighet

Jeg har begynt å drømme igjen! Det står jo i Skriften at "de gamle blant dere skal ha drømmer"! Jeg drømmer om autentisk nytestamentlig menighetsliv. Hvor man ikke bare går i kirke, men er kirke. En kirke hvor man trofast holder seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. En kirke som vil leve i kontinuteten fra den første menighet, og som vil forplikte seg på den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen. Som lever i et forpliktende fellesskap med hverandre, hvor man ønsker å leve ut Guds rikes prinsipper, slik vi blant annet finner dem i Jesu bergpreken. En kirke hvor man ikke bare møtes på søndag, men treffes så ofte som det lar seg gjøre, for å leve Kristus-livet ut i praktisk hverdagsliv. Hvor alle har noe å bidra med til fellesskapet. En kirke der det er plass til både funksjonsfriske og funksjonshemmede. Hvor man lever i enkelhet, slik at midler kan frigjøres til misjon. Jeg drømmer om en kirke som engasjerer seg for de fattige og undertrykte. En kirke hvor det er plass for både liturgi og karismatikk, kontemplativ bønn og gudstjenestefeiring og en kirke som tar sitt ansvar med å være et bønnens hus for alle folk. Som lever i forsoningens tjeneste, hvor alle raser er like verdifulle. En kirke som verdsetter Bibelen som Guds evige uforanderlige ord, og vil leve etter den. En kirke som vil være et profetisk korrektiv til samfunnet, som forstår betydningen av Guds løfter til Israel og som tar aktiv del i misjon og evangelisering. Er det flere som vil drømme drømmen sammen med meg?

Åndelig veiledning del III

Under vignetten kommentar stiller OddElv et godt spørsmål i forbindelse med min andre artikkel om åndelig veiledning. Han spør om dette er en av nådegavene som står omtalt i 1.Kor 12, eller om det er en tjenestegave som finnes beskrevet andre steder i Bibelen eller om det er en funksjon som er utledet av bibelske paralleller.

I 1.Kor 12 finner vi de såkalte inspirasjonsgavene, åpenbaringsgavene og kraftgavene. I Rom 12 nevner apostelen Paulus andre nådegaver. Her taler han både om den profetiske gaven, diakontjenesten, lærerembetet, etc. I vers 8 omtaler han det som kalles "formaningens tjeneste". Dette er oversatt på ulik måte. "Den som rettleder" oversettes det med i 78/85 oversettelsen. I professor Erik Gunnes sin oversettelse er det oversatt på denne måten: "den som har veiledning å gi, skjøtte sin gjerning." Ordet som er brukt på gresk er parakalòn som er avledet av ordet para-kaleò som bokstavelig betyr tilkalle, påkalle, be, formane, trøste og oppmuntre. Parakaleò betyr å tilkalle for å få hjelp, f.eks for å få en forsvarer i retten, et vitne, en rådgiver. En annen betydning av dette ordet, og som er den vanligste betydningen i Det nye testamente, er selv å henvende seg til en annen for å oppmuntre, gi et råd eller en formaning. Eller gå til en annen for å bli oppmuntret, få råd eller formaning. Det er i denne betydningen apostelen Paulus bruker dette ordet. Den som blir tilkalt eller som en henvender seg til for å få hjelp/veiledning kalles en parakletòs. Om dette ordet skriver bibeltolkeren William Barclay: "Igjen og igjen finner vi at parakalèo er et samlingsord. Det er ordet som blir brukt av folkets ledere i deres taler eller av soldater som oppmuntrer hverandre til ny innsats. Det er det ordet som fremfor andre ord sender fryktsomme soldater ut i kampen med fornyet mot. En parakletòs er derfor en som oppmuntrer og som setter nytt mot i de forsagte og motløse."

Det er i denne sammenhengen vi må se den åndelige veilederen. Han eller hun er en som formaner, oppmuntrer, gir råd og dennes nådegave inneholder nok noe av både det profetiske og den nådegaven som Paulus omtaler i 1.Kor 12,10 som gaven til å "bedømme åndsåpenbaringer." Vi må heller ikke glemme at hos enkelte åndelige veiledere fungerer også nådegavene visdomsord og kunnskapsord. Dette er mennesker som vet å skille mellom ånd, sjel og legeme, ut fra et bibelsk mønster. I det hele tatt er dette mennesker som lever i en slik nærhet til Herren, at nådegavene fungerer gjennom dem. Derfor vokser de heller ikke på trær! Dette er mennesker som ikke bare har tilegnet seg menneskelig kunnskap, men som gjennom dypdykk i Bibelen, gjennom nådegaver, som lever i bønn og som er skikkelig rotfestet i kirkens liv og tradisjon, er i stand til å gi råd til andre. Over en lang tid har det pågått en sterk "psykologisering" innen sjelesorgen, slik at sjelesørgere er nærmest blitt "hobbypsykologer" (noen av dem har sågar utdannet seg til å bli psykologer) istedet for å bli åndelige veiledere. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er noe galt med psykologi, men vi snakker her om noe annet. Vi snakker om en åndelig tjeneste. En åndelig veileder fungerer ikke uavhengig av en menighetstilhørighet. Han eller hun fungerer ut fra et bibelsk fundament, som lever med i sin kirketilhørighet, og deltar aktivt i kirkens liv. Uten denne tilknytningen vil man nemlig ikke kunne fungere i en slik tjeneste. En åndelig veileder går selv i veiledning, lever i lyset med sitt liv, tar del i nattverden og fellesskapet. Tjensten som åndelig veileder har fulgt kirken siden starten, ikke minst fikk den sin renessanse hos de såkalte ørkenfedrene og har fulgt klosterbevegelsen opp gjennom tiden.

Evagrios av Pontus, som levde på 300-tallet har sagt dette om den åndelige veiledningen: "Å tro at man kan være sin egen åndelige veileder er den største glede man kan gi demonene og den verste skade man kan påføre sin egen sjel."

Åndelig veiledning er hjelp med å utvikle ens relasjon til Gud. En åndelig veileder skaper ikke relasjonen mellom Gud og den som går i veiledning, med de forsøker å støtte opp om en slik relasjon. Kort sagt kan man si at de personer som er direkte innblandet i den åndelige veiledningen er Herren, den som får veiledningen og veilederen. Det handler ikke om en enkeltstående samtale, men det handler om en relasjon som også bygges mellom veilederen og den som går i veiledning over tid. Selv går jeg i åndelig veiledning, og har hatt stort utbytte av det. Det er snakk om en investering i ens åndelige ve og vel over tid. Som åndelig veileder må jeg selv forholde meg til en åndelig veileder, ellers hadde heller ikke min tjeneste vært troverdig.

Ellers vil jeg gjerne takke for spørsmålet, OddElv og ønsker både spørsmål og kommentarer velkommen til bloggen min fra alle som måtte ønske det. Jeg får stadig hyggelige tilbakemeldinger på bloggen via epost og sms, så det er tydelig at den leses av mange. Det takker jeg Gud for!

Åndelig veiledning del II

Jeg fortsetter med å skrive om åndelig veiledning, og henviser til den første artikkelen, som bør leses før du leser dette.

Åndelig veiledning handler først og fremst om å få hjelp med vår relasjon til Gud. Den åndelige veilederen hjelper den som kommer for åndelig veiledning til å vende seg direkte til Gud og lytte til hva Gud har å si. Veilederen hjelper den som søker veiledning å engasjere seg i sin gudsrelasjon og gi seg hen i en dialog med Gud. Den åndelige veilederen fokuserer på hva som skjer med et menneske som lytter til og svarer en selvkommuniserende Gud. Når dette menneske har begynt å lytte til Gud og å tale om hvordan denne lyttingen påvirker dem vil de kanskje fortsatt ha hjelp med den videre dialogen. Man ønsker m.a.o kontinuerlig åndelig veiledning.

Åndelig veiledning handler direkte om menneskets faktiske erfaringer av sin relasjon med Gud. Vi kan definere det som hjelp gitt av en kristen til en annen kristen. En hjelp som gir den andre mulighet til å bli oppmerksom på Guds personlige tiltale til ham eller henne, å besvare denne Guds tiltale, å vokse i fortrolighet til Gud og å leve ut konsekvensene av denne relasjonen. Fokus for denne typen av åndelig veiledning er erfaring, ikke ideer, og særskilt åndelig erfaring. Uten åndelig erfaring kan det ikke finnes noen åndelig veiledning. Denne erfaringen er ikke bare en enkelt hendelse, men er uttrykk for en pågående personlig relasjonen som Gud har opprettet med hver og en av oss.

Åndelig i denne sammenhengen, sier oss at det viktigste i denne måten for veiledning, ikke er ytre handlinger, men det indre livet. Det handler om vårt hjerte. Den inkluderer "hodet", men peker på noe mer enn fornuft og mer enn kunnskap. Åndelig veiledning handler altså om noe mer enn rådgivning og problemløsning. Det innebærer at den som søker veiledning er på vei noe sted, og vil tale med noen om den veien han eller henne går. Det innebærer også at denne samtalen ikke er planløs og uten mål, men har til hensikt å være til hjelp for å finne veien man skal gå.

Hvem er så den åndelige veilederen? Hvilke forutsetninger har denne? Det er interessant å gå tilbake til ørkenfedrenes skrifter, fordi ørkenfedrene var virkelige åndelige fedre, og deres veiledning har tålt historiens mange skiftninger.

Først og fremst kreves det av den åndelige veilederen at han er PNEUMATIKOS. Det vil si at han er fylt av Den Hellige Ånd. Han eller henne må ha overlatt sitt liv fullstendig i Guds hender, og må la Den Hellige Ånd gjennomtrenge ens liv: ånd, sjel og legeme, det vil si at man har utsatt alle områder av sin tilværelse for Den Hellige Ånds virke. Den åndelige veilederen må selv ha gjort seg dype erfaringer med Gud; han eller hun må kjenne til "Guds dybder" (1.Kor 2,9-10), leve i daglig syndsbekjennelse, og selv gå i åndelig veiledning.

For det andre må en åndelig veileder ha KARDIOGNOSIS. Det vil si at han eller hun må ha gaven til å kjenne menneskehjertet. Dette er en av Åndens gaver. En åndelig veileder må også kjenne sitt eget hjerte, slik at han eller hun kan skille mellom følelser og stemninger, tanker og planer som rører seg i ens eget liv. Han eller hun må ha lært å gjennomskue sitt eget hjerte til bunns. Da vil man lettere kunne forstå andres. Kardiagnosis (hjertekunnskap) krever en fin iaktagelsesevne. Denne må oppøves.

For det tredje må den åndelige veilederen kunne skjelne mellom åndene, den såkalte DIAKRISIS. Denne evnen er en ubetinget forutsetning for den åndelige veileder. Diakrisis innebærer for det første å kunne skjelne, for det annet å kjenne det rette mål. Dette er også en gave fra Den Hellige Ånd. Men for å oppnå dette må den åndelige veilederen ha lært selv å kunne skjelne mellom ånd, sjel og legeme. Undervisning om dette er meget sjeldent i dagens menigheter. Når hørte du sist undervisning om forskjellen på ånd, sjel og legeme i en kristens liv? Følger du med på bloggen skal jeg ganske snart komme tilbake til noe grunnleggende undervisning om dette.

Jesus møter oss som brød og vin

I den lille boken: "Att gunga gungbräda med Gud. Tankar ur tystnaden", skriver karmelitbroderen Anders Arborelius, som i 1998 ble Sveriges katolske biskop dette om eukaristin:

"Gud har i sin ofattbara ödmjukhet valt att möta oss på det mest elementära av alla jordiska områden: som föda. Ingenting skapet kan leva uten föda. Uten mat ock dryck kan vi inte leva. Därför låter Fadern sin äskade son förbli kvar hos oss till tidens slut - som föda, som bröd og vin. Varje gäng vi tar emot Jesus i nattvarden fär vi föda för vår resa genom livet."

"Nattvarden är en profetisk delaktighet av den himmelska bröllopsmåltiden. Den är också ett uttrykk för hur högst Gud värderar den jordiska verkligheten."

For den som er interessert i å lese mer av biskop Anders Arborelius finnes denne boken på www.cordia.se Der finner du også andre av hans bøker.

Synet på eukaristin (nattverden)

I dag er jeg blitt veldig oppmuntret av Ulf Ekmans siste bok, som heter "Tag og ät", en bok om nattverden. De siste årene har jeg hatt store problemer med å akseptere det frikirkelige synet, på at nattverden kun er et minne- og samfunnsmåltid. Både min lesning av de bibelske tekstene, samt kirkehistorie har overbevist meg om at nattverden inneholder noe mye, mye mer. Derfor har også feiringen av nattverden fått en mye større betydning for mitt trosliv. Når jeg nå leser Ekmans nye bok, finner jeg igjen svært mye av det jeg selv har konkludert med. Det som gjør Ulf Ekmans nye bok så spennende er både de synspunktene han fremmer og konkluderer med, og det faktum at det er nettopp han som kommer med dem. Det vil kunne være med på å åpne manges øyne, ikke minst i pinsekarismatisk sammenheng, for nattverdens sanne innhold. Etter også å ha vært med på å feire nattverden på Bjärka Säby, som i vesentlig grad er inspirert av Basileiosliturgien fra 300-tallet, ser en virkelig nattverdens rike innhold og den fattigdom som frikirkenes feiring av den innebærer. Jeg ber om at Gud må åpne våre øyne så vi kan se hva Han har gitt oss gjennom nattverden.

La meg få sitere fra Ekmans bok, og jeg velger å sitere den svenske teksten, fordi boken ennå ikke er utgitt på norsk, og jeg skal ikke begi meg ut på noen oversettelse selv. Jeg håper virkelig et norsk forlag vil påta seg å utgi den, fordi denne boken er svært viktig, ikke minst i en frikirkelig kontekst.

I sin bok siterer blant annet Ulf Ekman Justin Martyr (100-165). Fra ham har vi det tidligste vitnesbyrdet som finnes for hvordan en gudstjeneste ble feiret i urkirken: "På den dag som kallas solens dag samles vi alla, från städerna och från landet. Man leser ur apostlarnas hågkomster och profeternas skrifter så länge som tiden räcker. När foreläsaren har slutat håller förestandaren ett anförande, och uppmanar ivrigst till att efterfölja dessa sköna ord. Därefter reser vi oss alla tilsammans och ber, och när vi som förut sagts har avslutat bönen, bärs bröd, vin och vatten fram. Föreståndaren frambär efter förmåga böner och tacksägelser och folket stämmer in med amen. Sedan delas de välsignade gåvorna ut och tas emot av var och en, och åt dem som inte er närvarande sänds de ut av diakonerna." Så skriver Ulf Ekman følgende: " Det mest centrala i nattvarden kan förklaras med ett teologiskt ord, nämligen ordet realpresens. Dette ord innebär kortfattat att man verkligen trodde på Jesu verkliga närvaro i nattvärden. Om detta förekom inga diskussioner eller tvivel i den förste forsamlingen. Ytterligare ett exempel kan ges från Justinus Martyren som säger: "Därfør att detta bröd och vin har blivit eukaristi (tacksägelse) kallar vi denne föda eukaristi, och ingen kan ta del i den såvida han inte tror att det vi undervisar är sant, har tagit emot dopet för syndernas förlåtelse och pånyttfödelse och lever i att hålla det Kristus lärt. För det är inte som vanligt bröd och vanlig dryck vi tar emot detta men som Jesus Kristus vår Frelsäre... Så har vi lärt oss att brödet som är välsignat genom hans Ords bön... är det kött och blod av den Jesus som bleb gjord til kött." Tanken på att Jesus inte skulle vära verkligt närvarande i brödet och vinet kom först senare, dels genom vissa delar av reformationen på 1500-talet, och även under upplysningen på 1700-talet. Upplysningstidens förnuftstro hade svårt att acceptera något övernaturligt. Innad dess var det en fullständing självklarhet igjennom hela den kristna historien och i hela den kristna kyrkan att Jesus var verkligt, reelt, närvarande i brödet och vinet. Det är ingen tvekan om att de allra tidligste texterna vi har efter Nya testamentet entydigt förklarar Nya testamentets texter på detta sätt."

I den reviderte oversettelsen av Det nye testamente, fra Bibelsselskapet, som vi fikk senhøstes i fjor, er det også interessant å legge merke til hvordan 1.Kor 11, 27-30 nå er oversatt: "Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod. Enhver må prøve seg selv og så spose av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker UTEN Å TENKE PÅ AT DET ER HERRENS KROPP, spiser og drikker seg selv til doms. DERFOR er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn."

For meg er det ingen tvil lenger: det er Herrens kropp og det er Hans blod jeg får når jeg tar del i eukaristin.

Behovet for åndelig veiledning del I

Da den russiske filosofen og den russisk-ortodokse Tatjana Goritsjeva kom til Vesten for første gang, og møtte vestlige kristne og tok del i deres gudstjenster, utbrøt hun forskrekket: "Hvor er deres åndelige veiledere?" Det er et høyst betimelig spørsmål.

I forbindelse med seminaret til biskop Thomas fra Egypt, understreket han betydningen av at enhver koptisk prest hadde sin egen åndelige veileder. Uten åndelig veiledning, ingen prestetjeneste. Selv går biskop Thomas i åndelig veiledning hos en annen biskop i den koptiske kirken.

I vår kirkelige tradisjon, og særlig i den frikirkelige, har det nærmest vært noe ukjent å gå til åndelig veiledning, helt opp til våre dager. Men noe er i ferd med å skje! Flere og flere oppdager betydningen av å ha en åndelig veileder, som de kan gå til for å få hjelp til å komme videre i sitt kristenliv, eller for å få bekreftet at den veien de går på, er rett.

For tiden holder jeg på å lese om den såkalte Flodberg-kretsen, hvor skomaker Hjalmar Ekström (bildet) var en av deltagerne. I Gamla Stan i Stockholm kom en del mennesker sammen ved 1900-tallets begynnelse. De ble kalt Flodberg-kretsen etter lederen, lyktetenneren Carl Flodberg. Noe bilde av ham har jeg ikke klart å finne. Dette var et økumenisk fellesskap. Sammen med Ekström og Flodberg, fantes også tollkontrolløren Henrik Schager, Linnea Hofgren, Oscar Junge m.fl. Disse fordypet seg i Guds ord, bøker om det indre livet, de levde i bønn og kontemplasjon og ut fra de åndelige erfaringene de gjorde seg på dette grunnlaget, ble de åndelige veiledere for en rekke mennesker. Brever og skildringer fra deres liv er selv i dag som en levende kilde mange øser av. Her er et sitat fra Carl Flodberg:

"Forutsetningen for å kunne forstå de hellige ting er en dyp ydmykhet og et dypt indre enfold." Denne Flodberg visste noe om å gjøre dypdyp i Bibelen, slik at Guds Ånd fikk gjennomtrenge ham og gjøre ham til en beskuer av åndelig virkelighet. Han visste at det som han selv ikke hadde beskuet, kunne han ikke ta imot eller begripe eller gi videre til andre. Vi kan ikke føre mennesker lenger på veien enn vi selv har kommet. Det vi ikke har erfart selv, blir bare døde ord. Flodberg pleide å se at "ordet må fødes", ellers tjener det ikke til noe. Han kjente også til viktigheten av å ikke la noe i verden forstyrre omgangen med Gud. Han pleide å si "Du har en reservert plass ved Guds hjerte."

Å gjøre seg erfaringer med Gud er forutsetningen for den som skal drive med åndelig veiledning. Jeg kommer tilbake til flere artikler om åndelig veiledning og om Flodbergkretsen senere.

Et forandret liv gjennom 40 dager i ørkenen

Skal forsøke å holde hva jeg har lovet tidligere på denne bloggen, nemlig å komme tilbake til undervisningen til biskop Thomas på Nya Slottet Bjärka Säby. Det blir selvsagt i stikkordsform, og bare et lite innblikk i noe av det han sa disse dagene. For meg fikk disse dagene med biskop Thomas stor betydning, og jeg vil gjerne anbefale andre å delta på et seminar eller en retreat med ham!

Før prestene i den koptiske kirke skal ut i aktiv menighetstjeneste, tilbringer de 40 dager i et kloster i ørkenen. Alle disse 40 dagene har sitt spesielle innhold, og skal forberede den enkelte prest på hans tjeneste. Den første dagen i retreaten dreier seg om å bli kjent med Guds følelser, og hvordan Gud føler for oss. Jeg skal lære Hans karakter og Hans egenskaper å kjenne. Hensikten er at jeg skal begynne å føle slik Gud føler, og at jeg skal se meg selv som en som Gud elsker. Min plass er å være på Hans fang med Hans armer rundt meg. Det neste jeg gjør er å stifte bekjentskap med Jesus, som er Guds bilde, i ulike situasjoner som bryllupet i Kana, i møte med de syke og lidende, rundt et måltid mat, ved graven til Lasarus, etc. Alt dette bruker jeg tid på, før jeg beveger meg til neste trinn: Hva forventer jeg at Gud skal gjøre for meg. Da begynner jeg med å skrive ned 40 forventninger. Så velger jeg ut 10 av disse som er viktige for meg, så 8, 6, 4, og du vil til slutt finne at du sitter igjen med Ham. Du ønsker Gud, og intet annet. Deretter begynner jeg å se Det lovede land i ørkenes golde landskap. Jeg ser hvordan Gud kan bruke utfordringene, vanskelighetene og lidelsen i mitt liv, til å forme og danne meg etter Hans bilde. De første dagene av denne retreaten består av at jeg kan føle Gud, se Gud og prise Gud. For gjennom lidelsen lærer jeg å takke Gud og prise Ham under alle forhold.

I løpet av dissse 40 dagene stilles jeg overfor grunnleggende spørsmål om hvem Gud er, hvem jeg er og om mitt kall. Jeg lærer hemmeligheten ved å studere Guds ord, og gjøre ordet personlig. Jeg gjør dypdykk i Bibelen. Jeg lærer meg til å bli stolt av Gud og Hans handlinger. Jeg lærer viktigheten av å leve et disippelliv og bygge team, og ikke minst lærer jeg betydningen av å ha en åndelig far som jeg kan skrifte for og motta veiledning av. Ingen koptisk prest får være prest uten å ha en åndelig veileder. Selv en biskop må ha det. Jeg lærer betydningen både av det kristne fellesskapet, livet i menigheten og livet i liturgien.

Som jeg skrev rett etter at jeg kom hjem: våre kirker ville sett annerledes ut om alle prester og pastorer tok seg tid til 40 dager i ørkenen og stille seg de grunnleggende spørsmålene vi her stilles overfor.

Guds eneste Ord

Helt siden Gud gav oss sin Sønn,

som er Hans Ord, har Han ikke

noe annet ord å gi oss.

Han har sagt alt på en gang

i dette ene Ord.

(Johannes av Korset)

Min nye bok om bønn foreligger

Min aller nyeste bok: "Å leve i bønn" er nettopp kommet fra forlaget, mens andre opplag av "Ved stille vann" vil foreligge i juni måned. I dag er det mange som opplever at Den Hellige Ånd legger ned i dem en dyp lengsel etter å oppleve å leve i Guds nærvær. Gud søker vårt vennskap og fortrolighet. Begge bøkene forteller hvordan du kan leve i Guds nærværet på hverdagsplanet, lære Guds stemme å kjenne, delta i en bønnedialog med Herren. Den nyeste boken forklarer også hva en bønnebyrde er for noe, hvordan du kan leve med ulike bønnebyrder og du stifter bekjentskap med bønnens menn og kvinner. De forklarer også hva kontemplativ bønn og et kontemplativt liv innebærer. "Å leve i bønn" koster kr 98. Boken har 171 sider. "Ved stille vann" vil koste kr 89,-

Bøkene kan bestilles ved å sende en epost til: bolahans@online.no. Eller du kan bestille de hos forlaget: www.frihet.no

Inspirerende retreat med biskop Thomas

Nettopp hjemkommet fra Nya Slottet Bjärka Säby og retreaten med biskop Thomas fra Egypt, tenkte jeg at jeg ville sende bloggens lesere en liten hilsen. Både oppholdet og retreaten gjorde meg veldig godt. Det var veldig inspirerende å lytte til undervisningen om De 40 dagene i ørkenen, som handler om de 40 dagene koptiske prester bruker på å forberede seg for tjeneste. Hadde alle prester og pastorer fått en sin start på sin tjeneste hadde våre menigheter sett veldig annerledes ut! Biskop Thomas snakket om en radikalitet i tjenesten, en hengivelse til Jesus og Hans menighet, som jeg sjeldent har møtt. Dessuten har han en slik personlig utstålning at det er en opplevelse bare å være i nærheten av ham. Min gode venn Arne Borgersen, har tatt bildet, som viser pastoren og retreatlederen Peter Halldorf, biskop Thomas og undertegnede i høyre. Jeg kommer tilbake med flere inntrykk i morgen. Nå skal jeg ut for å sjekke om snøen er blitt borte rundt bønnekoia mi, slik at jeg kan komme inn til den!