Kristuskransen, en biskop og levd liv i 48 år

Ved siden av reiseikonet mitt, som jeg omtalte på bloggen i går, som jeg hadde stående på nattbordet mitt på Feiringklinikken, hadde jeg også tatt med meg Kristuskransen min. Kristuskransen, er en bønne- og meditasjonskrans utviklet og laget av biskop emeritus Martin Lönnebo (bildet) i Den svenske kirken. Ved siden av det bønnebåndet jeg bruker når jeg ber Jesusbønnen daglig, så har Kristuskransen fått en stadig større betydning i mitt liv, - og spesielt de vanskelige dagene i forbindelse med det kirurgiske inngrepet i mitt hjerte, denne uken. Etterat biskop Martin Lönnebo ble pensjonist dro han på en båtreise til Hellas, for å slappe av og nyte livet. I forbindelse med en seilas, blåser det opp til storm på Middelhavet. Den lille fiskebåten tar seg til land, som viser seg å være en øy med 47 sjeler, landsbyens prest medregnet. Mens biskop Martin sitter der og fryser i et rom han fikk leie, med en notatblokk i hånden, begynner han å tegne perler og former etter hvert en perlekrans. Han ønsker seg en hjelp til bønn og meditasjon og den ordløse stillheten. Dermed blir Kristuskransen til. En krans bestående av 18 perler i ulike farger. Fargene har sin symbolske betydning. Her er det både runde perler, og avlange perler. Her finnes "Gudsperlen", "Taushetsperlen", "Omvendelsesperlen", "Ørkenperlen", "Kjærlighetsperlen", "Offerperlen" og "Nattens perle", bare for å nevne noen. De avlange perlene gir rom for taushet mellom meditasjonene du gjør for hver perle, for hver perle har sin spesielle betydning.

På Feiringklinikken, både før og etter det kirurgiske inngrepet, fikk "Gudsperlen", "Ørkenperlen", "Offerperlen" og ikke minst "Nattens perle", stor betydning for meg. Jeg stanset ved disse fordi de satte ord på noe av det jeg gikk igjennom i min sjel og i min ånd disse dagene. "Nattens perle" eller "dødens perle", som er den svarte perlen i Kristuskransen, er perlen for krise, natt og død. I det åndelige livet kommer det tider der man opplever Gud som fraværende, og livets bråttsjøer skyller inn over deg. Men Gud er ikke fraværende. I nattens løp - i sjelens mørke natt, som Johannes av Korset kalte den, er Han kommet nærmere. Sjelen er blitt renset for sine altfor menneskelige forestillinger om Gud. Noe i meg dør og mitt Gudsbilde renses slik at det mer kan reflektere Guds lys. Så holdt jeg rundt "Ørkenperlen" - den åndelige, prøvelsens (askesis), treningens, besinnelsens og fristelsens ørken. Hit må vi alle, fordi Gud søker og ønsker vår udelte oppmerksomhet, slik at Han kan få tale til oss.

Idag har jeg holdt rundt "Gudsperlen", den store gullperlen. Denne perlen er tegnet for Guds vesen, Hans karakter. Dette handler om både den skjulte Gud, og den Gud som åpenbarer seg i Kristus.

Og så stanser jeg ved taushetsperlene - jeg søker bevisst stillheten for at Gud Herren skal tale. I dag, lørdag 30. september har jeg levd i 48 år. Jeg er så glad for at jeg fant Ham jeg søkte og lette etter i 1972, og har fått nåde til å følge Ham siden. Når kirurgen var inne i mitt hjerte med sine instrumenter på onsdag morgen, holdt han bokstavelig talt mitt liv i sine hender, men jeg var ikke overlatt til legen alene - selv om han er blant landets beste, jeg var i Guds hender med mitt liv. Jeg erfarte sannheten i Forkynneren 12,6: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites..." Så skjørt er livet - som en syltynn sølvtråd, så lett den kan gå i stykker og det settes punktum for levd liv. I dag på min 48 års dag, skal jeg følge det som står i Apgj 17,28: "For det er i ham vi lever, beveger oss og er til..." I dag skal jeg bare leve i Ham, bevege meg og fryde meg over livets gave, som er Kristus selv.

Kristuskransen kan kjøpes ferdig, du kan lage den selv, og du kan lese og følge bruksanvisningen i Martin Lönnebo's bok: Kristuskransen. Utgitt på Verbum. www.verbumforlag.no Forlaget fører også perlene. Jeg anbefaler deg å lage din egen - og bruke den, - daglig! Den er til stor velsignelse, og ikke minst en stor hjelp til å holde konsentrasjonen når du ber og mediterer. Om det er magi, nei slett ikke - det er noen ganske så ordinære perler! Men av og til trenger vi noe konkret mellom hendene. Det er Kristuskransen, eller Frelserkransen som den kalles på svensk.

Ikonet som hjelper deg til å kjenne igjen deg selv

Så er jeg endelig kommet hjem på perm. Oppholdet på Feiringklinikken ble annerledes enn først forutsett. Etter to dager ble jeg lagt på operasjonsbordet for andre gang på ett år. Alt skjedde svært fort. Nå skal jeg være hjemme til mandag morgen, for så å fortsette rehabiliteringsopplegget på Feiring, og sannsynlig blir jeg der i tre uker til. Om alt går som planlagt. Det kirurgiske inngrepet førte til at jeg ikke kunne benytte min bærbare PC, så arbeidet på bokmanuset mitt må utsettes. Det er heller ingen internettoppkobling der, så først i dag har fått lest de nærmere 400 epostene som var kommet til epostadressen min siden mandag. Får du ikke svar av meg de nærmeste dagene forstår du sikkert hvorfor.

Men jeg fikk lest en del. En av bøkene jeg har med meg er en helt fersk bok av biskop emeritus Martin Lönnebo fra Sverige. Jeg var så heldig å treffe biskop Martin, som han kalles, for en del år siden i forbindelse med at nylig avdøde Broder Roger av Taize besøkte Linkjöping hvor Martin Lönnebo var biskop. Jeg glemmer ikke hva biskop Lönnebo sa til meg den gang: "Det är ni norrmenn som har äsikter!" Og biskop Martin har helt rett. Nordmenn har meninger, svært mange meninger! Om det aller meste. Velbegrunnede eller ikke, innsiktsfulle eller ei.

Martin Lönnebo's nye bok heter: "Van Goghs rom" og er utgitt på Verbum forlag, www.verbumforlag.no og er absolutt å anbefale. Det står på bokens bakside at "Van Goghs rom henvender seg til alle som ønsker en reise i menneskelig modenhet sammen med en klok og innsiktsfull veileder", og du finner nok ikke mange åndelige veiledere av Lönnebo's format. Han tar oss med fra det lille rommet i Van Goghs hus i den franske byen Aurvers og inn mot Guds uendelighet. Han formidler innsikt fra et langt liv i dialog med historiske veiledere, helgener og forbilder, og lar oss ta del i samtalen.

Det var noe i denne boken som ble til stor hjelp for meg, både før og etter det operative inngrepet. Noe biskop Martin skrev om ikoner. På nattbordet mitt stod mitt reiseikon, som er er sammenleggbart ikon jeg har kjøpt på en av mine mange reiser til Russland. Ikonets venstre side viser Gudfødersken, Jomfru Maria og på den andre siden Kristus Allherskeren. Biskop Martin skriver følgende: "Ikonet, identitetens tegn, målets symbol, det hellige tegn, bildet som gjengir ditt hemmeligste ansikt og Det Som Alltid Er Mer. Det skal hjelpe deg med å kjenne igjen deg selv, slekten din og din innerste hemmelighet, den som du til syvende og sist ligner."

Jeg ble liggende å se på Kristus Allherskeren. Han som er Guds bilde. I dette bildet er også jeg skapt. Jeg lå og tenkte på ordene til apostelen Paulus i 2.kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, VI BLIR FORVANDLET TIL DETTE BILDET, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." Ordet for bilde som er brukt her, er på gresk: eikona, som kommer av ordet eikon, som betyr bilde eller likhet. Bildet av Kristus viser at jeg er skapt i Den treenige Guds bilde, dette er min likhet, dette er min slekt. Det ble så kolossalt stort for meg, der jeg lå for å komme meg igjen etter inngrepet i mitt hjerte.

Det fornemste ikonet er mennesket selv, skriver biskop Martin, den kloke gamle mannen. I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta, heter det i skapelsesberetningen: "kat'eikona theou epoiesen auton" - "til Guds ikon skapte Han dem."

2.Kor 3,18, som jeg siterte, handler om restaureringen av ikonet etter syndefallet, det som kalles helliggjørelsen, det som handler om hvordan mennesket kan bli stadig mer lik det bildet vi er ment å være. Reiseikonet mitt, og ikonene jeg har på veggen hjemme, og i bønnekoia, er også en påminnelse om den hellige verdenes nærvær i den profane verden vi lever i, samtidig som det er et tegn på tilhørighet til en rik og velprøvd åndelig tradisjon. En tradisjon jeg kjenner jeg hører mer og mer hjemme i. Og enda mer nå etter oppholdet på Feiring. Livet får på en måte et nytt alvor over seg ved alvorlig sykdom, samtidig med en sterk understrøm av glede over å få leve i Kristus.

I Guds gode favn

Hjemme på stueveggen henger det en stor reproduksjon av Rembrandts "Den bortkomne sønnen." Reproduksjonen ble kjøpt i tsarens vinterpalass i St.Petersburg for noen få år siden. Jeg husker veldig godt første gang jeg så originalen. Dette bildet var hovedårsaken til at jeg besøkte Vinterpalassets store malerisamling. Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Jeg kunne ha stått der hele dagen. Jeg takker Gud for den stunden jeg den gang fikk med dette maleriet foran meg. Mer enn noe annet bilde uttrykker det det som er hovedinnholdet i Jesu lignelse i Lukas 15, nemlig den ventende faren. Det er den ventende faren denne lignelsen egentlig handler om. Han som har slike sterke lengsler etter at sønnen skal komme hjem til Farshuset, etter at han har rotet det til i fremmed land. Nå, dagen før jeg legges inn på Feiringklinikken har dette bildet fått en ny, og spesiell betydning. I natt måtte jeg stå opp på grunn av smerter og uregelmessig hjerterytme. Jeg kaldsvettet, var kvalm og urolig. Det ble til at jeg la meg på sofaen og lå og så på dette bildet, som jeg har gjort så mange ganger før. Legger du godt merke til detaljene, så vil du se at faren har en stor og en smal hånd. På denne enkle måten har Rembrandt fått frem at Gud vår far, både har en maskulin og en feminin side. Begge er deler av Hans karakter. I natt kjente jeg behovet for bare å bli holdt rundt av Gud, og kjenne Hans trøst og Hans gode nærhet. Jeg ble liggende å lytte til ordene i sangen til G. Strandsjö, som sang inne i meg. Det er underlig hvordan slike sanger kan komme til en, når en virkelig trenger dem:

Som når et barn kommer hjem om kvelden, blir møtt av en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet har på meg. Og jeg kjente Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.

I morgen tar jeg med meg ordene fra Salme 91,1-2: "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si om Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." I Faderens fang legger jeg meg nå, og overlater alt til Ham. Det er godt å kjenne tryggheten i Hans varetekt. Jeg forteller Ham om min uro.

Så vil jeg få takke alle dere som ber for oss. Jeg vet ikke om jeg får noen anledning til å skrive mer på denne bloggen før neste helg, men det kan være, så du er velkommen til å titte innom. Jeg håper det skal bli muligheter til å skrive.

Takksigelse, lovprisning og tilbedelse

I dag vil jeg gjerne dele med dere noe bibellæreren Derek Prince har skrevet: "Mange mennesker har det inntrykket at bønn ganske enkelt handler om å be Gud om ting - som om de kommer til Gud med handlelisten sin. Dette er et begrenset syn på bønn. Bønn er ikke bare ett musikkinstrument; det er hele orkesteret, med mange ulike instrumenter. Disse er alle grunnleggende elementer i bønn. Hvis du har for vane å komme til Gud med handlelisten din, uten at du samtidig takker og lovpriser Ham, er jeg redd du mange ganger vil komme tilbake fra handleturen uten det du ønsker deg. Du trenger å forstå at Gud har lagt ned visse betingelser for at vi skal kunne nærme oss Ham. Først og fremst er det ingen adgang til Gud uten takksigelse og lovprisning. For noen år siden pratet jeg med en mann jeg har stor respekt for. Han er omtrent på min alder, og har vært en kristen lenger enn jeg. Han hørte meg si at vi ikke kan komme nær Gud uten takksigelse og lovprisning. "I alle de år jeg har vært en kristen, har jeg aldri hørt det før," sa han overrasket. Dette prinsippet revolusjonerte bønnelivet hans. Vi har derfor med et prinsipp å gjøre som er livsviktig for et fruktbart og suksessrikt bønneliv.

På en enkel måte kan vi skille mellom tre områder - takksigelse, lovprisning og tilbedelse. Hver av dem er en måte å nærme seg og forholde seg til Gud på. Hver av dem forholder seg til også til tre ulike deler av Guds karakter. Ved takksigelse anerkjenner vi Guds godhet. Ved lovprisning anerkjenner vi Guds storhet. Og ved tilbedelse anerkjenner vi Guds hellighet. Slik vil takksigelse forbinde oss med Guds godhet, og lovprisning setter oss i forbindelse med Guds storhet. Tilbedelse, den høyeste aktivitet i menneskets ånd, setter oss i forbindelse med Guds hellighet."

(Hentet fra boken: Takksigelse, lovprisning og tilbedelse. Av Derek Prince. Kan skaffes ved å henvende deg til www.no.derekprince.com)

Det store behovet for åpenbaring

I 1976 var Stephan Kaung, en av de aller nærmeste medarbeiderne til Watchman Nee på besøk i Bergen. Da holdt han en bibeltime om "Det himmelske syn". Kaung som er mange og nitti år er fortsatt virksom som forkynner, med bosted i USA. Om det er mulig å få det til har jeg satt i gang en prosess for å invitere ham tilbake til Norge, så får vi se om det kan la seg ordne. I bibeltimen han holdt i Bergen sa Kaung blant annet: "Hva er det største behovet blant Guds folk idag? Hva er det som det mangler mest av blant Guds folk idag? Gjennom min kontakt med de kristne på forskjellige steder, finner jeg at det største behovet er behovet for åpenbaring. Takk Gud - Han har sitt folk over alt, og der er mange som virkelig har et hjerte for Herren. Takk Gud, at der et mange av Guds folk som har god kunnskap, og at det er mange som er nidkjære. Og takk Gud, at det er mange som er svært aktive i Hans tjeneste. Men, likevel finner du blant Guds folk et veldig behov for åpenbaring. Det synes som Guds folk ikke har ledelse, og at der ikke er formålsbevissthet. Du finner mange som er småbarn, som blir kastet hit og dit - som kan forandres ved ethvert lærdoms vær, og der er liten stødighet og styrke. Du finner at Guds folk er så delt og spredt. I Ord 29,18 kan vi lese: "Uten åpenbaring blir folket tøyelsesløst." Med andre ord: Dersom det ikke er åpenbaring, finner vi at folket vil gå sine egne veier. Det er ingen age over de. Ikke bare vil deres liv være "løse", men de har ingen ledelse. De vil rase ut i en retning på et tidspunkt, og ganske snart vil du finne at de farer i en annen retning - akkurat som barn. Barna kan plutselig fare mot øst fordi noe tiltrekker dem der, men før de kommer dit, blir de tiltrukket av noe mot vest, og vi ser at de forandrer kurs med en gang."

Hvor sanne er ikke Kaung's ord. Jeg finner dette overalt hvor jeg reiser og besøker ulike menigheter. Vi trenger desperat å høre fra Gud, og få tak på det som ligger på Hans hjerte, for en tid som denne. Vi kan ikke lenger la oss drive hit og dit, men vi trenger å bygge på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Jesus Kristus selv. Vi trenger å få en åpenbaring av Guds evige hensikt.

Profetiske oppfyllelser av Rosh Hashana

Som du vil se av den forrige artikkelen på bloggen min, feirer jødene i dag Rosh Hashana, det jødiske nyttåret. Det er veldig interessant å se hvordan de ulike navnene på denne høytidsdagen, i Det gamle testamente har fått sin profetiske oppfyllelse i den nye pakt. I Kol 2,16-17 skriver apostelen Paulus at de ulike gammeltestamentlige høytidene "bare er skyggen av det som skulle komme." Når det ved shabbatens innledning i dag blåses i shofarer, på det som kalles basunenes høytid, Rosh Hashana, så er dette en "skygge av det som skal komme", nemlig når det en dag vil blåses i shorfarer for å varsle at Messias kommer tilbake. I Tess 4,16-18 kan vi lese dette: "For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyebe for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene."

La oss nå se på de ulike navnene på denne dagen fra den gamle pakt:

Yom Teruah: Dette ordet kan oversettes "dagen for det oppvekkende støt." Denne dagen handler nemlig også om den første oppstandelse. Det var dette vi leste om i 1.Tess 4,16-18. Det handler om menighetens bortrykkelse, eller opprykkelse om du vil.Hvilken dag dette kommer til å bli.

Yom HaZikaron: Dette ordet kan oversettes "minnedagen." Dette er en dag for å minne hverandre om at Messias kommer. Apostelen Paulus understreker at dette er en dag vi skal trøste hverandre og sette mot i hverandre. Jesus kommer snart tilbake!

Yom HaDin: "Dommens dag." I Apgj 17,31 kan vi lese: "For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde." Videre leser vi dette i 2.Tess 1,6-10: "For dette er rettferdig i Guds øyne: Når noen volder dere trengsler, skal han gjengjelde med trengsler, og dere som møter trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler i flammende ild og straffer dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dagen han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og hyllet av alle som tror. Og dere har trodd det vitnesbyrdet vi ga dere."

Yom HaKeseh: "Den skjulte dag." Årsaken til at denne dagen kalles ved dette navn er at at dette er den eneste festen som blir feiret på den første dag i en måned. De bibelske månedene begynner alltid ved nymåne, og i gammel tid var man opptatt av å speide etter tegn på at nymånen var i emning. Dette passer godt med Jesu ord i Matt 24,36 og 42: "Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far.... Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer."

Rosh Hashana er også kalt "den siste basunens dag", og det minner veldig om ordene i 1.Kor 15,51-52: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet."

Dagen kalles også bryllupsdagen til Messias. Det dreier seg om den siste delen av selve bryllupseremonien, kalt "Lakach", hvor brudgommen tar sin brud tilside, for å være med henne for alltid. I Joh 14,3 sier Jesus: "Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er."

Og sist, men ikke minst kalles dagen Rosh Hashana, som jeg tidligere har forklart betydningen av.

Shana Tova Rosh Hashana 5767

Ved shabbatens begynnelse i ettermiddag starter feiringen av Rosh Hashana - jødenes nyttår. Da vil det bli blåst i shofarer, og Abrahams, Isaks og Jakobs Gud vil bli lovprist. Ved inngangen til det jødiske året 5767 er det 7.077 millioner mennesker i Israel. Det er en økning på 118,000 personer eller 1,7 prosent fra i fjor. Jødene utgjør 5,368 millioner eller 76 prosent av befolkningen, mens araberne utgjør 1,4 millioner eller 19,5 prosent. I løpet av det siste året kom det 19,000 nye immigranter til Israel noe som er det laveste på 20 år. Men på Israels fjell, i Judea og Samaria, som skal bosettes i følge de bibelske profetiene, vokser befolkningen med tre prosent, eller 7200 personer, i første halvdel av 2006. I juni bodde det 260.932 personer på Israels fjell, viser tall fra Innenriksministreriet. Husdepartementet har også gitt klarsignal for å bygge 690 nye boenheter i Judea og Samaria. 348 enheter skal føres opp i Ma'ale Adumim, som ligger inntil Jerusalem. I Beitar Illit skal det bygges 342 enheter. Dette er en av de raskest voksende samfunn med 25.000 ortodokse jøder. Hos profeten Esekiel kan vi lese:

"Men dere, Israels fjell, dere skal strekke ut deres grener og bære frukt for mitt folk Israel. For det skal snart komme. For se, jeg kommer til dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd. Og jeg vil føre en mange mennesker opp på dere, hele Israels hus. I byene skal det igjen bo folk, og ruinene skal bygges opp igjen. Jeg vil føre en mengde mennesker og kveg opp på dere, og de skal øke og være fruktbare. Jeg vil la det bo folk på dere som i gammel tid og gjøre enda mer vel mot dere enn i deres første tid. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. Jeg vil la mennesker, mitt folk Israel, ferdes på dere. De skal ta deg i eie, og du skal være deres arv. Og du skal aldri mer gjøre dem barnløse." (Esek 36,8-12)

Jødenes nyttårsfeiring her i Norge vil være preget av den svært alvorlige trusselen om likvidasjon av den israelske ambassadøren, trusselen om terroranslaget mot den israelske ambassaden og skytingen mot synagogen i Oslo. Takket være god innsats fra norsk sikkerhetspoliti er sannsynligvis gjerningsmennene bak dette arrestert. Det er det grunn til å takke Gud for. Mer enn noensinne trenger vi å slå ring om våre jødiske venner i Norge. Fortelle dem at vi bryr oss om dem, og at vi vil stå opp for dem mot det hat og forakt Israel og jødene nå utsettes for av enkelte muslimer, av en svært lite nøytral norsk presse, av enkelte politikere. Om alle andre svikter bør det norske kristenfolk være veldig tydelig i sin støtte til Guds utvalgte folk.

Men det er ikke bare i Norge at jødene blir utsatt for hathandlinger. The Jerusalem Post melder i dag at to synagoger er blitt vandalisert i Russland. I Khabarovsk, på grensen til Kina, en by med 580.000 innbyggere ble vinduene i byens synagoge smadret i dag tidlig. Heldigvis oppholdt det seg ingen jøder i bygningen da vandalismen skjedde. Det andre anslaget mot en russisk synagoge skjedde også i morgentimene i dag, i byen Astrakhan som ligger ved eleven Volga, sør i Russland. En molotov coctail ble kastet mot døren i synagogen, som tok fyr, men brannen spredte seg ikke. Gjerningsmennene i begge disse tilfellene er ukjent, men er nok et eksempel på den økende antisemittismen som sprer seg i verden.

Rosh Hashana er Basunenes høytid, til minne om Guds skapelse av verden. Vi kan lese om nyttårsfesten i 3.Mos 23,23-25: "Si til israelittene: Den første dagen i den sjuende måneden skal dere holde hviledag. Da skal dere blåse i horn for å minne om den hellige samling. Den dagen må dere ikke gjøre noe arbeid ..." På Rosh Hashana er det viktig å høre shofarlyden. En shofar er et bukkehorn som er omgjort til et blåseinstrument. Det skal kalle folk til omvendelse. Lyden er et symbol på at Gud samler sitt folk. Det er en tid til ettertanke. I følge tradisjonen ser Gud i livets bok på årets siste dag. Der står det hva man har gjort. Derfor er det jødiske nyttår også en ransakelelsens høytid hvor man gjør opp sin synd. Rosh Hashana er innledningen til de ti botsdahene som for fram til den store forsoningsdgaen Yom Kippur. På Rosh Hashana kan man se religiøse jøder langs israelske strender og vann vrenge lommene sine slik at rusket faller i sjøen. Andre kaster steiner ut i havet. Det er et bilde på at synden gjøres opp og kastes i glemselens hav hvor Gud ikke mer kommer den i hu. I Mika 7,19 står det: "Du skal kaste alle deres synder i havets dyp." Salme 24 er spesielt viet til denne nyttårsfesten. Kanskje en ide å lese den idag?

Som når et veldig stormvær farer fram

Mange har lest om vekkelen som gikk over de ytre øyene på Hebridene i årene 1949-1952. Duncan Campbell var det menneskelige redskapet Gud brukte for å ryste disse øyene med sin kraft og herlighet. Et stort antall mennesker ble frelst, men det skjedde også forunderlige ting. Guds herlighet skinte over disse for oss fjerntliggende øyene, slik Guds herlighetssky gjorde det i gammel tid. Mennesker på vei til sitt arbeid kunne komme i en slik syndenød at de måtte bøye kne langs veikanten. På et tidspunkt dro en stor folkegruppe til politistasjonen om natten fordi de var i en slik syndenød, og visste ikke hva de skulle gjøre. Vekkelsen på Hebridene var et genuint Guds verk av dimensjoner. Nå foreligger det en bok med øyenvitneskildringer, skrevet av ekteparet Colin og Mary Peckham, som selv sto midt oppe i vekkelsen. Dette er en veldig interessant bok fordi vi ikke bare for innsikt i det som skjedde med og rundt presten Duncan Campbell, men vi kommer også på "innsiden" av vekkelsen, og møter menneskene som ble berørt og fikk sine liv forvandlet.Det er interessant å legge merke til at Gud sender ofte vekkelser til steder som i menneskelige øyne er uten betydning, gjerne til slike små steder som øyene i de Ytre Hebridene representerer. Vi så det samme i forbindelse med den store vekkelsen som gikk over Indonesia på 1970 tallet, og vi ser det idag i forbindelse med den vekkelsen som pågår i nordområdene av Canada hvor små steder med urbefolkningsgrupper nå berøres av Guds kraft. Det samme skjer i områder av Sibir, i kalde ugjestmilde strøk. Guds kjærlighet er så stor at Han vil at den skal nå ut til de mest fjerntliggende og for oss avsidesliggende strøk av verden. For Ham er de ikke avsidesliggende. For Ham er de sentrum for Hans kjærlighet. Men Han trenger menneskelige redskaper som er villige til å gå for å bringe Faderens kjærlighet videre. Er du en av dem?Er du interessert i boken heter den"Sounds from Heaven. The Revival on the Isle of Lewis. Christian Focus. ISBN 1-85792-953-5

Bildet som følger bloggen i dag er hentet fra øya Lewis i de Ytre Hebridene, som var et sentrum for vekkelsen.

Ny spennende bønnekontakt i Canada

Mens vi holder på med å omstrukturere vår tjeneste, fikk vi i går en spennende epost fra Canada. I lengre tid har vi bedt om å få kontakt med mennesker som har et bønneoppdrag for de som lever i verdens nordlige områder. I går skrev Wonda Fost til oss, for å fortelle om det bønneinitiativet hun har tatt sammen med Veronica Dewar, for å hjelpe inuitene og andre urbefolkningsgrupper i Canada i bønn. De har kalt dette bønneinitiativet for "Linking hearts". Vi har aldri hørt om verken Wonda Fost, Veronica Dewar eller deres bønneorganisasjon, men Herren har sine veier og vet hvordan Han kan føre mennesker sammen. Det skal bli veldig spennende å se hva som kommer ut av dette. Wonda Fost befinner seg for tiden i et indianerreservat og har problemer med tilgang på internet, så det vil ta litt tid før vi kan få avklart om Linking Hearts, og vår nye tjeneste som nå er under utarbeidelse, kan innlede et tettere samarbeide. Akkurat nå er vi bare overveldet over hvordan Gud arbeider med å føre ulike bønnetjenester sammen, og at når det er Hans "velbehagelige tid", kairos tiden, så kan ting skje veldig raskt.

Viktig melding til bloggens lesere

Mandag 25.september legges jeg inn på Feiringklinikken, og etter planen skal jeg være der en måned. Det er blant annet avhengig av behandlingen, og om jeg vil være i stand til å ta del i den. Jeg kommer til å være hjemme i helgene. Dette kan få en del praktiske utfordringer. Bloggen vil muligens bare bli oppdatert i helgene, og epost vil bare leses når jeg har tilgang på datamaskinen min hjemme. Det er fortsatt mulig å sende en sms, for de som kjenner mitt mobilnr. Hjemmetelefonen vil besvares i den grad min kone har mulighet til det. Nå kan det hende at jeg får muligheter til å blogge mens jeg er på sykehuset, så dere får bare kikke innom. Det er fortsatt litt uavklart. Fram til mandag vil denne bloggen bli oppdatert hver dag. Jeg er glad for alle som vil huske meg i bønn mens jeg er på sykehuset. Be spesielt om at jeg skal få krefter til å fullføre boken jeg skriver om Israel i det profetiske lys. Vil ellers benytte anledningen til å takke for de mange positive tilbakemeldingene jeg får på bloggens innhold via eposter og telefon. Jeg rekker dessverre ikke å svare alle. Takk også til alle som ringer, skriver eller som jeg møter personlig i forbindelse med møter, som forteller at den siste boken jeg har skrevet om bønn, har betydd så mye for dem. Slikt varmer. Gud velsigne dere tilbake for alle oppmuntringene!

Klargjør ditt kall og utvelgelse - det er en ny tid!

Helgen med Christine Larkin fikk stor betydning for mange mennesker. Både de som deltok på seminaret i Sentrumkirken, og gudstjenesten i Toten Frikirke på Raufoss og på kveldsmøtet i Sentrumkirken på Gjøvik. For egen del ble dette en helg hvor jeg fikk avklart ting i forhold til mitt kall og min tjeneste. Apostelen Peter skriver dette til kirkene i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia, Bitynia - og dermed også til oss: "Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1,10-11) Vi er først og fremst kalt til samfunn og fellesskap med Jesus. "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9) Vårt kall og vår tjeneste springer ut fra dette fellesskapet. Av og til kan det være både godt, viktig og tjenelig at man vurderer sitt kall på nytt. I Forkynneren 3,1 leser vi at "Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid." Alt har med andre ord sin tid. Vi går inn i nye tider, og nye livsfaser. Vil Gud gjøre ting annerledes da? Vil Han at jeg skal forlate noe, legge noe fra meg eller av meg? For så å ikke se meg tilbake? Det er en stor fare ved at vi blir så opphengt i det som en gang var, og dermed kan selv det gode bli det bestes aller verste fiende! Av og til må jeg forsone meg med at noe har vært, og skal ikke forbli, men jeg skal gjøre noe nytt for Herren! I en slik stund kommer Jesu radikale ord til oss: "Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike." (Luk 9,62) Corrie ten Boom sa en gang: "Om Gud har kalt deg, se deg ikke tilbake for å se om noen følger etter deg. Gjør det Gud har kalt deg til."

På søndagskvelden talte Christine Larkin om Abraham, Isak og Jakob generasjonene, og om hvordan disse generasjonene er kalt til å gi videre det de har fått til neste generasjon. Problemet er bare at dette i sjelden grad skjer, og så mye blir skadelidende på grunn av dette. Isak generasjonen står der alene, fordi Abraham generasjonen sviktet i å gi videre den arv den selv hadde fått. Og så svikter Isak Jakob. Nå er vi som er dagens Isak generasjon, blitt Abraham generasjonen. Plustelig er det vi som er eldst. Hva gjør vi for å gi videre til neste generasjon det Herren har betrodd oss?

Med klargjøringen av hva som er mitt kall og tjeneste i den nye livsfasen jeg selv er inne i, blir det mye lettere å investere i det jeg er kalt til å gi videre. Det vil måtte føre til en del endringer i både organiseringen av vår tjeneste, og føre vil nye og endrede satsningsområder. Spennende er det å se at Gud nå ser ut til å legge til rette for et nært samarbeide med John og Christine Larkin om internasjonale oppdrag. Vi skal nå sette oss ned for å snakke om hva vi kan gjøre sammen i Russland, Romania og Israel, i første rekke. I mai måned neste år skal vi alle tre undervise ved en bibelskole i Danmark. Hva har Gud kalt deg til, som leser min blogg idag? Jeg har blitt betrodd noen talanter, og jeg har bestemt meg for å ikke grave dem ned. Jeg vil være fruktbærende. Selv om sykdom setter sine begrensninger, vil jeg ikke være begrenset av den, og si at jeg ikke kan utføre det Herren har kalt meg til. Det er nettopp i vår fysiske svakhet at Herren blir vår styrke. Og jeg har bestemt meg for å følge Jesu eksempel i Joh 5,19: "Sannelig, sannelig jeg sier dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Far gjøre. Det Far gjør, gjør også Sønnen." Det er viktig at vi husker ordene til apostelen Paulus i Gal 1,10: "Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være menensker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10) La ikke menneskefrykt sette standarden for det Gud har kalt oss til. La Gud sette standarden og la oss følge Ham selv om det innebærer mye lidelse.

Vær velsignet!

Jeg holder på med et bibelstudium om hvilken virkning velsignelser og forbannelser har på våre liv. Kanskje kan dette bli til et nytt bokmanus neste år? Det er nemlig ikke likegyldig hva vi uttaler med vår munn. "Tungen har makt over død og liv, og de som gjerne bruker den, får nyte godt av dens frukt," leser vi i Ord 18,21. Etter at Gud har skapt mennesket i sitt bilde, så er den første handlingen Han gjør for mennesket, å velsigne det: "Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!" (1.Mos 1,28) Hva er en velsignelse? I Ordforklaringene til den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente kan vi lese denne veldig interessante forklaringen: "Å velsigne innebærer å formidle en guddommelig kraft som rommer goder på alle livets områder, både av materiell, men særlig av åndelig art. Velsignelsen er ikke bare en bønn eller et ønske, men et virkekraftig ord (min uthevelse) som gjør mennesket delaktig i Guds gode gaver. Å velsigne mennesker betyr å be om og dermed på virkekraftig vis meddele at Guds nåde og kraft skal hvile beskyttende over dem." Dette er veldig interessant. Å uttale en velsignelse er altså noe mer enn å be eller å ønske noe for andre, det er et virkekraftig ord som gjør at vi får del i noe helt konkret. Så når vi uttaler en velsignelse så formidler vi noe håndfast og konkret. På samme måte formidler vi også noe konkret når vi uttaler en forbannelse, og denne forbannelsen kan være virkekraftig i et annet menneskes liv. En uttalt velsignelse eller en uttalt forbannelse kan hvile over enkeltpersoner, hele samfunn og konkrete geografiske steder. Noen ganger kan dette påvirke generasjoner. Som Guds barn er vi ikke kalt til å forbanne, men til å velsigne. Velsignelsen fra Gud er del av vår arv. "Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse." (1.Pet 3,9) Jesus sier det slik: "Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,44-45a)

Det er veldig interessant å lese om hvordan velsignelsen ble nedbedt av en jordisk far til sine barn i Den gamle pakt. Ta deg tid til å lese patriarken Jakobs' velsignelser over sine sønner, i 1.Mos kapitel 48 og 49.

Går vi til 5.Mos 28,2 så kan vi lese om "alle disse velsignelsene som skal komme over deg og nå deg (legg merke til de ordene!), så sant du er lydig mot Herren din Gud," og så kan vi i de følgende versene se hva dette konkret innebærer: "Velsignet være du i byen og velsignet ute på marken! Velsignet være din livsfrukt og grøden av din jord, det dine husdyr bærer, avkommet av ditt storfe og tilkomsten av ditt småfe! Velsignet være din kurv og ditt bakstetrau! Velsignet være du når du kommer inn, og velsignet når du går ut! Når dine fiender reiser seg mot deg, vil Herren sørge for at de blir slått av deg. Drar de ut mot deg på en vei, skal de flykte for deg på sju veier. Herren skal by sin velsignelse være med deg i din matbod og i alt ditt arbeid. Herren din Gud vil velsigne deg i det landet han gir deg...." (5.Mos 28,3-8)

Velsignelse er altså noe konkret, og det får konkrete følger om du begynner å velsigne. Hjemme hos oss har vi begynt med å uttale velsignelser over hverandres liv. Det er spennende å se hva som følger med dette.

Behovet for gudsfrykt

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand," leser vi i Ord 9,10. I dette verset skjuler det seg en hemmelighet for mange troende av i dag. Det er utrolig hvor "familiær" omgangen er blitt med Den tre ganger hellige Gud, i mange kristne sammenhenger her til lands. Gud er en slags "kompis", og det ser ut for meg at overfor denne "kompis'en" så kan man oppføre seg akkurat som man vil. Et av de største bønnebehovene jeg ser vi trenger å sette øverst på bønnelista vår, er behovet for gudsfrykt. Det er nemlig selve nøkkelen til visdom og til ikke bare kunnskap om Gud, men også til å kjenne Ham. I Salme 25,14 kan vi lese: "Herren har FORTROLIG samfunn med dem som frykter ham.."

Hva er så gudsfrykt? Mange vil oversette dette ordet med "ærefrykt" eller "respekt". Jeg er enig at begge disse ordene er beskrivende for hva som ligger i ordet gudsfrykt, men jeg tror ikke det er fullt ut dekkende. For det finnes noe av reell frykt i gudsfrykten - kneskjelvende, oppskakende, ærlig og oppriktig, gispende frykt. Og grunnen til dette er at Gud er Gud, og det er ikke vi. Hvis du som leser dette, i tro på den oppstandne Jesus Kristus har betrodd sin sjel i Guds omsorg, har du ingen grunn til å være redd for Gud. Hans dom over synden er allerede tømt ut på Hans syndfrie Sønn på Golgata kors. Men fordi du og jeg er begrenset, liten og skrøpelig, og Gud er uendelig, alle steder og allmektig, så forsvinner ikke all følelse av frykt når vi begynner å kjenne Gud.

Når vi begynner å kjenne Gud som den Han er, en allmektig, suveren, beundringsverdig Herre, som med en eneste befaling former et univers av glitrende stjerner ut av intet, da vil du begynne å finne din "tilfredsstillelse i Herrens frykt." Det står profetert om Jesus: "Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren." (Jes 11,3)

Det finnes mange fordeler ned Herrens frykt. La meg bare nevne noen:

Velvære: "Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte meg og ta vare på alle mine bud, så det kan gå dem vel og deres barn vel til evig tid." (5.Mos 5,29)

Beskyttelse: "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem." (Salme 34,8)

Forsørgelse: "Frykt Herren, dere hans hellige! De som frykter ham, mangler ikke noen ting." (Salme 34,10)

Mat: "Han har gitt mat til dem som frykter ham. Til evig tid kommer han sin pakt i hu." (Salme 111,5)

Oppfylte ønsker: "Herren vil oppfylle de gudfryktiges lengsel, han hører deres rop og frelser dem." (Salme 145,19)

Guds godhet: "Hvor stor din godhet er, som du har beholdt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn." (Salme 31,20)

La oss i dag bøye oss for den tre ganger hellige Gud.

Guds vindunderlige nærhet og herlighet

I går mens jeg var på vei til Gardermoen for å hente Christine Larkin, som vi ble kjent med i forbindelse med bønnekonferansen på Shetland i fjor, fylte Guds nærvær plutselig bilen på en så sterk måte mens jeg tilbad Gud at jeg lot tårene bare renne. Rett forut hadde jeg hatt en samtale med noen gode venner, og når jeg så hva Gud hadde utrettet i en vanskelig situasjon oss imellom, ble jeg så takknemlig til Han som med rette kalles "Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste." (Jes 9,6) Det finnes virkelig en "fryd i Den Hellige Ånd", og jeg frydet meg virkelig der jeg satt i bilen og lyttet til en CD med israelske lovsanger, og Guds nærvær kom. Guds herlighet er noe virkelig og konkret. Det står om Guds herlighet, Guds shekinah, blant annet i 2.Krøn 5, hvor vi kan lese om at Herrens herlighet fyller templet: "Og alle de levittiske sangerne, både Asaf og Heman og Jedutun og deres sønner og deres brødre, stod i klær av fint lin med cymbler og harper og sitarer på østsiden av alteret. Sammen med dem stod ett hundre og tjue prester som blåste i trompeter. Og trompetblåserne og sangerne, alle som en og på en gang, stemte i for å love og prise Herren, og de lot trompetene og cymblene og de andre musikkinstrumentene klinge og lovet Herren, fordi han er god og hans miskunn varer til evig tid. DA BLE HUSET, HERRENS HUS, FYLT AV EN SKY. OG PÅ GRUNN AV SKYEN KUNNE PRESTENE IKKE BLI STÅENDE OG GJØRE TJENESTE. FOR HERRENS HERLIGHET FYLTE GUDS HUS." Legg merke til at den som skriver dissse ordene beskriver hvor de ulike sangerne og musikerne stod da Guds herlighetssky kom. Dette måtte fortelles ned til minste detalj. Det skjedde slik og slik. Lukas forteller om en hendelse i Jesu liv, hvor Guds herlighet faller over Ham: "I samme stund FRYDET han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var til behag for deg." (Luk 10,21) Jeg forstår veldig godt Kathryn Kuhlman som sa: "Ikke bedrøv Den Hellige Ånd, Han er alt jeg har." Har du en gang smakt Åndens gave, har du opplevd Guds hellige nærvær, kan ingenting måle seg med det. Da vil du ha mer, og du blir varsom slik at du ikke skulle bedrøve Den Hellige Ånd, og Han dermed skulle trekke seg tilbake. Vi kjenner på desperasjonen i Davids liv når han ber: "Kast meg ikke bort fra ditt åsyn!" Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!" (Salme 51,13)

Nå gleder jeg meg til møtene med Christine Larkin. Lørdag skal hun holde et seminar i Sentrumkirken om hvordan vi kan lære å kjenne Guds stemme, og søndag taler hun først i Toten Frikirke på Raufoss, og på kvelden i Sentrumkirken. Hvis Gud gir meg kreftene til det, skal jeg tolke henne. Irske Christine har en anerkjent tjeneste i Storbritania i mange kirkelige sammenhenger, og reiser også en del i andre land. Nå ser det ut til at det kan legge seg til rette for et nært samarbeide i tiden framover. Vi skal se nærmere på hvordan vår bønnetjeneste kan kobles til hennes arbeid. I går fortalte hun meg noe jeg ikke visste om henne, nemlig at hun og hennes mann John, i mange år var en del av John og Christine Nobles menighet i Romford. John og Christine Noble har vært nære og gode venner av oss siden 1970-80 tallet. Det synes jeg var veldig hyggelig, og spennende. Det virker som om Gud er i ferd med å føre mennesker sammen igjen, for fremtidige oppdrag i Guds rike.

Hastig som lynet blinker i natten kan evigheten bryte inn

Misjonspioneren Fredrik Franson var en mann som levde hver dag som den var hans siste. Hans biograf, Efraim Palmquist, skriver at når Franson la seg om kvelden, "gjorde han det med en følelse av at han om natten skulle bli vekket av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." Neste år vil det være 110 år siden Fransons bok "Himmeluret" kom ut, en bok som omhandler de bibelske profetiene om Jesu gjenkomst, med særlig vekt på Johannes Åpenbaring. I et lite hefte han gav ut til hjelp for nyomvendte, kommer også hans eskatologiske oppfatning til syne. Jeg siterer igjen Palmquist som skriver: "Han sier der at den Herre Jesus kan komme når som helst. Derfor må man ha små regninger med Gud og hver en stund gjøre opp med Ham. Hastig som lynet blinker i natten kan evigheten bryte inn og stille oss for Guds ansikt. Det indre menneske må derfor ha den hvite drakten på og være rede til å bryte opp. Franson sier videre at du skal lære å kjenne Herren som den trygge borgen hvor du er i sikkerhet mot alle fristelser og syndig begjær. Til og med tankene dine skal finne et hjem og hvilested der inne, slik at de slipper å fare urolige omkring til det som er syndig og unyttig. Man bør regelmessig ta del i gudstjenesten, og ikke forsømme Herrens bord. Bibelen skal studeres under bønn og med ettertanke. Man bør være godt fortrolig med Den Hellige Skrift. Skulle du bli trett av Jesu selskap, skulle du komme på den tanken at du vil gå bort fra Jesus, glem da ikke å ta ordentlig farvell med Ham. Ta Ham i hånden, se Ham inn i øynene og si Ham et oppriktig takk for alt det gode Han har gjort mot deg, den tiden du har vært i selskap med Ham. Så kan du si: 'Farvell, Herre Jesus', om du kan."

Dette lille heftet som Franson kalte "Vink og råd for nyomvendte", er på mange måter et livsprogram for ham selv. Palmquist skriver videre: "Det å stille det indre livet under nøye kontroll og streng disiplin har alltid vært særs for helgener. Fromme øvelser og en streng iakttagelse av troslivet har ikke for dem dekket over apostelen Paulus' ord om rettferdiggjørelse og nåde ved tro. Kjødet må kues for at det ikke skal hindre veksten av det indre livet. Liksom den som vil være med i et kappløp må leve etter visse regler, må den som vil følge Lammet hvor det går, være streng mot seg selv. Åndens liv vokser bare hvis det gamle mennesket dør. Den som med utildekket ansikt vil skue Herrens herlighet og forvandles etter Hans bilde, kan ikke leve i den tåken som stiger opp av syndens mørke. Franson stundet etter hellighet, ikke for å vinne berømmelse, men for at han i alt ville være Herren til behag enten han var borte eller hjemme. Derfor overgav han seg til Gud uten forbehold - for å tjene Ham. Han valgte den "korsmerkede drakten".

Å ære Gud med liv og med ord

Da jeg la meg i går kveld ble jeg liggende å tenke på noen ord, jeg hadde lest i Evangeliet etter Johannes. Det handlet om dette å ære Gud. Jeg tror det er i Westminister katekismen det står at menneskets egentlige mål og hensikt er "å ære Gud og alltid glede seg over Ham", og verset hos Johannes lyder slik: "Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke." (Joh 5,44) Flere steder hos Johannes møter vi det samme: "for at alle skal ære Sønnen, slik som de ærer Faderen" (Joh 5,23), "den som søker hans ære som har sendt meg, er sannferdig, og det er ikke urettferdighet i ham." (Joh 7,18) I forbindelse med at noen jøder anklager Jesus ham for å være besatt, sier Han: "Jeg er ikke besatt. Men jeg ærer min Far og dere vanærer meg... Dersom jeg ærer meg selv, da er min ære ingenting. Det er min Far som ærer meg." (Joh 8,49 og vers 54) Går vi videre til kapitel 12, skriver Johannes om disse som trodde på Jesus, men de våget ikke å bekjenne Hans navn og vedstå seg at de fulgte etter Ham: "Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt fra synagogen. For de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud." Og så i Joh 17, hvor vi finner den såkalte yppersteprestlige bønnen som Jesus bærer frem for Faderen, så ser vi hva som var selve drivkraften i Jesu liv og gjerning: "Jeg har herliggjort deg på jorden IDET jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre." Det er det samme som vi finner igjen hos Paulus i Fil 1,20-21: "Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må BLI ÆRET ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus og døden en vinning."

Dette er noe jeg ber mye om for mitt eget liv for tiden. At jeg må være en som tilber den ene sanne Gud i ånd og sannhet, med mine ord, og med mitt liv. I gode og onde dager, i trengsler, i nød, i angst, når sykdommen slår meg helt ut. Når de gode dagene er her, og jeg kan gå lange turer i skog og fjell. Når mennesker lyver om meg, setter ut falske rykter, forbanner meg og taler ille om meg blant andre. Da ber jeg om at Gud må gjøre hele meg til en tilbeder, en som ærer Gud. Jeg gråter over mine synder, og min tilkortkommenhet. Men jeg er så takknemlig for at jeg kan bøye meg ved korsets fot, og bekjenne mine synder og oppleve Guds nådige tilgivelse til å leve videre. Når vi ærer Gud, og lever etter Hans ord, så vedstår Han seg også oss, og sørger for rettferdighet til slutt.

Det er Dietrich Bonhoeffer, martyren fra de siste krigsdagene under 2.verdenskrig, som har skrevet: "Alt vi sier og gjør handler egentlig bare om at Kristus skal bli æret blant mennesker."

Funn av gammel salmebok et profetisk tegn?

Funnet av en irsk salmebok fra tidlig middelalder, som ble gjort mot slutten av juli måned i år, er blitt betegnet som et mirakel. Den ble oppdaget av en årvåken bygningsarbeider. Det skjedde da han kjørte skuffen på traktoren han satt i inn i en hengemyr.
Boka på 20 sider blir av arkeologene datert til mellom år 800 og 1000 etter Kristi fødsel, og ifølge manuskriptekspert ved Trinity College i Dublin, Bernard Meehan, er dette den første oppdagelsen av et middelaldersk dokument i Irland på over 200 år. Aldri før er en søkkvåt samlebok fra denne tidsperioden blitt funnet begravd i en myr.
– Dette er virkelig et mirakuløst funn, sier Pat Wallace, direktør ved nasjonalmuseet i Irland, til AP.

Men vel så interessant som selve funnet var at salmeboken var oppslått på Salme 83, da den ble funnet. Dette er en profetisk salme som beskriver et fiendeangrep på Israel. Versene fra Salme 83,2-9 lyder slik: "Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke i ro, Gud! For se, dine fiender larmer. De som hater deg, løfter hodet. Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke lenger er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt - Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagrittene, Gebal og Ammon og Amalek, Filisterland og de som bor i Tyrus. Også Assur slutter seg til dem, de er blitt en arm for Lots barn." Har Gud brukt dette funnet til å gi oss en advarsel om den alvorlige situasjonen Israel er midt oppe i? Det er lenge siden jeg sluttet å tro på tilfeldigheter. Gud har brukt mange ulike og underlige ting å tale gjennom før i historien.

Skrikende behov for flere misjonærer!

Som du vil se av det jeg har skrevet på bloggen tidligere idag, er jeg opptatt av misjonens sak. Og det er mange med meg som er det - heldigvis. Men det kunne vært langt, langt flere! I dag kan vi lese i avisene at Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap har et skrikende behov for misjonærer. De har søkt etter folk i lang tid, til ubesatte stillinger i både Etiopia, Japan og Europa. Responsen er minimal. Jeg nevnte Hudson Taylor i mitt forrige innlegg. Bildet som ledsager denne artikkelen er tatt sommeren 1905, like før Hudson Taylor døde. Han sitter midt på bildet med det lange skjegget. Bildet er tatt i forbindelse med et teselskap i Changcha, sammen med misjonærer som arbeidet sammen med Hudson Taylor i China Inland Mission. Tenk hva denne mannen utrettet for Guds rike. Og tenk på hvordan han klarte å mobilisere tusenvis av mennesker for misjonsengasjement i det store Midtens Rike. Hva er årsaken til at så få melder seg til tjeneste i dag? Kan det være at det fokuseres veldig lite på misjon i våre møter? Kan det være at det ikke helt har gått opp for oss at mennesker går evig fortapt uten Jesus? Kan det være at forkynnelsen er blitt så fokusert på hvordan jeg kan få og ha det best mulig? Kan det være at vi har det for bekvemmelig? Kanskje det er en kombinasjon av alle disse faktorene. Overalt hvor Hudson Taylor kom klarte han å skape stor begeistring for misjon og et sterkt misjonsengasjement. Kanskje vi må be Gud om å reise opp nye mennesker som kan tenne hjertene i brann på ny?

Hudson Taylor kom også til Norge, og besøket gav resultater. Jeg har sakset dette fra det som i dag går under navnet Evangelisk Orientmisjon, og som er en direkte frukt av Taylors besøk her til lands:

I november 1889 kom stifteren av China Inland Mission, J.Hudson Taylor, på besøk til Norge og blev vel mottatt av forsamlingen i Møllergaten 38. Han fortalte om sitt store misjonskall, som gav støtet til dannelsen av dette store engelske misjonsselskap. Han berettet om den fremgang Guds rike hadde gjort i Kina, og manet de norske venner til å ta opp fast virksomhet for misjonen. Den ild og glød, som besjelet hans person og tale, grep dypt. Det skulde bære frukt. Treider, Guldberg og Jørgensen sluttet sig nu sammen i en komite til varetagelse av det fremtidige arbeid for kinamisjonen. Komiten gav misjonen navnet Den Norske Kinamisjon. Dette navn kan synes krevende, men da der ikke engang var andre selskaper for kinamisjonen i Norge, falt det ikke komiteen og vennene unaturlig å velge det. Man vedtok C.I.M`s (China Inland Mission) grunnregler og arbeidsprinsipp som gjeldende også for den norske kinamisjon.
Rammer for virksomhetenI korte trekk ble rammen opptrukket slik:
1. Misjonen skulle være evangelisk og kunne omfatte og samarbeide med kristne av alle annerkjente samfund
2. Det skulle samarbeides med C.I.M på misjonsmarken i Kina. Inntil den norske misjon fikk makt til å åpne eget selvstendig felt kunde de norske misjonærer arbeide ved C.I.M`s stasjoner i Kina. Videre kunde misjonærene få hjelp og forberedelse på dette selskaps skoler og institusjoner såvel i hjemlandene som på misjonsmarken. C.I.M skulde ingen økonomisk godtgjørelse ha for denne tjeneste, men vilde anse det for en glede og styrke på denne måte å bli tilført krefter til sitt store virkefelt.
3. De utsendte misjonærer garantertes ingen fast lønn, men skulde få det nødvendige til ophold og arbeide efter en bestemt skala, såfremt tilstrekkelige midler kom inn.
4.Misjonærene skulde for sitt økonomiske og åndelige behov være helt avhengig av Guds omsorg. Arbeidet skulde fremlegges for Gud i bønn og tro. Ingen ekstraordinære henvendelser til publikum om midler skulde tillates.
5. Nogen bestemt form eller kvantum av utdannelse fordredes ikke ved antagelse av misjonærer Disse kunde hentes fra alle kunnskapstrinn og samfundsklasser, såfremt de var kalt og skikket for gjerningen.
6. For mottagelsen og anvendelsen av de innkomne misjonsgaver skulde komiteen hvert år fremlegge for misjonsvennene revidert regnskap med beretning om arbeidet.
7. Misjonen står ikke i noget underordnet forhold til det engelske moderselskap, men etableres som en helt selvstendig og ansvarlig norsk misjon. Komiteen antar selv misjonærene og har det fulle ansvar for deres utsendelse og underhold.

Alfred Bosshardt, Hudson Taylor og Guds tilstrekkelighet

På vei hjem fra undersøkeler på sykehuset i går, dro jeg innom en forretning her på mitt hjemsted, som har et lite utvalg med antikvarisk kristen litteratur. Av og til finner jeg noen klenodier, som i går! En bok om en av pionermisjoærene til China Inland Mission tiltrakk seg min oppmerksomhet. Denne boken handler om Alfred Bosshardt, som i 1934, 12 år etter at han var kommet fra England til Kina for å begynne som misjonær, ble fanget av kommunistene og dømt til å dø. Han og hans kone Rose hadde da vært gift i tre år da de ble tatt til fange av Den røde arme, anklaget for å være spioner for en imperialistisk regjering. Rose ble sluppet fri, men hennes mann måtte bli med som kommunistenes fange under den berømte "lange marsjen" til Mao tse tung. Utmattet og syk ble han slept fra landsby til landsby og vist fram som spion og forræder. Dagen for henrettelsen var fastsatt til 9.mai. Alle hadde i ferskt minne hvordan to andre unge misjonærer, John og Betty Stam, ble brutalt skutt ned og kastet i en grøft av kommunistene. De arbeidet også for China Inland Mission. Den 9.mai kom, og åtte fanger ble henrettet. Et øyenvitne rapporterte at Alfred Bosshardt var en av dem. Men øyenvitnet hadde tatt feil. Hjemme i England var hundrevis av mennesker samlet for å be, også foreldrene og de sørgene i John og Betty Stams familie. Dette er en usedvanlig gripende fortelling om umenneskelige lidelser og stabasser, men også om tilliten til Gud som bærer gjennom alle prøvelser. For meg personlig virker det som om Gud hadde sørget for å få plassert nettopp denne boken i denne bokhyllen, akkurat denne dagen, da jeg trengte dens budskap som aller mest! For det gjør noe med meg å lese om Alfred Bosshardts trosvei, hans villighet til forsakelse og offer for den Herre Jesus han tjener, og samtidig se hvordan Gud sørget for ham hele veien han måtte gå. Og at Gud bærer igjennom alle lidelser, også alvorlig sykdom.

Bosshardt siterer Hudson Taylor (bildet), grunnlegeren av China Inland Mission, flere ganger. "Jeg har oppdaget at det er tre stadier," brukte Hudson Taylor å si: "Først, er det umulig, så er det vanskelig, og så er det gjort." Og så kunne han legge til: "Men korset er ikke behagelig." Når Taylor fikk kandidater til misjonsmarken i Kina, og dem var det mange av til tider, kunne det være mennesker med usedvanlige kvalifikasjoner som søkte. "Selv om vi er takknemlige for all lærdom kandidatene kan ha, legger vi langt større vekt på åndelige kvalifikasjoner," sa Taylor og la til:

"Vi vil ha mennesker som tror at det finnes en Gud og at Han både er intelligent og trofast, og som derfor stoler på Ham. Som tror at Han lønner dem som søker Ham, og derfor er bønnesjeler. Vi vil ha mennesker som tror at Bibelen er Guds Ord, og som godtar erklæringen: 'Meg er gitt all makt', og er beredte til å følge misjonsbefalingen etter beste evne: 'Gå... og lær', og stoler på Ham som har 'all makt' og lover å være med sine budbærere 'alltid'.

Når Alfred Bosshardt kom til hovedkvarteret for China Inland Mission i London første gang, fikk han se at over bønnerommet var det risset inn i stein: "HA TRO TIL GUD"

Mot slutten av sitt liv skrev Hudson Taylor: "Gud er villig til å gi oss alt vi behøver, som vi behøver det. Han utstyrer oss ikke for livsvarig tjeneste øyeblikkelig... Og hva enn Kristi tilstrekkelighet betyr for oss, gjelder den samme tilstrekkeligheten for alle dem vi leder til troen."

At boken, som jeg nå holder på å fullføre, er oversatt av Aage og Jan Aage Torp er også en hyggelig overraskelse. Thailandmisjonæren og bokhandleren Aage Torp sørget for å hjelpe meg til å finne fram til god kristen litteratur i Filadelfia-bokhandelen i St.Olavsgt i mange år, og jeg er ham stor takk skyldig for at han hjalp en da ung mann, til å bygge opp deler av mitt teologiske bibliotek med gode referansebøker, oppslagsverker og annet studiemateriale. Det hendte at han la godbitene til side i påvente at jeg skulle komme. Hans sønn, Jan-Aage har jeg hatt privilegiet å kjenne i noen år nå, et vennskap jeg setter stor pris på.

Guds evige hensikt

I dag vil jeg dele med bloggens lesere noe bibellæreren DeVern F. Fromke har skrevet. Hans bok: "Guds evige hensikt", utgitt på Logos forlag i 1975, har betydd mye for mitt kristenliv. Den var virkelig en øyeåpner for å forstå hva som ligger på Guds hjerte. Her er hva Fromke skriver: "Selv om de fleste villig innrømmer at det er riktig å begynne med Gud, så begynner de i praksis likevel med mennesket og gjør det til sentrum. La oss betrakte tre kristne grupper og hva de spesielt legger vekt på: De liberale ser menneskehetens desperate nød og behov og legger hovedvekten på det sosiale arbeid som trenger å bli utført av mennesket. Fundamentalistene som nok er klar over de sosiale behov, vet at hovedvekten først og fremst må legges på å forstå det som Gud har gjort for mennesket. Den tredje gruppen, som ofte kalles hellighetsgruppen (pinsevenner o.l), hevder at vi må gå dypere enn dette og legger hovedvekten på det verk som Gud må gjøre i mennesket.

Mens hver gruppe holder på med de sannheter de legger mest vekt på, og bølgene ofte går høye dem imellom, glemmer de totalt hva det egentlig dreier seg om. De er først og fremst opptatt av mennesket. Men mynten har også en annen side, som altfor lenge har blitt oversett. Det er denne siden vi først må betrakte hvis alt skal komme i det rette forhold til Gud som sentrum.

Når menighetens virke er menneske-sentrert, begynner med mennesket, dreier seg om menneskets behov og velferd, og bare søker det som er til menneskets fordel, da har vi galt tyngdepunkt. Hvor meget som Gud måtte ha gjort for mennesket og i det så er mennesket likevel ute av kurs inntil det dypeste og mest grunnleggende behov blir møtt. Og det største av alle menneskets behov er en gang for alle å kunne bevege seg bort fra et livssyn som kretser om selvet til et livssyn der Gud er sentrum.

Så lenge de troende lever i tiden og bare kretser om det som er til deres egen fordel, vil vår forkynnelse og tjeneste være:

menneskesentrert i stedet for gudssentrert, rettet mot forløsningen og riket i stedet for Guds evige hensikt, opptatt med den himmel og herlighet som venter mennesket i stedet for Guds evige tilfredstillelse, herlighet og ære.

Guds kall var et kall til metanoia. Dette greske ordet betyr omvendelse, å vende seg fra synd, fra det gamle livet med dets kurs og interesser. Men det betyr enda mer et kall til fullstendig forvandling i sinn, en ny måte å se tingene på. Sann omvendelse må derfor aldri stanse før vi har fått den rette innstilling: helt å leve for å oppfylle det Gud hadde tenkt fra evighet av. Til slutt blir det helt nødvendig for oss å se hvordan alt som den evige Fader har ønsket å planlagt for seg selv blir nøkkelen til forståelse av hva Han egentlig vil gjøre: 1) For sin Sønn. 2) For mennesket. 3) Ved korset. 4) I denne tidsalder og 5) I de kommende tidsaldre. Våre liv og vår virksomhet blir ikke rettet mot Hans endelige hensikt og mål før vi kommer til en dypere forståelse av meningen med følgende tre fundamentale emner: åpenbaring, gjenopprettelse og virkeliggjørelse.

Åpenbaringen av Faderen: først og fremst hvem Han er, hva Han ønsker, planlegger og har til hensikt (dette er vårt utgangspunkt)

Gjenopprettelsen: av alle ting, slik at de kan oppfylle Guds evige hensikt (ved at vi betrakter helheten i Guds plan fremfor deler av den)

Virkeliggjørelsen: av alt Gud opprinnelig planla (idet vi finner vårt samordningspunkt i Ham)

Paulus oppsummerer hele spekteret i en eneste setning når han sier: "For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet!Amen." (Rom 11,36)

* Alle ting er av Gud. Dette innebærer noe mer enn at det kommer fra Gud. Som et speilbilde kan sies å være en gjengivelse av originalen, slik kan en si at alle ting er av Gud.

* Alle ting er ved Gud. Alt opprettholdes ved Hans stadige og mektige åndepust. I Ham lever vi og beveger oss, ja det er alene Ham som skal ha æren for at vi i det hele tatt er til.

* Alle ting er til Gud: Alt finner sin endelige hensikt og sitt mål i Gud.

Viktig oppdagelse av en messiansk jødes undervisning

Det finnes noen øyeblikk som blir stående som viktige veikryss i ens liv. Et av de siste for min egen del, er "oppdagelsen" av undervisningen til en messiansk jøde ved navn Art, eller Arthur Katz. Når jeg leser hans bok "Apostolic foundations", er det mange ting som liksom "faller på plass" i mitt liv. Han sier og skriver så mye av det samme som jeg selv har tenkt, sagt og skrevet. Jeg vil komme tilbake med noen notater om denne undervisningen på bloggen senere. Katz er idag en mann midt i 70 årene, og en av lederne for Ben Israel Fellowship i Minnesota, USA. Han har tidligere bodd på New Zealand, hvor han samarbeidet mye med Ken Wright, en kjent og aktet mann på New Zealand, med den sterk profetisk tjeneste. Ken Wright fikk stor betydning for mitt liv i 1979/1980 da jeg lyttet til hans undervisning om "Oljepressen i Getsemane." Når Katz nevner andre som har influert hans liv sterkt, personer som: A.W. Tozer, Watchman Nee, T. Austin Sparks, så er også dette personer som har hatt stor betydning for mitt liv som kristen. Og for egen del må jeg nevne en annen messiansk jøde, nemlig Lance Lambert. Jeg har ikke bare hatt den store gleden av å lytte til hans undervisning, både i Israel og Norge, lese hans bøker, men også få møte ham. Jeg føler jeg kan samle sammen noen tråder nå, tråder som hører sammen med min livsvev. Undervisningen til Art Katz vil utvilsomt få betydning i min videre tenkning rundt dette som har med menighet å gjøre, for min egen del. Han har hjulpet meg et langt stykke videre i forhold til de stegene jeg må ta, når det gjelder min egen menighetstilhørighet. Og det takker jeg Gud for. Han sender mennesker i vår vei, når vi trenger dem aller mest. Art Katz er et slikt redskap som Gud bruker. For meg er det også interessant at Mor Basilea Schlink er en person han stadig henviser til, i sin sentrale undervisning om korset, Guds rike, Jesu etterfølgelse og den lidelse og de omkostningene vi må regne med i etterfølgelsen. Katz har i dag sviktende helse. Jeg vil oppmuntre til forbønn for ham.

Fornyet kall til forbønn for verdens folk og nasjoner

Selv om det nå sikkert er 10-15 år siden jeg så det, glemmer jeg ikke et bilde som sto på trykk i et misjonsblad, utgitt av en asiatisk misjonsorganisajon. Det var et bilde av et enslig kors som sto på en høyde utenfor den tibetanske hovedstaden Llasa. Dessverre er bladet med dette bildet blitt borte, men det finnes fremdeles i mitt hjerte. De som hadde tatt bildet tilhørte et bønneteam som hadde reist til Tibet, for å be om et gjennombrudd for evangeliet på dette svært mørke stedet på jord. Men noen hadde vært der før dem, og plantet korset på denne høyden med utsikt over Llasa med sine 310.000 innbyggere. Her om dagen fikk jeg et annet misjonsblad i posten, Lys i Øst som er organ for Pinsevennenes Ytremisjons arbeid i Eurasia. Der så jeg et annet bilde som minnet meg om bildet jeg så i bladet fra den asiatiske misjonsorganisasjonen. Dette bildet viser to menn med utstrakte armer, som står oppe på en høyde og ber for en avsidesliggende landsby i Russland, på grensen til Mongolia. Det er den svenske misjonsorganisasjonen Ljus i Öster, som har sendt inn bønne- og evangeliseringsteamet til dette omådet, og de kan fortelle om at et 50-talls mennesker ble frelst i den forbindelse. Hør bare: "Altajerne lever i mørkets skygge. Når man prater med dem forstår man straks deres nære kobling til sjamaner og okkultismene. Vi la merke til at der det hadde vært en sjaman i familien var barn eller barnebarn enten svake eller sykelige fra fødselen, eller de fikk problemer senere i oppveksten. Mange sliter psykisk. Mentalsykehusene i Aktaj er overfulle. Alkoholisme, mord, utukt og tyverier er utbredt. Men Gud gjør under midt i mørket. Vi fikk med egne øyne se at syke ble helbredet og mennesker besatt av demoner ble satt fri. Guds fred kom inn i ulykkelige hjerter og familier ble gjenforenet."

I går satt jeg på trammen til bønnekoia mi, og overgav meg til Gud på nytt. Til Hans planer og hensikter med mitt liv. De første resultatene fra MR undersøkelsen forelå i går, og de skaper usikkerhet om fremtiden. Men fremtiden er i Herrens hender. I går gav jeg meg på nytt til det jeg opplever Gud har kalt meg til: Til forbønnens tjeneste, til forkynnelse og bibelundervisning. For en del år siden kalte Gud meg til å trene mennesker til å foreta bønnereiser til ulike deler av verden, til områder som virkelig trenger åndelige gjennombrudd, til å be for Israels land og folk, til å mobilisere mennesker for å be for nasjonene. Nå er tiden kommet for å fornye dette kallet. Til tross for sykdommen. I bønnekoia mi kommer jeg til å henge opp verdenskart og kart over strategiske steder, så blir det lettere å be foran dem. Jesus siterte de profetiske ordene hos Jesaja, og sa dette om menigheten: "For mitt hus skal kalles ET BØNNENS HUS FOR ALLE FOLK." (Matt 21,13 og Jes 56,7)

La oss huske Oswald Chambers ord: "Bønn istandsetter oss ikke for større oppgaver. Bønn er vår største oppgave."

Vi venter på jordens dyrebare grøde

I natt drømte jeg om innhøstning og spirekraftige såkorn. Jakob skriver i sitt brev: "Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens dyrebare grøde. Han venter tålmodig på den, til den har fått tidligregn og senregn. Vær også dere tålmodige, og styrk hjertene, for Herrens komme er nær." (Jak 5,7-8) "Mens mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene", (Jes 60,2) fokuserer jeg på de profetiske ordene fra profeten Joel som gjelder for vår tid: " I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord, de unge skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut av min Ånd, og de skal tale profetisk. Jeg lar varsler vise seg oppe på himmelen og tegn nede på jorden: blod, ild og røykskyer. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og strålende. Men hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst." (Joel 3,1 ifølge Apgj 2,17-21) Til tross for alt mørke rundt oss, fokuserer jeg på den store gjerning som Den Hellige Ånd skal utføre i vår tid, i den siste tiden før Jesus kommer igjen. Denne siste store utøselsen av Den Hellige Ånd som skal berøre alle mennesker, og føre til en stor innhøstning av mennesker for himlenes rike. Vi ser allerede mange tegn på at muslimer, hinduer, buddhister blir frelst, og mange er de som gir sine liv for at dette skal kunne skje. Martyrskaren teller stadig flere sjeler. Vi opplever bokstavelig det som står i Salme 126,5-6: "De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd." Det er hardt jordsmonn mange steder, men når Den Hellige Ånd væter jorden gjennom martyrenes tårer, bærer jorden rik frukt.

Jakob taler spesielt om Herrens komme. De første kristne levde i forventningen om Jesu umiddelbare komme. De opplevde mange ganger at Den Hellige Ånd ble utøst over mennesker, og de så mennesker frelst, helbredet og satt fri. Men Jesus kom ikke i deres levetid. Jakob sier mer: Vær tålmodige, sier han, henvendt til den tids og vår tids kirke. Det gjenstår noe som Gud venter på skal skje. Og så taler han profetisk om to slags åndelige årstider. Han snakker om tidligregnet som faller om våren, som væter de nyplantede såkornene og får den til å gro og vokse, så kommer måneder av tørke, før senregnet kommer, og innhøstningen kan skje. Gud venter på senregnet, og det regner mange steder på jorden i dag. Nå ber jeg om at dette senregnet også må falle over Norge.

Charles Wesley, som var en yngre bror av metodismens grunnlegger, John Wesley, og en av de fremste salmedikterne i den engelsktalende verden, skrev dette om Jak 5,7: "Bonden ventet på sin dyrebare grøde, som vil kompensere og gi vederlag for hans arbeid og tålmodighet. Han vil motta tidligregnet umiddelbart etter at han har sådd, og senregnet rett før innhøstningen." Charles Wesley trodde på en stor utøsing av Den Hellige Ånd rett før Jesus kommer igjen. På dette punktet deler jeg hans tro. La oss be om det!

Russiske skolebarn får igjen høre om Jesus!

Aftenpostens korrespondent i Moskva, Per Kristian Aale, skrev en veldig interessant kommentar i Aftenpostens morgenutgave, onsdag 6. september i år. Den har tittelen "Kristus erstatter Lenin", og Aale kan fortelle at kristendomsfaget inntar den russiske skolen, for første gang siden tsartiden. "Den russiskortodokse kirken er i ferd med å gjenvinne sin innflytelse - etter syv tiår med sovjetisk ateisme." Jeg siterer fra Aale's kommentar: "Ved inngangen til barneskolen i landsbyen Jamkino, noen mil sørøst for Moskva, står en bronse-Lenin og skuer utover skolebarna som tripper for å ta fatt på det nye skoleåret. Men på barnas timeplan i år står et fag som kan få Sovjetunionens grunnlegger til å snu seg der han ligger i manusoleet på Den røde plass: kristendom. Fire russiske fylker har i år innført obligatorisk kristendomsundervisning eller "ortodoks kultur" - mens en betydelig del av landet har innført det som valgfag. I tsartiden måtte russiske skolebarn studere faget "Guds lov", men etter den kommunistiske revolusjonen i 1917 ble kristendomsfaget erstattet av studier i marxisme og leninisme."

Dette er virkelig et takkeemne til Gud. Vi som har reist en del og besøkt Russland i årene etter kommunismens fall, og særlig da landsbygdene, har lagt merke til den svært lave kunnskapen om kristen tro. Mange steder hvor jeg har forkynt i offentlige rom som kinoer, Folkets hus, i hjem har jeg vært nødt til å forkynne svært enkelt. Nesten som på sønddagsskolen. Elementær forståelse av kristen tro har vært helt mangelvare. Nå kan dette heldigvis bli mye bedre. Allerede fra barnsben av kan russiske barn nå få høre evangeliet om Jesus, bli kjent med bibelfortellingene. Dette kan bety kolossalt mye for evangeliets og kirkens stilling i landet. Det skjer ikke uten sterke protester fra landets over 20 milloner muslimer. Motstanderne av det nye kristendomsfaget mener at det bryter med grunnloven, og ifølge religionsloven fra 1997 skal all offentlig undervisning i Russland være sekulær. Men innføringen av faget skjer etter velsignelse fra president Vladimir Putin, den russiske regjeringen og millioner av russere. Kreml fremholder at ortodoksi er en integrert del av den russiske kulturen. Som Aale skriver: "Det å være ortodoks kristen har nærmest blitt synonymt med det å være russer; som Putin uttalte det i forbindelse med en julegudstjeneste: I grunnloven er stat og kirke separert, men i russernes sjel er de ett.

La oss takke Gud for alle russiske skolebarn som nå får høre om Jesus!

Terapeuter eller kristne - og livet i de første kristne hjem

Som bloggens lesere sikkert har oppdaget er jeg lidenskapelig interessert i å lese kirkehistorie. For tiden holder jeg på med å gjøre noen dypdykk i kirkehistorien til Eusebios av Cæsarrea. Han var en av Oldkirkens mest lærde menn og ansees å innlede den patristiske teologiens gullalder på trehundretallet. Fra Apostlenes gjerninger vet vi at det var i Antiokia at disiplene først ble kalt for kristne, jfr Apgj 11,26. Eusiebios siterer en hedensk historiker ved navn Filon. Denne Filon har skrevet en bok om den første kristne tiden med en svært interessant tittel: "Om det kontemplative livet og bederne", og der forteller Filon at de kristne gikk under navnet terapeuter og kvinnene terapeutider. Bakgrunnen for dette navnet var enten at de drev med det vi i dag vil kalle for indre helbredelse, - de skulle altså hjelpe mennesker med sjelens dype sår som en lege og helbrede mennesker fra deres onde lidelser og pleie dem - eller navnet kom av deres rene og oppriktige tjeneste og gudsfrykt. Eusebios skriver: "Det er ingen grunn for å utrede om Filon selv har gitt dem dette navn som tilkommer dem med rette eller om de selv kalte seg dette ettersom navnet "kristen" ennå ikke var kjent overalt."

Eusebios forteller videre om hvordan hjemmene til de kristne var innredet, og siterer igjen Filon. "I hvert hus finnes det et hellig rom, som kalles helligdom og er en avskilt plass, der de i ensomhet øver seg i det hellige livets hemmeligheter." Han forteller videre at dette ikke er et sted hvor man spiser og drikker, men et sted hvor man leser loven, profetenes budskap og synger lovsanger... Hele dagen fra morgen til kveld er for den en øvelse. De leser de hellige skriftene;" og så nevner Filon at de studerer fedrenes skrifter, studerer allegoriske fortellinger, og "skrifter av gamle menn, deres grunnleggere". Det er veldig interessant å se hvordan Eusebios utlegger dette som Filon har skrevet ned: "Dette synes å være skrevet av en som selv har hørt dem utlegge de hellige skriftene. De gamle forfatternes skrifter som han sier at de eide var trolig evangelier og apostlenes skrifter og kanskje visse utleggninger av profetene, slik som det finnes i Hebreerbrevet og i flere andre brev av Paulus." Filon forteller også at de ikke bare "hengir seg til meditasjon men forfatter også sanger og hymner til Guds ære", skrevet på vers og med "melodier i verdige rytmer."

For det første er det jo interessant at en samtidig historiker med den første kristne tiden, skriver en bok med navn: "Om det kontemplative livet og bederne", og at han skildrer hvordan de første kristne levde i stillhet, bønn og kontemplasjon ved å studere de hellige skriftene de hadde tilgang på. Det er tydelig at hvert hus hadde sitt eget "lønnkammer", et sted spesielt innredet for bønn. For det andre viser dette hvor stor vekt det ble lagt på bønn og på å leve det indre livet med Gud. Dette er altså skrevet av en ikke-troende. Han legger merke til deres liv og deres livsførsel, og han eller andre i hans samtid gir disse menneskene navnet terapeuter og bedere. Dette var altså karaktertrekk ved de første kristne. Noe å ta med seg inn i vår samtid.

Du som følger oss på livsreisen

De lysende stjernene og kreftene som gjennomstrømmer verdensaltet blekner og forsvinner i glansen fra Ditt lys, Din makt og Din storhet. I Deg, og bare i Deg, er Den allmektige Faderens bilde synlig og tydelig tegnet. Slik Faderen er i de himmelske verdener, slik er også Du, Hans barn, Den første og Den største, Du som har båret Faderens storhet til oss, Du som i begynnelsen la jordens grunnvoller, Du som er vårt forbilde, Den som følger oss på livsreisen. vår ledestjerne og vårt lys. Vi takker, lovsynger og velsigner Deg og bøyer i tillit våre knær for Din trone. Bygg oss opp i en fast tro, gi våre kropper helse så vi alltid kan lovsynge Deg, - i alle livets forhold. Om vi ser Deg, Herre, skal vi aldri dø, og om vi bekjenner Ditt navn skal vi aldri gå fortapt. Om vi ber til Deg, skal vi bli bønnhørt. Herre, gi oss tilbake kraften fra vår første overgivelse og bevar oss i den fra dag til dag hele livet ut. Befest og styrk vår tro slik at den når fram til modenhet og fasthet og en dag står i fullkommenhet. Herre, jeg takker for Din makt og Din hvile, for Ditt lys og Dine engler, Dine sendebud som leder og styrker alt som lever, for alle dem som er født av Deg, som blir i enheten og følger Din vilje, for den som i sannhet påkaller Ditt navn og lar troen bli en lovsang til Deg. Du som bor i skyene, Du Uendelige og Usigelige, det er Du som former og gir innhold til våre liv. Du er Faderen, som berger og løfter, tilintetgjør og levendegjør.

De lysende stjernene og kreftene som gjennomstrømmer verdensaltet blekner og forsvinner i glansen fra Ditt lys, Din makt og Din storhet.

Fra Østkirkens liturgi

I din hånd er mine tider

På skrivebordet mitt står det et lite kort med følgende tekst: "Vær ikke redd for i morgen - Gud er allerede der!" Idag gir den setningen ekstra mening. Jeg har nettopp kommet hjem fra et røntgeninstitutt hvor jeg har fått tatt en MR. I natt lå jeg lenge og tenkte: "Skal jeg ta denne undersøkelsen eller ikke? Utsette den noen måneder?" Jeg vet at når den er tatt, så er det ingen vei tilbake. Da vil jeg sannsynligvis ha et svar på om legens teorier er rett. Vil jeg ha det svaret? Både ja og nei. Så lenge man lever i uvisshet, så kan man jo leve i troen på at legen tar feil, det er ikke noe galt. Når undersøkelsen er tatt, er det ingen vei tilbake. Svaret som vil foreligge om noen dager, kan snu opp ned på mangt og mye. Det kan være positivt og det kan være negativt, for meg, for mine og for min og deres framtid. Da er det godt å kjenne sannheten i ordene fra Salme 31,16: "I din hånd er mine tider." Det skaper trygghet. For lenge siden la jeg mitt liv i Herrens hender. Jeg er blitt salvet og bedt for mange ganger. Jeg hviler i dette.

Den hellige russiske staretsen Siluan (1866-1938), som store deler av sitt liv bodde på Athos som eneboer og åndelig veileder skrev en gang:

"Hvordan kan du vite om du lever i Guds vilje? Dette er tegnet: dersom du bekymrer deg for noe, indikerer det at du ikke hviler fullstendig i Guds vilje, hvor mye du enn tror du har overgitt deg til Ham. Den som lever helt etter Guds vilje er ikke bekymret for noe. Dersom han trenger til noe, overlater han både behovet og seg selv til Herren. Han legger alt i Guds hånd. Om han ikke får det han synes han behøver, bevarer han likevel roen og freden, som om han hadde fått det. Han er ikke redd, hva som enn hender, for han vet at han har lagt sitt liv i Guds allmektige hånd. Når han blir syk, tenker han: Herren kjenner til sykdommen, og Han er med meg gjennom lidelsen. Slik bevarer han freden i kropp og sjel."

Bildet som følger teksten i dag er tatt av min sønn Joachim. Det er tatt på vår tur til Rondane sensommeren i år, og viser nedstigningen til Rondvassbu. Det var en kjempefin tur, med godt vær det meste av tiden, selv om vi ble dyvåte av regn før vi kom tilbake til utgangspuniktet, Spranget ved Mysusæter. Jeg elsker å gå i fjellet, og dette bildet får stå der som et symbol på lengselen etter Gud, stillheten, friheten og morgendagen. Den behøver jeg ikke å frykte: Gud er allerede der!

En nattverdvekkelse

Jeg er enig med Ulf Ekman i at det kommer en nattverdvekkelse snart! Vi må returnere til den nytestamentlige gudstjenestefeiringen, og der hører nattverden med. Tiden er høyst moden til å studere hva Bibelen sier om nattverden, eller eukaristin, som er et annet ord som brukes om dette hellige måltidet. Eukaristi er ett svært gammelt gresk ord som betyr "takksigelse" og som har vært brukt om nattverden helt fra begynnelsen av. Det går tilbake til de ord som Jesus brukte da Han tok et brød, takket Gud og brøt det og gav det til disiplene. Går vi til Apostlenes gjerninger, ser vi at nattverdfeiringen var veldig sentral i de første kristne forsamlingene. Og fordi dette var en så sentral ting, må det ha vært mye undervisning som er blitt gitt, slik at forsamlingenes medlemmer skulle forstå hvorfor nattverden og feiringen av den er så viktig. I dag derimot er det lite, eller ingen slik grunnleggende undervisning som gis. Mange vet rett og slett ikke hvorfor vi feirer nattverden, eller hva dette måltidet innebærer og hvilken betydning det har for mitt kristenliv. Nattverden kom til å bli feiret fra den aller tidligste tid som en del av søndagsgudstjenestens tilbedelse. På Herrens dag, det vil si på den første dag i uken, den dagen da Jesus hadde oppstått fra de døde, begynte man - ofte i smug på grunn av forfølgelser - å samles for å tilbe den Oppstandne.

Justin Martyr, død år 165 etter Kristus, skriver i sitt forsvar for de kristne hva de egentlig gjorde. Han skriver til den romerske keiseren Antonius Pius (138-161 e.Kr): "På den dag som kalles solens dag samles vi alle, fra byene og fra omlandet. Vi leser fra apostlenes skrifter så lenge som tiden strekker til. Når oppleseren slutter holder biskopen en tale, og oppmuntrer ivrig til å etterfølge disse herlige ord. Deretter reiser vi oss alle og ber, og når vi har avsluttet bønnen, blir brød, vin og vann båret fram. Biskopen frembærer bønner og takksigelser, og folket svarer med "amen". Etterpå deles de velsignende gavene ut og tas imot av hver og en, og til de som ikke er tilstede, sendes de ut med diakonene."

Dette er en beskrivelse av en gudstjeneste slik den ble feiret fra tidlig 100 - tallet, ikke så mange år etter de 12 apostlenes død. Det er faktisk det tidligste vitnesbyrdet vi har om hvordan en nytestamentlig gudstjeneste ble feiret.Vi ser at nattverden feires og har sin selvklare plass sammen med forkynnelsen av Ordet.

Det mest sentrale som skjer i nattverden kan forklares med et eneste teologisk ord: realpresens. Kort sagt betyr det at man trodde virkelig på Jesu "virkelige nærvær" i nattverden. Det er veldig interessant at vi må forflytte oss helt til visse deler av reformasjonstiden på 1500-tallet og til opplysningstiden på 1700-tallet, før man begynner å diskutere dette, og tanken på at Jesus ikke skulle være virkelig nærværende i brødet og vinen, dukker opp. I de første forsamlingene var det ingen tvil om at Jesus virkelig var til stede i brødet og vinen. Om dette skriver Justin Martyr: "Fordi dette brød og vin er blitt eukaristi (takksigelse) kaller vi denne føde eukaristi, og ingen kan ta del i den hvis han ikke tror at det vi underviser er sant, har tatt imot dåpen til syndernes forlatelse og pånyttfødelse og lever for å holde det Kristus har lært. For det er ikke som vanlig brød og vanlig drikke vi tar imot dette men som Jesus Kristus vår Frelser... Så har vi lært at brødet som er velsignet gjennom hans Ords bønn ... er det kjøtt og blod av den Jesus som ble gjort til kjød."

Jeg glemmer jeg ser vrangen

Tidlig i dag våknet jeg med en linje fra et dikt som betyr så mye for meg. Det lyder slik:

Mitt liv er som en billedvev, der Gud alene vever. Han velger farger selv som mønsteret best fremhever. Men når Han vever sorgens tråder, stanser pilegrimssangen. Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen. En dag er veven ferdig blitt og skyttelen er stille. Da vil Han rulle teppet ut og si meg hva Han ville. Da skal jeg se at mørke tråder også trengs iblant, så gull og sølv og alle farger bedre bakgrunn fant.

Det er ikke alltid like enkelt å se, eller begripe hva som er Guds hensikt og plan. Om to dager skulle jeg ha vært på Færøyene og undervist på et bønneseminar. Når det var ferdig der, var jeg invitert til å delta på en samling for bønneledere fra hele Europa, på Ashburnham i sør-England og jeg skulle få treffe og være sammen med bønnelederen Brian Mills, som har betydd så mye for mitt kristenliv. Men slik blir det ikke. Sykdom omgjør disse planene. Det ble derfor til stor trøst for meg å våkne med denne setningen: "jeg glemmer jeg ser vrangen". Våre planer er ikke alltid Guds. Han vever på min livsvev. Han velger de fargene Han selv vil. For det er Han som vet hvordan veven skal bli til slutt. En dag skal jeg oppleve det som står i Jes 38,12: "Som et gjetertelt blir min bolig tatt ned og ført bort fra meg. Nå rulles min livsvev sammen, de siste trådene skjæres over." Først da er jeg ferdig - ikke før.

Broder Charles av Jesus (1858-1916). som døde som martyr, bad denne bønnen, som jeg har gjort til min:

Jeg hengir meg til Deg,
gjør med meg hva Du vil.
Hva Du enn gjør med meg,
takker jeg Deg.
Jeg er rede til alt,
jeg aksepterer alt.
Må bare Din vilje skje med meg
og med alt Du har skapt;
jeg ønsker meg ingenting annet, min Gud.

Jeg legger mitt liv i dine hender,
jeg gir Deg det, min Gud,
med hele mitt hjertets kjærlighet,
for jeg elsker Deg,
og det er et behov hos meg
å få gi meg selv,
å overgi meg i Dine hender
uten forbehold,
med uendelig tillit,
for du er min Far.

Gud holder alt i sin hånd. Ingenting befinner seg utenfor Hans innflytelsessfære, ingenting kan kullkaste Hans planer. Det finnes ikke et øyeblikk hvor ikke Gud meddeler seg. Det er en uavbrutt kontinuitet i Hans planer, og handling. Troen ser dybdedimensjonen i den hverdagslige virkeligheten. Det som i virkeligheten gir oss lærdom er ikke i første rekke det som skjer på det intellektuelle plan; tanker og teorier, ting vi har lest oss til. Slikt sitter oftest bare i hodet og forvandler slett ikke livet. Det som påvirker oss er det som det hebraiske ordet "dabar" beskriver: hendelser. Det samme ordet brukes for nettopp ordet "ord". På hebraisk er altså ord og hendelse det samme. Gud taler gjennom hendelser og begivenheter. Ved å ikke protesterer mot det som hender, men i stedet ta imot det som et budskap fra Gud, lever jeg i Guds nærvær. Jeg er meg bevisst at Han aldri opphører med å bearbeide meg, å forme meg på samme måte som en skulptør former sitt materiale. Her kreves ikke mange tanker, ei heller mange ord. Jeg kan si det samme som Theresa av Jesusbarnet: "Jeg tilhører ikke meg selv lenger, jeg er fullstendig overlatt til Jesus. Han står altså fritt til å gjøre med meg hva Han vil." Jeg ber: "Far, i Dine hender overlater jeg min ånd."

Kristus og min synd

I dag vil jeg dele med dere noe som fader Lev Gillet har skrevet i boken: "JESUS - enkle betraktninger om frelseren." Der kalles bare fader Gillet for "en munk fra Østkirken". Fader Gillet var ikke et menneske som fremhevet seg selv på noen som helst måte. La oss lytte til hans kloke ord og be sammen med ham hans bønn:

Jesus sier til apostlene at en av dem vil fårråde Ham. De trekker ikke Hans ord i tvil, de utbryter ikke: "Herre, det er umulig!" Derimot blir de forstemte og spør, den ene etter den andre: "Er det meg?" Erfaringene om mine egne feil bør gjøre meg meget ydmyk. Jeg tør aldri utelukke muligheten for nye synder. Med frykt og beven må jeg spørre: "Kommer jeg til å forråde deg en gang til? Blir jeg den neste forræderen?"

"Hva gir dere meg? Og jeg vil utlevere Ham til dere". Judas' spørsmål til prestene er mitt spørsmål til Satan: "Hvilke gleder gir du meg? Hvis du gir meg det eller det, vil jeg utlevere Ham til deg". Kanskje ser jeg ned mens jeg hvisker frem denne overtalelsen, kanskje vasker jeg mine hender. Det skjer dog ikke uten at jeg innerst inne merker nålestikket. Og likevel forråder jeg Ham. Arme sjel, du vil meg og samtidig vil du forråde meg. Fordi det er noe annet du vil enn meg. Du kan i sannhet ikke ville meg hvis ikke jeg alene er den du vil.

"Og han overga Jesus til deres vilje". Disse ordene fra Evangeliet, om Pilatus, tar sikte på meg, hver gang jeg for min del samvirker med Fristeren eller gir anledning til min neste synd. "Forråder du menneskesønnen med et kyss?" Judaskysset i meg er hver bønn jeg våger å be uten først å ha jaget bort ethvert behag i det onde.

"Også denne var med Ham .... også du er en av dem". Tanken martrer meg. Den gjennomborer mitt hjerte fordi jeg selv i min synd ikke kan glemme den tiden da jeg som Peter fulgte Jesus.

Min Frelser, gjennom mine synder og mine hemmelige sår baner du en vei inn til meg. Du er nærværende i min synd. Når jeg synder, er du stadig til stede i meg, stille og taus. Selve ditt nærvær fordømmer det jeg gjør. Men samtidig forstår du meg og min synd i en langt dypere forstand enn jeg selv makter det. For du er meg nærmere enn jeg er meg selv. Du dømmer meg ikke som en fremmed. Du gjør deg lik med den som står foran deg, med synderen. Og dog er du i samme øyeblikk det stikk motsatte av det jeg er. Du omslutter meg med ditt nærvær og med en ufattelig barmhjertighet.

Herre, det er denne nærheten og denne barmhjertigheten som bevirker at et skrik av angst og avsky alltid vil bryte fram i meg i syndens øyeblikk. Det er den som midt i den syndige handlingen som jeg ikke har sjelsstyrke til å avbryte, får ropet til å heve seg - påkallelsen av ditt navn: JESUS!

Min Frelser, at du er nærværende i min synd, er en stor nåde. Din hånd er strukket ut for å holde meg tilbake fra avgrunnen. Men hvis jeg så viser tilbake den ytterste nåde som gir meg til kjenne midt i synden, hva skal det da bli av meg? Du uttaler ikke noen bestemt kjennelse. Selve din person er dommen som felles over meg. Men din person er samtidig nådeproklamasjonen og nådeshandling. Det ville ikke være et nådens ord om det ikke var et dommens ord.

Hvor skyldbetynget mitt liv enn måtte være, i fortid som i nåtid, det hører dog til nådens orden, innenfor de grensene som Gud har satt for hver enkelt mennesksskjebnes tilknytning til Hans nådesplan. Mine synder er - mine 'dissonanser' kunne jeg kalle dem - alltid deler av nådens altomfattende symfoni. Denne tanken rettferdiggjør ikke dissonansen som sådan, for i et gitt øyeblikk vil den kunne sette seg opp mot nåden - og det er døden. Men så lenge både min anger og min tilgivelse kan komme inn, så lenge står motstanden, dissonansen, dvs synden, potensielt i nådens orden. For dette er du velsignet, Herre.

Fordømmelsen så vel som utvelgelsen skjer i Kristus. Forenet med Ham mottas jeg for Hans skyld og i Ham. Men som synder blir jeg fordømt i Kristus, for Han som ikke kjente til synd, er blitt gjort til synd for oss. På Golgata fant det sted en stor utveksling mellom synderen og Hans Gud. Jeg synder - Jesus dør. Synden ble lukket inn i Hans hjerte, og Gudmennesket selv blir den forkastede, den fordømte. For den troendes fromhet er det stadig meget å utforske i dette mysterium - så langt som Guds mysterium i det hele tatt lar seg utforske. Jeg vil tale til deg om det, Herre.

Kommentar til artiklene om Ignatius

Jeg ser at sitatene og kommentarene mine om biskop Ignatius, den tredje biskopen i Antiokia-menigheten, blir kommentert på en annen blogg av Sjur Jansen. Han mener seg å vite at jeg støtter opp om paven. Noe slikt kan han ikke lese ut av det jeg skriver. Jeg finner ikke noe bibelsk belegg for noen pave. Slikt fantes da heller ikke i kirken før biskopen av Rom, trådte ut av kirkens tradisjon, og krevde en maktposisjon. Da keiserresidensen fra keiser Konstantins tid ble flyttet fra Rom, fikk Roms biskop en friere stilling enn biskopen i Konstantinopel, som var hoffets by fremfor noen, og de andre østlige patriarkene. Innocens I (402-417) hevdet at den høyeste læreautoritet i kirken ved siden av et økumenisk konsil var den romerske bispestol. Nå skal jeg ikke bruke lesernes tid til å repitere historiens gang, men flytter vi oss frem til Nikolaus I (858-867) ble kravene fra Roms biskop ytterligere skjerpet, til et krav om verdensherredømme og overhøyhet over den verdslige makts representanter. Under Nikolaus I inntrådte imidlertid et brudd mellom den vestlige og østlige kirken under ledelse av patriarken Fotios; østkirkene ville ikke akseptere og anerkjenne Roms overhøyhet og var seg sin særart overfor vestkirken klart bevisst. Bruddet ble definitivt ved det såkalte store skisma i 1054. Begrunnelsen for dette var at vestkirken brøt med Guds ord og den kirkelige tradisjonen. Selv har jeg aldri stått for eller argumenert for noe pavedømme, og støtter dermed argumentasjonen til østkirken.

Sjur Jansen, som driver et eget nettsted hvor han skriver mye om husmenighetsbevegelsens ideologi, siterer fra brevene til Ignatius, men siterer ikke korrekt. Han hevder at de som er i biskopens nærvær skal tie, mens sitatet til Ignatius er omvendt. Jansen skriver:Du skal helst ikke snakke når biskopen er tilstede, for slik viser du ham respekt: ”The more, therefore, you see the bishop silent, the more do you reverence him.” Jesus snakket med folk over alt. Men når en av de etterbibelske biskopene kommer, bør du ikke åpne munnen! Det mener i alle fall Ignatius - som selv var biskop. Korrekt sitat er: "Jo mer en ser at en biskop tier desto større ærefrykt skal en ha for ham." Hva handler dette om? De som møtte hellighetsforkynneren Emil Gustafson, en profilert skikkelse i svensk kristenhet på 1800-tallet, sa dette om ham: "Han talade mer med sin tystnad än med sina ord." Selv sa han: "Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud." Enkelte mennesker bærer med seg et Gudsnærvær, som av og til er slik, at det er til å ta og føle på. Da blir man stille. De som ble innsatt i embedet til en episkopos, en biskop, var betrodde menn i kirken. Sansynligheten er stor for at disse var kjent for sitt gudfryktige liv, og Bibelen viser med svært mange eksempler, at vi skal ha ærbødighet overfor mennesker som er satt til å lede. Deres liv er et vitnesbyrd i seg selv, og her har enhver av oss noe å lære.

Jansen gjør også et stort nr av det biskop Ignatius skriver om ekteskap: "De som støtter seg til slike etterbibelske dokumenter, må spørre menighetslederen sin om de kan få lov til å gifte seg. Dette er superhierarki..." For det første var Ignatius samtidig med noen av apostlene, så vi befinner oss altså i den virkeligheten den første menigheten befant seg i. Dernest er det å si at dette, selv i moderne tid, ikke er så merkverdig. Som pastor har jeg prøvd ekteskapsvilkårene til mange par som har kommet for å vie seg. Det er ikke alle vi kan vie, av ulike årsaker. Selv har jeg måtte avvise noen. Dette dreier seg om skilsmisse/gjengifte problematikken, andre moralske forhold, juridiske etc. Så noe superhierarki kan dette vel knapt kalles.

Problemet for Sjur Jansen og enkelte andre innen den moderne versjonen av husmenighetsbevegelsen er, at de avviser enhver form for ledelsesstruktur, ethvert hierarki, enhver myndighet som er innsatt av Gud. Istedet for de bibelske ordene, og de bibelske ordningene finner de på nye ord. I går lanserte Jansen begrepet "mikrobiskoper". Disse skulle ifølge Jansen, holde styr på noen hussamlinger, og "sette seg inn i læren, hvis ikke andre gjorde det." Slik kan det også sies, men da må man forlate det bibelske og det historiske materialet helt og holdent, når det gjelder de tjenestegaver Gud innsatte i sin kirke på jord.