Kampen om kirkens overleverte tro VII

"Liksom lyset viser oss alt og ikke behøver noe annet lys for å bli sett, så viser Gud oss alt, men behøver ikke noe lys der vi kan se Ham, for Han er til sitt vesen lys," skrev en av ørkenens store åndelige skikkelser, Evagrios av Pontos (346-399). Vi skal i denne artikkelen gå til kildene for å se hvordan Jesus ble oppfattet i den tidlige kirken. En av den gamle Kirkens vakreste liturgier, har vi først og fremst den hellige Basileios av Caesarea (330-379) å takke for. Basileios kom fra provinsen Kapadokia dit han vendte tilbake etter studier i Konstantinopel og Athen og en åndelig pilegrimsreise til Egypt, noe som kom til å få en avgjørende betydning for hans liv. Han ble på 370-tallet biskop i Caesarea hvorfra han øvet et markant lederskap i Kirken i hele Lille-Asia. Basileios ble klosterlivets arkitekt i Østkirken. Han beskriver frelseshistorien på følgende måte: "I din barmhjertighet har du besøkt (menneskene) på mange måter - du har sendt profetene, du har utført store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått deg nær... Du har gitt oss lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde hadde kommet talte du til oss gjennom din egen Sønn..." Omkring år 70, bare noen år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får kirken i Antiokia en ny forsamlingsleder, Ignatius (30-107) . Han er den viktigste skikkelsen i den gruppen som er blitt kalt for de "apostoliske fedre". Dette var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. De hadde selv vært disipler av apostlene og deres fortrolige, og stod dermed i en umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. I sitt brev til magnesierne skriver biskop Ignatius: "Det finnes en eneste Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er hans ord som har fremkommet av stillheten."

Det finnes en tekst fra den jødisk-kristne tradisjonen, som er forfattet på 100-tallet og som tilskrives en person ved navn Salomo, som viser oss hvordan Jesus åpenbarer for oss Guds menneskelige ansikt. Ordene til denne Salomo er så blendende vakre. Hør bare: "Hans kjærlighet til meg har brakt hans storhet på kne. Han er blitt som jeg for at jeg skal ta imot Ham, Han har blitt som jeg for at jeg skal ikle meg Ham. Jeg er ikke redd når jeg ser Ham, fordi for meg er Han barmhjertighet. Han har tatt min natur for at jeg skal forstå Ham og mitt ansikt for at jeg ikke skal vende meg fra Ham."

Irenaeus av Lyon(130-200) var en disippel av biskop Polykarp, som igjen var en av disiplene til apostelen Johannes. Irenaeus er fremfor alt kjent for sin kamp mot sin samtids gnostikere, som han skriver om i sitt verk Mot heresiet. Altså mot vranglærerne. Han betonte på en kraftig måte betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til samlingen av de nytestamentlige skriftene. Denne Irenaeus skriver: "Hvordan skulle menneskene kunne komme til Gud om ikke Gud hadde kommet til menneskene? Hvordan skulle mennesket kunne befri seg selv fra sin fødsel til døden om hun ikke fornyes ifølge troen gjennom en ny fødsel, som Gud storslagent tilbyr henne takket være jomfrufødselen?"

Irenaeus skriver videre: "Guds ord ble menneske, og Guds Sønn ble en menneskesønn for at menneskene skulle tre inn i fellesskap med Guds ord og adopteres som Guds Sønn. Vi kan jo ikke få del i udødeligheten om vi ikke blir nært forent med Den udødelige. Hvordan skulle vi kunne forene oss med udødeligheten, om den ikke hadde blitt hva vi er, slik at det dødelige menneske kan oppslukes av udødeligheten og vi blir adoptert som Guds barn?"

Hvilken arv Kirkens fedre har gitt oss! Ta godt vare på den!

Kampen for kirkens overleverte tro VI

Den andre artikkelen i Den apostoliske trosbekjennelsen lyder slik: "Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Plassen tillater ikke å gå inn på hvert enkelt ledd i den andre artikkelen. Men la meg ved denne anledningen her si følgende: Med apostolisk tro mener vi at "vi tror at Jesus Kristus er Guds evige Sønn som fra evighet er ett med Faderen (Joh 1,1-2). Da tiden var inne, tok han på seg en sann og fullstendig, men syndfri, menneskelig natur (Gal 4,4) da han ble unnfanget som et hellig barn i jomfru Maria ved et under av Den Hellige Ånd (Luk 1,35). Guds engel vitnet: "Det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd" (Matt 1,20). Jesus Kristus er unik, for i ham er den sanne Gud og en sann menneskenatur forenet i én person, det hellige Gudmennesket. Han kalles Immanuel som betyr "Gud med oss" (Matt 1,23).

Vi tror at Jesus alltid eide hele guddommens fylde med all guddommelig makt, visdom og herlighet (Kol 2,9). Hans guddom viste seg da han gjorde under (Joh 2,11). Men mens han levde på jorden, sto han fram som tjener og fornedret seg ved å avstå fra å gjøre fullstendig bruk av sine guddommelige egenskaper. I løpet av denne tiden levde han som et menneske blant mennesker, måtte tåle lidelse og fornedret seg like til den skamfulle døden på korset (Fil 2,7-8).

Vi tror at Kristus steg ned til helvetet for å forkynne sin seier over Satan (1 Pet 3,18-19). Vi tror at han stod opp igjen fra graven med et forherliget legeme og for opp til himmelen der han er opphøyd og regjerer med makt over verden, med nåde i sin kirke og med ære i evighet (Fil 2,9-11). Vi tror at Jesus Kristus, Gudmennesket, ble sendt av Faderen for å gjenløse alle mennesker, dvs. kjøpe dem fri fra skylden og straffen for synden. Jesus kom for å oppfylle loven (Matt 5,17) slik at alle mennesker på grunn av hans fullkomne lydighet skulle bli regnet som hellige (Rom 5,18-19). Han kom for å bære "den skyld som lå på oss alle" (Jes 53,6) og kjøpe alle mennesker fri ved sitt offer for synden på korsets alter (Matt 20,28). Vi tror at han er Guds utvalgte stedfortreder for alle mennesker. Hans rettferdighet, hans fullkomne lydighet, blir godkjent av Faderen som vår rettferdighet, og hans død for synden som vår død for synden (2 Kor 5,21). Vi tror at hans oppstandelse gir oss full forsikring om at Gud har tatt imot den løsepenge som han har betalt for alle (Rom 4,25). Vi tror at "Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser" (2 Kor 5,19). Vi tror at Jesus er "Guds lam som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Guds barmhjertighet og nåde omfatter alle. Forsoningen i Kristus gjelder alle. Syndenes forlatelse er et fullbyrdet faktum som gjelder alle mennesker. På grunn av det Kristus gjorde i deres sted, har Gud rettferdiggjort alle mennesker, dvs. Gud har erklært dem ikke skyldige. Dette utgjør den faste, objektive grunnen for at synderen kan være sikker på sin frelse." (Sitert etter Den lutherske bekjennelseskirkes læregrunnlag)

"Først en bølge av hellighet, så en bølge av Guds herlighet!"

Jeg må få dele noe oppmuntrende med bloggens forbedere. Noen måneder nå har jeg følt en sterk bønnebyrde for Shetland, og spesielt de siste ukene. Som flere av dere vet var jeg en av talerne på konferansen: "Fire from the North", en transatlantisk bønnekonferanse som ble arrangert på Shetland i august 2005. Det var fint å være sammen med forbedere fra Skandinavia, Storbritania, USA, Canada, Orkenøyene, Færøyene, Island, ulike urbefolkningsgrupper, fra Israel og selvsagt forbedere på Shetland - deriblant lederne for Shetland Prayer Link, Sarah og Andrew Hamsworth. Sarah og Andrew bor i et vakkert dalføre, hvor Andrew dyrker kaktus! (Se vinterhagen som er bygget i tilknytning til huset deres.) Dagen vi tilbrakte sammen med dem kommer jeg aldri til å glemme. De var slike frie, herlige mennesker, med rungende latter samtidig som de dro himmelen ned når de bad! Da de flyttet til Shetland fra Skotland, gav Andrew avkall på en adelig tittel. Men de følte sterkt at Gud kalte dem til Shetland, og til et spesielt område av øya. Verken Sarah eller Andrew visste hvorfor. Det skulle gå en lang stund før noen fortalte dem at huset de hadde kjøpt lå i en dal, hvor det i gammel tid ble flyttet båter fra den ene delen av øya til den andre, på hvaltenner. Dalen hadde fått navnet: De døde ben i dalen! Sarah og Andrews tanker gikk umiddelbart til beretningen i Esekiel 37, som nettopp handler om de døde ben i dalen, og som Esekiel får beskjed av Gud om å profetere over, slik at de blir levende igjen. Etter denne opplevelsen begynte ekteparet å be målbevisst om at Gud skulle utøse sin Ånd over Shetland. Huset deres, som heter Revayah, betyr da også "vind".

Sarah og Andrew tilhører Emmanuel Christian Fellowship - den lokale pinsemenigheten, knyttet til Assemblies of God, i Lerwick. Jeg hadde gleden av å delta på en gudstjeneste her, og ble kjent med pastoren Jaime F. Tonge. Når jeg har bedt for Shetland den siste tiden så har det handlet mye om å be for Shetland og Emmanuel Christian Fellowship. Jeg vet ikke helt hvorfor. Bønnebyrden har vært sterkt lagt på meg. I går ringte jeg Andrew og fortalte om bønnebyrden. Jeg sa til ham at jeg ikke vet hvorfor jeg ber, bare at Gud minner meg om dette til stadighet. Sent i går kveld opplevde jeg at Gud plutselig gav meg et ord i tilknytning til det jeg har bedt over: "Det kommer først en bølge av hellighet, så en bølge av Guds herlighet." Men det var for sent å ringe for å gi ordene videre.

Så jeg ringte først i ettermiddag. Da forteller Andrew at han og Sarah, og to andre forbedere hadde vært sammen i menighetens lokaler i formiddag, for å be. Et av bønneemnene som lå sterkt på dem var en bønn om mer hellighet, både i egne liv og i forsamlingen! Andrew ble derfor veldig oppmuntret av ordene jeg fikk, og skulle bringe dem videre til forsamlingen.

Kan du være med på å be for Shetland? Neste år starter en helt spesiell bønnekampanje på denne øya. I løpet av 2007 skal både Shetland og Skottland vandres på kryss og vers av mennesker som ber om vekkelse. Bønnekonferansen i fjor var et resultat av en profetisk tiltale som Kjell Sjøberg og en annen forbeder fikk, da de ba på Åland for en del år siden. Den gikk ut på at vekkelsen skulle bryte løs på Shetland, og så spre seg nedover Europa. Jeg ser ikke bort fra at jeg reiser tilbake til Shetland neste år, om alt legger seg til rette for det. Jeg får ikke Shetland ut av tankene.

Kampen for kirkens overleverte tro V

Før jeg går videre i å kommentere artiklene i Den apostoliske trosbekjennelsen, vil jeg ta med noe jeg leste i går ettermiddag, av den nå avdøde biskop Bo Giertz. Gjennom sine 21 år som biskop i Gøteborg øvet han stor innflytelse gjennom sine markante og bibeltro holdninger, og ved sin forkynnelse muntlig og skriftlig var han med på å prege en generasjon kristenfolk i hele Norden. I et foredrag i studentforeningen til For Bibel og Bekjennelse på Menighetsfakultetet, i november 1976 som er trykt i tidsskrifet Fast Grunn nr 2/1977, kommer biskop Giertz med følgende utsagn: "Å være en kristen er å tro som apostlene." Og så legger Giertz til: "Det er ikke den eneste definisjonen, kanskje ikke den beste heller, men den stemmer! Å være en kristen er å tro som apostlene." Denne setningen skulle jeg ønske skulle proklameres med stor frimodighet i alle forsamlinger, som ønsker å være tro mot Den Hellige Skrift! Dette trenger virkelig å sies i vår tid. I sitt foredrag kommer Giertz inn på noe jeg møter i en del sammenhenger: "En ting er hva Paulus sier, han var jo tross alt bare et menneske, jeg vil høre hva Jesus sier." Som om det skulle være en motsetning mellom Paulus og Jesus! Biskop Giertz sier følgende om en slik påstand: "En som taler slik, tror ikke på Jesus. Eller for å si det litt mer forsiktig: Han har ikke forstått Jesus, og ikke forstått sitt Nye testamente og vet ikke hva som står der."

Biskop Giertz er innom de liberale teologene i sitt foredrag, og sier om dem: "Jesus var ikke - som den liberale teologien vil ha det til - det religiøse geniet, som på Guds oppdrag vandret omkring og sa uforlignelige ord, som siden dessverre delvis ble forandret og fordervet av uforstandige mennesker. Nei, Jesus var Guds Sønn som i tidens fylde ble menneske, og som siden er og forblir troens høvding og fullender, som altså har vært virksom før og er virksom etter sitt korte jordeliv. Vi har Jesu egne ord på det. Et vers som burde gjentas stadig på nytt i vår tid, er Joh 16,12, der Jesus noen timer før sin død sier til sine apostler: Ennå har jeg mye å si dere (det er altså mye som ikke var sagt av ham da), men dere kan ikke bære det nå. Dere kan ikke ta imot det. Men, sier han, når han som er Sannhetens Ånd kommer, da skal han føre dere til hele sannheten, for at dere da skal vite det dere ikke vet nå. Dette er kirkens tro. Vi tror at Kristus holdt sitt løfte til sine apostler, at han var mektig til å lede dem, at han har ledet dem rett og ikke feil. Og dette er allmennkristen bekjennelse."

Giertz henviser til den nikenske trosbekjennelsen, hvor vi bekjenner "èn hellig, alminnelig (katolsk) og apostolisk kirke". Så legger biskopen til:

"Kirken er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. det er altså lagt en grunn en gang for alle som aldri kan endres eller rokkes. Derfor hadde også apostlene denne selvfølgelige autoriteten i urkirken. Når man påberoper seg deres overleveringer (gresk paradosis, dvs de forskjellige trossatser og ordninger som de meddelte), så var det bindende. Denne paradosis bestod som kjent av direkte Jesus-ord og beretninger om Jesu gjerninger, men også av apostlenes utlegging av dette: Hva det betydde at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, at han ble begravet osv. I 1.Kor 15 nevner Paulus flere punkter som hver for seg er en kort sammenfatning av det som menigheten hadde lært grundigere å kjenne. Videre lærer og forordner jo apostlene med Den Hellige Ånds fullmakt, iblant under påberopelse av bestemte Jesus-ord, iblant i kraft av sitt apostoliske oppdrag i Kristi navn og på hans vegne. Og alt dette er en arv som skal fastholdes. I Apostlenes gjerninger 2,42, det store ordet om alt som menigheten skal holde fast på, nevnes først apostlenes didache, dvs lære, undervisning. Det var det første som man holdt urokkelig fast på for å være en kristen. I pastoralbrevene møter vi det som diatheke, et ord som betyr noe som er nedlagt, et depositum. Det er noe som ikke må skulsles bort, det må bevares med omhu. Og vi husker hvordan det innskjerpes overfor aposteldisippelen Timoteus at han skal bli i alt dette som han har lært, og at han skal utse andre lærere som også kan undervise trofast og stadig holde seg til det faste ordet slik som de selv hadde lært det. Men om det nå skjer et avvik eller fra frafall? Hvordan reagerer man da i NT? Hvordan reagerer en apostel? Les Galaterbrevets første kapitel! Den som lærer annerledes enn apostelen, han er anathema, dvs han er under Guds dom. Man kan ikke forandre på apostlenes lære. I 2. Kor 11 taler Paulus igjen om dem som lærer annerledes. Han kaller dem falske apostler. Han sier at de er onde arbeidere, falske og upålitelige. Man skal ikke høre på dem."

Dette er et ord vel verd å ta med seg i den forførelsens og villfarelsens tid vi lever i. Bare så synd at det er så få biskoper som Giertz. Biskopene er jo gitt kirken for at de skal våke over læren. Da blir det dobbelt tragisk når biskopene leder vill.

Kampen for kirkens overleverte tro IV

Den første artikkelen i Den apostoliske trosbekjennelsen lyder slik: "Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper." De bibelske forfatterne så intet behov for å bevise Guds eksistens. For dem er Guds eksistens en levende erfaring, og Guds handlinger så synlige til at noen tvil kom på tale. Hvem er Bibelens Gud? Han er evig og uforanderlig. Han er uendelig. Han er allvitende, allmektig, eier all visdom, Han er allesteds nærværende. Han er trofast og god, Han er rettferdig, barmhjertig, nådig og full av kjærlighet, Han er hellig og suveren. Gud er den som er totalt annerledes. Usynlig, ufattelig, utenfor alle ord, utenfor all egentlig menneskelig forståelse. Hans skaperverk hjelper oss til å se dette. De mektige fossefallene som dundrer nedover fjellsidene, vinden som suser over heiene, den milde brisen en vakker sommerdag, regnet som fosser ned, duggdråpene på et irrgrønt blad, måltrosten som synger, fjellreven som leker med sitt ungekull, lyn og tordenbrak - alt dette forteller om Skaperen. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige." (Hebr 11,3) Dette verset gir et klart uttrykk for den kristne tro på Gud som skaperen. Og likesom Gud har skapt alt, så er det også Han som holder alt oppe. "For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham. Og Han er før alle ting, og i Ham består alle ting." (Kol 1,16-17)

Den første artikkelen i Den apostoliske trosbekjennelsen presenterer Gud som Far. Den grunnleggende identifikasjonen av Gud skjer altså ved ordparet: Gud Fader. I Det nye testamente møter vi to betydninger: 1) Gud er Jesu Kristi Far, og 2) Han er vår Far. Dernest presenteres Gud som Den Allmektige. Det er ikke tid og plass til et dypdykk av dette, men det burde vært gjort, for denne presentasjonen av hvem Gud er i denne prioriterte rekkefølgen gir oss innblikk i den tidlige kirkens Gudsbilde. Gud er først og fremst Far, - så allmektig.

Nå er det viktig å huske at Den apostoliske trosbekjennelsen er en dåpsbekjennelse, som er blitt bekjent umiddelbart før dåpshandlingen. Fra og med dåpen kan vi kalle Gud vår far. I den syriske kirken siterer biskopen Salme 2,7 som Guds løfte til den som er blitt døpt: "Du er min Sønn, jeg har født deg i dag!" I den vestlige kirke møter vi følgende utsagn hos biskopen av Kartago, Cyprian: "Det menneske som er blitt fornyet og gjenfødt (i dåpen) sier "Far" i begynnelsen av Fadervår-bønnen fordi han nå er blitt gjort til sønn... Det menneske som har trodd på Hans navn og har blitt Guds sønn, bør fra det øyeblikk av begynne å takke og bekjenne seg som Guds sønn, ved å erklære at Gud er hans Far i himmelen." (Cyprian: Om Herrens bønn)

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus: "Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper Abba, Far." (Rom 8,15 Revidert oversettelse av 2005) Apostelen er inne på samme tematikk når han skriver til forsamlingene i Galatia-området: "Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter og Ånden roper: Abba, Far." (Gal 4,6 Revidert oversettelse av 2005)

"At dette felles sønne-kår ikke opphever den avgjørende forskjell mellom Sønnen og oss - at han er Sønnen i enestående forstand, mens vi er Guds skapte og frelste barn - uttrykkes vakkert i følgende avsnitt av Klemens av Aleksandria, ca 200 e.Kr: Kom, kom mine unge venner! For dersom dere ikke straks blir som barn og blir gjenfødt, som Skriften sier, så kan dere ikke få ham til Far som er den virkelige Far, og da kan dere ikke komme inn i himlenes rike. Men hvordan tillates det at en fremmed kommer inn? Jo, det er når han innskrives og får borgerskap og blir adoptert, da får han del i farens eiendom, da får han arverett, da får han del i farens rike sammen med den ekte sønn, den elskede." (Professor Oskar Skarsaune: Troens ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag, side 79)

Hva sier så Luther om den første trosartikkelen?

Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger. Han har gitt meg kropp og sjel, fornuft og alle sanser, og holder dette ved lag. Han gir meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, jord og buskap, og alt jeg trenger fra dag til dag. Han verner meg mot alle farer og vokter meg mot alt ondt. Alt dette gjør han av bare faderlig godhet og guddommelig barmhjertighet uten at jeg har fortjent det eller er verdig til det. For alt dette skylder jeg å takke og love ham, tjene og lyde ham. (Fra Salmeboken/Bønneboken. Verbum forlag, side 1258)

Kampen for kirkens overleverte tro del III

I de to foregående artiklene har jeg skrevet om Bibelen som den kristne forsamlings eneste autoritet. Jeg vil si det så sterkt at Bibelen har en ufeilbar læreautoritet. I sin troslære skriver professor Carl Fredrik Wisløff: "Derfor er vi også visse på at Skriftens ord ikke kan motsi hverandre i noe spørsmål som har med vår frelse å gjøre." (Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 27)

Vår tro er bygd på "apostlers og profeters grunnvoll, og hjørnesteinen er Jesus Kristus selv." (Ef 2,20) "Men profetene og apostlene gir i de bibelske skriftene ikke uttrykk for tanker som er oppstått i deres eget hjerte; det er ikke mer eller mindre verdifulle religiøse opplevelser og følelser vi møter der. De gir uttrykk for det som bor i Guds hjerte." (Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 23) Gud har med andre ord åpenbart seg på den måten at Han har talt til sine profeter og apostler. De gjør krav på å tale på Den levende Guds vegne.

Forfatteren av Hebreerbrevet sier: "Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. (Hebr 1,1-2) Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden." (Ef 3,3-5)

La meg sitere Konkordieformelen (1577) en gang til, fordi den har noe svært vesentlig å si oss om vår befatning med Den Hellige Skrift: Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som alle lærdommer og lærere skal bedømmes etter er alene Det gamle og Det nye testamentes profetiske og apostoliske skrifter... Alle andre skrifter derimot av gamle eller nye lærere, hvilket navn de enn har, skal ikke aktes like med Den Hellige Skrift, men alle skal underordnes denne." Spørsmålet er altså ikke hvem som skal tolke Bibelen, men snarere: Hva sier Bibelen.

Konkordieformelen viser seg å være viktig når vi ser nærmere på Den romersk katolske kirke, som hevder at det er paven som har autoriteten til å avgjøre hva som er rett kristen tro. Når paven taler "ex cathedra" så har han, ifølge romerkirken, en ufeilbar myndighet til å fastslå hva alle kristne må tro. Men denne autoriteten er noe som romerkirken har tatt seg selv. Den er ikke gitt den av en samlet kirke. Når paven så hevder at jomfru Maria ble opptatt legemlig i himmelen, så finnes det intet belegg for dette i Den Hellige Skrift, og ikke i den eldste kirke heller for den saks skyld.

For å sitere Martin Luther: "Paven sier: Jeg har Bibelen akkurat som du! Hva skal man da svare ham? Da må Gud alene være dommer om hvem som har rett, hvem som har Bibelen klarest og mest tydelig på sin side, etter det som Ordet sier, og etter det ordene enkelt og enfoldig betyr, slik som Den Hellige Ånd har satt dem på papiret."

For å hjelpe oss til å finne hva som er Bibelens sanne lære, har den kristne kirke gitt uttrykk for sin tro i de såkalte bekjennelsesskriftene eller i symboler, eller for å bruke et annet ord på dette: gjenkjennelsestegn. Noen av disse er fra Oldkirkens tid, nemlig Den apostoliske trosbekjennelse, den nikenske trosbekjennelse og den athanasianske trosbekjennelse. I tillegg kommer uttalelser fra ulike kirkemøter, og frem til det store skisma, når Vestkirken og Østkirken går hver sin vei, var disse kirkemøtene bestemmende for hele kirken. Fra reformasjonstiden har vi blant annet Den augsburgske bekjennelse eller Confessio Augustana og Luthers lille katekisme. Også romerkirken fikk en ny trosbekjennelse i reformasjonstiden ved de såkalte Tridentinerkonsilets beslutninger (1545-1563). De mange reformerte kirkesamfunn har også sine bekjennelsesskrifter. Andre avviser dem.

Så kan man da spørre: Hva skal vi med disse bekjennelsesskriftene? Jeg kommer fra en kirkelig tradisjon hvor det har vært, og fremdeles er sterk motstand mot noen skreven bekjennelse. Jeg mener at dette ikke lenger er holdbart å si. Man sier: Vi har Bibelen, det får holde. Det er mulig at en slik uttalelse sa noe i en viss tid, men uttalelsen holder ikke i dag. Folk sier de tror på Bibelen, samtidig som de hevder ting som strider helt og holdent mot Bibelens lære, f.eks i homofilispørsmålet. Enkelte hevder: Min måte å lese Bibelen på er like rett som din måte å lese Bibelen på. Dette er relativismens forbannelse. Sannheten er at det finnes en sannhet!

Bekjennelsesskriftene er et vern mot vranglæren. "Når kirken sier at den bekjenner seg til sine symboler, altså til bekjennelsesskriftene, så betyr ikke det at kirken sidestiller Skriften og bekjennelsesskriftene. Den bestemmende norm (norma normans) er Skriften, og bare Skriften. Bekjennelsesskriftene er en avledet norm, (norma normata). Disse skriftene sier hvordan Skriften er oppfattet og forstått, de sier hva kirken vil stå for som Guds ord." (Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 35)

Går det som jeg planlegger skal vi nå se nærmere på innholdet av Den apostoliske trosbekjennelsen.

(fortsettes)

Kampen for kirkens overleverte tro del II

Bibelen er selve grunnvollen og målestokken for kirkens tro. Den "tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige," som Judas, Jesu halvbror, ber oss om å "stride alvorlig for", er derfor bygget på den overleveringen vi har fått i de kanoniske skriftene som utgjør Den Hellige Skrift. Alle troens fundamentale doktriner må av denne grunn avledes av Skriften alene. Det vi tror må ha sitt opphav i Guds ord, og være grunnet på det. Den Hellige Skrift er vår autoritet. Apostelen Paulus minner sin unge medarbeider Timoteus om Guds ord som, "har kraft til å gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus." (2.Tim.3,16) Med andre ord, hvis en lære er avgjørende viktig for vår frelse, så kan vi lære om den fra Bibelens blader. Det skrevne Guds ord må derfor inneholde all lære som er virkelig fundamental. Den er i stand til å gjøre at vi blir "satt i stand og godt rustet til all god gjerning." (2.Tim.3,17) David sier i Salme 19,8 at "Herrens lov er fullkommen." Det betyr at Skriften er tilstrekkelig. Uten om den sannhet som er åpenbart i Skriften, finnes det ingen avgjørende viktige åndelige sannheter, ingen fundamental lære, ingenting som er viktig for vår sjels udødelighet. Vi ser ikke ut over det skrevne Guds ord for å finne viktige doktriner. Men vi finner i kirkens tradisjon mye som bekrefter Den Hellige Skrift.

Dette er det reformatoriske prinsippet som kalles Sola Scriptura - Skriften alene. Men når vi bruker dette prinsippet må vi ikke glemme at Skriften er blitt til i kirken. Kirken eksisterte før Skriften ble samlet. Men Skriften utgjør vår endelige autoritet.

Bibelen er den eneste autoritet i alt som har med kristen tro og livsførsel å gjøre. Her møter vi ikke tanker som vi innbys til å diskutere, men et guddommelig budskap som vi må bøye oss for. Bibelens ord er profeters og apostlers ord. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin troslære: "Vi må nøye merke oss dette: Apostlenes autoritet er ikke bare en legitimasjon for budskapet, den er samtidig en viktig del av budskapet selv. Det nytestamentlige budskap er blant annet dette: Jesus, Guds Sønn, har utvalgt apostler som han har utstyrt med myndighet og gitt sin Ånd på egen måte." (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 24-25) Wisløff siterer Konkordieformelen fra 1577, som lyder slik:

Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som alle lærdommer og lærere skal bedømmes etter, er alene Det gamle og nye testamentes profetiske og apostoliske skrifter... Alle andre skrifter derimot av gamle eller nye lærere, hvilket navn de enn har, skal ikke aktes like med Den Hellige Skrift, men alle skal underordens denne...

Den apostoliske autoritet innestår for sannheten i det som blir fortalt om Jesus Kristus. Apostelen Peter sier det slik: "For det var ikke smart oppdiktede eventyr vi fulgte da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi var øyenvitner til Hans majestet." (2.Pet 1,16) For å sitere Wisløff igjen: "Den apostoliske autoritet innestår også for sannheten i den tolkning av Jesu gjerning som apostlene bringer. Jesu død er blitt tolket på forskjellig vis. Fariseerne sa at Jesus døde som en gudsbespotter. I senere tider har noen sagt at Jesu død var en åpenbaring av Guds kjærlighet til oss - og intet mer. Men Herrens apostler sier at Jesu død var en strafflidelse i vårt sted, til soning for våre synder. Rom 3,25 ff;2.Kor 5,18ff og Kol 1,20." (Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 24)

Skal en troens artikkel bli ansett som fundamental, må den finnes klart og tydelig i Den Hellige Skrift.

Disse troens artikler har kirken satt ord på både i den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen. Ekspertene sier at grunnstammen i Den apostoliske trosbekjennelsens ordlyd er svært gammel. I Bibelen finnes det et knippe bibelord som ligner på små trosbekjennelser; og som antagelig har vært forbilder for disse trosbekjennelsene.

Nå i forbindelse med julen har mange av oss lest julevangeliet slik det er gjengitt hos evangelisten Lukas. Når den apostoliske trosbekjennelsen skal gi oss del i det samme julens evangelium, ordlegger den seg slik: "Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria." Ser vi nærmere på disse ordene, vil vi lett se både treenighetslæren og tonaturlæren i dem. Både treenighetslæren og tonaturs læren er bekreftet i Den Hellige Skrift, og tilhører de fundamentale troens sannheter. Den nikenske trosbekjennelsen uttrykker faktisk treenighetslæren og tonaturslæren om mulig enda klarere enn Den apostoliske: "Jeg tror på ...Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider; Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt ... som for vår skyld steg ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd ble kjød av jomfru Maria og ble menneske..." Alt dette bekreftes av Den Hellige Skrift.

(fortsettes)

Kampen for kirkens overleverte tro del I

I dag starter jeg en ny serie på bloggen. Jeg vil her sette fokus på det store behovet for å klargjøre hva som ligger i begrepet å holde "urokkelig fast ved apostlenes lære" eller "apostlenes undervisning", slik legen Lukas refererer til i Apgj 2,42. Når halvbroren til Jesus skal sette seg ned for å skrive sitt brev, som bibeloversetteren Moffat har kalt "et flammende kors til å vekke opp menighetene", så skriver han at "samtidig med at jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige." (Judas vers 3) Årsaken til dette gir han i det neste verset: "For noen mennesker har sneket seg ubemerket inn, slike som for lenge siden ble oppskrevet til denne dommen: De er ugudelige som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." Hvor har de sneket seg inn? I forsamlingen! Dette var særs aktuelt når Judas skrev dette på slutten av 60-tallet e.Kr, men er ikke blitt mindre viktig med årene. Jeg vil i denne serien spesielt sette søkelyset på vår egen tid, og de som har sneket seg inn ubemerket i våre forsamlinger, for å angripe og forsøke å ødelegge den tro som en gang for alle også er blitt overgitt til oss. Ikke alle er like klar over at det er det de faktisk gjør. Noen tror de går Guds ærend. Guds ord lærer oss at Guds folk ikke skal ha åndelig samfunn med de som lærer vrangt. Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus: "Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem! For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Og med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende." (Rom 16,17-18)

I det området av landet hvor jeg bor har vi nå fått en ny konkret utfordring. Solveig Fiske som nylig ble vigslet til biskop i Hamar hører med blant de som lærer annerledes enn den tro som apostlene ba oss om å stride for. Den nye vranglærende biskopen vil nå arbeide for at homofile par får inngå partnerskap i kirken om det gis juridisk tillatelse til det. Men det som er like alvorlig er at vigslingen av Fiske ble utført av preses blant biskopene. Han er en av de teologisk mest konservative i bispekollegiet. Jeg er enig med lederskribenten i Dagen som torsdag 21. desember skriver: "Det er ikkje lett å halda oppe kampen mot vranglæra når vranglærarar vert innsette til teneste av folk som vil føra bibeltru teologi. Korleis vil ein forsvara dette med Guds ord og korleis vil ein stå for Herren med det?" Det som gjør dette ekstra tragisk er at biskopene er satt der nettopp for å verne om den bibelske læren. Slik var det fra kirkens første tid, og slik skulle det være i dag også. Men slik er det ikke. Kirkens hyrder lærer vrangt.

Helt fra begynnelsen av har kampen mellom godt og ondt vært en kamp om sannheten. Slangen i Edens hage begynte sin fristelse med å sette spørsmålstegn ved det Gud hadde sagt. "Har Gud virkelig sagt.." (1.Mos 3,1) Gjennom århundrenes løp har kampen for og om sannheten blitt kjempet i kirken. Går vi til vår egen tid har kampen vært kjempet på flere fronter:

På 1960 og 1970-tallet ble læren om Bibelens guddommelige inspirasjon direkte angrepet. Bibelen, ble det sagt, var full av feil, og kan kunne ikke feste lit til den verken historisk eller vitenskapelig.

På 1980-1990-tallet var det Bibelens tilstrekkelighet som ble angrepet. "Nye", for det nye viser seg i mange tilfeller å være like gammelt som kirken selv, teknikker ble innført når det gjelder den sjelesorg som kirken bedriver. Guds ord var ikke lenger tilstrekkelig for å hjelpe mennesker til å sette ord på sin synd. Dette til tross for at apostelen Peter sier: "Hans guddommelige kraft har skjenket oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig natur etter å ha flyktet unna fordervelsen som tilhører denne verden." (2.Pet 1,3-4)

Mot årtusenets slutt ble en annen side ved Bibelens troverdighet satt under angrep. Denne gangen gjaldt det Bibelens relevans. Lavterskel tilbud ble innført i mange kirker, hvor man bevisst har unngått å forkynne ting som mennesker kunne bli støtt av. Men vi må ikke glemme at budskapet om korset ER et anstøt, og vil alltid være det. "Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap." (1.Kor 1,23)

En ny trend er i det 21. århundre i ferd med å reise seg i visse evangelikale sirkler. Nå dreier angrepet seg om Skriftens klarhet. Influert av postmoderne forestillinger om språk, mening, subjektivitet og sannhet setter en del unge evangelikale spørsmålstegn ved om Guds ord er klart nok til å rettferdiggjøre sikkerhet om dogmatiske spørsmål. Talsmennene for denne nye trenden er opptatt av dialog og samtaler, ikke av forkynnelse. Mange kaster overbord sannheter kirken har stått for siden aposteltiden. De møter liten motstand mange steder. Mange kristne er ikke opptatt av lærespørsmål i det hele tatt. Det er et tidens tegn. Og mange blir ført vill. Enkelte gir seg også føleriet i vold, og skal bli ledet av Ånden, som det så fint heter, som om Ånden leder i strid med Guds ord! Guds Ord er gitt oss som "et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr, og morgenstjernen går opp i deres hjerter." (2.Peter 1,19)

(fortsettes)

Røkelse

Blant de gavene vismennene hadde med til Jesusbarnet var det røkelse. I går skrev jeg om den himmelske gudstjenesten. Leser vi Åpenbaringsboken finner vi igjen røkelsen brukt i tilbedelsen av den tre ganger hellige Gud, slik den ble brukt i den gamle pakt. I Åp 5,8 leser vi: "Da det (Lammet) tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner." Videre i 8,3-5: "En annen engel kom og stod ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv." Se hvordan Gud både trenger og bruker våre bønner! Dette er bønnene til de mange som har ropt til Gud i deres nød, og som nå opplever at rettferdigheten seirer. Bederne gjør sin røst hørt i det høye. De er involvert i de rådslagninger som blir holdt innfor tronen når beslutninger fattes som åpner opp for dommene som skal komme over jorden i det antikristelige riket, som vi snart står foran. Bederne samarbeider med små og store engler. Nøyaktig på samme måte som profeten Daniel bad innfor profetordets oppfyllelse, så ber vi innfor det som det er gitt løfter om i Åpenbaringsboken og som andre profeter har beskrevet skal skje i Åndens tid. Gud vil gi oss ledetråder for hvordan vi skal be konkret ut fra Guds ord. Vi skal ikke være passive tilskuere, men vi er involvert i den intensive forberedelsen for det som skal skje. Bederne er lenker i den beslutningskjeden i det som skjer ut fra Guds trone.

Men det var dette med røkelsen jeg gjerne ville dele noen tanker om i dag. Versene fra Åpenbaringsboken viser den nøye sammenhengen det er mellom røkelse og bønner. Det er ikke bare undervisning vi behøver for å holde vårt bønneliv levende. Vi trenger også å se inn bak forhenget, og se de forbildene på det himmelske som Moses fikk se. Når han etter Guds befaling bygget Tabernaklet, så gjorde han det etter det forbildet Gud hadde vist ham. Moses så et alter i himmelen; et røkelsesalter. Og etter det forbildet han så lagde han et røkelsesalter i tabernaklet. Vi kan lese om dette i 2.Mos 30,1-9 og versene 34-38.

Dette røkelsesalteret stod midt foran inngangen til Det aller helligste, midt foran Nådestolen, den plassen hvor Gud hadde valgt for å åpenbare seg for sitt folk. Røkelsesalteret stod midt i det hellige. Ved den ene veggen stod den syvarmede lysestaken og ved den andre veggen bordet med skuebrødene. Røkelsesalteret hadde en hedersplass.

Jeg vet ikke hvordan du ville ha møberert tabernaklet om du fikk anledning til det. Jeg tror kanskje noen da ville ha plassert den syvarmede lysestaken, som jo er et bilde på forsamlingen, i sentrum. Men slik er det ikke i Guds mønsterbilde. Der er røkelsesalteret plassert i sentrum. Hva er det et bilde på? Bønnen og tilbedelsen. Når vi leser om den første forsamlingen ser vi at den holdt "urokkelig fast ved ... bønnene". (Apgj 2,42) Legg merke til at det her står bønnene, altså flertall. Her tenkes det både på de liturgiske bønnene som bes i gudstjenesten, blant annet bønnene fra Salmenes bok, de bønnene vi ser spor etter i de apostoliske brevene i Det nye testamente, de såkalte hymnene, og de frie bønnene som bes av de hellige i forsamlingen.

Røkelsesalteret, eller bønnealteret som vi også kan kalle det, var utført i tre, og dekket med gull. Overdelen så ut som en krone, med et horn i hvert hjørne omgitt av en kant. Hva er dette et bilde på for oss som lever i den nye pakt? Det står om profeten Elia at han var et "menneske under samme kår som vi," (Jak 5,17). Som mennesker er vi "jordiske", men som Guds barn i Kristus er vi dekket med Kristi rettferdighet, og det er satt en krone på vårt hode. "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere kan forkynne Hans underfulle storverk. Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9)

Vi er med andre ord Kristi medregenter. Han "har gjort oss til konger og prester for Sin Gud og Far..." (Åp 1,6)

Røkelsesalteret skulle renses en gang om året i forbindelse med den store forsoningsdagen. Vi er bedere som behøver å stadig renses i Jesu blod. Det er så viktig å leve i lyset med sitt liv. Synd kan hindre bønnesvar.

Når ypperstepresten gikk inn i det aller helligste tok han med seg røkelse fra røkelsesalteret. På samme måte tar vår Yppersteprest med seg våre forbønner inn for Faderens ansikt, og våre bønner blandes sammen med Hans yppersteprestlige forbønn. "Men fordi Han (Kristus) forblir til evig tid, har Han et uforgjengelig prestedømme. Derfor har Han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem." (Hebr 7,24-25)

Røkelsen skulle antennes av ild. På samme måte skal vårt bønneliv være antent av Den Hellige Ånds ild. Initiativet til våre bønner kommer fra Den Hellige Ånds ild, og ikke fra oss selv. Vi er til og med avhengige av at hvert ord i vår bønn er antent av Ånden. Når vi ber i Ånden når vår bønn inn til Faderens trone.

Røkelsesofferet skulle antennes hver morgen og hver kveld fra slekt til slekt. Dette taler til oss i dag om å være utholdende. Er du kalt i forbønnens tjeneste, har du ditt kall beskrevet i Jes 62,6-7: "På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Gi heller ikke Ham ro før Han gjenreiser Jerusalem og gjør den til en lovprisning på jorden."

Det var ikke likegyldig hva slags ingredienser som ble brukt når denne røkelsen skulle lages. Den er nøye sammensatt. Noen av ingrediensene skulle hentes fra ørkenen, andre fra bunnen av Dødehavet. Alt dette skulle knuses og antennes av ild. Vellukten av vårt bønneliv kommer fra våre opplevelser og erfaringer i ørkenen og fra djupene. Noen av ingrediensene i denne røkelsen hadde en skarp lukt. Hensikten var å holde de ville dyrene borte. Det finnes også noe i vår bønn som holder de demoniske udyrene borte fra det hellige. Når ikke de helliges bønner stiger opp som en røkelse fra Guds hus drøyer det ikke lenge før udyrene tar over og det gror igjen etter de demoniske maktenes invasjon. Det ser vi tydelige spor etter mange steder i Norge idag.

Noen få dager inn i det nye året skal jeg delta på det årlige stevnet til Kirkelig Fornyelse på Gran på Hadeland. Jeg har vært med der de siste fire årene. Ved siden av gode foredrag om viktige emner i tiden, som har med Bibelen og bekjennelsen å gjøre, så er et av de store høydepunktene å delta på gudstjenestene i søsterkirkene, enten i Nikolaikirken eller Mariakirken. Særlig da på gudstjenesten til Den nordisk katolske kirken. Der svinges røkelsesbegeret foran forsamlingen. Velduften sprer seg i kirkerommet. Da er jeg helt hengitt og svøpt inn i tilbedelsen og bønnene som røkelsen representerer. Det er et av årets store høydepunkter.

"La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn! La mine løftede hender gjelde som et aftenmatoffer!" (Salme 141,2)

En tid for engler

Julen er en tid for engler. Ikke bare de koselige englene vi henger opp til pynt. Men de virkelige englene. Jesu fødsel er omgitt av engler. Fra engelens budskap til Maria, til det lovprisende englekoret på Betlehemsmarkene, som hyrdene fikk høre. Jeg tror også englene stod rundt den enkle grotten hvor Jesusbarnet lå, og de var med på flukten til Egypt. Rett før jul fikk jeg en oppmuntrende hilsen fra en bønnekvinne jeg kjenner på sørlandet. Hun beskrev min situasjon, slik den har vært noen måneder nå, hvor troen er blitt prøvet gjennom både min egen og nær families sykdom. Bønnekvinnen fra sørlandet så hvordan engler kom for å styrke oss i striden. Jeg har for lengst begynt frimodig å be om å få se dem, for jeg har lenge vært opptatt av englehærene som omgir den Allmektige, treenige Gud på Hans trone i himmelen. I ettermiddag da vi kjørte hjemover fra Romsdalen, så vi en så utrolig vakker himmel over Lesja, farget i gyllende gult. Jeg sa til familien, at når det er så vakkert her nede, hvor vakkert blir det da ikke i himmelen. Hvilken skjønnhet er det ikke som vil møte oss der! Ved siden av å se Jesu ansikt, lengter jeg slik etter å se Guds trone. Bibelen forteller oss at kjerubene og serafene er jo de som er aller nærmest tronen. Så følger troner, makter, fyrstedømmer, dommere, myndigheter, krefter, erkeengler og engler. Slik prises Den Evige av de ni englekorene, som den gamle kirken talte om. De fire livsvesenene kretser stadig om tronen. Disse kjerubene som fremstiller den guddommelige kraft, er mektige vesener som bærer Guds trone. Vi kan lese om dette i Esekiel 9,3: "Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene, som den hvilte på..."

Disse kjerubene må være mektige, som altså er i stand til å bære Guds trone! Disse kjerubene står rundt tronen som luende flammer, og serafene skjuler sitt ansikt og sine skikkelser med vinger. De har himmelske legemer, som ikke er bundet av tid og rom. Tilhyllet er de foran den hellige Gud. De svever som lysende, lynende englevesener. I disse serafene kommer Guds ild til syne, som en levende flamme.

Det er fra disse serafenes bevegelser og stemmer at lovprisningen lyder med veldig styrke i tronrommet: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,2) Så mektig er denne lovprisningen, at når serafene roper ut hvem Gud er, så leser vi: "Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk." (vers 4)

Den tre ganger hellige Gud er omgitt av disse majestetiske, lovprisende englene, skikkelser av levende, luende lys og glans, skjønnhet og kraft. Men samtidig så skjuler serafene og englene Ham for de øyne som ser tronen med en sky som Herren er innhyllet i. Slik blir tilbedelsen til røkelse som stiger opp fra flammer. Og engleskarene viser oss Gud som en fortærende ild som ingen kan komme nær. "Om Gud er det en forferdende herlighet," leser vi i Job 37,22.

I Åpenbaringsboken leser vi om engleskarer - ti tusen ganger ti tusen foran den opphøyde Guds trone. Blant dem er det "de syv engler som står for Gud", (Åp 8,2) Dette er de syv erkeenglene. Bibelen og de apokryfiske skriftene nevner navnet på tre av dem: Mikael, som er en av de fornemste fyrstene i engelenes rike (Dan 10,13 og 12,1), Gabriel (Dan 8,16 og Luk 1,19) og Rafael (Tobias 5,5)

Englenes tilbedelse i himmelen er av en slik styrke at hele verdensaltet blir grepet av dem og trukket med inntil koret teller millarder av vesener: Engler, martyrer, mennesker og skapninger som kaster seg ned for tronen. Alle, ja hele skaperverket, bøyer seg for Ham og tilber Ham som tilkommer all pris og ære. Tenk å delta i denne gudstjenesten foran Guds trone! Tenk hvilken storslagen liturgi! Snart kommer dette til å skje!

Det slår meg så sterkt når jeg skriver disse linjene: Englene venter på de frelstes lovsang. Det er noe som mangler i dette koret. Denne sangen kan bare komme fra de som er blitt kjøpt med Lammets blod, fra alle stammer, ætter og folk. Som har sagt ja til Jesus som frelser og Herre, og som følger etter i Lammets fotefar. Som ikke går på kompromiss, men som har tatt opp sitt kors og følger Jesus.

Englene var de første som tiljublet Gud. I Job 38,7 kaller de for "morgenstjerner". De er blitt mettet ved synet av Hans skikkelse, og kaller oss inn i den samme hellige atmosfæren. Det er som om ilden fra tronen har fylt dem, slik at de er fulle av begeistring og glød i sin entusiasme, hengivelse og lidenskap bøyer seg for Ham alene og inviterer oss til å gjøre det samme.

Gud i all sin skrøpelighet

Guddommelig skjørhet og skrøpelighet er julens gjennomgående tema! Det er en direkte sammenheng mellom det sårbare Jesus-barnet og Guds nærvær blant de lidende, de sultende og de marginaliserte. Gjennom denne fredens årstid, ønsker vi Gud velkommen i våre hjerter, ikke som en utilnærmelig konge, men som en nærværende følgesvenn fra himmelen, som er rede til å gå veien sammen med oss. Gud er blitt kjøtt og blod. Det er når jeg ser dette at jeg ber med ordene fra en gammel bønn: "Fyll våre hjerter med den stille stillhet som kommer ut av den natten da Ditt allmektige ord steg ned fra din kongelige trone, og kom for å besøke oss i stor ydmykhet." Tenker vi igjennom hva inkarnasjonens mysterium innebærer? Vi vil aldri kunne fatte rekkevidden av det. Tenk at Jesus, frivillig, forlot himmelens herlighet, steg ned til jorden og ble et hjelpeløst lite barn, helt avhengig av menneskers omsorg, beskyttelse og kjærlighet. Han var uønsket av maktens elite, den stod Han faktisk etter livet. Han ble født i enkle, ussle kår. Ble flyktning i eget land, og vokste opp på et sted som var foraktet av mange. Han bodde i det som ble kalt 'hedningenes Galilea'. Dette er Gud. Da som nå finner vi Gud hvor vi finner mennesker som er sårbare, de som i andres øyne er uten betydning, de som ikke klarer seg selv. Gud er blant dem. Han bodde blant dem, delte deres kår, og er der fortsatt med sitt nærvær i dag.

I dag sitter Kristus ved Faderens høyre hånd i det høye. Han har inntatt æresplassen igjen. Men vi trenger stadig å tenke på Ham som det lille barnet. Så langt var Gud villig til å strekke seg - for vår skyld, for å vinne oss tilbake og hjelpe oss til å legge ut på hjemveien. Dette lille barnet vokste opp, for så å dø på et kors, for vår skyld - for å forsone oss med Gud, og åpne veien til himmelen.

Hver julenatt gripes jeg like mye av disse ordene: I dag er det født dere en Frelser i Davids by, Han er Kristus, Herren." (Luk 2,11.

Og hver gang stemmer jeg i: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, Guds velbehag blant menneskene!"

Med dette vil jeg ønske bloggens mange lesere en velsignet julehøytid. Takk for alle hilsener, alle brev og eposter. Nå blir det en liten pause her på bloggen. I dag setter vi kursen for Romsdalen for å feire julen i stillhet i en liten vestlandsbygd. Jeg er tilbake 2. eller 3. juledag, og da vil du igjen finne artikler på bloggen her. Så velkommen tilbake!

Hvorfor vi feirer Jesu fødsel 25 desember

Dateringen av Jesu fødsel var ikke noe som opptok de første kristnes interesse. Det var først og fremst påskehøytiden de feiret. Men den unge kirken møtte utfordringer fra mange hold. Blant annet fra gnostikerne. De begynte å feire Jesu dåp den 6. januar, fordi de mente at det var den hendelsen som førte til at mennesket Jesus ble gudmennesket Kristus. Men også på dette punktet var gnostikernes lære intet annet enn vranglære, noe kirken måtte gjøre noe med. Dette var selve foranledningen til at de første kristne begynte å feire Jesu fødsel som den hendelse da Gud ble menneske. Men når skulle Jesu fødsel feires? Noen historiske opplysninger om datoen for når Jesus ble født finnes ikke i aposteltradisjonene. Det som gjorde at man så smått ble enige om å feire denne dagen den 25. desember har sin bakgrunn i en symbolsk teologisk refleksjon: Guds fullkommenhet innebærer at Gud deler likt mellom lys og mørke når Han skaper verden. Derfor faller den første skapelsesdagen på vårjevndøgn, den 25. mars i følge den julianske kalenderen, når dag og natt er like lang. Jesu liv motsvarer Guds fullkommenhet. Om Jesus i ett og alt deler våre kår, om Gud i Jesus forener seg med det menenskelige, da begynner Jesu liv ikke ved fødselen men ved befruktningen. Av denne grunn kom Bebudelsen til å bli feiret den 25. mars, og fødselen ni måneder senere. Det var denne refleksjonen som fikk den unge kirken til å bli enige om å feire jul den 25. desember.

Men vel så viktig som et oppgjør med gnostikerne, er de ordene som engelen sier til Maria: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn." (Luk 1,35)

Hvordan ble Gud menneske? "Det svimlende øyeblikk i den hellige historien når livet oppstår i jomfruens skjød er en trinitarisk hendelse," sier Peter Halldorf i en julepreken og legger til: "Her er hele Treenigheten innblandet: gjennom Ånden, som utgår fra Faderen, befrukter Ordet egget i Marias liv."

Pasjon

Noen vil kanskje hevde at det er litt malplassert å sitere diktet Pasjon av Ronald Fangen nå like før vi feirer jul. Det er feil tid på året. Men for de som opplever det Johannes av Korset kalte "sjelens mørke natt", så passer dette diktet rett inn i deres livssituasjon. I vår nærmeste familie er det noen som opplever dette akkurat nå. Forfatteren Ronald Fangen opplevde det mens han satt fengslet under krigen, og skrev nettopp dette diktet, som en frukt av sine sjelelige kvaler. Selv bruker jeg dette diktet som min bønn, i de periodene hvor jeg opplever sjelens mørke natt, eller er i vanskeligheter av ulik art. Bildet som følger bloggen i dag er et av de vakreste maleriene av Jesus jeg har sett, og jeg ville gjerne dele det også med deg. Men her er Pasjon av Ronald Fangen. Vanligvis siteres bare noen av versene, men her følger alle:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.

(Skrevet desember 1940)

Ordet ble født i stillhet

I dag møtes du av noen ord skrevet av den kjente karmelittmunken, Wilfrid Stinissen. Ordene hans passer veldig godt inn i denne for mange travle tiden før julehøytiden ringes inn. Sett deg godt til rette og les s-a-k-t-e.

Maria kan lære oss hvor vi kan finne den sanne gleden. Marias glede har sitt utspring i at hun stille og taus har lyttet til Guds ord. Marias taushet er ingen tom taushet. Hennes taushet henger alltid sammen med Ordet. Hun er taus fordi hun lytter. Hvordan kan vi lytte hvis vi snakker uavbrutt? Hvordan kan Gud gjøre seg forstått hvis vi lager en masse bråk? Johannes av Korset skriver: "Ett ord har Faderen talt, og det var hans Sønn. Det uttaler han stadig i evig taushet, og sjelen må være taus for å kunne høre det." Slik Faderen taler sitt ord i stillhet, slik føder Maria Ordet i stillhet. Det er utenkelig at hun kunne ha født Ordet hvis hun selv hadde hatt en urolig sjel. Innholdsmettede ord blir alltid født ut av stillhet. "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, fòr ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone. Det kom som en uovervinnelig kriger til det landet som var dømt til undergang, og bar med seg din ugjenkallelige befaling som et skarpt sverd." (Visdommens bok 18,14-15)

Før Maria fikk budskapet fra engelen, lyttet hun til Guds ord i synagogen. Etter at hun har fått budskapet, lytter hun på en helt ny måte. Hun bærer Ordet i seg, det Ordet som sammenfatter alle Guds ord. Tenk hvor oppmerksomt hun har lyttet til Gud!

På en måte er det Marias intense lydhørhet som tillater Ordet å bli menneske i henne. Noe lignende kan skje med oss. Ordet kan bli født av oss også, men bare hvis vi elsker stillheten og lytter slik som Maria.

(Fra andaktsboken I Guds tid)

Aliyah til Israel

Ebenezer Emergency Fund er en organisasjon som står vår families hjerte nært. I forbindelse med den første Gulf krigen var 120 kristne samlet i Jerusalem for å be for det andre eksodus som det er profetert om i Den Hellige Skrift. Da talte Gud til en engelsk forretningsmann ved navn Gustav Scheller, og ba han om å organisere et hjelpeapparat for å få jødene ut av det tidligere Sovjetunionen. Mens bombene regnet ned over Gulf-området tok dette arbeidet til. I dag er mer enn 100.000 jøder reddet ut av Russland og brakt til Israel. Det er et stort Guds under. For det første: på den tiden dette arbeidet startet opp var jødene i det tidligere Sovjetunionen nektet utreise fra landet. Dessuten: det pågikk en krig. Hvem ville tro at noen i det hele tatt ville begi seg i vei til Israel sjøveien? Men det skjedde. Medarbeiderne til Ebenezer Emergency Fund satte i gang Operasjon Exodus. De har lett med lys og med lykte i de mest fjerntliggende landsbyene i det veldige russiske riket etter Abrahams sønner og døtre, hjulpet dem praktisk på stedet og hjulpet dem med alle papirene som skal til for at de skulle kunne foreta Aliyah. De fleste er sendt med båt fra Odessa til Haifa.

I det siste bønne- og nyhetsbrevet skriver forfattteren Steve Lightle - som selv har arbeidet med jødenes hjemkomst i 32 år nå: "Etterhvert som det jødiske folket vender tilbake til Israel, bringer hver dag oss nærmere Herrens dag. Denne hjemkomsten er det fremste tegnet på at Messias snart kommer tilbake. Profetene forutså at frelse i hovedsak ville bli jødene til del etterat Han har ført dem tilbake til Israel. Selv med alle konflikter, kriger og rykter om krig, fortsetter jødene å vende tilbake til Israel. Herren holder sitt løfte."

I artikkelen skriver Steve Lightle, som selv er jøde: "Gud ber nå troende over hele verden å hjelpe til med denne hjemkomsten. Når vi gjør dette, vil vi fort merke at vi befinner oss i en kamp, men vi står sammen med Ham og Hans ord... De som forakter, forbanner, ydmyker eller latterliggjør det jødiske folket vil oppdage at de har en fiende: Herren, Israels Gud. Vi må adlyde Guds ord etter hvert som denne kampen, primært den åndelige, intensiveres. Store forandringer holder på å skje og fienden angriper alle som står opp for Israel. Djevelen vet at han har kun kort tid igjen, og han forsøker å hindre alt Herren og de som samarbeider med ham, vil gjøre. Bibelen sier at vi ikke skal være uvitende om Satans planer. "... for at ikke Satan skulle overliste oss. For hva han har i sinne, er vi ikke uvitende om." (2.Kor 2,11) Jeg blir minnet om å be for min families beskyttelse mange ganger daglig, på samme måte som jeg ber om beskyttelse for Israel. Jeg vil oppmuntre deg til å gjøre det samme."

Mot slutten av artikkelen sin skriver Lightle dette: "Jeg tror vi nå er i ferd med å komme inn i en ny fase vedrørende Israel og det jødiske folket, og at vi må være villige til å forandre oss, slik at Herren kan arbeide sammen med oss. Det vil koste mer enn før. Kostnaden vil også være forskjellig for den enkelte av oss. Men er vi villige til å beregne den - og betale den?"

Det er interessant at Ebenezer Emergency Fund ble stiftet under en krig. Med ekko fra en ny krig, kom de nasjonale koordinatorene for Ebenezer - eller Operasjon Exodus som de også kaller seg - sammen i Jerusalem i september i år. For å be og for å planlegge. Dette er hengitte mennesker som er åpne for Guds ledelse, og som handler på Hans ord og som er villig til å stå midt oppe i striden. Ta gjerne kontakt med det norske kontoret: Ebenezer Hjelpefond Norge. Postboks 75, 4661 Kristiansand S. Epost: eef.no@online.no eller via www.operasjonexodus.no

Jeg vil samtidig be om forbønn for bibellæreren Art Katz, en messiansk jøde jeg har omtalt på bloggen tidligere. Han er svært syk. Be Herren om at Han må reise Art opp igjen raskt. Det er stort behov for hans grundige bibelundervisning i mange sammenhenger.

Har man vandret en gang til Betlehem

Har du vært på retreat ved et av de norske retreatstedene har du kanskje lest i en liten bok med tittelen: 'Jesus - enkle betraktninger om frelseren'. Det står at den er skrevet av en munk fra Østkirken. Denne munken var fader Lev Gillet, en åndelig veileder i den ortodokse kirken, som fikk stor betydning for mange mennesker som møtte ham, eller som har lest en av hans bøker. Dagens tekst er hentet fra denne boken. Det egner seg godt for en stille meditasjon, og anbefales å leses sakte, med pauser:

Jesu stamtavle. Slik begynner Evangeliet. Hva betyr denne lange listen med hebraiske navn? Overfor jødene var det nødvendig å understreke at Jesus stammet fra David. Men en annen betydning kan også utledes av denne stamtavle: I denne slektsrekken finnes det nemlig også mordere, ekteskapsbrytere og incestforbrytere. Når Jesus blir født i min sjel, skjer det på tross av og gjennom alle mine synder. Jesus trenger inn og baner seg vei tvers gjennom mine feil. Han overvinner dem, den ene etter den andre. Det er Hans stamtre i meg. Og selve denne inntregningen er gjennomstrålet av Hans barmhjertighet, Hans overbærenhet og av Hans kraft. Maria, som bærer barnet i sitt skjød, begir seg på vei med Josef for å la seg innskrive i Betlehem. Det er hverken i Rom, Aten eller i Jerusalem at Jesus har villet la seg føde. Mysteriet med Jesu fødsel er således bare tilgjengelig for oss i Judeas fattige landsby. Vi må stige opp til Betlehem, bli borgere i Betlehem. Og vi må erobre, nei, oppnå det ydmyke sinnelaget vi finner i Betlehem.

Englene forkynner ikke bare for hyrdene at en Frelser er født. De sier: Dere er det født en Frelser. Jesus kommer til verden for hver eneste en av hyrdene. Hans fødsel er og blir en dypt personlig hendelse for enhver av oss. Jesus er en gave som tilbys ethvert menneske.

Det er ingen plass i herberget for Maria, som bærer Jesus, eller for Josef. Det er ingen plass i denne verdens herberger for Jesu disipler. Hvor farlig er det ikke hvis det med letthet skulle lykkes å skaffe meg plass der. Hva har herberget og krybben til felles?

Advart av Gud i drømme nådde vismennene tilbake til sitt eget land langs en annen rute. De skulle unngå Herodes. I overført betydning betyr det at den som Gud har ført til krybben, godt kan vende hjem til seg selv, til sitt eget land og sitt hus, men det må alltid være langs en annen vei. Det vil si at motiver, holdninger, måten å være på og midlene som brukes, ikke lenger skal være de samme. Har man en gang vandret til Betlehem, inntrer en gjennomgripende forvandling.

Det ble åpenbart for Simon at han ikke skulle dø før han hadde sett Frelseren. Å, hvor gjerne ville jeg ikke motta en slik forsikring. Ikke dø uten å ha sett Jesus. Ikke med mitt legemlige syn, men virkelig ha sett Ham, med troens øyne. Etter min død håper jeg å få se Ham på en annen måte. Men det ble gitt Simon mer enn å se Jesus. Han tok barnet i sine armer. Herre, forunn også meg usynlig å få favne det lille barnet.

Engelen befaler Josef å ta barnet og dets mor og flykte til Egypt. Det er tider hvor vi er for svake, og at det derfor er bedre å unngå faren og trekke oss tilbake til et ensomt sted. Men det er nødvendig at vi tar med oss det mest kostbare: Jesus... barnet, hvis litenhet og svakhet skal styrke vår egen svakhet. Og sammen med barnet, dets mor, slik som den elskede disippelen tok henne til seg etter den niende timen. Mariamysteriet er uadskillelig fra Jesusmysteriet. Begge er barmhjertighetens og kjærlighetens mysterium.

Russlands syngende ikoner

Jeg har hørt den malmtunge lyden av kirkeklokker fra det kjente grotteklosteret i Petchory, og fra den vakre ortodokse domkirken i den 1100 år gamle byen Pskov, sør for St.Petersburg og fra små landsbykirker. Lyden gjør meg både glad og opprømt, og ikke minst høytidsstemt. Det som med rette er blitt kalt "Russlands syngende ikoner" kimer på ny. Det er i seg selv et stort under. Før den russiske revolusjonen i 1917 skal det ha vært over en million kirkeklokker som kimte fra drøyt 70 000 kirker over hele Russland. Da Russlands kommunistiske president Leonid Bresjnev ble gravlagt en novemberdag i 1982, ga Kreml ordre om at det skulle ringes med kirkeklokker i det daværende Sovjetunionen. Problemet var bare at det var knapt noen kirkeklokker å ringe med. I sin krig mot den kristne tro klarte kommunistene å ødelegge 99 prosent av alle kirkeklokkene. De ble smeltet om til våpen, kabler og andre metallgjenstander. Noen forsvant til utlandet - som for eksempel de vakre klokkene i Danilov klosteret. Nå ser det ut til at disse kirkeklokkene kan vende tilbake til Russland igjen. Man har lykkes, etter flere års forhandlinger med Harvard universitetet i USA, som har hatt disse klokkene til nå, å kjøpe dem tilbake etter nærmere 80 år i eksil. Viktor Vekselberg, en formuende russer, har kjøpt klokkene for en ukjent sum dollar, og planen er at kirkeklokkene skal være på plass i Danilov klosteret neste sommer. Det hadde faktisk vært verd en Russlands tur å være til stede da! Det var Josef Stalin som i sin tid solgte disse kirkeklokkene til USA, til den amerikanske industrimagnaten Charles Crane i 1930, for å skaffe til veie penger til sitt bolsjevikiske diktatur. Hva betydde vel da 18 vakre kirkeklokker?

Men det er ikke bare Danilov klosteret som får tilbake sine kirkeklokker. I nyrestaurerte gamle og i nybygde kirker over hele landet, kommer kirkeklokkene på plass. Det spesielle med disse klokkene er at ingen klokker er like! I Russland har hver eneste menighet en unik, tradisjonell melodi som assosieres med historien til den enkelte kirke. Det er også slik at i gjennomsnitt har en kirke mellom 20 og 25 klokker. De er laget for hånd, og hver enkelt av dem har spesielle ikoner, innskrifter og ornamenter.

Kirkeklokkene har en spesiell betydning i ortodoks tradisjon. De kalles som jeg nevnte "de syngende ikoner", og fungerer som et bindeledd mellom Gud og den troende. Og det er ingen tvil om at det er vakkert når klokkene kimer til bønn og gudstjeneste. De vitner om at Kirken har overlevd 70 års ateisme. Selv om kommunistene drepte titusenvis av prester og munker - blant annet ble alle munkene i Danilov klosteret likvidert i 1937, og tusenvis av kirker ble ødelagt eller gjort om til lagerhus eller fjøs, så lever og blomster den ortodokse kirken i Russland. Det er et Guds under.

Mens jeg skriver denne artikkelen om Russlands kirkeklokker, kommer jeg til å tenke på et dikt av lyrikeren Hans Børli, - en lyriker jeg setter stor pris på. Det handler om kirkeklokker og julen og passer godt nå like før klokkene kimer julen inn i byer og grender i Norge:

Je sitter og tenker på julekveld, mor -
je mins den så vel i frå før:
Når maten sto ferdig i skåp og på bord,
og høgtida knakket på dør,

da kom du frå fjøset i nyfallen snø
med kveldsmjølka skumkvit i spann.
Og tusentalls froststjerner tok til å strø
sitt sølv over helgstille land.

Du stanste på stien - du sto der og såg
Med sinnet mot høgtida spent.
Som alteret kvitduket Køsslia låg
og lys hadde stjernene tent.

Slik stod du der mangen en julekveld blå
på fjøsstien - lita og trøtt.
Men aldri hørte du klokkene slå
den kvelden da Jesus vart født.

Nei, malmljomen trøtnet mot granskog og tall
der langt bakom høgdenes ro.
Nærmere er det til Betlehems stall
for den som har enfoldig tro.

Om aldri et tårnklokke dirrende klang
til deg djupt i skogen fant inn,
så tonte dog viddenes julekvelds-sang
mildt mot ditt menneskesinn.

På noen av turene inn til Pskov har jeg overnattet i et hus, som tilhører den tidligere viseborgermesteren i byen. Dette huset vender ut mot de gamle bymurene, og til en falleferdig gammel ortodoks kirke. Ved siden av denne muren finnes det et like falleferdig hus. Der bor det en gammel dame. Hver morgen så jeg henne så tidlig opp, gå ut av huset, stille seg ved muren ved kirkeruinene. Der bøyde hun seg og tegnet seg med det hellige korsets tegn. Det var en vakker handling å se på, og et enormt vitnesbyrd om at troen overlever selv om kirkebygget faller i grus. Men det sier også mye om den ærbødighet de russiske troende verdsetter sin kirke med.

Folkefrelsar til oss kom

I jule- og nyttårsdagene skal jeg studere inkarnasjonstanken i det andre århundre, sammen med synet på kristologien i øst og vest nok en gang. Jeg gjør det fordi jeg synes dette er veldig interessant, og fordi det er så avgjørende viktig å holde fast ved overleveringen fra fedrene i en tid preget av så mye forvirring og vranglære som vår. Jeg kommer sikkert tilbake med en presentasjon av hva jeg har funnet. I dag vil jeg dele med bloggens lesere en salme jeg er blitt så veldig glad i. Den står som nr 1 i Salmeboken for Den norske kirke: "Folkefrelsar til oss kom." Den er i seg selv en klar og tydelig trosbekjennelse. Dette er en gammel tekst fra den første kristne tid. Biskop Ambrosius (d. 397) stod for den første latinske teksten : «Veni, redemptor gentium», oversatt til tysk ved Martin Luther i 1523, og til norsk ved Bernt Støylen i 1905. Melodien er kjent fra middelalderen og nedskrevet i Erfurt i Tyskland i 1524.

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom!Heile verdi undrast på kvi du soleîs koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er. Som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kann.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber. Ned han fór til helheims land, upp fór til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddomsvelde kom, styrk oss i vår armodsdom.

Klårt di krubbe skina kann, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjære, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid!

Magnificat eller Marias lovsang

Artikkelen min om jomfrufødselens betydning for vår frelse, som ble publisert tidligere i dag, har adstedkomment noen spørsmål om Marias plass generelt og spesielt. For å utfylle bildet slik jeg ser det, tillater jeg meg å gjengi deler av en preken min gode venn, fader Asle Ambrosius Dingstad, i Den nordisk katolske kirke holdt nylig, over Luk 1,48-55, det såkalte Magnificat - Marias lovsang:

Det er slik det må være når et menneske stilles overfor mysteriet - overfor det uforklarlige og overveldende. Det som må fastholdes og ikke forties, men som ikke lar seg fange inn av den menneskelige tanke eller uten videre kan uttrykkes i vanlig tale. Da er lovsangen den rette kategorien – slik vi møter den i dag gjennom Magnificat – Marias lovsang. Et tilbedelsens og lovprisningens språk som gjennom gudstjeneste og liturgi til alle tider har fulgt Kirken siden i møte med mysteriet. Der Maria er forsangeren og der hun gir oss både tonen og innholdet – og fremfor alt den rette holdningen, der hun bøyer seg i ydmykhet samtidig som hun løfter ånd og sjel til Herren og stiller sin kropp og sitt liv til rådighet og lar sin vilje bøye i tro og lydighet: ”Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne.”

I dag skal vi lytte til hennes lovsang i lys av tre hedersnavn som Kirken har gitt henne. Vi skal høre Maria synge som mater dei – som Guds mor; som mater ecclesiae – som kirkens og elle troendes mor; og til sist som mater dolorosa – som smertenes mor. Og hver av disse utgavene av lovsangen har sin egen stemme – og stemmer også være sinn til feiringen av mysteriet her og nå.

Guds mor
Det var på konsilet i Efesus i 431 at Maria fikk hedersnavnet theotokos - det betyr egentlig gudføderske, derav navnet Guds Mor. I første omgang handlet det om kristologien – hvem Kristus var og er. Som vanlig når det var nødvendig å definere læren gjennom forpliktende dogmer, var utgangspunktet at noen skapte tvil om overleveringen og førte inn fremmede tanker. Det var Nestorius, patriarken i Konstantinopel som denne gang avvek fra den katolske tro. Så måtte Kirken stramme inn og på en så presis måte som mulig fastholde at Kristus i en og samme person var både sann Gud og sant menneske. Slik Ambrosius hadde sunget om det flere tiår tidligere: ”Han er både Gud og mann; alle folk han frelsa kan”. I neste omgang måtte det bety at Maria ikke bare var mor til mennesket Jesus, men til Guds Sønn fra evighet av. Hun bar Gud selv i sin egen kropp. Hun var theotokos – den som hadde født Gud – hun var Guds mor.

Når Maria synger, er det derfor i gleden over morskallet – i gleden over å være utpekt til å være svanger med Gud selv – over å få veve ham inn i slekten gjennom sitt morsliv og være den porten som Gud selv skulle gå gjennom for å komme skapningen nær. ”Store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn.”
Marias lovsang er derfor en sang i glede over frelsen. Over at det umulige er mulig. For bare slik kunne det skje om det skulle duge. Var Kristus ikke menneske, kunne han ikke bære våre synder. Var han ikke Gud, kunne han ikke bære oss igjennom.
Så ærer vi Maria som Guds mor – ikke for hennes egen skyld, det ville ikke kle henne – men vi ærer henne allikevel – for Kristi skyld – for vår frelses skyld. Og vi synger med henne den store lovsangen – gledens sang om Jesus. ”Stem opp den store lovsang om all Guds kjærlighet! Syng gledens sang om Jesus i tid og evighet. For hellig er hans navn, ja, hellig er hans navn!”

Mater ecclesiae
Det går en vei videre fra hedersnavnet mater dei – Guds mor – til et annet navn kirken har gitt Maria. Hun kalles mater ecclesiae – kirkens mor; alle troendes mor. Hun synger sin lovsang i solidaritet med hele Guds folk til alle tider og på alle steder. ”Fra slekt til slekt varer hans miskunn mot dem som frykter ham”, slik synger hun. Og videre: ”Han tok seg av Israel, sin tjener, og kom i hu sin miskunn, slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.”

Slik knytter Maria an til hele Guds folk til alle tider. Hun er selv selve ikonet på kirken som er blitt arvinger til løftet, som har Kristus i sin midte og som bekjenner ham som sin frelser og Herre.

Det er slik vi også møter Maria andre steder i Skriften. Hun er der hvor Jesus første gang åpenbarer sin herlighet – i bryllupet i Kana. Hun er der som en mor for sine. Hun tiltales av Jesus med hedersnavnet Kvinne. Slik hun også kalles der hun står ved foten av korset der selve forsoningen fant sted – der pakten i Jesu blod ble stiftet – der møter vi henne sammen med Johannes, den disippelen Jesus hadde kjær, som det står. Og der – under korset – stiftes en ny familie med Maria som mor og disippelen som sønn. Det var Jesus selv som gav dem til hverandre og bad dem holde sammen. Senere møter vi Maria midt i flokken av apostler der de er samlet i den øvre salen i Jerusalem og venter på Den Hellige Ånd gave og kraft.
Slik er Maria blitt et bilde på Kirken som alle troendes mor. Slik vi synger i salmen: ”Kirken er til moder kåret, har sin Gud og Herre båret mange sønner, døtre små, som Guds øye hviler på.”

”Han har sett til sin ringe tjenerinne”, synger Maria. Det er et blikk som også fanger opp alle hennes barn – alle troende som samles med henne til alle tider. Han har sett til oss. Vi som i kirkens favn er født på ny – ikke av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje, og ikke ved manns vilje, men
av Gud.

Hører dere? Vi er selv en del av selve mysteriet. Gud ble menneske i Marias liv for at mennesket – du og jeg – skulle få del i guddommelig natur – bli Guds barn. Så er vi del av samme familie som gjennom Jesus og alt det han har gjort for oss, har Gud som far og Maria som mor. Derfor kalles hun mater ecclesiae – kirkens mor. Hun tar oss på fanget. Hun underviser oss i troens hemmeligheter og lærer oss å elske. Hun lærer oss også å synge. Sammen med henne og i kjærlighetens fellesskap synger vi alle troendes lovsang – som ikke er noe annet enn Kirkens liturgi, sangen for Gud og Lammet.

Mater dolorosa
Og da er vi fremme ved den tredje tonen i lovsangen. Marias lovsang er stemt med korset som stemmegaffel. Hun kalles også mater dolorosa – smertenes mor. Mer enn noen vet hun om troens omkostninger. Å være utvalgt er ikke det samme som å få det lettvint. Hennes morskall førte henne inn under korset – i ordets egentlige mening. Hun måtte gi avkall på sin egen sønn for å vinne ham tilbake som sin frelser og Herre. Gamle Simeon hadde sagt det til henne da hun bar Jesusbarnet frem i tempelet: ”Se han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din sjel skal det gå et sverd.” Litt etter litt ble hun minnet om at han tilhørte en annen. ”Visste dere ikke at jeg måtte være i min fars hus?” ”Kvinne, min time er ennå ikke kommet!”

Slik viser Maria oss inn på etterfølgelsens vei – der vi lærer å gi avkall på vårt eget for å vinne alt. Det er derfor mening i at Maria lærer oss å synge sin lovsang mens vi er på vei mot påsken. Hun synger med den dybden og den klangen som all sann lovsang har. ”Jesus, stem mitt svake hjerte, stem min tunge, sjel og ånd, så jeg synger om din smerte, stem meg med din egen hånd, så din død den være må alt hva sjelen nynner på, og jeg dødens velde tvinger mens jeg om din seier synger.”

Slik gir Maria gjennom sin helt spesielle smerte dybde til Kirkens lovsang. Hun lærer oss å synge Lammets sang. Som mater dolorosa – som smertenes mor fremstilles hun ofte i ikonografien som som ømhetens mor – hun samler sine barn så å si på bunnen, legger kinnet inntil og trøster oss med den trøst hun selv ble trøstet med og deler med oss det håp hun selv ble båret av mens det sto på som verst. Det var hennes erfaring og hun deler den med oss: ”Han støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.”

Uten jomfrufødselen ingen frelse!

En god venn av meg fra 70-tallet, David Matthews, en ire med bakgrunn fra den frie Metodistkirken, og grunnleggeren av Belfast Christian Fellowship som er en miks av protestantiske og katolske kristne, skrev for en del år siden en bok som het "Man's inhumanity to God." I denne boken har han et kapitel som han har kalt: "Maria - med oppriktig beklagelse." Og det er kanskje grunn til å komme med en aldri så liten beklagelse for at vi fra protestantisk hold har neglisjert henne. Den Hellige Skrift sier jo klart og tydelig: "Og etter at engelen var kommet inn, sa han til henne: Fryd deg, du som har fått så stor en nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner." (Luk 1,28) I vår trosbekjennelse heter det: "Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria ..." Liberale teologer har hele tiden sådd tvil om betydningen av at Jesus ble født av en jomfru, og jeg har møtt flere som har sagt: 'Er det så farlig da, om det skjedde på den måten?' Til dem har jeg svart: 'Alt står og faller med jomfrufødselen!" Hadde ikke Jesus vært født av en jomfru, hadde du og jeg fremdeles vært i våre synder, og redningsløst fortapt! Da hadde nemlig Jesus bare vært et menneske som døde på et kors, og Han kunne ikke ha vært Frelseren som døde for våre synder. Så sentralt er dette.

Jeg tenker mye på Maria nå før jul. Det gjør jeg som regel hver eneste jul. Nå het hun jo selvfølgelig ikke Maria. Det er hennes greske navn. Maria var jødisk og het sannsynligvis Miryam. I mitt hebraiske Nye testamente er hennes navn skrevet slik. Jeg synes det er veldig beklagelig at hennes jødiske bakgrunn ikke kommer sterkere frem i kirkens historie, men det er selvsagt grunner for dette, ikke minst den betydningen erstatningsteologien har hatt for å viske ut alt jødisk fra vår tro. Det er sannelig på tide å ta dette tilbake, også når det gjelder Maria. Det står lite om henne i Det nye testamentes skrifter, men om det er lite historisk materiale til rådighet finnes det til gjengjeld en flora av legender og myter. Disse er da også brukt til å bygge opp en ubibelsk Maria-kultus som ofte er blandet med folkereligiøsitet.

Det vi vet er at Maria kom fra det nordlige Israel, fra byen Nasaret. Denne delen av Israel, kalt Galilea, hadde et svært dårlig rykte på seg. Noe foraktelig ble dette området kalt "hedningenes Galilea." Det kom nok av at det var en blandet befolkning her, ikke bare rene jøder. Området var urolig. Det gjaldt både religiøst, politisk, sosialt og økonomisk. Det var store motsetninger mellom landbefolkningen i Galilea og den eneste rike delen av dette utarmede landet, nemlig det religiøse og politiske sentrum, Jerusalem. Maria kom fra små enkle kår, fra fattigdom og et sosialt lavtstående miljø. Hun stammet fra en utarmet prestefamilie, Luk 1,8-13 og v 36. Hun var nemlig i slekt med Elisabeth, eller Elisheva på hebraisk, mor til botspredikanten Johannes, som ble kalt Døperen. I Jesu slektstavle, slik den er gjengitt hos Lukas, finnes det en rekke prester. Marias familie tilhørte de såkalte levittene, som stort sett var fattige. Det var noen få rike prester, men de bodde i Jerusalem, hvor Templet lå.

Det har skjedd mye med Maria opp igjennom kirkens historie. Jeg skal ikke kommentere det nå. I dag er jeg bare opptatt av å få understreket den store betydningen som jomfrufødselen har. Så får vi se om jeg kommer tilbake til personen Maria senere. Jeg synes det er så stort at Gud utvalgte denne tenåringsjenta, fra et lite fattig ubetydelig sted, til å bli Jesu mor, til å bli bærer av Guds Sønn. Gud valgte det som ingenting er, for å gjøre det som er noe, til skamme! Det ser vi tydelig i Marias liv. La oss takke for det!

Ravner og profeter

Endelig løsnet det! Søndag kom brikkene på plass! Boken som jeg har gått "svanger" med en stund har fått sin tittel, og innholdet er mer eller mindre organisert - nå gjenstår selve skriveprosessen. Jeg er så takknemlig til Gud. Denne prosessen har tatt sin tid, og det har vært mye frem og tilbake, både når det gjelder form og innhold. Flere ganger har jeg måtte legge manus fra meg, og jeg har undret meg på om det ble noen bok ut av dette. Men slik er gjerne en skriveprosess. Det er mange ting som skal på plass. "Ravner og profeter" er en bok om den profetiske tjenesten i vår tid. Det står jo i Efeserbrevet at "Han gav noen til å være apostler, noen profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere." (Ef 4,11) Det er forskjell på profettjenesten eller profetembedet, og dette at alle kan profetere, som apostelen Paulus taler om i 1.Korinterbrev. Det er tjenesten eller embedet jeg kommer til å behandle i denne boken. Den tar utgangspunkt i profettjensten til profeten Elia. Jeg ser nærmere på hva det er som former og danner profetene, hva denne tjenesten går ut på, jeg ser på tiden Elia levde sammenlignet med vår, på Eliagenerasjonen Jesus snakket om, om forløpertjenesten blant annet slik døperen Johannes fungerte, om den forførelsen Jesabel representerer og hva som kjennetegner den profetiske forsamlingen. Jeg kommer også til å omtale vektertjenesten, som er en form for forbønnstjeneste, bønnevaker, bønnereiser og bønnemarsjer. Jeg er veldig takknemlig for forbønn i den prosessen jeg nå er i. Be om visdom, innsikt og beskyttelse. Og be om helse til å skrive. Be om at hjertet mitt må begynne å slå normalt igjen. Den siste boken min, "Å leve i bønn", som kom i sommer, ble nylig omtalt i avisen Dagen, både i form av en anmeldelse fra redaktør Johannes Kleppa og i en lederartikkel. Nå er snart første opplag utsolgt. Den første bønneboken jeg skrev: "Ved stille vann" kom i år i sitt andre opplag, og også den selger godt. Disse to bøkene kan kjøpes via www.frihet.no

De helliges sjeler blir himmelsk lys

Jeg vender stadig tilbake til de åndelige homiliene til den hellige Makarios. Som jeg har vært inne på tidligere, så har få tekster spilt en så stor rolle i den kristne mystikkens historie og hatt en slik økumenisk spredning som disse homiliene. Alle, fra Gregorios av Nyssa og Symeon den nye teologen til Arndt og Wesley, fra middelalderens fransiskanere til de russiske staretsene, fra senantikkens syriske munker til vår tids åndelige søkere - alle har de drukket av denne kilden. Det er spesielt det Makarios skriver om de utfordrende Jesusordene fra Matt 6,22-23 som opptar meg i disse dager. Det har nok sammenheng med det jeg skrev om på bloggen i går, om min egen hellighetslengsel og forberedelsene av Jesu brud før Brudgommen kommer. Men først til Jesu egne ord i Matt 6: "Øyet er kroppens lampe. Dersom øyet ditt er friskt, får hele kroppen lys. men dersom øyet er sykt, blir det mørkt i hele kroppen. Om nå lyset i deg er mørke, hvor dypt blir ikke da mørket." La oss nå lytte til Makarios. Jeg har oversatt dette fra en svensk utgave:

Herren selv sier til apostlene att de helliges sjeler blir himmelsk lys: 'Dere er verdens lys.' (Matt 5,14). Han selv gjorde dem til lys for att verden skulle få lys fra dem, og når man 'tenner en oljelampe setter man den ikke under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene.' (Matt 5,15) Han mener: Skjul ikke den gave som dere har fått av meg men gi den videre til den som vil ha den. Øyet er kroppens lampe, og hvis øynene er friske får hele kroppen lys. Men om noe skjer som formørker øyet blir det mørkt i hele kroppen. På samme måte har apostlene blitt satt som øyne og lys for hele verden. Herren formante dem: Om de står fast og ikke faller, dere som er kroppens lys, så blir hele verdens kropp opplyst. Men om dere som er lys blir i mørket, hvor mørkt blir det da ikke i verden. Når apostlene er blitt lys gjorde de tjeneste for de troende og opplyste deres hjerter med Åndens himmelske lys som de selv var blitt opplyst av.

Når du hører dette, se da på deg selv om du har tatt imot det lyset i din sjel, i gjerning og sannhet. Det er ikke bare ord som uttales men noe som virkelig hender i sjelen. Om du ikke tar imot men forblir fattig på slike åndelige goder så må du lide sorg og smerte og utstå en stadig møye når du er helt død fra riket. Som en såret må du rope iherdig til Herren og be inntrengende at du også skal bli verdig dette samme liv.

Makarios taler om at sjelen vår får den gunst av Herren at den blir "helt gjennomlyst av den ubeskrivelige skjønnheten og herligheten i Kristi ansikts lys og får del av Hellig Ånd og blir Guds bolig og hans trone. Den blir altigjennom øye, altigjennom lys, ansikt og ånd, når Kristus bereder den slik og leder og styrer og løfter den og på den måten pryder og smykker den med åndelig skjønnhet."

Alt dette er Den Hellige Ånds verk i oss. Jeg ber deg om å lese artikkelen om Åndens gjerning på bloggen her, hvor jeg siterer biskop Anderes Arborelius, om du ikke alt har lest den. Den forklarer på en forbilledlig måte hva som er Åndens gjerning i våre liv.

Legg ekstra godt merke til det Makarios skriver om apostlene her. De er blitt satt som øyne og lys for hele verden, sier han. Like aktuelt som det var for den første menighet, om ikke enda mer i vår tid, trenger vi å holde "urokkelig fast ved apostlenes lære" (Apgj 2,42) Om vi ikke holder fast ved den apostoliske overleveringen, blir det sannelig mørkt rundt oss og i oss. Da blir forvirringen stor, og mennesker ført vill. Men vi må alle passe på hva vi lar våre øyne se, hva vi lar påvirke oss - for vi må ikke glemme at djevelen omskaper seg til en lysets engel, og fra våre egne rekker er det forførelsene skal komme!

Ånden og bruden sier: Kom!

I noen dager nå har et bibelvers stadig kommet for meg: "Men ved midnatt lød et rop: Brudgommen kommer! Gå og møt ham!" (Matt 25,6) I denne midnatttime forbereder Brudgommen sin brud, på sin gjenkomst. Det er ikke tilfeldig at vi stadig, og overalt hører dette sterke profetiske budskapet for tiden. Det er noe Den Hellige Ånd gjør. "Ånden og bruden sier: Kom!Og den som hører det skal si: Kom!" (Åp 22,17) I Åp 19,7 -8 kan vi lese: "La oss glede oss og juble og gi ham æren! For tiden for Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin. Linet er de helliges rettferdige gjerninger." Som ledd i denne forberedelsen ser vi at Gud nå ryster sin menighet for urenhet. Synd avsløres. Apostelen Paulus sa dette om forsamlingen i Korint: "For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru." (2.Kor 11,2) Når Guds dom begynner med Guds hus, som apostelen Peter skriver om i 1.Pet 4,17: "For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus", kommer alt til å bli rystet. "Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: enda en gang. Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, slik Gud vil. For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12, 26b-29) Rystelsene som vi er midt oppe i, og jeg er overbevist om at det kommer mer, har en hensikt: "Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være." (Ef 5,27) Den Hellige Ånds oppgave er å fremstille for Faderen en ren og hellig brud for Hans Sønn. Derfor disse rystelsene, derfor disse smertefulle prosessene mange nå går igjennom. Bruden gjøres klar fordi Brudgommen kommer!

I Salme 110,3 står det et vers som er blitt både en bønn og et profetisk rop for meg i denne midnattstimen vi lever i: "Ditt folk møter villig fram den dagen du mønster din hær. I hellig skrud kommer din ungdom til deg som dugg ut av morgenrødens skjød." Jeg ber om at Guds forsamling må gjøre seg rede, og jeg ber fram det som står her: I HELLIG SKRUD kommer din ungdom til deg som dugg ut av morgenrødens skjød." Gud reiser opp en hellig ungdomsgenerasjon, som ikke vil gå på kompromiss, som vil leve hellig og rent, som holder Guds ord for å være sant. Vi ser det flere steder i verden. Unge mennesker som faster og ber, innvier seg og lever radikale liv. La oss be denne generasjonen fram i Norge også.

Innholdet i dagens blogg er en del av det nye bønnekallet Gud holder på å fornye og legge ned i vår bønnetjeneste. Mer om dette senere.

Min personlige vei

En av bloggens lesere har utfordret meg, til å skrive mer om hvordan man kan leve i verden, men ikke av verden, og da med utgangspunkt i min egen personlige erfaring av dette. Jeg skal forsøke, og jeg tror jeg må gjøre det ved å fortelle hvordan, det jeg vil kalle "normaldagene" mine, ser ut. For det finnes jo unntak fra regelen. Jeg lever et enkelt liv. For meg har det vært viktig å ha struktur på dagen. Det hjelper meg til å leve mer konsentrert og enkelt. Dagsrytmen min ser slik ut: Det første jeg gjør, og det siste før jeg legger meg, er å tegne meg med korsets tegn. Dette er ikke bare en vakker gest. Ved å gjøre dette, bekjenner jeg både for meg selv, for Gud og for makter og myndigheter at mitt liv er viet til korset, at i Jesu Kristi kors finnes det tilgivelse og befrielse for synd, og jeg minner meg selv samtidig om at mitt liv skal leves korsfestet. Ved å tegne meg med korsets tegn sier jeg: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg." (Gal 2,19b-20) Av og til sier jeg dette høyt, mens jeg tegner meg med korsets tegn, i det langfinger, pekefinger og tommel knyttes sammen og jeg berører min panne, så fører jeg hånden ned til hjertet, berører så venstre skulder og så høyre og føres hånden frem til hjertet igjen. Dermed er hele kroppen tegnet med dette hellige tegn. Med de tre fingrene samlet bekjenner jeg samtidig at jeg tror på Den treenige Gud, og at jeg er Herrens eiendom. Han skal ha råderetten over mitt liv. Det å daglig tegne seg med korsets tegn minner meg om dette at jeg lever i verden, men er ikke lenger av verden.

Etter å ha spist, ber jeg mine daglige bønner. Vi leser om de første kristne at de holdt seg til "bønnene", altså flertall. Og vi vet at det både ble bedt frie bønner, og liturgiske bønner, i den første kristne tiden. Jeg veksler på med å be noen keltiske bønner som er formet av den åndelige veilederen Ray Simpson fra Lindisfarne, som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, og tidebønnene slik de er blitt bedt fra Kirkens første tid. Til det bruker jeg en tidebønnsbok, men kan også benytte Salmenes Bok i Bibelen, som jo tidebønnene er bygget på. I forbindelse med denne bønnetiden på dagen ber jeg også frie bønner for ulike behov.

Med få unntak, følger nå en tid med Jesusmeditasjon. "Minutter med Jesus. 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon", av Edin Løvås har fulgt meg i mange år, og vært til stor glede og inspirasjon. I forbindelse med denne tiden med meditasjon over en tekst fra evangeliene, gjør jeg også noen små notater, som hjelper meg til å minnes og tenke igjennom teksten jeg har lest gjennom dagen.

Etter bønne- og meditasjonstiden følger så en arbeidsøkt med skriving, enten det er snakk om brevskriving, forbedredelser til prekener, undervisning eller seminarer, eller det det et bokmanus som jeg holder på med eller skriving på bloggen. Både nå og på kvelden tar jeg meg tid til åndelig lesning, det vil for mitt vedkommende si at jeg leser kirke- og ørkenfedre (og mødre), oppbyggelig litteratur fra ulike kirkelige tradisjoner, spesielt betyr det mye å lese ortodoks teologi, samt bøker fra keltisk og koptisk spiritualitet.

Ved 12.00-tiden ber jeg tidebønner, og ellers til andre fastsatte tider på dagen. Dermed får dagen en egen bønnerytme. Får jeg det til, og sykdommen ikke setter sine begrensninger, forsøker jeg å gå en tur, eller ta bilen å kjøre inn til bønnekoia mi. Der er det godt å være, og det er også godt å be utendørs, under en åpen himmel. Jeg har ulike bønnesteder jeg oppsøker, enten det er i skogen eller ved et vann. Når muligheten er der elsker jeg å gå turer i fjellet. I det hele tatt oppsøker jeg stillheten og stille steder helt bevisst. Men fordi sykdommen setter spor, trenger jeg nå ofte ledsager med meg. Men to kan også oppleve stillheten sammen!

I løpet av uken har jeg avsatt tid til samtaler og åndelig veiledning.

Nødvendige handleturer begrenses til det aller viktigste. Jeg unngår kjøpesentre når det er mest folk der, handler ikke på søndager, eller helligdager. Har funnet ut at det er veldig mye jeg ikke trenger. Kan gå igjennom en kjøpesenter og tenke at det meste av det som finnes der, klarer jeg meg uten!Når jeg har min stille stund tar jeg ikke telefonen. Denne stunden har jeg avsatt for Jesus. Jeg har fått meg nytt mobilnr, som bare familie og noen få venner kjenner til. Det ble for mye stress med å være tilgjengelig hele tiden, og jeg har også funnet ut at jeg ikke behøver å være det. Når jeg er hjemme alene spiller jeg ikke musikk, men nyter bare stillheten i huset. Spiller jeg musikk er det fordi jeg vil bruke musikken i en lovsangs- og tilbedelsestid. Da hender det jeg legger meg på gulvet, med en pute under hodet, og bare lytter, eller jeg gjør noen dansetrinn i stua!

Gjennom hele dagen følger Jesusbønnen meg. Den har forandret hele mitt liv. Den kan bes når som helst, og hvor som helst. Bønnesnoren min har jeg alltid med, enten i lomma eller i den lille ryggsekken min. I den finnes det også noen utvalgte bøker, så kan jeg sette meg ned, egentlig hvor som helst, å lese i dem hvis jeg venter på noe. Kanskje leder også Den Hellige Ånd en til å oppsøke mennesker, eller komme i prat med noen, slik at en kan få dele de gode nyhetene om Guds rike.

Ignatius av Loyola har foreslått at man skal reflektere over dagen. Derfor har jeg avsatt en tid på kvelden hvor jeg spør: Hva har Gud gjort for meg denne dagen og hva kan jeg takke for? Jeg tenker også over hva som har rørt seg i min indre verden, og hva jeg har tenkt, sagt og gjort. Trenger jeg å be om tilgivelse for noe? Hva bør jeg jobbe videre med? Så tenker jeg på den nye dagen, og legger den i Herrens hender.