Vekkelse førte til menighetsdannelse i Kfar Yassef, Israel

Det skjer mye spennende i Israel. En god del av det kommer aldri i media. Dessverre. Har du foreksempel hørt om baptistmenigheten i Kfar Yassef? Ikke? Den ble startet i 1940 som et resultat av en vekkelse Øst Jordan og Israel. Jordaneren Majeed Kawaar kom til Kfar Yassef og startet opp med bibelstudier. Disse møtene ble holdt i ulike hjem i Galileaområdet, inkludert Kfar Yassef. Hovedvekten ble lagt på å undervise om behovet for frelse, og om frelsens betydning. En av de som tok imot budskapet Majeed Kawaar kom med var Saleem Jeries Shehada. Han hjalp til med å starte opp med ungdomsmøter, noe de holdt på med i mange år. På søndager kom de sammen for brødsbrytelse. På 1960-tallet var Saleem Shehada ute i fulltids tjeneste. Yousef Odeh og Esa Saeed sluttet seg til ham, og i 1972 følte Yousef Odeh seg kallet til å forlate sin jobb, for å tjene menigheten på fulltid. På denne tiden brøt en stor vekkelse ut i dette området, og mange ble frelst og lagt til menigheten. I dag er denne menigheten en levende forsamling, som driver et aktivt evangeliseringsarbeid. Menigheten har et eget lovsangskor som nylig gav ut en egen CD. Gjennom musikk og forkynnelse når de stadig nye mennesker med evangeliet, og mennesker blir frelst, døpt og tillagt menigheten.

Behovet for vekkelse og sønderbrutthet

"Vekkelse," sier Charles Finney, "er en fornyelse av de kristnes første kjærlighet med det resulat at syndere blir vakt og omvendt til Gud." En vekkelse, slik Finney så det, forutsetter at menigheten er sunket ned i en frafallen stilling, og vekkelse består da i at menigheten vender seg fra sitt frafall og som et resultat av dette blir syndere omvendt.

At behovet for vekkelse i dagens Norge dermed er til stede hersker det derfor ingen tvil om. Problemet består vel i at vi ikke ser hvor fattig, ynkelig, blind og naken Guds menighet fremstår som. Vi liker å fremstille det bedre enn det i virkeligheten er.

Finney sier det slik, og jeg er helt enig med ham i dette: "En vekkelse fører bestandig med seg at menigheten blir overbevist om sin synd. Frafalne forkynnere kan ikke våkne opp og straks begynne i Guds tjeneste uten en dyp hjerteransakelse. Syndens kilder må ødelegges."

Vi må lære av Nehemja. Når han fikk høre om det som skjedde i Israel og Jerusalem, satte han seg ned og gråt. "De svarte meg: Resten, de som er igjen etter fangenskapet og som er der i området, er i stor nød og vanry. Jerusalems mur er også revet ned, og portene er brent med ild. Da jeg hørte disse ordene, skjedde det at jeg satte meg ned og gråt og sørget i mange dager. Jeg fastet og ba..." (Neh 1,3-4a)

Det kan være farlig å stille spørsmål, svarene vi får behøver ikke svare til våre forventninger. Situasjonen i Israel den gangen var intet mindre enn tragisk. De samme ordene kan brukes om Norge og Norges kristenhet. Om jeg ikke ser lyspunkter? Joda. De er der. Mennesker kommer til tro, men i langt mindre grad enn at vi kan snakke om vekkelse som ryster områder eller nasjonen. Det er mye teologi, noe riktig bra, noe riktig galt, men det er veldig lite kneologi.

Et bønneemne for Norges kristne er å be ut ordene fra Salme 51,19: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og angrende hjerte - Gud, det vil Du ikke forakte." Vi trenger å be om at vi må få se vår tilstand slik Gud ser den. Vi trenger å bli sønderbrutt og søke Herren med tårer. Tårer som kan væte jorden, og bløte opp det harde jordsmonnet, slik at Guds ord kan sås og spire. Jeg vet det er mange som deler min nød.

Dåpshandlinger forbudt i Hvite-Russland

Menneskerettighetsorganisasjonen FORUM 18 melder at myndighetene i Grodno regionen, i det nordvestlige Hvite-Russland har forsøkt å stanse tre ulike protestantiske forsamlinger, fra å gjennomføre fredelige religiøse aktiviteter. I den lille byen Svisloch har myndighetene forbudt en dåpshandling som skulle holdes i friluft. I nabobyen Mosty har en pinsepastor fått en bot tilsvarende ni måneders lønn, for å ha ledet en uregistrert menighet. Anklagene mot denne menigheten var at de "leste evangeliene i sine møter, diskuterte religiøse spørsmål, sang salmer, og utførte religiøse aktiviteter", for å sitere fra rettsdokumentene. I selve Grodno har baptistpastor Yuri Kravchuk fått klar beskjed fra Igor Popov, som er regional representant for de statlige myndigheters kontor for religiøse aktiviteter, at møtene pastor Kravchuck holder i sitt hjem er et brudd på loven. Det er reist sak mot denne baptistpastoren, en sak som er oversendt tinghuset i Oktyabr disktriktet. La oss be for våre venner i Hvite-Russland.

Rettsak mot baptistpastor i Aserbajdsjan utsatt

Vi kan i dag vise bloggens lesere bilde av baptistpastor Hamid Shabanov, som ble arrestert i 20. juni i hjemlandet Aserbajdsjan anklaget for å ha oppbevart bibler og kristen litteratur. I går, tirsdag 29. juli, i byen Zakatala, som ligger i den nordvestlige delen av landet, bestemte dommeren i saken, Elchin Huseynov, at pastor Shabanovs sak skal etterforskes videre. Rettsaken er nå berammet til etter 29. august, da etterforskningen skal være sluttført. Etter gårsdagens rettsmøte anklaget politisjefen for Zakatala, Kamandar Hasanov, generalsekretæren for Aserbajdsjans Baptistunion, Ilya Zenchenko, for å være en engelsk spion som bare er ute etter penger! Hasanov hevder også at det finnes spesielle instruksjoner om ikke å tillate baptister å drive noen form for arbeid i Zakatala-distriktet. Vi oppfordrer bloggens lesere til fortsette å be for Hamid Shabanov og den lille forsamlingen han er pastor for. Glem heller ikke generalsekretær Ilya Zenchenko. Vi kommer tilbake med mer informasjon om pastor Shabanov så snart vi får del i noe nytt.

Riket for Israel, del 2

Iain H. Murray siterer Robert Leighton, en puritaner fra det syttende århundre, i sin bok: The Puritan hope. A study in Revival and the Interpretation of Prophesy, om Israels fremtidige rolle. Sitatet burde fange vår oppmerksomhet som lever i dag, det er særdeles tidsaktuelt:

"De som ikke daglig ber om at jødene skal omvende seg, glemmer et vesentlig poeng hva angår menighetens herlighet. Det jødiske folk skal utvilsomt nok en gang bli befalt å reise seg og skinne, og deres tilbakevending skal bli 'til rikdom for verden', og det skal bli herligere tider enn hva Guds menighet noen gang har sett." (1)

Den Evige er ikke ferdig med sitt folk. Tvert imot. Israel har en strålende fremtid! Det Pilatus skrev og hengte over korset var profetisk. "Pilatus gikk da inn i borgen igjen. Han kalte Jesus fram for seg og sa: Er du jødenes konge?" (Joh 18,33) "Pilatus sa til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vite for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst." (v.37) "Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der sto det skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge." (Joh 19,19) Det skulle med andre ord slås fast for samtiden og ettertiden at det var jødenes konge som ble korsfestet, og dette ble slått fast både på hebraisk (jødenes språk), gresk (hedningenes) og latin (rettsspråket). Til dags dato er dette faktum at Jesus er jødenes konge, skjult for deres øyne, og det vil være det inntil Jesus setter sine føtter på Oljeberget: "Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte bønnens og nådens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en som sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte." (Sak 12,10)

Jesus taler selv om denne begivenheten, i Matt 23,38-39: "Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!"

Som kjent ble Israels hus lagt øde da Templet ble ødelagt i år 70 e.Kr, og jødene spredt til verdens fire hjørner. Men landet er tilbake på jødiske hender, og jødene vender hjem fra diasporaen. Det skjer i våre dager, rett foran våre øyne.

En dag skal Hosiannaropene høres i Jerusalems gater. Kongen kommer! Dette er bestemt i Guds evige rådslutning og kan ikke forandres, selv ikke om hedningenasjonene vil gjøre alt de kan for å hindre det. Salme 2, som er en profetisk salme, lyder slik:

"Hvorfor raser folkeslagene, og hvorfor planlegger folkene det som er nyttesløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår sammen med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss ribe Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!" (v 1-3) Hvordan reagerer Den Evige på dette? "Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og i sin dype harme skal Han slå dem med angst." (v.4-5) Det er nemlig slik at "Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg." (v.6) Ingen kan omstyrte det Gud har fastsatt. Riket for Israel vil bli gjenopprettet, helt og fullt. Da er hedningenasjonenes herskertid definitivt slutt. Da vil Israel få hele landet som har lovd Abraham, og grensene vil bli slik Gud har satt dem. Da vil Israel komme fullt inn i det kall og den utvelgelsen som Gud har hatt og har for dem:

"I dag har Herren sagt deg at du er Hans eiendomsfolk, slik Han har lovt deg, og at du skulle holde alle Hans bud, og at Han vil sette deg høyt over alle folkeslag som Han har skapt, til lovprisning, for å gi deg et navn, og gi deg ære, og at du skal være et hellig folk for Herren din Gud, slik som Han har sagt." (5.Mos 26,18-19)

(fortsettes)

Adskilthet og fellesskap

Det er de som tror at kontemplasjon eller meditasjon er noe abstrakt og verdensfjernt. Et slikt syn stemmer dårlig om man går til kildene, til 300-400 tallets munker, som skrev ned sine tanker og som levde i stillhet og avsondrethet. Verken kontemplasjon eller meditasjon, eller det indre livet, beskrives av dem som noe abstrakt. Nei, de setter det i sammenheng med selve livet i Kristi kropp, livet i et konkret fellesskap. Visst søkte de stillheten og ensomheten, men alltid til felles beste. De tok noe med seg derfra og inn i fellesskapet. Den fortrolige, nære relasjonen og forholdet til Gud i kontemplasjon er både frukten av en fornyet livsstil i fellesskap og gir retning til et liv i fellesskap. Når vi søker Gud, bør vi ikke gjøre det med tanke på at det bare handler om meg og Han, men om meg og oss. Det er alltid en risiko forbundet med et liv i kontemplasjon og bønn, og det er denne: vi kan tro at livet handler om isolasjon, om individualisme, meg. Mens det i virkeligheten fra Guds side handler om at avsondretheten skal berike fellesskapet. Tiden brukt med Gud alene blir en kilde som det store fellesskapet kan dra veksler på. Men for en del som har fått smaken på et liv i bønn og fellesskap, kan bare tanken på å være sammen i fellesskap, være slitsom. Alle disse menneskene! Alle disse problemene! All støyen og maset! Å bryte stillheten kan derfor bli et offer, men vi må ikke glemme hvetekornets lov: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt." (Joh 12,27) Det handler om å legge ned sitt eget liv, slik at det kan bære rik frukt, for andre. La oss søke kildene og Kilden, og la det liv som vi finner der, vanne en knusktørr jord i våre forsamlinger.

Riket for Israel, del 1

"Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel," (Apgj 1,6) er det spørsmålet som brenner i disiplenes hjerter før himmelfarten. Spørsmålet er ikke blitt mindre aktuelt med tiden, og i særdeleshet ikke etter at Israel fikk sitt land tilbake i 1948 og Jerusalem i 1967.

Men ennå er menighetens tid. Så lenge det varer. Jesus sier jo selv at "Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende". (Luk 21,24) Etter 1967 er ikke Jerusalem lenger i hedningenes hender, så vi lever på lånt tid.

Det går klart frem av Bibelen at Israel blir den ledende nasjon og Jerusalem jordens fremste sentrum i fredsrikets tid, når Kristus skal være deres Konge. I Matt 19,28 leser vi disse ordene av Jesus: "Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen - når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone - da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer."

Et underlig uttrykk dette: I gjenfødelsen. Det er snakk om noe fremtidig. Ut av den store trengsel, som når sitt klimaks i Jesu gjenkomst, fødes noe vidunderlig frem: Riket for Israel. I Apgj 15,16 leser vi en profeti om dette: "Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den." Vi finner det samme i Apgj 3,20-21: ".., og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenoppbygget som Gud har talt om fra eldgamle dager av."

Det kommer altså en fullstendig gjenopprettelse av Israel, men selv om dette er en tid som får en særlig betydning for løftesfolket, vil hele verden oppleve velsignelsen av denne tiden. Dette er tiden da Jesus skal være konge over Israel, og jorderike. "Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dagen skal Herren være èn og hans navn ett." (Sak 14,9) Vi finner det samme hos profeten Mika: "Og Herren skal være konge over dem på Sions berg fra nå av og til evig tid." (Mika 4,7)

Jesus protesterte aldri over hyllesten som ble Han til del da Han red inn i Jerusalem. Dette er gjengitt slik i Mark 11: "De som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!" (v.9-10) Dette riket kom ikke den gangen, men det kommer! Inntoget i Jerusalem var symbolsk den gangen, men ikke neste gang! Da er det endelig. Kongetittelen har Gud Herren selv gitt Ham: "Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." (Salme 2,6)

(fortsettes)

Alle mine kilder er i Deg

Som du vil se av en annen bloggpost tilbrakte jeg deler av natten både i fellesskap og alene i Søsterkirkene på Granavollen. Liturgisk dans var en del av den meditative konserten sent mandag kveld. Til å begynne med var jeg litt usikker på om disse to tingene hørte sammen. Ville ikke dansen forstyrre meditasjonen? Men det ble tvert om. I lang tid har jeg vært opptatt av hvordan kroppen vår kan brukes i bønn, og som bønn. Av og til føler jeg at språket hemmer meg, og begrenser meg. Sjelen og ånden trenger et større rom, en større utfoldelse enn ordene. Jeg får ikke sagt det jeg vil si. Et ord fra Salme 87 har i denne sammenhengen betydd mye for meg. Det er oversatt litt forskjellig i de ulike bibeloversettelsene vi har: "Så synger de og danser og sier: Alle mine kilder er i deg." (v.7) Andre oversetter dette slik: "Og de som synger og spiller på fløyte skal si: Alle mine kilder er i deg." Poenget mitt er dette: Sangen og musikken og dansen - alt dette kan være uttrykk for bønn, ja bønn i seg selv. Kilden med det levende vannet er Kristus. Fra Ham springer liv og overflod. Apostelen sier: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? ... For Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere." (1.Kor 3,16 og 17b) Jeg skulle ønske at jeg mer enn før kunne la min kropp være bønn. Neste gang jeg får anledning til å be i en kirke, som jeg fikk i natt, skal jeg legge meg på gulvet foran alteret med hendene utstrakt, som en overgivelse til Den Hellige.

Våkenatt i kirke fra 1100-tallet

Deler av natten har jeg tilbrakt i Nikolaikirken (til høyre på bildet). Det var nærmest magisk. Mens tropenatten og et svakt måneskinn levde sitt liv på utsiden, var stillheten nærmest til å ta og føle på inne i den svale kirken. En del av de som sverger til husmenigheter, og mener at kirkebygg er en uting og snakker foraktelig om sådanne, burde ha vært sammen med meg denne natten. En slik atmosfære som var i Nikolaikirken i natt får du ikke i et vanlig hus. Nærværet av Den Hellige var til å ta og føle på. Ved 22.00-tiden tok jeg del i en kveldsgudstjeneste i Mariakirken, den til venstre på bildet. En time senere en orgelkonsert med meditativ musikk og liturgisk dans, og ved midnatt den første tidebønnen. Etter at den var over, ble Nikolaikirken åpnet. Det første kvarteret var det noen som gikk inn der, men når de var gått igjen, hadde jeg hele kirken for meg selv! Det eneste som kunne høres var den svale kveldsvinden som fikk bladene i trærne utenfor til å rasle. Inne i kirken var alterlysene tent, og de få stearinlysene i lysgloben, samt lysekronene i taket. Jeg gikk først bort til det store vakre ikonet av den hellige Nikolai, tegnet meg med hellige korstegnet, før jeg gikk opp til alteret og knelte ned rundt alterringen. Der utøste jeg mitt hjerte for Herren. Alle de ting jeg har båret på i det siste. Gjennom natten delte jeg på å ta del i tidebønnene i Mariakirken, for så å be Jesusbønnen inne i Nikolaikirken. Det ble nærmest overveldende å tenke på at her har det vært mennesker som har bedt helt siden 1100-tallet! Det andre som ble så sterkt for meg i natt var en setning fra liturgien for nattens tidebønner: "Herre, du som våker over oss om natten og kjenner hver enkelt ved navn, ta imot oss og la din Hellige Ånd berører oss." Tenk at Gud våker over oss om natten. Og under denne Olavsvaken kunne jeg våke sammen med Hans Kirke. Det vil jeg leve en god stund på.

Erkebiskop Rowan Williams kan komme til å forby flere homoseksuelle biskoper

I følge The Sunday Times varsler erkebiskop Rowan Williams (bildet) at han vil gå inn for å stanse vigslingen av homoseksuelle biskoper i Den anglikanske kirke. De som ikke vil følge forbudet vil bli utestengt fra kirken. Som kjent forårsaket den amerikanske grenen av kirken, den episkopale, en dyp splittelse mellom de liberale og de konservative innen den anglikanske kirkefamilien da Gene Robinson ble vigslet til biskop. Gene Robinson lever i et homofilt forhold. Splittelsen er så dyp, at representanter for mer enn 35 millioner anglikanske kristne skrev under på en erklæring i protest mot det de mener er en utglidning innen den anglikanske kommunion. 1200 biskoper deltok på en egen konferanse i Jerusalem i forkant av Lambeth konferansen som nå pågår. Her ble den såkalte Jerusalem-deklarasjonen undertegnet. Den er et kraftig oppgjør med de liberale utglidningene innen Den anglikanske kirke.

I følge The Sunday Times skal det finnes de som står i beredskap for å vigsle flere homoseksuelle biskoper i USA, og biskopen av Wales at han er beredt til å gjøre det samme.

Men erkebiskop Rowan Williams beslutning kan sette en stopper for dette. Saken skal opp til behandling mandag. La oss be for våre anglikanske venner om at de må forbli tro mot Guds ord!

Lytt til den ydmyke

Ingen kan virkelig hate den ydmyke, såre ham med sine ord eller forakte ham. Hans mester elsker ham, og derfor er han elsket av alle. Han elsker alle vesener, og alle elsker ham. Alle lengter etter ham. Overalt der han går frem, betrakter man ham som en lysets engel og ærer ham. Taler han, tier læreren og den vise. For de lar den ydmyke snakke. Alle lytter til hans ord. Alles øyne er vendt mot ham. Hans fåmælthet er mer verd enn filosofenes mange analyser. Den som snakker med forakt om den ydmyke, han taler mot Gud. Jo mer den ydmyke i egne øyne er å forakte, jo mer æres han av resten av skapningen. Han kan nærme seg de blodtørstige villdyrene. Straks de får se ham, legger de av seg sin villskap, de går frem til ham som til sin husbond, de vugger med hodet og slikker hans hender og føtter. For de har kjent at han sprer den samme duften som Adam utstrålte i paradiset før syndefallet, da alle dyrene kom fram til ham for at han skulle sette navn på dem. Slik har Jesus fornyet den menneskelige naturen han fikk av oss; han har gitt oss den tilbake da han kom til verden og utsendte menneskeslektens opprinnelige, gode duft." (Isak Syrer)

Bønnevake for landet vårt på Granavollen

Natt til olsokdagen inviterer Hadeland hele nasjonen til Olavsvake i Mariakirken. Olavsvaka begynner med pilegrimsvandringer fra øst og vest, nord og sør med startspunkter Lunner kirke, kirketuftene på Grinaker, Falangkrysset og Grini. Tidspunktet er klokken 18 i dag, mandag 28.juli. På Granavollen blir pilegrimene servert enkel pilegrimskost i det gamle Herredhuset på vollen. Fram til kveldsbønn i Mariakirken klokken 2200, kan de som vil delta vandre mellom de historiske bygningene på Granavollen, hvile seg på en benk ute på vollvangen eller lage sin egen spesielle sommerfugl i Husflidslagets sommerfuglverksted. Før midnatt spiller kantor Ann Toril Lindstad meditativ musikk på orgelet kirken. Utover natten blir det tidebønner, og klokken fire feires nattverd. Tillater helsen det håper jeg å kunne være tilstede på deler av dette arrangementet. Jeg vil i hvertfall forsøke å få med meg selve bønnevaken i Mariakirken. Kanskje jeg ser noen av bloggens lesere der?

Om å tenke ydmykt om seg selv

Thomas à Kempis "Kristi etterfølgelse" har vært til stor hjelp for alle som vil leve radikale liv i etterfølgelse og disippelskap. Oversettelser til 95 språk og med over 3000 forskjellige utgaver, sier noe om denne bokens utbredelse og popularitet. Selv ble Thomas à Kempis født i 1379 eller 1380 i nærheten av Düsseldorf. Da Thomas var 13 ble han sendt til en skole i Deventer, som var senter for en vekkelsesbevegelse som var grunnlagt av Gerrit de Groote og dennes venn Florentius Radewijn og organisert som en lekmannsorganisasjon: Brødre av det felles liv.

Thomas ble i Deventer i syv år. I 1399 ble han munk i Windesheimkongregasjonen, en gren av Augustinermunkenes orden. I 1413 ble han ordinert til prest. Han beskrives som mild mot alle, men sky, tilbakeholdene og ordknapp. Han likte best å lese, skrive og be i ensomhet i sin celle. Samtidig var han en inspirerende og lidenskapelig forkynner.

I går leste jeg det andre kapitlet i hans nå så berømte bok, og vil gjerne dele med bloggens lesere det råd han gir om hvilke tanker vi bør ha om oss selv!

Det er naturlig at mennesket lengter etter kunnskap. Men hvilken nytte er det i kunnskap uten gudsfrykt? En ydmyk bonde som tjener Gud er langt bedre enn en overmodig filosof som er opptatt av stjernenes baner, men glemmer at han skal leve et godt liv.

Den som kjenner seg selv godt, blir stadig mer klar over sin syndige natur og finner ikke noen glede i å få ros av mennesker. Hvis jeg var utstyrt med all den kunnskap som finnes i verden, men ikke hadde kjærlighet, hva ville det hjelpe meg i Guds øyne, Han som skal dømme meg etter mine gjerninger?

Hold deg borte fra det altfor store vitebegjær, for med det følger stor adspredthet og skuffelse. De som vet meget, er tilfreds når andre er oppmerksomme på det, og de vil gjerne kalles vise. Men mye av det som en kan finne i kunnskapen, er til liten nytte for sjelen. Den som er opptatt av ting som ikke tjener til sjelens frelse, er svært uvis. Mange ord kan ikke tilfredstille sjelen, men et godt liv gir styrke til sinnet, og en ren samvittighet gir sterk tillit til Gud. Desto større din kunnskap er, og desto bedre du forstår alt, desto strengere blir du dømt hvis du ikke lever et tilsvarende hellig liv. Derfor skal du ikke bli hovmodig på grunn av neon kunst eller lærdom, men la heller den kunnskapen som du har fått, gjøre deg ydmyk og forsiktig.

Hvis du synes at du vet mye og forstår mange ting godt, da skal du også huske at det finnes ennå mer som du ikke kan. Vær ikke hovmodig, men tilstå heller din uvitenhet.

Hvorfor skulle du synes at du var bedre enn andre, når det er mange som er mer lærde enn du, og mange har mer visdom i Guds lov enn du? Hvis du vil lære noe av varig verdi, skal du forsøke å leve ubemerket og lite påaktet. Et menneskes høyeste og nyttigste lærdom er å ha den sanne kunnskap til seg selv og en rett forståelse av sin egen stilling-

Den sanne visdom og fullkommenhet er at en regner seg selv for ingen ting, men alltid har gode og høye tanker om andre. Hvis du skulle se en annen som synder åpenbart eller gjøre seg skyldig i en eller annen grov forbrytelse, skal du ikke med en gang synes at du er bedre enn ham, for du vet ikke hvor lenge du kan holde fast på det som godt er. Vi er alle skrøpelige, og du må ikke tro at alle er svakere enn deg.

Guds fravær, del 2

Å møte Gud ansikt til ansikt vil alltid innebære en krise i våre liv. Det lyder kanskje merkelig, for er ikke Gud en kjærlig, omfavnende Far? Jo, men vi er samtidig menneske. Og som menneske møter vi Den opphøyede, hellige Gud. Gud er samtidig makt, Gud er sannhet og Gud er absolutt renhet. Alt dette, ja bare en av disse sidene ved Gud, kan virke skremmende. Slik beskrives da også de møtene som Bibelens personer har med Gud. Og det var slett ikke slik at det bare var mennesker i den gamle pakt som opplevde det slik. Når Peter, Jakob og hans bror Johannes blir med Jesus opp på et høyt fjell, og de hører Guds røst fra himmelen, leser vi at da disiplene hørte denne røsten "falt de ned på sitt ansikt og ble meget redde." (Matt 17,6) Når Johannes, han som hadde et så nært forhold til Jesus, fikk et møte med Kristus Allherskeren på klippeøya Patmos i Egeerhevet, leser vi: "Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans." (Åp 1,17)


Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg når vi ønsker å møte Ham, for vi vil ikke kunne utholde et slikt møte, om Han kom i all sin makt og herlighet. Peters reaksjon når Han ser Jesu makt, er: Gå bort fra meg, jeg er en syndig mann.


Men alle møter med Gud er ikke slik.


Gud møter oss også i favnende raushet. I Kristus.


Det finnes også situasjoner i våre liv, hvor Gud blir fraværende, ganske enkelt fordi vi ikke er der for å ta imot Ham! Vi vil ha noe fra Ham, men ikke Ham selv. Snakker vi da egentlig om et forhold? Er et forhold basert på at det finnes bare en mottager?


Og la meg ta med dette til slutt i dagens artikkel om dette emne: Så lenge som vi selv er ekte, så lenge vi på en sann måte er oss selv, kan Gud være nærværende og handle på vegne av oss. Men når vi forsøker å være noe annet eller noen annen som vi ikke er, finnes de ingenting å si eller å få. Vi blir fiktive personer, vi konstruerer en uvirkelighet - og Gud trer tilbake. Er vi sanne og ekte i dag?

Eberhard Arnold en moderne Frans av Assisi, del 1

Eberhard Arnold er blitt kalt en moderne Frans av Assisi. Jeg ble kjent med hans forfatterskap rett etter at jeg ble en kristen i 1972, og siden den gang har han preget mye av min egen teologiske refleksjon, i ulike perioder av mitt liv. Arnold, født i 1883 og død allerede i 1935, var en tysk forfatter, filosof og teolog. Mest kjent er han kanskje som grunnleggeren av det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, som ble en del av den hutterianske bevegelsen. I en serie med artikler vil jeg fortelle litt om denne mannens bakgrunn. Fortsatt utfordrer han mennesker til en radikal etterfølgelse av Jesus.


Arnold var født i Köningsberg i Tyskland, som tredje sønn av Carl Franklin og Elizabeth, født Voight, Arnold. Hans far var doktor i teologi og filosofi, og hans bestefar pastor og misjonær i den lutherske kirken. 16 år gammel ble han radikalt omvendt til Jesus. Mens han bodde hos en gammel professor, som var en bekjennende kristen, kom han over Thomas a Kempis: Kristi etterfølgelse, og denne boken ble for Eberhard en nøkkel til å forstå evangeliene og hvordan man kan følge i Kristi fotspor.
Kristi ettefølgelse av Thomas a Kempis begynner slik: "Den som følger meg, skal ikke gå i mørket, sier Herren. Dette er Kristi ord, og med disse ordene blir vi formanet til å etterligne Hans liv og eksempel hvis vi virkelig ønsker å bli opplyst og fridd fra all hjertets blindhet. La oss derfor først og fremst være fast bestemt på å fordype oss i Jesu Kristi liv." (1)


Å følge Kristus ble for Eberhard Arnold hans aller største ønske: det var et indre kall som sto over alt annet, og ikke bare i disse bevegede første årene, men denne lidenskapen fulgte ham hele livet. Det som var avgjørende viktig var å følge i Jesu fotspor. Og da ikke som en aller annen flyktig ide, noe høytsvevende, men som noe dagligdags og helt konkret. Eberhard Arnold spurte: Hva ville Jesus ha gjort?

Nasjonalisme og det riket som ikke er av denne verden

I dag mottok jeg et brev fra Don Murphy og hans kone. De bor i Arizona, hvor Don er leder for en anabaptistisk kommunitet. Don's brev kom i rette tid. Han har noe svært viktig å meddele om de prisippene som finnes nedfelt i Bibelen om Guds rike. Jeg har i den siste tiden tenkt mye på Jesu ord i Joh 18, og Don nevner dette skriftstedet i sitt brev: "Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke Mitt rike herfra." (v.36) Jesu ord har fått ny aktualitet i forbindelse med de rapportene jeg har lest den siste tiden fra tragedien som har utspilt seg på Balkan de siste årene. Jeg nevnte også dette ordet for en venn av meg da vi var ute på en svømmetur i går kveld. Vi snakket sammen om nasjonalismen, og hvordan deler av Den ortodokse kirke er influert av den. Det er kvalmende når den kristne tro sauses sammen med staten og høyrevridde nasjonalister. Det har absolutt ingenting med Guds rike å gjøre.

Denne uka så jeg en video som en amerikansk baptistmenighet hadde lagt ut på nettsiden sin. Den viste en sommercamp som menigheten driver, og som samler mange ungdommer. Det skjer sikkert mye fint i denne sammenhengen, men jeg kunne ikke annet enn å gråte når jeg så en av pastorene drev med våpenopplæring! Joda, du leste riktig. Fra undervisningsrommet skjøt han med en maskinpistol ut av vinduet, og etterpå fikk barna og ungdommene prøve selv! Riktignok skjøt de på ruller av halm fylt med vann, men likevel. På store TV skjermer rullet Patrioten med Mel Gibson, som er en filmatisering fra den amerikanske borgerkrigen. Hva i all verden har dette å gjøre med Guds rike å gjøre? Nå mener jeg ikke at vi ikke skal være glad i det landet hvor vi bor. Vår prioritet nr 1 i forbønn er denne: "Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennekser, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig for Gud, vår Frelser." (1.Tim 2,1-3) Men ikke finner jeg at Jesus eller apostlene lærte opp noen til å drepe andre mennesker. Gjør du?

I brevet fra min anabaptistiske venn, Don Murphy, finnes det noen sitater som er veldig interessante i denne sammenhengen:

Don skriver: "I det vi vendte hjemover til Tucson fra vårt besøk i Canada, ble vi igjen minnet på de falske gudene i mange menneskers liv. Det er ikke lett for dem å gjenkjenne dem men siden de ærer andre ting enn Gud, så ærer de avguder. 'Du skal ikke ha andre guder enn Meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen det oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud...' (2.Mos 20.3-5a) Det ser ut som om patriotismen/nasjonalismen er blitt en falsk gud for menneskene."

Så siterer Don Abraham Lincoln, som sa følgende i en tale i forbindelse med den amerikanske borgerkrigen: "Begge sidene (nordstatene og sørstatene) leser den samme Bibelen og ber til den samme Gud, og begge ber om Hans hjelp til å kjempe mot hverandre."

Don Muphy er også innom en av de som har betydd veldig mye for min teologiske tenkning, Eberhard Arnold. Denne Arnold grunnla den anabaptistiske kommuniteten, Bruderhof. Don skriver: "Eberhard Arnold la merke til at under den første verdenskrig kunne tyskerne og amerikanerne be til Gud om seier foran en kamphandling. Og så forsøkte de å drepe hverandre. Var det en bønn til kjærlighetens Gud i himmelen, eller til krigsguden, denne verdens gud?"

I sitt første brev skriver apostelen Johannes: "Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham." (1.Joh 4,16)

Jesu rike er ikke av denne verden. Vi trenger virkelig å grunne på hva det konkret betyr for oss i vår hverdag, og i de valgene vi tar.

Forsoningens tjeneste der hatet råder

Torsdag denne uken sto det et intervju i Aftenposten med Hatidza Mehmedovic (56). En julidag for 13 år siden mistet denne bosniske kvinnen ektemannen, to sønner og to brødre i Srebrenica-massakren. Liket av en av de to sønnene er funnet, men DNA-sporene kan ikke avgjøre hvilken av de to det er. Av ektemannen har Mehmedovic bare funnet tre beinrester. Mehmedovic deler skjebne med 8000 andre. Bare 3200 av de 8000 av de uskyldige ofrene for dette avskyelige massemordet på Europeisk jord, er hittil gravlagt. Nå er en av de ansvarlige massemorderne tatt, Radovan Karadzic, og skal stilles ansvarlig for denne forbrytelsen mot menneskeheten. Det er et spørsmål i Aftenpostens artikkel som Hatidza Mehmedovic stiller, som ikke vil slippe taket i meg:

"Jeg må finne ut hvorfor naboer over natten kunne begynne å drepe hverandre."

Ja, hvordan kunne det skje? Radovan Karadzic er psykiater. Hvordan kan en så høyt utdannet mann, som har avlagt en yrkesed på å skulle hjelpe andre mennesker, gi ordre til å ta livet av et annet menneske? Ja, ikke bare det, men til etnisk rensning? Hvordan kunne mennesker som hadde levd side om sidei generasjoner, plutselig drepe sine naboer?

Det er ikke første gang det skjer. I moderne tid har vi sett det samme skje i Rwanda.

Nå finnes det de som benekter at Srebrenica massakren har funnet sted. I et nettmøte med professor Svein Mønnesland i VG nett skriver en person: "Eg er drittkeid av lygnene um "holocaustet" i Srebrenica. Kvifor neittar FN å akseptera dei framlagde prova um at det aldri hev vore nokon massaker i byen? Er det dette som kallest akademisk integritet?" Mannen som skriver noenlunde fast i en kristen ukeavis her i landet, og som har oversatt flere bøker til norsk, kaller denne grufulle massakren, dette skjendselsverk, for: "eit muslimsk propagandaverk ".

Jeg blir bare uendelig trist av å lese slikt, og jeg tar kraftig avstand fra det. Screbrenica massakren er den verste som har skjedd på europeisk jord siden 2. verdenskrig.

Her om dagen kunne en også lese om arrestasjonen av Radovan Karadzic, som skjedde på en buss i Beograd. Jeg merket meg at massemorderen satt og leste i en bønnebok (!) da han ble arrestert. Hvordan er det mulig å kunne bruke en bønnebok og ha så mye blod på samvittigheten? Joda, jeg ser poenget at han kanskje har behov for å be om tilgivelse, men slik Radovan Karadzic fremstår, er det nok heller slik at han tror at han har gjort det eneste riktige, og har tjent Gud og fedrelandet, når han beordret drapene på uskyldige muslimer. Når skal denne absurde sammenblandingen av stat og kirke ta en slutt? Jesus sa tydelig: "Mitt rike er IKKE av denne verden!"

Men tilbake til Hatidza Mehmedovic og hennes spørsmål. Jeg skal ikke begi meg ut på lettvinte svar. De finnes neppe. Men Bibelen forteller oss at på grunn av syndefallet står alle mennesker skyldige for Gud. Det finnes noe i oss alle som gjør at Screbrenica og Rwanda er mulig. I Romerbrevet kan vi lese følgende:

"De har alle bøyd av. Alle sammen er de fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. En åpent grav er deres strupe. Med sine tunger har de utført svik, slangegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod. Det er ødeleggelse og elendighet på deres veier. Og fredens vei har de ikke kjent. Det er ingen gudsfrykt for deres øyne." (Rom 3,12-18) Hvem er disse "de" og "deres"? Svaret får vi i vers 23: "for ALLE har syndet..."

Ondskapen og hatet finnes i oss alle. Den eneste som kan gjøre ende på hatet er Kristus, og Han gjorde det. "For Han er vår fred, Han som har gjort dem begge til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendskapet..." (Ef 2,14-15a)

De som er blitt Guds barn, ved omvendelse og tro på Jesus, som er døpt og tillagt Hans menighet, har ett kall: "å skape fred" (Matt 5,9) Jesus kaller dem "salige" som gjør det. Vårt kall står beskrevet i 2.Kor 5,18-20: "Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus Jesus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner jeg oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!"

Vi har sett det mange ganger: I Kristus smelter alt hat, og fiender som finner Ham, kan leve side om side, i kjærlighet. Det kreves et under, men underet finnes, Hans navn er Jesus.

Kristi oppstandelse - avgjørende for vår tro, del 2

Vi fortsetter her meditasjonen over Kristi oppstandelse, slik de bibelske tekstene omhandler dem. Teksten er oversatt fra Patriark Daniels påskebrev for 2008:

I sitt brev til forsamlingen i Korint taler Paulus om at Kristus, vår Herre, viste seg flere ganger etter oppstandelsen fra de døde: "og at Han ble sett av Kefas og så av de tolv. Deretter ble Han sett av mer enn fem hundre på en gang. Av disse er de fleste fortsatt i live, men noen har sovnet inn. Deretter ble Han sett av Jakob og så av alle apostlene. Og sist av alle ble Han også sett av meg, som kan sammenlignes med et barn som er født for tidlig." (1.Kor 15,5-8) Dette at Kristus viser seg frem på denne måten, etter sin oppstandelse fra de døde viser oss at Han på mysteriøs vis er nærværende og fremstår for folket når og hvor Han måtte ønske.

Vi ser også gjennom livet til vår oppstandne Herre Jesus Kristus, at Han ikke bare vendte tilbake til et liv blant folket, men at det var et annerledes liv. Han går gjennom stengte dører (Joh 20,19) Selv om Han smaker på fisken og honnigkakene etter at Han har stått opp igjen (Luk 24,42;Joh 21,10), så gjør ikke Herren det fordi Han trenger å gi føde til sin kropp, men for å vise at Han, Jesus, ikke er et spøkelse eller en ånd. Med andre ord, selv om Han fremstår fra tid til annen, i 40 dager, for sine disipler og til noen andre personer her på jorda, lever Den oppstandne i himmelens evige liv, som er fri fra begrensningene i tid og rom. Ingen eller intet kan i dette jordiske liv kan holde Ham, om Han ikke vil. Den oppstandne Jesus kan ikke dø igjen, fordi Han er for alltid levende. Apostelen Paulus skriver i Rom 6,): "fordi vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden hersker ikke lenger over Ham."

Jesus, oppstanden fra de døde gir nytt liv, ubegrenset og evig, udødelig.

Ny bok i høst: Abraham - Guds venn

Sommermånedene går med til å skrive ferdig manus til min nye bok: Abraham Guds venn. Det er den femte boken jeg skriver, og jeg regner med at den skal være ferdig i løpet av begynnelsen på september slik at den kan utgis nå i høst. Det er forlaget Frihet som står for utgivelsen. Boken om Abraham er ingen bibelkommentar, hvor jeg går igjennom alt som er skrevet om ham i Den Hellige Skrift. Med Abrahams liv som utgangspunkt ser jeg på ulike aspekter ved oppbruddet, troen, etterfølgelsen, lidelsen, Guds ledelse. Først og fremst er det en bok om Gudsrelasjonen - vennskapet mellom Gud og oss. Jeg håper boken skal bli til velsignelse for riktig mange og hjelpe til å fordype forholdet vårt til Faderen. Vil du være med på å be for meg når jeg holder på å skrive, så er jeg svært takknemlig for det. Jeg kommer tilbake med noen oppdateringer på bloggen om hvordan det går med bokskrivingen.

Guds fravær, del 1

En eller flere ganger vil et Guds barn oppleve sjelens mørke natt, eller tider med Guds fravær. Egentlig snakker vi jo ikke om et virkelig fravær, for Gud er alltid til stede. Kun en har opplevd at Gud har trukket seg tilbake, og opplevd at Gud er totalt fraværende, og det er Jesus på korset. Vi hører Hans rop: "Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46)


Men selv om Guds fraværet ikke er virkelig, oppleves det svært reelt. Vi står innfor Gud og roper, ja vårt rop kan bli til et skrik, og alt er taust. Jeg har selv opplevd slike perioder, noen av dem djupere enn andre. Vi vender oss i alle retninger, men vi finner Ham ikke. Vi kjenner oss igjen i ordene fra Høysangen: "Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." (Høy 3,2)


Hva skal vi gjøre i en slik situasjon?


Først og fremst er det viktig å huske at bønn er et møte og et forhold. Et slikt forhold, som er lodder djupt, kan ikke påtvinges verken av oss eller Gud. Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med følelsen av sin fravær er en del av dette levende og virkelige forholdet. Om det var slik at vi mekanisk kunne dra Ham inn i et møte med oss, tvinge Ham til å møte oss, skulle det ikke kunne eksistere noe forhold eller noe møte.


Et forhold må begynne og må senere utvikles i gjensidig frihet. Det gjelder også vårt forhold til Gud.


Fra bønnedagboken min for 23. juli i år heter det:


"Den gudsfrykt som har størst betydning er redselen for å vise seg uverdig Gud som åpenbarer seg for oss i det lys som aldri går ned. Denne frykten befrir oss nemlig fra hver jordisk frykt, det er en hellig frykt. "Samstemt bekjenner vi," skriver Paulus i 1.Tim 3,16, "at gudsfryktens mysterium er stort." Det alt handler om er jo å frykte og ære Gud på rett måte i alle ting.


Jeg sitter her i bønnekoia og undres på hvor mye menneskefrykt som finnes i meg? Hvor mye anerkjennelse jeg trenger, og hvor mange bekreftelser? Jesus sier noe om dette i Luk 12: "Til dere, mine kjære venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen ihjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå ihjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte." (v.4-5)"


Kan vi egentlig klage over Guds fravær? Kan vi det når vi selv er mer fraværende enn Ham? Det heter i sang fra Jesusvekkelsens tid: "Gud du er ikke i min verden, likevel er jeg i din..." Hvor ofte er ikke jeg fraværende, når Han søker mitt vennskap?


(fortsettes)

P.A.P.A fest - en festival for radikal kristen tro

Jeg kjenner for egen del at jeg har nådd et "mettningspunkt" når det gjelder stevner, konferanser og store møter. Det blir masse store ord, og få eller ingen endringer når man kommer hjem. Men selvsagt hyggelig så lenge det varte. Det er blitt mange slike sammenkomster siden jeg ble frelst i 1972. Men det er noen jeg ser tilbake på med veldig stor glede, og takknemlighet. Som i 1978 da jeg var i St. Marybourne i England. Mr. John Pond med frue hadde invitert flere av husmenighetsfellesskapene i nærområdet til stor utendørs grillparty på jordene på bondegården han drev. Når jeg kikker i fotoalbumet fra den turen ser jeg at jeg under ett av bildene har skrevet: "En menighet i funksjon". Her var det bibelundervisning, bespisning, lovsang og fellesskap, under veldig enkle forhold.


Jeg ble derfor nesten litt nostalgisk da jeg fikk se videosnutten fra årets P.A.P.A fest i USA. Det er jo omtrent vi hadde det i de gode 70- og 80 årene, joda det var i det forrige årtusen! P.A.P.A festivalen ble arrangert for tredje gang i år, og er en sammenkomst av ulike kommuniteter og kristne fellesskap i USA. Bokstavene står for: People against poverty and apathy.


P.A.P.A fest er måltidsfellesskap, sirkus, ulike band som lager musikk sammen, historiefortelling rundt leirbålet, samtalegrupper, bibelundervisning, turer, - kort sagt, fellesskap. Det finnes ingen ansatte som driver festivalen, kun frivillige. Hvert fellesskap tar med seg mat, telt, campingvogner, musikkinstrumenter. På festivalen er det også mulig å skaffe seg brukte ting på festivalens eget loppemarked, her lages det syltetøy, her gir man bort bøker, cd'er. Det ligner veldig på det vi en gang var del av, og som vi snart håper vi skal bli en del av på nytt!


Her finner du en YouTube video fra årets P.A.P.A fest: http://www.papafestival.org/


Bildet er hentet fra den første P.A.P.A festen i 1997.

Solen skal forvandles til mørke, og månen til blod før Herrens dag kommer

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sitert Joelprofetien i forbindelse med mine prekener, men det er mange. Men jeg tror at jeg som oftest har sitert de versene som omhandler løftet om Den Hellige Ånd. Om Ånden som utøses over alt kjød. Men de profetiske forutsigelsene om Åndens komme inneholder også noe mer. Vi leser det slik hos Joel 3,3-7:


"Jeg skal la tegn vise seg på himmelen og på jorden: Blod, ild og røyksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller. For se, i de dager og på den tiden, når jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem, da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned i Josafats dal. Der skal jeg holde dom over dem for Mitt folk og Min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp Mitt land."


I denne sammenhengen vil jeg peke på det som står i vers 3-4: "Jeg skal la tegn vise seg på himmelen og på jorden: Blod og ild og røyksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og forferdelige."


Jesus er inne på noe av det samme når Han omtaler tidens tegn: "Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet." (Matt 24,29-30)


En pastor ved navn Mark Biltz fikk seg litt av en overraskelse for en tid tilbake, da han så den blodrøde månen over Klippemoskeen i Jerusalem. Blitz er pastor for forsamlingen El Shaddai, en forsamling som har brukt mye tid på å studere Herrens høytider. Han kom til å tenke på dette skriftstedet fra profeten Joel.


På NASAs hjemmeside er det nå mulig å sjekke alle sol- og måneformørkelser 5000 år tilbake i tiden, og de sol- og måneformørkelser man forventer de nærmeste 2000 år!


Pastor Blitz begynte å gjøre undersøkelser, og fant da ut når sol- og måneformørkelsene skjedde på dagene for Herrens høytider, så pleide det å skje noe spesielt. Sist det skjedde var det fire røde måner når Israel fikk tilbake Jerusalem! Gangen før dette skjedde var da Israel ble en nasjon. Da var det også fire røde måner.


Neste gang det skjer en sol- og måneformørkelse på de jødiske høytider er på den jødiske påsken i følge vår tidsregning år 2014. Det samme skjer på Løvhyttefesten det året! Året etter, altså i 2015, kommer fire blodrøde måner på rekke og rad i forbindelse med feiringen av Herrens høytider. I følge NASA skjer bare med flere hundre års mellomrom.


Det kan se ut som om selve høydepunktet vil skje på det som kalles Yom Teruah i 2015 - altså på basunhøytidens dag, den dagen det blåses i shofarer for vekke opp de som sover åndelig. Vi vet jo at den siste basun som skal lyde er en shofar. I følge jødisk tradisjon er dette også dagen for de dødes oppstandelse!


Vi lever virkelig i høyprofetiske tider! Herren Jesus kommer meget snart igjen. "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet." (1.Kor 15,51-52)

Ødelagt idyll

Det blir nok ikke helt det samme å reise til bønnekoia etter gårsdagens lite hyggelige opplevelse. For å komme dit må jeg passere en veibom, som må åpnes med en nøkkel. I går ettermiddag hadde jeg åpnet bommen, og kjørt bilen inn, da jeg stanset bilen for å lukke igjen bommen. I det jeg stiger ut av bilen ser jeg at det ligger en huggorm kveilet opp rett foran meg, med hodet lagt bakover klar for hugg. Jeg innrømmer at jeg ble mer eller mindre parallysert. Sakte bøyde jeg meg ned, mens ormen fulgte meg med øynene og fikk ta i en stein og kastet mot ormen. Steinen traff ikke, så jeg fikk tak i en til og denne gangen traff jeg. Motvillig ålet den seg inn i ei steinur. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde stor lyst til å reise inn til parkeringsplassen, og gå den lille biten opp til koia. Da må en nemlig gå i gress som når en til knærne, og man ser lite eller ingenting. Men det ble til at jeg tok turen likevel, men det var slett ikke moro. Neste gang skal jeg huske å ta på meg høye støvler. Det som er ekstra trist er at jeg ikke lenger kan ta med meg Poirot, vår Wheaton Terrier, som er til så god hjelp for meg. Den varsler nemlig når en føling er under oppseiling. På grunn av hjertemedisinene mine, merker jeg lite til mine følinger, men Poirot kjenner dem og varsler meg. Da begynner han å gå rundt meg og gir seg ikke før jeg setter meg til å spise. Men jeg kan ikke risikere at Poirot skal bli bitt av orm. Det skal visstnok være mye orm ute i skogen i år. Joda, jeg kjenner til det der verset om at vi skal ta slanger i hendene, men så modig er jeg definitivt ikke.

Vår tids martyrer, hieromunk Stefan Puric

La det være sagt, så det ikke hersker noen tvil: Denne bloggens eier er glad for at Radovan Karadzic nå er arrestert, og vil bli stilt for krigsforbryterdomstolen i Haag. Når jeg belyser de overgrep som har skjedd fra muslimsk side i Kosovo, er det ingen tvil om at bosnia-serbernes tidligere president er ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten. Og må dømmes for det.

Men mens media stort sett er opptatt av denne saken, er vi på denne bloggen også opptatt av de skjebner som ikke får stor oppmerksomhet verken i TV eller aviser. Et slikt tilfelle er drapet på munken Stefan Puric. Har du noen gang hørt hans navn nevnt i avisene? Neppe.


Fader Stefan Puric var prest og munk i Budisavci klosteret i nærheten av Klina i Kosovo. 19. juli 1999 ble han bortført av de halvmilitære muslimske UCK opprørerne. Siden den gang har ingen hørt fra ham. I følge ubekreftede meldinger fra albansk side ble fader Stefan myrdet, og liket skal være kastet i en tom brønn. Etterpå har drapsmennene kastet dyremøkk over liket for å gjemme det.


Men fader Stefan er ikke glemt av Gud. Herren vet hvor hans kropp befinner seg. En dag må ugjerningsmennene stå til rette for sine grusomheter.


"Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død." (Salme 116,15) "Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne." (Salme 72,14)

Kristi oppstandelse - avgjørende for vår tro, del 1

Jeg holder på å forberede meg for en reise til Romania senere i år. I flere år har jeg vært invitert av den ortodokse kirke, til å holde en retreat og et seminar. Nå forsøker jeg å kombinere det med en samling for europeiske bønneledere, som skal møtes i Bucharesti. I forbindelse med pinsevennenes sommerkonferanse på Hedmarktoppen traff jeg min gode venn, Frantz Johansen, "kloakkbarnas far", og han har invitert meg til å undervise predikantene i sigøynervekkelsen på deres bibelskole. Turen planlegges gjennomført i november, om alt går detter planen og operasjonen på Feiring blir vellykket. Jeg ber om forbønn for både den og disse viktige planene.


I går leste jeg et påskebrev som patriark Daniel sendte ut til påske i år. Undervisningen han gir i dette brevet er noe av det beste jeg noensinne har lest om betydningen av Kristi oppstandelse. Derfor har jeg forsøkt å oversette brevet til norsk, slik at flere kan få del i det. Jeg tror det kanskje vil være en gledelig overraskelse for mine protestantiske venner, at patriarken viser seg å være så sentralt evangelisk! Patriark Daniel, som fylte 57 år i går, er patriark for verdens nest største ortodokse kirke, som er den rumenske. Fordi brevet er såvidt langt, må det deles opp i flere artikler. Dermed kan vi også lettere ta oss tid til å meditere over teksten. Det anbefales på det sterkeste:


"Daniel, ved Guds vilje, Erkebiskop av Buckaresti, Metropolitt av Muntenia og Dobrudgea, Lucum Tenens av Cæsarea av Kappadokia, og Patriark for Den Rumensk Ortodokse Kirke:


Til presteskapet, munkene og nonnene og alle kjære elskede trofaste i Buckaresti erkesogn:
Nåde, barmhjertighet og fred fra Kristus, vår Herre og faderlig velsignelse fra oss.


'Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.' (Matt 28,20)


Fedre og munker, kjære elskede brødre og søstre i Herren.


Etter sin oppstandelse fra de døde, viste vår Herre Jesus Kristus seg i 40 dager, fra påske til himmelfarten, flere ganger på ulike steder. Først av alle ble han sett av de myrrabærende kvinnene, så av sine disipler og flere andre som Han overbeviste om oppstandelsens sannhet. Han lærte dem om Guds rike. (Se Matt 28, Mark 16, Luk 24, Joh 20 og 21, Apgj 1,3 og noen av skriftene til Paulus, f.eks 1.Kor 15,6)


Den hellige evangelisten Matteus viser oss at etter oppstandelsen fra de døde, viste Kristus Herren seg for for sine disipler i Galilea på det fjellet som Herren hadde bedt dem om å møte seg. (Matt 28,18-20) og fortalte dem: 'Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.' Den hellige evangelisten Markus taler på samme måte om møtet mellom disiplene og den oppstandne Herre, 'mens de var samlet til måltid' (Mark 16,14-18) Den hellige evangelisten Lukas viser oss klart at den oppstandne vandret sammen med sine disipler, Lukas og Kleopas, på vei til Emmaus og utla hva Skriftene hadde å si om Hans død og oppstandelse (Luk 24,13-32) Mens de vandret langs denne veien synes Jesus å være en fremmed, men de inviterte Ham hjem til seg fordi de ikke ville at Han skulle vandre om natten. Etter å ha kommet innomhus , satte Han seg til bords, brøt brødet og gav sine disipler å ete. Da ble deres åndelige øyne åpnet og de gjenkjente den korsfestede Herre. Men plutselig ble Han borte for dem, og Lukas og Kleopas vendte tilbake til Jerusalem og fortalte de andre elleve disiplene og de som var kommet sammen med dem om deres møte med den oppstandne Herre. Mens de snakker sammen står plutselig blant dem og forklarer alt det som har skjedd med sin lidelse, død og oppstandelse. Dette har oppfylt 'som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene' (Luk 24,44) Etter å ha fortalt dem at Han ville sende dem 'det som min Far har lovet' (Luk 24,49), det er Den Hellige Ånd, tok den oppstandne Jesus dem ut av Jerusalem 'og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.' (Luk 24,50-53)


Så vi ser hvordan velsignelsen fra den oppstandne og himmelfarne Kristus bringer glede til Kirken, og gleden bringer takksigelse til Gud.

(fortsettes)

Å gjøre seg erfaringer med Gud tar tid

Med kveldsola skinnende inn i bønnekoia, fra slørblå julihimmel, og mens vinden tar tak i det lange gresset og leker med det, og den svake vinden suser i grantoppene, blir jeg sittende stille og tenke på noe jeg har lest. Det er hentet fra arkimandrit Sofronys bok: "Vi skall se honom sådan han är" (Artos 2003): "Livet har vist meg at rent intellektuelle kunnskaper, uten en virkelig erfaring av Gud eller et møte med de kosmiske åndskreftene, jfr Ef 6,12, ikke leder fram til det som er selve meningen med vår tro - en opplevd kunnskap om det første Værendet, det vil si om Gud. Med kunnskap mener jeg å tre inn i selve Hans evighet."


I bønnedagboken min skriver jeg:


"Det er om denne virkelighet Jesus taler om i Joh 17,3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du har sendt, Jesus Kristus." Det jeg legger merke til hos fader Sofrony ved siden av det jeg allerede har sitert, er dette kan skriver i forkant av dette: 'Jeg kunne ikke umiddelbart finne ord for mine erfaringer. Det gikk årtider før de ble utformet som dogmatiske tanker.'


Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger: Vi går for fort fram - slik at vi ikke gjør oss erfaringer med Gud. Dermed sitter vi igjen med teoriene.


Da er det ikke merkelig at leden, tomheten og mismotet setter inn.


Det må derfor være noe mer, noe jeg ikke har grepet. En fylde, en dybde, et annet nivå. Jesus beskriver altså det evige liv som det å kjenne Gud Faderen, og Sønnen.
Mens jeg skriver dette kommer ordene fra 1.Tim 6,12 for meg: "og grip det evige liv." Det må jo bety noe aktivt, en aktiv handling. Til kirken i Filippi skriver apostelen: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus." (Fil 3,12) Så legger han til: "Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det." (v.13)


Det er altså noe Paulus jager etter, noe han ennå ikke har grepet. Hva jager jeg etter? Hva trenger jeg å trenge djupere ned i?


Interiør fra den ene veggen i bønnekoia mi.

Hvem faller lyset på?

I boken Åndens folk - En disippelvandring gjennom Apostlenes gjerninger gir Peter Halldorf (bildet) et meget relevant råd når det gjelder det vi kaller åndelig bedømmelse. Jeg tror dette rådet kan anvendes på mye av det som skjer i dag:

"Jo mer Ånden trer fram, desto mer faller lyset på Kristus. 'Han skal herliggjøre meg,' hadde Jesus sagt. Her er et av de sikreste måtene å prøve åndeligheten på: Hvem faller lyset på? Overalt der mennesker dras til Jesus, kan vi med sikkerhet vite at Den Hellige Ånd er i bevegelse. Hvordan viser det seg om Ånden blir bedrøvet og trekker seg bort? Vi blir mer og mer overlatt til menneskelig lyskraft i den kristne menigheten." (Peter Halldorf: Åndens folk. Luther 2006, side 15)

Vi kommer vel ikke bort fra at mange stiller seg selv i lysglansen, eller lar andre opphøye en. I dag dreier det seg veldig mye om enkeltes tjeneste, hvor salvet man er. Døperen Johannes hadde som sin fremste oppgave å peke på Jesus, og selv trekke seg tilbake. "Jeg skal svinne bort", heter det i Erik Gunnes sin oversettelse. Det er kanskje noe å tenke på for en hver av oss. Hvem peker vi på? Hvem ser folk når de ser oss?

Ser de Jesus i deg i dag? Ser de Jesus i meg?

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 3

Selv om fader Hariton ikke var direkte involvert i livet utenfor klosterportene, med unntak av den innsatsen han gjorde for klosterets naboer, var han likevel ikke uberørt av det som skjedde ellers i verden. Men for ham var "ett nødvendig", fader Hariton hadde valgt det Mesteren selv kaller "den gode del". Og: han beholdt ingenting for seg selv. Han visste at han bare kunne beholde det som kan sendes til himmelen! "Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler." (Matt 6,20)


Fader Hariton led mye av sykdom. Han hadde tidlig i sitt liv opplevd at Gud hadde helbredet ham. Etter det oppsøkte han ikke lenger leger. En gang ble han svært syk. Det skulle vise seg at han var smittet av hepatitt. Han forble på sin celle og vendte seg til Herren, og fastet i flere dager. For ikke å bry sine medbrødre sa han at han hadde egen mat. Få dager etter dette kom han ut av cellen uten noen tegn til sykdommen.


Fader Hariton var nøye på å følge reglene som gjaldt både i og utenfor klosteret, men det var ikke alltid enkelt. Som da han fikk å gjøre med en meget kravfull medbror. Hele tiden fikk han henvendelser fra denne munken om ikke fader Hariton kunne komme for å hjelpe ham. Alle trodde at fader Hariton hjalp ham, fordi han likte å gjøre det. En dag da denne munken var på en reise, måtte han bekjenne overfor abbeden at det bare var så vidt han klarte å holde seg fra å skrike til denne munken. Men selv om situasjonen nærmest ikke var til å holde ut, gav fader Hariton aldri uttrykk for sin frustrasjon offentlig.


Han var også snill med sine muslimske naboer. Flere ganger hjalp ham dem, og han forsvarte dem også og talte på deres vegne overfor myndighetene. Spesielt gjaldt det de fattige blant dem, og han hjalp dem med å skaffe livsnødvendigheter.


Fader Hariton var nøye med å være diskret. Han tiltrakk seg ikke oppmerksomhet, og var en mann av få ord. Fader Hariton tillot aldri at hans tale skulle veie tyngre enn hans handlinger, og han kunne av og til bli stilt overfor meget vanskelige situasjoner. En gang, i mai 1999, besøkte han en syk da noen begynte å skyte rundt ham med en automatrifle. I juni samme år kjørte han klosterets abbed gjennom en illsint mobb, som var ute etter å feire seieren over serberne. En annen gang var det en syk person han måtte kjøre mens mobben sto rundt for å ta dem.


Det var da også en slik kjøretur som skulle bli hans siste. En serbisk familie hadde stelt i stand et måltid mat for biskopen, og det var mens fader Hariton reiste for å hente denne maten at muslimske paramilitære styrker kidnappet ham.


Mandag 13 år 2000 ble det gjenfunne liket av fader Hariton begravd i Crna Reka klosteret. Biskop Artemije forrettet liturgien sammen med abbeder og munker fra klostrene i Studenica, Visoki Decani, Sopocani, Tvrdos, Djurdjevi Stupovi såvel som prester fra Raska og Prizren. (bildet)


Ved denne anledning sa biskop Artemije blant annet følgende:


"Vi er samlet, mine kjære brødre og søstre, fra hele vårt hjemland her i dette lille klosteret i Crna Reka. Herren har ført oss sammen for å ta farvell med vår bror, munk Hariton, som levde og trente sitt monastiske liv i dette klosteret, og tjente Herren og Hans folk, og led i hendene på Kosovos kriminelle. For mer enn et år visste vi ikke hva som hadde hendt ham, men nylig ville Herren at han skulle bli funnet, slik at vi kunne ta ham imot og forberede hans kropp etter de monastiske regler og begrave ham. Derfor er vi samlet her i dag."


Det ble så bedt bønner og det ble lest fra Den Hellige Skrift, blant annet disse ordene fra Joh 12,26:
"Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være."


Hvorfor ble fader Hariton myrdet, og hvorfor led han en slik smertefull død? Fordi han var en kristen, en munk, og en serber.


Vi lyser fred over det vakre minnet til fader Hariton. Måtte vi holde minnet om denne martyren levende.

Evangeliets herlige lys - forholdet mellom lov og evangelium, del 1

I det lutherske reformasjonsskriftet Konkordieformelen fra 1577 heter det: "Forskjellen mellom loven og evangeliet er et særdeles herlig lys, som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått." Formelens aktualitet har kanskje ikke vært så stor siden Reformasjonen, for i dag er forholdet mellom lov og nåde på nytt kommet opp i dagen.


Luther slet med å forstå hva Guds rettferdighet innebar, særlig slik dette begrepet er brukt i Romerbrevet. I Rom 1,17 står det at i evangeliet "åpenbares Guds rettferdighet." For Luther var dette alldeles ubegripelig. Han anså at evangeliet var en åpenbaring av Guds straffende rettferdighet, fordi han var opplært til å forstå dette uttrykket som den såkalte "formale" eller "aktive" rettferdighet. Bak dette synet lå den forståelsen at Gud er rettferdig når Han dømmer og straffer syndere.


Luther kom derfor til å hate dette uttrykket. Det gikk så langt at han bar på et hat mot Gud selv, som straffer syndere. For - tenkte han ved seg selv: "Er det ikke nok at de stakkars synderne som går fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags elendighet gjennom de 10 bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye smerte til smerte. og true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?"


Så forvridd var altså synet på evangeliet i Romerkirken dengang. Men omsider skar lyset fra evangeliet gjennom mørket for denne augustinermunken. Lyset kom når han forsto sammenhengen mellom ordene, nemlig denne: "Guds rettferdighet åpenbares, som det står skrevet, i dette at den som er rettferdig av tro, skal leve. Da begynte jeg å forstå Guds rettferdighet som den rettferdighet det rettferdige menneske lever av som en Guds gave, nemlig av troen, og at dette altså var meningen. Ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet. altså den passive, hvorved den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss ved troen, som skrevet står: Det menneske som er rettferdig ved troen, skal leve."


(fortsettes)

Når Gud hugger trærne rundt oss

Det fortelles en liten historie om trær som går slik: I skyggen av et stort eiketre vokser en liten, uanseelig og forpjusket plante. Den liker skyggen som dekker den og setter pris på den ro som den gode vennen tilbyr den. Men en dag kommer tømmerhoggeren og feller eiketreet og planten gråter. "Nå er mitt vern borte. Vinden kommer til å ødelegge meg, stormen vil rykke meg opp med røttene." "Nei, nei", svarer blomstenes engel, "nå kommer solen til å skinne på deg. Regnet vil falle rikeligere over deg enn før. Du skal bli langt vakrere. Blomstene dine har aldri fått utfolde seg helt, men nå skal du smile i solskinnet. og menneskene skal tale om hvor vakker du er."

Jeg kom til å tenke på denne lille historien, når jeg i en fase nå har opplevd at Gud har tatt fra meg noe som jeg har opplevd har vært noe av min trygghet. Gud gjør slikt av og til, og Han har evige hensikter. Det er alltid en spennende fase av våre liv, hvor vi må lære ting på nytt og kanskje annerledes enn før, fordi det som var, ikke er mer. Det vi holdt fast i er borte. Og det kommer ikke tilbake. I det avskjedskvad som Moses fremførte heter det:

"Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær. tok og bar dem på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud var med ham." (5.Mos 32,11-12)

Slik er det:lik ørnemor som slipper barna sine av redet, og lar dem kjenne vinden under sine vinger, og avgrunnen under deres klør, så lar hun dem få hvile på sine vingefjær, til vingene er vokst så mye ut at de kan fly selv. Når Gud legger nye byrder på oss, sørger Han alltid for å holde sin egen arm under oss.

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 2

Jeg har brukt deler av helgen til å studere materialet som viser ødeleggelsen av kirker og klostre i Kosovo, og jeg er skremt av brutaliteten, men kanskje aller mest av tausheten fra EU og FN over det som skjer. Og jeg sørger over at det store flertallet av kristne i Europa ikke bryr seg. Det overrasker meg ikke at ingen av bloggens lesere kommenterte artikkelen om det som skjer i Kosovo. Det er symptomatisk på det som skjer, men en dag kan vi også bli rammet av dette! Derfor kommer jeg ikke til å gi meg med å publisere artikler om raseringen av kirkebygninger, klostre, kirkegårder og forsamlinger som fordrives med stilltiende godkjennelse. Jeg vil publisere dem her på bloggen, og i aviser hvor jeg kan få mine artikler trygt. Noen må rope høyt om det som skjer! Men la meg få snakke om fader Hariton som ble myrdet på bestialsk vis, slik at hans skjebne ikke glemmes! La meg gjøre det selv om kanskje bare noen få er interessert i å høre om ham. Han hører med til trosgalleriet, eller kirkens martyrgalleri, og kunne vi ha lagt til noen vers av Hebreerbrevets 11 kapitel, så kunne hans navn vært nevnt der.


Det store bildet viser et blodflekket pass, som ble funnet på hans maltrakterte lik, og hans bønnereip som han har brukt når han ba Jesusbønnen. Selv det har hans drapsmenn ødelagt.


Jeg blir så grepet av å lese hans korte livshistorie. Han ble bare 48 år gammel, ett år yngre enn meg. Før han ble munk hjalp han sin familie i landsbyen han kom fra. Han var kjent for å være en hardtarbeidende mann. Etter endt utdannelse, tok han seg jobb som sjåfør, et yrke han hadde i 20 år. Helt fra barndommen av hadde han et sterkt ønske om å gjøre godt og leve på en slik måte at han kunne være andre til hjelp. Han forsøkte å bli medlem av kommunistpartiet, men ble ikke ønsket velkommen som medlem. Etter hvert begynte han å se alle de negative sidene ved kommunismen, et syn han skulle beholde livet ut. Han var en tid nær ved å gifte seg, men i denne tiden fikk han de første opplevelsene med Gud. Giftemålet ble lagt på hylla, og han ønsket i stedet å gi hele sitt liv til Herren Jesus. Og da var det naturlig å tenke seg at han ville bli munk. Med dette i tankene dro han til Israel, for å se om han skulle bli en del av Hellige Savas kloster i Jerusalem. Dette ble det ikke noe av, så han dro hjem til Kosovo. I flere år levde han i byen Nis, en eldgammel by omtrent 40 mil nordvest for landsbyen hvor fader Hariton kom fra. Han gav ikke opp tankene om å bli munk, og ventet tålmodig på muligheten til å se sin dype lengsel bli oppfylt.


Veiledet av Herren, trådte så fader Hariton Crna Reka klosteret i 1995. Dette er et kloster som skriver seg tilbake til det 13 århundre. Dette klosteret ligger i det sør-serbiske fjellområdet. Omgitt av yngre menn som ikke var vant med hardt fysisk arbeid, gjorde han sitt aller beste for å hjelpe hver og en av dem. I stedet for å sørge for at han selv fikk hvile, tok han i et ekstra tak for å hjelpe de andre munkene. Med velsignelse fra klosterets abbed, så hjalp han også klosterets naboer, særlig de som hadde fysiske problemer og de gamle. Mange fikk det inntrykket at han kom fra en annen verden! Fordi han kunne kjøre bil, ble han også til stor hjelp ikke bare for klosteret, men også for disse naboene når de trengte hjelp. Han var en stillferdig kar, som ikke ønsket noen oppmerksomhet selv. Fader Hariton snakket bare når han så at hans ord kunne være til nytte for andre!


I klosteret var han ved siden av det praktiske arbeidet, opptatt av å studere livene til hellige menn og kvinner. Han ønsket å følge deres eksempel. Blant hans få eiendeler fantes hans egen bibel, og noen få bøker. Bøkene hadde han fått i gave fra klosterets abbed, og hadde det ikke vært for at abbeden ba han om å beholde bøkene, hadde han gitt dem bort til andre som ville ha glede av å lese dem. Det samme med ikonene, han hadde bare tre i sin munkecelle, en celle han ikke engang kalte sin egen. Han likte å holde det rent og ryddig rundt seg. Ved siden av munkedrakten eide han to gensere, og noen håndlagde sandaler, som han gikk i. Om vinteren brukte han ullsokker inni sandalene. Med andre ord: dette var en mann som også levde nøkternt. Han levde etter apostelens ord i 2.Kor 6,10: "vi har ingenting, men eier alt."


(fortsettes)

Cowboy og indianer på kristent møte

Da jeg var liten var skogen utenfor barndomshjemmet mitt et yndet sted for å leke cowboy og indianer. I de lange sommerferiene red jeg på min usynlige hest, for å lete etter skumle indianere eller hestetyver! Nå ser det ut til at noen ikke er helt ferdig med å leke, men tar med seg leken inn på kristne møter. Det har vakt berettiget oppsikt at Duncan Smith fra Toronto (til venstre på bildet) "skjøt på personer i salen med Guds kraft ved å simulere geværild", for i sitere ukeavisen Korsets Seier. Det skjedde i forbindelse med et ungdomsmøte på Oase-stevnet. Jeg undres på hva det neste karismatiske krumspringet blir? Før Duncan Smith dro frem rifla på Oase, har vi hatt Rodny Howard-Brown som fyker rundt og simulerer maskingevær, og andre som kaller seg "Holy Spirit bartender", om det ikke var han det også. Her på Gjøvik hadde en menighet en person som sto og ravet på talerstolen under hele møtet, uten å kunne si et eneste ord. Han var visst "drukken i Ånden". Og så kommer Todd Bentley og leker seg med vannet, eller slår folk i magen, eller sparker gamle damer i hodet, eller løper ned små kinesere. Jeg undres på om vi ikke bør sende avgårde noen av disse karene til Disney land, Lakeland er vel ikke så langt unna, slik at de kunne få lekt fra seg? Men for å bli seriøs: Å be for syke og lidende mennesker er så alvorlig at vi burde ta dem på alvor, og vente med leken til vi finner et sted hvor vi ikke kan skade andre, enten fysisk eller psykisk. (Foto: Leif Ingvald Skaug/Korsets Seier)

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 1

Martyrene hører ikke bare til den gamle
historien. Vi har også nåtidige martyrer, og

jeg har valgt å skrive om noen av dem, slik at
minnet om dem må holdes i live.

Det finnes en liten videofilm av den ortodokse munken, fader Hariton, som er tatt en tid før han ble myrdet i augustdagene i år 2000. Den viser fader Hariton som tørker tårene, i det han ber for Kosovo. Det er gripende å se den, og vite at denne mannen kort tid etterpå lider martyrdøden for sin tro på Jesus. 8. august 2000 ble hans maltrakterte kropp funnet nær Prizren. Da var hodet adskilt fra kroppen, og det er ikke funnet igjen.

Herrens ord: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen," (Matt 10,28) har inspirert mange generasjoner kristne de siste totusen årene. Hieromunk Stefan ved Decani klosteret i Kosovo, som vet mer om hva det vil si å følge Jesus i dag av lidelser og forfølgelser enn mange andre, sier dette: "Selv i dag hvor mange har distansert seg fra Kristus, finnes det sjeler som tørster etter Gud og som er villige til å følge Kristus inn i døden og til det evige liv. En slik mann var fader Hariton." (1)

Fader Hariton var født på erkeengelen Michaels dag, 8. november 1960, i landsbyen Lukovaca Reka i Kurumlija, det sørlige Serbia. Han ble født inn i en stor bondefamilie. I dåpen fikk han navnet Radoslav, hvilket betyr: den som er full av glede. Senere, da han ble munk, fikk han navnet Hariton som er den greske versjonen av Radoslav. I ettertid er det underlig å tenke på at han fikk navnet: den som er full av glede, med tanke på hans senere tjeneste i kirken og det faktum at han skulle lide martyrdøden. Hver lidelse utholdt for Kristi skyld bringer glede, både i himmelen og på jorden.

Fader Hariton ble kidnappet på åpen gate i Prizren av bevæpnede menn som bar UCK uniformer, 16. juni i 2000. På denne tiden hadde tyske KFOR styrker kommet seg inn i Prizren området, men beklageligvis ble de fulgt av en bevæpnet gjeng med paramilitære UCK styrker. Disse hadde drept og kidnappet mange serbere i denne byen dagene forut for dette.

I følge likskuerapporten ble levningene av fader Hariton funnet i en umerket enkeltgrav på gravlunden tilhørende den albanske landsbyen Tusus, ikke langt fra Prizren. Det finnes mange beviser for at liket av fader Hariton har ligget under åpen himmel, etter at drapet har skjedd, fordi bare skjelettet er igjen. Flere ribben og den venstre hånden er brukket. Kroppen ble funnet ikledd fader Haritons presteklær. Hans genser er funnet med et stort kutt, noe som kan tyde på at hans mage er skåret opp og flere hull rundt hans hjerte kan tyde på at han er stukket gjentatte ganger med kniv. Uansett hva som har skjedd har det vært en meget smertefull død. Sammen med klærne fant man også identitetspapirene til fader Hariton og hans bønnereip.

Hva galt hadde denne mannen gjort? Ingenting. Ikke noe annet enn at han fulgte Kristus i forsakelse og tro.

(fortsettes)

Kilder:
1) The Orthodox Word, nr 241/2005. Monk Hariton. New Martyr of Kosovo