Alvorlig forverring for kristne i Kasakhstan

Situasjonen for de kristne i Kasakhstan er blitt ytterligere forverret. Det er nå strengt forbudt å samles til møter i private hjem, og det er særlig baptistene det går ut over.

I følge Forum 18 er baptistpastor Andreij Panafidin ilagt en bot tilsvarende 100 ganger minimum månedslønn for å ha ledet en uregistrert "religiøs aktivitet". Det er ikke første gang Palafidin blir bøtelagt for dete. Faktisk er det syvende gangen. Alle vil forstå hvor umulig det er å betale en slik skyhøy bot som dette. Pastor Panafidin fikk den skyhøye boten etter å ha holdt en gudstjeneste i byen Taraz (bildet) 4. mars.

Blant dem som deltok i raidet mot den uregistrerte baptistmenigheten, var en embetsmann i det regionale regionsdirektoratet for bekjempelse av organisert kriminalitet. Han uttaler til Forum 18 News Service:

– Hvis de ikke er registrert, er det et lovbrudd. Alle trossamfunn må registreres.

I byen Shymkent har en dommer forbudet den lokale pinsemenigheten New Life å holde gudstjenester i huset hvor menigheten er registrert. Og lokale myndigheter i Almaty har nektet et universitet å leie ut sine lokaler til trossamfunn. Avgjørelsen ble tatt etter at KNB, det hemmelige politiet, og innenriksdepartementet grep inn i saken.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 5

På mange måter kan en si at pavedømmet er den egentlige arvtageren til keiserkulten. Et eksempel på dette er at både keiser Konstantin kalte seg Pontifex Maximus og det samme gjør de kommende pavene. Keiser Konstantin lot seg stadig hylle som Pontifex Maximus, som på latin betyr "den store brobygger" og som samtidig var tittelen til den øverste presten i den romerske polyteistiske religion.

Men det er også en annen årsak til dette. Da folkevandringene oppløste Romerriket, ble paven i Rom en slags erstatning for keiseren i Rom. Nå ble de gamle tradisjonene om Roms makt og hellighet samlet omkring pavedømmet. Dette skjer konkret ved at keiser Konstantin den store flytter sin residens til Bysants. Etter hvert får dette stedet navnet Konstantinopel.

I 395 deles Romerriket i et østlig og et vestlig rike, og fra og med pave Leo I, som var biskop i Rom fra 440-461, kan vi tale om paven i den forståelse som vi har av denne posisjonen i dag. Der er de fleste kirkehistorikere nokså samstemte. Pavene frem til Leo I var paver med innskrenket makt. Pave Leo I blir ofte betegnet som den egentlige paven, for det er han som forfekter pave-embedet og krever overhøyet over hele kirken. Det latinske "papa" over opprinnelig en benevnelse som ble brukt om de første biskopene, men fra slutten av det femte århundre brukes det kun om den romerske biskopen.

Det er pave Leo I som innfører den merkelige tolkningen av Matt 16,18:

"Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Kirkefedrene før Leos tid forstod "klippe" som Kristus, at Jesus pekte på seg selv da Han sa disse ordene. Pave Leo I derimot mente at dette ordet gjaldt for Peter selv. Han er den klippen som kirken skulle bygges på og det er han som fikk overlevert makten til å binde og løse, som vi kan lese om i vers 19 hos Matteus 16.

Denne forståelsen er fremmed for den apostoliske forkynnelsen. Apostelen Peter hadde for det første ingen slik særstilling i urkirken. For det andre er den apostoliske undervisningen klokkeklar:

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus." (1.Kor 3,11)

Men for pave Leo I er Peter hele kirkens overhode, og han virker stadig gjennom sine etterfølgere som alle har sete i Rom. I en preken sier pave Leo I:

"Denne fullmakt gis særskilt til Peter, fordi Peter står over alle kirkens ledere. Og denne forrang, som den hellige Peter har gjelder også hans etterfølger. Likesom det var til Peter Kristus sa: vokt mine lam, slik er det paven som er pålagt omsorgen for hele kirken som dens øverste lærer, lovgiver og dommer; de øvrige biskoper er kun medhjelpere."

Det er ikke vanskelig å se hvor fremmed denne lære er for Det nye testamente.

Seglet er pave Leo I segl.

Tilbedelsen - den forsvunne kronjuvelen

Rett før sin død i 1963, uttrykte A.W Tozer (bildet), en kjent pastor, beder og profetisk røst:

«Tilbedelse som er Gud velbehagelig er den forsvunne kronjuvelen i evangelisk kristenhet.»

Tozer var av den oppfatningen at vi nå var kommet så langt i menneskehetens historie at vi var farlig nær den tiden som var forutsagt for lenge siden, at vi kan slå hverandre på skulderen og gratulere hverandre og gjenta: Vi er rike, vi har øket vår velstand og vi har ikke behov for noe.

«Det er virkelig sant at vi savner sjeldent noe fra våre kirker disse dagene – bortsett fra en viktig ting. Vi mangler en genuin og hellig ofring av oss selv og vår tilbedelse til Gud og vår Herre Jesu Kristi Far.»

Ordene A.W Tozer siktet til var selvsagt Jesu ord til menigheten i Laodikea i Lille-Asia, slik de er gjengitt i Åpenbaringsboken:

«Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynklelig og fattig og blind og naken ...» (Åp 3,17)

Dette er et budskap jeg kjenner Herren berører meg med for tiden: mangelen på genuin tilbedelse. Og da tenker jeg ikke bare på at vi tilber med ord, men også med våre liv. Det er min bønn at Gud skal gjøre mitt liv til en lovsang. Alt hva jeg er, og alt hva jeg har.

Jeg er ikke der. Men det er min inderlige bønn.

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 4

Når The Mennonite Brethren Church holdt sin første årskonferanse 14.-16. mai 1872 var medlemstallet kommet opp i 600. Året etter ble den første trosbekjennelsen skrevet, den ble senere revidert i 1900 og så godkjent av årskonferansen i 1902. Den er så interessant at jeg arbeider med en oversettelse, som jeg håper kan publiseres sammen med boken jeg skriver om anabaptistenes historie.

Utvandringen til Amerika fra 1874-1880 påvirket sterkt medlemsskapet til The Mennonite Brethren Church, men etter denne perioden var over opplevde menighetene vekst igjen. I 1885, da The Mennonite Brethren Church kunne feire sitt 25 års jubileum, menighetene i Russland 1800 medlemmer i syv forsamlinger som hadde egne menighetslokaler. På 10 andre steder ble det holdt møter i ulike hjem. The Mennonite Brethren Church hadde på dette tidspunktet fire eldste, og 35 personer i ulike tjenester i menighetene.

Allerede fra begynnelsen av var det et sterkt indremisjonsengasjement blant medlemmene av The Mennonite Brethren Church. Når de hadde fått organisert seg arbeidet de også enda mer målbevisst. Ganske snart begynte de å sende ut det de kalte for Reiseprediger, som var evangelister, som dro fra sted til sted.

Så i 1890 skjer det noe med hensyn til ytremisjonen. The Mennonite Brethren Church begynner et misjonsarbeide blant Telugus-folket i Hyderabad i Sør-India med å sende ut Abraham Friesens til feltet som sin aller første misjonær. Nå startet også et samarbeide med American Baptist Foreign Mission Society. I alt ble 18 misjonærer sendt fra Russland til misjonsfeltet i Hyderabad i India. Tre misjonsstasjoner ble bygget av dem, en i Naigonda, en i Sooriapet og en i Jangaon og arbeidet her hadde stor framgang og bar rik frukt. I 1910 var det hele 3.000 døpte medlemmer i menigheten i Hyderabad. Ved utbruddet av 1.verdenskrig ble det umulig for russerne å fortsette dette arbeidet.

Når The Mennonite Brethren Church kunne feire sitt 50 års jubileum i 1910 hadde vekkelsen i denne kirken ført til menighetsdannelser i Orenburg i Russland, i Turkestan og i Omsk i Sibir. Det fantes også forsamlinger på Krim-halvøya, og så langt vest som Polen. Medlemstallet var nå oppe i 6.000.

På bildet ser vi David Duerksen (1850-1910), en av de første lederne av Mennonite Brethren Church.

(fortsettes)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 25

Dette er siste artikkel i gjennomgangen av de ni nådegavene som nevnes i 1.Korinterbrev kapitel 12. I forrige artikkel tok vi for oss tungetalen, og det som skjedde i forbindelse med språkunderet på pinsefestens dag i Jerusalem, slik det er gjengitt i Apg 2.

Det er interessant å dra en parallell til det som skjer i Jerusalem denne dagen, og det som skjedde i Babel. I 1.Mosebok 11,1 kan vi lese om at "hele jorden hadde et språk og samme ord". Menneskene på den tiden får det så for seg at de skal bygge et tårn "som når opp til himmelen," og motivet for dette er å "gjøre oss et navn..." (v.4) Så kjenner vi videre historien, Gud griper inn og forvirrer deres språk, så de ikke kunne forstå hverandre, og så spres folkene omkring på den vide jord. I Jerusalem, på pinsefestens dag, skjer det motsatte. Mens folket som bygger Babels tårn vil bygge noe som rager opp mot himmelen, er det Gud Den Hellige Ånd som stiger ned, og i stedet for språkforvirring, skjer det et språkunder, så alle disse folkeslagene som er kommet til Jerusalem denne pinsen, kan forstå hverandre. Den Hellige Ånd er enhetens Ånd og skaper også forståelse mellom oss som går djupere enn vanlig kunnskap. Apostelen Paulus skriver i 1.Kor 2,10: "For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud."

Men det er en annen side ved tungetalen som ikke vedkommer det offentlige rom, men heller lønnkammeret. Det handler om tilbedelsen, om tungetalen som bønn. Om dette kan vi lese i 1.Kor 14,2:

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i Ånden."

I vers 12, 14 og 15 møter vi det samme:

"Slik er det også med dere: Siden dere nå med iver søker de åndelige gaver, så søk å få dem i rikt mål for at menigheten kan bli oppbygget ... For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ... Jeg vil be i ånden..."

Tungetalen som bønn brukes altså av den som har tungemålsgaven, til å tale for Gud i et språk han eller henne ikke forstår, men som Gud mottar som tilbedelse.

En bønn

Hellige Ånd, nærværets mysterium, Du puster inn i oss en lett vind som forfrisker sjelen. Og det uventede skjer - vi gjenopptar vandringen fra tvil til klarhet i Ditt ansikts lys.

Jesus, vår glede, den helt enkle lengslen etter Ditt nærvær er allerede begynnelsen til tro. Etter som dagene går, vil denne lengselen, skjult i vårt indre, få kilder av levende vann til å velle fram: godhet, uselviskhet og indre harmoni - den som kommer fra Den Hellige Ånd i oss.

(Bror Roger av Taize)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 4

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på det såkalte donastiske skismaet, men før vi gjør det skal jeg legge til noe om keiser Konstantin som er med på å kompletter bildet av ham og som er relatert til vårt tema: Hvordan kirken utvikler seg fra å være forfulgt til selv å bli en del av statsapparatet:

I Nord-Afrika var det splid. Det var ulike meninger om hvordan man skulle forholde seg til de som var falt fra troen under forfølgelsene. Partene vendte seg til keiser Konstantin, som sammenkalte til kirkemøtet i Arles i 314. Det sikret en viss form for fred. Det er interessant å merke seg hva som var kirkens gjenytelse. Om dette skriver professor i almen historie, Patrick Bruun: «En av kirkens første gjenytelser til keiseren var at synoden i Arles o 314 ikke lenger fant noe til hinder for at kristne kunne tjene i hæren.» (Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252) For aposteltidens kristne var det å tjene i hæren en umulighet.

Ved kirkemøtet i Nikea i 325 deltok keiser Konstantin. Han betegnet seg selv som episkopos ton ektòs – biskop for de utenforstående. Om dette skriver professor Patrick Bruun: «Men han ble møtt og hyllet av kirkens ledere som en guddommelig hersker med knefall og kyss av kappefolden. Dertil var han ordstyrer for møtet. Konstantin kunne etter dette ha grunn til å regne med sterk støtte fra kristendommen og kirkens faste organisasjon, som kunne utnyttes til fordel for staten. «(Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252-253)

Det som nå skjedde i kirken gikk ikke upåaktet hen. Jeg har allerede nevnt noen av reaksjonene. Den sterkeste reaksjonen kom fra en vekkelsesbevegelse i Nord-Afrika, som bredte seg raskt. Den gikk under navnet donatistene. Vekkelsens ledende mann, Donatus den store, som var berber - utbrøt treffende:

«Quid sit imperatori cum ecclesia?»

Som oversatt betyr: «Hva har keiseren med kirken å gjøre?»

Det var et meget berettiget spørsmål.

Keiser Konstantin på sin side stemplet donatistene som «sinnsyke» og som «djevelens bedratte håndlangere, som i sin innbilskhet nekter å se sannheten i øynene.» (T.B Barnes: Constantine and Eusebius, Cambridge 1981, side 58)

Donatistene svarte på dette med å si: «Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hogger hodet av med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte ham; og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned.» (Fr. Hammerich: Kirkehistoriske foredrag, København, side 61)

Men vekkelsen lot seg ikke stanse. Dermed startet forfølgelsen. Kirkebyggene ble tatt fra donatistene, deres ledere ble drept eller forvist, men vekkelsen økte i intensitet. Konstantins to sønner, Constantius og Constans (323-350) forsøkte også å få den stanset. Etter synoden i 411 ble det innledet nye sterke forfølgelser. Med påbud om dødsstraff forbød keiseren donatistene å samles, stengte deres kirkebygg og fratok medlemmene deres borgerrettigheter. Men i stedet for å lykkes med dette ble donatistene historiens første frimenighetsbevegelse. De praktiserte troende dåp med full neddykkelse.

Augustin forsøkte på sin side å få donatistene tilbake til statskirkens fold. Når han heller ikke lykkes med dette, brukte han tvang og vold. Donatistene svarte Augustin slik:

«Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus noensinne overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg, uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt mennesket fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot ham at han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen.» (Hammerich, side 59)

(fortsettes)

Bildet viser Augustin.

La oss be om en Bibelvekkelse

Det gledet meg veldig at russiske baptister nå gjør 2011 til Bibelens år, og satser så friskt på å hjelpe og inspirere til å lese Bibelen. Der har vi alle noe å lære. For bibelkunnskapen er sørgelig liten blant mange kristne - i alle sammenhenger. Man leser ikke så mye som før, og ikke regelmessig, og resultatet er åpenbart. Fordi de kristne ikke kjenner Guds ord lar de seg drive med av et hvert lærdoms vær som kommer. Resultatet er kraftløse forvirrede kristne, som er ukjent med viktige sider av den kristne lære. For manges vedkommende er flere av Bibelens bøker ulest. De kjenner dem ganske enkelt ikke. Jeg merker det oftere enn før når jeg besøker enkelte forsamlinger. Du kan henvise til f.eks en av bøkene i Det gamle testamente, og folk vet ikke om hvor de skal finne den. De leter febrilsk. En ting er at dette skjer med mennesker som sjeldent eller aldri går på kristne møter - da er det helt naturlig, men det er unaturlig når det skjer med mennesker som har levd med Herren i mange år. Det er noe trist og vemodig å se det.

Jeg har nettopp hatt besøk fra Romania. Min venn gjennom mange år er en flittig bibelleser. Han tilhører Den ortodokse kirke. Jeg spurte ham om det var mange i de sammenhengene han besøker som leser Bibelen regelmessig, eller om det svar slik at de fikk sin åndelige næring gjennom liturgien. Til det svarte han: "De fleste leser ikke Bibelen, men de hører den lest i Kirken." Svaret overrasket meg ikke. Jeg har også en god venn fra Frankrike. Hun vokste opp i en katolsk familie, og som barn fikk de ikke lov til å lese Bibelen av den romersk-katolske presten.

Det er ingen tvil om at man får mye ved å lytte til at Bibelen leses høyt i gudstjenesten, og at det er rikdommer knyttet til de liturgiske tekstene, men ingenting er som å lese Guds ord selv! Ingenting kan måle seg med det. Jeg glemmer ikke biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt, og hans djupe kjærlighet til Guds ord og hans sterke formaning til oss som lyttet til ham om å lese og granske Bibelen.

Så vi kan ikke skylde på at ortodokse og romersk-katolske er verre stillet enn oss! Blant katolikkene har det i mange år vært mennesker som har studert Bibelen som Lectio Divina. Denne metoden har nå også mange protestanter hatt gleden av å benyttte.

La oss be om en Bibelvekkelse i blant oss! Det finnes gode hjelpemidler for å lese Bibelen. Bibelleseringen i Norge vil gi praktisk hjelp til alle som kontakter dem. Du finner nettsiden her:

http://www.bibelleseringen.no/

Bildet viser logoen til årets russiske bibellesningskampanje.

Nasjonal bønnekonferase i tsarens vinterpalass i St. Petersburg

22. mars ble den nasjonale bønnefrokosten for Russland for 2011 holdt i den fasjonable restauranten som finnes i tsarens sommerpalass i St.Petersburg. Formålet med bønnefrokosten er å be om fred og forsoning i det russiske samfunnet. Deltagerne kommer fra de aller fleste kirkesamfunnene i Russland, sammen med representanter for statsmakten.

Nasjonale bønnekonferanser oppstod som fenomen en gang på 1960-tallet. I Russland er slike nasjonale bønnekonferanser holdt siden 2002 i Moskva, og fra 2010 i St.Petersburg.

Det var Vitalij K. Vlasenko (bildet) som åpnet bønnekonferansen. Han er med i ledelsen av Den nasjonale bønnefrokosten, og leder også avdelingen for nasjonale forbindelser hos de Evangelisk kristne/Baptistene.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 3

Kirkehistorikeren Eusebios blir nærmest stående alene i sin uforbeholdne beundring av keiser Konstantin og hans statskirke. Andre - som kirkefedrene Basileios den store og Johannes Crysostomos, som jeg siterte i forrige artikkel, uttaler seg sterkt kritisk.

N.F.S Grundtvig (bildet) skriver i sin verdenshistorie:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus)."

Vi må ikke glemme hvem denne Konstantin var, når alt kommer til stykke. Han var en grusom keiser. På keiserens ordre ble fem av hans nærmeste familiemedlemmer drept. Dette gjaldt hans svigerfar Maximian, svogeren Licinius, som var keiser av Orienten og som han lot drepe for å få større makt, sønnen Crispus som han fikk med sin første hustru Fausta, og nevøen Licinian som var sønn av Licinius. Han lot seg heller ikke døpe før enn på sin dødsdag. Likevel anser enkelte at han er en helgen og han sammenlignes med apostlene!

En annen som uttaler seg sterkt kritisk om det som skjedde under keiser Konstantin og senere keiser Theodosios er den norske biskop Christen Brun. I sin bok "Religionsfrihetens historie" skriver Brun:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførelsen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. I stedet for kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

Så kommer den norske biskopen med en oppsiktsvekkende, ja rent frem bemerkelsesverdig, uttalelse:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunsetninger om trosfrihet."

I neste artikkel skal vi se nærmere på et av disse dissentersamfunnene, nemlig donatistene.

(fortsettes)

Russiske baptister lanserer 2011 som Bibelens år og holder konferanser for ungdom

19. mars ble det holdt en konferanse i en av Moskvas baptistmenigheter, med tittelen: "En dag med Bibelen". Konferansen har sammenheng med at De evangelisk kristne/Baptistene har utnevnt 2011 til "Bibelens år". For baptistene har Bibelen alltid vært den eneste rettesnor for liv og lære. Nå skal nye generasjoner i Russland få skifte bekjentskap med hva Bibelen og få hjelp og inspirasjon til å lese den.

Dagskonferansen i baptistmenigheten "Golgata" var spesielt tilrettelagt for ungdom. Den ble innledet av ledende presbyter i menigheten, Mikhail Chekalin (bildet) som siterte fra Salme 18, hvor Chekalin pekte på fire ting som Guds ord gjør med oss:

a) Det styrker menneskets sjel
b) Den gir visdom
c) Den gjør hjertet glad
d) Den opplyser øynene

I seminarene som fulgte ble det sterkt understreket at Bibelen er tilstrekkelig som kilde til vårt åndelige liv. Skriften forvandler og forandrer oss. Den som vil vite sannheten må studere Bibelen og underordne seg den.

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 3

De første medlemmene av The Mennonite Brethren Church ville tilbake til den radikale forkynnelsen til Menno Simons (bildet), en av de tidlige lederne for den anabaptistiske bevegelsen. Det betydde at Mennonite Brethren Church understrekt betydningen av å omvende seg fra sine synder, og at en sann omvendelse handlet om en personlig erfaring av tro på Jesus Kristus, en avvisning av militærtjeneste, at man ikke skulle avlegge noen form for ed, og det handlet om å leve et liv i samsvar med det Bibelen lærer. Ikke minst gjennom å leve et liv i enkelhet i alle livets aspekter som en protest mot materialismen. Dåp på bekjennelse av en personlig tro på Jesus som Frelser og Herre, med full neddykkelse ble fra dag en av satt fram som en betingelse for medlemsskap. Menighetstukt ble praktisert overfor medlemmer hvis liv ikke samstemte med kristen tro.

30. mai 1860 kom medlemmene av Mennonite Brethren Church sammen og valgte Heinrich Hübert som eldste, og Jacob Becker som pastor. Hübert omtalte jeg i forrige artikkel. Jacob Becker ble født 25. juli 1828 i Karolswalde i Volhynia, som var en provins i det daværende vestlige Russland, men som nå er en del av Ukraina.

Til tross for mange vanskeligheter fortsatte veksten i The Mennonite Brethren Church. Årene 1865-1872 ble en periode preget av fred, framgang og sterk vekst. Forsamlingen i Molotschena, som hadde sitt senter i Rücenau, var så heldig at de hadde flere dyktige ledere. Blant dem var Jacob Jantz, Christian Schmidt, Johann Fast og Abraham Schellenberg, og noe senere David Dürksen og David Schellenberg. For oss som leser dette i dag er dette bare ukjente navn, men i sin samtid var disse menneskene djerve, radikale etterfølgere av Jesus.

Forsamlingen i Chortitza, som hadde sitt sentrum i landsbyen Einlage, opplevde den sterkeste veksten av alle de nye forsamlingene, og var i flere år den største av alle forsamlingene som tilhørte Mennonite Brethren Church. Einlage (Kitchkas) var en av de største mennonit-landsbyene i Chortitza bosetningen, og lå på den høyre siden av floden Dniepr i provinsen Ekaterinoslav i Ukraina. Ledende eldste her var Abraham Unger og Aaron Lepp.

I 1873 flyttet Heinrich Hübert til den nye bosetningen i Kuban, som lå øst for Svartehavet, hvor The Mennonite Brethren Church hadde skaffet seg land. Her ble en menighet grunnlagt. The Mennonite Brethren Church spredte seg også til de nye bosetningene i Fridensfeld og Tiege-Zagradovka, og til bosetningene øst for elven Don og Mariupol og enda lenger, til bosetninger øst for elven Volga.

(fortsettes)

Pionerarbeid startes opp i det nordlige Kambodsja - forbedere etterlyses

Det skjer spennende ting i Kambodsja for tiden, gjennom det arbeidet som misjonsorganisasjonen OMF driver i landet. Overseas Missionary Fellowship (tidligere China Inland Mission, som ble grunnlagt av Hudson Taylor), driver misjonsarbeid flere steder i landet. Nå skjer det også noe i Siem Reap (bildet). Sian Reap, i det nordlige Kambodsja tilhører det minst evangeliserte området av landet. Sian Reap er både en by på omkring 140.000 innbyggere, og en provins på ca 700.000 og er kanskje mest kjent for den nærliggende ruinbyen Angkor, som var sentrum for et rike med samme navn fra 800-1400-tallet. Selve navnet Siem Reap betyr Siams nederlag, og knytter an til en århundregammel strid mellom Kambodsja og Thailand.

OMF har en familie som er bosatt i Siem Reap, men det er foreløpig ingen som er involvert i menighetsplanting. Men her finnes Håpets skole! Den startet i august og har 19 elever og tre lærere på fulltid. Dette er en barneskole, og OMF ser nå mulighetene til at flere arbeidere kan komme hit for å dele evangeliet med stedets innbyggere. Dermed vil nye mennesker få anledning til å høre evangeliet for første gang!

Vil du være med på å be for dette pionerarbeidet i det nordlige Kambodsja?

42 år som pastor i en og samme menighet - menigheten vokste fra 200 til 2.400

Den tidligere visepresidenten i Baptistenes Verdensallianse, John Peterson (bildet), døde 22. mars i Aleksandria, Virginia, USA 76 år gammel.

John Peterson var pastor for Alfred Street Baptist Church i Aleksandria fra 1964 og frem til han gikk av med pensjon i 2006.

Han var involvert i ulike arbeidsgrener innenfor det internasjonale baptistfellesskapet. Mest kjent er han for sitt sterke engasjement mot rasisme. Han var den første formannen for spesial kommisjonen for "Baptist Against Rasism", som ble opprettet av Baptistenes Verdensallianse, fra 1990-1995. Det var denne kommisjonen som stod bak det store antirasistiske møtet i Atlanta, Georgia i januar 1999.

I forbindelse med borgerkrigen i Liberia i tiden 1980-1990 var John Peterson en av som forhandlet med opprørerne med tanke på å få til en fredsavtale, og for å få tilbake eiendommer som tilhørte baptistene i Liberia og som opprørerne hadde konfiskert.

Peterson var veldig engasjert i borgerrettighetsbevegelsen i USA i 1960-1970 årene, og arbeidet iherdig for integrerte skoler i Aleksandria.

Alfred Street Baptist Church hadde et medlemstall på 200 da Peterson tok over som pastor, og vokste til 2.400 medlemmer på de 42 årene han var menighetens leder. Menigheten har en rekke år delt ut forskjellige slags stipend for skoleungdom, og vært sterkt engasjert i misjonsarbeid, ikke minst i Liberia.

En spesiell minnegudstjeneste vil bli holdt 1.april i Alfred Street Baptist Church, mens selve begravelsen holdes 2. april.

Fastebrev nr 7

En av de utfordringene som Jesus møter i de 40 dagene Han faster og ber, er fristelsen. Evangelisten Matteus beskriver dette slik:

"Da tok djevelen han med seg til den hellige stad og stilte ham på templets tinde ..." (Matt 4,5)

Fristelsen skjer i den hellige byen. Det skal vi merke oss. Djevelen er slu. Han setter inn angrepet der vi minst aner det, der vi er minst forberedt, ja mens vi holder på med ting som er relatert til Guds rike.

Hadde Jesus gitt etter for fristelsen, og kastet seg utfor ville det ha vært et fall på flere hundre meter. Hadde Han overlevd det, ville det ha tiltrukket seg særdeles mye oppmerksomhet. Han ville blitt berømt og æret. Men Jesus gav ikke etter for fristelsen, selv ikke når djevelen forsikrer Ham om at Gud vil beskytte Ham om Han gjør det:

"Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein." (v.6)

Jesus nektet å bli en sensasjon og tiltrekke seg oppmerksomhet ved de miraklene Han gjorde. Gang på gang i evangeliene leser vi: "Ikke fortell det til noen", eller at Han trakk seg tilbake fra folkemengden.

Her har vi alle mye å lære.

Noen dager nå har jeg hatt besøk av en god venn fra Romania. Victor, som tilhører Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk-ortodokse kirke, har fortalt meg om noe av det Gud gjør blant dem. Noe av det som karakteriserer de undergjerninger som skjer i denne sammenhengen, er at de Gud bruker til å formidle helbredelse til andre, skyr folk! Det er ikke slik som vi av og til ser her hjemme at det annonseres helbredelsesmøter. Og hvor det gjøres et stort nr av at en eller annen med helbredelsens nådegave er på besøk. Nei, for mine rumensk ortodokse venner er det en helt fremmed tanke. Men helbredelser skjer blant dem - og kanskje i større målestokk enn hos oss. Det er bare en viktig forskjell: oppmerksomheten rettes ikke mot den som Gud bruker, men mot Gud selv!

Det er ikke for ingenting at Jesus lærte oss å be:

"... led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde." (Matt 6,13)

Hva trenger jeg å frelses fra i dag? Hva trenger du å frelses fra?

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 2

Det er først når keiser Theodosius den store (346-395) kommer til makten at vi egentlig kan snakke om en statskirke. Det keiser Konstantin påbegynte blir på ulike måter stadfestet og fullført av keiser Theodosius (bildet). Nå skjer det utenkelige: det verdslige overhode blir også kirkens overhode. Grunnlaget for nyordningen, som strider helt i mot de apostoliske forordningene som vi finner i Det nye testamente, hvor Kristus er hodet for menigheten, finner vi i den gamle hedenske romerske statsreligionen.

I år 382 innfører keiser Theodosius en lov som innebærer dødsstraff for det som nå kalles "sekteriske retninger". Den kristne kirke er nå kommet i den forunderlige rollen at den skal kunne ta livet av sine meningsmotstandere! På kirkemøtet i Konstantinopel i 536 fører så keiser Justinian (482-565), som var den mektigste keiser siden keiser Konstantin, med biskopens fulle tilslutning statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling."

Dette skjedde likevel ikke uten motstand og reaksjoner fra mange hold. Vi skal i senere artikler se nærmere på den vekkelsesbevegelsen som sterkest gikk ut mot statskirkesystemet, nemlig donatistene. Men før vi gjør det skal vi se nærmere på noen reaksjoner fra de såkalte kirkefedrene, reaksjoner som nok ikke er særlig kjent. Enkete har fremstilt det som om det skulle ha vært en stor samstemmighet i støtten til de store endringene som innføres i kirken i og med keiser Konstantin og keiser Theodosius. Så er ikke tilfelle.

En av kapadokierne, Basileios den store (329-379), sammenligner kirken med et skip som driver omkring i en voldsom storm mens besetningsmedlemmene driver utukt med hverandre.

"Den ligner også," skriver han, "en gammel kappe som går i stykker bare man rører ved den og som ikke kan repareres så den gjenvinner sin opprinnelige styrke og kvalitet."

I "Brev til høyhellige brødre og biskoper i Vesterlandet", skriver Basileios følgende:

"Fedrenes lærdommer hånes, aposteltradisjonene regnes for intet, nyhetskremmernes påfunn gjelder i menighetene. Kunstnere fører ordet, ikke teologene. Verdens visdom har forrang, korsets lovprisning er fortrengt, hyrdene er drevet bort og glupske ulver er blitt lukket inn. Disse splitter Kristi hjord. Bedehusene er så øde, uten prester, ørkener fulle av klagende, de eldre jamrer ved å sammenligne gamle dager med nærværende. Men mest sørgelig er det at ungdommene ikke vet hva de har mistet."

Men Basileios er ikke alene om sin kritikk av det som har skjedd av kolossale endringer i kirken. Han støttes også av en annen meget sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig den greske kirkefader, Johannes Chrysostomos. Han stiller presteskapet til ansvar for kirken nå har gått i ledetog med keisermakten:

"Blod vil bli avkrevd av deres hender. La oss ikke frykte for septre eller diademer eller keiserlige klær; vi har større makt. Hva meg selv angår vil jeg heller overgi kroppen min til døden og utøse mitt blod enn jeg vil delta i denne vanhelligelse."

Johannes Chrysostomos stanser ikke med dette. Hans reaksjon på sammenbladningen av stat/kirke er sterk:

"Vi har grunn til å sørge. Hvem kan se på det som skjer uten å sørge? Mange menigheter har fått en ulv til hyrde, en blind til styrmann, en bøddel til lege! Så er det da ikke forbudt å sørge. Kirken er lagt på pinebenken, ledere er i landflyktighet, hjorden er splittet, verdens makter har reist seg mot helligdommen, innsatt tronrøvere og fremkalt splittelse... Kirken i denne tiden er som en kvinne som har mistet sin rikdom, men som stadig har forskjellige tegn på det hun engang eide. Hun stiller fram alle esker og skrin som tidligere inneholdt hennes skatt til offentlig skue, men hun har selv mistet skatten."

(fortsettes)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 24

Lukas skildrer pinsefestens dag i Jerusalem slik:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset er de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale." (Apg 2,1-4)

Lukas beskriver i dette skriftavsnittet en type tale som "tale (lalein) i andre tunger"(heterais glossais). I dette tilfellet refererer han til den overnaturlige evnen til å tale et ikke-lært språk. Dette bekreftes jo av det faktum at pilegrimsskaren som befant seg i Jerusalem på den jødiske Shavout (pinse) kom fra ulike kanter av den daværende kjente verden - og de hørte de 120 disiplene tale til dem på deres egne språk.

Det finnes altså en type tungetale som blir beskrevet som xenolalia. Dette er:

"Og hvordan kan de ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i?" (v.8)

I det første kristne århundre var de jødiske bosetningene primært å finne i den østlige delen av Romerriket, hvor gresk var hovedspråket. Men det fantes jødiske bosetninger så langt vest som Italia og så langt øst som Babylon. Blant pilegrimene inkluderte det gjester fra Mesopotamia og til og med enda lenger øst, fra Parthia, Media og Elam (våre dagers Iran). Av interesse for oss i dag merker vi oss at det var representanter fra Media - mederne mener mange er våre dagers kurdere, og fra Libya! Det betyr at disse mest sannsynlig brakte evangeliet tilbake til sine egne land, om de dro hjem fra Jerusalem etter pinsefestens dag.

(fortsettes)

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 2

Den åndelige tilstanden blant flere av mennonitene som hadde utvandret til det daværende Russland var heller dårlig. Frafallet fra troen var merkbart. For manges vedkommende dreide det seg nå kun om et ytre ferniss hvor troen mer var en arvet tradisjon, enn levende liv i Gud. Men Gud hadde ikke glemt sine, og vekkelsen brøt inn over de mennonitiske koloniene. Og vakte - som vekkelser gjerne gjør - oppstandelse og motstand.

Etter hvert som gruppen av Brødrene vokste ønsket de at lederskapet for de ulike bosetningene skulle utøve mer menighetsdisiplin, men dette fant ingen gehør hos lederskapet. De levde ikke med Gud som de skulle selv. I desember 1859 kom en gruppe av Brødrene sammen for å feire nattverd. Dette ble kjent og forårsaket sterke reaksjoner. Noen av Brødrene ble bedt om å be om en offentlig undskyldning overfor hele menigheten og en forsikring om at noe slikt ikke måtte skje igjen. Dette kunne ikke Brødrene gjøre. De benyttet dermed anledningen til å begrunne det de hadde gjort med Guds ord. Dette førte til at seks medlemmer av Gnadenfeld bosetningen ble bedt om å trekke seg fra menigheten.

6. januar 1860 kom en gruppe av Brødrene sammen i Elisabeththal i Molotschena for å ta de første stegene til å etablere en ny menighet. De skrev et brev til de eldste i den sammenhengen hvor de hadde stått og begrunnet hvorfor de så seg nødt til å gjøre det de nå gjorde. Hovedbegrunnelsen var det forfallet og frafallet de var vitne til blant deres venner uten at lederskapet grep inn og gjorde noe med det. Dette dokumentet ble undertegnet av 18 menn.

Dette brevet blir sett på som grunnleggelsen av The Mennonite Brethren Church, hvor de 18 ansees å være denne menighetens første medlemmer. De ledende blant dem var Henrich Hobert (bildet), Abraham Cornelsen og Johann Claassen.

Reaksjonene uteble ikke. Det ble tatt skritt for å forby Brødrene å holde møter, og flere år med store vanskeligheter fulgte. Men The Mennonite Brethren Church fortsatte å vokse og etter mange bestrebelser hvor Johann Claassen fikk gjenomslag hos myndighetene i St. Petersburg og fikk legal status som kirke.

Evangeliska Frikyrkan driver hjelpearbeid i Libya

Evangeliska Frikyrkan i Sverige har de siste dagene vært engasjert i flyktningearbeidet i Benghazi i Libya. Det har skjedd gjennom deres samarbeidspartner i Tunisia. I løpet av to uker har de servert 100.000 måltider til sultne mennesker på flukt. Dette har skjedd samtidig som samarbeidspartneren til Evangeliska Frikyrkan i Egypt også har begynt med hjelpesendinger til Libya. Samarbeidspartneren i Egypt har startet en aksjon de kaller for "Håp", og har sendt 20 tonn med medisinsk utstyr og mat inn i Libya med lastebiler. Hittil har de hatt muligheten til å dele ut disse hjelpesendingene på fire steder.

Over alt blir medarbeiderene til Evangeliska Frikyrkan tatt varmt i mot.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 1

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på konsekvensene av at stat og kirke gikk sammen i en vanhellig allianse, noe som skjedde under keiser Konstantin (bildet) og keiser Theodosios, og hvilke følger dette fikk for den kristne tro helt frem til vår egen tid.

Kirkehistorikere anslår at rundt år 300 fantes det omkring åtte millioner kristne i verden. Det innbar omlag en femtedel av befolkningen i Romerriket. Den kristne kirke hadde frem til da opplevd perioder med tildels grusom og omfattende forfølgelser, og kan med rette omtales som en martyrkirke. Men forfølgelsene til tross. Det mektige Romerriket klarte ikke å utrydde de kristne, heller tvert i mot. Antallet bare økte.

Ca år 317, etter at keiser Konstantin den store (306-337) hadde vunnet enevelde i øst og vest utstedte han et såkalt toleranseedikt. Dette ediktet stanset forfølgelsene mot de kristne, men ikke bare det, det gav også kirken visse privilegier. Men privilegiene har sin pris. I aposteltiden var de kristne forsamlingene krystallklare med hensyn til at stat og kirke var to størrelser, helt uavhengig av hverandre. Ja, i visse tilfeller stod de i rake motsetningen til hverandre. Frem til nå var det forbundet med stor fare å bekjenne at Jesus er Herre, ikke keiseren. Nå ble det ikke bare et privilegium, men også i visse tilfeller et påbud.

I 312 gjør keiser Konstantin de kristnes samlingsdag - søndagen - om til en hviledag. På rikets mynter preges kristne symboler, og mens aposteltidens kristne ikke kunne ta del i Romerrikets hær, ble den nå en ære for kristne å kunne tjene sin keiser med våpen i hånd. Og ganske snart begynner kirkens mange nye biskoper å lovprise keiserens som kirkens overhode. Noe slikt hadde aldri før skjedd i den kristne forsamlingens historie. Den hadde bare ett overhode: Kristus! Dette skjedde samtidig med at keiser Konstantin fremdeles lot seg hylle som Pontifex Maximus. Fra latin kan det oversettes med "Den store brobygger". Det var samme tittelen som ble brukt om øverstepresten for den romerske polyteistiske religion.

Hva skulle man så tro om denne kolossale omveltningene? Det var det delte meninger om. En av de som lovpriste den nye tiden var mannen som er blitt kalt for kirkehistoriens far, Eusebios av Cæsarea (265-340). Han uttrykte seg slik:

"Hele verden har opplevd en lys og strålende dag, en gjennomtrengende stråleglans opplyser må alle Kristi kirker med et himmelsk lys." (R.A. Markus: Christianity in the Roman World, 1974, side 87)

Men var denne tronebestigelsen til keiser Konstantin en så stor triumf som Eusebios ville ha det til? Vi skal se nærmere på det i neste artikkel.

(fortsettes)

Den Uutsigelige og Ubeskrivelige vil gjøre oss til sitt avbilde

Jeg kom over noen ord av Gregorios av Nyssa (ca 330-395), som jeg har forsøkt å oversette. De er ikke bare vakre, men innholdet grensesprengende og med store teologiske dybder. De handler om Guds plan med den enkelte av oss. Om vi fikk se noe av den ville vi fylles med glede og djup takknemlighet, med siden av en stor forundring om Guds nåde og Hans verk i oss.:

"Denne Kristus altså som overstiger vår fatteevne og vår forstand, denne den Uutsigelige, den Ubeskivelige ville på nytt gjøre deg til Guds avbilde; og med denne plan ble Han på grunn av sin kjærlighet til menneskene til den usynlige Guds avbilde, slik at Han med sin egen skikkelse som Han hadde antatt, kunne ta skikkelse i deg, slik at du gjennom Ham igjen formes etter urbildet av den første skjønnheten og bli hva du var fra begynnelsen av."

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 1

I en ny serie med artikler skal vi se nærmere på det Guds verk som skjedde blant en gruppe kristne, i Russland og hvilken frukt denne vekkelsen fremdeles har i flere steder av verden. Dette er for det meste ukjent kirke- og vekkelseshistorie for mange i Norge. For mange av våre lutherske venner vil denne vekkelsen være av interesse. Det vil dere se etter hvert som dere leser. En av årsakene til at jeg driver denne bloggen er å fortelle om ukjente sider ved menighetens historie, slik at vi kan glede oss over det mektige verk Gud har gjort - og gjør - gjennom Kristi kropp. Jeg finner slikt svært inspirerende, og det skaper også en lengsel etter at Gud skal fortsatt skal sende vekkelse og fornyelse over sitt folk.

I 1788 emigrerer en gruppe mennoniter, flesteparten av dem med hollandsk opprinnelse, som hadde emigrert fra Preussen til daværende sør-Russland i 1788, og etablert seg i Chorititza, i provinsen Ekaterinoslav. Mennonitene er en gren av den anabaptistiske vekkelsen som hadde sitt utspring under reformasjonen.

Ekaterinoslav var en provins i det russiske imperiet, grunnlagt i 1783. Den ligger langs elven Dnieper og grenser til nord av Poltava, i øst til Kharkov, i sør av Taudrida og i vest av Kherson. I 1917 fikk stedet navnet Dnipropetrovsk.

I 1803 får gruppen som ankom i 1988 følge av enda større gruppe med mennoniter fra Danzig og Preussen. De kom på invitasjon av Katharina den store. Disse slår seg sammen og grunnlegger Molotschena bosetningen, i provisen Taurida, som ligger litt lenger sør. Taurida ligger nå i Ukraina og heter Zaporizhia oblast. Disse kolonistene vil komme til å slite med både fattigdom, epidemier og mye hardt arbeid.

I 1845 bryter det ut en vekkelse i denne bosetningen. Det var mange faktorer som førte til dette. Ti år tidligere, i 1835, var en ny gruppe bosettere kommet fra Preussen. Disse grunnla en ny bosetning i landsbyen Gnadenfeld i Molotschena. Disse hadde kommet i kontakt med moravianske brødre og hadde hentet inspirasjon fra dem. Denne gruppen med mennoniter fikk nå en positiv innflytelse på de andre mennonitene i området. En annen viktig faktor i den gryende vekkelsen var den åndelige fornyelsen som hadde sin opprinnelse blant lutherske pietister i den luthersk bosetning lokalisert i Neu-Hoffnung, sør for Molotschena bosetningen. Denne lutherske kirken kalte Edward Wüst fra Tyskland til å bli deres pastor, og han tjente her fra 1845 til sin død i 1859.

Edward Wüst var litt av en personlighet, en meget effektiv taler, en mann med sterke følelser, og en sterk religiøs overbevisning. Hans budskap var definitivt evangelisk og hans understreket sterkt betydningen av omvendelse og et liv i etterfølgelse av Kristus.

Würst's evangeliske arbeid hadde en bemerkelsesverdig innflytelse på hans mennonitiske naboer. De inviterte ham som taler ved flere anledninger, og mange av mennonitene deltok på hans misjonskonferanser og noen gikk også regelmessig til de gudstjenestene han holdt.

Dette resulterte i at mange mennoniter ble vekket av Guds Ånd og de begynte å holde bibelstudier i sine hjem. Disse som begynte med disse studiegruppene kalte seg for "brødre". Ikke alle likte dette som skjedde og enkelte mennoniter kom i opposisjon til dem. Noen av dem var også flere av de som hadde en eldstetjeneste blant mennonitene. Men motstanden til tross - vekkelsens ild brente. Mer om det i neste artikkel.

Bildet viser det gamle postkontoret i Ekaterinoslav

(fortsettes)

En hjertens takk - "Hittil har Herren hjulpet"!

Jeg vil gjerne få takke alle dere som har bedt for meg, og vist omtanke i forbindelse med innleggelsen på hjerteklinikken på Feiring. Det betyr så mye å ha så mange og gode venner når livet går i motbakke og kjennes skjørt.

Jeg er nå kommet hjem, og vil måtte ta det med ro noen dager. Men nå er våren her, og sola varmer, så det blir litt småturer med Poirot i den grad jeg orker det. Akkurat nå er jeg bare veldig sliten og skal nyte helgen sammen med aller nærmeste familie.

Livet ble ikke akkurat slik jeg hadde planlagt og drømt om. Men Gud har sine planer og de er mye viktigere. Mer enn noe annet ønsker jeg å lære Ham å kjenne og følge Herren Jesus med alt hva jeg er og har. Salme 84,11-13 har kommet til meg disse dagene:

"For èn dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn å bo i ugudelighets telt. For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære. Han nekter ikke dem noe godt som vandrer i uskyld. Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til deg."

I lys og mørke - Herren er den samme.

Lik Samuel vil også jeg sette opp en stein etter at kampen mot filisterhæren er slått ved profetens forbønn, og skrive det samme som han:

"Og Samuel tok en stein og satte den mellom Mispa og Sen. Denne steinen kalte han Eben-Eser og sa: HITTIL HAR HERREN HJULPET OSS."

Jeg kjemper også mot en åndelig filisterhær med hensyn til min helse. Takket være manges forbønn vil jeg vitne og si: "HITTTIL HAR HERREN HJULPET MEG." Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Bibeloversetter fra Wycliffe drept i terrorangrepet i Jerusalem

Det var Mary Gardner (bildet), bibeloversetter for Wycliffe, som ble drept i terrorangrepet i Jerusalem onsdag denne uken.

Mary Gardner var fra Orknøyene, og studerte for tiden ved Hebrew University i Jerusalem. Mesteparten av sitt liv har Gardner tilbrakt i Togo i Vest-Afrika, hvor hun arbeidet for den kjente bibeloversetterorganisasjonen Wycliffe. Før hun begynte å arbeide for Wycliffe arbeidet 59-åringen som lærer på Orknøyene.

Hennes foreldre, Jean (81) og Tony (82), er sønderknust etter tapet av sitt eldste barn. Datteren Mary har tilbrakt de siste seks månedene i Jerusalem for å studere hebraisk med tanke på bibeloversetterarbeidet hun driver med. Siden 1989 har hun vært del av et team som arbeidet med å oversette Det nye testamente til et stammespråk som kalles Lfe. Dette arbeidet ble fullført i 2009, og Mary Gardner var nå i full gang med å oversette Det gamle testamente. Hun beskrives av de som kjente henne som den "mest elskelige personen du kan tenke deg".

Vi lyser fred over Mary Gardners minne og ber om forbønn for hennes hardt rammede familie og for arbeidet til Wycliffe bibeloversettere.

På bildet ser vi Mary Gardner i Judea-fjellene i forbindelse med hennes opphold i Israel nylig.

Se også:
http://www.vl.no/verden/article122148.zrm

Det som ennå mangler i Kristi lidelser

Ordene fra Kol 1,24 er utfordrende og vanskelig ord å forstå:

«Som en slik gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten.» (Kol 1,24)

I går kom jeg over et utdrag av en preken som far til den kjente samvittighetsfangen under kommunistperioden i Sovjetunionen, Georgij Vins, holdt og som forklarer dette ordet på en god måte. Far til Georgij Vins, Peter Jakovlevitsj Vins, var av tysk opprinnelse og kom fra Samara, Som ung dro han til USA for å få den teologiske utdannelsen han ikke kunne få i Russland. Der tilbrakte han først en tid ved Western Memorial Baptist Church, Philadelphia, så ved Colgate-Rochester Divinity School, Rochester, New York, fra 1919-22 ved Southern Baptist Seminary i Louisville, Kentucky. Da han kom tilbake til Sovjetunionen våren 1922 dro ha til Sibir som misjonær. Fra da va var han et aktivt medlem av en baptistmenighet, og fra 1926-30 gjorde han tjeneste som pastor i Blagiveshchensk med Amur, helt øst i landet. I 1944 døde han i en av arbeidsleirene i Magadan. Her er hva far til Georgij Vins skriver:

Ved overfladisk lesning blir vi forvirret av disse ordene, og spørsmålet reiser seg: Kristi lidelse strekker vel til for vår frelse? Paulus' lidelse var vel ikke nødvendig for å fullføre den?

La oss se litt nærmere på disse spørsmålene. Skriften sier klart at Kristi offer er fullstendig nok for vår frelse. «Han som bar våre synder på sin egen kropp opp på treet...» (1.Pet 2,24)

«Det er fullbrakt.» (Joh 19,30) Disse ordene som Herren sa på korset er et ugjendrivelig bevis for at Hans lidelse er nok til vår frelse. (Hebr 10,10-14) Paulus sier at han ved sine lidelser utfyler «det som ennå mangler i Kristi trengsler ... for ... menigheten.» Det er to tanker vi må holde fast på:

Den første tanken er at det er en utilstrekkelig erkjennelse av Kristi trengsler – av trengslene Herren gjennomgikk da Han med fasthet og mot beseiret lidelsene i Getsemane og på Golgata, ydmykelsen, skammen og ensomheten. Denne mangelen (i erkjennelse) utfylte Paulus da han holdt ut det som er beskrevet i 1.Kor 4,9-13;2.Kor 4,8-18 og 2.Kor 6,3-10) Derfor vek ikke Paulus tilbake fra lidelser og vanskeligheter. Han forutså at lidelsene ville vare, og forsto at akkurat som han og de andre apostlene tok sin styrke fra Herrens enestående eksempel, slik ville og måtte de troende bli oppmuntret av hans lenker og hans navn. (Fil 1,14)

Den andre tanken: Paulus led ikke for sine feil, ikke som en tyv eller morder. Han led «for ... menigheten.» Han led «for Kristi evangelium». Han bar alt «for de utvalgtes skyld, forat også de kan vinne frelsen ...» (2.Tim 1,8 og 12 og 2,8-10)

Men kan det tenkes at Paulus alene skulle utfylle denne mangelen? Nei! Med ordene «oss apostler som de ringeste» (1.Kor 4,9;2.Kor 6,1) trekker Paulus også andre inn i denne tjenesten med å uttrykke det som fattes i Kristi trengsler. Til dem hører uten tvil Stefanus, den første martyr, som ble steinet, Jakob, Johannes' bror, som ble halshugd av Herodes, Peter som ble slått for Det høye råd, Johannes om ble forvist til øya Patmos, og Timoteus, som ble satt i fengsel (Hebr 13,23).

Til dem hører også Polykarp, biskopen i Smyrna som levde i det andre århundre, Jan Hus som ble brent på bålet i det fjortende århundre, John Bunyan som var 14 år i et fuktig fangehull, og omkring femti millioner andre (etter noen beretninger) som beviste sin kjærlighet og hengivenhet til Kristus ved å dø i de romerske amfiteatrene som bytte for gladiatorer eler sultne rovdyr, eller ved å dø i pinsler i torturkamrene og på inkvisisjonens bål, stemplet som fiender, forrædere og vranglærere.

Til denne hellige forsamling av helgener som verden ikke var verdig til å beholde, hører også våre brødre og søstre som lider for Kristus i dag. Men behøver vi regne opp deres navn på papiret, når deres navn er innskrevet i Guds erindring og i erindringen til Hans trofaste folk?

Har Hans tjenere noen gang vært et slikt «skuespill for verden» (1.Kor 4,9) som de er i vår tid?

Hva må vi, lemmene på Hans kropp, gjøre for dem som på denne måten lider for Hans menighet? Først og fremst: Vi må be for dem. Hvis Paulus, hedningenes apostel, trengte forbønn og ba om det, hvor meget mer trenger ikke våre lidende brødre og søstre det? Be om at de alltid må føle den velsignelse som Gud har lovet (Matt 5,10-12), og om at de ikke må miste motet, men tvert imot bli et eksempel for oss alle ved sin trofasthet og sitt mot. Dernest må bi lette deres lidelser ved å dele den byrden av bekymringer de har for familien, og av og til for seg selv.

800.000 får muligheten til å høre evangliet via radio i Ghana

Etter at den kristne radiostasjonen HCJB etablerte seg med en egen stasjon i byen Saboba nylig kan 800.000 mennesker i det nordøstlige Ghana høre evangeliet. Det er sannelig noe å glede seg over en torsdag i mars hvor nyhetsbildet ellers er preget av lite hyggelige nyheter.

Wayne Pederson, presidenten for HCJB Global, sier i en kommentar at FM-radioen er "ekstremt populær i Afrika og er hovedkilden for informasjon og underholdning."

Den kristne radioen - som er kjent som "stemmen fra Andes" byr på programmer om helse, familie, nyhetssendinger og viktigst av alt, programmer om evangeliet. Det blir sendinger på fire språk: Konbomba, Baasare, Twi og Hausa.

I stillhet med Herren og med Victor

I dag skal jeg tilbringe tid sammen med en god venn fra Romania. Vi fikk litt tid sammen i går, men i dag skal vi tilbringe tid sammen i stillhet og samtale om det som hører Guds rike til. Victor tilhører Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk-ortodokse kirke. Han har betydd mye for meg i ulike faser av livet mitt, og ofte i perioder hvor jeg har stått overfor viktige veivalg. Det som særpreger min ortodokse venn er at han lever med Herren. Stillferdig, ærlig og lyttende. Det er godt å være sammen med slike mennesker.

Og det står meg: Kristi forsamling er ikke nasjonalistisk, den er universell. I den hører vi hjemme hvor enn vi måtte komme fra. I går kveld var vi sammen med gode kurdiske venner som er kristne. Gjennom årenes løp har vi knyttet kontakter og fått venner på alle jordens kontinenter, og det underlige er at når vi treffes - selv om det er for aller første gang - så er det som om vi skulle ha kjent hverandre hele livet. Det er noe som binder oss sammen. Det er troen og kjærligheten.

Tenk hvor rike vi er vi som bekjenner troen på Jesus. Vi tilhører Kristi internasjonale forsamling.

I morgen skal jeg til Feiringklinikken

I morgen skal jeg inn på Feiringklinikken (bildet) for å få utført en angiografi enda en gang. Hva som blir utfallet av den er uvisst. Jeg er glad for muligheten til å få gjort dette nå fordi jeg har slitt så mye med hjertet over en lengre tid. Samtidig gruer jeg meg litt. Det er alltid en utfordrende situasjon når man skal foreta et operativt inngrep, og for mitt vedkommende er den følelsesmessige reaksjonen etterpå kanskje den mest utfordrende. Dernest er det utfordrende på grunn av min diabetes. Jeg takker for forbønn, både for meg, og for min familie. Forhåpentligvis blir det ikke noe mer enn en angiografi, og da er jeg hjemme igjen lørdag.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 23

Vi fortsetter studiet av den det som apostelen Paulus omtaler som nådegaven "forskjellige slags tunger."

En av pinsbevegelsens høvdinger var Sverre Kornmo. Som få andre burde han ha forutsetning for å kunne si noe om dette! Her er hva han skriver om tungetalen:

"Profeti er åpenbaring til forstanden og taleorganene. Tungemålsgaven, eller tungetalen, er åpenbaring til ånden i oss. Tungetalen synes å være en underbevissthetens uttrykksform, hvor det ubevisste sjelsdyp kobles direkte til tungen ved Den Hellige Ånd, uten å gå veien om tankens kontroll."

Så skriver Kornmo noe vi bør merke oss:

"Disse inspirerte gaver er meget utsatt for misbruk på flere måter. Menneskets egen ånd kan bemektige seg den talendes sjelsdyp gjennom stemning og ekstase. Fornyelse i sinn og ånd er nødvendig for at man kan være en kanal for Guds åpenbaring. Særlig er dette påkrevet når gaven skal være til oppbyggelse for menigheten. Følelser, sympati og antipati kan ha stor innflytelse på sjelslivet, og kan derfor gi utslag i bruken av gaven. Når den som bruker tungemålsgaven er fylt av Ånden, strømmer det velsignelse og salvelse til menigheten. Hellighet og alvor må prege den som bruker nådegavene. Alt må være i harmoni med Åndens vesen, om salvelsen skal følge budskapet."

Jeg synes det er veldig interessant at Sverre Kornmo taler om sjelslivet. Han hadde innsikt i dette som få andre. For mange år siden husker jeg han talte om forskjellen på vår synd og på vår skrøpelighet. Det er ikke mange som taler om slikt i vår tid. Sjelisk bruk av tungemålsgaven er vi av og til vitne til, og det skaper ingen god frukt.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det som skjedde på pinsefestens dag i Jerusalem, slik det er gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 2.

(fortsetter)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 22

Vi har nå kommet til den av de ni nådegavene i 1.Kor 12 som apostelen Paulus omtaler som "forskjellige slags tunger." Denne nådegaven var kontroversiell i Korint-menigheten, og den har da også vakt både mye oppmerksomhet og kontroverser siden.

Før vi går nærmere inn på dette, la oss ta det spørsmålet som svært mange stiller seg: Er tungetalen for alle?

Det er underlig med dette spørsmålet fordi Guds ord gir et klart svar, men samtidig er det fortsatt mye uklarhet hos mange. Svaret er nei. I 1.Kor 12,29-30 leser vi følgende:

"Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Har vel alle nådegaver til helbredelser? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?"

Svaret er jo nei på alle disse spørsmålene. Akkurat som at alle kristne ikke er apostler, eller profeter, eller en helbredelsestjeneste, så taler heller ikke alle i tunger. Dermed kan ikke tungetalen være et tegn på at man er døpt i Den Hellige Ånd, selv om mange talte med tunger da Ånden kom over dem i de beretningene som er gjengitt i Apostlenes gjerninger.

Det interessante i 1.Kor 12 med hensyn til tungetalen er at Paulus skriver om "forskjellige slags tunger".

Apostelen bruker her det greske ordet "glossa", som bibeloversetterne oversetter med "tunger". Den bokstavelige betydningen av "glossa" er "språk". Altså ikke bare stemmeorganet kjent som tungen. Tungetalen er en gave til å tale et ikke-lært språk. Tungetale er et språk talt av de som har denne gaven og at disse er forskjellige. Forskjellige mennesker taler forskjellige slags språk under Den Hellige Ånds salvelse.

Det greske ordet som er brukt for "forskjellige" er ordet "gene" som indikerer at det er forskjellighet, det vil si at det ikke bare er en slags tungetale, men at det er mangfold. Da snakker vi både om det språkunderet som skjer på pinsefestens dag og de ulike slags ukjente språk.

(fortsettes)

Sterk vekst for mennonitene i Etiopia

Når vi hører om den kristne tros stilling i Etiopia er det for det meste nyheter fra Mekane Yesus kirken, og dens fenomenale vekst. Det er all god grunn til å glede seg over det som skjer i den sammenhengen og takke Gud for det. Men det skjer mer i Etiopia enn det som skjer innenfor denne lutherske kirken. Et annet kirkesamfunn, Meserete Christos Church, som er en del av den internasjonale mennonitiske bevegelsen, opplever også vekst. Det viser tallenes tydelige tale. I 1990 hadde dette kirkesamfunnet 10.000 medlemmer i 31 forsamlinger. I 2010 var dette tallet steget til 205.508 medlemmer i 591 forsamlinger.

Mennonitene, som er en del av den historiske døperbevegelsen, begynte sitt arbeid i Etiopia i 1945, som et nødhjelpsarbeid sponset av Mennonite Relief Committee. Samuel Yoder og Paul Hooley gjorde de første kontaktene og oppdaget at det var stort behov for medisinsk hjelp samt et stort behov for skolevirksomhet. De italienske okkupantene hadde etterlatt seg en stor gruppe mennesker uten noen form for utdannelse.

Mennonitene begynte med å renovere et lokale i byen Nazareth, som ligger 97 km sørøst for Addis Ababa, og som da hadde 30.000 innbyggere, til sykehus. I 1947 sto dette sykehuset ferdig med 40 senger, en treningsskole for medisinske assistenter og en poliklinikk.

I desember 1947 kom Daniel og Blanche Sensenig til Etiopia. De tilhørte Lancaster Mennonite Conference og var utsendinger fra Eastern Mennonite Board of Missions and Charities. Deres mål var å begynne misjonsarbeid. I 1948 inviterte keiser Haile Selassie mennonitene til å drive medisinsk arbeide og skolevirksomhet blant muslimene i Harage provinsen ut fra en misjonsstasjon der. Dette ble starten på menninitenes misjonsarbeid i Etiopia. Et sykehus og en barneskole ble bygget i Deder i Harage provinsen, en skole og en poliklinikk i Bedeno og en kveldsskole i Dire Dawa. I 1952 ble en blindeskole åpnet i Addis Ababa. Så - i 1959 - ble en bibelskole startet i Nazareth. På den tiden hadde mennonitene en stab på 30 misjonærer, leger, sykepleiere, lærere og pastorer i Etiopia, for å ta seg av disse institusjonene. Nå begynte menighetsplantingsarbeidet. Når Meserte Christos Church ble organisert i 1959 var det 400 som deltok på gudstjenester på fem ulike steder: Deder, Bedeno, Dire Dawa, Addis Ababa, og Nazareth.

Misjonærene konsentrerte seg nå om å etablere menigheter. Fra myndighetenes side ble det gitt full frihet til å drive misjonsvirksomhet i de muslimske områdene, som i Hararge provinsen, ble det ble gitt restriksjoner når det gjaldt Nazareth, som hvor landets ortodokse kirke hadde en sterk posisjon.

De første som gav sine liv til Jesus og ble døpt var i 1951. De kom fra Nazareth området og måtte tas med til Addis Ababa for å bli døpt der på grunn av myndighetens restriksjoner.

Meserete Christos Church begynte offisielt i 1959 når 11 etiopiske legledere kom sammen med misjonærene for å sette sammen en struktur for det videre arbeidet.

På bildene ser vi fra en nylig avholdt pastorkonferanse for mennonitene i Etiopia, og på det store bildet ser vi Salomon Getreyes, som forkynner evangeliet for fanger i et etiopisk fengsel. Han leder mennonitenes fengselsarbeid i landet.

Sterk vekst blant Usbekistans undergrunnsmenigheter - mange blir forfulgt

I går kunne vi fortelle den utrolige historien om at myndighetene i Usbekistan brukte anti-terrorpolitiet, for å arrestere seks baptister for å holde møte på et aldershjem i hovedstaden Tashkent.

I dag kan vi fortelle at til tross for - eller kanskje vi heller skulle si på grunn av - forfølgelsen av de evangeliske kristne i landet så blir de stadig flere!

Det finnes nemlig en svært levende undergrunnskirke i dette sentral-asiatiske landet. Flere av menighetene som tilhører dette nettverket har flere hundre medlemmer. Og kirkeveksten i landet består hovedsaklig ved at usbekere konverterer til den kristne tro. I disse undergrunnsmenighetene er trolig 95 prosent av medlemmene usbekere. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende i et land hvor brorparten av befolkningen er muslimer.

Det er blant baptistene at forfølgelsen er hardest. Flere baptister har enten vært fengslet eller sitter i fengsler. Andre er bøtelagt, og bøtene er så store at de som blir ilagt dem får store problemer med å klare å betale dem. Den russisk ortodokse kirke i landet får stort sett være i fred for myndighetenes anti-kristne kampanje.

Anti-terrorpolitiet stormet aldershjem hvor baptistene holdt møte!

Det er tydelig at baptister må utgjøre en ekstra fare for Usbekistan! Fra før av sitter 27 år gamle Tohar Haydarov (bildet) i fengsel. Han er dømt til 10 års fengsel ene og alene fordi han er kristen. I helgen stormet anti-terror politiet et aldershjem i hovedstaden Tashkent hvor seks baptister holdt møte!! De seks baptistene anklages nå etter anti-terror loven og anklages for å være statskriminelle. Hva har de gjort? De har sunget kristne sanger, lest fra Bibelen, bedt og lyttet til Guds ords forkynnelse.

Men det stopper ikke her. I den sentrale Syrdarya regionen ble et lokalt medlem av en uregistrert baptistmenighet bøtelagt for å ha holdt møter i sitt hjem. Boten tilsvarer 50 månedslønner!

I den samme regionen ble en annen uregistrert baptistmenighet raidet tidlig denne måneden, og pastoren og to menighetsmedlemmer ble senere bøtelagt.

La oss intensivere vår forbønn for våre trossøsken i Usbekistan.

Fastebrev, nr 6

Det er vårlige vinder som blåser utenfor huset vårt i dag. Jeg fryder meg over snøen som blir borte og at det innevarsler en ny tid. Det som skjer minner meg om ordene fra Høysangen:

"For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land." (Høy 2,11-12)

Fra år tilbake husker jeg den norske naturfotografen Sverre M Fjellstad snakket ivrig om Afrika. Om alt det fantastiske som var å se av vakker natur og spennende dyr. Men jeg husker han sa: "Men jeg vil likvel bo i Norge på grunn av skiftningene som årstidene gir." Ja, hva er vel vakrere enn den nordiske våren som vi nå står overfor? Og som vi aner er i emning?

Fastetiden er også en slags åndelig vårforberedelse. Selve våren er påskedagen da Kristus overvant livets fiende, døden.

Når vinden blåser tenker jeg på det hebraiske ordet for vind, - Ruah. Det er det samme ord som Ånd. Og du husker sikkert hvordan Jesus beskrev Den Hellige Ånd?

"Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver som som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Kelterne snakket om Den Hellige Ånd som "the wild sprit". Det er i grunnen en ganske god beskrivelse. Ånden er vill - i betydningen at den ikke er mulig å kontrollere. Den har sin frihet. Den har sin autoritet.

Jeg ber om å få være vill!

Denne uken er spesiell for mitt vedkommende. Fredag legges jeg inn på hjerteklinikken på Feiring - enda en gang. Selv om jeg vet en del om hva jeg går til, så gruer jeg meg litt. Jeg har vært der fire, om det ikke er fem ganger, før. Den følelsesmessige påkjenningen er kanskje den mest utfordrende, og den er spesielt utfordrende for tiden fordi stoffskiftet mitt er lavt. Da blir man sliten - ikke bare kroppslig, men også følelsesmessig. Derfor gjør det så godt å kjenne vårens ankomst. Den varsler om en ny tid. Også for meg - forhåpentligvis.

Til minne om to Herrens vitner

Siden midten av 1970-tallet har jeg hatt kontakt med det som dengang gikk under navnet Bruderhof, men som nå kalles Church Communities. Bruderhof-bevegelsen, som ble grunnlagt av Eberhard og Emmy Arnold, er en del av den anabaptistiske bevegelsen og var en tid knyttet til de såkalte Hutterianerne. I dag er de selvstendige. De har kommuniteter i Robertbridge i Storbritannia, Sinntal-Sannerz i Tyskland, Inverell i Australia og Rifton, New York, USA.

I februar i år mistet de to av sine pastorer - eller Ordets tjenere, som de kalles i denne sammenhengen. Midt i februar - med få dagers mellomrom gikk Richard Scott (til høyre) og Ray Hofer hjem til Herren. De ble henholdsvis 61 og 59 år gamle. Dette er skrevet til minne om dem:

Ray var sønn av en bonde fra Minnesota, og fikk kall til å gå inn i tjenesten i Guds rike i 1993. Ganske snart skapte han bølger på grunn av sin uvillighet til å gå på kompromiss. Påvirket av Dietrich Bonhoeffer hadde han oppdaget det som Bonhoeffer kaller "disippelskapets pris", og han var villig til å betale den, selv i tider hvor forsamlingen han ledet ikke var det. Etter å ha skrevet et åpent brev til menigheten, som uttrykker hans ærlighet og ydmykhet, fant han seg mer og mer alene. I 1995 sa han opp stillingen sin som pastor og flyttet til kommuniteten i Rifton, sammen med kona, Emma, og deres tenåringsbarn.

Her fikk de lære Ray å kjenne som en livsglad bilmekaniker med en svakhet for country-musikk. Alltid fortalte han morsomme historier, men hans virkelige pasjon var å leve et liv som æret Jesus og som elsket andre.

I 2005 fikk han kreft. Etter en operasjon og terapi, fikk han fire gode år, men i 2009 blusset kreftsykdommen opp igjen, og denne gangen var det ingen mulighet til å få bukt med den. De siste månedene hadde Ray store smerter. Likevel forble han aktiv og levende helt til det siste.

Richard var en engelskmann som ble ordinert som pastor i 1987, og ble eldste i Bruderhof-bevegelsen internasjonalt i 2001 og tjente som det sammen med sin kone, Kathy, helt til sin død. Han var liten av vekst, med stor sans for humor, veldig glad i ungdom og de elsket ham tilbake. Det som gjorde at Richard satte djupe spor etter seg var hans måte å lede på. Han tjente uselvisk og med djup kjærlighet, alltid opptatt av å gi Gud ære.

En annen gave som Richard gav til dette fellesskapet var tiden de fikk sammen da han var døende. Etter å ha blitt diagnostisert med kreft i fjor sommer, så bestemte han seg for å kjempe mot sykdommen på den måten at han ville leve enda mer intensivt. De siste seks månedene han fikk leve reiste han til Pennsylvania og England på vegne av kommuniteten, og tok på seg taleoppdrag og fortsatte å være sjelesørger for hundrevis av mennesker, enten det var medlemmer av kommuniteten, deres tenåringer eller det var naboer.

Ærlig og sårbar gikk han inn i den siste fasen av livet og delte raust også de siste dagene han fikk med mennesker over hele verden. Hans siste tid ble preget av en sterk følelse av den evige verden og det etterlot et sterkt vitnesbyrd over levd liv.

Vi lyser fred over minnet om disse to Herrens vitner.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 21

Vi skal nå se på de to siste prøvetestene vi kan benytte oss av når det gjelder det å skjelne ånder:

5. Karakter-testen

Vi kan ikke se 1.Kor 12 som en isolert tekst. Det apostelen Paulus skriver om de ni nådegavene står i sammenheng med det han skriver om kjærligheten i 1.Kor 13 og om den praktiske anvendelsen av nådegavene i 1.Kor 14.

Korintermenigheten var preget av elitetenkning og av partidannelser, og også misbruk av nådegavene. Inn i denne sammenhengen setter Paulus inn kapitlet om kjærligheten.

Når en nådegave misbrukes for å skaffe seg en posisjon, eller for å ramme et annet menneske, så handler dette om ikke noe annet en kjød. Det er forferdelig hvordan nådegaver som var ment fra Guds side å være til velsignelse, misbrukes ved at man manipulerer. Det er kvalmende å lytte til såkalte "profetiske" budskap som ikke er noe annet enn selvforherligende og dømmende.

Så vi må alltid spørre oss selv: fremhever det som formidles Guds apage-kjærlighet? Den kjærlighet som gir, uten å kreve. Apostelen Paulus skriver:

"Om jeg taler med menneskers eller englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting." (1.Kor 13,1-2)

Når det er Gud som virker så er det alltid i en atmosfre av kjærlighet, ikke av dom og elitetenkning.

6. Konsekvens-testen

Sist, men ikke minst, må vi spørre oss om vi ser noe av Åndens frukt. Sann profeti skal resultere i at man blir oppbygget, oppmuntret og trøstet. Jesus sa om profetene:

"Derfor skal dere kjenne dem på fruktene." (Matt 7,20)

I neste artikkel skal vi se nærmere på tungetalen.