Israel må ikke oppgi Judea og Samaria

Med ønske om varig fred, har Kadima som vant det israelske valget denne uken, gått inn for en ensidig tilbaketrekning fra Samaria. Skjer dette, vil det være skjebnesvangert for Israel. Forlater jødene Samaria forlater de samtidig sine røtter. Samaria, og Judea med Jerusalem er selve sentrum i Israels land. Her åpenbarte Israels Gud seg for Abraham og gav ham et løfte om at hans etterkommere skulle arve landet. Problemet er at Israels regjering består av mennesker som ikke tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Derfor er det så viktig at bibeltroende kristne i Norge står opp for Israel, og minner våre jødiske venner på hvilke løfter Gud har gitt dem i sitt hellige ord. Det er løfter som står ved lag, og som ikke forandres. Mens disse linjene skrives, befinner min kone og datter seg i Israel, nærmere bestemt i Eilat. Utgangspunktet er en nøye tiltrengt ferie for dem begge, men de er også bevisste på at de er der for å be, velsigne og minne jødene om Bibelens løfter til land og folk. Reis til Israel i år, og gjør det samme. Vi planlegger en bønnereise til høsten, og allerede nå vet vi om flere som vil være med. La oss holde frem Guds løfter når vi ber for Israel i disse skjebnedagene for landet og folket. De trenger det mer enn noensinne.

Ta vare på det vi ble overgitt av apostlene

Vi lever i forvirringens tid, og trenger virkelig fast grunn under våre føtter! Et bibelord ble så levende for meg her om dagen. "De holdt UROKKELIG FAST VED apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Apgj 2,42) Dette har vi mye å lære av. Det finnes noe som er fast og sikkert, noe som ikke skifter med vær og vind, og det er den overlevering vi har fått av de hellige apostlene. I Judas' brev kan vi lese: "Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til Å STRIDE FOR DEN TRO SOM EN GANG FOR ALLE ER BLITT OVERGITT TIL DE HELLIGE." (Jud 3) Vi har fått en arv som vi må ta vare på, og kjempe for. Dette er ikke en tid for likegyldighet, dette er en tid for strid. Men vi kjemper ikke med kjødelige våpen, men åndelige. Dette er først og fremst en strid i bønn, men det er også et klart behov for at vi med tydelighet står for det Guds ord og kirken alltid har stått for. Hvis ikke kaster vi vrak på det som Gud en gang for alle gav oss, og som ikke har forandret seg med tiden. Det er en av djevelens løgner og si at "alt er relativt". Det er nemlig ikke sant. Guds ord er ikke relativt, det er evig og uforanderlig!

"Solen skal bli forvandlet til mørke..."

Det er ikke til å unngå at man i dag minnes Jesu egne ord, talt om det som skal skje forut for Hans andre komme:

"Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner." (Luk 21,25a)

Gjennom profeten Joel taler Gud og sier: "Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Joel 3, gjengitt i Apgj 2,19flg)

Solformørkelsen som inntraff i dag var den lengste i Europa siden 1905. Den varte i tre minutter og 45 sekunder, og var tydeligst å se i Tyrkia. Dette er spesielt interessant med landets store muslimske befolkning. La dette himmeltegnet vise vei til evangeliets Jesus. Vi vet jo at mange muslimer i dag vinnes for Jesus gjennom syner og drømmer. I 2008 kan vi oppleve en total solformørkelse i Norge.

Østkirkens største hymnedikter

I dag minnes vi den hellige Johannes av Damaskus (f.ca 675), kanskje den største hymnedikteren i Østkirken. Han var født i en velstående kristen arabisk familie, som sønn av Johannes Mansur, den innflytelsesrike kristne finansministeren ved kalifens hoff i Damaskus. Johananes ble døpt som barn, og ble oppdratt av Kosmas, en siciliansk munk, som muslimene hadde tatt til fange og ført til Damaskus. Han ble kjøpt fri av Johannes Mansur for en stor sum penger. Stillingen som finansminister så ut til å gå i arv, så Johannes etterfulgte faren og arvet også det navnet som araberne gav ham: al Mansur. Han var finansminister i noen år, men så inntar kalifen en mer fiendtlig holdning til de kristne, og Johannes drar sammen med sin adoptivbror, Kosmas Melodus til Israel, hvor de blir opptatt som munker i klostret Mar Saba i det ville bergområdet mellom Jerusalem og Dødehavet.

Snart var Johannes, sammen med broren, i all sin ledige tid svært travle som forfattere av både hymner og teologiske verker. Patriark Johannes V av Jerusalem ble snart oppmerksom på disse to meget begavede og høyt utdannede brødre, og ønsket å ha dem i sitt presteskap. Først gjorde han Kosmas til biskop av Majuma ved Gaza, ca 743, og deretter gav han Johannes prestevielsen, ca 726, for så å ta ham med til Jerusalem. Kosmas var biskop frem til sin død, men Johannes vendte tilbake til klosteret, og der levde han til sin død. Han skrev teologi og poesi. Ofte spurte patriark Johannes han om råd, og da stadig flere biskoper gjorde det samme, ble Johannes snart en av de mest innflytelsesrike menn i landet.

Det viktigste skrifet til Johannes av Damaskus er Pege gnoseos, "Kunnskapens kilde", som består av tre deler: Første del behandler filosofiske spørsmål, andre deler kjetteri og den tredje del, den ortodokse tro. Dette er den mest omfattende fremstilling av den kristne tro som er gitt av de greske kirkefedre, og den ble mye brukt og hadde stor innflytelse på vesten i middelalderen. Den omhandler blant annet treenigheten, inkarnasjonen, realpresensen i eukaristien.

Johannes av Damaskus var en ivrig forkjemper for ortodoks, khalkedonsk tro mot monofysittene. Hans salmer synges ennå i den greske liturgi. Da keiser Leo III (717-741) utstedte det første ediktet som beordet ødeleggelse av de hellige bildene, var Johannes sammen med patriark Germanos av Konstantinopel og pave Gregor II, en av hovedforsvarerne for bruken av dem i Gudsdyrkelsen. I den forbindelse skrev han: "Det er ikke bildet vi tilber, men det som det representerer, æren som blir bildene til del, går til den ene Gud som er avbildet." Han skjelnet klart mellom proskynesis (venerasjon) av ikoner, relikivier, hellige gjenstander og andre kristne, og latreia (tilbedelse), som gjelder Gud alene.

Johannes døde rundt år 749 i Mar Saba, angivelig 104 år gammel. Hans grav ble besøkt i Mar Saba frem til 1100-tallet. Deretter forsvant hans relikvier, muligens ble de brakt til Konstantinopel, men der gikk de tapt.

Leve lidenskapelig fascinert av Herrens skjønnhet

David hadde en altoverskyggende lidenskap. "En ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter: At jeg kan få bo i Herrens hus alle mitt livs dager så jeg kan skue Herrens skjønnhet og grunne i Hans tempel." (Salme 27,4 Bibelen Guds Ord)

Den som har erfart noe av Guds forunderlige nærvær, kan ikke tilfredsstilles av noe annet. Det å sløse sin tid på å betrakte, skue inn i, Herrens skjønnhet, det å mettes av Herrens skikkelse, er det vakreste, djupeste noe menneske kan begi seg utpå. Apostelen Johannes hadde en usedvanlig åpenbaring av hvordan Herren lengter etter å bli tilbedt. Han beskriver noe av dette i Åpenbaringsboken kapitel 4-5. Disse kapitlene er en praktfull beskrivelse av Den himmelske symfoni som pågår uavbrutt i Guds nærvær. Ingen andre skriftsteder gir en slik innsikt i den skjønnhet som omkranser Guds trone. Jasper- og sardussteinene, er bare svake uttrykk for Guds herlighets stråleglans. Jeg omtaler dette som "Guds skjønnhets sfære". Det er fantastisk å leve i dette forholdet at man lever fascinert av Guds skjønnhet. De som lever nærmest Ham, som har lært Herren virkelig å kjenne, de er fylt av forbauselse, forundring og ærefrykt. Tenk å kunne leve her på jorden som kjærlighetssyke tilbedere som er fylt av en stadig overraskelse over å se nye sider av Guds herlighet! Vår fascinerende Gud ønsker at Hans folk skal leve fascinert av Ham. Hvem er som Gud! Hvem kan måle seg med Ham! "Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, Du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, for dine rettferdige dommer er blitt åpenbare." (Åp 15,3-4)

En bønn

Inne i meg er mørke, men hos Deg er lys.

Jeg er ensom, men Du lar meg ikke alene.

Jeg er svak, men hos Deg er hjelp.

Jeg er urolig, men hos Deg er fred.

Inne i meg er bitterhet, men hos Deg er tålmod.

Jeg forstår ikke Dine veier, men Du vet veien for meg.

(Dietrich Bonhoeffer)

Jesus fikk ikke bønnesvar

For en tid tilbake satt jeg i stillhet i Getsemane. Strømmen av turister var borte. Solstrålene lekte med de grønne bladene på de eldgamle oliventrærne, og fikk det til å glinse i dem. Jeg hadde spasert nedover Kedrondalen, og passerte den vakre Stefanuskirken, med sine karakteristiske løkkupler. Her finnes også et veldig interessant kapell, som ligger noe lavere i terrenget. Kapellet er bygd over en klippe, og klippen sies å være det nøyaktige stedet for steiningen av Stefanus. Men det er til Alle Nasjoners kirke jeg er på vei, og etter å ha sittet i det sterke sollyset, går jeg inn. Det er ikke så lett å samle tankene ute. Alle nasjoners kirke gjør et uutslettelig inntrykk. Foran høyalteret er det en kalksteinsklippe omgitt av en smijernsinnramming som er formet som en tornekrone. Her sier tradisjonen at Jesus utkjempet sin dødskamp. Når man kommer inn i kirken er det skumt. Her er det kun svak belysning. Hensikten er å forsøke å bevare noe av stemningen skjærtorsdag. Jeg setter meg ned og blir stille – lenge.

Jeg blir sittende å tenke på den bønnen Jesus bad i Getsemane. Plutselig ser jeg det for meg. En ensomme skikkelsen som bøyer kne foran de knudrete oliventrærne. Svetten, blandet med blod, som drypper mot jorden. Hans menneskelige ønske kommer tydelig fram i den svære kampen som pågår: ”Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg.” (Luk 22,42) Vi kan bare ane hva det betydde å drikke dette lidelsens beger. Når kampen er over, gir Jesus seg hen til overgivelsens bønn: ”Men la ikke min vilje skje, men din!”

Jeg blir sittende å meditere over disse ordene, og jeg blir overveldet over denne tanken: Her ber Sønnen som ble menneske under tårer og får ikke hva Han ber om! Jesus vet altså hvor vanskelig det er å ikke bli bønnhørt. Andrew Murray skriver i sin bok: ”Med Kristus i bønnens skole”: ”For våre synder led Han under byrden av den ubesvarte bønnen.” I dette lærer Jesus oss hvordan den menneskelige viljen kan underordne seg helt og fullt Guds vilje. Vår bønn er vel heller, ”skje min vilje”, enn ”skje din”. Men går vi på den bønneskolen som kalles Getsemane-skolen, lærer vi oss til ikke å stole på våre tanker og vår vilje, men vi lærer å gå hjelpeløshetens vei. ”Skje min vilje” beseires dermed av ”ikke min vilje”. Jesu bønne-eksempel viser oss tydelig at Jesu vilje helt går inn under Faderens. ”Skje din vilje”, var Jesu altoverskyggende ønske. Å gå Guds vilje i møte, å gjøre Guds vilje, å kjempe for Guds vilje – alt dette er ikke vanskelig, før det blir spørsmål om hva jeg måtte ønske. Da dras linjene, da begynner kampen.

For mange år siden hørte jeg en mann fra New Zealand tale om ”Oljepressen”. Det er det Getsemane betyr. Vi må alle, før eller senere, gjennom oljepressen. Det er tider da vi ikke får det svaret vi ønsker på vår bønn. Stefanus, som også kjempet sitt livs kamp like i nærheten til der hvor jeg satt i Alle Nasjoners kirke, fikk heller ikke det svaret han håpet på. Han ble steinet til døde. Men i dødsøyeblikket fikk han se ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Det hender vi ikke får svaret vi ber om, men Gud har alltid en overraskelse på lur. Overgivelsens bønn, som også Stefanus ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd”, fører deg inn i nye, djupe erfaringer med Gud.

Innviet til bønn og arbeid

"Jeg ønsker intet heller enn å vie hele mitt liv til Gud." Ordene tilhører den hellige Benedikt av Nursia (480-547), som det er minnedag for idag. Benedikt var en pioner på en rekke områder. Blant annet i forhold til kirkens syn på verden. I hans levetid var det blitt mer og mer vanlig at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist som de var om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte denne verden til. Benedikt på sin side betonet at munkens oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, for også arbeidet er en gudstjeneste.

Benedikt ble født inn i en rik adelsfamilie, i Nursia, en liten by nær Spoleto i Umbria i Italia. Tidlig i livet startet hans lidenskapelige søken etter Gud, og Benedikt ville bli eneboer.

I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv.

Etter tre år i fullkommen ensomhet, ble han en åndelig veileder. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovano, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.

Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en lavra bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto.

Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men ca 525 forlot Benedikt dette stedet. Ca år 529 bygger han et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Monte Cassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden; han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt Benedikt. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. På Monte Cassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti.

Benedikts regel er ikke så mye en samling av leveregler som et skrift til åndelig veiledning. Den utgjør en hel liten bok på et hundretalls sider, og finnes i en norsk oversettelse. Det aller første ordet i regelen er LYTTE. Dermed har Benedikt slått an selve tonen. Det viktigste er å lytte til Guds tiltale, til Mesterens undervisning. Benedikt foreskrev derfor åndelig lesning for sine munker, det vil si en meditativ lesning av Bibelen og av kirkefedrene.

Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.

Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok nattverden og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det 14 benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.

Til minne om vår ketiske kristne arv

Idag feirer vi minnet om den hellige Cuthbert av Lindisfarne, biskop og bekjenner, død 687. Jeg synes det er spesielt interessant å lese om arven fra kelterne, for det er jo herfra vi fikk den kristne tro til landet.

Som gutt gjette Cuthbert sauer i høydene over Leader Water. Som 17-åring hadde han i slutten av august 651 en visjon av engler som fulgte en sjel til himmelen. Senere fikk han høre at den hellige Aidan av Lindisfarne hadde dødd den kvelden i Bamburgh, og det fikk ham etter legenden til å innse sitt kall, men han ser ikke ut til å ha oppgitt verden fullstendig. Det har vært antydet at hadde blitt innkalt for å kjempe på northumbrisk side mot hæren fra Mercia, for da han kom til porten i klosteret Melrose og ba om å bli opptatt blant munkene, kom han til hest og bevæpnet med en lanse. Det skal ha skjedd senere i 651, men hvis han var soldat, var det trolig i krigen mot den hedenske kong Penda av Mercia (632-54), som endte med slaget ved Winwaed i 654, da Penda ble beseiret og drept.
Cuthbert ble ikke munk på det berømte Lindisfarne som man kunne ha ventet, men i deres datterhus Melrose ved elva Tweed. Der ble han munk under den hellige abbed Eata, og han ble spesielt ivaretatt av prioren, den hellige Boswell (Boisil), som han må ha kjent og satt pris på fra før, for det var på grunn av ham at han valgte Melrose. Eata var borte da Cuthbert ankom, men prioren sto tilfeldigvis ved klosterporten, og han sa til de andre munkene: «Se Herrens tjener». Det var Boswell som tok imot ham og underviste ham om Bibelen og mønstrene for et fromt liv. Da han hadde forsikret seg om hans kall, ba han abbeden om tillatelse til å gi ham tonsuren og ta ham opp i kommuniteten. Cuthbert satte seg fore å ikke bare følge det vanlige monastiske livet, men å overgå de andre. Men han kjente sine begrensninger: Han ga opp sterk drikke, men ikke sine måltider, og det var på grunn av det manuelle arbeidet han var forventet å gjøre.
I 660 fikk abbeden land til et nytt kloster av kong Alcfrid (Alcfrith) av Deira (656-64), som var medregent for Deira under sin far kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Klosteret Ripon ble bygd på en høyde der elvene Ure og Skell møtes. Eata dro dit som abbed i 661, og han utnevnte den ennå unge Cuthbert til en del av grunnleggergruppen. Han fikk den følsomme stillingen som gjestemester. Han passet bra i denne stillingen, for Beda beskriver ham som åpen og vennlig og han kom lett i kontakt med gjestene.

I likhet med mye av århundret var befolkningen på denne tiden jevnlig hjemsøkt av epidemier, «pesten». Da Eata og Cuthbert vendte tilbake fra Ripon fordi de ikke ville la seg påtvinge de romerske skikkene, ble Cuthbert rammet av pesten og var døden nær. Men Boswell, som hadde etterfulgt Eata som abbed av Melrose, profeterte at Cuthbert skulle overleve pesten, men at han selv skulle dø av den. Da Cuthbert hørte at munkene hadde holdt vigile hele natten for at han skulle komme seg, sto han opp av sykesengen, overbevist om at slike bønner ikke kunne være forgjeves. I virkeligheten sto han opp alt for tidlig, og hans helse skulle alltid lide under konsekvensene av det, men trolig var det hans ungdom som gjorde at han klarte seg gjennom det verste.
Men Boswell ble rammet av pesten. Han forutsa at han kom til å dø om syv dager, og i denne tiden leste han og Cuthbert sammen Boswells favoritt, nemlig Johannesevangeliet. Beda sier at de to unngikk kontroversielle spørsmål og heller konsentrerte seg om spørsmål om «tro bevirket gjennom kjærlighet». Før Boswell døde, kom han med sin mest berømte profeti, da han forutsa Cuthberts opphøyelse til bispeverdigheten og den store innflytelsen han ville få på den northumbriske Kirken, men dette holdt den unge mannen omhyggelig for seg selv.
Etter Boswells død den 7. juli 661 ble Eata igjen abbed og Cuthbert overtok som prior. Kanskje i en samvittighetsfull imitasjon av Boswell kombinerte han de neste årene et ivrig monastisk liv med lange misjonsreiser, på hesteryggen eller til fots, til de fjerneste delene av landet mellom Berwick og Galloway. Dette var for å betjene de spredtboende menneskene og holde kristendommens ånd levende blant dem, for på den tiden var landet herjet av en sykdom som var kjent som «den gule pesten», og Beda forteller at folk da begynte å ty til trolldom og amuletter igjen. Reisene varte fra en uke til en måned av gangen og hans åpenhet og manifesterte godhet vant mange for Kristus. Byen Kirkcudbright («church of Cuthbert») i skotske Dumfries and Galloway er vitne om utstrekningen av hans innflytelse. Andre stedsnavn som bærer hans navn er Cotherstone i North Yorkshire og Cubert i Cornwall.
En historie som fortelles om ham mens han var prior i Melrose, illustrerer hans målbevisste jakt på selvovervinnelse gjennom bønn og bot i det skjulte. Han var bedt av abbedissen av Coldingham om å besøke kommuniteten og snakke til dem om gudelige spørsmål. Cuthbert var alltid velvillig til forespørsler om hjelp fra kvinner, så han reiste til klosteret. Mens han var der, tilbrakte han natten i bønn som vanlig, men i den iskalde sjøen med vann opp til halsen. En annen munk, som var nysgjerrig på hva han drev med, hadde fulgt etter ham, og til sin forbløffelse så han at da Cuthbert kom opp av vannet, kom to otere for å tørke og varme hans lemmer, slik at han var klar til å være til stede ved tidebønnen i kirken.
Cuthberts biografer forteller om mange mirakler som hans medfølelse for andres lidelser fikk ham til å utføre, men tiltrekningen mot stille bønn begynte nå å dominere hans liv. Biografien av en munk fra Lindisfarne sier at han gjorde et forsøk på å bli eneboer allerede mens han bodde i Melrose, men at Eata ba ham om i stedet å bli med til Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann.
Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» (eller skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller «keltiske») kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. På den tiden var Oswiu konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på øya Iona (Hy) i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704).
Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.
Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendt tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes levninger med seg.
Den hellige Tuda ble konsekrert til northumbrisk biskop etter Colman, men han døde kort etter. Like etter ble det northumbriske bispesetet flyttet til York av Wilfrid og embetene som abbed og biskop ble skilt. Eata hadde akseptert vedtakene fra Whitby og etterfulgte Colman i 664 som abbed av Lindisfarne. Det var etter Colmans egen anmodning, siden Eata var en elev av Aidan. Cuthbert fulgte Eata til Lindisfarne og ble prior i klosteret der. Det skulle bli en vanskelig oppgave, for de gjenværende munkene var opprørte, uten at vi helt kjenner grunnen. De irske i Northumbria kan ha følt seg truet av Wilfrid og hans tilhengere, for han var også ivrig etter å innføre den hellige Benedikts regel, mens det var noen munker på Lindisfarne som heller ville holde seg til de gamle skikkene. Cuthbert gikk nå inn for de romerske skikkene i henhold til vedtakene i Whitby, og ved tålmodig standhaftighet vant han gradvis munkene over til sitt syn. Dermed var blitt et benediktinsk kloster(Ordo Sancti Benedicti – OSB).
Cuthbert utvidet sitt misjonsarbeid sørover til folket i Northumbria og Durham. Men av natur var han eneboer, og han bodde en tid alene på det som nå heter St. Cuthbert's Isle i umiddelbar nærhet av Lindisfarne. I 676 trakk han seg tilbake fra embetet som prior, og i forståelse med abbed Eata og de andre brødrene flyttet han til den lille isolerte øya Inner Farne, hvor Aidan hadde pleid å tilbringe fasten, for å leve i nesten fullstendig ensomhet. Cuthbert var spesielt interessert i fugler og dyr, og i sine ensomme stunder ble han venner med øyas ærfugler, som nå populært kalles St. Cuthbert's ducks, og med et kjælenavn i nordøst som «cuddy's chickens». Passende nok er alle Farne Islands, som en gang ble regnet å stå spesielt under Cuthberts beskyttelse, nå naturreservat for fugler, seler og andre dyrearter. De små skjellene som finnes bare på Inner Farne, er tradisjonelt kalt Saint Cuthbert's Beads (perler), og sjøfolkene sier at de er laget av ham. Denne tradisjonen er inkorporert i Sir Walter Scotts Marmion.
På landsiden av Inner Farne var det bare en steil fjellskrent, mens det på sjøsiden var en strand med en mulig havn, men ingen ting som brøt synet av horisonten i det fjerne. Men Cuthbert bestemte seg for at også den måtte fjernes. Han bygde seg et rundt hus, gravd så dypt ned i klippen at golvet var under bakkeplanet. Veggene var bygd så høyt at eremitten bare kunne se himmelen. Huset inneholdt to rom, et kapell og et oppholdsrom. Besøkende fortsatte å komme til ham på Inner Farne fra Lindisfarne og andre steder, og han bygde et større gjestehus nær øyas havn for å huse dem. I begynnelsen hjalp brødrene ham med å bygge husene og ga ham forsyninger, men han foretrakk å dyrke sin egen mat fremfor å bli betjent på andres bekostning. Jorden var skrinn så han kunne bare dyrke bygg, og det levde han av. Gjennom de besøkende ble hans fromhet og andre kvaliteter berømte.
Bare en gang forlot han øya, og det var i 684 for å møte den hellige Elfleda, kong Oswius datter, på Coquet Island. Han fortalte henne da at hennes bror, kong Egfrid (Ecgfrith) (670-85), ville dø innen et år og at hennes halvbror Aldfrid (Aldfrith) (685-704) ville etterfølge ham. Senere ble hun helbredet for en lammelse av Cuthberts belte. Under møtet på Coquet Island bønnfalt hun ham om å akseptere et bispesete som hennes bror kongen var ivrig etter å gi ham. Kort etter ble det holdt en synode i Twyford i 684 i nærvær av kong Egfrid og presidert over av den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury, og den valgte enstemmig Cuthbert til biskop av Hexham, etter at synoden like før hadde avsatt den forrige biskopen, Tunbert av Hexham (681-84).
Det ble sendt beskjed til Cuthbert, men eneboeren reagerte ikke, for han var uvillig til å forlate sin eneboerøy for det store northumbriske bispedømmet. Da dro kong Egbert sammen med den hellige biskop Trumwin av Abercorn og andre medlemmer av synoden til Inner Farne og bønnfalt ham i Herrens navn om å akseptere utnevnelsen. Da ga han motvillig etter og ble konsekrert i York påskedag 685 av erkebiskop Theodor i nærvær av seks biskoper. Imidlertid dro han rett derfra til Melrose for å møte Eata, som selv hadde vært biskop av Hexham fra 678 til han ble biskop av Lindisfarne i 681 og viste bedre enn de fleste hva man ba hans tidligere prior om. Han tilbød Cuthbert å selv overta bispedømmet Hexham og overlate sitt bispesete Lindisfarne til ham, kanskje fordi dette bispedømmet var mer avsidesliggende og kjent for Cuthbert, og dette gikk Cuthbert med på. Han ble bare biskop av Lindisfarne, ikke abbed for klosteret der. Eata døde allerede i 686 av dysenteri og Cuthbert selv døde året etter.
Som biskop fortsatte Cuthbert «å være den samme mannen som han var før», som drevet av nestekjærlighet viet seg helhjertet for sin flokk. Han forkynte, hjalp med almisser og råd, besøkte alle deler av sitt store bispedømme og tok seg av ofre for pesten som hjemsøkte landet. I sin samtid hadde han ry som en profet og undergjører i Guds navn, ved en anledning helbredet han en kvinnes døende spedbarn med et kyss. Han fikk i sin levetid navnet «Britannias undergjører», og dette navnet beholdt han etter alle miraklene ved hans grav. De rikelige samtidige kildene for hans liv og karakter viser en mann av usedvanlig sjarm og praktiske evner, som gjorde et dypt inntrykk på alle mennesker. Det er ikke for ingenting at Beda så ofte referer til ham som «Guds barn».
Få uker etter sin bispevielse besøkte han Carlisle på sin første visitasjonsreise. Da fikk han plutselig, ved en guddommelig åpenbaring, underretning om at Northumbrias hær ville bli slått og at kong Egfrid ville dø i slaget. Han forberedte dronning Ermenburga (Eormenburh) på dette, og etter at kongen falt i et slag mot pikterne i 685, ga han henne sløret. Ved sitt besøk i Carlisle i den anledning traff han sin gamle venn og eremittkollega, den hellige Herbert, for siste gang. De pleide å møtes en gang i året, men nå gjorde Cuthbert det klart at dette ville bli deres siste møte. Overveldet av sorg tryglet Herbert sin venn om å be om at de ville bli forent i døden som de hadde vært forent av vennskapsbånd mens de levde, og Cuthbert gikk med på det. De skulle få den nåde å dø samme dag og i samme time.
Cuthberts episkopat varte bare to år, og da følte han at døden nærmet seg. Han feiret julen 686 sammen med munkene på Lindisfarne som en farvelhandling, og deretter trakk han seg umiddelbart tilbake til ensomheten på Farne. Munkene så ham av gårde, og en av dem dristet seg til å spørre om når de ville se ham igjen. Han svarte: «Når dere bringer mitt døde legeme tilbake». De siste knappe tre månedene av sitt liv var han på Farne og forberedte seg på døden. Han fikk ofte besøk av munkene i denne tiden. Den 27. februar ble han syk, og morgenen etter kom abbed Herefrid innom for å si at han vendte tilbake til Lindisfarne. Han fant Cuthbert åpenbart syk, men trodde at han led av en gammel lidelse. Til hans forbauselse begynte Cuthbert å instruere ham om sin egen begravelse. Da han hørte dette, spurte han om han ikke skulle etterlate noen munker for å pleie ham, men Cuthbert nektet. Abbeden og munkene forlot øya, men Herefrid var urolig og ba kommuniteten om å be for sin biskop i hans siste timer.
Deretter hindret en storm i fem dager Herefrid fra å komme tilbake, men da han endelig kom i land på Inner Farne, fant han Cuthbert i gjestehuset ved havna, hvor han hadde krøpet til tross for stormen og sin egen svakhet. Han hadde gjennomgått harde prøvelser i den stormfulle periode på fem dager, men abbeden torde ikke å spørre om detaljer og hvorfor han hadde krøpet til gjestehuset. I stedet gjorde han hva han kunne for å dekke Cuthberts fysiske behov. Han ble båret tilbake til sitt eget hus. Han ønsket å bli gravlagt på øya, men han ga etter for abbedens og munkenes bønnfallelser, som ønsket at hans bein skulle hvile blant dem i klosteret. Han sa: «Dere skal gravlegge meg svøpt i det linkledet som jeg har lagt unna til liksvøp, av kjærlighet til abbedisse Werca [den hellige Ebba den Eldre], Guds venn, som ga det til meg».
Han mottok sakramentet og døde fredfullt, samme natt like over midnatt, den 20. mars 687, sittende med hendene løftet og øynene vendt mot himmelen. En munk klatret straks opp på toppen av klippen, der det i dag står et fyrtårn, for å signalisere nyheten til kommuniteten på Lindisfarne ved å svinge med fakler. Cuthbert ble gravlagt på Lindisfarne.

Baptistpastor fengslet i Hvite-Russland

I dag fikk jeg et illevarslende brev i posten. Det kom fra pastoren i Metropolian Tabernacle, (bildet til venstre) som var C.H. Spurgeons menighet i London. Peter Masters, som er nåværende pastor, skriver om pastor Georgij Viazovskij fra Hvite-Russland. Fredag 3. mars i år ble pastor Viazovskij dømt til 10 dagers fengsel for å ha holdt gudstjeneste i et privat hjem. Dette er første gang på 20 år at noen er blitt fengslet i Hvite-Russland for å ha holdt en gudstjeneste, og fengslingen kan innevarsle en enda sterkere kontroll og forfølgelse av kristne i dette landet, som ikke har forandret seg mye siden Sovjetunionens fall. Europas siste diktator, Aleksandr Luskasjenko, klamrer seg til makten, og har satt KGB (det hemmelige politiet heter fortsatt det i Hvite-Russland) inn mot motkandidatene i presidentvalget i morgen. Slik det ser ut i dag, lørdag, ser det ut som om Lukasjenko også vil vinne valget denne gang. Opposisjonen har liten mulighet til å vinne frem, fordi de blant annet ikke har tilgang til de store mediene.

Pastor Georgij Viazovskij er pastor for Kristi paktskirke, Den reformerte Baptistkirken i hovedstaden Minsk. Denne menigheten ble etablert i 1994 og har 35 medlemmer. Denne forsamlingen møtes i et bedehus som offisielt er brukt som et beboelseshus. Pastor Viazovskij er godt kjent i England, hvor han studerte teologi fra 1992-1994 ved London Reformed Baptist Seminary, og deltok under studietiden som medlem av Metropolitan Tablernacle. Han er ikke politisk aktiv i det hele tatt.

Pastor Viazovskij ble løslatt 13. mars, men vil med stor sansynlighet bli arrestert igjen, når han opptar sin tjeneste som pastor for menigheten. Som den første kristne fange i Hvite-Russland siden Sovjetunionens fall, og som borger av et land som påstår at de har religiøs frihet, er det åpenbart for alle at så ikke er tilfelle. Pastor Viazovskij har tidligere fått en advarsel fra politiet på grunn av menighetens virksomhet. Politiet dukket opp under gudstjenesten 5. februar i år, avbrøt gudstjenestefeiringen og tok bilder. Man antok at han da ville bli idømt en bot, som har vært vanlig praksis i Hvite-Russland for overtredelser av en slik karakter som denne. Det kom derfor som et sjokk, både på menigheten, og på andre uavhengige baptistmenigheter i Hvite-Russland, at pastor Viazovskij ble fengslet.

Kristi Paktskirke har forsøkt å bli registrert under den tidligere loven for religiøse sammenhenger fra 2002, og selv om majoriteten av menighetene fikk tillatelse til å la seg registrere, fikk ikke denne menigheten tillatelse til det.

Pastor Georgij Viazovskij ber om forbønn for seg, sin familie og den menigheten han betjener.

Sønderknuselse og enhet

I dag har jeg tenkt mye på noe som Francis Frangipane (bildet til venstre) har skrevet i sin bok "Herrens hus - Når Gud bygger og renser sin menighet". Der skriver han: "Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre." Ordene til Frangipane fikk ny aktualitet for meg i forbindelse med planleggingen av Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud 4.-7.mai i år. I dag møttes ledergruppen for konferansen, som består av Alv og Margareta Magnus, Günter Krallmann, Allison og Bernhard Brown og meg. Et sterkt fokus for årets bønnekonferanse vil være behovet for sønderbrudthet og enhet blant såvel bønnefolket, som menigheten. Mens vi bad sammen så jeg et bilde av et landskap med mange hauger, og på hver haug stod det en konge som skuet ut over sitt kongerike. Jeg opplevde at Gud gjennom dette enkle bildet talte til meg om våre ambisjoner for å bygge vårt eget, og at tiden nå er kommet for å legge ned egne prosjekter og få tak på hva Gud har av planer for vår nasjon. Dette dreier seg også om de ulike bønneinitiativene som finnes i Norge idag. Det er ikke noe galt med noen av disse, i og for seg, men istedenfor å samle kreftene og dermed utgjøre en virkelig trussel mot mørkets rike, så øder vi krefter. Jeg tror tiden er inne for en sterkere koordinering av bønnetiltakene som gjelder denne nasjonen, men da må vi være villige til å legge ned vårt eget, for at det Herren vil bygge kan bygges. Når jeg så dette indre bildet tror jeg også at jeg fikk ordene fra Hab 3,6: "Han stiger fram og ryster jorden. Han ser opp og folkene skjelver. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid." Vi lever i en tid hvor Herren ryster alt, for at det ekte skal bli stående. "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,26-29)

Skal vi se samordnede bønneinitiativ over hele Norge og for hele Norge er det mange ting som må rystes, og kanskje til og med legges ned. Til det trengs det både et Guds under og mye nåde, og ikke minst en djervhet hos bønnefolket til å gjøre det Herren vil. Kan vi stå sammen om at det underet kan skje? Skal Gud få gjøre noe i blant oss må Han knuse stoltheten vår. Religiøs stolthet er et fjell som må falle før vi blir forberedt på å ta imot hele Kristi fylde. Johannes Døperen proklamerte: "Hvert fjell og hver haug skal senkes." (Luk 3,5) Stolthet er et slikt fjell. I Luk 1,52 leser vi: "Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små."

Når Gud blir taus - sjelens mørke natt

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

Staretsen Siluan

Det er godt å ha gode forbilder. Jeg har tidligere på bloggen fortalt om fader Paisios. Idag vil jeg fortelle deg om starets Siluan (1866-1938), som ved siden av mine bibelske forbilder, er en av de personer som har vært med på å forme mitt kristenliv i veldig stor grad. Siluan var en enkel russisk bonde, uten noen boklig lærdom i det hele tatt, faktisk bare to vintres byskole. Etter avsluttet militærtjeneste reiste han til Athos i 1892. Her trådte han inn i det russiske St. Panteleimon-klosteret. Mange år av utrettelig indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, som på mange måter er identisk med mange av de hellige fedrenes. Siluan sa: "Kristendom er ikke en lære, men liv." Allerede i 1958 skriver den kjente amerikanske trapistmunken Thomas Merton: "Kanskje vil man oppdage at 1900-tallets mest autentiske munk var fader Siluan."

I 46 år oppholdt fader Siluan seg i det russiske St. Panteleimon klosteret. Her levde han et enkelt liv i bønn. Selv om det var så som så med skolegang, fikk Siluan gjennom sitt bønneliv og vennskap med Gud, del i Åndens åpenbaringer. "Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål, og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." (1.Kor 1,26-29)

Den åndelige striden, som fader Siluan stred, utspilles først og fremst i menneskets eget hjerte, og den som forsøker å tre inn i ens indre verden kan forstå Davids ord i Salme 64,7: "Uransakelig er menneskets hjerte og sinn." Den kristnes virkelige liv skjer her, på djupet av hans hjerte, skjult ikke bare for utenforståendes blikk, men også for ham selv. Den som har trått inn i dette hemmelighetsfulle rom har med sikkerhet kjent seg fylt av en uutsigelig forundring innenfor dette mysterium.

Følger du med på bloggen, vil du ganske sikkert lære fader Siluan å kjenne!

Jesusbønnen del V - siste del av foredraget

Her følger del V av foredraget om Jesusbønnen, som er den siste delen. For sammenhengens skyld bør du lese de øvrige delene først. Del I finner du på bloggen for søndag.

Jesusbønnen er blitt kalt en syntese av hele teologien. Den første delen av bønenen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn", er jo en trosbekjennelse, mens vi i dens andre del, får et møte med oss selv. Jesu storhet står i kontrast til min litenhet. Men den andre delen avdekker også en annen side, som tilsvarer den bønnen som Johannes Døperen ber i Joh 3,30: "Han skal vokse, jeg skal avta." I bønnens første del bekjenner vi Kristus-Gud, som er blitt menneske for vår frelses skyld. I den andre delen erkjenner vi med anger vårt fall, vår syndfullhet og gjenløsning. Den dogmatiske bekjennelsen forenes med andre ord med angeren, og skaper en helhet, som kjennetegner all sann kristen bønn. I Jesusbønnen fant jeg det jeg hadde lett etter så lenge som det jeg vil kalle meg dengang, en protestantisk karismatisk beder. Jeg ble fratatt presset og strevet etter å finne ordene til å formulere mine bønner med, selv om jeg til en viss grad gjennom bruk av Salmenes Bok, også hadde funnet hvile i Kirkens gamle bønnetradisjon med å be dens slitesterke ord, så var det først i Jesusbønnen at jeg virkelig fant den ro og den hvile jeg så lenge hadde ønsket å finne. Jesusbønnen i seg selv er jo en vei bort fra alle ordene og alle begrepene og forestillingene, selv om den altså har et klar dogmatisk innhold som hjelper oss til å holde fast ved den udelte Kirkens bekjennelse. Jesusbønnen gjør det mulig for oss å fortsette å bevege oss inn i en større stillhet.

Ekte bønn strømmer alltid opp fra vårt indre, fra vår ånd. Salmisten beskriver dette så betegnende i Salme 42,8: "Dyp kaller på dyp", og i Salme 130,1 står det slik: "Av det dype kaller jeg på deg, Herre." Bruken av Jesu navn springer ut av vårt indre, fordi det er blitt en del av oss, gitt oss i gave gjennom vår dåp, hvor vi ble døpt til Kristus. Selve navnet betegner jo hele personen. I innledningen til vårt nye testamente står det jo: "Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." Dette navnet Jesus, bedt fra djupet av oss, blir et sakrament for et kjærlighetsfylt nærnær, og blir samtidig en inngangsport til et stadig djupere møte med denne personens mysterium. Vi blir jo aldri ferdig med Jesus. Paulus avslører for de hellige i Korint at det er "mer land å innta", for å bruke et uttrykk fra profetene i Det gamle testamente. Til de hellige i Korint skriver Paulus dette, og dermed til oss: "Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Å få uttale navnet Jesus - den elskedes navn - og uttale det med kjærlighet og djup lengsel, skapt av Den Hellige Ånd gjennom vedvarende bønn, skaper en relasjon. Det er dette som skjer når Jesusbønnen blir en del av deg.

Jeg tror det er riktig å si at Jesusbønnen skaper en voksende hellighet. Hver gang du uttaler navnet Jesus, glemmer du deg selv for å fortape deg i Ham. Hver gang dør du mer bort fra deg selv for å leve mer for Jesus. Det er en bevegelse bort fra det overfladiske liv, inn mot sentrum, som er Jesu liv i deg. Jo mer du blir befestet i dette og det slår rot i deg, desto mer blir du forvandlet, eller guddommeliggjort, og du kjenner at det begynner å gå opp for deg det vi leser i Gal 2,20: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg."

Jesusbønnen er blitt kalt Hjertets bønn, og det med rette. Den springer ut av vårt indre, vår ånd. Det er ikke snakk om en mekanisk gjentagelse av noen ord, en slags mental øvelse.

Man skiller mellom tre grader av utvikling når det gjelder å be Jesusbønnen. Til å begynne med oppleves det nok, og er også, bare en en bønn med leppene. Jeg tror de fleste som som har begynt å be Jesusbønnen har erfart at mens tungen gjentar ordene, fortsetter tankene å svirre omkring. På 600-tallet formulerte Johannes Klimakos denne regel: "La ihukommelsen av Jesus være bundet sammen med ditt åndedrett." Når vi ber Jesusbønnen er det ikke bare ordene vi bruker, som utgjør bønnens djupe innhold. Denne bønnen er et tydelig eksempel på en bønn som ikke bare angår ånd og sjel, men også kropp. Mange åndelige veiledere råder nemlig deg til å be Jesusbønnen i takt med ditt åndedrett. Du kan for eksempel be slik: Trekk pusten når du sier: "Herre Jesus (Kristus)", pust ut i det du sier: "forbarm deg over meg". Eller "Herre (innpust), "Jesus" (utpust), "forbarm deg (innpust), "over meg" (utpust). Hensikten med dette er at samspillet mellom åndedrett og ord gjør at Jesusbønnen vil bli like naturlig for deg som å puste. Men denne måten å be Jesusbønnen på har også en sideeffekt. Man roer samtidig ned kroppen, man kommer lettere i en stilling av fred og harmoni. Kroppen deltar naturlig i bønnen og gir den ekstra rikdom. Selv finner jeg også stor hjelp i å be med hjelp av en bønnesnor. Det er ikke det samme som en rosenkrans eller et perlekjede. Den er laget av bomullstråd som er knyttet på en spesiell måte. For hver Jesusbønn jeg ber flytter jeg fingrene fra knute til knute til jeg har bedt gjennom hele bønnesnoren. Jeg har en liten bønnesnor med meg i ryggsekken min, slik at den alltid er for hånden når jeg trenger den, men den finnes i ulike størrelser. Mange råder en til å be Jesusbønnen sittende, urørlig, med lukkede øyne, men det betyr jo ikke at man bare kan be denne bønnen til bestemte tider og på bestemte steder. Det fine med Jesusbønnen er at den kan bes overalt, av alle, til alle tider. Selv ber jeg den overalt hvor jeg er: på kjøkkenet, i bilen, på toget, mens jeg står i kø, mens jeg venter på at gudstjenesten skal begynne.

En av de første feilene vi gjør når vi begynner å praktisere Jesusbønnen, er at vi kobler påkallelsen av Jesu navn sammen med en indre intensitet og følelse. Jeg husker mine første famlende forsøk, da jeg sa dette hellige navnet med stor kraft, som jeg var vant med fra min karismatiske bakgrunn. Nå har jeg lært meg til å uttale Jesu-navnet stillferdig, og litt etter litt, har jeg klart å samle mine tanker, følelser og vilje rundt navnet Jesus. Når jeg uttaler navnet strekker jeg det ut og forlenger det i noen sekunder, for ikke å si minutter av og til, av taus hvile og oppmerksomhet. Når jeg i min bønnestund har kommet dit at jeg er konsentrert om Jesus, kan jeg avbryte den stadige gjentagelsen av Jesusbønnen og hvile i Herren. Da kommer Guds fred og overmanner meg. Kanskje jeg til og med kan sovne. Enkelte opplever da at de kommer inn under fordømmelse. De burde jo ikke sovne da de skal be! Men kan du tenke deg noe bedre enn å be, for så å sovne i Jesu fang, for så å våkne med Hans hellige nærvær! Før jeg legger meg til å sove ber jeg ofte denne bønnen: "Kjære Jesus: om jeg våkner, så er Du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg." Eller: "Far, la meg få falle i søvn i armene Dine og våkne med Ditt nærvær."

La meg avslutte med å nevne at det finnes minst fem ulike utviklingsstadier når det gjelder prakiseringen av Jesusbønnen:

1) Først uttaler man bønnen med leppene, og vi forsøker å konsentrere på Navnet og ordene.
2) Neste steg er at man ikke lenger rører leppene, men uttaler bønnen inne i seg.
3) Det tredje stadiet kalles "hjertets bønn". Nå virker hjerte og intellekt sammen, oppmerksomheten er knyttet til hjertet, og nå er det i hjertet bønnen uttales.
4) I det fjerde stadiet blir bønnen "selvgående", den har slått rot i hjertet, og flyter fram av seg selv uten noen særlig viljesanstrengelse.
5) Og til slutt har bønnen blitt en nådegave. Den begynner å brenne i oss som en stille ild, som en inspirasjon fra Gud som gir glede til vårt hjerte, og som gir en sterk følelse av Guds nærvær.

Jesusbønnen del IV

Her følger del IV av foredraget om Jesusbønnen. Del I og II stod søndag. Del III finner du på bloggen idag. For å få med deg sammenhengen bør du starte på del I.

Mitt møte med Jesusbønnen begynner merkelig bok med en av Den romersk-katolske kirkes mest kjente og kjære mystikere, Teresa av Avila. En setning fra en av hennes bøker forsterket en lengsel som allerede hadde vokst frem i mitt indre, og den har fulgt meg siden: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." Senere leste jeg følgende ord fra en koptisk munk: "Min lege, min føde og mitt brensel er Jesus Kristus." Både hos Teresa av Avila og hos den koptiske munken fant jeg en pasjon, en lidenskap for Jesus, som jeg lengtet så etter i mitt eget liv. Jesu egne ord i Joh 14,6 utfordret meg: "Jeg er veien, sannheten og livet." Det er radikale ord, for de viser oss klart at veien som Gud gir oss er, er Kristus, sannheten som Gud gir, er også Kristus, og livet som Gud gir er likeledes Kristus. Alt Gud gir til oss er Sin Sønn. I sin yppersteprestlige bønn sier Jesus: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du utsendte, Jesus Kristus." (Joh 17,3)

Den Hellige Ånds fremste oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus, og på ulike måter har jeg gjennom årenes løp, kjent denne milde dragningen i min indre verden, etter å finne Giveren bak gavene. Salme 42,2-3 ble "min" bønn i en lang tid, fordi den ukjente salmisten satte ord på det som beveget seg på innsiden av meg, og som bare ble sterkere med tiden: "Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for hans åsyn." Min smerte, skal vi også kanskje si frustrasjon, var å finne ut hvordan jeg skulle komme inn i denne Gudsrelasjonen, dette Gudsnærværet som jeg kjente dragningen og lengselen mot. Igjen kom Jesu egne ord meg i møte: "Jeg er veien."

Enkelte kristne søker etter åndelige metoder. Man sitter og lytter til forkynnelsen av Guds ord, for eksempel om seier ved Kristus, og så tenker man at NÅ har man funnet en vei, en metode, til å vinne seier over fristelsene og nederlagene. Menvi må jo også erkjenne at vi likevel lider nederlag. Hvorfor? Fordi vi bare har funnet en vei, og ikke Veien. Hvis vi kun finner en metode, vil vi veldig fort finne ut hvor virkningsløs den er. Gud har ikke gitt oss en metode, Han gir sin Sønn til oss. Det Gud gir til oss er Kristus selv, Han har ikke gitt oss mye utenfor Kristus. Han sier også: "Jeg er livet." Smak på de ordene. "JEG ER LIVET." Den kristne tro er ikke først og fremst en lære, men liv, det er en levende erfaring av fellesskap med Gud. Og dette livet i Kristus, som vi er kalt til å leve, er på djupet uutømmelig, og å tilegne seg det er en livslang prosess.

Det var mens jeg tumlet med disse tankene at Jesusbønnen falt ned i fanget på meg. Det skjedde vel litt på samme måte som det i sin tid gjorde for forleggeren av "En russisk pilegrims beretning". Han skulle kjøpe seg en bok til underholdning om kvelden, mens han oppholdt seg i Salzburg, og fant en billig pockettbok om bønn, skrevet av en russisk vandringsmann. Men boken inneholdt ikke bare fromme tanker og pene ord. Det var - og er - en bok om erfaring. Erfart autentisk kristent liv. Det var ingen tilfeldighet at denne boken skulle bli "funnet" av en norsk forlegger. Gud har sine guddommelige møteplasser, sin "kairos tid", Guds velbehagelige tid, hvor evigheten bryter inn i tiden og vi kjenner Guds håndtrykk og vare berøring av våre liv.

Slik skjedde det også for meg i 1988, da jeg for første gang stiftet bekjentskap med Hellige Trifons kloster, den gang beliggende ikke så langt fra mitt hjemsted. Møtet med dette klostret ble livsforvandlende. Her kalte Herren meg ut av min travelhet, av min selvopptatthet, for å fokusere på Ham alene. På dette stedet har Herren berørt meg på en spesiell måte, berørt mitt virkelig jeg. Han har berørt meg gjennom den kraftige fortettede bønneatmosfæren som finnes her, gjennom Gudsordet som leses langsomt, gjennom lovsangen, og lysene som brenner og røkelsen som stiger opp foran Kristusikonet. Her lærte jeg meg til å lytte, og det jeg hørte var mer enn en stemme. Det var et nærvær. Og i dette nærværet kunne jeg bli gjennomvætet, slik føltes det, av Guds kjærlighet. Denne måten å lytte på lå på et nivå som renner djupere enn ordene kan. Og ordene som grep meg slik, den gang, som nå, var: "Herre, Jesus Kristsus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder."

Gjennom disse ordene kom Gud meg i møte. Nei, jeg hadde ikke funnet en ny metode, en ny vei. Jeg hadde funnet den åpne døren til Guds nærværet, som jeg hadde lengtet slik etter. Navnet jesus, den stille gjentagelsen, bekjennelsen av navnet Jesus, bønnen om Guds barmhjertighet over meg, en synder, tok meg varsomt inn i Guds hellige nærvær.

Jesusbønnen del III

Her følger del III av foredraget om Jesusbønnen. Les først del I og II, før du leser del III. Du finner de to andre delene på gårsdagens blogg. Ikonet til venstre viser Isak Syreren.

Isak Syreren er en av de teologer som har betydd mest for den kontemplative retningen innen Østkirkens fromhetsliv. Isak Syreren, som levde på 600-tallet, var først munk i et kloster, men drog seg etter noen år tilbake for å leve som eneboer. I sine skrifter taler han om en tilværelse av ro og stillhet, som han beskriver som en kilde som veller opp for oss, fra Gud. Den som har funnet denne ro og stillhet, sier Isak Syreren, han har drukket av denne kilden og har smakt gleden, og et slikt menneske kommer aldri til å opphøre å drikke av denne guddommelige kilde. Det er sagt at tausheten er oppmerksomhetens begynnelse, og det er med en viss ironi at det i Predikantens bok, eller Forkynneren, som den også kalles, finnes et ord som sier følgende: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du er på jorden, la derfor dine ord være få." (Pred 5,1) I forbindelse med at Jesus lærer sine disipler å be, sier Han: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord." (Matt 6,7) Dette verset er oversatt slik i oversettelsen Bibelen - Guds ord: "Og når dere ber, så bruk ikke meningsløse gjentagelser slik hedningene gjør. For de tror de blir bønnhørt av sine mange ord."

Det fortelles om abba Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. Han var en mann som levde så nær Herren, at han nærmest var gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en lære, men liv. Teologi var heller ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men ifølge fader Siluan: "en levende erfaring av fellesskap med Gud. I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han: "Guds nåde glemmer ikke Herren et eneste øyeblikk." Og dette er en veldig viktig side av å søke Guds nærhet. For også det kan oppleves av enkelte som en ny stressfaktor i livet. Da er det viktig å forstå at dette har med Guds uendelige nåde å gjøre, slik fader Siluan beskriver her. Jesus selv sier i Joh 6,44: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar han." Det er Herren selv som kaller oss og drar oss inn i sin stillhet, ro og hvile. En kristen er aldri ensom, hele hans liv er en dialog, et stadig vekslende fellesskap med Gud. Gud er en venn, og vårt liv som kristen handler om en kjælighetshistorie.

"Iblant føder bønnen en form for kontemplasjon som får leppenes bønn til å forsvinne", skriver Isak Syreren, og så legger han til: "Denne kontemplasjonen har selv sine grader og sine ulike gaver. Det dreier seg om bønn, så lenge tanken ennå ikke har nådd den tilstand der det ikke lenger finnes noen bønn, men bare om en tilstand som en høyere enn bønnen. Tungens og hjertets bevegelser under bønnen er nøkler. Deretter går han i kammeret. Der inne tier munn og leppe. Hjertets, tankenes kammerherre, og forstanden, som hersker over sinnet, og ånden, denne raske fugl med alle sine midler og muligheter, og deres bønner - de har ikke noe annet enn å holde seg tause, for Husets Herre har kommet inn."

Hvert menenske er et mysterium, et kjærlighetens mysterium, derfor er vi kallet til å delta i den uendelige kjærlighetens liv. Det skjer gjennom bønnen at vi kommer inn i dette livsforvandlende liv. Teresa av Avila har sagt at "den indre bønnen synes for meg å ikke være noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den vi vet elsker oss."

"I den grad Guds Sønn bor i oss, finnes himmelriket i oss", skriver Isak Syreren, og legger til: "Her inne finnes himmelrikets rikdommer. Her, å synder, er Guds rike inne i deg. Gå inn i deg selv, søk ivrigere. Du kommer til å finne det uten anstrengelser. Utenfor deg er du død, og synden er dødens port. Gå inn i deg selv og bli værende i ditt hjerte, for der finnes Gud."

Vår bønn blir altså kriteriet for vårt vennskap med Gud. det er jo slik at venner vil være sammen, og et bedende menneske bærer alltid Gud med seg i sitt hjerte.

Jesusbønnen del II - Viktigheten av stillhet

Her fortsetter foredraget om Jesusbønnen. Det er viktig at du leser del I før du leser del II. Del I finner du gjengitt tidligere i dag:

Men hvordan skal vi begynne, hvordan skal vi nå dette nivået, vi som er vant med å bruke så mange ord når vi ber, vi som ikke er vant med å lytte, men som stadig må komme med handlelista vår til Gud, alle de navnene og alle de behovene som Herren allerede er så veldig godt kjent med? Hvordan skal vi, i stedet for bare å tale til Gud, be på en slik måte at Gud taler til oss? Det er her Jesusbønnen kommer inn.

Den indre uavlatelige gjentagelsen av Jesusbønnen, er den ubrytelige, aldri opphørende påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som vi forestiller oss Hans åndelige nærvær. Det er påkallelsen av Hans miskunn, under enhver beskjeftigelse, på alle steder og til alle tider. Simeon den nye teologen (949-1022) har sagt dette om Jesusbønnen: "Sett deg ned i ensomhet og vær taus, bøy hodet, lukk øynene, sku med tanker inn i hjertet, senk sinnet, det vil si tanken - fra hodet og ned i hjertet. Si følgende med åndedrettet: Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg! Du kan si det med leppene eller bare inne i deg. Legg vinn på å jage tankene bort, vær rolig og tålmodig, og gjenta denne øvelsen ofte."

Å påkalle Jesunavnet er en ytterst enkel bønn. Den er tilgjengelig for enhver kristen, men samtidig leder den fram til kontemplasjonens djupeste mysterier. Bønnens ytre form lærer man seg fort, men bønnens innhold blir man ikke ferdig med på denne siden av himmelen.

Alt har sin begynnelse i stillheten. Guds skapende ord gikk ut fra stillheten, og har vendt tilbake til stillheten. Den tidligere biskopen i Linkjöping, Marin Lönnebo, har skrevet følgende: "Å hellige taushet, du er havet omkring Guds trone, det evig hvilende og lyttende." Derfor er djup stillhet den absolutte forutsetning for Gudserfaring. Du finner ikke Gud i ståket, larmen og de mange ord. Han finnes i "den stille susen", og Han sier selv at Han "bor i det dunkle". Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig, og stillhet er jo også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. Det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år. Jeg bruker mer tid på stillhet nå, og mindre tid på bønn med masse ord, enn det jeg har gjort gjennom alle disse årene i samlivet med Jesus. Og det takket være Jesusbønnen.

Vi lever i en tid med mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten. Vi må lære oss hemmeligheten i å leve i Guds nærhet med vårt hverdagsliv.

Og det tar tid å bli kjent med Gud, men når vi kommer inn i dette djupe, nære forholdet til Herren, så vil vi kunne ha fellesskap med Ham selv om dagene er aldri så innholdsmettede. Hjalmar Ekström, den kontemplative skomakeren i Helsingborg, har skrevet følgende: "Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stumd med ytre stillhet i dagens løp, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupt inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn." Men før vi kan nå dette nivået som Ekström taler om, i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Vi må derfor lære oss til at selve øyeblikket er hellig. I øyeblikket finnes Guds nærvær, derfor er daglig stillhet, en uunnværlig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner et ord av Jesus før han fylte 30 år, og når Han trer inn i sin tjeneste taler Han og fatter seg i korthet. Vi ser også at Han stadig søkte seg ut i ødemarken, i ørkenen, for å pleie sitt fellesskap med Gud og leve i Herrens nærhet. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans himmelske Far. det er interessant å legge merke til at da Jesus innleder sin tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Jesusbønnen - del I

I forbindelse med 50 års jubileet for Retreatbevegelsen i Norge, holdt jeg et foredrag om Jesusbønnen fredag 6.mai i 2005. Seminaret ble holdt på Diakonhjemmet i Oslo, og samlet mange mennesker. Flere har bedt om å få dette foredraget på trykk. Jeg kommer til å gjengi deler av det her på bloggen en tid framover. Jesusbønnen lærte jeg å be for en del år siden, og den har fulgt meg siden.

Jesusbønnen, disse enkle men dog så innholdsrike ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder", er en frukt av en lang bønntradisjon. Den har utviklet seg fra en ærefrykt for Guds navn i Den gamle pakt, og får sin fordypning med inkarnasjonen. Jesusbønnen i den form vi kjenner den springer ut fra de tidligste kristne kommunitetene, og denne måten å be på har kommet til oss som en vedvarende Helligåndens strøm. Ved kan spore den tilbake til de egyptiske og syriske ørkener under keiser Konstantins regjeringstid, og så strømmer den ut fra ødemarkene, som en understrøm, enkelte ganger skjult, andre ganger dukker den opp til overflaten, ned gjennom århundrene bevart gjennom Østkirken. Jesusbønnen har vært den levende strømmen gjennom livene og det skrevne ord til ofte merkverdige skikkelser som levde i ørkener og i ødemarker, og nådde det hellige fjellet Athos. Den ble bedt inne i de djupe russiske skogene, i eneboer hytter, i små fellesskap, eller i de store monastiske kommunitetene og senere i konsentrasjonsleire og i det enorme GUlag arkipelet, hvor tusenvis av kristne var forvist. Først på 1920-tallet nådde denne rike bønnetradisjonen Vesten.

Det er interessant å studere hvordan Guds Hellige Ånd har fornyet, og lagt en djup lengsel i Guds folks hjerter etter å følge den hellige apostel Paulus sitt åndelige råd i 1.Tess 5,17: "Be uten opphold." Denne påkallelsen av Jesunavnet får en slik fornyelse på 400-tallet med de såkalte ørkenfedrene og ørkenmødrene, og går nå under betegnelsen "hesykhasmen", og det samme skjer på 1300-tallet, og da med utgangspunkt på Athos, "Det hellige berg", som ligger i nærheten av Tessaloniki. Dette er en monastisk stat, som består av 20 klostre, og som ble opprettet så tidlig som i år 963. På 1300-tallet oppstår det en diskusjon om nettopp hesykhasmen. Og det var til forsvar for denne urgamle tradisjon og praksis at hesykhasmens teologiske fundament nå ble utformet. Det er her Jesusbønnen får sin endelige utforming. Hesykhastene påstår at de gjennom legemlig, sjelelig og åndelig aktivitet kommer i direkte kontakt med Gud. Dette kulminerer i beskuelsen av det guddommelige lys, Taborlyset, som er Guds egen åpenbaring i et lys som overgår all forstand og sansning, men som like fullt involverer så vel sanser som forstand. Dette er en erfaring lik den apostlene fikk på Taborfjellet i forbindelse med Kristi forklarelse. Denne Gudsbeskuelsen er målet for den hesykhastiske aktivitet.

Hva står hesykhasme for? Det er ikke snakk om noen organisert bevegelse, heller ingen spesiell lære. Det er viktig å understreke at vi snakker om en integrert del av den ortodokse kirkes liv. Vi snakker mer om en praksis. Ordet hesykhasme er avledet av ordet hesykhia som betyr fred, ro. Det dreier seg om en indre fred, som oppstår når menneskets hjerte er renset for alt uvedkommende, og mennesket kan skue Gud ansikt til ansikt. Men ordet brukt i presens partispipp kan også bety helt enkelt: de som lever i stillhet, taushet, kun konsentrert om indre bønn. Nettopp av denne grunn har Jesusbønnen blitt selve grunntonen i eneboerens ensomme liv. Blant eneboere, og i de små klostersamfunnene, inntar ofte Jesusbønnen sammen med individuell kontemplasjon den plass som de liturgiske gudstjenestene har i klostrene. Hesykhastene tilbringer sine liv i kontinuerlig konsentrasjon og arbeide, i årvåkenhet og i bønn, alt dette i den ene hensikt å bekjempe lidenskaper og laster, og å fremelske dydene. De kaller det "å rense Guds bilde i seg selv", og bønnen er det viktigste redskapet i denne prosessen, for bønnen er den aktive og bevisste samtale med Gud som er det godes kilde, og det er der mennesket kan hente kraften som skaper forandring i ens liv. Hesykhastene konsentrerer seg om Jesusbønnen i denne sammenhengen, og denne repiterer de uavlatelig.

Den finske forfatteren Tito Colliander, en av de store personlighetene i Den ortodokse kirke i Norden, skriver i boken Asketernas väg: "Når du ber, skal du selv tie". Det høres merkelig ut første gangen du hører det, men jo mer du tenker på den setningen, jo mer innholdsmettet er den. "Stillhet er nemlig ikke bare fraværet av noe - en pause mellom ord, et tilfeldig opphold i en tale - men, rett oppfattet, i høyeste grad nærværet av noe, en innstilling av oppmerksom beredskap, av våkenhet, og framfor alt av å lytte," sier den ortodokse biskop Kallistos Ware. Hesykhasten, den som har oppnådd hesykhia, den indre stillheten eller roen, er først og fremst den som lytter. "Han lytter til bønnens stemme i hjertet, og forstår at denne stemmen ikke er hans egen, men en Annens stemme som taler i ham," skriver denne biskopen.

Den sanne indre bønnen, som vi nå taler om, er å slutte å tale og heller lytte til Guds ordløse røst i vårt hjerte: den er å avstå fra selv å være virksom, og å tre inn i Guds virksomhet. I Salme 119,126 står det så betegnende: "Det er tid for Herren til å gripe inn", og i Salme 109,4 finnes det et forunderlig ord med et djupt innhold. Det gjengis slik i oversettelsen til Norsk Bibel 1988: "men jeg er bare bønn".

Å be er å gå fra en tilstand hvor nåden finnes ubevisst i vårt hjerte, til den fullstendige indre fornemmelsen, da vi opplever og kjenner Åndens virksomhet. Biskop Kallistos Ware skriver: "Bønnens hensikt kan sammenfattes i betydningen: "Bli det du er". Bli bevisst og aktivt det du allerede er potensielt og hemmelig. Bli det du er: nærmere bestemt, gå inn i deg selv, oppdag Ham som allerede er din, lytt til Ham som uopphørlig taler inne i deg." Dette minner jo veldig om ordene som Jesus uttaler i Luk 17,21: "For se, Guds rike er inne i dere."

Unik bok fra det 4 århundre - bør leses!

Hvis du er på jakt etter en spennende og innsiktsfull faste- og påskebok kan jeg anbefale for deg, en bok som er skrevet en gang på slutten av det fjerde århundre: "Egerias reise til Det Hellige Land", utgitt av Thorleif Dahls Kulturbibliotek/Aschehoug forlag 1991. Du må nok til biblioteket for å skaffe deg den, eller i et antikvariat. Egeria var en kvinnelig pilegrim som valfartet til Det Hellige Land. Egerias reise gir oss et enestående vitnesbyrd om den tidlige kristne oldtid. Beretningens verdi beror dels på Egerias bemerkelsesverdige iaktagelsesevne, dels på det hun kan fortelle oss om samtidens kristne liv og kultur. Hun beskriver klosterlivets i dets første blomstring, hun beretter om de hellige stedene og om kirkene, og ikke minst, det som kanskje er det mest spennende av alt: hun kan gjengi hvordan gudstjenestene er utformet. Egeria er et nøkkelvitne når det gjelder å kartlegge liturgiens utvikling med utgangspunkt i Jerusalem. Vi får også et godt innblikk i Jerusalems helligdommer.

Jerusalem, slik Egeria kjente byem, hadde gjennomgått en grundig omveltning etter Jesu tid. Kristi grav var med vilje blitt skjult under store jordmasser og overdekket av den sten-terasse. Først ved keiser Konstantins seier og kirkemøtet i Nikea i 325 skjedde det en forandring. Keiserens venn og rådgiver, historikeren Eusebius, sier at Konstantin spesielt valgte å utmerke Israel, "fordi det var fra denne kilde at livets elv hadde strømmet ut over menneskeheten". Golgata er den helligdommen Egeria nevner oftest. den er sammensatt av tre deler (se illustrasjonen over). Anastasis som minner om Kristi gravleggelse og oppstandelse. Korset, der Kristi kors hadde stått, og Martyrium, Konstantins praktfulle basilika. Fra denne helligdommen følger vi påskens gudstjenester i det fjerde århundre!Ta deg tid til å studere denne boken. Den er et must for alle som er interessert i den første kristne tiden, i hvordan man feiret en gudstjeneste, og hvordan det den gang så ut i Det Hellige Land.

Overgivelsens bønn

En av tekstene i fastetiden handler om hvordan Peter irettesetter Jesus når Jesus taler om at Han skal dra opp til Jerusalem for å lide mye. "Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg", sier Peter. Jesu svar er radikalt, og totalt annerledes enn dagens moderne teologi som består i at vi skal unngå lidelsen. "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil."

Mange, hvis vei med Gud virker totalt uforstående for andre, har møtt ord tilsvarende Peters. De er lik Jobs venner som forsøker å forklare og bortforklare den veien Gud har kalt oss til å gå. En hoderystende avvisning av at Guds vei også skulle innebære lidelse og død. Paulus skulle bli Guds utvalgte redskap til å bære Herrens navn fram for hedningefolk og konger og for Israels hus, men "jeg skal også vise ham alt han må lide for mitt navns skyld".

Det er interessant å legge merke til bønnens utvikling i våre liv: I begynnelsen kjemper vår vilje med Guds vilje. Vi tigger og vi ber. Vi krever, vi bønnfaller, vi kjøpslår med Gud. Vi trekker raske slutninger, og vi forsøker å manipulere Gud med våre bønner. Det er en tid av kamp, og den kampen kan være vanskelig og hard. Men vi må aldri aldri forakte den eller forsøke å unnvike den, for dette er et stadium i vår utvikling på bønnens vei som vi alle er innom. Men så vokser vår tro til, vi går gjennom sjelens mørke natt hvor Gud kjennes uendelig fjern, og vi begynner å lære Gud å kjenne som det store mysterium. Med tiden begynner vi å la vår vilje flyte sammen med Faderens vilje. Vi lærer å be overgivelsens bønn, og den leder oss fra kampen og til tilbedelsen. Overgivelsens bønn, slik vi finner den hos Broder Charles av Jesus, gjengitt annetsted på bloggen her, handler om å lære å slippe taket, og samtidig holde fast i håpet. Når vi forenes med Guds vilje forenes vi med Gud selv.

De 40 martyrene i Sebaste i Armenia

I dag er det minnedagen for de 40 martyrene i Sebaste. Mens Licinius var keiser i de østlige regioner av Romerriket (307-323), brøt han med keiser Konstantins påbud, om å gjøre kristendommen lovlig, og forsøkte å utrydde kirken fra sitt landområde. I den armenske byen Sebaste hadde komandanten der, Agricola, 40 kristne i sin livgarde. Forgjeves befalte han at de skulle ofre til de romerske avgudene. Han forsøkte å overtale dem med både tortur og løfter.

I fengselet, mens de ventet på sin dom, hørte de Gud tale til dem om at den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Om morgenen kom de ut av fengselet mens de sang Salme 54, den salmen de brukte å synge når de skulle ut i kamp.

"Gud, frels meg ved ditt navn! Hjelp meg til min rett ved din kraft! Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord! For fremmede har reist seg mot meg, voldsmenn står meg etter livet. De har ikke Gud for øye. Sela. Se, Gud er min hjelper! Herren er den som holder min sjel oppe. Det onde skal falle tilbake på dem som lurer på meg. Utrydd dem i din trofasthet. Med villig hjerte vil jeg ofre til deg. Jeg vil prise ditt navn, Herre, for det er godt. For av all nød frir han meg ut, og mitt øye kan se med triumf på mine fiender."

Som straff ble de plassert nakne på en frossen innsjø utenfor byen. Et varmt bad inne på stranda fristet de hele natten. Bare en gav etter, men han ble erstattet av en soldat som holdt vakt og sluttet seg til dem.

De overlevde natten på isen, men ble torturet til døde dagen etterpå.

"Men dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." (Matt 10,22)

Gud har gitt oss levende forbilder

Gud har sitt sin kirke mennesker som gjennom sine liv har blitt et levende vitnesbyrd om Gudsrikets hemmeligheter. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt det privilegium å få møte noen av disse. Fader Paisios (1924-1994) var en av de mest elskede og ærede gresk ortodokse åndelige veiledere fra vår egen tid. Han levde, i stor enkelhet og i en full overgivelse som munk, i den eldgamle monastiske republikken Athos i Hellas. Han gav seg først til Gud, og så gav Gud ham tilbake til verden. De siste 15 årene av sitt liv, tilbrakte han mesteparten av natten i bønn, og på dagtid tok han imot mennesker i stor nød og gav dem innsikt i Guds mysterium som er Kristus. Han veiledet, trøstet, helbredet og hjalp mennesker til å få fred med Gud. De som møtte ham kunne fortelle om et menneske hvis ansikt skinte av Guds herlighet, og hans blotte nærvær overveldet dem med en kjærlighet til de som kom som var følbar.

Fader Paisios var grunnleggeren av Holy Monastery of Saint John the Theologian i Souroti i Tessaloniki i Hellas, og var åndelig veileder for dette klosteret i 28 år. Når jeg tenker på fader Paisios tenker jeg på ordene fra 2.Peter 1,3-4: "Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer av lystene i verden."

Far, jeg overgir meg til Deg!

Far,

Jeg overgir meg til Deg, gjør med meg som Du vil. Hva Du enn gjør med meg, så takker jeg Deg.

Jeg er rede til alt, jeg tar imot alt.

Bare Din vilje skjer i meg og alle Dine skapninger, ønsker jeg meg intet mer, min Gud.

Jeg overgir min sjel i Dine hender: Jeg gir Deg den, min Gud, med mitt hjertes hele kjærlighet, fordi jeg elsker Deg og min kjærlighet gjør at jeg overgir meg helt i Dine hender uten forbehold, i en uendelig tillit, for Du er min Far.

Broder Charles av Jesus (Charles de Foucauld, fransk eneboer i Sahara, som ble drept for sin tro)

Vi minnes de tidlige kristne martyrer

I dag er det minnedagen for martyrene Perpetua og Felicitas. Og det er gode grunner for å hedre deres minne i en tid hvor mange mennesker fortsatt blir drept for Jesu navns skyld, og hvor også vi må forberede oss på vanskeligere tider, hvor mye kan bli krevd av oss om vi vil være tro mot vår overbevisning. Guds ord slår fast at "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kritsus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim.3,12) Dette er en sterk beretning om troskap mot Jesus, koste hva det koste vil, og jeg synes også det er sterkt å se hvordan minnet om disse som gav sitt liv for det de trodde på, er blitt bevart og at vi selv idag kjenner til deres navn. De hører med til den store skaren som er vitner til vår troskamp. "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss..." (Hebr 12,1) Guds menighet finnes ikke bare på jorda, men også allerede i himmelen.

Perpetua (til venstre på ikonet) ble født rundt år 180 i Kartago i Nord-Afrika, det som er dagens Tunisia. Hun kom fra en adelig familie hvor moren var en kristen, mens faren var en hedning. En av Perpetuas brødre var allerede en kristen, en annen var katekumen som henne selv. Perpetua giftet seg med en mann av høy rang, og når historien som følger begynner, var hun 22 år og var et par måneder tidligere blitt mor til en sønn. Det er også en viss mulighet for at hun allerede kan ha vært enke, fordi hennes mann ikke nevnes mer. Felicitas, hennes jevnaldrende slave, var gravid i åttende måned. Både Perpetua og Felicitas var katekumener, det vil si at de forberedte seg til dåpen og ble undervist i den kristne tro. I år 202 utsteder keiser Septimus Severus (193-211) et edikt som forbød nye omvendelser til den kristne tro, og de påfølgende forfølgelser nådde Afrika året etter. Da ble de to kvinnene arrestert sammen med tre andre afrikanske katekumener, slaven Revocatus (Felicitas mann), Secundulus og Saturnius. De ble først satt i husarrest i et privathus. Deres lærer, Saturus, trolig bror til Saturnius, som hadde undervist dem i troen, ville ikke etterlate dem alene og sluttet seg derfor til dem. Det sier noe om å ta ansvar for dem man underviser i den kristne tro! Han døpte dem mens de satt i husarrest, og dermed beseglet de sin skjebne. Kort tid etter ble de satt i det vanlige fengslet. Det var der Perpetua fikk sine første drømmer eller åpenbaringer om sin egen martyrskjebne, hvor hun på en stige gikk like inn i himmelen. Hun fikk også besøk av sin forvirrende gamle far, som manet henne til å fornekte sin tro av hensyn til slektningene, og sitt barn, men hun nektet dette og ville dø som en kristen sammen med sin slavinne. Hun bekymret seg for sitt barn, som ble tatt fra henne, og gitt til hennes mor.

De ble forhørt av Hilarion, provinsens prokurator. Secundulus døde i fengselet før forhøret på grunn av den harde behandlingen de fikk. I rettsaken mot dem ble de alle dømt til døden, og de skulle kastes for de ville dyr på stadion. Da Perpetua ble ført tilbake til fengselet, hadde hun en bemerkelsesverdig visjon om seg selv. Hun ble ført til arenaen, avkledd og forvandlet til en mann, og i en fysisk kamp fikk hun bukt med satan i skikkelse av en skummelt utseende egypter og trampet på hodet hans. Saturus hadde også en visjon om sin ankomst til himmelen og de eldste foran Guds trone, og han fortalte Perpetua om sin visjon, og hun sa: Jeg var lykkelig da jeg var i live, men nå er jeg enda mer lykkelig.

Hedningene henrettet ikke gravide kvinner, og det plaget Felicitas at hun ikke skulle få følge sin frue til paradis. Men så skjedde underet, at hun fødte sitt barn en måned for tidlig. Da hun stønnet under store fødselsveer, ropte fangevokterne: Du som skriker for de plager som du nå kjenner, hvordan skal du tåle den smerte som venter deg når du blir kastet for de ville dyr? Felicitas svarte: Nå er det jeg som lider, men da skal en annen være i meg, og lide for meg! Hun fødte en jente, som straks ble adoptert av en medkristen.

Den 7. mars år 203 arrangerte keiseren en rovdyrforestilling på den store arenaen i Kartago i anledning fødselsdagen til sin sønn Publius Sempimius Geta, og der skulle de kristne drepes. De fem gikk inn på areaen med muntre, tapre miner, som om de var på vei til himmelen. "Du dømmer oss, Gud vil dømme deg", ropte de til den presiderende prokurator Hilarion. Perpetua kom til slutt. Hennes gjennomborende blikk gjorde alle forlegne.

Til de unge mennene som ble angrepet av en leopard, en bjørn og et villsvin ropte hun: "Stå fast i troen! Vær ikke forbauset over våre lidelser."Perpetua og Felicitas ble angrepet av en vill ku, et dyr som vanligvis ikke ble brukt under slike leker, men som var valgt fordi den var av samme kjønn som ofrene. Perpetua ble kastet i været, men var fortsatt i live da hun falt ned. Hun trodde at hun våknet av en dyp søvn, men sårene på kroppen overbeviste henne om hvor hun var. Da hun satte seg opp, hadde kjolen revnet i siden, og hun trakk den over for å dekke låret. Hun var mer opptatt av anstendigheten enn smerten. Deretter satte hun opp sitt tilsjuskete hår, med en nål.

Ingen av de fem ble drept av de ville dyrene, så det ble bestemt at de skulle få halsen skåret over. Da kysset de hverandre, for at deres martyrium kunne fullendes med fredshilsenen. Til slutt ble hver enkelt drept med et sverd gjennom strupen. Et første klossete støt ved sverdet var forfeilet og drepte ikke Perpetua. Hun skrek av smerte, men styrte selv sverdet til det andre støtet.

Minnet om disse martyrene ble tidlig holdt i hevd blant de kristne, over hele verden, slik det også gjøres idag.

Jeg anbefaler Lectio Divina

I boken "Fullkommenhetens vei" skriver Teresa av Avila: "Dere har bedt meg fortelle noe om bønnen.. Før vi snakker om den indre bønn, det vil si om bønn i egentlig forstand, må jeg si enkelte ting som er nødvendige for alle dem som trakter etter å vandre bønnens vei. Så nødvendige er de ... at man uten dem umulig kan oppnå kontemplasjon.."

En av disse helt nødvendige ting er det vi kaller for åndelig lesning. Skal man gjøre fremskritt i indre bønn så må man disiplinere seg til å drive med regelmessig åndelig lesning. Men åndelig lesning kan man ikke utføre på en hvilken som helst måte. For åndelig lesning er ikke for å holde oss orientert om tidens åndelige strømninger. Det kan være interessant i seg selv, men kan også både distrahere vårt bønneliv, og føre oss inn på veier som Gud ikke har kalt oss til å gå. Åndelig lesning burde være en lectio divina. Hva mener jeg med det? Med lectio divina forstår man en langsom, konsentrert lesning som direkte fører til bønn og egentlig allerede er bønn. En lesning som stadig avbrytes av korte opphold hvor man lytter til Den Hellige Ånd, som slik får anledning til å tale. Det var på denne måte Teresa av Avila leste åndelige bøker. Til sin skriftefar skrev hun en gang: "Jeg lengter alltid etter tid til å lese, for det har jeg alltid vært glad i. Men jeg leser svært lite, for så snart jeg tar en bok føler jeg meg trukket innover og dermed er jeg tilfredsstilt. Slik blir min lesning til bønn."

Lectio Divina hører med til den gamle klostertradisjonen, og klosterfedrene kaller denne lesningen en "meditatio" i ordets egentlige betydning, nemlig en stadig og tålmodig gjentagelse av samme ord. Cassianus kaller dette "volutatio cordis", som kan oversettes "hjertes gynging". Hva mener Cassianus med dette? Jo, han tenker på at hjertet går opp og ned lik et skip som driver på Åndens dønninger. Og slik bølger Guds ord fram og tilbake i vårt sinn for mer og mer å ta oss i besittelse. Enkelte har snakket om at man "drøvtygger" ordet, akkurat som kyrene fredelig og uten opphold drøvtygger sin føde. Det er egentlig et veldig godt bilde, fordi det taler om en ro, en helhjertet oppmersomhet.

Det er viktig å understreke at Lectio Divina ikke er snakk om å lære seg noe nytt. Tvert imot dreier dette seg alltid om ting man allerede lenge har kjent til og ofte hørt om. Her er det spørsmål om å forstå med hjertet det man tidligere har fattet med sin forstand. Jesus snakker jo om dette å forstå med hjertet i Matteus 13, hvor Han siterer Jes 6,10: "For dette folks hjerte er blitt sløvt, tungt hører de med ørene, og øynene har de lukket til, så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, IKKE FORSTÅ MED HJERTET og ikke vende om så jeg får lege dem."

Lectio Divina er en gave, ikke en intelektuell forståelse. Guds ord må ikke bare forbli i vårt hode, men trenge inn og ned i vårt hjerte. Når det gjelder Lectio Divina kommer selvfølgelig Den Hellige Skrift på førsteplass hva angår de skrifter man bør lese meditativt. Dernest ville jeg ha prioritert å lese Teresa av Avila, Johannes av Korset, Ørkenfedrene, Kirkefedrenes skrifter. Senere på bloggen vil du finne en liste over anbefalt litteratur til selvstudium.

Innvielse av bønnekoia

Tenkte jeg ville vise dere et bilde fra den høytidelige innvielsen av bønnekoia mi som ligger oppe på et nydelig høydedrag, med flott utsikt over Skumsjøen. I denne bønnekoia tilbringer jeg mye tid i stillhet, ber tidebønner, Jesusbønnen og fordyper meg i Guds ord. Bønnekoia, ble innviet av fader Asle Ambrosius Dingstad og fader Roald Nikolai Flemestad i Den Nordisk Katolske Kirke, en kald romjulsdag i fjor. Jeg er så takknemlig for at de tok turen opp fra Oslo for denne spesielle anledningen. I mange år har jeg bedt om å få et slikt sted for å kunne trekke meg tilbake for å be, og i november i fjor ble det endelig realisert. Bønnekoia har forøvrig fått navnet "Mamre".

På menighetsweekend i Gudbrandsdalen

Denne helgen har jeg vært sammen med 50-60 av medlemmene i Toten Frikirke, som har hatt menighetsweekend på Kirketeigen, som ligger i Kvam i Gudbrandsdalen. Jeg var invitert til å tale om Den Hellige Ånds gjerning i våre liv. Fredag kveld talte jeg om Den Hellige Ånd som en kilde i vårt indre, - en kilde med levende vann, og talte om betydningen av å leve innenfra og ut. Lørdag kveld var tema "Et fortrolig samfunn med Herren". Jeg har talt om betydningen av stillheten for å kunne høre Herrens stemme, og gjenkjenne den. I den forbindelse talte jeg om bønnens tre klassiske stadier. Det første er den vokale bønn, eller leppenes bønn, med betoningen på ord, leste eller ord vi synger. Teksten kan være formulert, som i Fadervår, men denne bønn kan også være spontan. Så finnes den meditative bønn, når leppene er stille, men sinnet vårt er aktivt. Man funderer og tenker på Gud og Hans gjerninger. Tanken forsøker å forstå og søker innsikt. I meditasjonen kan vi ta for oss en evangelietekst, klyve inn i fortellingen, leve oss inn i hendelsene, som om vi var en del av dem. Til slutt har vi den kontemplative bønn, eller kontemplasjonen: hjertets og viljens bønn som strekker seg mot Guds nærvær. Både leppene og tankene blir stille. Man ser, eller betrakter Herren, mens hjertet strekker seg uten ord og viljen søker å bli ett med Guds vilje. Denne kontemplative bønnen senker oss ned i Guds stillhet. Og vi er helt avhengige av denne stillheten om vi skal lære Herren å kjenne, og leve i et dypt, fortrolig vennskap med Ham, for Han deler med oss sine innerste hemmeligheter. Det var fint å kunne tilbringe helgen sammen med vennene fra Raufoss, og for mange av dem ble det også flotte muligheter til både å gå på ski og bade. Undervisningen ble godt mottatt. (Bildet er ikke fra Kirketeigen, men fra Sannhetens Ord i Slemmestad, hvor jeg talte tidligere i år).

En bønn og fastetid

I forbindelse med askeonsdag i går, ble jeg sittende å tenke en stund på hvor fattige vi i den vestlige protestantiske kirke er. For noen dager siden, skrev en kristen dagsavis, om alle ordene som brukes i forbindelse med forberedelsen til fastetiden. Hovedsaken i den artikkelen var hvor befriende det var at vi ikke fulgte disse reglene lenger. Jeg ble litt trist da jeg leste den. For den artikkelen mer enn understreket det jeg innledet med, vår fattigdom. Jeg er takknemlig, ikke bare for årstidens rytme, men også for kirkeårets rytme. Mer og mer setter jeg prisen på å leve i denne syklusen som kirkeåret gir oss muligheten til. De færreste av de jeg kjenner bryr seg noe om askeonsdagens innhold, heller ikke fastetidens. Jeg tenker på hva de går glipp av, av velsignelser som ligger skjult i disse dagenes innhold. Noen benytter riktignok en fastebøsse fra Kirkens Nødhjelp, men fastetid er noe langt mer enn det! I disse dager pågår det både en 40 dagers bønn- og fastekampanje for Norge, og en internasjonal bønn- og fastekampanje hvor vi blant annet skal be for Israel og den muslimske verden. Det er interessant at begge disse dagene løper parallellt med kirkens fastetid. Tenk om vi kunne vende tilbake til kirkens eldgamle tradisjoner når det gjelder dette. La denne fastetiden bli en forberedelse til påsken, som munner ut i påskens glade budskap, om Jesu oppstandelse. La fastetiden bli en tid for bot og bekjennelse av egne, og folkets synder. Vi trenger å be fram nye forløpere som Døperen Johannes, som kan rope ut også til dagens kristenhet: "Vend om, for himmelriket er kommet nær!" (Matt 3,2) Tegnet du deg ikke med askekorset på din panne i går, kanskje du skulle gjøre det idag, og innvie deg selv for fastetiden? Kanskje du, i likhet med meg, ikke kan faste fra mat på grunn av sykdom, men kan spise enklere, eller faste fra TV, aviser eller annet som opptar din tid, og bruke denne tiden på å søke Herren i bønn? Det kan utgjøre hele forskjellen!