Jeg er din

Herre, jeg tilhører ikke lenger meg selv,

men jeg er Din eiendom.

Sett meg til hva Du vil,

sett meg sammen med hvem Du vil.

Led meg til handling,

led meg til lidelse.

La meg bli brukt av Deg,

eller satt til side for Deg,

opphøyet for Deg eller ydmyket for Deg.

La meg være fylt, la meg være tom.

La meg eie alt, la meg miste alt.

Frivillig og av hjertet overgir jeg alle ting

til Din vilje og til Din disposisjon.

Opphøyde og barmhjertige Gud,

Far, Sønn og Hellige Ånd,

Du er min og jeg er Din.

La Din vilje skje.

Amen.

Bønn brukt av John Wesley (1703-1791, metodismens grunnlegger).

John Michael Talbot - en inspirasjonskilde

Franiskaneren John Michael Talbot har vært en stor inspirasjonskilde for meg, siden jeg ble kjent med ham på begynnelsen av 1970-tallet. Talbot er musiker, lærer og forfatter. Han har solgt mer enn fire millioner LP-plater, kassetter og cd'er. I 1980 grunnla han Brothers and Sisters of Charity, en klosterkommunitet i Eureka Springs i Ankansas, USA, som er grunnlagt på prinsippene til den hellige Frans av Assisi. Klosterkommuniteten i Eureka Springs består av både munker, nonner og familier. Det er også muligheter for legfolk til å knytte seg til klostret, og klostret har da også mange lege medlemmer verden over. Disse lever et liv i kontemplasjon og bønn med base i sine egne hjem. I klostret leves det et liv i pakt med den fransiskanske tradisjonen: i enkelhet og lydighet mot evangeliet. De driver også et veldedighetsarbeid. Her finnes et eget retreatsenter, med muligheter for at gjester kan overnatte og bo for lengere eller kortere perioder. For tiden arbeider jeg med å få John Michael Talbot til Norge. Jeg håper det skal bli muligheter for en konsertturne neste år, hvis vi da ikke er så heldige å få han hit i forbindelse med en turne han skal ha i Irland senere i år. John Michael Talbot er kjent for sine vare tilbedelsessanger, og har en egen evne til å hjelpe mennesker inn i stillhet og Guds nærvær. Men det er ikke bare på grunn av den flotte musikken jeg inviterer Talbot til Norge. For meg er det en drøm å se en lignende klosterkommunitet som denne etablert i Norge. Jeg tror vi trenger den sårt. Vær gjerne med å be om at denne turneen i Norge skal kunne bli en virkelighet. På det store bildet ser vi John Michael Talbot, sammen med en annen av brødrene i Eureka Springs. Kvinnen i rullestol, og mannen med førerhunden er lege medlemmer av kommuniteten.

Ber Fadervår 50 ganger om dagen - opplever vekkelse

På 10 år har pastor Ted Olbrich bygget opp et menighetsarbeid i Kambodsja som har gått fra null til 350.000. Hvordan er det mulig? Praktisk nestekjærlighet, tegn og under hører med til historien. Men Ted Olbrich (60) legger vekt på noe helt annet. Nøkkelen er tid med Jesus. Det forteller han til bladet Rapport fra Asia, som utgis av misjonsorganisasjonen AsiaLink. Hør hva han har å si: "Hver morgen står jeg opp ved fem-halvsekstiden. Jeg går rundt i Phnom Penh ca en time, en sju kilometers rundtur. Mange tror jeg gjør det for å ikke bli tjukk, og det er sant. Men hvis du ser meg gå, vil du kunne se at munnen min beveger seg. Jeg bruker disse turene til å be. Noen ganger ber jeg for dere, noen ganger for Kambodsja, noen ganger ber jeg bare Fader vår. Det hender jeg ber Herrens bønn 50 ganger på en slik tur. Jeg tenker på hva dette betyr for Ham, denne bønnen som Han har lært oss." Jeg synes dette er svært inspirerende lesning, ikke minst i en tid hvor enkelte mener vi ikke lenger skal be Herrens bønn. I følge dem tilhører ikke den de kristne! Men Fadervår er jo selve Møsterbønnen, den bønnen Jesus lærte oss å be. Jeg tror vi trenger å gjenoppdage denne bønnens innhold. Hadde vi forstått hva denne bønnen inneholder og innebærer, ja da hadde vi kanskje sett den enorme menighetsveksten som Ted Olbrich opplever! I den samme artikkelen sier han:

"I alt arbeidet vi steller med, skjer det så lett at vi ikke får nok tid sammen med Herren. Jeg får ikke tid nok jeg heller, men disse morgenturene er helt nødvendige for meg. Derfor oppmuntrer jeg dere til å finne en rytme i livet, alle sammen. Dere trenger ikke å gjøre slik som meg, men finn et eller annet tidspunkt i løpet av dagen til å være alene med Herren.."

En av de tingene jeg lærte tidlig i mitt kristenliv, lærte jeg via Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, og det har fulgt meg siden: En stille stund med Herren hver dag. Hvilken enorm velsignelse det har vært i mitt liv.

Frans av Assisi og bønn

Som bloggens faste lesere sikkert allerede har ant, holder jeg på med et studium av Frans av Assisi for tiden. Slike dypdykk fører gjerne til resultater på bloggen i form av noen artikler. Så også denne gang. Jeg studerer spesielt Frans sitt bønneliv. Den første som skrev en biografi om den hellige Frans av Assisi, Thomas av Calano, skrev dette om Frans som bønnens mann: ”Man kunne ikke lenger si om ham at han ba; han var blitt til bønn.” Det stemmer godt med det David sier i Salme 109,4: ”men jeg er bare bønn.” (Norsk Bibel 1988)

En moderne biograf, N.G. van Doornik, som selv er fransiskaner, skriver dette: ”Denne mannen, som ikke kunne se en blomst eller høre en bekk uten at hans hjerte sprang ut mot Gud, holdt aldri opp med det som er kalt ”sjelens åndedrett”. Hans liv var bømm, i den rike betydning av å ånde i det ”guddommelige miljø”. Når han uttalte et bønneformular, ble han rykket bort fra sansenes verden, fordi Guds virkelighet plutselig kom til syne bak ordene. Den som har kunnet trenge gjennom i Frans’ bevissthet, for så å uttale ordene i Fader vår med hans følelse for Guds overveldende nærvær, ville kanskje forstå hva Jesus mente da han sa: ”Slik kan dere be.”

Det er tankevekkende å lese den bønnen han avsluttet sin regel av 1221 med. Han mister på en måte selvkontrollen, stabler det ene ordet oppå det andre for å gi form til et Vesen som ikke har noen form. Det er som om han har grepet feil etter det bunnløse mysterium han ønsker å favne.

Han bad med hele legemet. Henført kunne han løpe dansende rundt mens han sang ut sin kjærlighet. ”Når han bad i ensomhet,” sier Celano, ”gjenlød skogen av hans sukk, fuktet han marken med sine tårer, slo han seg på brystet, - og som om han var gjemt i den innerste avkrok av et hus, utvekslet han endeløse samtaler med sin Herre.” Disse emosjonene er følgen av maktesløshet. Han kjemper med Den Uendelige, og han kan aldri få uttrykt med sitt legeme det som han erfarer i Ånden.

Dette står i fullstendig motsetning til hans egentlige ”mystiske bønn”. ”Da beveget han ikke leppene – det syntes som om hele hans oppmerksomhet var rettet innover, for å kunne konsentrere seg om den himmelske virkelighet – det var ikke lenger noe menneske som bad, det var et menneske som var blitt til bønn.”

Denne vedvarende kjærlighetsfulle tilknytning til Gud oppnådde ikke Frans på et eneste øyeblikk. Det kostet ham blod og tårer. Den som bare kan se ham som en sorgløs spillemann som dro gjennom skogene og lekte med dyrene, vet ingenting om den ubarmhjertige askesen som drev ham hele sitt liv.”

Frans av Assisi og gleden, del II

Den hellige Bonaventura beskrev Frans av Assisi’s gave som bestod i å finne gleden mitt i det tragiske, på denne måten: ”Frans fant fred i sin fullstendige lojalitet til Gud, og han opplevde en himmelsk glede i hjertet som man kunne se i hans ansikt, selv når han gråt.”

Frans av Assisi vegret seg for å la seg gripe av mismodighet. ”La brødrene avholde seg fra å se ut som dystre og sorgfulle hyklere. La dem i stedet fryde seg i Herren, og være glade og vennlige…” Men dette betydde slett ikke at Frans ikke opplevde vanskelige dager, eller at han fornektet dem, som om de ikke eksisterte. En bitende kald vinterdag var han og en av munkene, bror Leo, på vei tilbake til klostret ”Den hellige Maria av englene”, fra et besøk i en by i nærheten da Frans spontant holdt en liten preken om fullkommen glede. Han sa at den fullkomne gleden ikke lå i fremgangen for hans bevegelse, ikke i evnen til å utføre fantastiske underverk, ikke i det å være lærd eller i evnen til å preke med en slik skjønnhet og skarphet at alle som hørte kom til tro. Når bror Leo lyttet under noen kilometers vandring ble han nysgjerrig og spurte: ’Fader, jeg bønnfaller deg i Guds navn om å fortelle hva den fullkomne gleden handler om.’

’Når vi kommer til ”Den hellige Maria av englene”, svarte Frans, ’dyvåte av regnet og gjennomfrosne av kulden, skitne og utsultede, og vi drar i ringeklokken, og broderen som er portvakt kommer og sier bestemt: ’Hvem er dere?’ Og vi sier: ’Vi er to av dine klosterbrødre’, og han svarer oss med ordene: ’Dere taler ikke sant. Nei, dere er to røvere som går rundt og lurer folk og stjeler det de gir til de fattige. Forsvinn herfra!’ Og han slipper oss ikke inn, men lar oss stå der ute i snøen og regnet, kalde og sultne, til det begynner å mørkne – om vi da tålmodig holder ut med alle disse forulempninger, uten å bli opprørt og uten å klage, og om vi ydmykt og kjærlighetsfullt tenker at portvakten egentlig kjenner oss igjen og at Gud får ham til å tale mot oss, da kan du skrive opp at der finnes den fullkomne gleden, bror Leo!’

Som avslutning på denne samtalen med bror Leo sier Frans: ’Den fornemste av alle Den Hellige Ånds yndestbevis og gaver, som Kristus gir sine venner, er evnen til å overvinne seg selv og villig utstå lidelse, forulempninger, ydmykelser og prøvelser for Kristi skyld.’

Frans av Assisi lærte sine etterfølgere at gleden kommer når vi overlater våre liv i Guds hender.

Frans av Assisi og gleden, del I

Det fortelles en historie om Frans av Assisi, da han skulle i audiens hos paven. Hans biograf, og tidlige etterfølger, Thomas av Calano, forteller hva som skjedde: "Han talte med en slik iver at han knappest kunne legge bånd på seg av bare glede. Når han uttalte ordene med sin munn rørte han samtidig føttene som i en dans." Så var da også gleden et kjennetegn på broder Frans og hans spiritualitet. En av hans mange biografer forteller hvordan Frans ble overveldet av den stille musikken fra en lutt. "Den hellige faderen nøt slik av lifligheten i denne vellydende melodi at han trodde at han befant seg i en annen verden." En gang hendte det at en av hans medbrødre fikk se Frans når han gav utløp for sin overveldende glede. "Iblant oppførte Frans seg på følgende måte: Når Åndens liflige melodi steg opp fra hans indre begynte han å uttrykke seg på fransk. Når hans øre oppfattet den guddommelige hvisking som kom til ham fra det skjulte, så fløt det frem en gledessang hos ham på fransk. I blant kunne vi se hvordan han tok opp en pinne fra bakken og la den over venstrearmen, og strøk høyrearmen over den, som om han spilte fiolin. Han lot som om han spilte, samtidig som han sang om sin Herre på fransk. All denne glede og henrykning sluttet ofte med tårer." Den hellige Bonaventura forteller oss følgende: "Når Frans nå var fri fra alle bånd til de jordiske begjær forlot han byen. Fri var han og uten bekymringer i verden, og skogen gjenlød av hans lovsanger til Gud." En kveld når det ble enda tydeligere at Frans ikke hadde lenge igjen å leve, ba han en bønn av ydmyk overgivelse og stille fortrøstning. Morgenen etterpå våknet han med hodet fullt av melodier, som ble til "Solsangen", eller Skapningens lovsang, et enesteående uttrykk for hans hengivenhet til Gud og for hans dype respekt for skapningen.

Allerhøyeste, allmektige, gode Herre,

din er all lov, pris, ære og all velsignelse.

Deg alene, allerhøyeste, tilkommer de

og intet menneske er verdig til å nevne ditt navn.

Lovet være du, min Herre,

med alle dine skapninger,

især herr broder sol, for han er dagen

og ved ham gir du oss lys.

Og han er vakker og strålende med stor glans.

Av deg, allerhøyeste, er han et bilde.

Lovet være du, min Herre,

for søster måne og stjernene.

På himmelen har du skapt dem,

klare og kostelige og vakre.

Lovet være du, min Herre, for broder vind

og for luften og skyene og godt vær

og allslags vær.

Ved dem holder du dine skapninger oppe.

Lovet være du, min Herre, for broder ild.

Ved ham opplyser du natten

og han er vakker og liflig og kraftig og sterk.

Lovet være du, min Herre,

for vår søster, moder jord,

som nærer oss og bærer oss

og frembringer alle slags frukter

og fargerike blomster og gress.

Lovet være du, min Herre, for dem

som tilgir av kjærlighet til deg

og bærer svakhet og trengsel.

Salige de som bærer det i fred.

for av deg, allerhøyeste, vil de bli kronet.

Lovet være du, min Herre,

for vår søster, den legemlige død,

som ingen levende kan unnslippe.

Ve dem som dør i dødssynd.

Salige de som døden finner innesluttet

i din allerhelligste vilje,

for dem kan den annen død ikke gjøre noe ondt.

Lov og pris min Herre

og takk ham og tjen ham i stor ydmykhet.

St.Johannes Døperen menighet i Oslo

Før det årlige orienteringsmøtet for retreatledere i Kirkerådet i ettermiddag, var jeg en liten tur innom min gode venn, fader Roald Nikolai Flemestad, som er sogneprest i St.Johannes Døperen menighet i Oslo, og generalvikar i Den nordisk katolske kirke. St. Johannes menighet som er selve modermenigheten i Den nordisk katolske kirke, har nylig laget en presentasjonsbrosjyre. Det er blitt en veldig flott trykksak. Dessverre virker ikke scanneren min, så jeg får ikke vist den her på bloggen. I stedet viser jeg et bilde som viser flere av prestene i Den nordisk katolske kirke, sammen med dens biskop, Thaddeus Peplowski. Fader Roald Nikolai Flemestad sees til venstre for fader Ottar Myrseth, som holder den lille gutten på fanget. Bildet er tatt i en annen sammenheng enn St.Johannes Døperen menighet, nemlig ved innvielsen av kirkebygget til St.Olav misjon i Ålesund i fjor. Innholdet i brosjyren, som er en presentasjon av St.Johannes Døperen menighet, vil jeg derimot gjerne få dele med bloggens lesere:

Et sted for tro

- vi innbyr til et trosfellesskap

Gjennom sentral bibelsk forkynnelse ønsker vi å utfordre deg til personlig tro på Jesus som frelser og Herre og til å leve livet ditt som Hans disippel. Men troen er ikke bare en personlig overbevisning. Den er også en overlevering, en tro 'som en gang for alle er overgitt de hellige'. Troen er derfor noe du skal vokse inn i og bli omsluttet og båret av. Som trosfellesskap ønsker vi å dele med deg og gi deg undervisning om og innføring i troen som trosbekjennelse. Katolsk tro betyr helhetlig tro - den tro som er trodd av alle, på alle steder og til alle tider.

Et sted for tilbedelse

- vi innbyr deg til et gudstjenestefellesskap

Troen på Jesus som frelser og Herre kommer først og fremst til uttrykk i felles bønn og tilbedelse på Herrens dag. Ortodoksi, som ofte forveksles med strenge læresetninger, betyr egentlig rett tilbedelse. Å tale sant om Gud vil si å gi Ham den ære som tilkommer Ham alene, slik Han har åpenbart seg som Den treenige Gud, Fader, Sønn og Helligånd. Det gjør vi når vi feirer den hellige messe, som er en stadig ihukommelse av Jesu død og oppstandelse til Han kommer igjen. Du vil merke at vi feirer messen med glede og innlevelse. Gudstjenesten på søndagen er ukens høydepunkt. Den er også kilden til tidebønner og personlig bønneliv uken igjennom.

Et sted for tilhørighet

- vi innbyr deg til familiefellesskap

Menigheten kalles blant annet for Guds familie. Den er derfor familien som samles rundt bordet på søndagen. Som tilhørere av Guds ord til oss tilhører vi hverandre. Som lemmer på Kristi legeme er vi hverandres medlemmer. Derfor ønsker vi å være til for hverandre, støtte hverandre og oppmuntre hverandre. Vi legger stor vekt på det sosiale samværet der den enkelte blir sett og ivaretatt i et gjensidig forpliktende fellesskap.

Et sted for tjeneste

- vi innbyr deg til et nådegavefellesskap

Som fellesskap ønsker vi å ivareta både enheten og mangfoldet. Vi er skapt forskjellige og vi har fått ulike nådegaver. Det vi har sammen, er allikevel alltid sterkere enn det som måtte være av forskjeller mellom oss. Derfor ønsker vi å oppmuntre enhver til å bidra med sitt til helheten. 'Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått,' sier Paulus. Liturgien er vår felles tjeneste der hver og en bidrar med sin nådegave. Vi har også et ansvar for å bruke oss selv og den nådegaven vi har i evangelisering og misjon slik at menigheten vokser.

Dersom du søker et menighetsfellesskap som legger vekt på disse fire kjennemerker på en menighet, er du velkommen til å besøke oss for å bli kjent med hvem vi er og hva vi står for.

St.Johannes Døperen menighet holder til på Adamstuen Bo- og service senter, Kirkeveien 161, på baksiden av bygget. De feirer messe hver søndag klokken 11.00

Lovprisning av Den Høyeste Gud

Du er hellig, Herre, den eneste Gud,

som gjør underfulle ting.

Du er sterk.

Du er stor.

Du er den allerhøyeste.

Du er den allmektige konge.

Du, hellige Far, himmelens og jordens konge.

Du er tre og en.

Herre, Gud over alle guder.

Du er det gode, alt godt, det høyeste gode.
Herre, levende og sanne Gud.

Du er kjærlighet og barmhjertighet.

Du er visdom.

Du er ydmykhet.

Du er tålmodighet.

Du er skjønnhet.

Du er mildhet.

Du er trygghet.

Du er ro.

Du er glede.

Du er vårt håp og vår lykke.

Du er rettferdighet.

Du er måtehold.

Du er all vår rikdom, alt vi trenger.

Du er skjønnhet.

Du er mildhet.

Du er vårt vern.

Du er vår vokter og forsvarer.

Du er styrke.

Du er svalhet.

Du er vårt håp.

Du er vår tro.

Du er vår kjærlighet.

Du er all vår glede.

Du er vårt evige liv,

store og vidunderlige Herre,

allmektige Gud, barmhjertige Frelser.

(Frans av Assisi, gitt til broder Leo)

Strålende solskinnsdag ved bønnekoia

Etter en flott gudstjeneste i formiddag, hvor vi feiret Maria budskapsdag i Toten Frikirke, dro May Sissel og jeg til bønnekoia ved Skumsjøen, sammen med Poirot. Ja, for det er det hunden vår heter! Etter den belgiske detektiven av samme navn! Bare det at vår hund er en ire, en flat coated Wheaton Terrier. Snart tre måneder gammel, og full av liv og entusiasme! Skaren holdt oss oppe slik at det var mulig å komme helt frem til bønnekoia. Så herlig å åpne døra, kjenne lukten fra vedovnen, og be foran ikonene. Her henger både et Kristusikon, og et ikon av Maria, Guds Mor, som jeg fikk av en venn av meg i den ortodokse kirken. Men her er også ikoner av Serafim av Sarov, og andre hellige. Etter en for oss veldig travel uke, var det godt å ha helt fri denne helgen, og bare være sammen med familien og ta seg en pust i bakken. Datteren vår er for tiden innlagt på sykehus, og skulle også ha en helt avslappende dag i dag. Vi er så takknemlige til Gud for at hun nå har fått plass der. Nå gleder jeg meg veldig til at solen skal smelte vekk snøen her oppe, slik at det skal bli mulig å komme seg oftere inn til bønnekoia igjen. Det lengter jeg slik etter. Det er her jeg virkelig hører hjemme! Fjernt fra byens larm, hvor det suser i høye grantrær, og hvor det er godt å be. Senere i år skal vi faktisk feire messe her. Gode venner fra Den nordisk katolske kirke , fra St.Johannes Døperen menighet, kommer på sommerbesøk, og holder været skal vi være sammen under åpen himmel og ta del i Ordet, bønnen og brødet. Men før det skal noen av oss feire Kristi oppstandelsesdag her, forhåpentligvis grytidlig om morgenen. Tenk så flott å kunne rope ut et triumferende: Kristus er oppstanden, med kattugla, noen skjærer og gode venner som tilhørere! Dessverre hadde vi ikke med oss kamera i dag, så vi har bare et bilde fra i fjor høst da vi var på vei inn til koia, en litt kald oktoberdag.

Trist angrep fra husmenighetsfolk

Det er med en sterk grad av tristhet jeg leser om nok et angrep på medsøsken, fra en talsmann for en av de nye husmenighetene her til lands. Denne gangen er det med en henvisning til en bok med tittelen: "Jesus has left the building". Jeg har ikke lest boken. Bloggskribenten skriver med lite skjult stolthet om de som forlater sine menigheter, og sine kirkebygg, for å slutte seg sammen i husmenigheter. Det er mulig det skaper begeistring hos noen, men jeg synes det er trist. Selvsagt har jeg stor forståelse for at det kan være gode grunner for å bryte opp, og finne et fellesskap på bibelsk grunn. Det er mange i dag som leter etter kirkens røtter, og finner dem! Men jeg blir trist når jeg ser at man omtaler sine medkristne på den måten man gjør, ved at man mer enn antyder at Jesus ikke lenger befinner seg i de gamle historiske kirkesamfunnene, eller er tilstede der hvor kristne samles i et gammelt kirkebygg. I de siste årene har jeg talt i mange ulike sammenhenger: fra Misjonssambandet til Den ortodokse kirke. Overalt har jeg møtt ekte mennesker begeistret for Jesus, med en nød for sine medmennesker, som lever i bønn og tilbedelse. Det har grepet meg sterkt. Jeg har talt i enkle sammenkomster i hjem, til klostre og store kirkebygg, og internasjonale konferanser. Mange steder har jeg opplevd et forunderlig Gudsnærvær. Kanskje der jeg minst ventet det!

Bloggskribenten på den norske bloggen, uttrykker skuffelse over at så få norske kristenledere, ser ut til å være lite oppdatert på det som skjer utenlands når det gjelder de nye husmenighetene. Det er sikkert ulike årsaker til dette. En årsak kan jo være at representanter for norske husmenigheter kanskje ødelegger mer enn de aner, når de velger å omtale andre kristne på den måten denne bloggskribenten gjør. Dessuten gjør Gud mye mer enn det som skjer i husmenighetsmiljøet!

Guds karakter og personlighet del III: Gud er evig

”Herre, du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud,” ber gudsmannen Moses i Salme 90,1-2. Gud lever i et evig NÅ, Han har verken noen fortid eller fremtid. Ordet ”begynnelse” er et tidsord som ikke kan ha noe personlig innhold for Den Høyeste som bor i det evige. Jakob skriver i sitt brev at ”hos Ham er det ingen forandring eller skriftende skygge.” (Jak 1,17) I det samme verset kaller han Gud for ”himmellysenes Far.”

Når de fire livsvesener som finnes innfor Guds trone roper dag og natt: ”Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, han som var og som er og som kommer,” (Åp 4,8) så identifiserer de Gud med den skapende livsstrøm som kjenner disse tre livsformer. Dette er rett og riktig, all den stund det er Guds suverene vilje å vise sin identitet på denne måten. Men ettersom det er slik at Gud ikke er blitt skapt, berører ikke tidens skiftinger Ham.

At Gud trer frem ved skapelsens begynnelse, slik vi leser om det i 1.Mosebok 1, er ikke så merkelig. Men at Han samtidig fremtrer ved tidens begynnelse og dens slutt, er ikke like lett for det menneskelige sinn å forstå.

For oss mennesker er det som regel et ”før” og et ”etter”. Ikke slik for Gud. For Ham har det som skal hende allerede hendt!

Lesning i fastetiden: Korsets tegn

Jeg har skrevet om det å gjøre korsets tegn før. Det er en enkel og konkret måte å ære Kristi kors på. Så det første jeg gjør når jeg våkner, og det siste jeg gjør før jeg sovner er å tegne meg med det hellige korsets tegn. I dag fant jeg en beskrivelse av hvordan dette kan gjøres, av karmelittmunken, Wilfrid Stinissen, som er så god at jeg gjerne deler den med bloggens lesere:

Allerede tidlig i Oldkirken begynte de kristne å gjøre et lite korsets tegn i pannen. Etter hvert ble dette erstattet med et større kors som ble tegnet fra panne til bryst og fra venstre til høyre skulder. Å gjøre korsets tegn er som å stille opp et sterkt skjold foran seg: "Hvem skal skille oss fra Kristi kjærlighet?" (Rom 8,35) Da Jesus hang på korset. var det ikke Han som bar det, men korset som bar Ham. Så kan vel du og jeg oppleve at korset bærer.

Korsets tegn er en konkret sammenfatning av troen. Korset begynner øverst, i pannen. Alt begynner øverst, i himmelen, hos Faderen. Han er prinsippet, selve livets kilde. Siden synker hånden ned mot hjertet. Gud kommer ned fra himmelen, Han blir menneske i Jesus Kristus. Og Jesus Kristus bor i våre hjerter. Den vertikale, nedadgående linjen uttrykker inkarnasjonen, det at Gud ble menneske. Så trekker du linjen fra venstre til høyre skulder. Det er Den Hellige Ånd som forbinder og forener alt. Det er i Ham at Gud er virksom her på jorden, i dine horisontale forhold og engasjementer.

I stedet for å gjøre korsets tegn, kan du bli et kors selv. Da må du strekke ut hendene dine. Mennesker er aller vakrest når de strekker ut hendene for å be til Gud eller omfavne et menneske. Korsets tegn minner deg stadig om at du er korsfestet med Kristus og ikke lenger lever ditt eget liv. (Gal 2,19-20)

Lesning i fastetiden: Det guddommelige livs varme

Jeg vender stadig tilbake til skriftene til Johannes av Korset. Han har noe vesentlig å si oss i vår vandring med Jesus. Idag vil jeg dele med bloggens lesere noe han skriver om det guddommelige livets varme. Han lar sjelen si til Gud:

Ikke bare fordi Du ikke lenger er et mørke for meg, men også fordi Du er min forstands guddommelige lys, kan jeg nå betrakte Deg. Og det er ikke bare slik at Du nå ikke får min svakhet til å bli enda større. Du er i stedet selve styrken i min vilje. Gjennom den kan jeg elske Deg og nyte Deg, fordi jeg er blitt helt forvandlet i guddommelig kjærlighet. Du forårsaker ikke lenger lidelse og forlegenhet i hele min sjels substans. For Du er snarere min sjels herlighet, behag og større rom.

Det er jo fantastiks å tenke på at den som lever i Kristus får også del i Guds treenige liv. For oss åpner det uante perspektiver. Om dette skriver Johannes av Korset:

Sjelen blir innbudt til å frembringe i Gud det samme kjærlighetens åndedrag som Faderen frembringer i Sønnen, og Sønnen i Faderen - denne samme Hellige Ånd som de innåndet i den i dens forvandling.

Det Johannes av Korset skriver om her, er jo helt i tråd med det apostelen Paulus sikter til i Kol 3,2: "deres liv er skjult med Kristus i Gud." Dette er samtidig det endelige målet for våre liv. "Han skal vokse, jeg skal svinne bort", sier døperen Johannes, gjengitt i Erik Gunnes sin oversettelse av Det nye testamente. Å selv bli liten, for at en Annen skal bli stor i meg. Det er hva dette herlighetsliv handler om.

En ny dag

Livet spredte seg til alle vesener og alle ble fylt av et stort lys:

soloppgangens Soloppgang tok verdensaltet i besittelse.

Og han som var til før "morgenstjernen",

og før stjernene,

den store Kristus,

udødelig og uten ende,

lyser over alle vesener

sterkere enn solen.

Derfor begynner for oss som tror på Ham,

en lysets dag -

den er lang,

den er evig, den formørkes ikke: den hemmlighetsfulle påske.

Hippolyt

(Hippolyt, ca 170-235. Prest i Rom og forfatter av en rekke skrifter, bl.a Den apostoliske tradisjon, som gir et detaljert innblikk i menighetens gudstjenesteliv på 200-tallet)

Blant venner

En forunderlig uke dette: Onsdag underviste jeg på menighetsmøte i Filadelfia Kolbotn. I formiddag skal jeg møte arrangementskomiteen for den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud hvor jeg er medlem, og i kveld skal jeg tale på et møte i regi av St.Johannes døperen menighet. Denne menigheten er modermenigheten for Den nordisk katolske kirke. Guds familie er stor og mangfoldig, og jeg gleder meg sammen med mine venner. For meg blir det bare større og større dette, å få være del av dette forunderlige som kalles Kristi kirke. Biskop Bo Giertz skriver om dette: "Det er med kirkens liv som med alt rikere åndsliv. Man kan ikke resonere seg til det. Det åpner seg bare langsomt for den som med intuisjonen og kjærlighetens forståelse lenge lever i det. Lik kunsten og musikken som fordrer innlevelse og bare da, åpner sakte men sikkert hele sin rikdom for den som vil ta imot, må man også leve med i kirkens liv for å kunne få del i dens skatter. Lønnen for en slik innlevelse er en aldri sviktende strøm av nye oppdagelser og en ny forundring over uutømmeligheten i kirkens arv." Bildet viser innvielsen av St.Olavs kirke i Ålesund i fjor. Også denne menigheten tilhører Den nordisk katolske kirke.

Guds karakter og personlighet del II: Selvtilstrekkelig

"Faderen har liv i seg selv," sier Jesus i Joh 5,26. I seks små ord har Jesus fremsatt en sannhet som er så høy og overveldende, at den overgår de høyeste tanker som mennesker har tenkt. Gud eksisterer i seg selv; Han er hva Han er i seg selv i ordets rette mening. Alt hva Gud er, det er Han i seg selv. Ingen skapning har liv i seg selv - alt liv er en gave fra Gud, men Gud har liv i seg selv, for Han er ikke skapt. Det liv Gud har er Hans eget. Han har ikke fått det fra noen annen. Det finnes ingenting som er over Gud, heller ikke noe som er utenfor Hans rekkevidde. Det er bare Gud som ikke er i behov av noe. Intet kan true Ham, og overvinne Ham. Han gir liv, og tar det tilbake. Han holder alt oppe. Gud er Gud om alle mann var døde, og Gud er Gud om alle land lå øde. Han er ikke i behov av vår hjelp. Han trenger ikke forsvarer. Om denne selvtilstrekkelige Gud leser vi i hymnen som apostelen Paulus fører i pennen til kirken i Kollossai:

Han er den usynlige Guds bilde,

den førstefødte før alt det skapte.

For i ham er alt blitt skapt,

i himmelen og på jorden,

det synlige og det usynlige,

troner og herskere,

makter og åndskrefter -

alt er skapt ved ham og til ham.

Han er før alt,

og i ham blir alt holdt sammen.

Han er hodet for kroppen,

som er kirken.

Han er opphavet,

den førstefødte av de døde,

så han i ett og alt

kan være den fremste.

For i ham vlle Gud la hele sin

fylde ta bolig,

og ved ham ville Gud forsone alt

med seg selv,

det som er på jorden, og det som

er i himmelen,

da han skapte fred

ved hans blod på korset.

(Kol 1,15-20)

Guds karakter og egenskaper del I: Ufattelig

Med bakgrunn i de siste dagers blogg artikler, om det store behovet for å kjenne Herren vår Gud, starter jeg i dag en ny serie om Guds karakter og egenskaper. Serien vil ikke nødvendigvis bli fulgt opp med en ny artikkel hver dag, så lenge serien varer, fordi andre emner kan bli behandlet i mellomtiden. Men artiklene vil bli tydelig merket, så det er lett å følge med for de som er interessert.

Mennesket har til alle tider spurt: Hvordan er Gud? Svaret på det spørsmålet kan ikke bli noe annet enn at Gud ikke kan sammenlignes med noe, det vil si at Han ikke er eksakt lik noe eller noen. Evagrios av Pontos, (356-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, som gjennom sin praktiske innsikt i menneskets sjelsliv la grunnlaget for den klassiske sjelesorgtradisjonen, har sagt: ”Gud kan ikke bli forstått med vårt sinn. Hvis Han ble forstått, ville Han ikke være Gud.” Som kristen vil man jo mer man vandrer på veien mot himmelen, i økende grad bli seg bevisst to for oss motsetningsfulle fakta: Guds annerledeshet og samtidige nærhet. Mer og mer vil vi skjønne at Gud er et mysterium. Han er den usynlige, ufattelige, som er utenfor vår evne til å beskrive Ham og forstå Ham fullt ut. Kirkens greske fedre sa det slik: ”En Gud som er begripbar er ikke Gud.”

Det er interessant å legge merke til at selv Bibelens forfattere, som var inspirert av Den Hellige Ånd, når de skal gi uttrykk for det uutsigelige så har dette medført at både tanke og språk presses til det ytterste. Vi ser dette tydelig hos profeten Esekiel, som så himmelen åpen og hadde guddommelige syner, og ser Guds trone. Likevel savner han ord for å beskrive dette. I Esek 1,13 leser vi: ”Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut fra ilden.” Når han går nærmere den brennende tronen, så blir hans ord enda mer usikre: ”Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til. Fra det som synes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som synes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans. Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg ned på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.” (Esek 1,26-28)

Vi bare degraderer Gud, om vi etter egen evne forsøker å beskrive Ham i begreper vi selv kan forstå. Men utfordringen er jo at vi vil ha en Gud, som vi i en viss grad kan kontrollere. Vi trenger trygghetsfølelsen av å vite hvordan Gud er. Om nå Gud ikke er den vi tror at Han er, hvordan skal vi da forestille oss Ham? Sofar fra Na’ama sier dette om Gud: ”Kan du fatte Gud med din forstand? Eller kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense? Guds visdom, himmelhøy er den. Hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket er den. Hva vet du?” Svaret på vårt spørsmål ligger i inkarnasjonens hemmelighet! Jesus sier selv: ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham.” I Jesus fikk Gud ansikt og kropp. Johannesevangeliet avslører hvordan den menneskelige intellekt kommer til kort innfor det store mysterium som er Gud, og apostelen Paulus viser oss i 1.Korinterbrev at Gud kan bli kjent bare i den grad Han selv åpenbarer seg for det søkende hjerte gjennom Den Hellige Ånd. Vår innerste lengsel etter å lære å kjenne det som ikke kan bli kjent, å fatte det ufattbare, å røre ved og smake det som vi ikke kan komme nær, kommer fra det avbilde av Gud som finnes i menneskets natur. Djup roper til djup. I Kristus, og gjennom Kristus, åpenbarer Gud seg på en fullkommen måte, men ikke for intellektet vårt, men for troen og kjærligheten.

Guds hengivne trubadur, Richard Rolle sier: ”Guds storhet er sannelig uendelig. Den er større enn vi kan tenke – ufattelig for alt som er skapt. Vi kan aldri fatte Gud slik som Han virkelig er. Men når som helst hjertet blir tent av en lengsel etter Gud, kan det her og nå ta imot det evige lyset, som aldri er blitt skapt. Inspirert og utrustet gjennom Den Hellige Ånds gaver, får mennesket smake den himmelske gleden.”

Våg store ting for Gud - forvent store ting av Gud

Det er et ord fra Romerbrevet som har fanget min oppmerksomhet i det siste. Dette har selvsagt sammenheng med de store utfordringer vi som familie står overfor for tiden. Ordet jeg tenker på er Rom 1,17: "For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro." Et utfordrende ord dette. Den kjente pionermisjonæren William Carrey (1761-1833) hadde som motto: Våg store ting for Gud - forvent store ting av Gud. Jesus sa: "For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig." (Matt 19,26), og i Mark 9,23 sier Han dette: "Alt er mulig for den som tror." I begge disse påstandene finner vi det samme, enten det tilskrives Gud eller meg: "Alt er mulig". Det er ikke så vanskelig å tenke seg at alt er mulig for Gud, men det er ikke like lett å se at alt er mulig for meg, om jeg tror. Men begge deler handler egentlig om noe jeg skrev om på bloggen i går: Kjenner vi Herren? Jeg kjenner at jeg trenger å få økt min tro på Gud og Hans makt, slik at jeg kan våge å tro Gud for store ting, ja slik at jeg kan leve ved tro. For troen er jo den kanal som gjør Guds muligheter tilgjengelige for oss. Jeg har tenkt altfor smått om Gud, jeg har begrenset Ham, på grunn av manglende kjennskap til Hans person og karakter. Derfor legger jeg ut på en ny trosvandring, hvor jeg ber om å få kappe fortøyningene til verden og denne verdens begrensninger, og sette meg på fanget til min himmelske Far, og la Ham sette meg på bakken igjen slik at jeg lærer å ta nye trossteg. Uansett hvor svak vår tro er, så kan den vokse. Smith Wigglesworth, som jo må kunne kalles Troens apostel, ble en gang spurt om hvordan vi kan komme i besittelse av en sterk tro? Til dette svarte han: "Først strå, så aks og så modent korn," i det han henviste til Mark 4,28. Hvordan blir så troen mottatt? Den blir mottatt ved at vi handler på det vi har idag. Hvis du og jeg handler på det vi har, vil vår tro vokse. Vi får aldri større tro uten å handle. Dette er min utfordring i dag. Hva er din?

Kjenner vi Herren?

"Den store mangelen i kristenheten i dag er at vi ikke kjenner Gud." Ordene tilhører Andrew Murray. Han ble født i 1828 i Sør-Afrika. Etter endt utdannelse i Skottland og Holland dro han tilbake til Sør-Afrika og arbeidet der i mange år både som pastor og misjonær. Andrew Murray er kjent for sitt hellighetsbudskap, og for sine mange oppbyggelige bøker. Han var en bønnens mann. Det er ingen tvil om at Murray har rett. Dette er vårt aller største mangel. Dette er hva Murray selv sier: "Løsningen på hver eneste klage om svakhet og nederlag, budskapet til hver eneste forsamling som søker veien til hellighet, bør ganske enkelt være: 'Hvor er din Gud?' Hvis du virkelig tror på Gud og Hans kraft, vil Han sette alt i rette skikk. Gud er villig og i stand til det ved sin Hellige Ånd. Slutt å forvente at løsningen skal komme fra deg selv, eller at svaret skal komme fra noe som finnes i mennesket, og overgi deg ganske enkelt til Guds verk i deg og gjennom deg. Han vil gjøre det hele." I går ettermiddag hadde vi besøk av to jenter fra Toten frikirke. Den ene av dem kommer opprinnelig fra Sudan. Susann som hun heter, bad for meg, og hun gjorde det blant annet med å synge en sang. Oversatt til norsk lød et av versene slik: "Jesus kan komme om morgenen, Jesus kan komme midt på dagen, Jesus kan komme om kvelden. Pass på at du er på den bølgelengden hvor Han er å finne!" Det var godt å bli omsluttet av bønnene til Susann og Inga May. De kom for å besøke vår datter, som ble utskrevet av sykehuset onsdag ettermiddag. Nå venter hun på ny innleggelse på et annet sykehus. Vi har for tiden satt vår lit til løftet fra Salme 62,2: "Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham." I den prøvelsens stund vi nå opplever holder vi på å lære noe om det å kjenne Gud og stole på Ham. Vi kan vitne som Samuel gjorde når han stod mellom Mispa og Sen: Hittil har Herren hjulpet oss. Samuel satte opp en stein her, og kalte steinen Eben-Eser som betyr "hjelpestein."

Hvilket bud kan du bryte?

Det pågår en ganske intens debatt i ulike fora når det gjelder forståelsen av lov og evangelium. Gjelder de 10 bud lenger, for oss som er kristne? I den forbindelse har jeg tenkt på to ting de siste dagene. Det ene er et svært interessant spørsmål som en god venn av meg stilte:

Hvilket av de 10 bud kan du bryte med Guds velsignelse?

Det andre er disse ordene av Jesus selv: "Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal være stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket." (Matt 5,19-20) For sammenhengens skyld siterer jeg hva Gud Herren gav oss, når Han gav oss De 10 bud:

De ti bud: Gud talte alle disse ord: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder enn meg. 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, 6 men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri. 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. 11 For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig. 12 Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg. 13 Du skal ikke slå i hjel. 14 Du skal ikke bryte ekteskapet. 15 Du skal ikke stjele. 16 Du skal ikke vitne falskt mot din neste. 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.

Den første kjærlighet til Jesus

Benjamin Berger, andre generasjons Holocaust-overlevende, som nå lever i Israel, har fortalt hvor avventende han og hans bror Reuven, var til å møte kristne fra Tyskland. Men etter å ha hørt mange fortelle om Mariasøstrene som er bosatt på Oljeberget, bestemte de seg for å avlegge dem et besøk en dag i 1971. "Der oppdaget vi en kjærlighet og en ydmykhet mot vårt folk. Gud brukte dette til å åpne våre hjerter for mennesker fra Tyskland, og for dette som handler om tilgivelse, forsoning og helbredelse." Senere fikk Benjamin og Reuven Berger møte grunnleggeren av De Evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink. Om dette møtet sier Benjamin Berger: "Jeg kunne virkelig føle Mor Basileas dype enhet med Jesus. Når hun talte til oss om Jesu lidelse, kunne jeg føle hvordan hun selv tok del i Hans lidelse. Og når hun talte om Hans glede, så kunne jeg føle hvordan hun frydet seg med Jesus. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Det var en invitasjon til å elske Jesus som vår himmelske brudgom. Jeg har levd i Israel i 30 år nå, og jeg kan si at de åndelige velsignelsene vi fikk gjennom henne, har fulgt oss hele denne tiden." Mor Basilea døde i 2001. Selv hadde jeg den store gleden å møte henne, og Mor Martyria, den andre av grunnleggerne for De evangeliske Mariasøstre i juli 1978 på Kanaan i Darmstadt i Tyskland. Jeg sitter igjen med det samme inntrykket som brødrene Berger. Mor Basileas og Mor Martyrias dype kjærlighet og totale hengivelse til Jesus, har fulgt meg i alle årene siden. Bøkene disse to skrev har hatt stor betydning i min egen åndelige utvikling, og den veien jeg har gått - og har det fremdeles. Ikke minst på grunn av deres vektlegging av den første kjærligheten til Jesus. "Å være en Jesu Kristi brud, brud for Guds Lam, og dermed være innbudt til Lammets bryllup - for en utvelgelse! Dette var og er det beste og mest dyrebare som har hendt meg, ja det er det største som i det hele tatt kan hende en kristen," skriver Mor Basilea i heftet "Jesu Kristi brud." La meg gjengi noe av det hun skriver her:

"I en gammel bok oppdaget jeg til slutt noe om 'den første kjærlighet', brudekjærligheten til Ham, Guds Lam. Dette grep meg dypt, og den lille flammen av brudekjærlighet vokste. Men så ble jeg advart av en kjent kristenleder som mente at dette var svermerisk, og jeg våget derfor ikke å åpne meg for slike tanker. Nå begynte en lang og smertelig tid da jeg var på leting... Desto sterkere brant en uutsigelig lengsel i dypet av mitt hjerte: Nærmere Deg, min Gud, min Herre Jesus, slik at Du kan åpenbare for meg det som finnes i Ditt hjerte, og jeg kan komme inn i et inderligere kjærlighetens fellesskap med Deg! Jesus besvarte denne skjulte lengselen i mitt hjerte - men annerledes enn jeg hadde ventet. Det skjedde ved at min kjærlighet sviktet da jeg ble gjenstand for svært urettferdig behandling. Da viste Herren meg min skyld, at jeg ikke hadde båret dette i kjærlighet. Og Han fikk angeren til å bryte frem i meg. Den var det som drev meg i Jesu armer, for Jesus og den angrende synder hører sammen. Nå møtte Han meg med sin store kjærlighet og begynte å åpenbare seg for meg som Brudgom. Nå betydde ikke den ene eller den andre læreretning noe lenger, heller ikke spørsmålet om et ja eller nei til verden; for HAM SELV var nær og satte mitt hjerte i brann. Mine forstandsmessige spørsmål forsvant som dugg for solen. Nå dreide alt seg bare om dette ene: Han som tilgir mine synder, som har frelst meg og som elsker meg så ubeskrivelig, må bli elsket igjen med en inderlig og brennende kjærlighet."

En stadig vandring inn mot Guds hjerte

I det siste har jeg tenkt slik: Bønn er en stadig vandring inn mot Guds hjerte. Jeg finner denne tanken igjen hos mange av kirkens Kristusmystikere. I følge Johannes av Korset er kontemplasjon, "intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det." (Johannes av Korset: Sjelens dunkla natt, side 55-56). Bønn er nemlig ikke noe vi gjør, men noe vi er. Det står et forunderlig ord i Salme 109,4: "..men jeg er bare bønn.." (Norsk Bibel 1988) Den beste definisjonen på bønn synes jeg Ole Hallesby har: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesby sier at "bønn er en tilstand i vårt hjerte, en sinnstilstand, en bestemt hjerteinnstilling til Gud, som han i sin himmel straks kjenner som bønn, som et rop til hans hjerte. Om den formes i ord eller ikke, betyr ikke noe for Gud, men bare for oss." Det skjer noe nytt og avgjørende for vårt bønnelivs utvikling når Gud helt og holdent tar over roret. Hemmeligheten, som det tar lang tid å lære, ligger skjult i apostelen Paulus' ord: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, med Kristus lever i meg." (Gal 2,20) Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne.

Når 50 millioner kristne Sionister våkner!

Pastor John Hagee er en av Israels beste venner. I 1975 startet han Cornerstone Church i San Antonio, USA med 100 medlemmer. I dag teller denne menigheten 17.000. Fra begynnelsen av har Hagee hatt et sterkt hjerte og engasjement for Israel og jødene. Nylig talte han i den store og innflytelsesrike amerikanskjødiske lobbyorganisasjonen AIPAC, som holdt sitt årlige kjempearrangement i Washington. I denne talen sa Hagee: "Den sovende giganten av kristne sionister er våknet. Det fins 50 millioner kristne som nå står opp og applaudreer for staten Israel." Talen til pastor Hagee er blitt kommentert i The Jerusalem Post på lederplass. Der heter det: "Jøder og evangelikale kristne er slett ikke enige om mange ting. Men det fins en sak der Israels og USAs jøder akkurat nå ikke har råd til å si neitakk til de kristne vennene sine: Israels overlevelse." AIPAC, den store amerikanske lobbyorganisasjonen er en formidabel og meget velorganisert støttegruppe for Israel i amerikansk offentlighet. Den er bygget opp med ryggdekning blant USAs jøder, og de utgjør tilsammen ca. fem millioner mennesker. Når nå lederen for USAs enorme grupperinger av 50 millioner evangelikale kristne sionister, John Hagee, stiller opp på AIPAC-kongressen tilbyr han mer enn en tidoblet ryggdekning. I forbindelse med kongressen uttalte Hagee følgende: "De som begikk Holocaust, var selv døpte kristne med gode relasjoner til de kirkene de tilhørte. Derfor ber jeg i dag ydmykt om tilgivelse fra det jødiske folket for hver eneste antisemittiske handling, og for de kristnes øredøvende taushet da dere var i den aller ytterste nød. Vi var ikke der for dere. Vi kan dessverre ikke forandre fortiden. Men sammen kan vi prøve å forme fremtiden. Tenk på hva vi kan oppnå når 50 millioner evangelikale kristne gjør felles sak med fem millioner jøder på Israels vegne." Pastor John Hagee er selv stifter av bevegelsen CUFI, som står for Christians United for Israel. Organisasjonen hans har 13 regionale direktører i 40 av USAs stater. Den har avdelinger i 80 av USAs storbyer, og målet er å bygge ut organisasjonen i samtlige kongressdistrikter. Under fjorårets krig i Libanon mobiliserte CUFI 3.500 lobbyister som reiste samlet til Washington for tale Israels sak overfor Kongressen. Det finnes to bøker av pastor John Hagee på norsk:

John Hagee:

Begynnelsen på den siste tid. Agape forlag 1997. ISBN 82-7689-048-2.

Denne boken er solgt i over 600.000 eks på engelsk.

John Hagee:

Jerusalem nedtelling. Agape forlag 2006. ISBN 82-7689-134-9.

Et hus i strid med seg selv

Det er særdeles tragisk når en kirke ser det som et mål å bli verdens første kirke som vier homofile. Det er Aftonbladet som i dag kan fortelle at den svenske kirkes ledelse nå sier ja til at homoseksuelle kan gifte seg i kirken, på samme vilkår som hetroseksuelle par. I dag er det slik at homoseksuelle par i Sverige som har inngått partnerskap, kan bli velsignet i den svenske kirken, men det juridiske ekteskapet har man til nå måtte inngå borgerlig. Utredningsforslaget til ny ekteskapslov skal presenteres i neste uke. I følge biskop Claes-Bertil Ytterberg ønsker man med dette å være et steg foran i det økumeniske arbeidet! Dette er en merkelig uttalelse, all den stund, en slik praksis vil være et klart brudd med det rådende synet i mange historiske kirkesamfunn. Det vil ikke bedre det økumeniske samarbeidet, heller skade det. Den svenske kirken viser med dette at den er på tydelig kollisjonskurs med Guds ord, og i stedet for å lede kirken rett i følge Guds ord og dens bekjennelse, villeder nå de svenske biskopene. Som hyrder er de satt til å beskytte flokken mot vranglære, men istedet godkjenner de synden og oppmuntrer til den. Den svenske kirken er blitt et hus i strid med seg selv, og Jesus sa at et slikt hus ikke kan bli stående. Det er ingen tvil om at den svenske kirkes ja til å vie homofile, vil styrke pådriverne i den sterke homolobbyen i Norge, med å lykkes i å få Den norske kirke til å følge etter. I disse dager pågår det en sterk strid i Oslo bispedømme, i forbindelse med at Oslo biskop, Ole Chr. Kvarme, har gjort det enhver biskop som vil være tro mot sin kirke og dens bekjennelse, bør gjøre. Han har nektet en prest som lever i homofilt partnerskap å være vikar i en lokal menighet. For det høster han storm, og i Norge er situasjonen den at biskop nå står mot biskop. Det er all grunn til å be om at Gud må se i nåde til Norge, og til vårt naboland Sverige. Apostelen Paulus er tydelig i sin advarsel til forsamlingen i Rom: "De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det." (Rom 1,32) Bildet viser den svenske erkebiskopen, Anders Wejryd. Mine tanker og bønner går i kveld til mine mange svenske venner som jeg vet lider med hele Kristi legeme i kveld, på grunn av denne himmelropende synd! Så langt har frafallet fra den sanne troen kommet, både i Sverige og i Norge.

Stort Israelsseminar på Hamar

Dette er hva Herren Gud sier: "Se, Jeg løfter Min hånd til en ed for folkeslagene, Jeg reiser Mitt banner for folkene. Da skal de komme med dine sønner på armen, og dine døtre skal bæres på skulderen." Jesaja 49:22

Lørdag 21.april inviterer vårt arbeid: Bønnevektere for Israel og nasjonene, sammen med Estergruppen og hovedarrangøren, Operation Exodus til seminar på HAMAR om Israel og det profetiske ord med den messianske jøden, Steven Lightle. Vi kommer tilbake med tid og sted senere, men ber dere avsette datoen allerede.

I 1974 viste Gud Steven Lightle i en visjon, at det var Hans plan for jødene at de skulle vende tilbake til Israel fra Russland, som profetert i Jeremia 16:14-16. "Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! - men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de land som han hadde ført dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg gav deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene." Da Gustav Scheller hørte om denne visjonen i 1982, reiste han til Jerusalem for å spore opp Steven. Fra det tidspunkt arbeidet de sammen for å bringe dette budskapet ut til Menigheten, i tillegg til å be sammen med andre for oppfyllelse av visjonen. Under en forbønnskonferanse i Jerusalem i 1991 hørte Gustav Gud si: "Nå kan du begynne å hjelpe Mitt folk til å vende hjem".

Vi kjenner alle historien i etterkant av murens fall der mer enn 1,3 millioner jøder fra tidligere Sovjetunionen har vandret ut og bosatt seg i Israel. Vi går nå inn i en ny tid, en tid Bibelen omhandler som en tid for "jegerne", og Steven har nå¨valgt å prioritere arbeidet med å reise verden rundt for å fortelle om jødenes hjemkomst, ikke bare fra det tidligere Sovjetunionen, men nå også fra alle verdens hjørner. Ebenezer har til nå hjulpet 115.000 jøder med deres tilbakevending til Israel, og arbeidet pågår for fullt.

For de av bloggens lesere som bor i Gjøvik/Toten distriktet kan vi også fortelle at fredag 23.mars kl.1900 inviteres det til stiftelsesmøte for Gjøvik og Toten Israelsforening på Breiskallen bedehus. Initiativtagerne til denne foreningen som skal være fri og selvstendig, og kunne samarbeide med mange ulike Israels organisasjoner er Odd Elvesveen, Gunnar Evang og Bjørn Olav Hansen.

Kristne i 2.århundre anerkjente Guds løfter til jødene

I det andre århundre skrev en av kirkefedrene, Justin Martyr en bok som han kalte: Dialog med jøden Trypho. Denne boken er skrevet bare 30 år etter at Jerusalem var fullstendig ødelagt i forbindelse med den andre jødiske oppstanden mot Rom i årene 132-135 e.Kristus. Etter at denne oppstanden var slått ned av romerne, så ble tempelhøyden i Jerusalem pløyd opp som en åker, og jødene ble ikke bare nektet adgang til stedet, men skulle, i følge romerne, aldri mer få anledning til å komme tilbake til Jerusalem. Jøden Thrypo er en oppdiktet jødisk rabbiner, som Justin Martyr fører en samtale med. Boken er svært aktuell av flere grunner. Blant annet viser den at urkirken og Oldkirken i sin begynnende fase anerkjente Guds evige løfter til jødene, og at de trodde at det profetiske ordet skulle gå i oppfyllelse. Skriftet til Justin Martyr hører med til det mest anerkjente, og troverdige skriftlige materiale, vi har fra det andre århundre. Det viser oss veldig klart at "alle ortodokse kristne" så frem til et gjenoppbygget og et restaurert Jerusalem, i følge de profetiske skriftene. Jøden Thrypo spør: "Anerkjenner du det som sant at Jerusalem vil bli bygget opp igjen, og forventer du at ditt folk vil bli samlet og kan juble med Kristus, sammen med patriarkene og profetene, og de hellige som tilhører vår rase, ja selv de som blir proselytter, før deres Kristus kommer?" Til dette svarer Justin: "Jeg har erkjent for deg før, at jeg og mange med meg er av denne mening. Og du vet også godt at dette skal skje. Men jeg vil gjerne opplyse deg om at mange kristne med et rent og gudfryktig sinn akspeterer ikke dette. Jeg har gjort det klart for deg at de som er kristne i navnet, i realiteten er gudløse og vantro vranglærere. Det de lærer er blasfemisk, gudløst og dumhet. Har møtt disse såkalte kristne, så forstår de ikke dette, men de våger å tale blasfemisk om Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Men jeg og alle andre som er ortodokse kristne, vet at det vil bli en legemets oppstandelse, og at Jerusalem skal bygges opp igjen og oppvides og prises for tusen år, slik som profetene Esekiel og Jesaja, og resten, sier.

Salmisten sier: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede." (Salme 137,6-7) Ikonet viser Justin Martyr

Lesning i fastetiden: Tilbaketrukkethet

Når vi først har bestemt oss for å tilbringe tid i ensomhet, utvikler vi en lydhørhet for Guds stemme i oss. I begynnelsen, i de første dager, uker, ja måneder, har vi kanskje en følelse av at vi simpelthen kaster bort tiden. Tiden i ensomhet virker kanskje først som lite annet enn en tid da vi bombarderes av tusen tanker og følelser som dukker frem fra skjulte områder i bevisstheten. En av de tidligste kristne forfatterne beskriver første trinn i ensom bønn som noe tilsvarende det den vil erfare som etter å ha levet i årevis med åpne dører, plutselig beslutter å stenge dem. Gjester som pleide å komme, og gå inn i huset, begynner å dundre på døren og spørre seg hvorfor de ikke får lov til å slippe inn. Først når de forstår at de ikke er velkomne, slutter de litt etter litt å komme. Dette er en enfaring enhver vil gjøre som trer inn i ensomheten etter et liv uten meget åndelig disiplin. Først fortsetter alle de mange distraksjoner å by seg frem. Senere, når de får mindre og mindre oppmerksomhet, trekker de seg langsomt tilbake.
Presten, forfatteren og den åndelige veilederen Henri J.M. Nouwen i boken: Making All Things New.

Nådens og bønnens Ånd

Jeg bringer utdrag fra min preken søndag om "Nådens og bønnens Ånd": Sak 12,10

Jeg vil tale til dere om velsignelsen ved ubesvarte bønner. Om de periodene i våre liv hvor vi opplever de golde, tørre og tilsynelatende ufruktbare dagene.

Også det åndelige livet har sine årstider. Vi beveger oss fra manglede erfaring til modenhet, fra kamp til overgivelse, fra uro til fred, - vi sår, for siden å høste. Veien vi går er ikke rettlinjet, men den består av stadig nye begynnelser, hvor vi må lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

I den siste tiden har jeg meditert og grunnet mye på historien om Abraham og Sara, og deres barnløshet. Det er sider ved den historien som har noe å si oss om å tro Guds løfter, og vente på løftets oppfyllelse som kommer i Guds tid. Ikke før, ikke senere. Men i Guds tid. Den er annerledes enn vår.

Gud hadde talt til Abraham flere ganger om at hans ætt skulle bli stor, og tallrik. Dette er første gangen Herren taler til ham om at han skal bli far til en som skal arve ham. Men det skulle gå mange, lange år, før løftet gikk i oppfyllelse, og løftesønnen Isak ble født. Det var en lekse å lære underveis. Hans tro måtte prøves og lutres. Gjennom disse år av fostring og åndelig modning, gjennom nederlag og seire, formes og dannes Abraham som leiren i Herrens hånd. I 10 år hadde Abraham bodd i Kana’ans land, og ennå hadde han ikke blitt far. Sara var 75 år gammel, og var kommet i tvil om hun var den som skulle bli mor til den lovede arvingen. I stedet for å vente på Guds tid, gjør de som mange av oss, vi forsøker å finne menneskelige løsninger. Og Ismael blir født med Hagar som mor. Ennå går det 13 år. Abraham er blitt 99. Så gjentas løftet. Menneskelig sett var det umulig dette Gud sa var mulig. Men det skjer. Et år senere, da Abraham er 100, og Sara 90. Mer enn 25 år hadde Abraham ventet fra løftet ble gitt, til det gikk i oppfyllelse.

Det er når Abraham har nådd en alder av 99 år, at Herren sier til ham: ”Jeg er Gud Den Allmektige, vandre (lev) for mitt åsyn og vær hel i din ferd.” (1.Mos 17,1) Hvis vi skal følge Gud på Hans veier, må vi lære dette – å leve og vandre for Guds ansikt. Da må vi øve oss i kunsten å stole på Gud, og at Han vil innfri det Han har lovet. Hans makt er ubegrenset. Likesom bølgene skyller opp havets rikdommer, skal vanskelighetene vi møter bidra til å gjøre løftets rikdommer tilgjengelige for oss. Der alt menneskelig håp er ute, vil Han åpenbare sin nådes rikdom, så den kan bli som ”sand på havets bunn”. Vår svakhet består i at vi delvis tror på Gud og delvis på noe annet. Og du kan ikke tro på Gud så lenge du har noe annet å tro på. Derfor trenger vi, lik Abraham, å møte Gud som El Shaddai, dette navnet på Gud som betyr: Han er mer enn nok!

På begynnelsen av 1900-tallet møttes en liten gruppe kristne i Gamla Stan i Stockholm. De skulle bli kjent som Flodbergkretsen. Medlemmene kom fra ulike kirkesamfunn, og søkte det indre livet sammen. På veggen i leiligheten til Carl August Flodberg hang det et skilt, som var motto for de som kom sammen for å lese Bibelen, kirke- og ørkenfedrenes skrifter: Gud – og intet mer. Fire ord som sammenfatter en livsholdning. ”Veien gikk,” som Flodberg sa, ”fra gavene til Giveren selv.”

Det er et rop i oss alle etter det som er virkelig. For å røre ved selve kilden og kunne drikke dypt fra Ham som kaller seg selv: Levende vann. Dette rop, denne lengsel er skapt av Den Hellige Ånd. Og Han verner om, og holder ved like denne lengselens flamme i oss, så den ikke skal slukne. Det er Ham selv som skaper hungeren etter Gud, det er Han som har skapt denne smerten vi kjenner på, slik at Han selv kan bli svaret på vår lengsel. Gud har laget våre jordiske liv slik at vår intimitet med Ham blir kultivert gjennom de åndelige årstidene vi går igjennom.

På vår vandring kan vi ikke unngå å gå gjennom det tørre og golde landskapet. Du har sikkert erfart det som meg: Du setter deg ned med en åpen Bibel, du har ryddet rom for stillhet og bønn, det er stille i huset, med ordene du ber synes å falle til jorden. Himmelen er taus. Det er hardt å be, ordene kleber seg liksom til ganen, følelsene dine synes å ha frosset fast og ingenting skjer.

For oss en dag som synes forgjeves. Men ikke slik i Guds øyne. Han gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. Selv om disse dagene synes så tomme og tørre, så teller de med i Guds evige plan.

Du og jeg er på en reise inn i Guds hjerte, og den reisen handler mest av alt om bønn og kommunikasjon med Den ene vi elsker. Derfor er noe av det vanskeligste og mest uforståelige vi kan oppleve, er tidene med tomhet når vi søker Herren av hele vårt hjerte. Når vi trer frem for Ham, håper vi på tider hvor vi, lik Jesus, kan fryde oss i Den Hellige Ånd, men i stedet finner vi oss selv i en situasjon hvor vi ser på klokka og lurer på om den har stanset. I stedet for tårer, kjenner vi oss tomme. Vi kjenner på en stor grad av mismodighet, og den mismodigheten vil vi kjenne på, om vi ikke forstår at det skjer noe som vi ikke ser. I disse for oss ufruktbare, tørre tidene, hvor intet tilsynelatende skjer i det synlige, skjer det noe i den usynlige verden. Vitnesbyrdet fra denne tiden i våre liv som Herren selv avlegger, er at fra den evige synsvinkel, betyr disse dagene virkelig noe. Vi går på djupet. Dette er dagene som fyller den boken som skrives om våre liv. Det er jo de normale dagene mellom høydepunktene. Gud har laget det slik, og det er godt i Hans øyne.

Den Evige husker disse dagene, og lar frøene som sås, spire fram – langsomt. I Gal 6,8-9 leser vi: ”Den som sår i sitt eget kjøtt og blod, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.” Herren forakter ikke vår svakhet, slik vi så ofte tror. Han vippes ikke av pinnen av vår skrøpelighet. Faktisk skjer det motsatte. Vår svakhet, vår totale avhengighet, er tiltrekkende for Gud. Han fryder seg over den prosessen som skjer i våre liv når vi lærer oss til å finne vår styrke i Ham og lærer oss til å stole på Ham. I 2.Kor 13,4 leser vi: ”Han ble korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft. Og vi er svake i ham, men vi lever i ham hos dere i Guds kraft.”

I slike tider av svakhet og ufruktbarhet, så består Guds nåde i, at vi klarte å fullføre dagen. En av disse små, men dog så betydningsfulle nådegaver Herren gir oss, er jo at vi våkner om morgenen og kan vite at ”Herrens nåde er ny hver morgen”, og som ”dagen i dag er, skal din styrke være.” Disse lange dagene av for oss ufruktbarhet har et lys i den mørke tunnelen: dens fullendelse. Slike dager vil opphøre, når Herren mener at tiden er inne. For Gud lengter etter en ting: å utøse nådens og bønnens Ånd over oss!

Profeten Sakarja taler om Den Hellige Ånd, når han taler om nådens og bønnens Ånd. Apostelen Paulus er inne på denne samme siden ved Åndens gjerning som Sakarja er, når han skriver i Rom 8,26: ”På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.”

”Bli fylt av Ånden, skriver Paulus i Ef 5,18. Ikke engang, ikke to ganger, men stadig. Hvordan fylles vi?

Det er litt underlig dette, men det skjer ikke utenfra og inn, men innenfra og ut! Hva mener jeg med dette? Jo, vi har alle fått Den Hellige Ånd. Apostelen Paulus skriver i 1.Kor 12,13: ”For med en Ånd ble vi alle døpt til å være en kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi en Ånd å drikke.” Som en spesiell dåpsgave fikk jeg ta imot Den Hellige Ånd. Jesus sier i Joh 7,38-39: ”Den som tror på meg, fra hans INDRE skal det, som Skriften sier, renne elver (strømmer) av levende vann. Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få..” I Ord 20,5 står det et viktig ord i denne sammenhengen: ”Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.” Når vi fylles henter vi altså vann fra vårt indre reservoar, fra vår indre kilde, som er Den Hellige Ånd. En har kalt Den Hellige Ånd for ”den indre gjesten”. Jeg synes det er en god beskrivelse av hvem Den Hellige Ånd er: Den indre gjesten.

Men Den Hellige Skrift forteller oss også at Ånden kommer over oss. I Apgj 11,15 leser vi vitnesbyrdet om det som skjedde i huset til Kornelius: ”Men da jeg (Peter) begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.”

Det er et vidunderlig liv dette: En kilde med levende vann på innsiden, og Ånden som øses over oss fra himmelen! Det er ikke underlig at Jesus omtaler dette som elever av levende vann.

I teksten fra Sakarja 12,10 ser vi tydelig hva som er Åndens fremste oppgave: Det er å peke på Jesus. Utøselsen av Den Hellige Ånd over Davids hus og Jerusalems innbyggere, vil trekke sløret fra jødenes øyne, så de får se at den lidende Jesus er deres Messias. På samme måte også med oss: Ånden trekker sløret vekk fra våre øyne så vi ser Jesus. Jesus sier selv om Den Hellige Ånd i Joh 16,14: ”Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne for dere.” Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt følgende: ”Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus…” Å vandre i Ånden handler om selv å bli liten, for at en Annen skal bli stor i meg. Om denne Annen, avlegger Døperen Johannes følgende vitnesbyrd, i Joh 3,30: ”Han skal vokse, jeg skal avta.”

Rom 8,26 forteller oss om at ”Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.” Dette skjer, fordi ”Ånden kommer oss til hjelp i vår skrøpelighet,” skriver apostelen Paulus, og legger til: ”For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det.” Disse dype sukkene som kommer fra vårt indre, fra vårt hjerte, de drar oss mer og mer til Jesus, vi ser vår egen fattigdom og Kristi rikdom, og Ånden utfører sitt verk i oss.

Klokkerbønnen

I forbindelse med gudstjenesten i Toten frikirke på søndag, bad møtelederen den gamle klokkerbønnen. Det er veldig lenge siden jeg har hørt den, men husker den godt fra den første tiden jeg gikk fast på gudstjenesten i min hjembygds kirke. Den har et sterkt og bibelsk innhold, og bør sannelig hentes frem igjen og brukes! Det er veldig interessant å se at den har et eget ledd om "hellig liv". Heller ikke så ofte hører man noen be om det i dag. Den lyder slik:

Herre, jeg er kommet inn i dette Ditt hellige hus

for å høre hva Du Gud Fader, min Skaper,

Du Herre Jesus, min Frelser,

Du Hellige Ånd, min trøster i liv og død,

vil tale til meg.

Herre, lat nå opp mitt hjerte

ved Din Hellige Ånd,

så jeg av Ditt ord kan lære sørge over mine synder,

og tro i liv og død på Jesus og forbedre

meg hver dag i et hellig liv. Det høre og bønnhøre

Du ved Jesus Kristus.

Bildet er av en gammel metodistkirke i England.

Lesning i fastetiden: Lærevillighet

"for en er deres mester.." (Matt 23,8) I følge selve betydningen av ordet "disippel", er enhver Kristu disippel en "som mottar lærdom", og det er viktig å ha dette klart for oss, slik at vi alltid er villige til å lære. Går vi inn for å bli lærere for andre, kan vi komme til å strekke oss lenger enn evnene egentlig rekker, og dermed bare skape tankekors for enkle og ukompliserte kristne. Den overlegenhet som stammer fra en overbevisning om at "vi alene vite", er årsak til at mange dører stenges for godt. Du må bli villig til å si: "Jeg vet ikke, Gud har ikke vist meg noe i den forbindelse." Hvis du gir uttrykk for at du har store kunnskaper, innbyr du til kritikk. Men ingen vil gå til angrep på en arbeider i Guds rike som inntar en ydmyk holdning og sier: "Hvis du har noe å si meg, lytter jeg mer enn gjerne, for jeg er også en Jesu disippel." "Ikke mange av dere bør bli lærere, min brødre," sier Jakob. Mitt råd til brødre og søstre er derfor at vi alltid må være åpne for å ta imot lærdom.

Watchman Nee, kinesisk menighetsleder som satt 20 år i fengsel i Shanghai på grunn av sin tro. Våren 1972 ble han satt fri, men allerede 1. juni samme år døde han.

Lesning i fastetiden: Den Hellige Ånd

La oss tenke på hvordan vi skal være rede, så Guds Ånds gave kan falle på våre hjerter. Vi leser at på pinsefestens dag var de alle samlet. Altså må vi være et fellesskap samlet i Jesu navn som ber Faderen om Helligåndens gave og forbereder våre hjerter som disiplene gjorde. De trodde Jesu ord, elsket Ham oppriktig og fulgte Hans kall. Derfor ble de renset og utvalgt til Hans tjeneste etter Faderens løfte om at de skulle fra kraft fra det høye og ikke vike fra Jerusalem før dette skjedde. De hørte en lyd fra himmelen som et veldig vær som fylte hele huset de var samlet i. Tunger likesom av ild satte seg på hver av dem. Her ser vi den ild som Jesus ønsker å tenne på jorden. Den falt over Jesu vitner slik at Hans løfte om at de skulle døpes med Helligånden ble oppfylt. Dette skjedde så mektig at det også skjedde tegn og mirakler, noe som kanskje kunne skje fremdeles - ja Guds makt kunne gjøre det... Men det er de usynlige, indre mirakler i Ånden som er klarest for oss. Hvorledes dette skjer, kan de som har mottatt og fått bevist dem fortelle. Det var bedre å erfare dette enn det kan uttrykkes med ord. De som er forberedt ved troen på ordet, kalt til Herrens tjeneste, og har fått lengsel, ønsker og kjærlighetens brann til Gud, de blir av Helligåden salvet og overveldet av det veldige vær som trenger inn i deres hjertehus. De blir oppfylt av Guds kraft, og den setter seg som ild på tungen. Den blir ny ved kjærlighetens flamme som ikke bare fortærer og tar bort alle syndige og unyttige ord, men også lar tungen bli drevet av Åndens gave som gis den uten grenser. Tungen gis i overflod å tale ordet og alle åndelige tungemål eller forskjellige uttrykk. De kan forklare Skriften, overbevise om Guds rettferdige vrede over synden og Guds nåde imot dem som omvender seg. Disiplene ble alle fylt av Helligånden og begynte å tale i andre tingemål ettersom Ånden gav dem. Denne gaven blir skjenket i overflod av Guds Ånd når Herren ser at menneskene kan tåle å bære den.

Hans Nielsen Hauge (1771-1824), Norges store vekkelsesleder i boken "Den Christelige Lære" fra 1800.

Hold meg tett inntil Deg, Jesus!

I natt fulgte jeg ei redd jente til sykehuset, og det var vondt å etterlate henne der. Hun så på meg med øyne fulle av angst, spørrende og undrende. Hva skjer? Lar du meg bli her? Blant fremmede mennesker jeg ikke kjenner, mennesker jeg aldri har møtt? Du skalv da du la deg, så trett, så uendelig trett. Jeg kjente tårene komme, som de gjør nå, når disse linjene skrives. Jeg kjenner ropet inne i meg: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud - du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro." (Salme 22,2-3) Akkurat nå har jeg ingen svar å gi, bare et rop. Lidelsen er en gåte. Hvorfor skal du ha det så vondt? Hvorfor skal du plages så ille? For 20 år siden ble jeg pappa for første gang. Til ei skjønn lita jente. Så liten og vever. Jeg holdt deg i armene mine, rugget deg i søvn. I natt holdt jeg rundt deg, knuget deg inntil meg, og gav deg den varmeste klemmen jeg kunne gi. Jeg vet du klynger deg til Jesus i natt, skjelvende av angst, og som ingen annen kan Han stryke deg ømt over håret og hviske hvor inderlig Han elsker deg. Pass på jenta mi, i natt Jesus, pass godt på jenta mi! Hos Deg er hun trygg. Men jeg undres, Herre, jeg virkelig undres, hvorfor hun må lide slik. Det hadde vært mye greiere om det var meg som hadde det slik. Men ikke barnet mitt, Herre, hun som er blitt ei ung dame som skal begynne på livet. Men jeg overlater henne til deg, Herre - jeg vet at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare.

En forsamling i vekst med en tydelig Jesusbegeistring

I formiddag talte jeg i Toten Frikirke på Raufoss, en forsamling vår familie føler oss hjemme i. Jeg har talt her ved flere anledninger, og blir alltid godt tatt imot. Toten frikirke har de senere årene opplevd en fin tilvekst. De har satset mye på Alpha og Teleioskurs, og eldsteråd og diakoner har begynt å reise sammen på retreater. Sjelesorgorganisasjonen Helhet gjennom Kristus, arrangerer også kurs i denne menigheten. Min kone og jeg deltok nylig på et av disse, og det var virkelig fint. Pastorparet Else og Ivar Johnsen (til venstre på første rekke), er godt likt, er åpne og rause og er tydelig glad i Jesus. Vi setter stor pris på dem, og er glad for å være deres venner. I dag sang vi også en av sangene som pastoren har skrevet, og satt melodi til. Det er også noe som er spesielt ved denne forsamlingen. Pastorparet har virkelig en tjeneste i lovsang. Det finnes flere lovsangsgrupper og solister. I formiddag var gudstjenesten bygget opp rundt Kristuskransen. For hver perle stanset vi opp med velvalgte sanger, syndsbekjennelse, trosbekjennelse og bønner. Det er første gangen jeg har vært med på å bruke Kristuskransen på denne måten. Det gav virkelig mersmak! Toten frikirke har en flott blanding av unge og gamle, er en bevisst misjonsforsamling hvor det bes for misjonærene i hver eneste gudstjeneste og hvor livsnær lovsang er med på å løfte opp Jesu-navnet. Forsamlingen har også et svært godt mannskor, kalt Mænsing, og det drives et godt barne- og ungdomsarbeide. Toten frikirke samler seg rundt visjonen: Velkommen hjem! I denne forsamlingen har vi funnet mange gode venner, og det er alltid en glede å preke her. I formiddag talte jeg over en av lesetekstene i forbindelse med 3. søndag i faste, nemlig Sakarja 12,10, om nådens og bønnens Ånd. Bildet viser medlemmer av eldsterådet, samt diakoner, sammen med pastorparet og ungdomspastoren.