Å leve i Guds nærvær - en gave til hele det det norske kristenfolk

 Nå har jeg vært en kristen i 53 år av mitt liv, og jeg har lest mange kristne bøker, men få har vært med på å forme min trosreise som denne! Og jeg er ikke alene om det. St.Olav forlag har med nyutgivelsen av boken: "Å leve i Guds Nærvær" av Broder Lorens av Oppstandelsen gitt en gave av uvurderlig betydning til hele det norske kristenfolk av alle konfesjoner. Et utdrag av boken ble utgitt på norsk på Misjonskirkens tidligere forlag Ansgar i 1980. Da hadde boken tittelen: "Å venne seg til å leve nær Gud - livsregler - brev fra og samtaler med Broder Laurentius." Nå er den fullstendige oversettelsen fullført. På en enkel måte, i form av brev skildrer munken Lorens av Oppstandelsen hvordan han lever med og i Guds nærvær i sitt hverdagslige liv når han gjør kjøkkentjeneste i klosteret. Broder Lorens har etter sin død i 1691 påvirket livene til tusenvis av mennesker. Blant annet anbefalte John Wesley boken på det aller varmeste og oppfordret alle kristne til å lese den.

Broder Lorens skrev: "Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler og mål, særlig i fristelsens stund, i lidelse, i tørke og motvilje og til og med i utroskap og synd." 

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at man ikke trenger en bestemt tid. Når som helst og overalt, kan man løfte sitt hjerte til Gud, ikke bare med ord, men med våre sukk. Broder Lorens skriver: "Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer, påkallelse..."

Boken er hermed anbefalt mine venner på det aller varmeste. Den er en skatt.

Om å bli bevisst på Guds nærvær

 I en tidligere artikkel denne uken skrev jeg om tre ting som er forutsetninger for den indre bønnen. Den første var den åndelige lesningen, den andre var å øve seg i å leve i Guds nærvær.

Å leve i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet enn å la bønnen overskride den tiden vi avsetter for å be og bli bevisst at Guds nærvær er der hele tiden. Når vi har fått vanen ved å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant. I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær. I 1.Kong 17,1 leser vi om dette: "Gud er den levende, innfor hans ansikt står jeg."

Et annet nøkkelord er Apg 17,28: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." 

Teresa av Avila har skrevet noe om dette: "Jeg vet at Herren aldri skal etterlate oss ensomme og overgitte om vi ydmykt ber om å holde oss med selskap. Om vi i løpet av et år ikke skulle lykkes i å øve oss i å være bevisste på hans nærvær, må vi prøve neste år. Vi vil aldri angre oss i den øvelsen fordi den er vel anvendt tid. Jeg er sikker på at det er en vane vi kan oppnå og at vi klarer å øve oss i å vandre side ved side med Mesteren."

Det er min personlige erfaring med den indre bønnen at vi må bestemme oss for at vi ofte under dagens løp løfter vårt hjerte til Gud. Bønnen er ingen intellektuell øvelse, men et indre liv: den har med Guds kjærlighet å gjøre, som er utøst i våre hjerter. Og den har like mye å gjøre med stillhet og taushet, som med ord. Vi kan glede oss over Guds nærvær hele tiden uten en gang å forme en bønn med ord. Det finnes en ordløs bønn, som består ev et eneste stort sukk. Jesus sa: "UT AV HANS INDRE skal det strømme elver av levende vann."

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

 "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."

Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

Bønnen og den åndelige lesningen

 Det er noe herlig befriende over dette: Det er Den Hellige Ånd som tar initiativ til at vi ber. Ånden lokker, drar i oss og skaper tørst og lengsel etter å be. Det er ikke vi som er initiativtagere. Ånden vekker vår ånd til live. Som det står skrevet: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 42,8a)

Og Ånden skaper tørst og lengsel etter å be først og fremst gjennom den langsomme, dvelende lesningen av Den Hellige Skrift: "Hele skriften er innåndet av Gud..." (2.Tim 3,16) Den kloke karmelitt-munken Wilfrid Stinissen har sagt det slik, her i min oversettelse: "Som allmenn regel kan man hevde at det er absolutt umulig å gjøre fremskritt på den indre bønnens vei uten regelmessig åndelig lesning. Den som gjør seg noen illusjoner på det området kommer ganske snart til å lære av erfaringen. Det holder som regel at man under en kortere periode forsømmer den åndelige lesningen før man merker hvordan den indre bønnen undermineres. Stadig på nytt blir vi innkrøkt i oss selv." 

Blant de mange ting som er en forutsetning for den indre bønnen, er det tre ting som skiller seg ut: Åndelig lesning, den vane det er å vandre i Guds nærvær og selvfornektelse.

Det er ikke om og gjøre å lese mye, men sakte. Dvelende. Målet for den åndelige lesningen er å gjenopprette vår retning mot Gud. Vi dras jo i så mange retninger. Ulike røster kaller på oss. Det er hvor vi retter blikket, som stadig på nytt og på nytt løfter oss opp på det nivå hvor vi ser med troens blikk. Men kanskje er det den åndelige lesningens fremste oppgave å oppmuntre oss. Den største fristelsen på bønnens vei er nemlig å miste motet. Da kan de mennesker som har gått foran oss på denne troens og bønnens vei oppmuntre oss og gi oss innsikt i Guds veier, som leder oss framover på veier og stier som vi ikke hadde forestilt oss. Vi lærer å be ved å følge bederne.

Åndelig lesning er ikke en hvilken som helst lesning. Den åndelige lesningen har heller ikke som oppgave å holde oss ajour i tidens ulike åndelige strømninger. Den handler først og fremst om vår oppbyggelse. Derfor velg med omhu hva du leser ved siden av Bibelen.

Den stadige bønnen som bes inne i deg

 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

Jeg danser med Herren i morgengryet

 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

Den Gud som tørster og ser

 Jeg stusser over ordene: "Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig til å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider". (Luk 22,15)

En Gud som lengter. Som tørster. Forunderlig.

Jeg tenker tilbake på det blendende vakre skriftstedet jeg delte med dere i går, et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,6) Johannes forteller om en brennende het dag i Samaria. Jesus, trøtt, sliten og tørst etter en lang reise, søker ly for dagens hete ved Jakobs brønn. Han setter seg på marken under de skyggefulle trærne. Der samtaler han med en kvinne. Denne samtalen ved Jakobsbrønnen minner Hagars møte med Gud i ørkenen - når hun og hennes barn var nær ved å dø av tørst. Gud så henne. Han viste henne en hittil ukjent kilde i ødemarken. Hagar og gutten hennes overlevde. Hagar ga Gud et nytt navn - et navn som ingen før hadde brukt om Gud: "Han som ser meg." Nå sitter han her, den Gud som ser, og sier til den samaritanske kvinnen: "Jeg er tørst."

Den Gud som tørster er den samme Gud som sier: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14)