Bønneinitiativ for barnet i mors liv

 Siden vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978 er 600.000 menneskeliv gått tapt. Det er fortsatt mulig å snu forslaget om tvillingabort og utvidelse av grensen for selvbestemt abort som skal opp i Stortinget 3. desember! Det står om få stemmer for at forslaget skal bli avvist.

Et barn er Guds skaperverk fra unnfangelsen av og har sin egen verdi. Hver av dem er umistelig og er skapt i Guds bilde. “Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.” Sal. 139.16.

Vi oppfordrer menigheter og bønnegrupper til å bruke de neste ukene til bønn for de ufødte og Stortingets behandling av abortloven. Legg inn bønnestunder i gudstjenestene og smågruppene, så vi sammen kan legge Stortinget under forbønn.

Vi ber særlig for representantene fra partier som er mot en utvidelse av selvbestemt abort, men som har sagt de vil stemme for lovforslaget: Roy Steffensen (Frp), Terje Halleland (Frp), Bengt Rune Strifeldt (Frp), Sivert Bjørnstad (Frp), Himanshu Gulati (Frp), Aleksander Heen (Sp), Siv Mossleth (Sp) og Åslaug Sem Jacobsen (Sp). Be også for Irene Ojala (Pasientfokus) som er usikker på hva hun skal stemme, og andre som ikke har bestemt seg. I tillegg ber vi for partiet Høyre, at de ikke skal fristille sine representanter i denne viktige saken, og om de gjør det, at representantene da må følge Høyres program som de har gått til valg på.

Forslag til bønn:

Gud du som vender kongers hjerte som bekker, vend representantenes hjertene til de ufødte og til deg. Kom over dem med din Ånd, og gjør et under i deres hjerter! Vi ber i Jesu navn om at forslaget om tvillingabort og utvidelse av grensen for selvbestemt abort ikke skal gå gjennom i Stortinget!

Styret i Nasjonalt Bønneråd: Alv Magnus, Bjørn Olav Hansen, Hanne Eliassen, Asbjørn Simonnes, Randi Anne Skårdal, Jon Steinar Kjøllesdal, Øystein Hilleren, Linda Askeland og Tarjei Cyvin.

Himmelsk liv

 Himmelens lykksalighet består først og fremst at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen springer vi ut fra Faderen. Vi roper "Abba! Far!" og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av en usigelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd.

I himmelen er Gud sentrum i vårt liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss elv, tingene, vår medmennesker og slektninger, og i beste fall også av den Gud som skjuler seg. Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert imot. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som alle tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 359

Dagen derpå

 Dagen etter Allehelgensdag er det et bilde og et bibelvers som lever sitt eget liv i meg. Først til bildet: det er av en gravsten til en for meg ukjent person. Den har påskriften: Guds venn. Så til bibelverset. Det er fra en Davids-salme som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag, og lyder slik: "...og selv kroppen slå seg til ro med håp."

Jeg ble så grepet av teksten på gravstenen. Hva vil jeg bli husket for når dette livet er over? Levde jeg for å tilfredsstille og få anerkjennelse fra mennesker, eller vil folk huske meg som en som vandret med Gud? Tenk å få være Guds venn. Noen djupere lengsel enn det har jeg ikke.

Vi skal dø en dag. Alle de andre dagene skal vi leve. Vi leser om Henok (Enok) i 1.Mos 5,23: "Hele Henoks levetid ble 365 år. Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tik ham til seg." Jeg vil være som Henok. Jeg vil vandre med Gud i påskemorgenens lys, i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. For det er oppstandelsen fra de døde Peter understreker i sin pinsepreken: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg og min tinge jublet, for selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 2,24-28) Det er når jeg erfarer kraften i Kristi oppstandelse at kropp og sjel kan slå seg til ro, selv innfor døden.

Allehelgensdag - når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

 

Lønnkammeret

 I min lesning av Johannes Cassianus (ca.350-ca.435), kom jeg over noe han skrev om lønnkammeret. Cassianus, som var født i Dobrodia i det nåværende Romania, talte både latin og gresk og ble på den måten en link mellom den kristne verdens østre og vestre del. Allerede som svært ung ble han munk i Det hellige land. Omkring år 385 reiste han til Egypt og ble der i 15 år for å besøke klostre og steder der eneboere bodde. Omkring år 400 dro han til Konstantinopel. Johannes Cassianus anbefaler å møte Gud i stillhet, der mennesket "stenger døren til sitt kammer", det vil si døren til den indre cellen:

"Vi bør være særskilt nøye med å følge det evangeliske bud som sier at vi skal gå inn i vårt kammer og stenge vår dør for at vi skal be til vår Far. Dette gjøres på følgende måte:

Vi ber i vårt lønnkammer, når vi helt drar vårt hjerte bort fra våre tankers og bekymringers larm. I ensomhetens møte i det skjulte, som mellom gode venner, viser Herren hva det er vi ønsker. Vi ber bak stengte dører, når vi uten å åpne leppene påkaller ham som ikke ser til ordene men til hjertet. Vi ber i det skjulte, når vi taler til Gud bare gjennom hjertet og sjelens konsentrasjon, og avslører våre omstendigheter bare for ham. Fienden makter ikke å ane hvem de er. Det er derfor man bør legge vekt på djup stillhet i bønnen. Vi bør derfor be ofte men ikke lenge, slik at fienden ikke skal få anledning til å forstyrre om det varer lenge. Dette er det sanne offer: det offer som Gud vil ha er en sønderbrutt ånd. (Salme 51,19)

Guds medarbeidere

 Jesus kunne ha gjort alle undrene sine alene, uten andres medvirkning. Men det vil han ikke, han lar oss være "Guds medarbeidere" (1.Kor 3,9). Ved bryllupet i Kana har Maria og tjenerne viktige roller. Når Jesus metter de fem tusen, lar han disiplene og en liten gutt få være med.

Jesus spør Filip: "Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?" (Joh 6,5). Han kjenner ansvar for den sultne folkemengden, men han deler dette ansvaret med disiplene og drøfter saken med dem. Disiplene kommer med sine innlegg. Filip mener det er umulig å skaffe mat til en så stor folkemengde. Andreas har oppdaget en gutt med fem brød og to fisker, men går ut fra at så lite ikke kan bli til noe.

Jesus vil bruke menneskenes lille bidrag for å nå sitt mål. Han tar takknemlig imot brødet og fiskene. Jesus kunne ha ordnet alt selv, han kunne ha latt det falle brød ned fra himmelen i hånden til hver enkelt. Men han vil ikke gi oss det vi trenger uten ved vår egen medvirkning. Han lar disiplene dele ut det gutten har gitt, og det blir nok til alle i overflod.

Gud tar menneskene på alvor. Selv om det er han alene som frelser oss, lar han mange andre spille en aktiv, avgjørende rolle. Uten Maria hadde ikke Gud blitt menneske. 

Vi mennesker er Guds medarbeidere. Det er vår verdighet, men samtidig er det et forferdelig ansvar.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 56

Et valg om å følge Kristus

KIRKEN har bare seg selv å skylde på for sin sårbarhet for høyre- og venstreorientert politikk og vrangforestillinger - for sin manglende evne til å utvikle en robust bibelsk, Kristus-sentrert teologi om Guds rike med dets bibelske sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske implikasjoner.

Jeg tenker hovedsakelig på den nordamerikanske kirken og de delene av den globale kirken som er mest påvirket av den.

- Howard Snyder, metodist, professor emeritus. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

"Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten." (2.Tess 2,11-12)

"For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,3-5)