fredag, november 17, 2006

I den store pottemakerens hender - om Emil Gustafsons liv

Jeg deler absolutt begeistringen til en venn av meg i Molde distriktet, som her om dagen kom over et eksemplar av første bind av Emil Gustafsons samlede verker. Få, om noen, har påvirket og vært med på å forme mitt åndelige liv, som Emil Gustafson, den svenske hellighetsforkynneren som ble bare 38 år gammel. Det er kanskje først og fremst gjennom sitt forfatterskap at Emil Gustafson har utøvet sin store innflytelse. Hans samlede skrifter hører med til det mest særegne som kom ut av 1800-tallets vekkelsesbevegelser i Sverige. Tekstene hans er ikke lett tilgjengelige, de krever langsom lesning, ettertanke og lydhørhet. Men her finnes det rene gull. Emil Gustafson ble født i et enkelt bondehjem i Norra Folkavi, sørvest for Örebro, 12. juli 1862. Hans hjem var et bønnens hjem. Og han blir født inn i en spesiell tid i Sverige historie. Den siste delen av 1800-tallet inntar nemlig en særstilling i svensk vekkelse- og misjonshistorie. Som en åndelig vårflom brøt vekkelsen frem i deler av vårt naboland, ikke minst der hvor alkoholen hadde ødelagt så mange liv, men hvor det fremdeles var en viss gudsfrykt og ærbødighet igjen for Guds ord. Guds Ånd ble utøst, og det førte til syndenød, syndserkjennelse og syndsbekjennelse og mange begynte å rope etter veien til frelse og befrielse. Søkende mennesker kunne reise flere titalls mil for å treffe en prest eller en lekmannspredikant, som kunne hjelpe dem i deres sjelenød. Den særpregede såkalte 'roperbevegelsen' brøt frem i Närke, Värmland, Västergötland og visse deler av Småland, og medvirket til å bane veien for den evangeliske vekkelsen. Sitt navn hadde denne bevegelsen fra de ofte skakende omvendelses- og domsbudskap, som ble båret frem i bevegelsens sammenkomster.

Emil Gustafson ble en del av det nystartede Helgelseförbundet, som hadde sine røtter i amerikansk hellighetsbevegelse, og preget dette forbundet fra starten av. Men Emil Gustafson var annerledes. Når nye bevegelser oppstår, med glødende engasjement, i sterk protest mot en forsteinet kirke, og beruset av sin egen salighet utvikles ofte en sekterisme og en sentimentalitet. Denne faren, med en altfor lettvint kristendom, gjennomskuet Emil Gustafson raskt. I Emil Gustafson merket man snart - enda så ung han var - en profet med dennes spesielle gave til å se skarpere og dypere enn flertallet i samtiden. Følelesutbrudd og høyrøstet retorikk hadde han ikke mye til overs for. Hans djupe selvinnsikt hadde han ervervet seg gjennom det han kalte for 'den ödesdigra natten', det samme som Johannes av Korset kaller 'sjelens mørke natt', hvor Gud kjennes fjern, ja til og med borte, og hvor himmelen er taus. Emil Gustafson er ikke som samtidens vekkelsespredikanter. Han lar seg ikke beruse av sin egen rolle når de oppildner massene. Han lodder djupere. "Hans tale fløt rolig og stille, lik den djupe floden", skrev en samtidig skribent. Han var lavmelt, men kraftig. Hans venner uttrykte det slik: "Han talade mer med sin tystnad, enn med sine ord." Selv sa han: "Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud."

Mange har sammenlignet Emil Gustafson med grev Zinzendorf, herrnhuternes grunnlegger på 1700-tallet. Og det er mye riktig i den sammenligningen. Ikke minst vektleggingen av bønnens betydning, men kanskje aller mest når det gjelder den såkalte 'brudemystikken'. Begge likte å male deres "elskede Frelser og Brudgom' foran øynene på sine tilhørere når de forkynte Guds ord. Salomos Høysang var en bok Gustafson stadig vendte tilbake til, og hans bok "En konges brud", er kanskje hans aller beste. Der skriver han blant annet: "Allt är intet uten honom, och intet är allt med honnom."

Emil Gustafson var en mann som mer enn de fleste fikk del i lidelsen. Allerede under studietiden fikk han de første symptomene på magesykdommen som skulle føre til hans død, bare 38 år gammel, og som skulle plage ham så mye. Han ble tvunget til å gi opp sine studier, og havnet i en voldosm eksistensiell krise. Når man leser hans dagbok fra denne tiden, er den full av anfektelser rundt sykdommen. "Hvorfor må jeg lide på denne måten?" Her er et menneske som slites mellom troen og tvilen. Når Gustafson ble spurt om denne tiden, og han skal avlegge sitt vitnesbyrd, gjør han det med disse ordene, når han skal beskrive hvem Gud er: "Han heter Underlig."

Denne profetiske røsten skrev mange flotte sanger. En av dem står for meg som en av de vakreste, mest radikale og innholdsrike sanger jeg vet om. Da jeg har mine vanskelige dager, og hvor sykdommen setter sine spor, synger jeg:

Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert:
Den vei du meg før,
for meg er den beste å gå.

Du vet ei mitt barn, hva jeg gjør her på jord.
Men du skal få se det en gang.
Urolige hjerte, hva sørger du for?
Din prøvelsestid er ei lang.

O Herre, du veier i tusentall har.
Og hvilken du velger for meg,
får være det samme
når blott du meg tar,
til himmelen sammen med deg.

Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
og synger med engler i kor:
O Herre, rettferdig og nådig du er
i alt hva du gjør, er du stor.

Jeg venter tålmodig, tilfreds er min lodd
til engang hvert hvorfor får svar.
En arv uten like hos Gud har jeg fått,
det herlige håpet jeg har.

1 kommentar:

Anonym sa...

hei,

jeg kom her om dagen over salmen "min gud, jag sjukner ner". ikke vet jeg mye om denne gustafson, men ett er sikkert, jeg vil ha mer. undret om du vet hvor jeg kan få tak i noe av han? har søkt, men ikke mye som dukker opp. denne bloggen var en av linkene jeg fant:)

"Min egenvilja krossa,
all sjalviskhet fordriv.
O Gud, mig helt forlossa,
bli Livet i mitt liv."

mvh
ann jeanette

ajsondbo@yahoo.no