onsdag, desember 04, 2024

Lengselens makt


 Hvorfor venter Gud? Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med det samme? Hvorfor oppfyller han ikke straks våre gode ønsker?

Også salmisten klager: "Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?...Hvorfor skjuler du ditt ansikt?" (Salme 44,24-25). 

Det er mye vi ikke forstår i Guds måte å handle på. Men av og til er det likevel mulig å ane noe. 

Når Gud venter, er det kanskje for at han vil gi deg muligheten til å lengte litt mer. Han vil at lengselen din skal bli dypere og større.

Hvis noe vakkert og kostbart helt plutselig faller ned fra himmelen, blir du kanskje sprudlende glad. Men da er du knapt i stand til å ta helt og fullt imot det og verdsette hele innholdet. For å kunne ta imot noe virkelig verdifullt, må du forberede deg.

Lengselen er din forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i din evne til å ta imot. Et elveleie som bare er et par meter dypt, kan ikke romme så mye vann. Lengselen fordyper ditt indre elveleie. Den mobiliserer også kreftene dine, slik at all energien samles og rettes inn mot det etterlengtede målet. 

Når et barn skal bli født, forbereder moren barnets komme med en lang, intens lengsel. Slik skal du også forberede Guds komme til jorden. Og jo mer du lengter, jo mer vil han fylle hele verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 364

tirsdag, desember 03, 2024

Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 2


 Det er noe ekstra symboltungt når Norge i dag skal behandle forslag til ny abortlov. Det skjer samme dag som FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Dagen skal bidra til bevisstgjøring om situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og stimulere til tiltak som kan gi like muligheter til alle mennesker - uansett funksjonsevne. Sanne profeter, som Gud reiser opp, stiller en nasjon til ansvar for sine ugjerninger og synder - som Elia. De profetiske røstene som Gud reiser opp i dag, både har og tar ansvar for nasjonen. 

Når profeten Elia bygget opp alteret som var revet ned på Karmelfjellet, gjenopprettet han respekten for en hellig Gud og hindret Guds vrede over Israel for sin avgudsdyrkelse. I gammeltestamentlig tid ofret nemlig israelittene til avguden Molok. En del av avgudsdyrkelsen gikk ut på å ofre spedbarn til denne avskyelige avguden. Da profeten Elia sto fram, lå alteret i ruiner. Det betydde, at ikke noe syndoffer ble båret fram for Israels skyld. Elia bygde opp igjen alteret og gjenopprettet syndoffertjenesten, slik at Guds vrede kunne vendes bort fra folket. Når han ba om at ilden skulle falle, så visste han at Guds hellighet er som en fortærende ild. Hadde han ikke bragt forsoning for folket gjennom offeret, så hadde det ikke vært noe folk igjen på Karmel. Ilden, som falt på Karmel, var ikke bare en åpenbaring om Guds herlighet, denne ilden skapte også glede blant folket fordi den demonstrerte Guds herlighet, men den kunne også drepe den som var under Guds dom. Det hadde også tidligere skjedd i Israels historie. Se gjerne 3.Mos 9, 22-24 og 10,1-3.

Elias oppgave var å stille seg i veien for Guds vrede og snu Guds vrede bort fra folket. Elia var dermed en mellommann mellom Gud og mennesket. Når Gud nå reiser opp igjen en profetisk bønnetjeneste som den Elia hadde må vi forstå betydningen av Guds vrede. At Guds vrede er reell ser vi ikke minst gjennom Åpenbaringsboken, der det til og med snakkes om Lammets vrede. Dette snakkes det lite om i våre forsamlinger i dag. Årsaken til det er at vi ikke lenger taler om at Gud er en hellig Gud. Vi trenger derfor å gjenreise Guds hellighet. Det skjer gjennom bønn.

Hvordan skal man be om at Gud skal vende sin vrede bort fra en hel nasjon? Daniel kunne be slik gjennom å identifisere seg med hele folket, kunne gå inn under byrden av deres synd og identifisere seg med den og bekjenne den som sin egen. Han sto fram som folkets bønnerepresentant innfor Gud. Han ba bort Guds vrede og forbannelse, han ba inntil Guds ansikt på nytt og lyste over den ødelagte helligdommen, til at han var forvisset om at Gud hadde tilgitt. Gjennom hans forbønn snudde han historiens gang fra straffedom til gjenopprettelse.

fortsettes

mandag, desember 02, 2024

Skjebnedøgn for Norge


 Jeg kommer aldri til å glemme noe Emanuel Minos sa til meg personlig for noen år siden. May Sissel og jeg  var bedt hjem til han og hans kone i deres bolig i Oslo. Vekkelsesforkynneren og profeten la sine hender på oss og ba inderlig til Gud for vår tjeneste. Men det var noe Minos sa som jeg ikke glemmer: "Norge er et velsignet land, men det er ikke oljen som har gjort landet vårt rikt, men de bedende misjonskvinnene!"

I morgen tirsdag 3.desember står Norge overfor et skjebnedøgn. Da skal Stortinget vedta forslag til ny abortlov. Barna i mors liv er avhengig av hva vår folkevalgte bestemmer, om de velger å si ja til livet eller å gå dødens vei. Det er valget mellom Guds velsignelse eller Guds forbannelse for vår nasjon. Intet mindre.

Det er de bedende misjonskvinnene som har nedkalt Guds velsignelse over nasjonen. La oss bruke dagen i dag og morgendagen til å be til den tre ganger hellige Gud om nåde, slik at han nok en gang sparer vårt land fra sin dom. Det som skulle være den tryggeste plassen for et barn - å være i mors mage - er blitt den farligste. Men Gud ser. "Mens jeg ennå var et foster så dine øyne meg." Gud holder nøye øye med hva våre folkevalgte velger i morgen. La oss bøye våre knær og be.

søndag, desember 01, 2024

Det nye kirkeåret og bønnens hus


 Denne dagen har jeg gledet meg til. Et nytt kirkeår. Konsentrasjon med fokus på Jesus. Dagens evangelietekst er hentet fra Matt 21,10-17 og kunne ikke vært mer tidsaktuell. Den handler om Jesus som velter pengevekslernes bord og duehandlerenes benker, og sier til dem: "Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule."

Det finnes mange kirker som har blitt omgjort til røverhuler, men så er vi også vitner til at Gud reiser opp menigheten som et bønnens hus for alle nasjoner i dag. Det er svært gledelig. For menighetens føderom er jo et bønnemøte. Vi leser i Apg 1,13-14 at disiplene var samlet på Øvresalen, "hvor de pleide å holde til...Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre." Og senere, i Apg 12 leser vi om Marias hus. Enkelt bibelforskere vil ha det til at Øvresalen og Marias hus var ett og samme hus, men det kan godt ha vært to forskjellige. I Apg 12,12 leser vi: "Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba."

En av menighetens grunnpilarer er bønnen: "De holdt urokkelig fast ved...bønnene." (Apg 2,42) 

I dag gjenreiser Herren den bedende forsamlingen. Menigheten er betrodd mektige åndelige våpen: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Historien tilhører bederne. Bederne utgjør en enorm maktfaktor. Gud hører bønn. og historien formes gjennom bønn. Den uken vi nå starter på er en skjebnetid for Norge. Da skal Stortinget behandle forslaget til ny abortlov. La oss be om at den ondes planer ikke lykkes.