Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 16

 Vi er kommet til den åttende valfartssalmen, og den eneste som er skrevet av kong Salomo. De innledende versene lyder slik: "Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned og spiser brødet dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover." (Salme 127,1-2) 

Som bygningsmester visste kong Salomo om hva han snakket om. Han bygget jo det storslåtte tempelet i Jerusalem.

Hvor forferdelig er ikke ordet 'forgjeves'. Til tross for stor og iherdig innsats, menneskelig styrke, penger, strev, møye - har det vært spill av krefter. Det er til ingen nytte. Det er forgjeves.

Om ikke Herren bygger.

Om ikke Herren våker.

Om ikke Herren...

Samtidig er dette en velsignelse for den som ingen krefter har. Herren er nok! Vår menneskelige styrke kan bli vårt største problem og utfordring og ikke minst hindring, fordi den tar Guds plass. Apostelen Paulus skriver om dette i 1.Kor 1,26-29: "Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,25)

Guds svakhet - hans styrke.

Kong David er inne på dette i Salme 20,8-9: "Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud. De synker i kne og faller, vi reiser oss og holder oss rake."

Den åttende valfartssalmen avsluttes med noen ord om hvilken velsignelse barn er: "Barn er en gave fra  Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i stridsmannens hånd er sønner en får i sin ungdom. Salig er den mann som fyller sitt kogger med dem. Han blir ikke til skamme når han taler mot fiender i porten."

fortsettes

Hvordan reagerte de første kristne på samtidens utfordringer

Hvordan gjorde det første århundrets kristne motstand mot et voldelig imperium?

1. Trofasthet mot Kristus som konge og ingen annen.

2. Kom sammen regelmessig for å dele et måltid.

3. Omsorg for de fremmede, enkene og de fattige.

4. Leve med glede og takknemlighet til tross for omstendighetene.

5. Gjengjeldte ondt med godt.

6. Praktiserte generøsitet mot de trengende og syke.

7. Viste godhet mot deres fiender.

8. Kompromisset ikke med avguder.

9. Valgte å leve et enkelt liv.

10. Ba daglig med utholdenhet.

- Addison Hodges Hart. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen
 

Ser vi Kristus i vår neste?

 Natt til fredag hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at jeg var i ferd med å krysse en gate da jeg ble stanset av en mann som tydelig var beruset. Han forsøkte å hindre meg i å gå videre. Plutselig får jeg det for meg at jeg skal velsigne ham, selv om situasjonen oppleves ganske truende. Jeg tegner korsets tegn i hans panne, og rett for øynene mine skjer forvandlingen! Mannen blir klinkende edru, et smil brer seg om munnen hans, han griper tak i meg og vi begynner å danse begge to.

I går kom jeg til å tenke på noen ord av hl.Silouan av Athos, her i min oversettelse:

"Vi lider fordi vi ikke har noen humanitet. Mennesket lærer ikke ydmykhet, og på grunn av deres stolthet kan de ikke motta Helligåndens nåde og derfor lider hele verden."

Ser vu Kristus i vår neste?

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 15

 "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade."

De fleste forbinder de innledende versene av Salme 126 med tilbakevendingen fra eksilet i Babylon under Esra og Nehemja, men det er også mulig at det beskriver et kortere eksil for David fra Jerusalem som fant sted under Absalon, slik det er beskrevet i 2.Sam 15-19.

Salmisten som skrev Salme 126 er i likhet med Salme 125, ukjent. 

Ordene legges i munnen til pilegrimer under oppstigningen til Jerusalem, eller til pilegrimer som allerede hadde ankommet byen. De er fulle av lengsler og håp og ender i en yrende glede! Dret kan se riktig mørkt ut, men alt, absolutt alt, endrer seg når Herren selv griper inn og vender ens skjebne. Når jeg leser disse ordene blir jeg minnet om engelens budskap over Betlehemsmarkene julenatt: "Se, jeg forkynner dere en stor glede. En glede for alt folket."

Når Herren griper inn kommer det alltid en stor lettelse, som når en byrde faller av, og vi fylles med glede og befriende latter. 

Det vitnesbyrdet vi avlegger da, til Herrens ære, kan bli en snakkis!

"Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev! De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd."

Bekkefarene i Negev-ørkenen ligger tørre om sommeren, men blir fylt med vann i regntiden.

Tårene er en gave, de er i seg selv bønn. Isak Syreren, som levde på 600-tallet, skriver om de tårer som kommer når vi blir berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse: 

"Det indre menneske bære frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil gi sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys."

fortsettes

Kjemp for alt hva du har kjært

 I min utfordrende helsesituasjon er det lett å resignere og gi opp. Men livet er verd å kjempe for, er det ikke? Corrie ten Boom sier det slik: "Gi deg ikke, gi deg over!"

En av mine åndelige veiledere, en rumensk-ortodoks munk, svarer på denne måten: "Kjemp av alle krefter, med inderlige bønner, kjemp med Gud selv, mot sykdom, som Jesus kjempet i Getsemane, der han svettet blod - når du har gjort det, skal du overgi deg til Guds vilje og i hans hender. Jesus gjorde dette vel vitende om at det som skulle skje med ham var Guds vilje. Likevel ba han om å få slippe, ikke bare en gang, men tre ganger. Derfor er mitt råd til deg: utøs ditt hjerte!"

Dette gode rådet har jeg valgt å følge. Derfor kjemper jeg, hver eneste dag. Apostelen Paulus skriver: "Strid troens gode strid."

Jeg fryder meg over det Gud gjør i Norge nå

 Jeg er heftig og begeistret - for å si det folkelig og mildt - over det Gud holder på med i Norge i dag. Særlig blant ungdomsgenerasjonen! Mange har bedt i mange år og vi får se bønnesvaret rett foran våre øyne. I siste nummer av magasinet Strek får vi en fantastisk oppsummering av det hele:

"Medlemstall svulmer. Bibelkvelder blir utsolgt. Nidarosdomen blir for liten...Tilstrømmingen merkes på bred front, fra Ungdom i Oppdrag via Misjonssambandet til katolske og ortodokse menigheter. En rekke kristne videregående skoler opplever rekord i antall søkere til kommende skoleår. Ved Lundeneset vgs, nord i Rogaland fylke, har det blitt ny søkerrekord to år på rad...Og under festivalen Impuls i Stavanger i januar fylte 3000 unge møtehallen i IMI-kirken til bristepunktet. Nå vil festivalledelsen doble kapasiteten for å sikre plass til innrykket av 13-18 åringer januar 2026...Trøkket har også vært kraftig rundt førjulsgudstjenesten i Nidarosdomen, arrangert av frivillige i den kristne ungdoms og idrettsorganisasjonen KRIK. Oppslutningen har vært jevnt solid de siste årene, med 1000 deltagere. Men sist desember var de 1300 sitteplassene i Nidarosdomen opptatt allerede 45 minutter før gudstjenesten kl.18.00. Mellom 50 og 100 unge måtte rusle hjem..."

Men det skjer mer. Bibelkveld i Oslo, en kveld i uken, hvor deltagerne er mellom 20-30 år er utsolgte, med rundt 600 deltagere. Konseptet har spredt seg til en rekke byer, og pågår i dag også i Hamar, Follo, Molde, Skien og online. I den ortodokse menigheten Hellige Hallvard pågår en ungdomsvekkelse. I dag har 70 personer Hellige Halvard som sin menighet, 20 flere enn ved utgangen av pandemien. Men det er mer! I Baptistkirken Elim i Tistedal, Halden er den 140 år gamle menigheten arnestedet for en ungdomsvekkelse. På 2 år har 25 ungdommer blitt frelst. Gutter som drev hærverk mot kirken er blitt insidere. 

Jeg anbefaler på det varmeste å skaffe deg siste nummer av magasinet STREK, nr.1 2025, for å få del i det gledelige som nå holder på skje i landet vårt. Dette er et stort takke emne. Jeg tenker på orden i Salme 110,3, som beskriver så godt det vi er vitne til: "Folket ditt møter villig fram den dagen du viser din kraft. Din ungdoms dugg kommer til deg i hellig prakt, fra morgenrødens fang."

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 14

 "Urettferdig kongestav skal ikke hvile over landet de rettferdige arver, for da kunne den rettferdige løfte hånden til urett." Når jeg leser det tredje verset i den sjette valfartssalmen går tankene mine til saligprisningene i Bergprekenen, og versene 5 og 6 i Matt 5: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes."

Salig er de som arbeider for rettferd blant folkene. Gud tåler ikke urett som begås mot menneskenes barn, og han har et særlig øye for samfunnets marginaliserte, de fremmede i landet, enker og foreldreløse: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt." (5.Mos 10,17-19) 

Det er de ydmyke som skal arve landet. Enkelte oversetter det med 'de saktmodige'. De saktmodige er de som ikke setter seg over andre, men har en tjenende holdning. De har ikke en egen agenda, men henter sin styrke fra Gud. Saktmodige mennesker misunner ikke andre. De er fornøyd med det de har og utviser tålmodighet.

Så avsluttes Salme 125 med disse ordene: "Herre, gjør godt mot de gode, mot dem som har et oppriktig hjerte. Men Herren sender fra seg dem som går krokveier, og dem som gjør urett. Fred over Israel!"

Herren velsigner ikke lurendreierier og falskhet. Herrens vei går rett framover, det finnes ingen snarveier - eller krokveier. På Herrens vei varer ærlighet og sannferdighet lengst. Den fred som lyses over Israel, handler ikke bare om fravær av krig, men om Herrens velbehag over land og folk.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 13

 Når jeg leser de innledende versene i den sjette valfartssalmen, kom jeg til å tenke på Snøhetta på Dovrefjell (bildet). De lyder slik: "De som setter sin lit til Herren, er so Sion-fjellet, det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. Fjell omgir Jerusalem, Herren omgir sitt folk fra nå og til evig tid." (Salme 125, 1-2)

"Enige og tro til Dovre faller", var den ed som ble avlagt av Eidsvollsmennene i 1814. Denne eden regnes som Norges uoffisielle nasjonalmotto.

Faktisk er Snøhetta ikke ulikt et annet av Israels fell, nemlig Hermonfjellet.

Fjell er betegnelsen på noe fast, urokkelig, stabilt, evig. Slik også for hebreerne. Fjell er også flere ganger nevnt i Bibelen som steder der mennesker møter Gud. Vi har Sinai, Horeb, Hermon, Ararat, Moria, bare for å nevne noen. Og, selvsagt Sion-fjellet, som nevnes heri Salme 125.

Sion-fjellet er navnet på en ås i Jerusalem, like utenfor Gamlebyens murer. Sion-fjellet har historisk sett vært knyttet til Tempelhøyden. I Bibelen er Sionfjellet synonymt med Moria-fjellet, hvor Abraham ble bedt om å ofre sin sønn, Isak, og det jødiske Tempelet. Navnet Sion brukes også om hele Israels land. Ordet 'Sion' kommer fra det hebraiske ordet: 'borg'.

Det er de som setter sin lit til Herren, og Herren alene, som aldri skal rokkes, men blir stående til evig tid. Det er noe å ta med seg inn i våre hverdager.

fortsettes

Fikk Jesus bønnesvar?

 Det er noe gåtefullt over disse ordene fra evangelieteksten for tredje søndag i fastetiden, fra Lukas 22,28-34, her fra vers 31-32: "Simon, Simon! satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!"

Jesus ber for Peter. Hvilken trøst. Men får Jesus det bønnesvaret han ber om? Svikter ikke Peter Jesus? Ja, han gjør jo det. Men historien slutter ikke der. Peter får en ny mulighet. Som alltid med Jesus. 

Det er likevel noe gåtefullt ved at Jesus, mens han var her på jorden ikke alltid fikk det han ba om. Det er annerledes nå, etter Golgata, når han nå sitter ved Faderens høyre hånd. 

Søndagens evangelietekst har mange lag. 

Det at Peter falt, gjør at han får en djupere selvinnsikt, og oppdager sin egen skrøpelighet og tilbøyelighet for å synde. Å oppdage sin egen synd hører med til et modent kristenliv. Vi leser i Rom 7,18-20: "For jeg vet at i meg, det vil si mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg." Syndserkjennelse kommer som en følge av åndelig modenhet. 

Det er mulig å falle, og reise seg igjen, men det er også mulig å falle og bli liggende. Frafallets mulighet er skremmende. Den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede blitt forført.

Det finnes noen som står trofast med, selv om det finnes de som stikker av når det koster noe å følge Jesus. I sendebrevene i Åpenbaringsboken hører vi om "de som seirer" - det er de so holder ut i prøvelsens stund. Vi kan kalle dem overvinnerne. Om disse sier Jesus i dagens evangelietekst: "Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine." Hører vi med i den kretsen? Til oss alle gjelder ordene fra 1.Kor 10,12-13: "Derfor må hver den som tror han står, passe seg så han ikke faller! Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det." (1978 oversettelsen)

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 12

 Noen mennesker strør om seg med religiøse fraser: 'Hadde det ikke vært for Gud', sier de 'ja, da hadde...' Men det er ikke ekte. Det er billige ord, og et påtatt religiøst språk. Det er som folk som strør om seg med et 'halleluja' og 'amen' omtrent for annethvert ord de sier. Det blir nesten noe latterlig ved det. Men så møter du mennesker som snakker ut fra erfaring. Det er totalt annerledes! De snakker med tyngde, slik kong David gjør i den andre valfartssalmen han skriver, nemlig Salme 124. Den innledes med disse ordene: "Hadde ikke Herren vært med oss, skal Israel si, hadde ikke Herren vært med da mennesker reiste seg mot oss, så hadde de slukt oss levende da vreden deres flammet opp, så hadde vannet skylt over oss, flommen strømmet over oss, så hadde det veldige vannet strømmet over oss." (v,1-5)

David taler ut fra erfaring, og vi må alle gjøre oss erfaringer med Gud. Personlige erfaringer av hans trofasthet og omsorg. Vi kan lytte til andres vitnesbyrd og bli inspirert, men vi kan ikke leve av andres vitnesbyrd. David skildrer erfaringer som er tøffe og djuptgripende. Det er i mørket at daggryet blir til. I disse versene er undergangskreftene skildret som veldige vannmasser.

Så kommer vi til selve vendepunktet i salmen: "Velsignet er Herren som ikke ga oss til rov for deres tenner! Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare. Snaren røk og vi slapp fri. Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord."

At det går bra med oss til slutt, skyldes ikke vår prektighet eller menneskelige styrke, men Gud alene. Når vi gjør oss slike djupe erfaringer meg Gud, gjennom lidelse og nød, snakker vi sant og da er vårt vitnesbyrd sant. For vi kan si med tyngde: vår hjelp er i Herrens navn.

fortsettes

Velsignet være du, Herre, velsignet være du

 "Din sønn er det mysterium som fra tidenes begynnelse har vært skjult hos deg. Vekk vår lengsel etter å få kjenne ham, og se den usynliges ansikt. Velsignet være du, Herre, velsignet vær du. Du er enheten vi strever etter. Du er godheten som rekkes til oss. Du er sannheten vi søker. Du er skjønnheten vi lengter etter. Velsignet være du, Herre, velsignet være du."

Fra 'Tidebønner gjennom året.' Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, side 672

De første skal bli de siste og de siste de første

 I 1965 fikk landet vårt besøk av en viktig anglikansk delegasjon, ledet av erkebiskopen av Canterbury, Michael Ramsey. De besøkte også Cernica-klosteret.

Spesielle forberedelser ble selvfølgelig gjort: generell rengjøring og så videre. Blant annet ble en ekstremt enkel munk, med lite utdannelse, alltid kledd i en gammel prestekjole og med et ustelt utseende, fjernet og sendt helt til kirkegården, for at gjestene ikke skulle se ham og gud forby!-klosteret skulle bli flau.

Men Gud hadde andre planer. Delegasjonen besøkte også kirkegården. Der kom de over den respektive munken, krokrygget i et hjørne og leste Salmen med tårer i øynene. Alle la merke til ham, fotograferte ham, filmet ham, så mye at bildet hans nådde utlandet, og ble brukt ved forskjellige anledninger for å illustrere det autentiske ansiktet til en ortodoks munk.

Dette er hvordan Gud herliggjorde den hellig-levende asketen. Da tok vi feil.

— Far Nicodim Bujor. Fra Orthodox Faith. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 11

 Når vi har kommet til den fjerde av valfartssalmene, nemlig Salme 123, har pilegrimen ankommet Jerusalem. Det ser vi i den foregående salmen: "Våre føtter står i dine porter, Jerusalem." (Salme 122,2)

Pilegrimen tar et steg nærmere målet. To salmer tidligere, idet han er underveis kunne han bare løfte sine øyne opp mot fjellene, men nå løfter han sine øyne mot Gud: "Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen." (Salme 123,1) Han løfter blikket mot Gud som er i himmelen. Tidligere kunne han bare takke Gud som skaperen av himmel og jord, men nå ser han ham og adresserer ham som den som troner i himmelen.

Og i neste vers blir dette enda tydeligere: "Som tjeneres øyne følger Herrens hånd, som tjenestekvinners øyne følger husfruens hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud helt til han viser oss nåde." (v.2) 

Salmisten har nå nådd det trinnet i sin åndelige utvikling og modning, at det er nåden som gjelder. Vi merker den djupe lengselen i hans bønn: "Vær4 nådig mot oss, Herre, vær nådig!" (v.3) Dette er ingen selvfølge, men en modning. Salmisten har vendt sitt blikk mot Gud, hvor hjelpen kommer fra, han erkjenner at i møte med mennesker er det bare forakt og hån han har erfart. (v.4)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 10

 Kong David nevner Jerusalems helt spesielle plass i Israels rettsvesen: "Ja, der står troner for dommere, troner for Davids hus." (Salme 122,5) Jerusalem var nemlig sentrum for Israels rettsvesen. Men disse ordene er også profetiske. Profeten Jesaja beskriver Herrens tempelberg på følgende måte i et fremtidig tusenårsrike: "I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk." (Jes 2,2-4a)

Dette samsvarer med de profetiske ordene fra Lukas 22,29-30, som også omhandler det fremtidige tusenårsriket: "Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels 12 stammer."

Jerusalem har vært kringsatt av fiender mang en gang. Derfor oppfordres vi til følgende: "Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, leve trygt! Må fred råde innenfor dine voller, trygghet i dine borger! For mine brødres og venners skyld vil jeg si: Fred over deg! For tempelets skyld, Herren vår Guds hus, vil jeg ønske deg det gode." (Salme 122,6-9) Denne bønnen er like viktig å be i dag, som den var da den ble skrevet. Jerusalem har en framtid som fredens by, i det fredsriket Herren Jesus skal opprette ved sin gjenkomst. Da oppfylles ordene i den siste delen av profetien fra Jes 2,4b: "De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig."

fortsettes

Om å ha rett fokus

 En ung mann klaget til en prest: «Far, jeg kommer ikke tilbake til kirken.» Da presten spurte ham hvorfor, svarte den unge mannen: "Jeg ser kvinner sladre om hverandre. Mannen ved siden av meg sovnet. Diakonen kan ikke lese godt, og under liturgien er noen mennesker opptatt med mobiltelefonene sine. Dessuten er mange mennesker ikke vennlige." Presten svarte: "Du har rett. Men før du forlater kirken permanent, vil du være så snill å ta dette resterende stearinlyset og sirkle rundt kirken tre ganger uten å søle en dråpe olje. Så kan du dra."

"Bare det? Ok."

Den unge mannen gjorde de tre rundene slik presten hadde bedt om. Etter at han var ferdig, kunngjorde han: "Far, jeg gjorde det." Presten spurte ham: «Når du gikk rundt i kirken, la du merke til en person som sladret om noen?»

"Ingen."

"Så du noen leke med mobiltelefonen sin?"

"Ingen."

"Vet du hvorfor? Du var konsentrert om stearinlyset for ikke å søle oljen. Så dette er hvordan det er i livene våre. Når våre hjerter er fokusert på Kristus, har vi ingen tilbøyelighet til å se på andres feil."

Kristus er i vår midte! La oss være oppmerksomme!

- Oversatt fra Orthodox Faith av Bjørn Olav Hansen

Vær hilset, du, vår Herres mor!

 Maria budskapsdag/Prekentekst: Luk 1,39-45

To kvinner berørt av Den Hellige Ånd, som fryder seg i Gud i pur glede og som ikke klarer å legge bånd på seg, men roper høyt. Glede og Den Hellige Ånd er uløselig knyttet sammen.

Det er den ytre rammen rundt Maria budskapsdag, som vi feirer i dag. Et møte med Den Hellige Ånd skjer ikke ubemerket! Lukas forteller oss at Elisabet ble 'fylt av Den Hellige Ånd', og barnet hun bærer sparket i magen hennes. Hva annet kunne skje enn det! Gleden over å se Maria var så stor!

Omtrent midt i fastetiden feires Maria budskapsdag. På den måten endres fastens tematikk, om så er for bare en dag. Fra bots- og kamppreget, til festen og lovsangen! Vi trenger det, og kanskje spesielt i vår tid med så mye mørke rundt oss. 

Maria budskapsdag og julen hører jo sammen. Den er den første fornemmelsen av inkarnasjonens store mysterium: at Gud ble menneske.

Tenk så stort det er at Gud velger ut en jødisk tenåringsmor til å bære og føde Guds Sønn. For Sønnen ble ikke skapt, men født. Maria er både 'Gudbærerske' og 'Gudføderske'. Noe annet enn Guds mor kan hun nemlig ikke bli. For Han som dag skal fødes er jo både sann Gud og sant menneske. Fornekter vi at at Maria er Guds mor, fornekter vi jo at Jesus er Gud kommet i kjød.

Men det er ikke Maria - eller Elisabet  - som er sentrum for denne bebudelsesfesten!

Det ligger jo i ordet: en fest som bærer bud om noe: Jesu fødsel.

Ordene fra apostelen Paulus:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet,'  blir første gang oppfylt i Maria den dagen hun mottar budskapet fra engelen.

I dag - midt i fastetiden - kan vi med rette synge gledessanger og lovsanger!

Maria budskapsdag. Det er en viktig dag i kirkeåret, som jeg er blitt veldig glad i. Med den veves inkarnasjonsmysteriet både til forberedelsen av 'festenes fest', den strålende påsken og til julehøytiden. Med bebudelsen begynner menneskehetens forløsingshistorie.

Det er noe spesielt med Maria. Det kommer vi ikke utenom. Hun er ikke som andre kvinner. Den unge jødiske jenta bar Gud under kjolelivet.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det 'ja' den unge jødiske jenta ga til Guds kall. Det kostet. Ikke minst under graviditeten. Alle blikkene, hviskingen, spottordene. Men mest av alt lidelsen det var å se Jesus lide.

Jeg er blitt så inderlig glad i en julesalme av Arnfinn Haram, hvor koret lyder slik:

'Maria, Maria, visste du vel
alt som deg ventar: Sverd i di sjel,
naglar og tornar, blod på en kross!
Ofrast lyt Sonen, ofrast for oss'.

Dette er jo det profetiske ordet den gamle profeten og bederen Simeon gir til Maria:

'... ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd'. (Luk 2,35)

Men du verden - det må ha vært mye glede med denne graviditeten også!

Og forundring! 

Det er underlig dette, at Maria adstedkommer så mange sterke reaksjoner. Nesten uten unntak får jeg sterke reaksjoner når jeg kaller Maria for Gudfødersken. Det har sikkert sammenheng med at man knytter dette ordet til noe 'katolsk' eller 'ortodoks'. Men stans nå litt - kan Maria egentlig være noe annet? Hvis Jesus ikke er Gud kommet i kjød, hvem er Han da?

Uten Maria, ingen Frelser. Derfor priser vi henne salig. Som Bibelen sier vi skal gjøre. Selvsagt var Maria spesiell, hun var tross alt Jesu mor. Og Jesus selv drar omsorg for henne helt til det siste. Han ber Johannes ta vare på henne. Jeg undrer meg på om ikke ømheten en kan merke i evangeliet som han skrev, bærer preg av at han var så tett opp til Frelserens mor.

Jeg er framtiden din

 Da vi kom hjem fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i går kveld, kommer disse ordene til meg: 'Jeg er framtiden din!'

Jesus er både Alfa og Omega, begynnelsen og slutten!

De siste månedene har jeg kjent på en frykt i forhold til parkinson. Jeg har engstet meg for hvordan det vil gå med svelgefunksjonen, synet mitt, ustøheten, evnen til å gå for egen maskin. Og det er en grunn for det. Den siste tiden har jeg hatt synsproblemer og har ofte problemer med å svelge. Maten setter seg i vranga. Dette kommer i tillegg til sorgen over å ikke kunne bevege meg fritt utendørs. Bare sette seg i bilen og kjøre av gårde!

Det er menneskelig å være redd. Jeg kjemper mot parkinson hver dag og følgene av den, og vil forsøke å stå oppreist så lenge jeg kan. Derfor fortsetter jeg med å tale Guds ord der hvor jeg blir invitert.

Men av og til blir jeg redd, ikke minst for framtiden. Men så kommer altså Jesus meg i møte med disse ordene: 'Jeg er framtiden din!' Etter å ha fått disse ordene ble jeg så sterkt minnet om ordene fra Salme 17,15: "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse."

Vi finner Gud i den skjøre stillheten

 I dag blir det en liten pause fra fastebetraktningene over valfartssangene i Salmenes Bok. Årsaken er at May Sissel og jeg skal delta på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud denne helgen. På formiddagen i dag skal jeg innlede til forbønn for landet vårt, og på ettermiddagen skal jeg ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet.

Men jeg har oversatt noen linjer av Henri Nouwen, som vi tar med oss inn i helgen:

"Vi finner ikke Gud i bråket og ropingen, men i hjertets stillhet hvor Hans lys kan bli reflektert."

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 9

 "Neste år i Jerusalem!" Slik har lengselen fått sitt uttrykk blant jøder i diasporaen i tusenvis av år. Den tredje valfartssalmen, Salme 122, er skrevet av kong David, og begynner slik: "Jeg ble glad da de sa til meg: Jeg vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem. Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer!" (v.1-4)

Dette er en salme som helt sikkert ble sunget når pilegrimene så Jerusalem i det fjerne. Da gledet de seg, og danset. Salme 87 gir uttrykk for dette: "For om Sion heter det: Hver og en er født her. Den høyeste selv har grunnfestet byen. Herren skriver opp folkene og teller dem. Alle er de født her. De danser og synger: Alle mine kilder er i deg." (v. 5-7)

Jerusalem er ikke bare Israels udødelige og udelelige hovedstad, og en by full av bibelsk historie, men den er også fremtidsbyen, sentrum for Guds evige plan, ikke bare jødene, men hele menneskeheten. Det er hit, til oljeberget, at kongenes Konge og herrenes Herre, Jesus Kristus skal komme tilbake, sette seg på Davids trone og opprette tusenårsriket. Det kommer en dag da profeten Jesaja sine ord går bokstavelig i oppfyllelse: "I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han skal lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

Jeg glemmer aldri første gangen jeg ruslet gatelangs i Jerusalem. Hvilken glede! Særlig Gamlebyen og Vestmuren ( Klagemuren ), Oljeberget fascinerte meg. For ikke å snakke om Getsemanehagen og Gravhagen. Da kom jeg så nært de bibelske begivenhetene.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 8

Vi fortsetter vårt studium av Salme 121, og er kommet til vers 3-8: "Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter. Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skad deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid."

Salmisten som skriver Salme 121 har nettopp begynt på oppstigningen til Jerusalem. Han har forlatt Kedars telt og oppholdsstedet i Mesjek. Underveis på pilegrimsveien blir han mer og mer klar over sin egen utilstrekkelighet. Jo lenger han går oppover jo mer blir han klar over at han trenger hjelp. Veien har blitt mer krevende. 

Hvis du tror at du klarer deg på egenhånd, la meg da i all vennlighet fortelle deg at det ikke er et tegn på at du løper etter Herren. Bare de som ikke beveger seg i retning Herren føler jo ikke noe behov for hjelp. Men så begynner salmisten å løfte blikket opp over fjellene, og begynner å se oppover. La oss merke oss dette: vår hjelp kommer ikke fra våre omstendigheter, det som skjer rundt oss. Vår hjelp kommer ovenfra. 

 Gud er et mysterium. Han sover ikke og blunder ikke, men han hviler! Han våker over sitt ord, og han vokter sitt folk.

Herren er også så nær oss som vår egen skygge. Og han bevarer oss. Jeg vet ikke hva som er størst: å bli frelst eller å bli bevart. Begge deler er mirakler. Judas, en av Jesu kjødelige brødre, skriver i sitt brev: "Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser dem som er kalt, dem som er elsket av Gud, vår Far, og bevart for Jesus Kristus." (v.1) Jesus er inne på dette å bli bevart flere ganger i sin yppersteprestlige bønn i Joh 17: "Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett. Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt. Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg ennå er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål. Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du bevarer dem fra det onde." (v.11-15) 

"Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten." Under pilegrimsreisen kan vi bli utmattet av dagens gjøremål, og vi kan utsettes for nattens farer. Da er det trygt og godt og vite at: "Han skal bevare ditt liv." (v.7)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 7

 Fjellene har alltid hatt en dragende kraft over seg, for meg. Jeg elsker dem. Ragende, majestetiske, svimlende høyder. ensomheten. Stillheten. Og fjellblomstene er noe for seg selv. Blendende vakre, er de, og det er typisk Skaperen, å la dem gro og vokse der få ser dem. Det koster noe å ta seg dit de vokser. Nå er fjellturene over for mitt vedkommende, dessverre. Som rullestolbruker er de ikke så tilgjengelige som de en gang var.

Den ukjente forfatteren av Salme 121 har også et forhold til fjellene. I Salme 120 er det som om sjelen ser rundt seg og han som skriver den befinner seg i store vanskeligheter. Vender vi oss til Salme 121 derimot, ser vi ikke en som ser rundt seg, han ser oppover. Han har en annen blikkretning: "Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?" Salmisten har tatt et steg oppover. Husk at vi snakker om de såkalte oppstigningssalmene, og i det han ser oppover, finner han hjelp: "Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper." Herren skaper i oss en hellig utilfredshet midt i vår nåværende tilstand og denne hellige utilfredsheten får oss til å erkjenne at vi trenger å kjenne ham mer og lengte etter ham mer. Vi skulle alltid se til Herren og finne hjelp hos ham.

Det er interessant å lese Høysangen parallelt med disse valfartssalmene. Høysangen innledes med den inderlige Gudslengselen: "Å  om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" Og lengselen får sitt uttrykk med disse ordene: "Ta meg med! La oss løpe!" Enkelte bibeloversettere oversetter dette ordet slik: "Dra meg, og jeg vil løpe etter deg." Hvis vi har et ønske, en lengsel etter Herren, så vil vi erfare at Ånden drar oss til Kristus, for det er noe attraktivt med Kristi kjærlighet. Apostelen Paulus er inne på dette i 2.Kor 5,14-15: "For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at en er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem."

Det at vi dras mot Herren, er et verk av Den Hellige Ånd alene, men løpingen er opp til oss. Jeg minner igjen om ordene fra Fillipperbrevet: "Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet..."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 6

 Jeg trodde jeg var ferdig med å kommentere den første av de 15 valfartssalmene, nemlig  Salme 120, i den forrige artikkelen i denne serien. Den ble publisert torsdag i forrige uke. Men lørdag, i det jeg skulle begynne å gjøre notater til Salme 121, var det som om Herren stanset meg og sa: det er mer å lære! Og ved nærmere lesning av teksten, slo det meg at bekvemmelighet er en fiende av det åndelige livet.

Selve fundamentet i all kristen erfaring er at det må finnes et element av en åndelig tørst eller lengsel etter Gud selv! 

Det er lett for oss å bli værende på et og samme sted, og for å bli i bildet fra fra de bibelske tekstene, og slå oss ned i Babylon og bygge vårt hjem der, i stedet for å bryte opp og vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Herrens hus. Haggai 1,2-6 er et talende eksempel på dette: "Så sier Herren over hærskarene. Dette folket sier: Tiden er ikke kommet, tiden for å bygge Herrens hus. Da hom Herrens ord gjennom profeten Haggai: Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner? Men nå sier Herren over hærskarene: Gi akt på deres veier! Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette, drikker, men slukker ikke tørsten, kler dere, men blir ikke varme. Og leiekaren får sin lønn i en hullete pung." 

Hvis vi utvikler en bekvemmelighetsånd, vil det gjøre slutten på åndelige erfaringer. Vi vil aldri kunne stige oppover til en større enhet med Gud. Vi må be om en hellig uro, en hellig utilfredsstillelse slik at vi begynner å jage etter Gud. Ordene fra Salme 73 må bli målet for oss, det vi strekker oss etter: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden." (v.23-25) 

I Salme 120 befinner salmisten seg i fremmed land. Han befinner seg på feil sted: "Ve meg! Jeg er innflytter i Mesjek, jeg bor blant Kedars telt. Altfor lenge har jeg bodd blant folk som hater fred." (v.5-6) I stedet skulle salmisten ha oppholdt seg i det lovede land. Ved nøyere lesning forstår vi at dette er billedlig ment. Mesjek var en region mellom det Kaspiske hav og Svartehavet, og Kedar var etterkommere av Ismael, som hadde slått seg ned i den arabiske ørken. Salmisten kunne ikke være på begge steder samtidig, så dette er et bilde på å være på feil sted, når Gud ber oss om å bryte opp og følge ham utenfor komfortsonen.

fortsettes

Noen tanker om etterfølgelse i praksis

 Det er en setning i dagens evangelietekst som ikke vil slippe taket i meg, og det er denne: "Bort fra meg, alle dere som gjør urett." 

Deler av gårsdagen grunnet jeg på ordet 'urett'. Hva betyr det? I følge norsk Akademis Ordbok er dette substantivet ensbetydende med følgende: "lovløshet, det som rettslig og moralsk ikke er rett, for eksempel sosial urettferdighet, undertrykkelse eller urimelig, urettferdig behandling av noen."

Denne definisjonen av urett underbygges av en av denne søndagens lesetekster, Jesaja 55,5-7 hvor det heter i vers 7: "Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmennene fra sine tanker..."

Troen er ikke bare en bekjennelse. Den får bein å gå på. Den må leves ut i praksis, og leppenes bekjennelse må omsettes i nestekjærlighet, ellers er troen død. Vi bekjenner troen like mye med våre liv, som med munnen. Jakob, Jesu bror, sier det rett ut: Troen er død uten gjerninger! Og apostelen Johannes er inne på det samme i 1.Joh 4, 20-21: "Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror."

At tro og gjerninger hører sammen kommer tydelig fram i dagens evangelietekst, som er hentet fra Luk 13, 22-30. Jeg anbefaler deg å finne fram Bibelen din og lese denne teksten nå før du leser videre.

Jesus snakker om de som har hatt måltidsfellesskap med ham, og som har lyttet til hans undervisning. Rimelig nært, spør du meg! Likevel. Jesus svarer at han ikke kjenner dem! Det er sjokkerende, hadde det ikke vært fordi Jesus gir en grunn for dette: dette er mennesker som begår urett! 

Gud har et spesiielt for de marginaliserte, de fremmede, for enker og foreldreløse. Hvordan behandler vi dem? Hva gjør vi for dem? Det hjelper lite å sitte til bords med Jesus, om vi behandler mennesker urettferdig. Da vedkjenner han oss ikke. Det er en kamp å kjempe, sier Jesus: "Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og dere blir stående utenfor og banker på og sier: Herre, lukk opp for oss, da skal han svare: Jeg vet ikke hvor dere er fra..."

Skrøpelighet og underet i de tomme hender

 Dette bildet griper meg så sterkt hver gang jeg ser på det. Jeg har det liggende i Bibelen min. Det er et bilde av kopternes pave Shenouda III, som døde for noen år siden. Det er en hel preken i seg selv. Det viser en mann med stor skrøpelighet, i forbindelse med et av pavens mange sykehusinnleggelser mot slutten av livet. For meg personlig er bildet et uttrykk for overgivelse og full tillit. Det sier noe om svakhetens teologi og underet i de tomme hender. For vi har jo ikke noe annet å komme med enn to tomme hender som løftes i tilbedelse.

Derfor ber jeg: "Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel."

Men det er nok, for din lengsel etter Gud er Guds lengsel i deg. Tomme hender er det beste tegnet for tro, for tro er nåde. Bare nåde.

Dagens Purim i profetisk lys

 Årets Purim-feiring kan vise seg å være mer profetisk enn vi aner! Den begynte ved solnedgang i går, 13.mars og fortsetter ut over sabbatens begynnelse 14.mars, altså i dag. Da startet også den såkalte Ester-fasten, en av seks offentlige faster i Jødedommen. 

Israel vil under Purim minnes en tid hvor de var i fangenskap i Persia, våre dagers Iran, hvor det fant sted en sammensvergelse hvis mål var å utrydde jødene. 

I år sammenfaller Purim med et himmeltegn, nemlig en blodmåne. Faktisk er denne eclipsen en av tre himmelfenomener, som alle finner sted under Purim, tre år på rad: 2024 - en lunar eclipse eller en måneformørkelse, 2025 - en blodmåne, og 2026: nok en blodmåne. Blodmåner er nevnt i Bibelen, hos profeten Joel i 3,3-4: "Jeg setter varsler på himmel og jord, blod og ild og røyksøyler. Solen forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende."

Er dette et profetisk tegn fra Herren om at noe vil finne sted nå og neste års Purim? Et israelsk angrep på Iran? Jeg vet ikke. Men The Times of Israel kunne 6.mars i år fortelle at det israelske flyvåpenet øvde sammen med piloter fra det amerikanske flyvåpenet med deres B-52 bombefly, med tanke på et angrep på Irans kjernefysiske anlegg i nær framtid.

Purim finner sted i måneden Adar, som er et persisk ord for ild! Adar var måneden da jødene ble reddet fra utryddelsen, og er derfor en måned fylt av glede og jubel.

Visste du at det andre jødiske tempel ble finansiert av Persia, og fullført i måneden Adar: "Judeernes eldste bygde og hadde god framgang ved profetiene til profeten Haggai og Sakarja, Iddos sønn. De fullførte byggingen etter befaling fra Israels Gud og etter perserkongene Kyros, Dareios og Attaxerxes. Huset ble ferdig den tredje dagen i måneden Adar i det sjette året Dareios var konge." (Esra 6,14-15) 

I følge Esters bok var det under perserkongen Xerxes regjeringstid at prins Haman som i rang var nest etter kongen, at det ble iverksatt onde planer mot jødene i den hensikt å utrydde dem. Haman var en direkte etterkommer av Agag og Amalek, Israels svorne fiender. De onde åndsmakter disse representerer er i full virksomhet i dagens Persia, Iran. De roper død over Israel, og utgjør den største trusselen til selve Israels eksistens som nasjon. 

Utryddelsen av jødene skulle finne sted i måneden Adar. Derfor er denne måneden spesiell i jødefolkets historie da som nå. 

En høyreist galge var Hamans masseødeleggelsesvåpen. Rakettoppskytningsrampene til Iran, og deres samarbeidspartnere er våre dagers.

Haman er et bilde på Antikrist. Han hadde ti sønner. Antikrist skal regjere med ti konger, jfr. Åp 13. Dyret eller Antikrist vil erklære krig mot de hellige, på samme måte som Haman erklærte krig mot Guds utvalgte folk, jødene. 

Profeten Daniel forteller oss om en territoriell åndsmakt som kalles "fyrsten over Persia". Den lever i beste velgående. 

Årets Torah lesning for Purim er hentet fra 2.Mos 17, 8-16. Tilfeldig? Kanskje ikke. Slå opp selv så vil du se.

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 5

 Vi har nå kommet til den første av de 15 valfartsalmene, nemlig Salme 120. Hvem som har skrevet den vet vi ikke, men flere bibelforskere antar at det er kong David, og at foranledningen er når David bringer Paktens Ark opp til Sionfjellet. Skriften forteller oss at David bar på en sterk lengsel etter Herrens Ark. Årsaken til dette er at Arken representerer Herrens herlighet og Guds nærvær. 1.Krøn 13 forteller oss hvordan David "samlet hele Israel fra Sjihor i Egypt til Lebo-Hamat for å føre Guds paktkiste opp fra Kirjat-Jearim".Det hebraiske ordet som er brukt for å beskrive denne hendelsen er det samme ordet som brukes om å 'stige opp' som brukes om oppstigningen til Jerusalem. Derfor er det rimelig å anta at Salme 120 ble skrevet ved denne anledningen.

Salme 120 begynner der hvor enhver erfaring med Gud begynner, nemlig med en lengsel: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Herre, berg meg..." 

Det hele begynner med et rop, en lengsel, et ønske som stiger oppover. Det er sjelen som er i vanskeligheter, og sjelen lengter etter noe, den lengter etter utfrielse. Her har den som skrev salmen oppholdt seg på fremmed jord, "i Mesjek og blant Kedars telt"- som er et landområde i Lilleasia, sørøst for Svartehavet. Kedar var et av nomadefolkene i ørkenen. Vi finner dette folket beskrevet blant annet i Høysangen 1,5 og i Jesaja 42,11. Salme 120 beskriver et menneske som er i nød, og som roper til Gud i sine prøvelser. Den som skriver salmen har satt sin lit til at Herren hører hans rop. Han ble angrepet av ondskapsfulle mennesker som satte ut rykter og som lyver om ham.

Alt begynner med en lengsel. Hvis vi ikke har noen lengsel, hvis vi ikke har noe håp, så kan det ikke bli noen framgang. Bare når Herren har skapt en lengsel i oss etter endring og etter ham selv, kan vi bevege oss framover. Denne lengselen må Den Hellige Ånd skape i oss. Bare Ånden kan gjøre dette, ikke oss selv. 

Denne lengselen beskrives så godt i Høysangen, som nettopp begynner med den djupeste lengselen av alle, nemlig lengselen etter Herrens berøring: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" (Høy 1,1) Vi finner den samme djupe lengselen hos den ukjente salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt?" (v 1-2) 

Jomfruen i Høysangen hadde allerede et begynnende forhold til sin elskede, men det var et rop, en djup lengsel etter mer, etter hans nærvær. Hun lengtet etter hans kyss, etter å bli berørt, etter å kjenne ham mer, etter å ha en djupere relasjon med ham. Måtte Gud skape den samme lengselen i oss etter Herren selv.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 4

 Enkelte bibelforskere hevder at de 15 salmene som utgjør 'Sanger til festreisene' var sanger som ble sunget av pilegrimer som dro opp til Jerusalem i forbindelse med de årlige høytidene. I følge 2.Mos 23,14-17 leser vi at det var Herrens befaling at alt hankjønn og barn skulle tre fram for Herrens ansikt tre ganger i året. I det pilegrimer fra hele landet reiste opp mot Jerusalem, møtte de noen ganger hverandre langs veien og det kunne bli store folkeansamlinger. Mens de gikk, kunne de bryte ut i sang. Disse 15 sangene ble som deres sangreportoar i det de besteg åskammene, steg opp fra dalførene opp til Jerusalem og Sionfjellet. Denne ideen blir støttet av Salme 122,3-4: "Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer! Det er en lov for Israel å prise Herrens navn." 

Andre bibelforskere mener å vite at disse 15 salmene ble sunget av prestene i tempelet, og tempelet hadde som kjent trapper, og de 15 salmene kan være salmer som ble sunget når man steg opp til tempelet. Dette understøttes av ordene fra Esekiel 40, hvor vi leser om syv trappetrinn i forbindelse med forgården og åtte trappetrinn i forbindelse med det aller helligste, til sammen 15 trinn og det er 15 salmer. 

Og det finnes også bibelforskere som hevder at disse 15 oppstigningssalmene ble sunget av en rest av Israels barn som hadde returnert fra fangenskapet i Babylon. Denne resten som la ut på en reise etter 70 års fangenskap sang disse sangene på vei til Jerusalem. Salme 126 synes å understøtte en slik tanke: "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade." (v 1-3) 

Uansett hva som er salmenes opprinnelse, er de alle sanger som uttrykker åndelig erfaring. De beskriver trinn for trinn en oppstigning til Gud, som må bestiges trinn for trinn. Disse 15 salmene kan bli til enorm hjelp langs pilegrimsleden. Noen ganger oppmuntrer de oss. Noen ganger rettleder de oss. Og noen ganger styrker de oss.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 3

 Jeg klarer visst ikke helt å slippe tak i ordene fra Filipperbrevet kapittel 3 i denne innledningen til disse betraktningene over de 15 salmene som utgjør 'sanger ved festreisene'

Denne gangen stanser jeg ved vers 12: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det..."

Vi må passe oss så vi ikke utvikler en holdning av at vi har ankommet målet allerede. Hvis vi har denne mentaliteten, vil vi ganske raskt oppdage at vi står stille i vår åndelige utvikling. Det kan til og med hende at vi går bakover, når vi egentlig skulle gå framover. I følge apostelen Paulus skal vi alltid jage mot målet, vi er alltid på vei oppover.

Veldig ofte mens vi avanserer framover gjør vi ofte følgende erfaring: vi finner oss selv isolerte og alene. Hvorfor? Fordi åndelig erfaring er personlig, faktisk veldig personlig. Men det er likevel en side av dette vi ikke må glemme: den kristne livsreisen har også en annen dimensjon med seg: vi reiser sammen med andre. Det er en felles reise. Du går ikke gjennom det du går gjennom alene. På den ene siden er det det din opplevelse at du står helt alene, og alt det som skjer er intenst personlig, og du gjør som vi leser om i den første sangen ved festreisene, nemlig Salme 120,1: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg." Men etter hvert vil du oppdage at mange andre har gjort samme erfaring som deg. Og dette er årsaken til at innholdet i disse 15 valfartssalmene har felles troserfaringer.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 2

 'Sanger ved festreisene', kan også oversettes med: 'sanger ved oppstigning', for man går alltid opp til Jerusalem, som ligger på et høydedrag. Oppstigning i betydning steg, klatre oppover, stige opp. Noen mener å se at i disse 15 salmene finnes en gradvis oppstigning i selve strukturen. Et vers legger fundamentet for det neste som en stige. Andre har notert seg at mellom disse 15 salmene bygger den ene salmen på den andre slik at man gradvis stiger oppover, inntil toppen nås.

Er ikke vårt åndelige liv å ligne med en slik oppstigning. De åndelige erfaringer vi gjør med Herren kan beskrives som forskjellige nivåer, som en serie med steg, på varierende nivåer. Vi når ikke målet med det samme. Fra første dagen vi lærte Herren å kjenne har vi gått gradvis oppover, og det fortsetter vi med livet ut. Det kristne livet er en kontinuerlig vandring framover og oppover. Vi tar pauser, men blir ikke stående stille. For hvis vi blir stående stille i en erfaring eller på et nivå, vil vi finne at vårt åndelige liv lider og vi blir frustrerte. Vi skulle derfor alltid strekke oss framover. Akkurat slik Paulus oppfordrer oss til i Fil 3,13-14: "Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som ligger foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus."

Vi merker oss ordene: 'strekker meg etter' og 'jager fram mot målet'. Her er ingen passivitet å spore.

Jeg tror vi i disse 15 salmene finner prinsipper og steg videre på veien. Fra det øyeblikket vi bestemte oss for å følge Jesus begynte vi å bevege oss framover og oppover inntil vi en dag er hjemme hos Gud.

Et godt eksempel på dette er historien om israelsfolket, hvordan de etter å ha opplevd hvordan Gud reddet dem ut av Egypt, la ut på en vandring. De forlot Egypt som Herren av hærskarenes hær og marsjerte framover. De dro ut uten å vite hvor de skulle. Men fra Guds side var det annerledes. Når Gud førte dem ut av Egypt hadde han i tankene et land, Kanaan, som selve Løfteslandet. Israelsfolkets historie er en historie om hvordan de slo leir og brøt opp fra leiren. Hvis du leser 3.Mos 33 nøye, vil du finne ut at det er en opptegnelse av stadige oppbrudd. Fra utgangen av Egypt og fram til de kom fram til grensene av Kanaan, er det ganske nøyaktig 40 oppbrudd fra der hvor de slo leir. De fikk ikke Guds tillatelse til å være på et sted lenge. Noen ganger dreide det seg om noen få dager, andre ganger noen uker eller noen få måneder, før Gud ba dem om å bryte opp. Slik er det også med oss.

fortsettes

I lidelsens skole - vårt eget Getsemane

 

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den som aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest kan smake sitt eget selvblivs død."

Disse verselinjene fra 1800-tallets svenske hellighetsforkynner Emil Gustafsson kom til meg i morgentimene denne første søndagen i fastetiden, hvor evangelieteksten er hentet fra Matt 26,36-45. Evangelieteksten handler om Jesu bønnekamp i Getsemane.

En av lesetekstene fra dagen er hentet fra Hebreerbrevet og gir oss et sjeldent innblikk i Jesu bønnekamp: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham." (Hebr 5,7-9)

Hvem kan fullt ut forstå Getsemane, er Oljepressen, som er navnets egentlige betydning? Ingen kan fatte dens dybder, vi kan bare ane. Getsemane er lidelsens skole, der Gud utdanner sine betrodde venner. Vi må alle innom vårt personlige Getsemane, hvor vi sønderknuses. I Salme 51,19 leser vi følgende: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."

Jesus tar med seg disippelflokken sin til Getsemanehagen, et sted hvor han ofte pleide å be når han oppholdt seg i Jerusalem. Blant de 12 velger så Jesus ut tre. De har dannet den indre kretsen, og var også med opp på Forklaringens berg. De får beskjed om å våke og be, men Jesus kjemper sin ensomme kamp i Getsemane. Men de sovner de også. Ånden er villig, men kroppen er svak. Den åndelige søvnen er farlig, og kan bysse oss alle i søvn. Det er mulig å sovne i våkenettene. Men Jesus river de tre ut av søvnen, og er tydelig skuffet over dem. Kunne dere ikke våke, selv en time med meg? Også i dag, i denne vår tids Getsemane-time kaller Jesus oss til å våke med ham. Må han finne oss våkne.

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 1

 Salmenes bok er en samling - en guddommelig samling - av de uttrykkene for åndelige erfaringer erfart av Guds folk gjennom alle tider. I denne guddommelige samlingen av 150 salmer finner vi en egen gruppe av 15 salmer som har fått fellesbetegnelsen 'sanger ved festreisene'. Dette er Salme 120-134. I fastetiden som vi nettopp har innledet vil disse 15 salmene danne rammeverket for noen personlige betraktninger.

Utgangspunktet for disse betraktningene har jeg funnet i Fil 3,13-16: "Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud i det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare så langt vi er kommet, fortsette i samme spor."

"og jager fram mot målet..." Apostelen Paulus beskriver kristenlivet som et løp. Det gjør han her i Filipperbrevet, og det gjør han også når han skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort." (1.Kor 9,24-27) Litt av en fastetekst, spør du meg. En idrettsmann eller idrettskvinne må forsake mye. Det er ikke annerledes for en kristen. Men vi må ha målet i sikte, vi løper ikke uten mål og mening. Vi løper for å vinne seiersprisen, vår himmelske belønning. Har man målet i sikte, er det lettere å betale omkostningene!

Vi skal i dagene som kommer se nærmere på hva vi kan lære om dette løpet i de 15 salmene som utgjør disse sangene til festreisene.

fortsettes

Korsmerket

 Jeg har som baptist et annet dåpssyn enn Den norske kirke.. Det var en av årsakene til at jeg valgte å melde meg ut av dette trossamfunnet på slutten av 1970-tallet og lot meg døpe på bekjennelsen av min tro, 25.september 1979 med full neddykkelse i iskalde Mjøsa. 

Men det er noe svært vakkert i dåpsliturgien til Den norske kirke, hvor det heter:

"Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham..."

Korsmerket. Jeg er korsmerket. Jeg tilhører en annen, nemlig Jesus. Jeg er kjøpt og betalt for med Hans dyrebare blod. For å uttrykke det med apostelens Paulus: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,19-20)

I går var det Askeonsdag, en dag til minne om vår egen dødelighet, hvor vi blir tegnet med et askekors i pannen. Korsmerket. Askeonsdagen innleder den 40 dagers lange fasten som munner ut i den strålende påskedagen. ¤0 dager til stille refleksjon, faste, bot og omvendelse. Hvilken gave! Paulus har mer å si om det korsfestede livet i Galaterbrevet, og vi avslutter dagens lille refleksjon med ordene fra Galaterbrevet 6,14: "Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden."

Kom, Herre Jesus, kom!

 Gud, kle oss i din rettferdighetskappe, dekk vår nakne, bare hud, vern oss mot de glupske ulver - det er natt og det er mørkt.

Drønnet av hover kommer nærmere, shofarer høres i natten. Det går som et ekko over Migiddosletten. Midnattsropet lyder: Se, Brudgommen kommer, gå ham i møte.

Lyset fra oljelampen flakker: er det olje nok, så det holder natten ut?

Min djupe lengsel er denne: kom, Herre Jesus, kom!

Daggryet varsler en evighet. Døden er ødelagt, av Lammet.

Gjøvik den 5.mars 2025

Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er den store veveren

 "Må vevernes Herre hjelpe deg til å holde ut, nå og alltid. Må han gjøre det dag og natt, i glede og i sorg, i svakhet og i styrke, helt til den salige stund da verket kan betraktes i himmelens lysende sol og englene gleder seg over dets klarhet, letthet, skjønnhet og friskhet."

Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel.

- Martin Lönnebo i boken: Veven, Verbum 2003, side 18.

Se, vi går opp til Jerusalem ved disse påsketider

 Jeg klarer ikke helt å slippe evangelieteksten for Fastelavnssøndag. Det er tre ting i teksten jeg merket meg: 

1) "Han tok de tolv til side..." (Luk 18,31) Som disippel må du regne med å bli tatt til side av Mesteren. Han har noe å si deg. 

2) "Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke noe av det han sa." (v.34) Det er ikke alt vi forstår, og det er så befriende. Nå har disiplene vært sammen med Jesus i nesten tre år. Likevel har de spørsmål. Det er jeg i grunn glad for. Det gjør det lettere for meg å stille spørsmål. Nå har jeg fulgt Jesus siden 1972, og spørsmålene blir ikke færre med årene. Jeg har stadig noe nytt å lære sammen med Jesus.

3) "...og alt det som profeten har skrevet om Menneskesønnen skal gå i oppfyllelse." (v.31) En av lesetekstene for Fastelavnssøndag er Jesaja 52,13-15: "Se, min tjener skal ha fremgang, han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy. Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå." Dette er en av mange profetier som gikk bokstavelig i oppfyllelse ved Jesu lidelse og død.

Nå, i dag mandag 3.mars, starter for alvor oppstigingen til Jerusalem for denne påsketiden og vi har startet på den 40 dagers lange fastetiden.

Festen før fasten

 Vanligvis var det forbundet med glede og fest å gå opp til Jerusalem. Ikke så denne gangen.

Evangelieteksten for Fastelavnssøndag 2025 er hentet fra Lukas 18,31-34: "Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp. Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." 

Valfartssanger - eller 'sanger under festreisene', ble sunget når man gikk opp til Jerusalem i de bibelske høytidsdagene. Det er 15 i tallet, fra Salme 120-134. Denne gangen var det annerledes. To ganger tidligere hadde Jesus forsøkt å tale med sine disipler om hva som ventet dem når de gikk opp til Jerusalem. Han forberedte dem på lidelse og død. Men de ville ikke høre snakk om det. Lukas forteller at de ikke forsto det som skulle skje. Matteus, i Matt 16,21 flg, skriver at de ikke ville høre om lidelse, mens Markus, i Mark 10,32 flg, forteller at disiplene var oppskaket.

Vi er vel ikke annerledes vi heller, enn det disiplene var. Vi vil ikke høre om lidelse og død vi heller. Vi vegrer oss. Men Jesus kom ikke utenom lidelsen og døden på korset. Uten lidelse og død, ingen frelse for menneskeheten. 

Fastelavnssøndag er blitt kalt festen før fasten. Den er innledningen til den 40-dagers fasten eller Den store fasten som den også blir kalt. Fastetiden er en gave kirken har gitt oss til stillhet, undring og refleksjon over etterfølgelsens pris og omkostninger, og i den hører lidelsen med. En sann Kristi etterfølger tar korset sitt opp hver dag for å følge etter Jesus på hans vei til Golgata. Den ender i Jesu død på korset. Men det stanser ikke der, korset leder videre til den strålende Påskedagen, da Jesus ødela døden en gang for alle. 

Oppstandelsen feirer vi hver søndag, derfor kalles dagen 'festen før fasten', med stor glede. La oss disse 40 dagene som ligger foran oss, med start på Askeonsdag, følge Jesu fotspor til korset og til den tomme graven.

Sitte og titte

 

"Tenk hvor stor del av livet vårt vi bruker på å sitte! 'Sitt stille!' er noe av det første vi hører som barn. Som Guds barn er det en stor nåde å bare få sitte stille foran Ham. Å bare sitte og titte.

'Alles øyne venter på deg.' (Salme 145,15)

Å siie og titt uten å gjøre noe, uten å tenke og planlegge, uten å vente på noe eller å forvente seg noe, er det enkleste i verden - og derfor også det vanskeligste. Mange av oss lærer aldri å sitte stille, å bare sitte og titte, stille og rolig. Likevel gjelder apostelen Peters ord for alle Guds barn: 

'Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn.' (1.Pet 3,4) 

Hvis vi har somlet bort dette vidunderlige smykket, eller forlagt det et sted på reisen gjennom livet, er det bare å sette seg ned og bli sittende en stund. Da begynner vi å ane at det ikke kan være helt forsvunnet eller borte."

- Anders Arborelius. St.Olav forlag 2024, side 109-110.

Åndelig tørst

 "Gud tørster uendelig mye mer etter meg enn jeg etter Ham. Likevel er min tørst. som ofte fester meg ved det som er mindre enn Ham, alltid et avbilde av hans tørst. Min egen tørst kan aldri stilles her på jorden. Uansett hva jg lengter etter, blir jeg aldri fornøyd. Jeg er aldri helt tilfredsstilt. Ingenting kan slukke tørsten. Kan vel noe peke tydeligere på at jeg er skapt for deg alene, enn den umettelige tørsten som Du har lagt inn i hjertet mitt? Men jeg er bare et kar. Og karet er der kun for å fylles. Du gjør mer enn Du lover."

- Anders Arborelius: Hverdagsmystikk. St.Olav forlag 2024

"Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster."

- Dag Hammarskjöld

Jesus er utstrålingen av Guds herlighet

 Det er sider ved Gud som er skremmende og uforståelig, blant annet hans hellighet, renhet og hans vrede. Noen ord fra Hebreerbrevet har blitt til stor hjelp for meg den siste tiden: "Mange gange og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Han har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er utstrålingen av Guds heerlighet og bildet av hans vesen..." (Hebr 1,1-3a) 

Gud har fått et ansikt i Kristus. Slik Jesus er, slik er Gud. Eller som Hebreerbrevets forfatter sier: "Han er utstrålingen av Guds herlighet og bilde av hans vesen." Dette gir trygghet og hvile. 

Men Hebreerbrevets forfatter skriver også at: "For ved ham skapte han verden." Kardinal Anders Aborelius skriver om dette i sin nye bok 'Hverdagsmystikk', utgitt på St.Olavs forlag: "På en skjult måte forblir Skaperen nærværende i det Han skaper. Alt som finnes, gjenspeiler Ham på en eller annen måte, Likesom en kunstner legger sjelen sin i det han gjør, legger Gud ned noe av seg selv i det han skaper. I alt finnes det et spor, en likhet, et Nærvær. Derfor kan alt det skapte tale og synge om Skaperen - ikke påtrengende og overtydelig, men diskre og skjult." 

Vårt livs seilas

 "Hvis du begynner å gjøre det gode, vend deg ikke om, for fienden vil sinke deg. Det er heller han som skal maktstjeles enn din utholdenhet. De som legger ut på en seilas når vinden er gunstig, kaster ikke lasten over bord på grunn av sterk og plutselig motvind. Nei, de kjemper mot bølgene og holder roret fast. Slik også med oss.

Hvis en voldsom vind reiser seg, la oss sette vår lit til korset, ikke seilene, og slik styre utenom all fare." 

Hl.Synkletika. Fra "Ord fra ørkenen", oversatt av Kari Vogt, Veihuset Forlag 1984