Boten - det salige liv

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag:

Salme 113

De fire søndagene i adventstiden har alle fått navn. Den første heter: Kongens adventssøndag. Den andre: Forventningens adventssøndag. Den tredje, som er i dag: Botens adventssøndag og den fjerde: Gledens adventssøndag.

Det er gode knagger å henge ting på i disse ukene som kulminerer med Kristi fødselsfest. 1.juledag. På disse knaggene kan vi henge ting på som vi kan bruke for å forberede oss på Hans komme. Vi trenger denne langsomme rytmen som adventstiden inviterer oss til, hvor vi innbys til å dvele ved Frelsesmysteriet. Guds menneskevorden, for å bruke et veldig gammeldags ord. Guds menneskevorden er et annet ord for et annet vakkert ord kirken har gitt oss: Inkarnasjonen. Det handler jo om at Gud kler seg i menneskelig skikkelse, og tar bolig iblant oss. Eller for å sitere bokstavelig det som vi leser i Joh 1,12, Jesus kom og ‘slo opp sitt telt i blant oss.’

Midt i denne forventningens tid inviteres vi til å gjøre bot. Det er også et ord som har gått av moten. Og for noen minner det kanskje om den såkalte mørke middelalder, selvstrev og gjerningskristendom. Men det er ikke noe av dette jeg skal snakke om i formiddag. Jeg skal snakke om noe som setter mennesker fri! Om dette forunderlige som kalles: syndernes forlatelse.                                                                            

Store Norske Leksikon definerer ordet ‘bot’ brukt i religiøs betydning, slik: “Gjenopprettelse av et forhold til Gud som er ødelagt av synd eller på annen måte, ved at det foreligger en erkjennelse av skyld.”                                                                     

Det finnes en underlig lære som sprer seg i visse kristne kretser i dag, hvor det heter at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Men jeg har ennå til gode å møte et menneske som ikke synder. Kjenner du noen? Og mange gjør seg den erfaringen at jo lenger de lever med Herren, og jo nærmere de lever med Herren, jo mer kommer de til den erkjennelse som Peter kom til i møte med Jesu hellighet: “Gå fra meg, for jeg er en syndig mann.” Og det stemmer også dårlig med den erkjennelsen som apostelen Paulus levde med. Hør bare:

Ca år 59 beskriver han seg slik: “Den ringeste blant apostlene” (1.Kor 15,9)

Ca år 64: “Den minste av alle hellige.” (Ef 3,8)

Ca år 65: “Den største av syndere.” (1.Tim 1,15)

Om apostelen Paulus kaller seg ‘den største av syndere’, hvem er da jeg om jeg sier at jeg ikke lenger har synder å bekjenne?

En som har betydd mye for mitt kristenliv er Edin Løvås. I en av de mange samtalene jeg hadde med ham fortalte han en historie fra sine eldre dager. Edin hadde besøkt en mann som lå på sykehuset. En tid hadde han blitt så minnet om en synd fra hans barne- og ungdomsår og ble urolig for dette. Du vet, en av Den Hellige Ånds oppgaver er å overbevise om synd. Det er Jesus som sier dette i Joh 16,8: “Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.”

Mens han var på vei ut av sykehuset passerte han døra til sykehuspresten og tenkte: Jeg vil skrifte - altså bekjenne mine synder, og banket på døra. Ut kom det en ung prest, forteller Edin, som ble ganske så overrasket når Edin spurte om han kunne ta imot et skriftemål. Den unge presten stammet frem et ‘ja’, Edin gikk inn, bekjente sin synd og så kunne Edin fortelle: Jeg ble fylt av en overveldende glede når presten tilsa meg mine synders nådige forlatelse i Den treenige Guds navn. Presten på sin side ble nok veldig overrasket over at en gammel mann kunne bli så glad, fortalte Edin på sin karakteristiske måte.

Det er dette boten handler om! Overbevisning om synd, erkjennelsen av egne synder, syndens bekjennelse som gir syndernes forlatelse.

Det finnes noe som heter syndenød. Det er et genuint verk av Den Hellige Ånd. Et godt eksempel på dette er det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem. I forbindelse med Peters sterke pinsepreken heter det i Apg 2,37: “Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre.” Det greske ordet som er brukt for ‘stakk’ kan også oversettes: “gjennombore”, “ramme hardt hjertet eller samvittigheten”.

Slikt kan ikke noe menneske gjøre. Dette er Den Hellige Ånds gjerning. Ånden kan gjennombore ens hjerte, og det som da skjer er at vi ser vår synd og forstår at vi må bekjenne den.

Høsbjør Hotell, som ligger noen få kilometer herfra, var for drøyt 80 år siden, et samlingssted for en særegen vekkelse blant politikere, skuespillere, forretningsfolk, forfattere. Vekkelsens kjennetegn - og det var mange som ble berørt av den og kom til tro - var de såkalte fire absolutter: absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet.  Dette var som et sjelespeil hvor man prøvde seg selv innfor Gud og det førte til at man ærlig bekjente sin synd for Gud og mennesker, der det var nødvendig å gjøre opp overfor et menneske.

Einar Lundby, som var lege her i Brumunddal, ble sterkt berørt av denne vekkelsen. Han og alle andre som var berørt av den snakket mye om det å leve i lyset. Det begrepet hadde de fra selveste kjærlighetens apostel, Johannes.

1.Joh 1,5-10

Lundby visste som lege at det er god sjelehygiene i det å bekjenne sine synder. Legge dem fra seg. Og få del i syndernes forlatelse. Det å bære på ting som man vet skulle ha vært bekjent tærer på marg og bein. David opplevde dette. Han beskriver det slik i:

Salme 32,1-4

Merk deg ordene i vers 4: “For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke.” Hva er dette? Det er det samme som de opplevde på pinsefestens dag: syndenød.

Men vi skal lese videre: v. 5

På 1930-tallet fantes det en sykehusprest på Lovisenberg sykehus i Oslo som het Peder Olsen. Denne Peder Olsen, som har skrevet flere gode bøker, blant annet om helbredelse ved bønn, har også skrevet en bok om det private skriftemålet. Der skriver han blant annet følgende: “Mangler skriftemålet kan det føre til stor skade både for den sjelelige og legemlige sunnhet.” (Peder Olsen: Det private skriftemål, Lutherstiftelsen, side 33).

Men skriftemålet er også mer eller mindre blitt borte fra våre sammenhenger. Kanskje fordi noen forbinder dette med noe katolsk. Men det er bibelsk! Jesus selv innstiftet det.

Joh 20,23

Alle burde ha noen de kan bekjenne sine synder for. Jakob, Jesu bror, sier det slik: “Bekjenn derfor deres synder for hverandre, og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.”

Holder det ikke å bekjenne sine synder for Gud? Jo, men av og til trenger vi å ansvarliggjøre oss selv og bekjenne for et annet menneske. Da er det ikke så lett å falle tilbake i gamle synder og vaner. Og av og til har vi syndet mot et menneske og trenger å bekjenne vår synd overfor det mennesket vi har krenket.

Hebreerbrevets forfatter torpederer den nye nådelæren som sier at vi ikke har synder å bekjenne med disse ordene, fra Hebr 12,1: “Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss …”

Det er dette som er så befriende med skriftemålet - med det å bekjenne sine synder for en som på vegne av Herren Jesus kan tilsi oss våre synders nådige forlatelse - at vi kan ‘legge av alt som tynger’. Da forsvinner en tung bør og vi blir frie.

Skriftemålet, som er innstiftet påskedagen, er egentlig en vidunderlig og dyrebar påskegave! Det er virkningen av Jesu død og oppstandelse. Når Jesus taler med Emmusvandrerne og Han åpner ‘deres forstand så de kunne forstå Skriftene’, sier Jesus, slik det gjengis av Lukas i Luk 24,46-47: “Og han sa til dem: Så står Skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…”

Er det ikke vidunderlig?! Kun Jesus har mulighet til å tilgi oss våre synder og dette budskapet: omvendelse og syndenes forlatelse må forkynnes for alle folkeslag.

Finnes det noe større enn dette? Å få sine synder tilgitt. Nei, noe større enn det finnes ikke. Jeg tenker på denne store gaven når jeg leser ordene til den ukjente salmisten i Salme 113, som vi leste innledningvis.

Den ukjente salmisten beskriver en Gud som bøyer seg ned. Som vi leste i vers seks:

“han som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden”.

Det er dette som skjer når Kristus i følge Kristushymnen i Filipperbrevet, “uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.”

Dette er Gud som ser så djupt ned, som bøyer seg til jorden. Profeten Jesaja sier det slik i Jes 57,15: “For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig. I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende.”

Det er denne Gud som bøyer seg ned, som “reiser den ringe av støvet, og løfter de fattige fra søppelhaugen.” (v7)

I vakre Magnificat, Marias lovsang som hun synger etter at hun hadde truffet Elisabeth oppe i fjellbygdene i Juda, og som Lukas gjengir i Luk 1,51-54, så er det denne sannheten Maria løfter frem: “Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han han tomhendte bort. Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn…”

Jeg blir så grepet av dette bildet som den ukjente salmisten gir av oss av en Gud som bøyer seg ned. Det er det samme bildet Moses gir oss i begynnelsen av 2.Mosebok. Der leser vi i 2.Mos 3,7-8: “Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene og jeg vet hva de lider. Nå har jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd …”

Men det er mer! Gud ser ikke bare ned for å registrere hva som skjer. Han gjør noe, slik også Moses skriver her.  Den ukjente salmisten skriver: Han reiser opp og løfter.

Slik er Guds møte med mennesket! Den som ligger nede, den ringe, den fattige, reises og løftes opp. Gud gir mennesket tilbake sin verdighet når Jesus dør på korset og soner for alt det som undertrykker mennesket. Han reiser den ringe av støvet.

Men det er mer! I vers 8 leser vi: “for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster.”

Vet du, dette begeistrer meg veldig. Det finnes en fantastisk fortelling hos profeten Sakarja.

Sak 3,1-5

Dette er jo et fantastisk bilde på hva som skjer når vi gir vårt liv til Herren og Han begynner sitt forunderlige nådeverk i våre liv. Han tar vår misgjerning bort og kler oss i høytidsklær.

Det er jo dette Jesaja profeterer om i Jes 61 og som er en del av det skriftavsnittet som Jesus siterer deler av i synagogen i Nasaret. De ordene Jesus ikke siterer er disse, men de er likevel en del av det Nådens år som Han proklamerer:

“... til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledens olje istedenfor sorg, lovprisningens drakt istedenfor en avmektig ånd.”

Det kaller jeg en real byttehandel.

Som gode nordmenn er vi ikke vant til å tenke stort om oss selv! Janteloven sørger for det. Første bud i den setter oss på plass: “Du skal ikke tro at du er noe.”

Guds ord sier noe helt annet. Hør bare: “Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, der som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.” (1.Pet 2,9-10)

Tenk det du, en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk! Vi må ikke tenke smått om Herrens forløste! Vi er borgere av et nytt rike, alle vi som har gått over fra døden til livet, fra mørkets rike til lysets rike. Og i dette riket er den ringe og fattige blitt til et kongelig presteskap, og Herren selv har tatt av oss de skitne klærne og kledd oss i høytidsklær!

Hører jeg et aldri så lite halleluja?

Det er en beretning i evangeliene som den siste tiden har talt så sterkt til meg personlig.

Luk 7,36-50

Denne kvinnen hadde en historie som inneholdt mørke kapitler. Hun hadde også et rykte som ikke bare fortalte de gode tingene om hennes liv. Men også de sårbare. Og hun beskrives av Lukas som “en synderinne”. Likevel - det er ikke det vi fester vår oppmerksomhet til når historikeren og evangelisten Lukas forteller hennes historie. Det er først og fremst det hun gjør for Jesus: gråtende væter hun og salver Hans føtter og tørker føttene Hans med sitt hår. Lukas blir så grepet av det han ser, at han skriver: “og hun kysset hans føtter MANGE ganger…”

Ikke bare en gang, men MANGE GANGER.

Hvorfor?  Hun hadde gjort bot, bekjent sine synder og opplevd syndernes forlatelse.

Og så kommer det som er selve poenget mitt i denne sammenhengen, i vers 47. Det er Jesus som sier dette: “Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt elsker lite.”

Sånn er det! Når vi forstår, eller rettere sagt, begynner å ane hvor mye vi er tilgitt, hva forsoningen egentlig innebærer, ja, da elsker vi mye. Da blir takknemligheten stor.  Da blir det heller ikke så vanskelig å bekjenne sin synd for Herren. Da blir ikke det noe stress i det hele tatt. Da gjør vi det med glede. For vi vet hva vi får i eie: syndernes forlatelse!

Botens adventssøndag settes i sammenheng med den gjerningen Døperen Johannes var kommet for å gjøre. Det ser vi av tekstene som er oppgitt for denne dagen. Vi skal ikke ta for oss disse tekstene denne gangen, men jeg minner bare om det.

Mor Basilea Schlink, en av grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, har skrevet en bok om boten. Hun kaller boten for det salige liv, og hun skriver dette om Johannes: “Gjør bot! var døperen Johannes’ kall, han som var veirydder for Jesus. Han forkynte den ene veien som fører oss til Jesus, botens vei som det står skrevet: Rydd vei for Herren og gjør hans stier rette! - Det krokete skal rettes, og de knudrete veier jevnes. (Luk 3,4-5) Bare når boten har banet vei, jevnet høydene og tatt steinene bort, da kan Herren, Kongen komme. Da finner Han en vei hvorpå Han kan komme inn til sine menneskebarn. Døperen Johannes viser oss altså: Jesu komme krever veiryddere som står i boten. Slik var det ved Jesu første komme, og slik vil det også bli ved Hans annet komme.” (Boten det salige liv, side 98)

La oss be om å være slike veiryddere - mennesker som går til korset med sine synder for å bli fri.

Det er flott og veldig passende at neste søndag, den fjerde søndagen i advent, kalles Gledens adventssøndag. For det er gleden som følger etter boten. Gleden over syndernes forlatelse og det evige liv. Alt henger nemlig sammen.

Tyrkiske myndigheter anklager evangelisk pastor for terrorisme

Det er nesten ikke til å tro, men en tyrkisk dommer sørget fredag for å sende den evangeliske pastoren, Andrew Brunson (bildet) i fengsel i Izmir anklaget for terrorisme!

Den amerikanske pastoren ble sammen med sin kone, Norine, arrestert 7. oktober etter ordre fra Det tyrkiske innenriksdepartementet. Norine ble løslatt 19. oktober og ble innvilget tillatelse til å bli i Tyrkia inntil videre, mens Andrew Brunson nå sitter i et fengsel i den nordlige delen av Izmir (det bibelske Smyrna). Det er først nå Brunson, som er amerikansk statsborger, har fått høre hva han er anklaget for.

I følge dommeren har de fått informasjon fra en hemmelig informant og at anklagene lyder på terrorisme. Andrew Brunson har ikke siden han ble arrestert fått drøfte saken med sin advokat, som først under fengslingsmøtet fredag fikk møte sin klient. Dommeren mener også at saken er så sensitiv at advokaten ikke får innsyn i saken! Tyrkiske myndigheter mener Andrew Brunson har kontakter med Fetullah Gulen bevegelsen, som anklages for å stå bak forsøket på statskupp. Anklagene er absurde, men som med så mye annet bruker de tyrkiske myndighetene dette for å kvitte seg med alt og alle som de ikke liker.

Ekteparet Brunson har i 20 år hatt oppholdstillatelse i Tyrkia. Andrew Brunson er pastor for en liten evangelisk forsamling i Izmir som kalles Oppstandelseskirken. Et sted mellom 30-40 mennesker deltar i gudstjenestene. Det er hva saken egentlig handler om! Tyrkia som blir mer og mer islamistisk og diktatorisk, anser en liten evangelisk menighet er å anse som terrorister!

La oss huske familien Brunson i våre forbønner.

Sårbarhet og takknemlighet

Takk til alle dere som ber for oss. Jeg opplever noen utfordrende dager med sykdom. Hjertet er veldig urolig, og jeg har mye smerter og problemene med lungene gjør det vanskelig å puste. Det siste kan skyldes det rå været. I tillegg er jeg blitt veldig kvalm, og øresusen har tiltatt. Livet kjennes sårbart og av og til ganske slitsomt.

Kjenner på djup takknemlighet til May Sissel som står sammen med meg i gode og onde dager, og til barn og svigersønn, familie og venner. Det er ingen selvfølge. Og for livet - selv på disse onde dagene. I dag tidlig ringte en god venninne av familien, og fortalte at hun hadde blitt så minnet om å be for meg i natt. Slikt rører meg veldig, og jeg vet hvorfor Gud gjorde det. Natta var ikke god. Takk til dere som står sammen med oss i tjenesten. I morgen skal jeg tale i Brumunddal baptistmenighet, om "Boten - det salige liv". Det er botens adventssøndag. Slikt gir mening midt i skrøpelighetene og sårbarheten. Jeg er så glad for at noen fremdeles vil invitere meg til å tale og at Gud gir nåde til det. Kraften fullendes jo i vår menneskelige skrøpelighet.

Bildet er tatt på Langesund i langt bedre dager enn disse. Det er godt med gode minner å dvele ved og se tilbake på.

Jesus Kristus er nok - evig nok, del 1

Jesus Kristus er nok - evig nok! Jeg kan ha fullstendig tillit til Ham, og til forsoningen som fant sted på korset. Jesus er tilstrekkelig på alle livets områder. På en vanskelig dag, med et veldig urolig hjerte, satte jeg meg ned med Bibelen min og her er hva jeg fant ut om Jesus:

Han er fra evighet: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt." (Kol 1,15) "Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord." (Hebr 1,3) "Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt. Og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende." (1.Pet 1,20) "Han var i begynnelsen hos Gud." (Joh 1,2)

Han er åpenbaringen av Guds evige mysterium: "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet." (Rom 16,25-26)

Hans liv er menneskenes lys: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4) "Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden." (Joh 1,9)

Han er skaperen av alt: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,3) "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer, eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham, og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham." (Kol 1,16-17)

Han er Gud, kommet i kjød: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud ...Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far, full av nåde og sannhet." (Joh 1,1 og v.14)

Han er ett med Faderen: "Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,30)

Han gjør Faderen kjent: "... men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere." (Joh 15,15)

Han er livets brød som metter og tilfredsstiller: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg skal aldri noen gang tørste." (Joh 6,35)

Han er en tørsteslukker: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv." (Joh 4,14) "Om noen tørster, han komme til meg og drikke. Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann." (Joh 7,37-38)

Han er en klippe: "og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus." (1.Kor 10,4)

Han er Guds dyrebare Lam som bærer verdens synd: "Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds Lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Hans blod er dyrebart: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." (1.Pet 1,19)

Hans blod gir oss rettferdighet: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

Hans blod forsoner oss med Gud: "Han stilte Gud til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort." (Rom 3,25)

Hans blod forløser oss og gir oss syndernes forlatelse: "I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndernes forlatelse, etter hans nådes rikdom." (Ef 1,7)

Hans blod gir oss fred med Gud: "... og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene." (Kol 1,20)

Hans blod renser oss fra en dårlig samvittighet: "hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud." (Hebr 9,14)

Hans blod helliger oss: "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod." (Hebr 13,12)

Hans blod renser oss: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene, og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,9)

Hans blod løser oss: "Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod." (Åp 1,5)

(fortsettes)

Et åpent hjerte

"Noen ganger når folk banker på døra mi så ber jeg dem komme inn, men jeg gjør det klart for dem på tusen små måter at jeg har det travelt, at jeg har andre ting å gjøre.

Døra til kontoret mitt er åpen, men døra til hjertet mitt er stengt. Hvis vi har andre ting å gjøre som ikke kan vente, så skulle vi si det - men hjertedøra vår skulle alltid være åpen."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Muslimsk kvinne hjalp kristen kvinne med å gjemme Bibelen i fengslet i Sudan

Denne sterke historien må du lese:

Husker du Mariam Ibrahim (bildet), en sudanesisk mor som i 2014 ble dømt til døden for å ha konvertert fra Islam til kristen tro. Saken gikk verden over.

Det er en side ved denne historien som ikke har vært kjent før nå. Det er den jeg nå skal fortelle deg: Den handler om en muslimsk kvinne som risikerte sitt liv for å ha hjelpe Mariam med å gjemme det mest verdifulle hun eier: en Bibel.

29 år gamle Mariam Ibrahim skapte store overskrifter når hun i mai 2014 giftet seg med en kristen mann, Daniel Wani, som er amerikansk statsborger. Selv om hun var oppdratt av en kristen mor, så var Mariam sett på som en muslimsk kvinne av rettsvesenet i Sudan. Faren var nemlig muslim.

Hun fikk tre dager på seg til å omvende seg, men nektet å etterkomme dette siden hun helt siden hun var barn hadde vært en kristen. Hun ble derfor satt i fengsel sammen med sin da 20 måneder gamle sønn, Martin.

Da Mariam ble satt i fengsel var hun åtte måneder på vei med sitt neste barn, og iført lenker fødte hun sin datter, Maya, ved den medisinske klinikken knyttet til Omdurman føderale kvinnefengsel. I kvinnefengselet hadde hun blitt kjent med en muslimsk kvinne. Og en dag spurt hun denne kvinnen om hun ville være med på å passe sønnen til Mariam, som hun var bekymret for. Det er ikke enkelt for et barn å vokse opp i et fengsel. De to kvinnene ble venner. På mirakuløst vis hadde Miriam klart å smugle inn en Bibel, som hun ga til den muslimske kvinnen. Den muslimske kvinnen påtok seg nemlig den kolossale risken det var å gjemme denne Bibelen inne i fengselet, som var veldig forundret over å se hvor viktig Bibelen var or Mariam.

"Dette er min Bibel," fortalte Mariam den muslimske kvinnen: "Den er årsaken til at jeg sitter i fengsel."

Mariam leste i Bibelen sin mellom vaktskiftene, slik at hun ikke skulle bli oppdaget.

Etter press fra det internasjonale samfunnet måtte de sudanesiske myndighetene slippe Mariam fri. Det skjedde i 2014. Etter at hun ble løslatt hjalp hun den muslimske kvinnen til å bli satt fri fra fengselet. Hun gav penger slik at denne illegale flyktningen fra Somalia kunne komme seg ut i friheten, og som et resultat av Mariams vitnesbyrd, ble hun en kristen.

Mariam Ibrahim driver i dag sitt eget barmhjertighetsarbeid. Du kan lese mer om det her:

http://www.mariamibraheemcharity.org/

Personlig vekst

Når jeg ser tilbake på den erfaringen jeg har ervervet meg gjennom L'Arche, så har jeg oppdaget fire prinsipper som er nødvendig for menneskelig vekst og godt medvandrerskap:

1) Virkelighetens prinsipp: å omfavne tingene som de virkelig er, og ikke være konstant sint på dem, men heller se etter det som er positivt i dem. Ikke for å være knyttet til forutinntatte ideer og særlig ikke til fordommer og teorier. Å gjenkjenne i oss selv våre blinde flekker og forsvarsmekanismer som hindrer oss i å se virkeligheten, og som fører til at vi fornekter den. Å elske og leve i det nåværende øyeblikket i den virkeligheten som er gitt.

2) Vekstens prinsipp: livet er i bevegelse, i utvikling. Det er ting vi ikke kan gjøre i dag på grunn av våre begrensninger, vår ungdom, vår frykt. Men i morgen, eller med tiden, vil ny styrke vokse frem i oss. Vi er i en prosess av endring; andre endres også. Vi må vite hvordan vi skal vente tålmodig. Vi må vite hvordan vi skal bli venn med tiden.

3) Til slutt prinsippene som handler om næring og om endelig virkning. Hensikten med all menneskelig vekst er åpenhet mot andre, til Gud, til verden; å oppdage vår felles menneskelighet; å arbeide for en verden der det er mer fellesskap og medfølelse mellom mennesker. Men for at hvert menneske skal velge det rette trenger det god næring for å oppnå dette målet. Vi må gjøre gode valg.

Jean Vanier (bildet) i Our Journey Home. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

På randen av krig, del 19

Den godt bevarte hutterianerkolonien Gross-Schützen i Vel'ké Lavare i Slovakia. Husene er fremdeles okkupert og åkrene og hagene godt ivaretatt. De som bor der nå tilhører Den romersk-katolske kirken.

23. juli reiste vi med bil til sammen med vår venn Faust til det som hadde vært vårt Gross-Schützen. Landskapet fra Pressburg til Gross-Schützen er full av åser, skoger og hager. Vi så 22 lag med kyr som ble brukt for å ta inn kornbåndene. Noe av det ble transportert med vogner hvor toppen var satt sammen av seljegrener. Veiene er av sement. Det er innhøstingstider. Gross-Schürzen ligger omlag 128 kilometer nord for Pressburg. Her bor det 3000 mennesker, 2700 av dem er katolikker og 300 er protestanter.

Hutterianere som har forlatt sin tro. Disse er etterkommere av kommuniteten i Gross-Schützen. Bildet er tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Mange av etterkommerne etter denne kommuniteten lever i Slovakia og Moravia i dag. Noen av dem har funnet som vei inn i evangeliske menigheter den siste tiden.

Vi kom hit ved 14.00-tiden. Det er fremdeles en vakker gård - et hof - som ligger oppe på en liten høyde. En vakker elv, som kalles Rudava, renner gjennom gården på den sørlige og østlige siden. Fire a husene i byen er anerkjent som historiske bygninger og blir bevart. Det er forbudt å ta ut en nagle eller sette inn en. Husene er av stein. De små vinduene har jerngitter. Takene er av strå.

Møllen i Gross-Schützen, som den så ut på tiden hvor Michael Waldner.

Vi så et gammelt vannhjul, her i kommuniteten, men det var gammeldags. Alle kammerne og drivhjulene er av tre, og fremdeles fra tiden til våre kjære brødre, og svært pent laget. En kniv-jeksel sitter fortsatt der og blir brukt av landsbyens bønder. I nabolaget så vi noen krusifikser, og det er ingen selvstendige gårder, alle lever i landsbyen.

Allerede i 1706 ble kommunitetens medlemmer tvunget til å bli katolikker, men det var ført i 1725 at det første barnet ble tvangsdøpt av en prest. I 1777 ble en stor katolsk kirke bygget i landsbyen, noe som førte til at mange falt fra troen. Noen av de som forsøkte å flykte, ble innhentet, straffet og bedt om å frasi seg sin tro. Omlag 120 fot unna kirken finnes det en hule med et tårn. Det var der brødrene ble avstraffet.

Ringer og lenker ble festet til en vegg hvor brødrene ble torturert til de frasa seg sin tro. Vi kan fremdeles finne katolikker i landsbyen med etternavnet Wollmann og Walter. Vi besøkte en av familiene Walter i deres hjem, og så to krusifikser på veggen. De mottok oss vennlig og broderlig. Han viste oss lovbøker som inneholdt regler for avstraffelse fra årene 1500-1600. Han gav oss også en oversikt over instrumenter som ble brukt til avstraffelse og tortur, men professor Faust forbød ham å gi oss noe.

I nabolaget så vi kvinner som samlet kornaks. Det minte oss om det som skjedde på Ruts tid. Brønnen brukes av alle landsbyens innbyggere. Vi møtte en knivsmed, hvis yrke er blitt ført videre fra generasjon til generasjon i 390 år. Han ga oss en kniv.

(fortsettes)
----
Dette er del 19 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember og del 18 tirsdag 6. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

Nepal: Anklager mot åtte kristne nepalesere droppes

Endelig gode nyheter fra Nepal! Myndighetene har nå droppet anklagene mot åtte kristne neapalesere som sto anklaget for proselytering.

Dette kommer som en stor overraskelse på kristne i Nepal som har fryktet konsekvensene av den nye grunnloven i landet. Antall kristne fortsetter å vokse sterkt i Nepal siden landet ble et sekulært demokrati i 2008. I fjor vedtok Nepal en ny grunnlov som bekreftet at landet er en sekulær stat, men som samtidig inkluderte en anti-evangeliseringslov.

De syv mennene og en kvinne sto anklaget for proselytisering etter at de hadde delt ut en kristen traktat på en skole i etterkant av det store jordskjelvet i 2015. Fire av de som ble arrestert er medlemmer av staben ved Teach Nepal, som er et kristent program for å utdanne lærere. De ble arrestert i juni, og noen få dager etter dette ble pastoren for Charikot Christian Church, Shakti Pakhrim, arrestert. Nå droppes altså anklagene.

Aksept

Det er fordi vi hører til sammen med andre og ser dem som brødre og søstre tilhørende en menneskehet at vi lærer ikke bare å akseptere dem som de er, med forskjellige gaver og kapasiteter, men lærer å se hver og en som en person med et sårbart hjerte.

Vi lærer å tilgi dem som sårer og avviser oss; vi ber om tilgivelse overfor de vi har såret. 

Ydmykt lærer vi å akseptere de som peker på våre feil og som utfordrer oss til å vokse i kjærlighet og sannhet. Vi støtter og oppmuntrer hverandre i vår reise til indre frihet. Vi lærer oss til å komme nærmere de som er svakere og mer sårbare, de som er syke eller går gjennom kriser eller sørger. Vi aksepterer våre egne svakheter og personlige begrensninger, vi oppdager at vi trenger andre og vi lærer å akseptere andre og takke dem."

Jean Vanier (bildet) i Becoming Human. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet torsdag avlyst

Vi må dessverre avlyse gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet i morgen. Dette gjelder altså torsdag 8. desember. Årsaken er såpeglatte veier.

Det er leit og vi beklager at det blir messefall, men vi kan ikke risikere at folk kjører av veien eller blir skadet

Mexico benekter at evangeliske kristne tvinges til å forlate sine hjem

Mexicanske myndigheter benekter det faktum at tusenvis av evangeliske kristne tvinges ut av sine hjem.

I de senere årene har forfølgelsen av evangeliske kristne vært økende i Mexico. Mexico er en sekulær stat, men 82,7 prosent av befolkningen er katolikker, flere av dem blander sammen sin kristne tro med annen folketro. Bare 6 prosent av befolkningen er protestanter. Menneskerettighetsgrupper i Mexico hevder at forfølgelsen mot landets evangeliske kristne er både religiøst og politisk motivert. Nå anklages Mexico for å benekte at en slik forfølgelse og diskriminering skjer.

Ifølge Den meksikanske kommisjonen til forsvar og promotering av menneskerettigheter, finnes det mer enn 287.000 saker de siste fem årene som omhandler mennesker blir tvunget til intern forflytning. Den FN akkrediterte Nasjonale Menneskerettighetskommisjonen, mener det kun dreier seg om 35.000.

Pedro Faro Navarro, som er direktør for Fray Bartolome de Las Casas Menneskerettighetssenter, mener myndighetene finner opp disse tallene. Til World Watch Monitor sier han at enkelte hevder at tallet er mye over en million. Men dette benekter mexikanske myndigheter. Årsaken er at de ikke regner med folk som har konvertert fra Den romersk-katolske kirken til evangeliske menigheter.

Mange av disse tvinges til å forlate sine hjem fordi de ikke lenger er katolikker. Mange familier som må forlate sine hjem blir aldri telt, hevder Navarro.

Jeg arbeider frem en stor rikdom i ditt indre

"Jeg føler at dette ordet er til noen spesiell i dag:

Et lettvint liv, selv om det er praktisk, er ikke alltid til det beste for deg. Stol på Min integritet og vit at Jeg vet best, din modenhet er Mitt mål. Når målet skal nås er Jeg mer interessert i din karakter enn din komfort - Jeg skaper et mesterverk som er fylt med en voldsom besluttsomhet som våger å gjøre store ting for Meg. Ikke nøy deg med den letteste veien, men arbeid hardt og omfavn kampen for foruten den vil du aldri bli sterk nok til å leve ut din bestemmelse. Enten du innser det eller ikke, så er det en evig fylde av herlighet i dine kamper.

Når du må tåle de prøvelser du står overfor får Jeg frem en indre rikdom i deg som langt overstiger andre store rikdommer. Når du tillater Meg å beskjære deg, frivillig korsfester kjødet og overgir din vilje til Meg, så vil Jeg åpenbare Meg selv på måter du aldri kunne drømme om. Kommer du hit vil Jeg være ditt alt, slik at du ikke vil bytte Min gave mot noe annet."

- Steve Porter 2016. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen/2016

På randen av krig, del 18

Keiser Josef II, huset Habsburg, hersker over Østerrike og keiser av Det Hellige Romerske Rike ble en venn av hutterianerne når han søkte medisinsk hjelp hos dem.

Vi kom til en kirke, Kaisergruft, eller Keiserens gravsted. 60 fot under kirken er det en krypt hvor de forseglede kistene til alle keiserne av Østerrike står. Også kisten til keiser Josef II som vår bror, Dr Zobel, helbredet. Fienden til våre forfedre, keiser Ferdinand og hans kone, ligger her, så vel som keiserinne Maria Theresa sammen med hennes 16 barn og alle kirkens menn som tjente i hennes tid. I alt ligger det 138 keisere her med deres barn og religiøse ledere.

Etterpå så vi Stefanusdomen, katedralen i Wien. Det sies at det er den største, høyeste og vakreste i hele verden. Men den hadde bare enkle benker. Vi klatret opp tårnet, 216 fot høyt, en sementtrapp førte hele veien opp. Oppe i klokketårnet blir det holdt vakt over byen dag og natt. Man ser etter branner. Brannvakta informerer så brannkorpset hvor brannen har brutt ut, slik at de kan få slukket den så fort som mulig.

20.juli en vakker dag. Vi hadde ikke sovet så godt. Vi var så begeistret over alt det vidunderlige vi hadde sett. Vi så også en barnehage med 30 barn.

Pressburg, nå Brattislava, hovedstaden i Slovakia, daterer seg tilbake til forhistorisk tid. Keiserne i Det Hellige Romerske Imperiet ble kronet i katedralen her. Konfiskerte skrifter tilhørende Hutterianerne finnes i katedralens bibliotek.

20.juli dro vi fra Wien klokken 17.00 med en dampbåt på Donau. Kl.20.00 ankom vi trygt og vel, all ære til Gud, i Pressburg. Under reisen så vi mange fiskere med fiskegarn. Pressburg har 150.000 innbyggere. Det er en veldig gammel by, som ligger langs Donau, og har mange skip og ferjer. Denne byen er et av hovedstedene hvor mange av våre kjære forfedre utstod store prøvelser på grunn av deres klippefaste tro. Spesielt i år 1652 var lidelsene svære. Det finnes et stort slott i Pressburg som Napoleon forsøkte å ødelegge i 1805.

Vi dro til byens rådhus. Borgermesteren var veldig glad for å se oss. Han kalte oss Habaner. Han tok imot oss på en god, vennlig måte og viste oss bygningen hvor Napoleon inngikk en fredsavtale i 1805. Så viste han oss vei til fengselet, Paultrum, hvor mange av våre kjære forfedre var fengslet i mange år, noen opp til 30 år. Det var de lengste og hardeste fengselsstraffene våre kjære forfedre noensinne utholdt. En mann ved navn Faust ledet oss ned en steintrapp 30 fot under jorda og viste oss tre celler. To av dem var 10 x 12 fot og 10 fot høy og den tredje var litt mindre. Det var kaldt, klamr og det var en forferdelig stank der. I hver celle var det en stein, to fot høy, og ved siden av denne lenker festet til veggen, til høyre og venstre, slik at man kunne feste både armer og bein til fangene. På disse steinene satt våre brødre og ble pint i årevis. Han som viste oss rundt mente at mange av dem omkom av sult, ene og alene på grunn av deres klippefaste tro.

Foran fengselet var det et tun, 60 x 120 fot, omringet av en 20 fot høy mur og brolagt med hvit stein. Fangene ble også holdt der, slik at de ikke skulle ha noen sjanse til å komme seg unna.

Vi ble så ledet opp en rund sementtrapp tre etasjer inn i et rom på 14 x 20 fot hvor mange av torturredskapene fra 1500-1700 tallet er oppbevart. De inkluderte:

1. En etterligning av en hånd som holder et sverd og som er festet til veggen, og fire flere store sverd

2. En torturbenk med tre spisse pisker som brødrene ble mishandlet med.

3. Klemmer for hender og føtter.

4. Vekter av stein på 80-100 pund til å henge på fangenes føtter for å dra dem ut av ledd.

5. Tommel og finger presser

6. Et stativ hvor brødrene ble strukket med et hjul og kjettinger.

7. En lovbok med beskrivelse av 70 typer ulike straffer som krevde fengsling og tortur.

8. Et sett med styrkejern til å brennemerke med.

9. Stolen til dommeren.

10. Korset som ble holdt opp foran brødrene, og som skulle få dem til å avsverge seg sin tro når de sto foran tortur og henrettelse.

(fortsettes)

----
Dette er del 18 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember og del 17 mandag 6. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Nonne drept av islamister i Bakavu

En ung nonne ble drept 29. november i sitt kontor Bakavu, lokalisert i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo. Den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo har vært utsatt for en rekke angrep fra den islamistiske terrororganisasjonen ADF de siste to tiårene. En prest ble kidnappet og senere løslatt i Kivu tidligere i november.

Søster Marie Claire Agano tilhørte franiskanerordenen ble skutt på sitt kontor i et frivillighetssenter i sognet Mater Dei i Bakavu om ettermiddagen 29. november.

La oss be for hennes etterlatte og for de kristne i dette området av Den demokratiske republikken Kongo.

Fellesskap handler om omsorg

"Fellesskap handler om omsorg: omsorg for mennesker. Dietrich Bonhoeffer sier: 'Den som elsker fellesskapet ødelegger fellesskapet; den som elsker brødrene bygger fellesskap.' Et fellesskap er ikke et abstrakt ideal. Vi streber ikke etter et perfekt fellesskap. Fellesskap er ikke et ideal; det er mennesker. Det er deg og meg.

I fellesskapet er vi kalt til å elske mennesker akkurat som de er med deres sår og deres gaver, ikke som vi skulle ønske at de skulle være. 

Fellesskap betyr å gi dem rom, og hjelpe dem til å vokse. Det betyr også å motta fra dem så vi kan vokse. Det er å gi hver og en frihet; det er å gi hverandre tillit; det handler om å bekrefte, men også utfordre hverandre. 

Vi gir verdighet til hverandre ved å lytte til hverandre, i en ånd av tillit og ved å dø bort fra seg selv for at den andre skal leve, vokse og gi."

Jean Vanier, her sammen med medlemmer av L'Arche-fellesskapet. Fra boken "Community and Growth", side 35-36. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Takknemlighet for min lutherske arv

Nylig døde en mann som skulle få avgjørende betydning for de første årene mine som kristen. Gunnar Brunstad sovnet stille inn på sin 91 års dag 22. november. Brunstad var residerende kapellan i kirken som vi sognet til. Jeg ble en kristen i 1972, og Gunnar Brunstad og sognepresten i Hunn og Vardal, Arne J.M Sky, skulle begge gjennom sin forkynnelse og gode prestegjerning få legge et solid fundament for min tro. Overfor begge disse to flotte prestene kjenner jeg på djup takknemlighet. Arne Sky har jeg hatt gleden av å treffe ved flere anledninger etter at han sluttet som sogneprest i Vardal. Gunnar Brunstad så jeg aldri mer igjen, men plutselig en dag så ringte han meg. Det ble nesten litt overveldende at han skulle huske meg. I dag - når han nå er hjemme hos Herren - kommer tårene, både i vemod, men også for den gode sjelesørgriske samtalen vi hadde. Nok en gang ga han meg noe verdifullt å leve videre på. Som han så ofte gjorde som prest i Hunn kirke. Slik også med Arne Sky.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for min lutherske arv. De siste årene har jeg vært så priviligert at jeg har fått mer kontakt igjen med disse røttene gjennom både Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke og Misjonssambandet. Det er jeg så glad for. Ikke minst kjenner jeg på gleden over disse kirkenes understreking av den gaven som Herrens måltid er. Å få del i Herrens kropp og Hans blod blir større og større for meg etter hvert som årene går.

Og jeg husker alle de sterke stundene rundt alterringen i Hunn kirke hvor vi knelte ned og fikk del i denne gaven. Det var rundt alterringen i Gjøvik kirke jeg opplevde min Åndsdåp.

Jeg har ikke noen av disse årene etter 1972 klart å forsone meg med at dette 'bare er et minnemåltid'. For meg har det alltid vært 'noe mer', og hva dette 'noe mer' har jeg fått en styrket forståelse for de siste 20-25 årene.

Og jeg er glad for disse kirkenes understrekning av lov og evangelium, et syn jeg deler. Og for deres understrekning av rettferdigjørelsen vi gis i Kristus.

Lagsbevegelsen - som her i Norge er luthersk - kan jeg ikke få takket nok. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for det fundamentet som ble gitt meg, gjennom denne evangeliske bevegelsen. Den lutherske presten Anders Moen Kvalsnes fikk hjelpe en ung uerfaren kristen til å feste blikket på Jesus og stole på Ham alene. Det har båret meg alle år siden.

Så i dag - når jeg får innbydelser fra mine lutherske lagsbrødre - enten det er i Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke, Normisjon eller Misjonssambandet - takker jeg ja så langt det er mulig, av glede og takknemlighet for hva disse kirkene har gitt meg. De siste årene har jeg også møtt kristne søsken fra DELK, men aldri talt i deres menigheter, men jeg kjenner tilhørighet også hos dem.

I dag - i det vi allerede har startet på den andre adventsuken - takker jeg alle mine lutherske brødre og søstre - for alt de har betydd og betyr for meg under vandringen mot vårt felles mål. Takk for raushet når dere har invitert meg til å tale i deres kirker og bedehus.

Heksedoktorer i Mosambik blir konfrontert med evangeliet

En troende som reiser med båt og benytter anledningen til å dele evangeliet med andre! I Apostlenes gjerninger leser vi om apostelen Paulus som gjorde det ute på Middelhavet. I det nordlige Mosambik i dag bruker misjonær Brian Harrell sin lille trebåt til det samme.

Han og familien, som er utsendinger fra Sørstatsbaptistene, bor bokstavelig talt langs vannkanten i kystbyen Nacala for å nå de rundt 300.000 menneskene fra Makhuwa Nahara-folket med evangeliet. Og den beste måten å nå dette unådde folkeslaget på er med båt. Med den når de rundt til landsbyene hvor de snakker med heksedoktorer, eller kvinner som sitter i en sirkel for å lage filleryer.

Som regel er en av de nasjonale arbeiderne sammen med dem under disse fremstøtene. Andre ganger er det kona Becky og deres fire barn: Andrew, Dillion, Janna Kate og Micha. Båten sin kalles "Oromela" blant folk flest. Det betyr 'håp'.

Familien Harrell har vært i Mosambik siden 2004. Da var det første barnet deres bare et år gammel. De ville begynne helt fra begynnelsen, dit ingen andre hadde gått før dem. Arabiske handelsmenn som kom hit til denne kystlinjen hadde tatt med seg Islam. Nå var det på tide de også fikk evangeliet. Her finnes det nemlig bare 200 kristne.

Dette er et mørkt område med veldig mye overtro. Ikke minst har heksedoktorene stor makt. Ikke minst frykter kvinnene de onde åndene, og er spesielt redde for barna sine. Derfor må de gå gjennom ulike seremonier for å beskytte dem mot disse onde åndene. Men evangeliet er alltid sterkere enn heksedoktorene!

Som tilfellet var med Adelina. Hun åpnet hjemmet sitt for at familien Harrell kunne dele evangeliet med lokalbefolkningen! Hit kom mennesker sammen hver uke, og familien Harrell gikk inn i en bønnekamp for Adelina. Men selv om Adelina hørte på bibelundervisningen hver uke, fortsatte hun som virksomhet som heksedoktor. Men en dag sa hun til hele gruppen etter at de hadde bedt sammen:

"Jeg trenger hjelp fra dere. Jeg vet at jeg har gjort noe galt". Så ba hun gruppen som kom til hennes hjem om å hjelpe henne til å kvitte seg med alle gjenstandene hun hadde brukt for å drive med sin svarte magi. Neste søndag kom så hele gruppen sammen for å lage et stort bål utenfor hytten hennes og brenne alt sammen! Og Adelina ga sitt liv til Jesus.

På randen av krig, del 17

Saltzburg langs elven Salzach mellom Bavaria og Austria. Mange sveitsiske anabaptister flyktet gjennom dette området på vei til kommuniteter tilhørende Hutterianerne i Moravia. En stor del av dem ble fanget og henrettet langs fluktruten

Her i Salzburg, ble en av våre kjære forfedre, Veit Grüenberger, en klokkemaker, fengslet i året 1576.

Vi dro til Linz, 95.000 innbyggere. Her ble 72 av våre kjære forfedre henrettet, mange av dem ved drukning. Vi så den store elven Donau (Danube). Den går tvers gjennom Linz og flyter i retning Wien. Klokken 22 ankom vi Wien, med sine 1,8 millioner innbyggere. Østerrike mistet mange av sine under 1.verdenskrig, så landet har nå bare 6,5 millioner innbyggere.

En gård, hvor hus og låve er bygget sammen, nær Linz i Østerrike. Husene ble bygget slik at de kunne romme utvidede familier, inkludert besteforeldre, familier som nylig hadde giftet seg og de som arbeidet på gården. Dette er i samme område som Wolfgang Brandhuber promoterte 'husholds-fellesskap' til han ble fanget og drept av myndighetene, sammen med 70 andre anabaptister, i 1529.

18.juli besøkte vi et sted hvor vi så et solur, et stein-maleri, en kongelig kiste fra 1545, en stol brukt i forbindelse med henrettelser, utstyr brukt i å brennemerke folk, jernklemmer, og korset som ble brukt til å holde opp foran øynene på de som ble henrettet.

Donau renner gjennom Wien. Den er større enn Missouri-elven og inne i byen bygger de nå en bro, et utrolig byggverk. Selv om det er juli, er det ingen fluer å se.

Slottet Kreuzenstein, ikke så langt fra Wien, hvor Balthasar Hubmeier ble torturert og fengslet frem til han ble brent bundet til en stake i 1528. Hans kone ble druknet kort tid etterpå. Hans motto var, og de sa hans siste ord: "Die Wahrheit ist untödtlich!" (Sannheten kan ikke drepes).

19. juli kom vi først til en baptistkirke hvor det sto det var satt opp et minnesmerke på veggen: Til minne om piooeren Balthasar Hubmeiers martyrium og død, 10. mars 1528." Vi var ganske overrasket over at baptistene så Hubmaier som sin egen. Inne i kirken fant vi en innskrift: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." Men de hadde utelatt at de hadde alt felles.

Vi gikk ned til elva Donau. En mann viste oss stedet, ikke mer enn 120 fot fra elven, hvor Hubmaier ble brent levende, og vi så også stedet hvor hans kone to dager senere ble druknet. En stor bro på 80 fot står der nå. Når vi så dette stedet med våre egne øyne begynte våre hjerter å brenne idet vi tenke på våre kjære forfedre, hva de trodde og hva de gjorde.

(fortsettes)

Dette er del 17 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november og del 16 torsdag 1. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

Takk, Peter!

I dag har jeg takket Herren for Peter. Apostelen Peter. Jeg har takket Herren for alle spørsmålene han kom med. Alle gangene han avbrøt Mesteren, fordi han lurte på et eller annet. Noe han ikke forstod.

Tenk hvor mange skriftsteder vi ville ha gått slipp av, hadde det ikke vært for Peter. Tenk på alt vi ikke hadde fått svar på.

Kanskje vi har noe å lære av ham? Kanskje vi også burde spørre Herren mer? Undre oss over ting og spørre hvorfor?

I dag har jeg takket Herren fordi Peter var så menneskelig.

Billedtekst: Peter og Johannes på vei til graven.

25 år i evangeliets tjeneste i Øst-Europa

2016 markerer 25 års jubileet for det som i dag er Mission Eurasia. Helt fra begynnelsen het denne strategisk viktige misjonsorganisasjonen, Peter Deyneka Russian Mission. Jeg var så heldig for noen år siden og tilbringe en hel dag sammen med denne spennende misjonslederen.

Nylig kunne søsteren til Peter Deyneka, som dessverre døde i en så tidlig alder, fortelle om begynnelsen til Russian Ministries, som raskt ble det nye navnet på virksomheten. Her er hun avbildet sammen med Sergeij Rakhuba, som leder misjonsorganisasjonen i dag. Bildet er tatt i forbindelse med innvielsen av en ny baptistkirke i Dragichin i Hvite-Russland i 2012.

Her forteller Ruth (Deyneka) Erdel om starten på denne virksomheten:

"Jeg husker så godt ettermiddagen da jeg mottok en telefon fra min bror Peter. Han fortalte at Herren hadde ledet ham, og hans venner støttet ham, til å starte Russian Ministries. Etter telefonsamtalen fant jeg mor og fortalte henne nyheten. Hun satte seg opp, foldet hendene og sa med så sterk en stemme: "Priset være Herren! Enda en misjonsorganisasjon som kan bringe evangeliet til det trengende slaviske folket!" Selvsagt sa hun det på russisk."

Det må fortelles at Peter Deyneka var sønn av en legendarsk evangelist og misjonsleder, med samme navn. Peter Deyneka senior ble bare kalt "Peter dynamitt" på grunn av sin kraftfulle forkynnelse. Det var ikke så merkelig at både søsteren og særlig moren, Vera Deyneka, ble begeistret over sønnens nye kall.

Ruth Erdel fortsetter:

"Og tenk at dette var for 25 år siden! Det er virkelig sant, dette er herlig! Paul (Ruth' mann) og jeg fortsetter å be for Mission Eurasia hver eneste kveld. Vi merker oss alle velsignelsene gjennom disse 25 årene. Arbeidet går framover. Evangeliet forkynnes med kraft og med sannhet. Av hele mitt hjerte vil jeg takke deg for det store privilegiet det var å få ta del i innvielsen av kirken i Dragichin. Det står som et fantastisk minnesmerke over min kjære far og min kjære bror. De hadde begge bare et eneste ønske og det var å tjene Gud, og vårt slaviske folk. Må Herren gi Mission Eurasia mange flere herlige år til å gi videre evangeliet."

Jeg slutter meg til den lange rekken av de som gratulerer med de 25 årene.

Engler som fullbyrder Hans ord

Lørdagens tidebønn midt på dagen var hentet fra Salme 103. Et par vers festet seg spesielt hos meg og fulgte meg videre gjennom dagen:

"Lov Herren, dere hans engler, dere veldige i makt som fullbyrder hans ord, idet dere lyder hans ords røst! Lov Herren, alle hans hærskarer, dere hans tjenere som gjør det han vil." (v.20-21)

Jeg tenker på alle englene som er på oppdrag i forbindelse med Jesu fødsel. Både i forbindelse med forberedelsene til Guds menneskevorden, det vi kaller inkarnasjonen, og ikke minst julenatt, da myriader av engler åpenbarer seg over Betlehemsmarkene. De fullbyrdet sannelig Guds ord, alle de profetiske utsagnene om Hans første komme, var de medvirkende vitner til.

Og slik vil det også være ved Hans andre komme. Åpenbaringsboken forteller oss mye om både engleaktiviteten foran Guds trone, men også om englene som skal tjene Herren og fullbyrde Hans ord ved Hans andre komme.

De er mektige, disse englene. Veldige i styrke og i antall. Og alle som en lovpriser og tilber Herren. Alle disse som står foran Herrens ansikt og som kjenner duften av røkelse i tronrommet, og som venter på å bli sendt ut på oppdrag:

"Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild... Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebr 1,7 og v.14).

"Og natti vart til dag"

Etter gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet torsdag er det en setning fra en av julesalmene som lever sitt eget liv i meg:

"No er det fødd ein Frelsar og natti vart til dag."

Adventstiden er full av lys. Det er godt i denne mørketiden. Både bokstavelig og i overført betydning. Julenatten endrer jo alt: Gud velger å bli menneske og "slå opp sitt telt i blant oss", som det bokstavelig talt heter på det greske grunnspråket i Evangeliet etter Johannes.

"... og natti vart til dag."

Ordene fører meg helt tilbake til Bibelens første blad, til selve begynnelsen:

"Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket." (1.Mos 1,2-4)

Og til ordene til Johannes, apostelen:

"Og dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham." (1.Joh 1,5).

Når jeg leser de ordene fatter jeg håp. De sier alt om Guds vesen og Hans karakter. Han ER LYS. Det er mye vi ikke forstår, det er mye som er gåtefullt med Gud, men er det en ting vi vet så er det dette: Det er ikke noe mørke i Ham, ikke noe som er fordekt, stygt. Han er bare lys.

Mange opplever 'natti'. Som en psykisk utfordring, men også som en åndelig erfaring. Men dagen gryr og 'natti' blir aldri den samme etter Julenatten.

Det er dette som opptar meg om dagen.

Kristen gutt mishandlet av muslimer for å ha drukket vann utenfor en moske

En video (bildet) som viser en pakistansk gutt som blir slått og avstraffet offentlig for å ha drukket vann fra en fontene utenfor en moske går nå verden over, og setter nok en gang søkelys på hvordan kristne blir behandlet i dette muslimske landet.

Gutten blir slått så kraftig at den ene stokken som benyttes i avstraffingen knekker i to. Muslimene som deltar i volden mot gutten bruker også skoene sine til å slå ham, og på videoen kan man høre smerteskrikene til gutten.

Om gutten faktisk drakk av vannet, eller han ble beskyldt urettmessig for å ha gjort dette, forteller historien ikke noe om. Hendelsen inntraff for noen få dager siden, men det opplyses ikke hvor i Pakistan dette har skjedd og heller ikke hva gutten heter, men hendelsen omtales også i muslimske medier, som The Muslim Times.

Det menneskelige hjerte

"Kjærlighet kan ikke bli statisk. Et menneskelig hjerte utvider seg eller trekker seg tilbake. Hvis ikke det blir mer åpent lukker det seg og visner åndelig."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Muslimsk sjeik kom til tro på Jesus - da startet forfølgelsen

En tidligere muslimsk sjeik i det østlige Uganda er blitt utsatt for et voldelig angrep og truet på livet etter at han ble en kristen.

Det er Morningstar News som melder dette.

23. november ødela muslimske innbyggere i en landsby i det østlige Uganda maisåkeren til den den tidligere muslimske sjeiken, og banket ham helseløs. Det skjedde etterat han fortalte at han hadde kommet til tro på Jesus.

Sjeiken, Malik Higenyi, som er bosatt i landsbyen Bufuja, i Butaljea distriktet, har også mottatt dødstrusler via sin mobiltelefon.

"Du skal vite at du risikerer ditt eget liv og hele din families liv om du vender tilbake til landsbyen," heter det i tekstmeldingen. Og: "Vi lyser en forbannelse over deg og din familie. Du er en frafallen fra muslimsk tro og du fortjener å dø."

Det var 16. april i år at den muslimske sjeiken kom til tro med hele sin familie. Avgjørelsen ble holdt hemmelig frem til 13. november, hvor han avla den gode bekjennelsen i en kirke. Dette kom så en lokal moske i nabolandsbyen Lubanga for øre og dermed startet forfølgelsen.

La oss huske sjeiken og hans familie i våre bønner.

Muslimer brant ned flere titalls koptiske hus i Øvre Egypt

Det er stor fortvilelse blant våre koptiske venner over ødelagte hjem etter at ekstremister forrige fredag gikk til angrep. Flere titalls hus ble angrepet og ødelagt fredag 25 november etter at det ble satt ut rykter om at en møtehall og kommunesenter skulle omgjøres til en kirke.

Etter fredagsbønnen i landsbyen Al-Nagameesh i guvernementet Sohag i det Øvre Egypt, tente en gruppe muslimer på kommunesenteret i landsbyen. Dette er et sted hvor eldre møtes. Ekstremistene forflyttet seg så inn i selve landsbyen, hvor de tente på 10 hus tilhørende koptiske kristne. Dette førte også til at flere andre hus begynte å brenne. Flere forretninger ble også påtent. Det ble brukt Molotov-cocktails og husene ble også pepret med steiner. Både kommunesenteret og flere av husene brant ned til grunnen. Fire koptere ble lettere skadet i angrepet. Nå forsøker kopterne å bygge opp igjen de ødelagte husene.

I Al-Nagameesh bor det en liten kristen minoritet på 2000 mennesker. De er omgitt av muslimer på alle kanter og har ingen kirke de kan samles i. Derfor er kommunesenteret brukt til begravelser og brylluper. Landsbypresten heter fader Marqrious. La oss huske ham og våre lidende trossøsken i våre forbønner.

Velkommen!

"Å ønske folk velkommen er et tegn på at et fellesskap er i live. 

Inviterer vi folk til å leve sammen med oss så er det et tegn på at vi ikke er redde, at vi har en skatt med sannhet og fred å dele med andre.

Om et fellesskap lukker døra, så er det et tegn på at vi også lukker våre hjerter."

Jean Vanier (bildet) her sammen med medlemmer av L'Arche fellesskapet. Norsk overettelse (C) Bjørn Olav Hansen

100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden

I dag er det på dagen 100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden i Tamanrasset i det sørlige Algerie. Mange år tidligere hadde han skrevet: "Lev som om du skulle dø som martyr i dag."

1. desember 1916 ble Broder Charles av Jesus dratt ut av sin borg av en gruppe bevæpnede banditter ledet av El Mandani ag Soba, en beduin. Deres intensjon var å kidnappe Broder Charles, men idet disse bandittene ble forstyrret av to vakter, skjøt en 15 år gammel gutt, Sermi ag Thora, Broder Charles gjennom hodet, og Broder Charles døde momentant, 58 år gammel.

Broder Charles, eller Charles de Faucauld, har i mange år vært en av mine troshelter og åndelige inspirasjonskilde. Hans etterlatte tekster, meditasjoner og brev har hatt avgjørende betydning for den retningen mitt eget liv har fått. Et av hans berømte utsagn er dette: "Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord, tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesu."

 Han ble født i Strasbourg 15. september 1858, men var ikke gamle karen før han ble foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte turbulente år og ikke minst lettsindige år i en karriere i hæren. Han blir fascinert av den arabiske verden, og tar adskillige turer til Marokko for å lære landet og kulturen å kjenne.

28 år får han et dramatisk møte med Jesus. Det fører til at han finner tilbake til sin tro og ble samtidig klar over sitt kall. Han føler en djup dragning mot et kall i fullstendig overgivelse og etterfølgelse av Jesus. Han vil leve som Jesus - som "alltid tok den nederste plassen", slik Broder Charles uttrykker det. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike og avga med tiden sine løfter der. Men han vil noe mer. Han vil leve som Jesus i fattigdom og enkelhet, og får tillatelse til å forlate klosteret. Han reiser til Israel, hvor han lever et par år alene i en hytte i Nasaret. Her identifiserer han seg med de marginaliserte, de fattige i Nasaret. Det var her i byen hvor Jesus vokste opp at grunnlaget ble lagt for den spiritualiteten som skulle bli Broder Charles kjennemerke: en fullstendig etterfølgelse av Jesus.

Fra Nasaret går ferden videre til Sahara-ørkenen. Etter å ha blitt presteviet i 1901 slår han seg i lag med tuaregene. Dette er et stammefolk i den algeriske ørkenen. Her levde Broder Charles i stillhet og stor enkelhet. Broder Charles elsket alle og omfavnet dem. I Beni-Abbes og Tamanrasset ble han kjent for å befri slaver og for å forkynne evangeliet. Evangeliene fikk han oversatt til det lokale språket og ble god venn med sine muslimske naboer.

Broder Charles døde alene. Han hadde ingen følgesvenner mens han levde. Ingen var sammen med ham heller når han led martyrdøden. Men etter sin død oppstod ordenssamfunn som Jesu små brødre i 1933 og Jesu små søstre i 1939. Begge finnes den dag i dag. Og Broder Charles er fremdeles en stor inspirasjonskilde for tusenvis av mennesker. Selv om Broder Charles var katolikk, er han i likhet med Frans av Assisi, blitt allemannseie.

I kveld, i Kristi himmelfartskapellet, skal vi minnes denne martyren.

Bilder av Broder Charles av Jesus:

Vårt unike kall

"Det hender så mange forferdelige saker hver dag så vi begynner å undre oss om det lille vi kan gjøre har noen betydning.

Når mennesker sulter bare hundre hundre mil herfra, når krigen raser på mange hold, når mengder av mennesker i byene våre er hjemløse, virker det vi gjør ganske så uten betydning. Slike funderinger kan lamslå og trykke oss ned.

Da er ordet kall viktig. Vi har ikke noe kall som handler om å frelse verden, løse alles problemer og hjelpe alle mennesker. Men hver og en har et unikt kall, i familien, i arbeidet, i verden. Vi må hele tiden be Gud hjelpe oss så vi klart ser hva som er vårt kall og gi oss kraft og troskap til å følge det.

Da oppdager vi at det å være tro i det lille er den beste legedommen for vår tids sår."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

På randen av krig, del 16

Du lurer kanskje på hvorfor David Hofer og Michael Waldner fra Nord Amerika sammen med Hans og Emi-Margret (Arnold) Zumpe tok seg tid til å besøke Øst-Europa rett etter at de hadde opplevd at Rhön Bruderhof i Tyskland ble angrepet og oppløst av nazistene. Spesielt fordi broderskapet var i stor åndelig og økonomiske nød. Men alt dette gir mening hvis man ser nærmere på historien til Hutterite kommunitetene som forlot Russland (nåværende Ukraina) og dro til Amerika, noen år tidligere.

Michael Waldner (1878-1947), tjeneren som skrev denne beretningen, "På randen av krig", var født i Bon Homme kommuniteten i Sør-Dakota, bare fire år etter at hans foreldre Michael senior og Katherina (Stahl) Waldner hadde forlatt Russland til fordel for Amerika. I nærmere 400 år hadde Hutterianer kommnitetene i Europa lidd under ekstrem forfølgelse, tider med indre forfall og vekkelse. Iløpet av disse årene hadde et stort antall av medlemmene kapitulert og gått tilbake til Den romersk-katolske kirken. Sammen med dem, ble et stort antall Bruderhof (Anabaptist) kommuniteter tapt og et utellelig antall håndskrevne anabaptistiske dokumenter enten blitt konfiskert, permanent skjult eller destruert.

En trofast rest av hutterianerne i Russland holdt kontakten med sine frafalne medlemmer i Moravia, Øvre Ungarn (nå Slovakia), Siebenbürgen (nå den vestlige delen av Romania). En god del av disse frafalne medlemmene, sammen med sine barn og barnebarn klarte å rømme fra Øvre Ungarn og fant sin vei gjennom Tyskland og Polen til Russland. Drømmen disse Hutterianerne hadde, som nå bor i Amerika, var å knytte ny kontakt, tenne troens ild i hjertene til sine frafalne slektninger, og hvis det var mulig, å finne igjen de håndskrevne skriftene som var gått tapt.

Innsbruck i Tyrol, Østerrike. Jakob Hutter, og andre, gav sitt liv for Herren ved å bli brent festet til en påle på dette stedet (rett foran tårnet vi ser til høyre langt inne i bildet).

16.juli, 1937. David tok ansvaret for et bønnemøte før vi tok avskjed med Alm Bruderhof i Liechtenstein og overlot oss til Guds nåde og beskyttelse. Vi dro ned fra fjellet hvor en bil ventet på oss. Vi dro gjennom 16 tunneler og så mange frukthager. Buskapen gresset under trærne. Ved 18.00 ankom vi Zürich. Av familienavnene vi oppdaget her var det syv med etternavnet Stahls, to med navnet Waldner, 26 med navnet Walter, 29 med navnet Hofer, 26 med navnet Gross og en med navnet Kleinsasser.

17. juli ankom vi Wien, hovedstaden i Østerrike. Da hadde vi kjørt gjennom 17 tunneler. Det snedde. Ja, faktisk så langt som til Alm Bruderhof. På reisen passerte vi Innsbruck igjen. Denne gangen synes ikke fjellene så høye lenger. Det levde folk oppe i fjellene. De skar hvete med håndsigder.

Kitzbühel, et sted for tidlig anabaptistisk aktivitet i Østerrikes tyroliske alper - nå et verdensberømt sted for skisport.

Om kvelden kom vi til byen Kitzbühel hvor Hans Kral, en av de tidligere lederne, ble født. Den har 2000 innbyggere, tre kirker og en borg. I dalen flyter elva Salzach, så dalen kalles Salzachtal.

Ved 17.00-tiden kom vi til Salzburg som har 38.000 innbyggere. Her led 38 av våre kjære matyrdøden. På dette stedet så vi kuer med hvite striper, og skal du krysse jernbanen går det veier både over og under.

(fortsettes)

Dette er del 16 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november og del 15 onsdag 30. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: