Islamister i Indonesia forbyr juledekorasjoner

En islamistisk organisasjon i Indonesia har utstedt en fatwa hvor det heter at alle juledekorasjoner eller andre juleting, som f.eks t-skjorter med julemotoiver er haram - forbudt. Nissedrakter er også strengt forbudt.

15. desember stormet en islamistisk gruppe som kaller seg Den islamske forsvarsfronten, en forretning som selger bildeler. Eieren av denne forretningen hadde nemlig bedt sine ansatte om å ha på seg juledrakter i forbindelse med julehøytiden. Både eieren og de ansatte opplevde situasjonen svært truende og ubehagelig.

Julefeiringen er blitt populær mange steder i det muslimske Indonesia og islamistene er rasende. Mange kristne føler seg truet på livet i forbindelse med julehøytiden. Det er ikke uvanlig at islamister slår til i forbindelse med kristne høytider. Indonesia har allerede mobilisert 155.000 sikkerhetsvakter som skal passe på de kristne i forbindelse med årets julefeiring.

Om å ha øye bare for Herren, del 1

Jeg lærer stadig noe nytt av denne mannen: Wade Taylor (bildet), en profetisk røst i sin samtid, som nå er hjemme hos Herren. Denne bederen var kjent for å leve i Herrens nærhet. Her er en artikkel han har skrevet, som jeg gjengir i min oversettelse:

Det nivået vi erfarer av Herrens gjerning i våre liv bestemmes ut fra vår integritet, overgivelse og vår oppriktighet mot Ham. Herren ser djupt i oss for å se om det er en indikasjon på en lengsel etter noe mer enn det vi har erfart så langt på det åndelige området. Når vi i noen grad er blitt interessert i Jesus, merker Han seg det og svarer.

'Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, skal finne meg... Derfor gir jeg dem som elsker meg, sann rikdom til arv, jeg fyller forrådsrommene deres." (Ord 8,17 og v.21)

Når en ung mann blir betatt av en bestemt ung dame og hun merker hans interesse, blir hun snart særdeles interessert i ham. Dette ligner på det bifall, eller den Guds gunst som hviler over våre liv. Vår lengsel er at Herren beveger sitt hjerte mot oss, spesielt når vi gir uttrykk for denne lengselen.

Vi kan si det slik at Herren velger den personen som har valgt Ham. Herren kjenner vårt hjertes lengsel og intensjoner, og Han reagerer deretter. 

'For mange er kalt, men få er utvalgt.' (Matt 22,14)

Samuel ble sendt til Isais hus for å finne den som skulle regjere i Sauls sted. Isai hadde åtte sønner hvor syv ble presentert da Samuel kom og de hadde forberedt seg for å imponere ham. Utseendemessig så det ut for Samuel, at den første, Eliab, ville være det rette valget, men Herren hadde noe Han ville si:

'Men Herren sa til Samuel: Se ikke på utseendet hans og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.' (1.Sam 16,7)

En etter en ble alle disse syv sønnene som sto framfor Samuel avvist. I løpet av denne tiden var hans åttende sønn, David, i sauefjøset og hjalp til med lammingen. Når han ikke var opptatt, sang han lovsanger under det stjernestrødde himmelhvelvet, og ble en tilbeder av Herren. Her har mange av salmene han skrev blitt formet i hans indre:

'Han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveen. Han gjette sauene som ga melk, men han satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk, for Israel, sin arv. Og han gjette dem med oppriktig hjerte og førte dem med kyndig hånd.'

Herren hadde merket seg den åndelige hunger og lengsel som fantes hos David, og ville ikke gi Samuel hvile før David var kalt. 

'Og Samuel sa til Isai: Er dette alle guttene du har? Han svarte: Ennå er den yngste igjen, se, han gjeter småfeet. Da sa Samuel til Isai: Send bud og hent ham! Vi setter oss ikke til bords før han kommer.' (1.Sam 16,11)

(fortsettes)

10 års jubileum for bloggen med artikkel nr 11.375 - antallet lesere stiger

I år feirer denne bloggen 10 års jubileum. 15. januar 2006 begynte jeg å skrive og 10 år senere har jeg produsert 11.374 artikler og året er ikke ferdigskrevet ennå. Bloggen har passert 2 millioner besøkende. Gjennomsnittlig besøkes bloggen av 20.000-25.000 i måneden. Antallet er stigende. Så langt har 32.000 besøkt den i travle desember måned.

Vanligvis oppdateres denne bloggen med to-tre innlegg hver dag. Størst fokus har forfulgte kristne og undervisning om bønn og det indre livet. Det finnes også nyhetsartikler hvor håpet er å gi et speilbilde av det som skjer i Guds rike nasjonalt og internasjonalt.

Nytt neste år er at jeg fra januar 2017 vil begynne med podcast-sendinger. Disse vil i all hovedsak inneholde bibelundervisning, som det er et stort behov for. Dette kommer i tillegg til bloggingen, som fortsetter som før. Jeg minner også om den andre bloggen min: Monastisk, som også oppdateres jevnlig, men ikke daglig.

Jeg får mange gode tilbakemeldinger på bloggingen. Ikke minst er det hyggelig å treffe mange av mine lesere når jeg har mine bønneseminarer eller preker i ulike menigheter ulike steder i landet.

Takk til alle dere som skriver til meg og som ber for dette arbeidet. Det er ikke alltid jeg klarer å svare før det har gått noen dager.

Enhetsarbeid koster - også i 2016

Jeg liker så godt Misjonsforbundets motto: "Guds barns enhet og synderes frelse." Den setningen setter grunnen ord på hele min tjeneste, og den setter ord på min djupeste lengsel.

En toneangivende skikkelse i det som nå er Misjonskirken, var vekkelsesevangelisten Fredrik Franson (bildet). I 1883 begynte han å holde vekkelsesmøter i Norge. Franson ivret etter en sterkere enhet og sammenslutning av frimenighetene her til lands. Året etter blir Det Norske Misjonsforbund stiftet av nettopp representanter for frie menigheter og misjonsforeninger, og som motto valgte grunnleggerne: Guds barns enhet og synderes frelse.

Glimrende!

Siden den gang har det skjedd mye - på godt og på vondt - når det gjelder enhetsarbeidet. De siste årene har blant annet liberal teologi, som har sneket seg inn mange steder, ført til at Guds folk fra ulike arbeidslag av Guds rike, har funnet inn til hverandre og møtt hverandre over skillelinjene. Men det har skjedd noe på en positive siden også: som årene går har man funnet ut av man ligner ganske mye på sine andre søsken, og en dag skal vi tilbringe evigheten sammen. Hvorfor ikke begynne her og nå? Jeg tror noen og enhver av oss vil bli overrasket over hvem vi vil treffe på i himmelen.

Og mange bærer på en djup lengsel etter å oppleve at Jesu bønn går i oppfyllelse: "... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)

I flere år nå har jeg hatt gleden av å bygge gode relasjoner til kristne i de aller fleste kirkesamfunn, og det har vært en Guds nåde å bli invitert til å tale i så mange ulike sammenhenger. Det har vært veldig berikende og jeg har lært mye. Så mange flotte mennesker. Når man er trygg i sin tro og overbevisning er det ikke farlig å møte andre deler av slekten, og man oppdager at man har mye å lære. Å være sammen med andre kristne, har jeg funnet ut, gjør deg til en mer åpen, inkluderende og spørrende person. Det betyr ikke at man mister sin identitet. Tvert om - man ser at man har noe å bidra med.

Men ikke alt går fremover. For kort tid siden fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket i en viss sammenheng. Årsaken var åpenbar. Til tross for at jeg bekjenner meg til den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, som er felleseie for de aller fleste kristne, og til tross for at jeg bekjenner meg til både Lausanne-deklarasjonen og Cape Town erklæringen, hvilket borger for at jeg står på grunn evangelisk grunn, kunne jeg ikke delta i denne sammenhengen. Årsaken er nok at jeg har møtt katolikker og ortodokse, og det er nok til at man i visse sammenhenger stemples som farlig. Da hjelper det lite at noen av de som takker nei til meg kjenner meg godt og har samarbeidet med meg i årevis. Jeg kan ikke dele noen av de teologiske standpunktene som mine katolske eller ortodokse venner forfekter, men vet du, jeg har funnet mange Kristushengivende mennesker blant dem. Mennesker som elsker Jesus, og noen av dem, har større kjærlighet til ham enn mange andre jeg har møtt.

Men det var underlig dette. Noen dager før jeg fikk beskjed om at jeg var uønsket fortalte Herren meg det. Så når svaret kom ble jeg ikke så overrasket.

Men jeg lærte noe: Enhetsarbeid koster. Jeg har likevel ikke tenkt til å gi meg med å pleide vennskap med kristne i andre sammenhenger enn min egen. Våren 2017 skal jeg tale hos både statskirkelige og frikirkelige lutheranere, i Misjonssambandet, blant frie venner, pinsevenner, misjonsforbundere og baptister. Jeg skal tale på tverrkirkelige bønneuker, og ha seminarer i byer hvor flere menigheter går sammen. Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst gleder jeg meg over å treffe trossøsken fra andre sammenhenger. Jeg finner stadig ut at vi er mer lik hverandre enn vi er forskjellige. Jeg finner igjen en ting alle steder: Lengselen etter mer av Jesus. Det holder for meg.

Canadiske myndigheter fikk overraskende besøke pastor i arbeidsleir i Nord-Korea

Canadiske diplomater fikk tillatelse til å besøke den canadiske pastoren som soner en livstidsdom i Nord-Korea. Hyeon Soo Lim (bildet), har besøkt Nord-Korea mer enn 100 ganger og har hjulpet til med å bygge opp et barnehjem og en pleiehjem. Han er dømt for å ha forsøkt å styrte det nord-koreanske regimet.

Beskyldningene som selvsagt er fabrikerte er absurde. Hans familie er svært bekymret for hans helsetilstand og er naturligvis svært glade for at de canadiske diplomatene fikk besøke ham.

Pastor Hyeon Soo Lim tilbringer dagene i en av Nord-Koreas mange arbeidsleire. Han graver hull i bakken, og holdes i isolasjon fra de andre fangene, da han ansees å være en stor sikkerhetsrisiko. De canadiske diplomatene sier i en uttalelse etter besøket at hans sak absolutt har høyeste prioritet for canadiske myndigheter.

Hyeon Soo Lim er pastor for en av de største menighetene i Canada. Han ble i desember 2015 dømt til å sitte livet ut i en nord-koreansk arbeidsleir. Få kommer ut av disse i live. Hans helsesituasjon har forverret seg betraktelig det året han nå har sonet.

La oss fortsette å be om at han må bli løslatt.

Pastor Hyeon Soo Lim er pastor for Light Korean Presbyterian Church i Mississauga, Canada.

Et gjenskinn av Guds kjærlighet

"Guds kjærlighet til oss er evig. Det innebærer at Guds kjærlighet til oss fantes før vi ble født og finnes der når vi er døde. Det er en uendelig kjærlighet som omfavner oss.

Lever vi et liv i Ånden får vi gjøre krav på denne evige kjærligheten for vår egen del, slik at vi kan leve ut den jordiske kjærligheten - til foreldre, søsken, lærere, venner, ektefeller og andre vi deler livet med  - som et gjenskinn av Guds evige kjærlighet.

Ingen fedre eller mødre kan elske sine barn på en fullkommen måte. Ingen mann eller hustru kan elske hverandre med en uendelig kjærlighet. Det finnes ingen menneskelig kjærlighet som ikke har brister et eller annet sted.

Når vår ufullkomne kjærlighet er den eneste kjærligheten vi har, havner vi lett i mismodighet, men om vi kan kan den bli et ringe gjenskinn av Guds fullkomne, kravløse kjærlighet, kan vi tilgi hverandre alle begrensninger og tilsammen gledes over den kjærlighet vi har å gi."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Nå er det lov å velge bort et friskt tvillingfoster

Vi har flyttet en ny grensestein i Norge i dag. Mors mage er blitt et enda mer utrygt sted for et lite barn. Stortingsflertallet - Ap, Høyre, Fr.P og Venstre, har sørget for at det vil være mulig med fosterreduksjon av et eller flere friske fostre. Da fosterdrapsloven ble vedtatt i 1975 var ikke dette medisinsk mulig. Det er det nå.

En fosterreduksjon innebærer at kvinner som er gravide med friske tvillinger, kan få utført abort på ett av fostrene.

Senterpartiets Kjersti Toppe og Olaug Bollestad fra Kr.F fremmet et forslag om å endre loven om svangerskapsavbrudd hvor det presisert at fosterreduksjon ikke ble tillatt, men dette fikk ikke flertall.

Det som har skjedd i Stortinget i dag viser til fulle det forfall som har skjedd i det norske samfunnet de senere årene, hvor et menneskeliv blir mindre og mindre verd. Nå skal til og med friske fostre velges bort fordi foreldrene ikke ønsker mer enn et barn. Man har ikke lyttet til hva mange tvillinger sier som forteller hvor knyttet de er til sin søster eller bror.

Kyrie eleison!

Innfor Guds ansikt natt og dag

Med jevne mellomrom går jeg til en av bokhyllene mine for å hente fram en virkelig skatt av de sjeldne: "Den stilla kammaren" og "Den fördolda verkstaden", to brevsamlinger av den svenske Kristus-mystikeren Hjalmar Ekström (bildet). Disse sjelesørgriske brevene har vært til stor hjelp for meg mang en gang. Her er det åndelige dybdedykk, fra en som har vandret med Herren en livstid.

På forsatsbladet til min gamle 'preke-Bibel' har jeg skrevet ned en setning som Hjalmar Ekström, hvis minnedag det er i dag, som er blitt mitt livs motto:

"Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag!"

Ekström er en av de som har lært meg betydningen av stillheten. Ved en anledning sa han det slik:

"'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Hjalmar Ekström er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i en bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk. 

Hjalmar Ekström, født 19. desember i 1885 i Stehag i Skåne, skulle bli en del av den såkalte "Flodbergkretsen", et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet. Kristus-mystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veiledere i vårt naboland.

Han var utdannet diakon, og bodde store deler av sitt liv i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristus-mystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhmne var også skomaker. Ekström sa om Böhmne ved en anledning: "Böhme tilhørte den reneste mystikken." En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Som ung hadde Hjalmar Ekström flere sterke Gudsopplevelser. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som bestod av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til det vi gjerne kaller "de stille i landet". I bokhyllene til denne kretsen fantes det bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sundar Singh og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noen. Ekström holdt også en del bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene hadde Ektröm også stor glede av å lese Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han gjennom den.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27. desember 1962. Gjennom sine sjelesørgriske brev fortsetter han å påvirke.

Etiopia: Fire kristne tenåringsjenter satt fri fra fengsel

Gode nyheter fra Etiopia i dag! De fire kristne jentene som ble arrestert 20. september for å ha diskutert religiøse spørsmål med sine muslimske venninner, er satt fri.

De fire kristne jentene ble arrestert i den altoverveiende muslimske byen Babile, etter at foreldrene til de muslimske jentene hadde fortalt sine foreldre om samtalen de hadde hatt med de kristne jentene.

De fire kristne jentene: Martha Solomon Kebede (18), Miheret Abera Mulat (17), Gifti Dabesa Fekyisa (17) og Eden Serawit Mekuria (15), ble i følge International Christian Concern, satt fri 15. desember. Det er et stort takkeemne. La oss fortsette å be for disse fire uredde kristne jentene, som ikke skammer seg over navnet Jesus.

Guds maktesløshet

"Jesus er Gud-med-oss, Immanuel. Det store mysteriet, Gud som menneske, bunner i Guds lengsel etter å bli elsket av oss. Gjennom å bli et forsvarsløst barn, helt avhengig av menneskenes omsorg, vil Gud utslette all avstand mellom det menneskelige og det guddommelige.

Hvem kan være redd for et lite barn som må mates, stelles, undervises, ledes? Vi pleier å tale om Gud som den allmektige, suverene Gud, som vi er avhengige av. Men Gud ville bli den maktesløse, sårbare Gud, som er helt avhengige av oss. Hvordan er det mulig å være redd en Gud som vil være Gud-med-oss og vil at vi skal bli Oss-med-Gud?"

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En frimenighets nattverdhandling fra 1527

Balthasar Hubmaier (1480-1528) er kjent som en av forgrunnskikkelsene i den bevegelsen som av sine motstandere foraktelig ble kalt 'gjendøpere' - anabaptister. Døperbevegelsen er også blitt kalt 'reformasjonens tredje vei - den radikale'. Men den handlet ikke bare om dåp av troende. Den var først og fremst en menighetsvekkelse, et profetisk rop om å vende tilbake til urkirkens røtter.

Og til den kristne forsamlingen hører Herrens måltid, Brødsbrytelsen eller Nattverden. I denne artikkelen skal vi se nærmere på nattverdssynet til Hubmaier. For Hubmaier skrev ikke bare en bok om dåp, som et kraftig forsvar av urkirkens dåpssyn, men også om nattverden. Faktisk skrev han hele tre bøker om Herrens måltid. De to første er i all hovedsak et oppgjør med Den romersk-katolske forståelsen av nattverden. I den siste av dem formulerer han en nattverdsliturgi. Den er spesielt interessant fordi det ikke finnes mange nattverdliturgier fra den frikirkelige bevegelsen. Den burde derfor være av interesse for de frie menighetene som i dag ønsker å fornye sitt forhold til feiringen av Herrens måltid.

Boken - Eine Form des Nachtmahls Christi - er skrevet i Nikolsburg i 1527.  Nikolsburg ligger i Moravia, og byen heter i dag Mikulov. Hubmaier kom hit året før. Han var en lærd mann med en doktorgrad i teologi. Etter at den anabaptistiske lederen Wilhelm Rubelin døpte Hubmaier og 60 andre i Waldshut 9 1525, ble det derimot skikkelig bråk. I desember 1525 flyktet Hubmaier til Zurich. Her håpet han å finne beskyttelse, men reformatoren Ulrich Zwingli, sørget for å få ham arrestert. Etter en tid ble han satt fri og kom altså til Nikolsburg hvor han i 1527 oppleve en rolig og fredfull tid før forfølgelsene tok til igjen. Det var da han skrev dette skriftet om nattverden.

Det er flere interessante ting vi kan merke oss i - Eine Form des Nachtmahls Christi. Hubmaier er opptatt av at språket som skal brukes av den som forretter nattverden skal være folkelig. Som kjent foregikk Den romersk-katolske messen på latin, noe som gjorde at de færreste forstod hva som skjedde. De som deltar skal være pent kledd, og de skal sitte stille uten småsnakk! Selve nattverden er for "Guds folk", og med det mener Hubmaier de som er døpt "på ordentlig måte" og som har forberedt seg åndelig. Faktisk legger han stor vekt på forberedelsen til å ta del i nattverden. Jeg skal komme tilbake til dette.

Men la meg først nevne at Hubmaier i dette skriftet understreker at man skal "forberede et bord med alminnelig brød og vin. Om begeret er av sølv, tre eller tinn utgjør ingen forskjell."

Selve nattverdshandlingen skal innledes med at deltagerne skal bekjenne sine synder, ikke for en prest, men for Gud. Men de skal be for den som skal forrette nattverden. Denne skal, i følge Hubmaier, "som den første av alle falle på sine knær sammen med menigheten og med munn og hjerte bekjenne sin synd og sin utilskrekkelighet."

Den som forretter er menighetens forstander, men menigheten deltar også aktivt i liturgien.

Etter denne syndsbekjennelsen skal menighetens forstander utdype for de tilstedeværende hva menigheten bør kjenne til hva angår Jesu liv, Hans lære, Hans lidelse og død og Hans oppstandelse. Til en liten hjelp har så Hubmaier foreslått at man kan bruke følgende skriftsteder:

Joh 8,12;1.Kor kap 10-11;Joh kap 13-17;Matt 3; Luk 3 og Sirak 2.

Etter denne utleggelsen, skal menigheten være stille og i stillheten skal man prøve seg selv. Når stillheten så brytes ber man Fadervår i fellesskap og så kommer det som Hubmaier kaller Kjærlighetsløftet. I dette ligger mye av forberedelsen til nattverden:

KJÆRLIGHETSLØFTET

Forstander: Brødre og søstre, hvis vi elsker Gud før, i og over alle ting, i kraft av Hans levende Ord, så må vi tjene Ham og Ham alene (5.Mos 5 og 6; 2.Mos 20). Vi skal ære og tilbe Ham ved å helliggjøre Hans navn, og underordne oss Hans guddommelige vilje, som har gjort sitt arbeide i oss gjennom Hans levende Ord, i liv og døde. La oss hver i sær bekjenne dette.

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Hvis du elsker din neste vil du tjene ham med gjerninger i broderkjærlighet (Matt 25; Ef 6; Kol 3; Rom 13; 1.Pet 2,13flg), så ydmyk deg og tjen Ham med ditt liv og blod. Vær lydige mot dine foreldre og alle autoriteter i overensstemmelse med Guds vilje, og gjør det i kraft av vår Herre, Jesus Kristus, som ydmyket seg og tjente oss med sitt kjød og blod. La oss hver i sær bekjenne dette.

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Praktiserer du broderkjærlighet blant de brødre og søstre (Matt 18,15;Luk 6;Matt 5,44 og Rom12,10) så skap fred og enhet blant dem, og forsone deg med alle, som du har støtt. Vis fra deg all ondskap, hat og ond vilje mot enhver, og forsak villig all oppførsel, som kan vekke anstøt, forlegenhet eller forargelse hos din neste. Elsk dine fiender og gjør godt mot dem som forfølger deg, for slik er Kristi regel (Matt 18). La oss hver i sær bekjenne dette:

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Hvis du ønsker å bekrefte dette kjærlighetsløfte, som du nå har avgitt, ved å ta del i Herrens måltid, ved å spise brødet og drikke vinen, og ved å vitne i kraft av minnet om den lidende, døde og oppstandne Herre, Jesus Kristus, så la oss hver i sær bekjenne dette:

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Så spis og drikk sammen med hverandre i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Må Gud selv velsigne oss med kraft og styrke, så vi bringer Hans kjærlighet ut til vår neste, slik at den virker frelse etter Hans vilje. Må Han gi oss nåde til å gjøre dette. Amen.

Etter dette tar så den som forretter brødet og ber en takkebønn over det, før han deler det ut. Etter at brødet er delt ut deles så vinen ut, deretter lyses det en velsignelse som avslutning på det hele.

På randen av krig, del 21

Noen av de mange gjenværende bygningene i Sabatisch i dag. På oppslagstavlen kan man på tsjekkisk, tysk og engelsk lese om Hutterianer-kommuniteten som fantes her.

Bakenfor Mølla finner du huset hvor våre forfedre møttes for å be. I dag brukes denne bygningen til fjøs og bolighus for en familie.

Møllen var fremdeles i bruk når vi så den 24. juli 1937. Den er drevet av vannkraft og størrelsen på vannhjulet er 10 fot. Vannet føres til møllen via en kanal. Møllen har to valser, en melsikter og en stein. I nærheten av møllen finnes det et solur. Det er skrevet inn følgende årstall på møllen: 1739, 1816, 1822 og 1823.

Møllen er et felleseie for landsbyen. Mølleren blir betalt av landsbyens innbyggere og et eventuelt overskudd fordelt dem imellom. Noen av skogsområdene rundt landsbyen er også felleseie for alle bøndene.

Vi besøkte landsbyrådets kontor. Det lå i andre etasje i en bygning. En familie bodde i første etasje. Der fant vi et gammelt eikebord og en klokke som ble laget av brødrene år tilbake. Klokka virker fremdeles og ble brukt som landsbyrådets klokke. Vi ble fortalt at når kommuniteten fremdeles fungerte og hadde fremgang ble alle saker som vedrørte den diskutert her, og råd ble gitt. På den tiden ble alt gjort på en rettferdig og samvittighetsfull måte. Senere, når Bruderhof-kommuniteten ble åndelig svekket, fattig, utro og lunken, mistet lederskapet noen av sine idealer og tok ikke lenger vare på sine gamle, enkene og de foreldreløse. Da ble ikke alt gjort like oppreist og samvittighetsfullt.

Kommuniteten forfalt. Derfor burde alle oppriktige hjerter la seg advare og vokte seg mot åndelig forfall som fører til utroskap. La oss til enhver tid være tro mot det vi vet og stå oppreist helt til slutt. Amen.

Sabatisch ble angrepet og plyndret flere ganger i årene 1608 og 1622. Vi så også Weissenberg (Det hvite fjellet) som vår historiebok (Geschichtbuch - The Cronicle of the Hutterian Brethren) forteller om. Det er en hvit klippe. Til vår store overraskelse fant vi der en stor gravlund fra 1. verdenskrig, med mange kors.

Våre brødres gamle gravlund lå i en frukthage. Du kan knapt finne noe, bare at bakken er ujevn. I 1937 var det mye frukt her og vi likte å spise den. Våre forfedre hviler der. Vi så en gravstein fra år 1755 med navnet Tobias Sapel. Heinrich Hartman og Andreas Ehrenpreis hviler her. Våre hjerter ble rørt, når vi tenker på dem. I Sabatisch fant vi likevel noen av våre folk i live. En av dem var Joseph Müller, som en gang var i Amerika. Han er 82 år gammel, dårlig og svak. En annen, ved navn Baumgartner, ber der sammen med fem eller seks andre familier med samme navn. Vi møtte alle sammen, de tok vennlig og gjestfritt imot oss. Det finnes også en familie til, ved navn Wollmann, hvor mannen er en kles-farger og trykker, en virkelig ydmyk mann.  Han gav oss et klesstykke han hadde farget som gave.

Vi så bøndene i Sabatisch treske. De gjør det på samme måte som vi fortsatt tresker kost-mais. Skivene forblir hele. Svære nøttetrær, to fot tykke og andre frukttrær vokste rundt det området som pleide å være vår forsamling. Husene var bygget på samme måten som i Gross-Schützen, rommene på 14x14 fot. Noen av etasjene er laget av leire. Kistene er som våre, sengene kan trekkes opp på samme måte som når vi fortsatt befant oss i Russland. Våre unge kjenner ikke til dem lenger. Trappene i husene er svært bratte. Noen av husene har stråtak. Veggene er av stein og svært tykke.

Kvinnene bruker fortsatt skaut, men de er hvite. Her blir gjessene passet på av bestemødrene, de ser etter barnas gjess.

Vi forlot Sabatisch og dro tilbake til Pressburg. Med Guds hjelp forlot vi nok en gang Pressburg den 25. juli. Det var svært varmt. På ettermiddagen regnet det så vakkert. Ombord på toget var det mange mennesker. I det vi dro ut fra byen dro vi gjennom en lang tunnel. Det omkringliggende området er ganske jevnt, noen steder kledd med trær. Tre treskemaskiner var i arbeid. Det er søndag.

Ved 13 tiden kom vi til grensen til Moravia og gikk ombord i en båt. Navnet på elven er March (i det lokale slaviske språket er navnet Morava).

Vi tok så et hurtigtog, så et lokaltog og kom til Lundenberg (nå Breclav). Vi fulgte en sti ut til åkrene hvor den fantes en vakker hveteåker. I Moravia leier bøndene jorda si. Landsbygda hele veien til Nikolsburg (Mikulov, i den tsjekkiske republikk) er full av åser og med grøderik jord.

Vi ankom Nikolsburg. Byen ligger mellom to store fjell. Oppe på en høyde ligger et stort slott. Her satt fange av våre brødre i fengsel. Det sies at det finnes en vei under bakken til et annet slott som ligger omlag 11 kilometer unna. Fra denne høyden så vi 13 landsbyer hvor noen av våre kommuniteter var lokalisert i det 16. og det 17. århundre. Det er en stor sjø her. Den kalles Nimmer satt (Aldri nok). Det er ikke meningen at den skal bli større eller mindre. På denne sjøen så vi et uvanlig stort antall gjess.

(fortsettes)
---
Dette er del 21 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember og del 20 fredag 16. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

India: Kristne banket opp og mishandlet for å ha sunget julesalmer i privat hjem

20 medlemmer av et kristent kor som sang julesalmer er blitt angrepet og banket opp av det som antas å være radikale hinduer. Angrep som disse mot kristne i India har økt kraftig de siste årene. I forbindelse med julehøytiden er de kristne mer synlige og blir da rettere ofte for angrep og overgrep.

Angrepet denne gang fant sted i landsbyen Tikariya, som ligger i nærheten av byen Banswara i Rajasthan. 20 katolikker, som var kommet sammen i et hjem for å synge julesalmer, da en gruppe illsinte hinduer brøt seg inn i hjemmet og banket opp de som var tilstede. Blant de tilstedeværende var også presten for den katolske menigheten i landsbyen, pater Stephen Rawat. Han forteller til Asia News:

"Jeg har ingen fiender. Jeg ble banket opp på grunn av min kristne tro."

Angrepet fant sted 11. desember. Det er en gammel tradisjon i denne landsbyen at de kristne kommer sammen i adventstiden for å synge julens mange vakre salmer.

Om å være ydmyk og trygg

"Når vi ser på stjernene og lar tankene vandre til de mange galaksene, så kjenner vi oss så små og ubetydelige at alt vi gjør, sier eller tenker virker helt meningsløst.

Men om vi ser inn i sjelen og lar tankene vandre inn i de endeløse galaksene i det indre livet, blir vi så store og verdifulle at alt vi gjør, sier eller tenker får stor betydning.

Vi må hele tiden se begge veier for å bli ydmyke og trygge, humoristiske og alvorlige, lekne og ansvarsbevisste. 

Ja, mennesket er svært liten og svært stor. Det er spenningen mellom disse som holder oss åndelig våkne."

Henri Nouwen i "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Korstegnet

I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. En Gud, Amen!

Korstegnet følger meg hele dagen, fra jeg våkner om morgenen, til jeg legger meg for å sove. Det følger meg under tidebønnene, og ved ulike situasjoner gjennom dagen. Det følger meg under gudstjenesten, og ikke minst under det hellige måltidet.

Panne og bryst berøres med tegnet for Treenigheten. Tankene mine og hjertet mitt. Hele meg. Tegnes med det hellige korstegnet.

Som et tegn og en bekjennelse på at jeg hører Kristus til, med alt hva jeg er og har.

Vietnam: Helsesituasjonen til fengslet luthersk pastor forverret

Helsesituasjonen til den fengslede lutherske presten Nguyen Cong Chinh (bildet) er i følge hans kone betydelig forverret. Blant annet er hans blodtrykk svært høyt. Han holdes i isolasjon og blir nektet den medisinen hans kone har sendt ham og blir gitt fordervet mat.

Pastor Chinh soner en dom på 11 års fengsel for å ha kjempet for religiøs frihet for minoritetsgrupper i bor oppe i det vietnamesiske høylandet.

For tiden holdes han i en isolat-celle som straff for at han har stått opp for rettighetene til andre fanger.

Tran Thi Hong besøkte sin ektemann 12. desember i Phuoc fengselet i Binh Duong. Hun sto ute i regnet i hele tre timer før fengselsmyndighetene fortalte henne at mannen hennes var blitt overført til Xuan Loc fengselet i Dong Nai provinsen. Det tok henne en hel dag å reise dit. Hun ble sjokkert over at mannen var blitt så dårlig. Tran Thi Hong er en modig kvinne. Hun snakket med fengselsmyndighetene og sa tydelig fra at hennes mann ikke hadde gjort noe galt. Han hadde stilt opp for mennesker som har fått sine menneskerettigheter krenket.

Pastor Chinh, som er 50 år, har i mange år kjempet for menneskerettighetene til etniske minoritetsgrupper som bor i høylandet i Vietnam. La oss huske ham i våre bønner.

En kroppsliggjort tro blant forfulgte trossøsken

Dette bildet griper meg veldig. Bildet er tatt i Irak, nærmere bestemt Mosul. De to damene i blå klær tilhører Jesu lillesøstre, og har valgt å bli der hvor andre flykter. For å trøste, oppmuntre, støtte og sette mot i de som ikke kan komme seg unna forfølgelsen. Men de er ikke bare sammen med kristne. De besøker også muslimske familier med samme intensjon.

Slikt gir meg håp, og jeg kjenner en stor glede ved det jeg ser. Dette er å kroppsliggjøre evangeliet. La det få føtter og hender, og ikke bare en munn. Finnes det noe større behov i en mørk verden som vår? Jeg klarer ikke å se dette.

Dette er mot. Dette er tro.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt av Magdeleine Hutin i 1939. Hun hadde en av mine troshelter, Broder Charles av Jesus, som sitt store forbilde. Broder Charles var en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tar seg vanlig liv og lever sine liv i små bofellesskap eller kommuniteter midt blant vanlige mennesker.

Flytt ikke de gamle grensesteinene

Det nye er ikke alltid best. Faktisk er mye av det som ble laget før mye mer solid enn det som lages i dag.

I dag er helsetilstanden min slik at jeg har måttet holde senga en god del av dagen, og da får man gjerne tid til refleksjon og ettertanke. Et bibelord er blitt så levende for meg, og det er Ord 22,28:

"Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har satt!"

Men det er nettopp det som skjer rundt om i vårt kjære fedreland i dag. Vi flytter på den ene grensesteinen etter den andre, og visker ut vår kristenarv. I år er det julesangene som for all del ikke må synges. Det kan jo være støtende. Det oppsiktsvekkende er at de slett ikke er støtene for muslimene, slik enkelte mener de gjør. De er støtende for de som roper om toleranse! Det er gode nordmenn som er livredde for at vi ikke er inkluderende nok, og det er nesten patetisk å se hvordan lærere og rektorer i denne adventstiden forsøker å verne om en helt misforstått toleranse.

Men det er så mye annet som flyttes på: vi har omdefinert ekteskapet, og landets biskoper har vært med på det. De har engasjert seg i grønne verdier, og det er vel og bra, men de måtte mer eller mindre tvinges på banen for å si noe om verdens forfulgte kristne.

Deler av kristenheten er blitt influert av en vranglære hvor det heter at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Og nå pågår det en diskusjon om Jesu død på korset. I går kom en MF-teolog på banen, Asle Eikrem, og hevder at Jesu korsdød ikke har frelsende betydning. Årsaken til det er i følge Eikrem at et slikt syn innebærer at Gud er avhengig av vold for å kunne frelse. Eikrem synes å se helt bort fra at det er i korset selve forsoningen og tilgivelsen skjer.

Alt var ikke bra før - langt i fra. Men det var større gudsfrykt og frafallet og forfallet var ikke kommet så langt. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som satte ned grensesteinene. Først og fremst gudsmennene og gudskvinnene i Den gamle- og Den nye pakt, profeter og apostler, de som forfattet våre felleskristne trosbekjennelser, profetiske røster Gud har gitt oss gjennom hele kirkens historie og som ble forløpere til Reformasjonen. Vi har mye å takke for i den reformatoriske arven, ikke minst visjonen om å vende tilbake til urkirkens røtter. For Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene, Guds ære alene.

Dette er en tid for å hente frem igjen Martin Luther, Menno Simons, John Bunyan, Charles Haddon Spurgeon, skriftene til mange av Plymouth brødrene som hadde et sterkt lys over korsets budskap, både den horisontale og vertikale delen av det og dens innvirkning på våre liv, Andrew Murray,  Watchman Nee, mange av de puritanske forfatterne, bederne som skrev oppbyggelseslitteratur på sine knær - forfattere som har tatt vare på den apostoliske arven og vært villig til å betale en høy pris for å stå for sannheten og ikke gå kompromissets vei.

Det er en pris for å stå for sannheten i dag. Altfor mange viker av og går kompromissets vei i toleransens navn. Jeg tenker på at jeg en dag skal stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv. Det gjør meg bevende og stille og jeg vet at jeg har synder å bekjenne. I dag betaler tusenvis av mennesker en høy pris for å være tro mot Guds ord. Noen av dem betaler med sine liv og så skulle vi svikte som lever så godt, når det gjelder?

På randen av krig, del 20

På bildet ser vi bolighuset og kapellet ved Gross-Schützen, som fremdeles er bevart, bortsett fra stråtakene som nå er dekket med fliser.

Det er nå Den romersk-katolske kirken som eier det landområdet som brødrene tidligere eide, og som de måtte forlate på 1700-tallet på grunn av sin tro. Den romersk-katolske kirken leier nå ut jorda til bønder som har bosatt seg i husene og dyrker jorda. Gravplassen som fantes på Gross-Schützen er ikke lenger å finne. Det er beitemark der nå. På den katolske kirkegården fant vi igjen navnet Walter sammen med noen krusifikser.

Vi dro så tilbake til Pressburg. Der så vi noen gamle maskiner, gamle ploger, møller, vevstoler, spinnehjul og keramikk. Vi så også mye servise fra våre forfedres tid fra årene 1500-1700, og i tillegg til dette mye keramikerutstyr.

Vi besøkte den gamle katolske kirken i Pressburg, som ble bygget på 1400-tallet, fordi vi hadde et håp om å finne igjen skrifter fra våre forfedre. Vi fikk tilgang til dem. De ble oppbevart i et treetasjes tårn. Vi måtte gå opp en vindeltrapp. Det var tre hengelåser på døra til rommet for disse bøkene ble oppbevart. Rommet var 16 ganger 30 fot og 10 fot høy. Mange av våre konfiskerte bøker var fremdeles der. Men beklagelig vis fikk vi ikke røre ved en eneste en av de. Midt i rommet var det et stort rundt bord.

Vi ble vist en bok hvor det fremgikk hvordan Bruderhof hadde inngått en avtale med landeieren vedrørende vingården. Det viste seg å være fra tiden hvor Heinrich Hartmann levde.

Sabatisch-fellesskapet i Slovakia i dag med klokketårnet i sentrum, og med møllen til høyre. På samme måte som med Michael Waldner rapporterer fra 1930-tallet  har jeg (Peter Hoover) funnet at folkene som bor her er veldig vennlige, og de er glade for å møte anabaptiser som kommer langveisfra. Men på grunn av deres lange forbindelse med kommunistiske Tsjekkoslovakia har tysken deres blitt nesten borte.

24. juli reiste vi med bil fra Pressburg til Sabatisch (nå kalt Sobotiste i Slovakia). Stedet ligger drøyt 144 kilometer nordøst for Pressburg. Det er gode sementveier. Landsbygda er kupert og jorda er lys. Underveis så vi mange kyr og landsbyer, mange vingårder og felt med kornavlinger. Det var vakkert.

Sabbatisch var 2.800 innbyggere, 1.700 av dem er katolikker og 1.100 er enten protestanter eller jøder. Elven som renner gjennom denne byen bærer navnet Myjava. Den er 30 fot bred og omgitt av steiner. Sabbatisch er en vakker landsby og ligger i et bredt dalføre. I tidligere tider fantes det et Bruderhof en snau halv kilometer fra byen Sabbatisch. Landsbyen er den tidligere eiendommen til Bruderhof og har vokst sammen med byen med samme navn. Husene tilhørende Bruderhof kan fremdeles sees. Sabbatisch ble grunnlagt i 1545. I 1557 ble våre kjære forfedre fordrevet fra dette stedet, men de kom tilbake i 1591.

39 av husene tilhørende Bruderhof står der fremdeles. Husene er av stein, takene for det meste av steinheller, bare noen få av dem med stråtak. Klokketårnet til Bruderhof står der fremdeles. Det er 40 fot høyt, bygget av stein og svært godt bevart.

Vertshuset og de to Bruderhof-kjellerne er fremdeles i bruk. De tilhører hele landsbyen. En av kjellerne er 14 ganger 60 fot og den andre noe mindre. De har ingen trapp men en rampe. Alle bøndene oppbevarer vinen sin og andre ting her. Gjestgiveriet drives på rundgang og et eventuelt overskudd gis tilbake til landbyen. Når en bonde går fordi med sine kyr må vertshuseieren gi ham et glass vin av bondens egen vinkjeller.

(fortsettes)
----
Dette er del 20 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember og del 19 torsdag 8. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

Islamister i Indonesia tvang kristne til å avslutte en julekonsert

Mens vi forbereder oss på å feire jul, har en islamistisk gruppe i Indonesia tvunget en kirke til å avslutte sin julekonsert.

I følge avisen Jakarta Globe stormet en islamistisk gruppe, identifisert som "Forsvarerne av Ahlus Sunnah", en offentlig bygning i Bandung på Vest-Java, hvor en menighet hadde en juleforestilling ledet av Stephen Tong.

Islamistene bar med seg et stort banner hvor de krevde at julefeiringen skulle holdes innendørs i en kirke, ikke i det offentlige rom. Situasjonen ble så spent at menigheten som sto bak arrangementet valgte å bryte opp, I det de forlot bygningen sang de: "O, helga natt."

Det hører med til historien at borgermesteren i Bandung, Ridwan Kamil, har beklaget det hele. Menigheten hadde alle godkjennelser i orden for å holde denne julekonserten. Kristne i Indonesia, som utgjør omlag 10 prosent av befolkningen, opplever stadig krenkelser av deres menneskerettigheter, sjikanering og direkte forfølgelse. La oss huske dem i våre forbønner denne julen.

Omrans engler

Jeg klarer ikke å glemme historien om fem år gamle Omran Daqneesh som ble båret ut av ruinene i Aleppo, dekket av støvet fra den kollapsede bygningen. De små armene hans er grå av støvet, klærne og håret. Redningsmannskapene plasserer ham på en oransje stol inne i ambulansen.

I går fikk jeg se et bilde av et ikon malt av Judith Mehr, som satte meg helt ut. Tårene som rant den dagen da Omran ble reddet, kom strømmende på nytt.

Judith Mehr har sett for seg englene som kom ham til redning.

Så forstår ikke jeg hvorfor ikke alle barn som rammes av den forferdelige krigen ikke blir reddet? Den menneskelige lidelsen er en gåte. Men jeg forstår dette: Abrahams, Isaks og Jakobs Gud lider med. Gud gråter. Og jeg er sikker på dette: de ansvarlige må en dag stå til ansvar for sine ugjerninger. I mellomtiden ber jeg om at englene fortsetter sitt oppdrag.

"Se til at dere ikke forakter en av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn." (Matt 18,10)

Fader Johannes og lyset

Om drøyt to timer skal vi feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Det gleder jeg meg til. Forrige uke måtte vi melde messefall på grunn av såpeglatte veier.

Under gudstjenesten skal vi også feire fader Johannes av Valamo (bildet). Det passer veldig godt nå når det nærmer seg Kristi fødselsfest. For fader Johannes hadde et eget lys i seg som mange ble ikke bare betatt av, men som berørte mange. Og er det noe vi trenger i denne mørketida - også i overført betydning, for vi lever virkelig i en mørk, mørk tid - så er det lys. Og det sterkeste lyset av alle er jo Jesusbarnet - Han som med rette kalles verdens lys.

Valamo kloster var og er et lys som skinner på et mørkt sted. Både det gamle Valamo som lå i Russland, det nye Valamo i Finland. Det gamle Valamo er i dag gjenreist, og er med på å vitalisere kristenlivet i vårt naboland.

I 2014 skrev jeg følgende om fader Johannes av Valamo:

For en god del år siden var jeg så heldig å komme over en vakker billedbok: 'Uusi Valamo - The Monastery of the Transfiguration of Christ at New Valamo'. Det er blitt mange gode kveldsstunder med den boka! Bare det å se bildene av munkene er rent oppbyggelig!

Valamo kloster lå opprinnelig på øya Valamo i Lagodasjøen i det russiske Karelen. Det er et russisk ortodoks kloster som ble grunnlagt en gang mellom år 900-1400 av den hellige Sergeij og Herman av Valamo. Men det var ikke lett å etablere et kloster her. Det var stadige grensestrider i Karelen mellom Finland og Russland, så mellom Finland og Sovjetunionen. Klosteret ble stadig utsatt for vandalisering. Under den finske vinterkrigen i 1939-1940 flyttet munkene til Finland, hvor de grunnla Valamo nye kloster.

Nå finnes det to klostre med samme navn: Gamle Valamo og Nye Valamo. I 1989 ble nemlig deler av klosteret på Valamoøyene tilbakeført til Den russisk-ortodokse kirke og klosterlivet her ble gjenopptatt.

I Gamle Valamo levde det en gang en mann som het Ivan Aleksejevitsj Aleksejev (bildet), her kjent som fader Johannes. Han var født i 1873 i en liten by nord for Moskva. Her vokste han opp under enkle kår, i en bondefamilie. Foreldrene var fromme ortodoks troende. Skoleundervisning ble det så som så med. Ivan lærte en skredder, som reiste fra sted til sted med sine pelsvarer. Ivan var særlig interessert i å lese helgenbiografier, og han var bare ungdommen når han sammen med en kamerat besøkte Nil Sorskys berømte eremitkloster.

Ivan bar på en sterk Gudslengsel. Han ville vie hele sitt liv til Gud, og søkte seg til Valamo kloster. Her ble han i fire år, før han måtte avtjene sin verneplikt. Etter endt verneplikt ble han hjemme et par år, før han kom tilbake til Valamo år 1900.

Etter 10 år vies han til munk og i 1921 blir han prestmunk. Men alt skulle ikke bli så enkelt for Ivan. Han blir sendt til det nordlige Ishavet, til Petsamo, og Hl.Trifons kloster. Forholdene her oppe er særdeles utfordrende og vanskelige. Det ble 11 lange år. Ivan blir venn med Kong Alkohol.

Heldigvis griper abbeden i Valomo inn. Ivan får vende tilbake til Valamo, og her ble han så resten av sitt liv. Han får hjelp til å bli fri fra alkoholbruken, og vies til shemamunk. En shemamunk er en som følger de strengeste klosterreglene. Fra nå av er han fader Johannes.

65 år gammel - i 1938 - blir fader Johannes valgt til Valamos skriftefar. Det sier i grunnen ikke så rent lite om den tillit fader Johannes hadde fått gjennom levd liv i Kristi etterfølgelse.

Det finnes en del brev som fader Johannes skrev, fra perioden 1939 til 1956, som er publisert. Her fremstår fader Johannes som en starets - en åndelig veileder i den beste russiske tradisjonen.

Når Valamo-munkene må flytte fra øya i Lagoda-sjøen til Finland var fader Johannes med. Der dør han i 1958, og blir begravet på klosterets kirkegård.

Sykehusbesøk og tålmodighet

Jeg har tilbrakt en god stund med å vente i dag. Legen jeg hadde time med ble opptatt i en operasjon, og avdelingen jeg var på måtte finne en annen lege som kunne møte meg. Men det var ikke noe problem. Jeg har alltid med meg ryggsekken min, og oppi den er det lesebriller og en god bok. Alltid.

Men det var litt morsomt når en av sykesøstrene stresset rundt meg og forsøkte å finne en lege som kunne hjelpe meg, at øynene mine falt på dette sitatet av Abba Michael, her i min oversettelse:

"Livet byr på mange tilfeller hvor vi må øve oss i tålmodighet!"

Og så kommer visdommen:

"Nybegynneren venter på sin tur i køen. Den mer erfarne avventer treets frukter. Den virkelige asketen leker med en toåring."

Gud vil fylle vår tomhet

"Vi er redd for tomheten. Spinoza taler om 'horror vacui' - redselen for tomheten. Vi synes om det å okkupere - fylle - hver stund og hvert øyeblikk. Vi vil være opptatte. Og om vi ikke er opptatt sørger vi for at vi er det. Vi fyller altså opp tomrommet allerede før vi i det hele tatt har nådd frem til det. Vi fyller dem med våre bekymringer med: Tenk om...

Det er veldig vanskelig å la tomrommene finnes i våre liv. Tomrom krever en villighet til å slippe kontrollen, en villighet til å la noe nytt og uventet skje. Det krever tillit, overgivelse og lydhørhet for Guds ledelse. Gud vil bo i tomrommet. Men så lenge vi er redde for Gud og for å la Ham handle med oss, overlater vi neppe tomrommet til Ham.

La oss be om å kunne slippe tak i frykten for Gud og ta imot Ham som er kilden til all kjærlighet."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Toneangivende sørstatsbaptister tar oppgjør med ny-calvinismen

Presidenten for Southwestern Theological Seminary, Paige Patterson, (bildet) tar et kraftig oppgjør med calvinismen:

"Jeg vet at det er et ganske anseelig antall av dere som tenker om dere selv at dere er calvinister, men dere bør forstå at det er et kirkesamfunn som representerer dette synet, og det er presbyterianerne," sa Paige Patterson i en kommentar i forbindelse med en samling i kapellet til Southwestern Theological Seminary siste uken av november. Han la til:

"Jeg har stor respekt for dem. Mange av dem, ja, det store antallet av dem er brødre i Kristus, og jeg gir dem ære for deres standpunkt, men om jeg skulle ha et slikt standpunkt ville jeg ha blitt presbyterianer. Da hadde jeg ikke værende baptist, for baptistenes standpunkt i disse spørsmålene helt fra anabaptistenes dager, ja, egentlig helt fra Det nye testamentes tid, er veldig forskjellig.

Dette fremkommer i en reportasje fra Baptist News International.

Patterson var ikke alene om å markere forskjellen mellom calvinismen og baptismen. Taleren denne dagen var Rick Patrick. Rick Patrick er eksekutiv direktør for en gruppe som kalles Connect316. Denne gruppen ble grunnlagt i 2013 for å møte utfordringene som den nye calvinistiske bevegelsen representerer. Den har også noen få representanter i Norge.

Rick Patrick kaller den nye calvinistiske bevegelsen for en trojansk hest. For, i følge Patrick, handler ikke bare calvinismen eller ny-calvinismen om synet på frelsen eller på utvelgelsen, men på en rekke andre ting  Parrick, som er hovedpastor for First Baptist Church i Sylacauga, Alabama, sier det slik:

"Hvis vi ikke er forsiktige vil en myriade av beslektet tro og praksis tre inn i vår leir, gjemt inne i den trojanske hesten som calvinismen utgjør."

"Jeg glemmer aldri," sa Rick Patrick, "første gangen en calvinist så rett inn i øynene og sa at Gud elsker ikke alle mennesker. Jeg ble stum, og det skjer ikke ofte."

Iranske myndigheter konfiskerer retreatsted tilhørende pinsevennene

Iranske myndigheter har nylig konfiskert et retratsenter som eies av pinseretningen, Assemblies of God. De mener retreatsenteret er grunnlagt og drevet av den amerikanske spionorganisasjonen CIA.

Assemblies of God har eid dette retratstedet siden tidlig på 1970-tallet. Det ligger i Karaj. Assemblies of God startet sin virksomhet i Iran offisielt i 1979, så retreatsenteret har vært viktig for denne pinseretningen allerede fra starten av. Men Assemblies of God har intet organisatorisk samarbeide med den amerikanske pinseretningen med samme navn. I Iran går Assemblies of God under navnet "Filadelfia".

La oss be for våre forfulgte trossøsken i Iran.

Vrøvl om Santa Lucia

Når man har levd såpass lenge som det jeg har får man seg av og til til å tro at man har hørt det meste, men det har man jo ikke. Det er stadig noe som forundrer. Som Facebook-meldingen jeg så i går om at Lucia og Lucia-festen er okkult, og at det er Lucifer - det vil si - djevelen som tilbes.

Så historieløs kan man altså bli og så mye vrøvl kan man tillate seg å servere, og attpåtil mene at det er Herren som har åpenbart dette for vedkommende!

La oss få fakta på bordet: Den historiske Lucia levde i Syrakus som ligger sørøst på Sicilia. Hun skulle giftes bort, men mannen som var pekt ut for henne, nektet å gifte seg med henne fordi hun var en kristen. Som hevn meldte han fra til myndighetene, og følgene av det ble svært dramatiske for Lucia. Hun ble torturert og drept. Dette skjedde under de voldsomme kristenforfølgelsene under den romerske keiseren Diokletian år 304.

Byen Syrakus var ingen liten by i kristen historisk sammenheng. Den hadde på denne tiden en av de største og mest levende menigheter i hele den kristne verden. Lucia skal ha tilhørt en svært velstående familie. Hun hadde dermed mulighet til å dele ut mat til de kristne som gjemte seg i byens katakomber. Det fortelles at hun hadde fått laget seg en krans av lys til å sette på sitt hode, slik at hun kunne bruke begge hendene til å hjelpe de trengende.

Lucia-festen er en av de få kristne martyrfestene vi har igjen i vårt protestantiske Norge. Lucia er absolutt verdt å minnes, særlig i en tid hvor så mange av våre brødre og søstre blir forfulgt og lider martyrdøden verden rundt. Lucia bringer lys til en mørk, mørk verden.

Herren hadde en overraskelse på lur i Russland

For noen år siden hadde Herren en forunderlig overraskelse til meg. I Russland. Langt ute på landsbygda et sted sør for St.Peterburg.

Jeg kom til å tenke på dette i går i forbindelse med at det var 45 år siden far døde. Hjemme i hagen vår hadde vi et epletre med de nydeligste glasseplene du kan tenke deg. Det var så vakkert det treet. Særlig når det blomstret. Naboen pleide å ha gartner hvert år til å beskjære epletrærne sine. De fikk nesten aldri epler. Far lot treet vårt vokse vilt, og det bar alltid mye frukt. Så mye at når en annen nabo hadde fisket fjellørret, byttet vi. De fikk en bøtte med våre glassepler, vi fikk fjellørret til middag.

Når vi en dag solgte barndomshjemmet vårt mistet vi også de gode glasseplene. I mange år forsøkte jeg å finne igjen maken, men fant dem aldri noe sted. Så en dag - på en av mine reiser til Russland - ble jeg spurt om å besøke en liten landsby aldeles utenfor allfarvei. Det fantes en liten menighet der. De fleste vestlige predikantene som besøkte Russland etter kommunismens fall besøkte gjerne de store byene som hadde store menigheter. Men jeg kjente meg kallet til å besøke de små stedene. Jeg husker vi kjørte veldig langt den dagen. Gjennom endeløse skoger. Til vi kom til en vakker liten landsby med mange små hus rundt noen få gater.

Jeg visste ikke at Herren hadde planlagt noe stort for meg her. Noe som skulle berøre meg sterkt og glede meg djupt.

Det var ikke mange som kom til møtet. Jeg husker noen riktig gamle damer med blomstrete skaut på hodet som ventet på oss. De satt i inngangspartiet og snakket sammen. De ble så glade når de så oss, og visste ikke hva godt de kunne gjøre for den langveisfarende gjesten. Jeg har vel aldri fått varmere omfavnelser og inderlige kyss på kinnet. I det vi skulle gå inn i bedehuset la jeg merke til at det var omkranset av en ganske stor hage - og der - der! - så jeg det: et eldgammelt epletre med glassepler!

Rett før vi dro inn til denne avsidesliggende landsbyen hadde jeg en sterk fornemmelse om at Herren ville si meg noe spesielt. Men jeg ante ikke at det handlet om et gammelt epletre.

Jeg sa til de andre i reisefølget at jeg måtte ha en tid for meg selv før vi gikk inn til møtet. Jeg ruslet ned til treet. Grep et stort glasseple og satte meg med ryggen inn til trestammen og spiste - og gråt. Ja, tårene rant i strie strømmer. Tenk hvilken omsorg Herren viste meg. Han visste at dette kom til å bety mye for meg, og Herren talte:

"Fordi du var villig til å reise så langt og besøke mennesker som er dyrebare for meg, men som så få bryr seg om, ville jeg overraske deg med denne gaven!"

Det tok lang tid før jeg klarte å rive meg løs. Herren var så forunderlig nær og møtet var begynt da jeg kom inn og satte meg og ventet på å dele det Herren hadde lagt på mitt hjerte for denne lille flokken.

Herren ser de minste detaljene i våre liv og merker seg hva som gleder oss - slik at Han kan overraske oss! Det har jeg lært. Klarer vi å se betydningen av det som er lite?

- Det finnes ingen rettferdig krig

"Vær så snill - fortell verden at det ikke finnes noe slikt som en rettferdig krig. Jeg sier dette som en krigens datter!"

Ordene tilhører en liten vever skikkelse i hvit nonnedrakt. Hun er en av de modigste kvinnene jeg kjenner: dominikanersøster Nazik Matty. Du ser henne til venstre på dette bildet. Hun har tjeneste midt i krigens helvete: Mosul.

Det skjer noe forunderlig med Den romersk-katolske kirke for tiden. Ikke bare har denne kirken fått en pave som er ganske så annerledes enn andre paver opp gjennom tiden, og som lever radikalt annerledes enn tidligere paver, men rundt om i verden er Den romersk-katolske kirke blitt en kirke hengitt til fred og ikke-vold og Vatikanet lytter til det som nå holder på å skje.

Jeg tror det har gått oss hus forbi, jeg kan ihvertfall ikke huske å ha sett noen skrive noe om en samling i Vatikanet denne våren med tema: Ikke-vold og rettferdig-krig. Men jeg leser jo selvsagt ikke alt som skrives i media. Men det ville ikke forundre meg det minste om vi her på bjerget ikke har registrert det som holder på å skje. Jeg ble først oppmerksom på dette når siste nr av det amerikanske magasinet "Sojourners" kom i postkassen.

Katolikker som kommer fra konflikt soner - Afghanistan, Irak, Pakistan, Colombia, Mexico, Den demokratiske republikken Kongo, Burundi og Uganda - løfter frem et helt annet perspektiv enn USA og Vest-Europa. De førstnevnte snakker om fred og det viktige arbeidet med å skape forsoning. De sistnevnte snakker om at det finnes noe som kalles rettferdig krig.

Men slikt vil ikke søster Nazik Matty høre noe om. Hun har opplevd hva krig er. Alle grusomhetene, frykten, traumene, død på alle kanter, lemlestelser, hjem som er ubeboelige, ja, et jordisk helvete. Derfor taler søster Nazik med en annen autoritet. Ikke den autoriteten som du får gjennom teorier, men gjennom dyrekjøpt erfaring. Og deler av Den romersk-katolske kirke er i likhet med Den koptiske og Den ortodokse kirke dagens martyrkirker. Som martyrkirke taler du med en annen autoritet.

Under konferansen i Vatikanet drøftet man en fredsteologi. Det er interessant å merke seg ordene til Lisa Sowie Cahill, som deltok på konferansen: "Siden det andre Vatikankonsil har ingen pave godkjent eller bifalt noen krig, eller støttet tesen om en rettferdig krig."

I dag leser jeg i Aftenposten at pave Frans I har skrevet brev til Bashar al-Assad der han ber Syrias president om å spare de sivile fra volden og sikre nødhjelpsleveranser. Videre ber pave Frans om at det må jobbes for en fredelig løsning på konflikten.

45 år siden faren min døde

Dette er et av de aller viktigste fotografiene jeg eier. Kvaliteten er så som så, men for meg er det viktig. Det er et bilde av faren min, Aksel Olav Hansen, eller Olaf, som de fleste kalte ham. For meg var han bare far, det vil si: den beste faren, av alle! Den lille lyshårede gutten på bildet er meg. Bildet er tatt på min første skoledag under glassepletreet i hagen vår, omkranset av masse løvetann.

I dag er det 45 år siden faren min døde. Den dagen står i mitt minne som den svarteste dagen i mitt liv. Fremdeles bærer jeg på vemodet og savnet. For - som jeg har fortalt her på bloggen før - hadde jeg en veldig god far.

28. desember er det faktisk 110 år siden han ble født. I Oslo. I fattige og enkle kår. Hans far dro til Amerika. Hans mor tjente til livets brød som bryggerivasker. Hun strødde på den bittelille lønna med å vaske klær for andre i iskaldt vann i Akerselva. Leif Juster vokste opp rett i nabolaget. Far og han kjente hverandre.

Faren min ble skomaker. Ved Salomon skofabrikk i Oslo. Jeg har bevart en skomakerlest i jern, som han har brukt. Senere arbeider ved Mustad fiskekrokfabrikk i Gjøvik. Spesialarbeider het det visst. Han galvaniserte fiskekroker. Og arbeider ble han hele livet. Hans røtter i norsk arbeiderbevegelse fornektet han aldri.

Mor dro til Oslo under krigen. Det var her hun skulle treffe sin store kjærlighet i livet. Mor var hushjelp og avisbud på Grünerløkka, hvor far bodde. Far slo følge med mor når hun gikk avisruta si. Slik oppstod forholdet dem i mellom. Far var 15 år eldre enn mor. Det ble aldri noe problem.

Det ingen visste var at både mor og far var involvert i Motstandsbevegelsen, og leverte hemmelige meldinger til motstandskjempere som bodde i området. Det kunne ha kostet dem livet. Gestapo var nådeløse mot slike. Heldigvis ble de aldri oppdaget. De giftet seg hos sorenskriveren i 1944.

Jeg var ikke store karen før jeg grep handa til far min og marsjere i takt til Internasjonalen mens røde faner smalt i maivinden. Det var stort med is og gratis kino på Folkets hus. Det var en helt spesiell atmosfære på selve arbeiderdagen i Hunndalen hvor jeg vokste opp.

Snill, omsorgsfull, kunnskapsrik med stor tilstedeværelse - slik husker jeg far. Det er hardt å miste sin far når du bare er 13 år.

Men det er så mye jeg skulle ha delt med far. Av alt som har skjedd siden han gikk bort. Av sorger og gleder. Av høydepunktene i livet. Som da jeg giftet meg, og da jeg ble far og da datteren min giftet seg. Alt dette skulle han ha vært med på! Han ville vært så glad i dem alle og stolt av dem. Det tok noen år før jeg klarte å komme tilbake til gravlunden hvor han hviler. Jeg orket ikke. Ikke før etter en spesiell opplevelse i Tyskland, som jeg ikke skal dele innholdet av her; men jeg kan si så mye at jeg så fars grav i et syn med vakre blomster rundt. Etter denne spesielle opplevelsen dro jeg rett til gravlunden når jeg kom hjem fra Tyskland. Det ble en sterk opplevelse da jeg endelig kunne sette ord på sorgen og få gråte ved fars grav.

Når far ble syk orket han ikke å gå i 1.mai toget lenger. Da skulle han heller ikke stå langs ruta for å se på. Det ble for vanskelig. Hele livet var han politisk engasjert og aktiv. Medlemskapet i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen beholdt han livet ut. Det var hjertet som førte til at han kom på sykehuset. Der oppdaget de at han hadde kreft og det skulle være kreftsykdommen som satte punktum for hans levde liv her på jorden. Jeg er veldig glad for at sognepresten i Hunndalen den gangen, Rasmus Aurdal, kunne fortelle meg noen år etter at far var død, at far hadde spurt etter han på dødsleiet og overgitt sitt liv i Herrens hender. Der i sykesengen fikk han del i Herrens hellige måltid. Det gir en veldig trøst. Vi skal sees igjen om litt.

I den sykdomsperioden jeg opplever nå kjenner jeg at jeg er veldig sårbar, så jeg skal ikke utlevere så mye mer enn dette. Denne dagen kjenner jeg på stor takknemlighet og stort vemod. Bedre far kunne jeg aldri fått.

Alexander Schmemann - beder, liturg og teolog

I morgen er det ganske nøyaktig 95 år siden den ortodokse teologen Alexander Schmemann (bildet) ble født. I den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg tilhører, feirer vi dagen en dag på forskudd. Årsaken til det er at 13 desember er Lucia-dagen, og markeringen av hennes matyrdag får da all oppmerksomhet. I anledningen jubileet vil det i januar neste år holdes et Alexander Schmemann symposium på Bjärka Säby hvor Johannesakademiet står som arrangør.

Hvem var så denne Alexander Schmemann? Han er en av de mest betydningsfulle personene for den økumeniske liturgiske fornyelsen på 1900-tallet. Schmemann ivret for å vende tilbake til kildene - til den tidlige kirkens liturgiske liv, og han bidro også til å vitalisere gudstjenestelivet i Den ortodokse kirke som han selv tilhørte.

Alexander Schmemann ble født i Tallinn i Estland den 13. september 1921 inn i en russisk emigrantfamilie. Hans bestefar hadde vært senator og et medlem av Det statlige rådet til tsaren og hans far offiser i Den keiserlige livvakt. Som barn flyttet han sammen med sin familie til Frankrike, hvor han til å begynne med gikk til en russisk skole. Under 2. verdenskrig studerte han ved Universitetet i Paris, hvor han skrev en oppgave om teokratiet og det Øst-romerske riket. I 1943 giftet han seg med Juliana Ossorguine. Han fikk tre barn med henne.

På bildet ser vi Alexander Schmemann sammen med kona Juliana.

I Paris var det et levende russisk emigrantmiljø. Mange av dem var teologer. Sentrum i dette emigrantmiljøet var det teologiske og ortodokse instituttet St. Serge. Dette ble et åndelig hjem for Schmemann og her studerte han teologi. Disse studiene ble fullført i 1945 og Schmemann ble ordinert til prest. En av de Alexander Schmemann studerte sammen med var Sergeij Bulgakov.

Sergeij Bulgakov (bildet), ble også en svært betydningsfull ortodoks teolog og filosof, og disse to påvirket nok hverandre gjensidig.

I årene 1946-1951 underviste Schmemann ved St.Serge i kirkehistorie. I 1961 ble han invitert til å bli en del av fakultetet ved det prestisjefylte St.Vladimirs ortodokse teologiske seminar i New York. Året etter blir han dekanus, en stilling han hadde helt frem til sin død. Han var også professor ved Columbia University, New York University, Union Theological Seminary og General Theological Seminary i New York.

Ved St.Vladimir underviste Schmemann i liturgisk teologi og teologihistorie. Det er likevel interessant å merke seg at Schmemann ble stadig mer kritisk til de akademiske fagene, særlig den akademiske teologien. Det som det handlet om for ham og som gjorde troen levende var liturgien.

"Hvis folk virkelig feiret Påsken, Oppstandelsen, Pinsen og Døden, ville det ikke være behov for noen teologi," skrev han. Så la han til: "Her rommes all teologi! Den blir ikke bare åpenbart, den strømmer inn i hjerte og sinn."

Men Alexander Schmemann ble ikke innestengt i Den ortodokse kirke alene. Hans bøker ble lest i alle slags sammenhenger, og gjennom dem ble han et felleseie i kristenheten. Han var observatør ved Det andre Vatikankonsil, og hans russiske prekener ble kringkastet av Radio Liberty i mer enn 30 år. Disse prekenene fikk stor betydning for kristne i Russland som ble forfulgt for sin tros skyld.

Alexander Schmemann døde av kreft på sin fødselsdag, 13. desember 1983, 62 år gammel.

Alexander Schmemann sammen med Aleksander Solsjenitsyn, som også var en ortodoks kristen.

SISTE: Tre misjonærer løslatt fra iransk fengsel

Stor glede! Tre menn fra Azerbajdsjan, som har sittet fengslet i det beryktede Evin-fengslet i Iran, er nylig satt fri.

De tre, Bahram Nasibov, Eldar Gurbanov og Yusif Farhadov (bildet), har sittet i isolat-celler uten lys, uten senger og med bare en bøtte til å gjøre sitt fornødne. Grunnen til arrestasjonen er deres misjonsvirksomhet.

De visste at deres misjonsreise til Iran innebar stor risiko, men de tre mennene var villige til å ofre alt for Jesus. De la ut på reisen 24. juni i år fra Baku. Målet var den iranske byen Astara, som ligger på grensen mellom Aserbajdsjan og Iran. Der skulle de møte iranske kristne. Fra Astara skulle de så ta seg inn til den iranske hovedstaden.

Men av en eller annen grunn visste det iranske sikkerhetspolitiet om deres bevegelser og de ble arrestert i en leilighet i Teheran. De ble stilt for retten sa dommeren at de kunne bli dømt til 10 års fengsel. De neste to månedene satt de i isolat-cellene. Nå er de mirakuløst satt fri.

La oss fortsette å be for disse djerve etterfølgerne av Jesus. Man blir veldig ydmyk når man leser deres historie. Vi har virkelig noe å lære.

Mildhet

Det hender iblant at vi møter et menneske som er milde. Mildhet er en sjelden dyd i en kultur der det tøffe og djerve beundres. Vi oppmuntres til å få saker og ting gjort. og det raskt, selv om det får folk til å føle seg ille innimellom. Fremgang, prestasjoner og produktivitet er det som regnes med. Men kostnadene er høye. Det finnes ikke rom for mildhet i et slikt miljø.

Mild er den som 'ikke knuser et knekket siv, og ikke slukker en rykende veke' (Matt 12,20). Mild er den som er lydhør for andes styrke og svakhet og som gleder seg mer over å være sammen med andre enn å prestere noe. En person som er mild beveger seg forsiktig, lytter oppmerksomt, har et ømt blikk og berører andre med respekt. En mild person vet at sann modenhet krever næring, ikke styrke.

La oss ikle oss mildheten. I denne harde og ofte hensynsløse verden kan mildhet være en levende påminnelse om Guds nærvær iblant oss."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen