Glimt fra Hutterianernes historie del II

(For sammenhengens skyld les del I først) I landsskapet Moravia/Mähren fulgte en del av fyrstene en annen praksis, enn de som forfulgte anabapistene og drepte dem. De fant at disse kristne var mer arbeidssome og lovlydige enn andre, og det er et faktum at også noen av fyrstene sympatiserte med dem. Blant katolikkene og lutheranerne var den vanlige oppfatningen og praksis at de underpriviligerte klassene måtte dele fyrstenes tro. Men i Mähren fantes det en viss grad av religionsfrihet. I 1535 stilte derimot kong Ferdinand av Østerrike så strenge krav til fyrstene at de ikke våget å la Hutterianerne beholde sin frihet lenger. Fellesskapet ble oppløst. I stedet ble det dannet grupper på syv-åtte i hver, og på den måten klarte de å overleve den første store forfølgelsen i Mähren. Men de mistet alle sine eiendommer. Den harde forfølgelsen til tross; innen 10 år var gått, hadde de samlet igjen flere av sine kommuniteter. En fredsperiode på omtrent 10 år sørget også for ytterligere vekst. Men da keiseren hadde vunnet over lutheranerne i Den Smalkaldiske krig i 1548, ble Hutterianerne forfulgt igjen. Nå var de vokst til 26 kommuniteter, og de fleste av dem hadde funnet et fristed i Ungarn. Nye harde forfølgelser brøt ut, kommunitetene ble oppløst, og beboerne måtte flykte. De holdt til i skoger og fjell, og bodde i kløfter og fjellhuler. I fem år utholdt de ubeskrivelige lidelser. I deres egne bøker fra denne tiden heter det:

"mange forlot broderskapet i denne perioden, men mange stod sammen i kirken og ble fromme, forbedret sine liv og tok sitt kors opp. Ja, det var mer av dette da enn ofte senere i fredelige tider."

Da den verste stormen var ridd av, fikk gjenlevende Hutterianere igjen tillatelse til å samles i kommuniteter i Mähren. Dit kom forfulgte kristne dissentere fra mange land i Europa. Hutterianerne fikk være i fred her nesten hele andre halvdelen av 1500-tallet, og mot slutten av hundreåret hadde de bygget opp 40-50 kommuniteter, eller Bruderhof. Og antallet var nå oppe i et sted mellom 12000-15000 mennesker. Denne tidsepoken kalles da også Gullalderen.

I disse kommunitetene hadde de alt felles: felles bolig, felles bord, felles økonomi - og felles fiender. De satte seg ikke til motverge, om de ble slått eller hånet. En Hutterianer ble gjenkjent ved at han gikk med stav i hånden, ikke med noen form for våpen. Hjemme i kommuniteten kom alle sammen minst to ganger i uken for å lytte til Guds ord. Til hvert måltid, som var felles, møttes de til bønn om Guds velsignelse - mennene ved ett bord, kvinnene ved et annet. Fra bordet gikk de bedende tilbake til sitt arbeid.

Mot myndighetene var de lydige, slik Guds ord sier. "Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom." (Rom 13,1-2) Men de lød samtidig Gud mer enn mennesker. "En skal lyde Gud mer enn mennesker." (Apgj 5,29) For disse kristne var spørsmålet om militærtjeneste og krigsskatt noe som opptok dem sterkt. Ingen mann som tilhørte Hutterianerne gikk i krig. De nektet også å betale skatt som skulle finansiere krig. Når så myndighetene sendte skatteoppkrevere til å hente kyrene og andre matvarer, satte de seg likevel ikke opp mot dem.

Det er ikke til å undres over at dette vakte stor oppmerksomnhet. Vi snakker ikke her om enkeltstående tilfeller, men om 10.000 mennesker eller mer, som står for samme syn! I en av deres gamle historiebøker fra denne gullalderen kan vi lese:

"En hver var sin kamerats bror, de levde sammen i fred og harmoni. Hevn var det for alltid slutt med. Tålmodighet var deres eneste våpen. Banning og sverging, - som verden ikke kan leve foruten, - var ikke hørt her. Ingen avla ed, ingen vedding, dansing, kortspill, festing eller drikking. De laget seg ikke moderne, flotte, stolte og upraktiske klær. De sang ikke verdslige sanger som verden er full av, men kristne, åndelige sanger om bibelske fortellinger. Med bønn og takk gikk de hver til sengs om kvelden og til arbeid neste dag. Ingen gikk ledig, enhver utførte det som var ventet av ham og som han kunne, uten hensyn til om han før hadde vært adelsmann eller en fattig arbeider. Selv paterne (de katolske prestene) som sluttet seg til dem, lærte seg til å utføre praktisk arbeid. Alle slags ærlig arbeid utførte de: de var murere, smeder, bødkere, urmakere, knivmakere, garvere, skomakere, salmakere, skreddere, kurvmakere, glasskjærere, leger og kirurger." Ingen av disse arbeidet for egen fortjeneste. Alle som arbeidet utenfor kommuniteten la det de tjente i en felles kasse.

Bildet viser dåp i en av dagens Hutterianer kommuniteter.

Serien fortsettes.

Glimt fra Hutterianernes historie del I

Ved flere anledninger har jeg glimtvis vært innom historien til den del av døperbevegelsen som kalles Hutterianerne. I noen artikler fremover, skal jeg gi et mer inngående innblikk, i denne delen av denne spennende delen av kirkehistorien. Bildet viser en samling hos Bruderhof, som er en del av denne bevegelsen. Hutterianerne fører sin historie tilbake til reformasjonens århundre i Europa. Da skriver vi 1500-tallet. Fram til 1520 var Tyskland og Sveits katolsk, og det er i Sveits vi møter forløperne til denne bevegelsen. Sammen med andre medlemmer av Den Sveitsiske Brødrekirken hadde de vært trofaste tilhengere av reformatoren Zwingli. Men da Zwingli, i strid med hva han tidligere hadde ment, gikk inn for å organisere de som hadde brutt med den katolske kirke, i en statskirke, ble situasjonen en annen. Men det var også to andre viktige forhold: Zwingli ville gjøre medlemskap i kirken obligatorisk, og dessuten begynte han også å forsvare barnedåp - noe han tidligere ikke hadde gjort. Da var det mange grupper av kristne som brøt med Zwingli, og ble stående utenfor den statskirken han organiserte. Det er disse som etterhvert blir kalt for gjendøpere, eller anabaptister.

En annen av reformatorene, Martin Luther, gikk hardt ut mot disse kristne grupperingene. Han forsvarte at myndighetene brukte harde midler for å slå ned på dem. Gjendøperne, eller bare døperne som de også ble kalt, ble av Luther sett på som vranglærere og revolusjonære opprørere. Både den katolske, Luthers og Zwinglis kirker foraktet og forfulgte disse.

Det var tredje uken i januar 1525 at myndighetene i Sveits goddtok Zwinglis forslag og gjorde barnedåpen obligatorisk. Grunnen ble lagt for landets reformatoriske kirke, men også for Brødrekirken, idag ført videre som Mennonittene, etter grunnleggeren Menno Simmons. Blant disse opprinnelige Brødrene var det noen kristne som mente at de kristne var forpliktet til å ha felles eiendom seg imellom, slik det var praktisert i Jerusalem i aposteltiden. "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det." (Apgj 2,44) "Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles." (Apgj 4,32) Disse troende skilte seg ut fra bøndene som gjorde opprør på denne tiden, at de gjennom århundrene også nektet å bære våpen selv når myndighetene forlangte det av dem. Det er en sterk grad av pasifisme blant Hutterianerne den dag i dag. Mange av dem er sterkt engasjert i fredsskapende arbeid i mange av verdens konfliktfylte områder. Men fordi Luther og andre blandet disse gruppene sammen med bøndene som gjorde opprør, og andre sekteriske grupper som fantes på denne tiden, led også Hutterianerne svært mye.

Reformasjonsårhundrets Europa så annerledes ut enn idag. Det var langt flere stater, men også livlig trafikk over grensene. Blant annet av den grunn finner vi igjen de samme åndelige bevegelsene i Sveits, Nederland, Tyskland og Østerrike. I det område som kalles Moravia - i Østerrike - var det en større grad av frihet til å praktisere sin tro, enn andre steder i Europa på denne tiden. Hit kommer en gruppe kristne fra Sveits og slår seg ned i byen Nikolsburg. Men også her blir det etter hvert vanskeligere og vanskeligere for dem å være. Våren 1528 flytter 200-300 av disse fra Nikolsburg under ledelse av Jakob Widemann. I en landsby kalt Bogenitz blir det første Bruderhof organisert. Under Widemanns ledelse ble det utpekt noen midlertidige ledere. Disse la en utbrettet kappe på jorda framfor seg og sa at de som ville gå med i deres brodersamfunn skulle legge sine eiendeler der. Også i Nikolsburg hadde de delvis praktisert eiendomsfellesskap, så det var ikke helt nytt. Jakob Widemann ledet Bruderhof-fellesskapet frem til 1535, da han ble henrettet i Wien for sin tros skyld.

Det var Jakob Hutter, eller Jakob Hattemaker, som kom til å gi bevegelsen det navnet som den har den dag i dag. Han bodde i Tyrol og var leder for en gruppe evangeliske kristne der. Vennene i Tyrol sendte Jakob til Austerlitz, der flyktningene fra Sveits nå hadde slått seg ned. Nå skjer det mye mellom de ulike gruppene av døpere. Nye forsamlinger dannes, flokken i Austerlitz splittes, og noen av dem flytter til Auspitz. I 1533 henter de Jakob Hutter for å bli deres leder. Hans tolkning av Bibelen og særlig dens praktiske ordninger ble bestemmende for ettertiden. Men som leder får Jakob Hutter bare virke i to år. I 1536 blir Jakob Hutter brent for sin tros skyld. Det skjer i Innsbruck. Martyren har sin minnedag 26. februar - sammen med 2172 andre!

En søster av Jakob Hutter hadde allerede i 1529 lidd martyrdøden, samme år som rikdagen i Speyer innførte dødsstraff for folk som lot seg døpe "om igjen". Denne forbrytelsen ble sett på som så alvorlig at det ikke var nødvendig med noen formell rettergang eller domsavsigelse, - gjendøperne skulle uten videre henrettes. Loven fra 1529 har sitt utgangspunkt i et edikt mot døperne i 1527. Her kan en lese at alle som stod ved sin tro skulle brennes på bålet eller drepes med sverd. I 1529, hvor det skal ha vært over hundre anabaptist-menigheter bare i Tyrols daler alene, skjerpes denne loven, slik at enhver som var anabaptist skulle drepes - også om man frasa seg troen. Hus hvor døperbevegelsen holdt møter skulle brennes. Bare etter få måneder kunne myndighetene rapportere at over 700 døpere var blitt drept i Tyrol.

Amish drap fører til ny oppmerksomhet rundt virkningene av tilgivelsen

De grufulle drapene på de fem Amish jentene i USA, har ført til både en ny debatt om tilgjengeligheten på våpen i det amerikanske samfunnet, men også en ny debatt om hva tilgivelse innebærer. At en bestefar til en av jentene dukket opp og banket på døren til drapsmannens kone, og sa at Amish-samfunnet, og han selv og hans familie, har tilgitt det som har skjedd, har overrasket mange. Drapsmannens kone og familie ble til og med invitert i begravelsen til jentene. Dette er blitt et samtaleemne i USA idag, og et sterkt vitnesbyrd om hva den kristne tro innebærer. TV2's USA medarbeider, Gerhard Hellskog, sa på nyhetene her om dagen, at det snakkes lavmælt om dette rundt omkring mange middagsbord nå om dagen. Drapene har også ført til at Amish-samfunnet selv har fått ny oppmerksomhet. Amish-samfunnet, som har overlevd 300 års forfølgelser, trakasseringer og drap, er en del av den radikale fløyen som oppstod i forbindelse med reformasjonen. Anabaptistene - gjendøperne, som de med forakt ble kalt av den øvrige kristenhet på den tiden, finnes det ulike retninger av den dag i dag. I mange år har jeg holdt nær og god kontakt med Bruderhof bevegelsen, som er en del av Hutterianerne, også en del av døperbevegelsen fra reformasjonstiden. For tiden holder jeg på å lese en veldig interessant bok fra denne tidsepoken. Der kan vi blant annet lese at den største anabaptist kirken i Nikolsburg i Moravia, hvis stifter og leder var Dr. Balthasar Hubmaier, hadde nærmere 12.000 medlemmer en viss periode! I sommer skulle min sønn og jeg ha overnattet noen dager i en Bruderhof kommunitet i England, men det fikk vi dessverre ikke til. Men det er både spennende og givende å grave dypere i denne del av kirkehistorien. Dessverre er det få bøker i kirkehistorie som omhandler den. De få som gjør det, blander ofte anabaptistene sammen med de såkalte 'sværmerne' som også fantes på den tiden. Det er ingen korrekt fremstilling. Den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Augustana, fordømmer gjendøperne og både lutheranere, katolikker og reformerte står skyldige for drap på tusenvis av anabaptister. Kanskje tiden snart er inne til å se på denne svært mørke siden av kirkehistorien. Kanskje tiden er inne for disse kirkene til å be gjendøperne om tilgivelse?

Åndelige fedre

Et perspektiv på lederskap i en menighet, som jeg tror det er nødvendig å fokusere enda mer på, er rollen ved å være en åndelig far. I dag snakkes det mye om den apostoliske tjenesten, og mange ser for seg apostelen som menighetsplanteren, strategen, den tydelige lederen. Men det er en annen side ved dette som det er vel så viktig å se nærmere på, og det er den rollemodellen en god far representerer. Her om dagen minnet jeg om 1.Kor 4,15: "For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg gav dere evangeliet." Til forsamlingen i Efesos beskriver Paulus Gud som selve opphavet til alt som kalles far i denne verden: "han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord." For å forstå hva sant bibelsk lederskap er, så må vi forstå Guds Farshjerte. Hva dette farshjertet representerer er tydeligst og sterkest uttrykt i den fortellingen Jesus forteller i Luk 15, om den bortkomne sønnen, men som Henri Nouwen heller med rette ville ha kalt: "Den ventende faren." For egentlig handler denne lignelsen om Far som venter på sin sønn. Der kan vi blant annet lese: "Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen hans og kysset ham." (Luk 15,20b) En åndelig far er en som ved sitt levde eksempel viser hva en far etter Guds hjerte er: en mentor eller trener, som hjelper, veileder, legger til rette, myndiggjør og forløser sine åndelige barn til tjeneste. En åndelig far er ikke kontollerende, men gir gode vise råd, som han henter fra sin vandring med Herren, en vandring som har gitt ham erfaring, og han gir dette videre til sine åndelige barn. Han er villig til å øse alt det han kan inn i andre, og aktivt støtte dem videre i deres tjeneste. Vi ser et veldig godt eksempel på dette forholdet mellom en åndelig far og hans åndelige barn, i forholdet mellom apostelen Paulus og hans unge medarbeider Timoteus. Timoteus, som han kaller "mitt ektefødte barn i troen." (1.Tim 1,2)

Bildet av far er blitt ødelagt gjennom historiens løp, og det bibelske bildet må derfor restaureres. Skal vi kunne bli gode åndelige fedre selv, må vi - hver enkelt av oss, ha en dyp erfaring av selv å være elsket av vår himmelske Far. Uten den erfaringen har vi intet å bringe videre av evig verdi. Berøres vi av Fars kjærlighet til oss, vil vi også berøres av Guds medlidenhet, som er en del av Guds karakter. Gjør vi det vil vi se menneskene slik Gud ser dem, og berøre dem slik Gud ønsker at de skal bli berørt. Hadde lederskap i menighetene hatt sitt utgangspunkt i Guds farshjerte hadde det sett svært annerledes ut i mange sammenhenger.

Den asketiske teologi

I samtidens drøftelser om åndelighet, dukker det opp mange ulike begreper. Man snakker om mystikk og spiritualitet. I dag vil jeg introdusere for deg et begrep som kanskje er nytt for deg: den asketiske teologi. Den asketiske teologi er først og fremst øvelsens teologi. Det handler om å gjøre seg erfaringer med Gud. I den veiledningstradisjon som jeg selv representerer, taler vi om den kristne tro ut fra fem perspektiver. For det første beskrives Gud ikke som et objekt blant mange andre, som man kan velge å tro på eller ikke. Gud beskrives som årsaken til alt - som Alfa og Omega, begynnelsen og enden - den Uutsigbare. I den nikenske trosbekjennelsen står det følgende om Gud: "Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig." Gud er den opphøyde, den tre ganger hellige Gud. Han er majestetisk, uendelig, allvitende, utenfor tid og rom, suveren, evig, selvtilstrekkelig.

Samtidig beskrives Han paradoksalt samtidig som en person med intensjoner og hensikter, som er allesteds nærværende. For det tredje er Gud en aktiv medspiller som vi må forholde oss til personlig. Gud er Gud - iblant leder Han mennesket dit det ikke vil, og Han er ikke til for å fylle menneskets åndelige og eksistensielle behov, først og fremst. Det finnes ingen nøytral posisjon hvor vi kan utbryte vårt "så interessant", i møte med Den Hellige. Gud er ikke den samme som mange har skapt i sitt bilde. Gud er Den Hellige. Innfor Ham bøyer vi våre knær. "Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord." (Ef 3,14-15) For det fjerde er det slik at Kirkens åndelige fedre og mødre tilbyr midler til hjelp for den enkelte for fordypelse av troen. Du får ikke bare høre at du skal be eller lese mer i Bibelen, men du får hjelp til metoder som kan styrke din tro. Og for det femte, så har disse Kirkens åndelige fedre og mødre, beskrevet den vei eller prosess vi går igjennom i møtet med Den Hellige. Man har søkt å finne et mønster for hvordan Den Hellige Ånds gjerning oppleves.

Den asketiske teologi kan også beskrives som hengivelsens teologi. Det er snakk om den hele og fulle overgivelsen til Gud, til Hans vilje og hensikter. Med ordene til Therese av Jesusbarnet: "Jeg tilhører ikke meg selv lenger, jeg er fullstendig overlatt til Jesus. Han står altså fritt til å gjøre med meg hva Han vil." I Dagen i dag stiller en journalist en rekke mennesker spørsmålet om hva de forbinder med frihet. En av dem svarer slik: "Vi er fri når vi er i Kristus og er bundet fast til ham." Det synes jeg er et veldig godt svar. Hadde bare flere forstått det idag. I Bricquebec i Frankrike finnes det et trappistkloster. Her bodde det en gammel åndelig veileder, Dom Vital Lehodey. Til å begynne med var han, som det forventes av en god trappistmunk, oppslukt av liturgien. Etter hvert oppdaget han den indre bønnen og skrev sin kjente bok: "Den indre bønnens veier (Les voies de l'oraison mentale). Men etter som årene gikk oppdaget han en enda enklere vei, som ikke motsier den indre bønnens veier, men er med på å komplitere den, og skrev da boken: "Den hellige overgivelsen" (Le saint abandon). Heri ligger det en dyp, dyp hemmelighet.

Bruken av ordet 'fader' i kirkelig sammenheng

Jeg ser at ordet fader, brukt i kirkelig sammenheng, er gjenstand for debatt på en annen blogg for tiden. Det henvises til Jesu ord i Matt 23,9: "Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for en er deres Far, han som er i himmelen." Det er viktig å se dette ordet i den sammenhengen Jesus sier det. For hvis det tas bokstavelig, og ut av konteksten, så betyr jo det at vi ikke kan kalle noen far her på jorden i det hele tatt. Da må vi som er far til noen, bli kalt noe annet enn far eller pappa. Vi ser at apostelen Paulus omtaler sin unge medarbeider Timoteus som 'sin sønn' i 1.Tim.1,2: "hilser Timoteus, mitt ektefødte barn i troen", og det er rimelig å anta at Timoteus besvarte dette med å kalle Paulus for sin 'far'. I det neste brevet Paulus skriver til Timoteus, kaller han Timoteus for 'mitt kjære barn.' (2.Tim 1,2) Når apostelen skriver til kirken i Korint, skriver han: "For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg gav dere evangeliet." (1.Kor 4,15) Paulus bruker her ordet 'far' om seg selv i en åndelig betydning. Hvis Jesu ord skulle tas bokstavelig, ville Paulus her ha tatt grundig feil. Og hvis Jesu ord skulle tas bokstavelig, kunne heller ingen kalle seg lærer, for han omtaler også lærere i Matt 23. Lærer er en av de femfoldige gavene Herren Jesus har gitt til sin kirke. "Og det var han som gav noen til å være ..... lærere.." (Ef 4,11). Her sier Guds ord at lærerembedet er gitt Kirken av Jesus selv.

I den vestlige verden idag, er det et skrikende behov for gjenreisningen av farskapet i familien. Den moderne, til dels aggressive og gudløse kampanjen mot det patriarkalske elementet i familien er direkte skadelig. Det ser vi mange skrekkens eksempler på. I Den Hellige Skrift er den menneskelige familien og den guddommelige familien (les Kirken) nært sammenknyttet. Vi trenger mer, ikke mindre, av det patriarkalske elementet både i Kirken og i familien.

Så, hva er det Jesus snakker om? Det er når vi gjør mennesker til guder ved å gi dem guddommelige titler og behandle dem deretter. Med andre ord snakker Jesus om misbruket. Dette var nemlig svakheten til fariseerne som, gjennom menneskelig stolthet, så på seg selv som 'rabbi', 'lærer' og 'far', i betydningen noe stort. I kirkelig sammenheng brukes ordet 'far' for å uttrykke respekt for det embedet, og det brukes også i hengivenhet til en person, som er til hjelp for ens åndelige ve og vel.

Bildet viser mine gode venner i Den nordisk katolske kirke, og er tatt på Mikkelsmess i år. Fra venstre: fader Tom og fader Johannes, med diakon Anders i midten og generalvikar fader Roald Nikolai til høyre.

En tid for engler

Så er jeg hjemme igjen fra Feiringklinikken. Oppholdet ble avbrutt av overlegen på rehabiliteringsavdelingen idag. Jeg må komme meg igjen, og gjenvinne krefter, og planen er at jeg på et senere tidspunkt, skal tilbake for å fortsette det spesielt tilrettelagte opplegget. På den ene siden er det vanskelig å avbryte, fordi jeg har vært så innstilt på at jeg skulle klare å gjennomføre opplegget. På den andre siden har jeg nesten ikke krefter igjen etter det kirurgiske inngrepet, medsinene jeg tar gjør også sitt. Da er det kanskje like greit å kaste inn håndkleet, og innse at man ingen krefter har, og er helt avhengig av Herrens. Samtidig som man våger å være sårbar. Å være sårbar er en tilstand av åpenhet. Noe blottlegges, og vi står nakne igjen i et åpent landskap, uten å flykte fra det. Når vi er sårbare, stritter vi ikke imot lenger, vi sier ja til det som er. Vi åpner en dør inn til en ny intimitet med Herren selv, og med stillheten. Om jeg finner noen som kan være sammen med meg, for jeg kan ikke være alene, så skal jeg forsøke å komme meg ut for å plukke tyttebær. Vet ikke om noe som er så flott som det, på denne tiden av året. Og så skal jeg tilbringe tid i bønnekoia mi. Det ser jeg veldig fram til. En nærmere titt på primstaven viser oss at 21. september var det Mikkelsmess, minnedagen for erkeengelen Mikael, mens 2. oktober var minnedagen for verneenglene. Med andre ord er vi inne i en periode av det liturgiske året hvor Kirken stadig minner oss på englene. Det er et ord av Jesus som har kommet til meg disse dagene. "Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt." (Matt 18,10) Tenk at vi alle har en skytsengel, som følger oss fra vugge til grav. Ja, ikke bare det: vi lever både med den jordiske og den himmelske kirken. Jeg synes avslutningsbønnene som bes i forbindelse med morgenbønnene, slik de bes i følge den ortodokse tradisjonen, er så vakre og innholdsmettede: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn hør .... våre fromme og gudbærende fedres og alle de helliges forbønner og miskunn Deg over oss!"

Ikonet som viser erke-engelen Mikael og erke-engelen Gabriel, er også et kjært bilde og la sine øyne hvile på, og takke for det oppdrag disse to guddommelige vesener er satt til å utføre, ikke minst i endens tid.

Våre røtter og frikirkenes krise

Det ble en ekstra dag hjemme, og ikke opphold på Feiringklinikken før i morgen. Årsaken er at jeg trengte en dag til å komme meg litt, etter påkjenningene som følge av det kirurgiske inngrepet i forrige uke. Den følelsesmessige belastningen ble for stor. I dag er det litt lengre mellom tårene, men de er der. Tiden har jeg brukt til å sitte i godstolen i stua og lese. Blant annet min gode redaktørkollegas, Peter Halldorf's sist utkomne bok på norsk: "Ånd og bokstav." I denne boken har han et kapitel som han har kalt "Frikirkens krise", og er der inne på mangt og mye som jeg selv har fundert over i årenes løp. Peter Halldorf skriver: "Uten troen som et under, en åndsgave, en hengivenhet til Den Oppstandne blir kirker og gudstjenester forkalket. Men like sant er det at uten sjelevennskap med de helliges samfunn, uten den klassiske tradisjonens dyrt tilkjempede innsikter og dype mold, kan dagens frikirker neppe holde det åndelige stresset fra livet. Vi blir offer for en sekularisering, ikke så mye fra liberal teologi og bibelkritikk, nei her tar verdsliggjøringen andre og mer sublime skikkelser: Gudstjenestereformer og opplevelsesmønstre blir et speilbilde av populærkulturen omkring oss. For å nå verden, begynner vi å etterligne den. I gapet mellom ytterside og innhold blir alt tillatt. Kjendisfiksering, smarte reklamekampanjer og predikanter som er til forveksling lik fornøyelsesbransjens stå-opp-komikere er da ikke lengre å undre seg over."

Jeg synes beskrivelsen Halldorf gir er treffende. Frikirkenes jordsmonn er skrint. For noens vedkommende er det bare snakk om en 100 årig tradisjon, som skal feires i disse dager. Det er stort behov for å grave dypere, og finne tilbake til det rotsystemet som er 2000 år gammelt! Halldorf skriver: "All kristendom har behov for en profetisk ånd. Men et kristenliv trenger også en tradisjon å slå rot i." Halldorf ser fremveksten av frikirkene som et profetisk tegn på grunn av frafallet, og forfallet i de historiske kirkesamfunnene. Da stod profetskikkelsene fram. "Som en fortærende ild initierer de vekkelsen, Antonius på 300-tallet, Frans på 1200-tallet, Luther på 1500-tallet, Wesley på 1700-tallet, Emil Gustafson på 1800-tallet - for bare å nevne noen - alle sammen var de profeter. Fra hjertet av ørkenen, der alt er bart og nakent, ropte de ut: Omvend dere!"

Med reformasjonen kom også splittelsene, og de har fulgt protestantismen hele veien fram til vår tid. Man har tatt avstand fra sin åndelige mor, den kirken som fødte oss. Når man sliter over sine røtter, vil det nødvendigvis ta tid før man slår rot igjen.

For min egen del startet jeg for mange år siden på vandringen tilbake til utgangspunktet. Underveis har jeg møtt mange mennesker som har vært til stor hjelp, som sjenerøst har delt med meg det de har oppdaget, av den skatten som vår åndelige mor representerer. Enten det har skjedd i møte med høyst levende nåtidsmennesker, eller det har skjedd i møte med ørken- og kirkefedre, eneboere i de russiske ødemarkene, munker og nonner, i de skrifter de har etterlatt seg.

Bildet på bloggen i dag, viser blant annet fader Michael Harper. Enkelte av bloggens lesere vil huske ham igjen fra den karismatiske bevegelsen på 1980-1990 tallet. Selv møtte jeg han første gang i Centrumkyrkan i Stockholm, da Stanley Sjöberg var pastor der, og Harper talte på en fornyelseskonferanse. Harper, som var prest i den anglikanske kirke i nærmere 40 år, konverterte til Den Antiokisk Ortodokse kirke i 1994 og er i dag en av denne kirkes prester i England. Jeg har holdt kontakt med ham i noen år nå, og gleder meg til å møte representanter for Den Antiokisk Ortodokse kirke denne måned. Det går en ubrutt linje fra menigheten i Antiokia ble grunnlagt, og frem til i dag. Tenk hvilken kontinuitet de representerer, ikke bare historisk, men også teologisk. Vi har virkelig noe å lære. Tenk å kunne si: "Sannheten siden år 33 e.Kr." Overfor dette blir man ydmyk.

Stillhetens rom og sjelens sårbarhet

Så skriver vi oktober. Igjen kjenner jeg at jeg dras mot stillheten. Det er så mye støy rundt oss. Så mange inntrykk. Hvor er mellomrommene og pausene? Oktober er for meg måneden da jeg søker ut i skogene, for å finne roen i tilværelsen. Naturen er i seg selv et rom for stillhet. Når jeg kommer tilbake fra disse rusleturene, merker jeg at noe har forandret seg - både i kroppen og sjelen. Jeg har tatt med meg noe hjem fra den stillheten jeg har vandret i. En føler det nærmest som en sjelens renselse, og man kjenner en varhet som ikke var der før. Jeg liker å rusle disse turene i morgentåken, når solen begynner å varme opp landskapet rundt meg. Tuaregene, ørkenens eget folk, har et ordtak som sier: "Gud har skapt et landskap med vann, der menneskene kan bo, et landskap uten vann der menneskene kan tørste, og ørkenen, et landskap med og uten vann, der menneskene kan finne sin sjel." Jeg finner igjen min sjel i skogene.

For tiden kjennes sjelen min hudløs. Nå vet jeg av erfaring at de aller fleste hjertepasienter opplever hvor sårbare de er i dagene og ukene etter et kirurgisk inngrep. Det er vanskelig å forklare hva som skjer, men følgene av det er at tårene kommer så lett. De renner i strie strømmer, og jeg lar dem renne. Det er en tid for alt, skriver Forkynneren. "En tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse; en tid til å kaste steiner, en til å samle dem, en tid til å ta i favn, en til å la det være..." (Forkynneren 3,4-5)

I denne tiden er jeg nøye med hva jeg slipper innpå meg: av inntrykk, av informasjon i form av aviser og TV, og av mennesker. Jeg blir selektiv, og mine nærmeste skjermer meg for det jeg må skjermes fra. Kun de aller nærmeste vennene slipper igjennom når de ringer. Jeg orker ikke å snakke så mye ad gangen. Men disse vennene som ringer, skriver eller sender en sms betyr så uendelig mye. På sykehuset ringte telefonen her om dagen, i den boligen jeg deler med noen av de mannlige pasientene. Om jeg kunne komme ned i sykehushotellets resepsjon og hente en pakke med blomster? En for meg ennå ukjent pasient som hadde bil, kjørte meg ned. Og så kunne jeg pakke opp en nydelig orkide, fra to av mine beste og næreste venner, med et kort hvor det sto: "Hit ned når HANS evige armer." Da kom tårene, slik de gjør nå, når jeg skriver. Ikke glemt, men i Den eviges ihukommelse, og husket av venner som bryr seg - trenger du da mer? Nei, du kjenner du blir båret av kjente og ukjentes forbønner. Takk - takk skal dere ha, alle dere som ber, ringer, skriver. Herren skal lønne dere igjen!

Imorgen reiser jeg kanskje tilbake til Feiring. Jeg vet ikke ennå hva det blir til. Kanskje blir det bare den ene dagen i samtale med lege og fysioterapeut. Akkurat nå er ikke kreftene mange. Akkurat nå kjennes det som om jeg er tømt for det meste. Men jeg vet at det er en tid for dette i Guds plan også. Forkynneren sier: "Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp..." (Forkynneren 3,1-2)

Om det blir noe mer skriverier på bloggen i dag vet jeg ikke, kanskje du ikke finner noe her før fredag, men da håper jeg vi møtes igjen. Alt avhenger av om jeg blir værende på Feiringklinikken eller ikke. Der finnes det nemlig ingen internettoppkobling. Kommer jeg hjem på tirsdag, fortsetter jeg nok bloggingen. Men fra fredag av finner du nok en ny artikkel.

Kristuskransen, en biskop og levd liv i 48 år

Ved siden av reiseikonet mitt, som jeg omtalte på bloggen i går, som jeg hadde stående på nattbordet mitt på Feiringklinikken, hadde jeg også tatt med meg Kristuskransen min. Kristuskransen, er en bønne- og meditasjonskrans utviklet og laget av biskop emeritus Martin Lönnebo (bildet) i Den svenske kirken. Ved siden av det bønnebåndet jeg bruker når jeg ber Jesusbønnen daglig, så har Kristuskransen fått en stadig større betydning i mitt liv, - og spesielt de vanskelige dagene i forbindelse med det kirurgiske inngrepet i mitt hjerte, denne uken. Etterat biskop Martin Lönnebo ble pensjonist dro han på en båtreise til Hellas, for å slappe av og nyte livet. I forbindelse med en seilas, blåser det opp til storm på Middelhavet. Den lille fiskebåten tar seg til land, som viser seg å være en øy med 47 sjeler, landsbyens prest medregnet. Mens biskop Martin sitter der og fryser i et rom han fikk leie, med en notatblokk i hånden, begynner han å tegne perler og former etter hvert en perlekrans. Han ønsker seg en hjelp til bønn og meditasjon og den ordløse stillheten. Dermed blir Kristuskransen til. En krans bestående av 18 perler i ulike farger. Fargene har sin symbolske betydning. Her er det både runde perler, og avlange perler. Her finnes "Gudsperlen", "Taushetsperlen", "Omvendelsesperlen", "Ørkenperlen", "Kjærlighetsperlen", "Offerperlen" og "Nattens perle", bare for å nevne noen. De avlange perlene gir rom for taushet mellom meditasjonene du gjør for hver perle, for hver perle har sin spesielle betydning.

På Feiringklinikken, både før og etter det kirurgiske inngrepet, fikk "Gudsperlen", "Ørkenperlen", "Offerperlen" og ikke minst "Nattens perle", stor betydning for meg. Jeg stanset ved disse fordi de satte ord på noe av det jeg gikk igjennom i min sjel og i min ånd disse dagene. "Nattens perle" eller "dødens perle", som er den svarte perlen i Kristuskransen, er perlen for krise, natt og død. I det åndelige livet kommer det tider der man opplever Gud som fraværende, og livets bråttsjøer skyller inn over deg. Men Gud er ikke fraværende. I nattens løp - i sjelens mørke natt, som Johannes av Korset kalte den, er Han kommet nærmere. Sjelen er blitt renset for sine altfor menneskelige forestillinger om Gud. Noe i meg dør og mitt Gudsbilde renses slik at det mer kan reflektere Guds lys. Så holdt jeg rundt "Ørkenperlen" - den åndelige, prøvelsens (askesis), treningens, besinnelsens og fristelsens ørken. Hit må vi alle, fordi Gud søker og ønsker vår udelte oppmerksomhet, slik at Han kan få tale til oss.

Idag har jeg holdt rundt "Gudsperlen", den store gullperlen. Denne perlen er tegnet for Guds vesen, Hans karakter. Dette handler om både den skjulte Gud, og den Gud som åpenbarer seg i Kristus.

Og så stanser jeg ved taushetsperlene - jeg søker bevisst stillheten for at Gud Herren skal tale. I dag, lørdag 30. september har jeg levd i 48 år. Jeg er så glad for at jeg fant Ham jeg søkte og lette etter i 1972, og har fått nåde til å følge Ham siden. Når kirurgen var inne i mitt hjerte med sine instrumenter på onsdag morgen, holdt han bokstavelig talt mitt liv i sine hender, men jeg var ikke overlatt til legen alene - selv om han er blant landets beste, jeg var i Guds hender med mitt liv. Jeg erfarte sannheten i Forkynneren 12,6: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites..." Så skjørt er livet - som en syltynn sølvtråd, så lett den kan gå i stykker og det settes punktum for levd liv. I dag på min 48 års dag, skal jeg følge det som står i Apgj 17,28: "For det er i ham vi lever, beveger oss og er til..." I dag skal jeg bare leve i Ham, bevege meg og fryde meg over livets gave, som er Kristus selv.

Kristuskransen kan kjøpes ferdig, du kan lage den selv, og du kan lese og følge bruksanvisningen i Martin Lönnebo's bok: Kristuskransen. Utgitt på Verbum. www.verbumforlag.no Forlaget fører også perlene. Jeg anbefaler deg å lage din egen - og bruke den, - daglig! Den er til stor velsignelse, og ikke minst en stor hjelp til å holde konsentrasjonen når du ber og mediterer. Om det er magi, nei slett ikke - det er noen ganske så ordinære perler! Men av og til trenger vi noe konkret mellom hendene. Det er Kristuskransen, eller Frelserkransen som den kalles på svensk.

Ikonet som hjelper deg til å kjenne igjen deg selv

Så er jeg endelig kommet hjem på perm. Oppholdet på Feiringklinikken ble annerledes enn først forutsett. Etter to dager ble jeg lagt på operasjonsbordet for andre gang på ett år. Alt skjedde svært fort. Nå skal jeg være hjemme til mandag morgen, for så å fortsette rehabiliteringsopplegget på Feiring, og sannsynlig blir jeg der i tre uker til. Om alt går som planlagt. Det kirurgiske inngrepet førte til at jeg ikke kunne benytte min bærbare PC, så arbeidet på bokmanuset mitt må utsettes. Det er heller ingen internettoppkobling der, så først i dag har fått lest de nærmere 400 epostene som var kommet til epostadressen min siden mandag. Får du ikke svar av meg de nærmeste dagene forstår du sikkert hvorfor.

Men jeg fikk lest en del. En av bøkene jeg har med meg er en helt fersk bok av biskop emeritus Martin Lönnebo fra Sverige. Jeg var så heldig å treffe biskop Martin, som han kalles, for en del år siden i forbindelse med at nylig avdøde Broder Roger av Taize besøkte Linkjöping hvor Martin Lönnebo var biskop. Jeg glemmer ikke hva biskop Lönnebo sa til meg den gang: "Det är ni norrmenn som har äsikter!" Og biskop Martin har helt rett. Nordmenn har meninger, svært mange meninger! Om det aller meste. Velbegrunnede eller ikke, innsiktsfulle eller ei.

Martin Lönnebo's nye bok heter: "Van Goghs rom" og er utgitt på Verbum forlag, www.verbumforlag.no og er absolutt å anbefale. Det står på bokens bakside at "Van Goghs rom henvender seg til alle som ønsker en reise i menneskelig modenhet sammen med en klok og innsiktsfull veileder", og du finner nok ikke mange åndelige veiledere av Lönnebo's format. Han tar oss med fra det lille rommet i Van Goghs hus i den franske byen Aurvers og inn mot Guds uendelighet. Han formidler innsikt fra et langt liv i dialog med historiske veiledere, helgener og forbilder, og lar oss ta del i samtalen.

Det var noe i denne boken som ble til stor hjelp for meg, både før og etter det operative inngrepet. Noe biskop Martin skrev om ikoner. På nattbordet mitt stod mitt reiseikon, som er er sammenleggbart ikon jeg har kjøpt på en av mine mange reiser til Russland. Ikonets venstre side viser Gudfødersken, Jomfru Maria og på den andre siden Kristus Allherskeren. Biskop Martin skriver følgende: "Ikonet, identitetens tegn, målets symbol, det hellige tegn, bildet som gjengir ditt hemmeligste ansikt og Det Som Alltid Er Mer. Det skal hjelpe deg med å kjenne igjen deg selv, slekten din og din innerste hemmelighet, den som du til syvende og sist ligner."

Jeg ble liggende å se på Kristus Allherskeren. Han som er Guds bilde. I dette bildet er også jeg skapt. Jeg lå og tenkte på ordene til apostelen Paulus i 2.kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, VI BLIR FORVANDLET TIL DETTE BILDET, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." Ordet for bilde som er brukt her, er på gresk: eikona, som kommer av ordet eikon, som betyr bilde eller likhet. Bildet av Kristus viser at jeg er skapt i Den treenige Guds bilde, dette er min likhet, dette er min slekt. Det ble så kolossalt stort for meg, der jeg lå for å komme meg igjen etter inngrepet i mitt hjerte.

Det fornemste ikonet er mennesket selv, skriver biskop Martin, den kloke gamle mannen. I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta, heter det i skapelsesberetningen: "kat'eikona theou epoiesen auton" - "til Guds ikon skapte Han dem."

2.Kor 3,18, som jeg siterte, handler om restaureringen av ikonet etter syndefallet, det som kalles helliggjørelsen, det som handler om hvordan mennesket kan bli stadig mer lik det bildet vi er ment å være. Reiseikonet mitt, og ikonene jeg har på veggen hjemme, og i bønnekoia, er også en påminnelse om den hellige verdenes nærvær i den profane verden vi lever i, samtidig som det er et tegn på tilhørighet til en rik og velprøvd åndelig tradisjon. En tradisjon jeg kjenner jeg hører mer og mer hjemme i. Og enda mer nå etter oppholdet på Feiring. Livet får på en måte et nytt alvor over seg ved alvorlig sykdom, samtidig med en sterk understrøm av glede over å få leve i Kristus.

I Guds gode favn

Hjemme på stueveggen henger det en stor reproduksjon av Rembrandts "Den bortkomne sønnen." Reproduksjonen ble kjøpt i tsarens vinterpalass i St.Petersburg for noen få år siden. Jeg husker veldig godt første gang jeg så originalen. Dette bildet var hovedårsaken til at jeg besøkte Vinterpalassets store malerisamling. Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Jeg kunne ha stått der hele dagen. Jeg takker Gud for den stunden jeg den gang fikk med dette maleriet foran meg. Mer enn noe annet bilde uttrykker det det som er hovedinnholdet i Jesu lignelse i Lukas 15, nemlig den ventende faren. Det er den ventende faren denne lignelsen egentlig handler om. Han som har slike sterke lengsler etter at sønnen skal komme hjem til Farshuset, etter at han har rotet det til i fremmed land. Nå, dagen før jeg legges inn på Feiringklinikken har dette bildet fått en ny, og spesiell betydning. I natt måtte jeg stå opp på grunn av smerter og uregelmessig hjerterytme. Jeg kaldsvettet, var kvalm og urolig. Det ble til at jeg la meg på sofaen og lå og så på dette bildet, som jeg har gjort så mange ganger før. Legger du godt merke til detaljene, så vil du se at faren har en stor og en smal hånd. På denne enkle måten har Rembrandt fått frem at Gud vår far, både har en maskulin og en feminin side. Begge er deler av Hans karakter. I natt kjente jeg behovet for bare å bli holdt rundt av Gud, og kjenne Hans trøst og Hans gode nærhet. Jeg ble liggende å lytte til ordene i sangen til G. Strandsjö, som sang inne i meg. Det er underlig hvordan slike sanger kan komme til en, når en virkelig trenger dem:

Som når et barn kommer hjem om kvelden, blir møtt av en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet har på meg. Og jeg kjente Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.

I morgen tar jeg med meg ordene fra Salme 91,1-2: "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si om Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." I Faderens fang legger jeg meg nå, og overlater alt til Ham. Det er godt å kjenne tryggheten i Hans varetekt. Jeg forteller Ham om min uro.

Så vil jeg få takke alle dere som ber for oss. Jeg vet ikke om jeg får noen anledning til å skrive mer på denne bloggen før neste helg, men det kan være, så du er velkommen til å titte innom. Jeg håper det skal bli muligheter til å skrive.

Takksigelse, lovprisning og tilbedelse

I dag vil jeg gjerne dele med dere noe bibellæreren Derek Prince har skrevet: "Mange mennesker har det inntrykket at bønn ganske enkelt handler om å be Gud om ting - som om de kommer til Gud med handlelisten sin. Dette er et begrenset syn på bønn. Bønn er ikke bare ett musikkinstrument; det er hele orkesteret, med mange ulike instrumenter. Disse er alle grunnleggende elementer i bønn. Hvis du har for vane å komme til Gud med handlelisten din, uten at du samtidig takker og lovpriser Ham, er jeg redd du mange ganger vil komme tilbake fra handleturen uten det du ønsker deg. Du trenger å forstå at Gud har lagt ned visse betingelser for at vi skal kunne nærme oss Ham. Først og fremst er det ingen adgang til Gud uten takksigelse og lovprisning. For noen år siden pratet jeg med en mann jeg har stor respekt for. Han er omtrent på min alder, og har vært en kristen lenger enn jeg. Han hørte meg si at vi ikke kan komme nær Gud uten takksigelse og lovprisning. "I alle de år jeg har vært en kristen, har jeg aldri hørt det før," sa han overrasket. Dette prinsippet revolusjonerte bønnelivet hans. Vi har derfor med et prinsipp å gjøre som er livsviktig for et fruktbart og suksessrikt bønneliv.

På en enkel måte kan vi skille mellom tre områder - takksigelse, lovprisning og tilbedelse. Hver av dem er en måte å nærme seg og forholde seg til Gud på. Hver av dem forholder seg til også til tre ulike deler av Guds karakter. Ved takksigelse anerkjenner vi Guds godhet. Ved lovprisning anerkjenner vi Guds storhet. Og ved tilbedelse anerkjenner vi Guds hellighet. Slik vil takksigelse forbinde oss med Guds godhet, og lovprisning setter oss i forbindelse med Guds storhet. Tilbedelse, den høyeste aktivitet i menneskets ånd, setter oss i forbindelse med Guds hellighet."

(Hentet fra boken: Takksigelse, lovprisning og tilbedelse. Av Derek Prince. Kan skaffes ved å henvende deg til www.no.derekprince.com)

Det store behovet for åpenbaring

I 1976 var Stephan Kaung, en av de aller nærmeste medarbeiderne til Watchman Nee på besøk i Bergen. Da holdt han en bibeltime om "Det himmelske syn". Kaung som er mange og nitti år er fortsatt virksom som forkynner, med bosted i USA. Om det er mulig å få det til har jeg satt i gang en prosess for å invitere ham tilbake til Norge, så får vi se om det kan la seg ordne. I bibeltimen han holdt i Bergen sa Kaung blant annet: "Hva er det største behovet blant Guds folk idag? Hva er det som det mangler mest av blant Guds folk idag? Gjennom min kontakt med de kristne på forskjellige steder, finner jeg at det største behovet er behovet for åpenbaring. Takk Gud - Han har sitt folk over alt, og der er mange som virkelig har et hjerte for Herren. Takk Gud, at der et mange av Guds folk som har god kunnskap, og at det er mange som er nidkjære. Og takk Gud, at det er mange som er svært aktive i Hans tjeneste. Men, likevel finner du blant Guds folk et veldig behov for åpenbaring. Det synes som Guds folk ikke har ledelse, og at der ikke er formålsbevissthet. Du finner mange som er småbarn, som blir kastet hit og dit - som kan forandres ved ethvert lærdoms vær, og der er liten stødighet og styrke. Du finner at Guds folk er så delt og spredt. I Ord 29,18 kan vi lese: "Uten åpenbaring blir folket tøyelsesløst." Med andre ord: Dersom det ikke er åpenbaring, finner vi at folket vil gå sine egne veier. Det er ingen age over de. Ikke bare vil deres liv være "løse", men de har ingen ledelse. De vil rase ut i en retning på et tidspunkt, og ganske snart vil du finne at de farer i en annen retning - akkurat som barn. Barna kan plutselig fare mot øst fordi noe tiltrekker dem der, men før de kommer dit, blir de tiltrukket av noe mot vest, og vi ser at de forandrer kurs med en gang."

Hvor sanne er ikke Kaung's ord. Jeg finner dette overalt hvor jeg reiser og besøker ulike menigheter. Vi trenger desperat å høre fra Gud, og få tak på det som ligger på Hans hjerte, for en tid som denne. Vi kan ikke lenger la oss drive hit og dit, men vi trenger å bygge på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Jesus Kristus selv. Vi trenger å få en åpenbaring av Guds evige hensikt.

Profetiske oppfyllelser av Rosh Hashana

Som du vil se av den forrige artikkelen på bloggen min, feirer jødene i dag Rosh Hashana, det jødiske nyttåret. Det er veldig interessant å se hvordan de ulike navnene på denne høytidsdagen, i Det gamle testamente har fått sin profetiske oppfyllelse i den nye pakt. I Kol 2,16-17 skriver apostelen Paulus at de ulike gammeltestamentlige høytidene "bare er skyggen av det som skulle komme." Når det ved shabbatens innledning i dag blåses i shofarer, på det som kalles basunenes høytid, Rosh Hashana, så er dette en "skygge av det som skal komme", nemlig når det en dag vil blåses i shorfarer for å varsle at Messias kommer tilbake. I Tess 4,16-18 kan vi lese dette: "For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyebe for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene."

La oss nå se på de ulike navnene på denne dagen fra den gamle pakt:

Yom Teruah: Dette ordet kan oversettes "dagen for det oppvekkende støt." Denne dagen handler nemlig også om den første oppstandelse. Det var dette vi leste om i 1.Tess 4,16-18. Det handler om menighetens bortrykkelse, eller opprykkelse om du vil.Hvilken dag dette kommer til å bli.

Yom HaZikaron: Dette ordet kan oversettes "minnedagen." Dette er en dag for å minne hverandre om at Messias kommer. Apostelen Paulus understreker at dette er en dag vi skal trøste hverandre og sette mot i hverandre. Jesus kommer snart tilbake!

Yom HaDin: "Dommens dag." I Apgj 17,31 kan vi lese: "For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde." Videre leser vi dette i 2.Tess 1,6-10: "For dette er rettferdig i Guds øyne: Når noen volder dere trengsler, skal han gjengjelde med trengsler, og dere som møter trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler i flammende ild og straffer dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dagen han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og hyllet av alle som tror. Og dere har trodd det vitnesbyrdet vi ga dere."

Yom HaKeseh: "Den skjulte dag." Årsaken til at denne dagen kalles ved dette navn er at at dette er den eneste festen som blir feiret på den første dag i en måned. De bibelske månedene begynner alltid ved nymåne, og i gammel tid var man opptatt av å speide etter tegn på at nymånen var i emning. Dette passer godt med Jesu ord i Matt 24,36 og 42: "Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far.... Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer."

Rosh Hashana er også kalt "den siste basunens dag", og det minner veldig om ordene i 1.Kor 15,51-52: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet."

Dagen kalles også bryllupsdagen til Messias. Det dreier seg om den siste delen av selve bryllupseremonien, kalt "Lakach", hvor brudgommen tar sin brud tilside, for å være med henne for alltid. I Joh 14,3 sier Jesus: "Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er."

Og sist, men ikke minst kalles dagen Rosh Hashana, som jeg tidligere har forklart betydningen av.

Shana Tova Rosh Hashana 5767

Ved shabbatens begynnelse i ettermiddag starter feiringen av Rosh Hashana - jødenes nyttår. Da vil det bli blåst i shofarer, og Abrahams, Isaks og Jakobs Gud vil bli lovprist. Ved inngangen til det jødiske året 5767 er det 7.077 millioner mennesker i Israel. Det er en økning på 118,000 personer eller 1,7 prosent fra i fjor. Jødene utgjør 5,368 millioner eller 76 prosent av befolkningen, mens araberne utgjør 1,4 millioner eller 19,5 prosent. I løpet av det siste året kom det 19,000 nye immigranter til Israel noe som er det laveste på 20 år. Men på Israels fjell, i Judea og Samaria, som skal bosettes i følge de bibelske profetiene, vokser befolkningen med tre prosent, eller 7200 personer, i første halvdel av 2006. I juni bodde det 260.932 personer på Israels fjell, viser tall fra Innenriksministreriet. Husdepartementet har også gitt klarsignal for å bygge 690 nye boenheter i Judea og Samaria. 348 enheter skal føres opp i Ma'ale Adumim, som ligger inntil Jerusalem. I Beitar Illit skal det bygges 342 enheter. Dette er en av de raskest voksende samfunn med 25.000 ortodokse jøder. Hos profeten Esekiel kan vi lese:

"Men dere, Israels fjell, dere skal strekke ut deres grener og bære frukt for mitt folk Israel. For det skal snart komme. For se, jeg kommer til dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd. Og jeg vil føre en mange mennesker opp på dere, hele Israels hus. I byene skal det igjen bo folk, og ruinene skal bygges opp igjen. Jeg vil føre en mengde mennesker og kveg opp på dere, og de skal øke og være fruktbare. Jeg vil la det bo folk på dere som i gammel tid og gjøre enda mer vel mot dere enn i deres første tid. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. Jeg vil la mennesker, mitt folk Israel, ferdes på dere. De skal ta deg i eie, og du skal være deres arv. Og du skal aldri mer gjøre dem barnløse." (Esek 36,8-12)

Jødenes nyttårsfeiring her i Norge vil være preget av den svært alvorlige trusselen om likvidasjon av den israelske ambassadøren, trusselen om terroranslaget mot den israelske ambassaden og skytingen mot synagogen i Oslo. Takket være god innsats fra norsk sikkerhetspoliti er sannsynligvis gjerningsmennene bak dette arrestert. Det er det grunn til å takke Gud for. Mer enn noensinne trenger vi å slå ring om våre jødiske venner i Norge. Fortelle dem at vi bryr oss om dem, og at vi vil stå opp for dem mot det hat og forakt Israel og jødene nå utsettes for av enkelte muslimer, av en svært lite nøytral norsk presse, av enkelte politikere. Om alle andre svikter bør det norske kristenfolk være veldig tydelig i sin støtte til Guds utvalgte folk.

Men det er ikke bare i Norge at jødene blir utsatt for hathandlinger. The Jerusalem Post melder i dag at to synagoger er blitt vandalisert i Russland. I Khabarovsk, på grensen til Kina, en by med 580.000 innbyggere ble vinduene i byens synagoge smadret i dag tidlig. Heldigvis oppholdt det seg ingen jøder i bygningen da vandalismen skjedde. Det andre anslaget mot en russisk synagoge skjedde også i morgentimene i dag, i byen Astrakhan som ligger ved eleven Volga, sør i Russland. En molotov coctail ble kastet mot døren i synagogen, som tok fyr, men brannen spredte seg ikke. Gjerningsmennene i begge disse tilfellene er ukjent, men er nok et eksempel på den økende antisemittismen som sprer seg i verden.

Rosh Hashana er Basunenes høytid, til minne om Guds skapelse av verden. Vi kan lese om nyttårsfesten i 3.Mos 23,23-25: "Si til israelittene: Den første dagen i den sjuende måneden skal dere holde hviledag. Da skal dere blåse i horn for å minne om den hellige samling. Den dagen må dere ikke gjøre noe arbeid ..." På Rosh Hashana er det viktig å høre shofarlyden. En shofar er et bukkehorn som er omgjort til et blåseinstrument. Det skal kalle folk til omvendelse. Lyden er et symbol på at Gud samler sitt folk. Det er en tid til ettertanke. I følge tradisjonen ser Gud i livets bok på årets siste dag. Der står det hva man har gjort. Derfor er det jødiske nyttår også en ransakelelsens høytid hvor man gjør opp sin synd. Rosh Hashana er innledningen til de ti botsdahene som for fram til den store forsoningsdgaen Yom Kippur. På Rosh Hashana kan man se religiøse jøder langs israelske strender og vann vrenge lommene sine slik at rusket faller i sjøen. Andre kaster steiner ut i havet. Det er et bilde på at synden gjøres opp og kastes i glemselens hav hvor Gud ikke mer kommer den i hu. I Mika 7,19 står det: "Du skal kaste alle deres synder i havets dyp." Salme 24 er spesielt viet til denne nyttårsfesten. Kanskje en ide å lese den idag?

Som når et veldig stormvær farer fram

Mange har lest om vekkelen som gikk over de ytre øyene på Hebridene i årene 1949-1952. Duncan Campbell var det menneskelige redskapet Gud brukte for å ryste disse øyene med sin kraft og herlighet. Et stort antall mennesker ble frelst, men det skjedde også forunderlige ting. Guds herlighet skinte over disse for oss fjerntliggende øyene, slik Guds herlighetssky gjorde det i gammel tid. Mennesker på vei til sitt arbeid kunne komme i en slik syndenød at de måtte bøye kne langs veikanten. På et tidspunkt dro en stor folkegruppe til politistasjonen om natten fordi de var i en slik syndenød, og visste ikke hva de skulle gjøre. Vekkelsen på Hebridene var et genuint Guds verk av dimensjoner. Nå foreligger det en bok med øyenvitneskildringer, skrevet av ekteparet Colin og Mary Peckham, som selv sto midt oppe i vekkelsen. Dette er en veldig interessant bok fordi vi ikke bare for innsikt i det som skjedde med og rundt presten Duncan Campbell, men vi kommer også på "innsiden" av vekkelsen, og møter menneskene som ble berørt og fikk sine liv forvandlet.Det er interessant å legge merke til at Gud sender ofte vekkelser til steder som i menneskelige øyne er uten betydning, gjerne til slike små steder som øyene i de Ytre Hebridene representerer. Vi så det samme i forbindelse med den store vekkelsen som gikk over Indonesia på 1970 tallet, og vi ser det idag i forbindelse med den vekkelsen som pågår i nordområdene av Canada hvor små steder med urbefolkningsgrupper nå berøres av Guds kraft. Det samme skjer i områder av Sibir, i kalde ugjestmilde strøk. Guds kjærlighet er så stor at Han vil at den skal nå ut til de mest fjerntliggende og for oss avsidesliggende strøk av verden. For Ham er de ikke avsidesliggende. For Ham er de sentrum for Hans kjærlighet. Men Han trenger menneskelige redskaper som er villige til å gå for å bringe Faderens kjærlighet videre. Er du en av dem?Er du interessert i boken heter den"Sounds from Heaven. The Revival on the Isle of Lewis. Christian Focus. ISBN 1-85792-953-5

Bildet som følger bloggen i dag er hentet fra øya Lewis i de Ytre Hebridene, som var et sentrum for vekkelsen.

Ny spennende bønnekontakt i Canada

Mens vi holder på med å omstrukturere vår tjeneste, fikk vi i går en spennende epost fra Canada. I lengre tid har vi bedt om å få kontakt med mennesker som har et bønneoppdrag for de som lever i verdens nordlige områder. I går skrev Wonda Fost til oss, for å fortelle om det bønneinitiativet hun har tatt sammen med Veronica Dewar, for å hjelpe inuitene og andre urbefolkningsgrupper i Canada i bønn. De har kalt dette bønneinitiativet for "Linking hearts". Vi har aldri hørt om verken Wonda Fost, Veronica Dewar eller deres bønneorganisasjon, men Herren har sine veier og vet hvordan Han kan føre mennesker sammen. Det skal bli veldig spennende å se hva som kommer ut av dette. Wonda Fost befinner seg for tiden i et indianerreservat og har problemer med tilgang på internet, så det vil ta litt tid før vi kan få avklart om Linking Hearts, og vår nye tjeneste som nå er under utarbeidelse, kan innlede et tettere samarbeide. Akkurat nå er vi bare overveldet over hvordan Gud arbeider med å føre ulike bønnetjenester sammen, og at når det er Hans "velbehagelige tid", kairos tiden, så kan ting skje veldig raskt.

Viktig melding til bloggens lesere

Mandag 25.september legges jeg inn på Feiringklinikken, og etter planen skal jeg være der en måned. Det er blant annet avhengig av behandlingen, og om jeg vil være i stand til å ta del i den. Jeg kommer til å være hjemme i helgene. Dette kan få en del praktiske utfordringer. Bloggen vil muligens bare bli oppdatert i helgene, og epost vil bare leses når jeg har tilgang på datamaskinen min hjemme. Det er fortsatt mulig å sende en sms, for de som kjenner mitt mobilnr. Hjemmetelefonen vil besvares i den grad min kone har mulighet til det. Nå kan det hende at jeg får muligheter til å blogge mens jeg er på sykehuset, så dere får bare kikke innom. Det er fortsatt litt uavklart. Fram til mandag vil denne bloggen bli oppdatert hver dag. Jeg er glad for alle som vil huske meg i bønn mens jeg er på sykehuset. Be spesielt om at jeg skal få krefter til å fullføre boken jeg skriver om Israel i det profetiske lys. Vil ellers benytte anledningen til å takke for de mange positive tilbakemeldingene jeg får på bloggens innhold via eposter og telefon. Jeg rekker dessverre ikke å svare alle. Takk også til alle som ringer, skriver eller som jeg møter personlig i forbindelse med møter, som forteller at den siste boken jeg har skrevet om bønn, har betydd så mye for dem. Slikt varmer. Gud velsigne dere tilbake for alle oppmuntringene!

Klargjør ditt kall og utvelgelse - det er en ny tid!

Helgen med Christine Larkin fikk stor betydning for mange mennesker. Både de som deltok på seminaret i Sentrumkirken, og gudstjenesten i Toten Frikirke på Raufoss og på kveldsmøtet i Sentrumkirken på Gjøvik. For egen del ble dette en helg hvor jeg fikk avklart ting i forhold til mitt kall og min tjeneste. Apostelen Peter skriver dette til kirkene i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia, Bitynia - og dermed også til oss: "Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1,10-11) Vi er først og fremst kalt til samfunn og fellesskap med Jesus. "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9) Vårt kall og vår tjeneste springer ut fra dette fellesskapet. Av og til kan det være både godt, viktig og tjenelig at man vurderer sitt kall på nytt. I Forkynneren 3,1 leser vi at "Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid." Alt har med andre ord sin tid. Vi går inn i nye tider, og nye livsfaser. Vil Gud gjøre ting annerledes da? Vil Han at jeg skal forlate noe, legge noe fra meg eller av meg? For så å ikke se meg tilbake? Det er en stor fare ved at vi blir så opphengt i det som en gang var, og dermed kan selv det gode bli det bestes aller verste fiende! Av og til må jeg forsone meg med at noe har vært, og skal ikke forbli, men jeg skal gjøre noe nytt for Herren! I en slik stund kommer Jesu radikale ord til oss: "Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike." (Luk 9,62) Corrie ten Boom sa en gang: "Om Gud har kalt deg, se deg ikke tilbake for å se om noen følger etter deg. Gjør det Gud har kalt deg til."

På søndagskvelden talte Christine Larkin om Abraham, Isak og Jakob generasjonene, og om hvordan disse generasjonene er kalt til å gi videre det de har fått til neste generasjon. Problemet er bare at dette i sjelden grad skjer, og så mye blir skadelidende på grunn av dette. Isak generasjonen står der alene, fordi Abraham generasjonen sviktet i å gi videre den arv den selv hadde fått. Og så svikter Isak Jakob. Nå er vi som er dagens Isak generasjon, blitt Abraham generasjonen. Plustelig er det vi som er eldst. Hva gjør vi for å gi videre til neste generasjon det Herren har betrodd oss?

Med klargjøringen av hva som er mitt kall og tjeneste i den nye livsfasen jeg selv er inne i, blir det mye lettere å investere i det jeg er kalt til å gi videre. Det vil måtte føre til en del endringer i både organiseringen av vår tjeneste, og føre vil nye og endrede satsningsområder. Spennende er det å se at Gud nå ser ut til å legge til rette for et nært samarbeide med John og Christine Larkin om internasjonale oppdrag. Vi skal nå sette oss ned for å snakke om hva vi kan gjøre sammen i Russland, Romania og Israel, i første rekke. I mai måned neste år skal vi alle tre undervise ved en bibelskole i Danmark. Hva har Gud kalt deg til, som leser min blogg idag? Jeg har blitt betrodd noen talanter, og jeg har bestemt meg for å ikke grave dem ned. Jeg vil være fruktbærende. Selv om sykdom setter sine begrensninger, vil jeg ikke være begrenset av den, og si at jeg ikke kan utføre det Herren har kalt meg til. Det er nettopp i vår fysiske svakhet at Herren blir vår styrke. Og jeg har bestemt meg for å følge Jesu eksempel i Joh 5,19: "Sannelig, sannelig jeg sier dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Far gjøre. Det Far gjør, gjør også Sønnen." Det er viktig at vi husker ordene til apostelen Paulus i Gal 1,10: "Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være menensker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10) La ikke menneskefrykt sette standarden for det Gud har kalt oss til. La Gud sette standarden og la oss følge Ham selv om det innebærer mye lidelse.