Hvile og rytme

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om å ha det slik?

I flere år nå har jeg øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrenset. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på et og samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente hverandre. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius. Galilea. I gåavstand til det meste.

C.S Lewis skal ha sagt: "Stress er ikke av djevelen. Stress er djevelen."

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet.

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby:

"Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lyskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

Profetisk forbønn

Det finnes mange forskjellige måter å be på. En av dem er å stå på Guds løfter og be profetiske bønner. En som har gitt en god definisjon på hva dette handler om er James Goll (bildet), en anerkjent profetisk røst i vår tid. Jeg har oversatt hans definisjon her, og håper den kan bli til hjelp for den som Gud kaller inn i denne tjenesten.

Jeg er nemlig overbevist om at Gud kaller bønnevektere i dag. Mennesker som kan stå på murene som vaktmenn for nasjonen og nasjonene for å varsle om det som skjer i den åndelige verden. Herren kaller mennesker til å våke og be.

"I profetisk forbønn så ber Guds Ånd inntrengende de paktsløftene Gud har gitt sitt folk opp gjennom historien. Hvert løfte som ikke er oppfylt vil Ånden be inntrengende foran Guds trone.

Profetisk forbønn er en innstendig oppfordring til å be, gitt av Den Hellige Ånd, for situasjoner og omstendigheter som du har liten kunnskap om i det naturlige. Du ber for et bønnebegjær som springer ut av Guds hjerte. Han dytter deg igang til å be slik at Han kan gripe inn. Gud vil vise deg hvordan du kan be slik at Hans vilje kan skje på jorden slik den skjer i himmelen." 

Jesus og asylet "Barmhjertighetens hus"

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistkirke. Her kan du lese prekenen:

Jeg vender stadig tilbake til Evangeliet etter Johannes. Jeg har så lenge jeg har lest Bibelen, og det er i år, 45 år til sammen, vært fascinert av han som kalte seg selv: Den disippelen Jesus elsket. Når dette evangeliet skrives, et sted mellom år 85-90 etter Kristus, så er Johannes en gammel mann. Man regner med at evangeliet som bærer hans navn, er det siste han skriver, etter brevene og Åpenbaringsboken.

Hvorfor et evangelium til, når Matteus, Markus og Lukas, hadde skrevet ned sine biografier om Jesus?

Klemens av Aleksandria, som levde mellom år 150-216 skriver om de fire evangeliene og har dette å fortelle om Evangeliet etter Johannes: “Og sist av alle kommer Johannes, og han ser at det som hadde med de konkrete sider ved Jesu tjeneste, det var blitt tilstrekkelig belyst. Men så, oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han så et åndelig testamente.” (Eusebios,6:14)

Det Klemens av Aleksandria mente var at Johannes var ikke så mye interessert i selve handlingene som i betydningen av handlingene.

Evangeliet etter Johannes er virkelig annerledes. Det har med helt andre ting enn det vi finner hos Matteus, Markus og Lukas, og mangler det disse tre har lagt vekt på. Teksten vi straks skal lese er en slik “annerledes tekst”, men la meg først få sitere André Chouraqi, fransk advokat, forfatter, vitenskapsmann, rabbiner og tidligere viseborgermester i Jerusalem. Han oversatte Johannes-evangeliet til fransk, og i introduksjonen skrev han, her i min oversettelse:

“En bok lik det fjerde evangeliet synes å flyte frem fra en djup stillhet, fra det Guds ord som åpenbares som Logos, det levende ordet. Og det er fra denne stille kontemplasjonen at vi er kalt til å lese, forstå, tolke og oversette dette arbeidet til Johannes.”

Jeg tror både Klemens av Aleksandria og denne jødiske rabbineren har helt rett: Johannes er annerledes. Her er det så mye lys, som springer ut av stillheten, at lyset Johannes representerer lyser opp enhver mørk krok. Johannes drar oss inn i Jesus-mysteriet.  Ja, Evangeliet etter Johannes er på så mange måter som et vindu med utsikt mot evigheten.

Vi skal stanse ved det femte kapitlet hos Johannes - beretningen om den syke ved Betsaida. Den er Johannes alene om.

Joh 5,1-15

Jesus befinner seg i Jerusalem. Han går ikke først til høyskolene eller der hvor makten sitter men til det vi kunne kalle et asyl eller en anstalt. Johannes beskriver dette stedet i vers tre på følgende måte: “Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre.”

Hva slags sted var dette? Nylige utgravinger i Jerusalem viser oss at dette var et form for asyl som var omgitt av en stor dam. Jødene hadde gitt stedet navnet Betesda, som betyr Barmhjertighetens hus. Det må ha vært et hus med helsebringende vann. Et terapeautisk sted. Men det har nok ikke vært noe hyggelig sted. Dette var et sted så fylt av fortvilelse, smerte, ensomhet, frykt, lidelse. De som lå her var de utstøtte. De som få brydde seg om.

Men det er hit Jesus går. Det sier meg alt.

Når jeg leser denne beretningen så er jeg tilbake i Russland, til det mørkeste stedet jeg har opplevd, Til et mannsfengsel i Pskov-regionen. Her satt noen av samfunnets mest utstøtte, noen av dem med voldsdommer, noen for stoffmisbruk, noen for ran, noen for forhold ingen ville ha blitt arrestert eller dømt for i Norge.

Dette var en sikringsanstalt. Vi som var på besøk måtte sluses inn, dør for dør, helt til vi var inne i selve sentrum av fengselet. Her skulle vi møte mange av fangene i et auditorium, og her skulle jeg tale. Langs veggene sto det fengselsvakter med ladde maskinpistoler. Virkelig stramme karer. Auditoriet var dårlig opplyst. Noen enslige lamper her og der. Malingen flasset av veggene. Men det mest begredelige av alt, var de møkkete fangedraktene. De uvaskede fangene med fett hår. Stanken av gammel urin. De depressive ansiktene. Her var håpet slukket.

Det var veldig spesielt å dele evangeliet i denne sammenhengen. Her fantes det nemlig noen kristne. Det var de blitt inne i dette nitriste fengselet. Du fant dem lett innimellom de andre fangene. Deres ansikter lyste.

Fengselsdirektøren hadde gitt to advarsler når vi gikk inn. Vi måtte ikke invitere frem til forbønn etter at vi hadde forkynt evangeliet og vi måtte ikke ta på eller hilse på noen av fangene. Mange av dem hadde resistent tuberkulose. Den farligste av den. Vi kunne bli smittet.

Men hva gjør du når forkynnelsen av evangeliet virker og slitne og møkkete fanger vil ta imot Jesus, få komme fram og bli bedt for og få hilse på gjestene fra Norge?

På en sterk og forunderlig måte virket Den Hellige Ånd, jeg så på de strenge fangevokterne og maskinpistolene de holdt i sine hender, på fengselsdirektøren og så ba jeg stille inne i meg: Kom, Hellige Ånd, kom og ta over. Og så innbød jeg de som ville ta imot Jesus som sin Frelser og Herre om å reise seg. Flere gjorde det. Og så kom de fram. Jeg omfavnet hver og en av dem. Alt var stille. Fangevokterne sto der uten å røre seg. Fengselsdirektøren var tydelig beveget. Med omfavnelsen hadde vi gitt verdighet til fangene. De gråt.  Jeg gråt. Noen hadde rørt ved dem. Det var sterkt, og Gud beskyttet oss mot tuberkulosesmitten.

Jeg ser Jesus der han går rundt i Barmhjertighetens hus - Han som er selve Barmhjertigheten personifisert. Jeg ser Ham gå fra person til person. Mildt og medfølende berører Han en for en. Han ser hver og en av disse syke, blinde, lamme og uføre som mennesker. Personer. Jeg tror Han lyste fred over dem alle og gav dem alle et oppmuntringens ord. Jeg klarer ikke å se for meg at Jesus skulle ha gått forbi noen av dem.

I sin vandring på dette stedet med så mye fortvilelse og nød stanser Han opp ved en mann som hadde vært syk i 38 år. Han er paralysert. Beina vil ikke bære ham. Jesus er nok svært beveget over denne mannens skjebne. Han har vært syk i 38 år. Jeg kan bare ane hva det må ha betydd. Jesus er beveget av denne mannens fortvilelse, og sier til ham:

“Vil du bli frisk?”

Denne mannen, vi kjenner ikke hans navn, så preget av smerte, responderer ikke i tro, men i fortvilelse. Han har ingen venner, ingen nær familie. Ingen som bryr seg om ham. Han er forlatt, overlatt til sin skjebne i livet. Vi kan kjenne på noe av hans djupe fortvilelse når han sier: “Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer frem, går alltid en annen uti før meg.”

Det er denne fortvilelsen Jesus kjenner på. Han ser mannen! Han ser hans ensomhet.

Jesus så og ser fremdeles det enkelte menneske. Matteus forteller oss følgende om Jesus: “Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.” (Matt 9,36)

Inderlig medfølelse. Medynk, står det i en annen oversettelse.

Det er så mange som er overlatt til seg selv, så mange ensomme i denne vår verden. Når jeg leser dette nok en gang er jeg enda en gang tilbake i Russland. Til et barnehjem. Vi hadde med leker. Barna satt så stille i et stort rom, og en etter en kom de frem for å få hver sin pakke. Jeg la spesielt merke til ei lita jente. Hun kom frem, tok imot pakka, neide, og gikk tilbake til plassen sin. Jeg så på henne da hun pakket den opp, og så fikk jeg se smilet. En dukke! Aldri har jeg sett et slikt smil. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. De ansatte ved barnehjemmet fortalte at hun hadde ingen familie, og ingen personlige leker. Alle lekene på barnehjemmet, og de var mange, var felleseie. Nå for aller første gang kunne denne jenta på 6-7 år få sin egen leke. En dukke.

Når vi skulle gå fra barnehjemmet oppdaget jeg at jenta var borte. Jeg hadde tenkt å ta farvel, men hun var ingen steder. Vi kom ut, og jeg skulle runde hjørnet og gå opp til bussen vi kom med. Så plutselig, ble en gardin trukket til side i det store vinduet i det blå huset, og der, der sto hun med dukken i den ene armen, hun holdt den hardt inntil seg, og så vinket hun med den andre med det største smilet jeg har sett. Tårene rant nedover kinnene hennes, og jeg gråt.

Tenk en dukke! En stor dukke til ei lita jente. Hun var sett. Noen i Norge hadde tenkt på henne. Kanskje kom dukken fra en annen liten jente, som hadde nok av dukker, og omgitt av mye kjærlighet?

Jesus så mennesker med inderlig medfølelse, fordi de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.

Som denne mannen!

Jesus er så berørt av den fortvilelse og dødens mørke som finnes i denne mannen, så Han sier: “Så opp, ta båren din og gå!”

Jesus klarer så vidt å beherske seg, Han elsker denne mannen, slik Han elsket den samaritanske kvinnen Johannes forteller om i det fjerde kapitlet av sitt evangelium. Han lengter etter å frigjøre denne mannen fra den fortvilelsen som lenker ham fast, slik at han fullt ut kan leve.

Jeg merker meg at Jesus ikke responderer på denne mannens desperate tro, slik Han gjør det i andre tilfeller, hvor Han helbreder andre som er syke. Denne mannen som hadde vært syk i 38 år ropte ikke ut om å bli helbredet. Han mobiliserte ikke en krampaktig tro og kom med en rett trosbekjennelse. Jesus responderte på mannens fortvilelse! Hans stillferdige indre rop, på menneskehetens fortvilte rop om hjelp,

Jeg tror også at Jesus responderer på smerten i hans eget hjerte. Smerten i det å være vitne til denne paralyserte mannens ensomhet og fortvilelse. Ingen synes å se denne mannen, men Jesus så ham. Ingen synes å elske denne mannen, men Jesus elsket ham.

Forleden dag leste jeg om Edith.

Edith var som denne mannen paralysert. Hun kunne ikke gå eller snakke eller i det hele tatt gjøre mye på egenhånd. Med litt hjelp kunne hun bruke den venstre armen til å holde en skje eller gaffel og spise selv. Men denne venstrehånden brukte hun også til å skade seg selv. Hun slo seg hardt i hodet når det indre stresset ble for stort. Edith var et av ni søsken. På grunn av hennes funksjonshemming klarte ikke en overarbeidet mor å ta hånd om henne, og Edith ble plassert på en institusjon. Men 18 år gammel fikk hun plass i et kristent bofellesskap. Her ble hun tatt godt vare på. Blant annet ble hennes hode bandasjert, slik at hun ikke skulle klare å skade seg selv når hun begynte å slå ved venstrehånden mot sitt hode.

Gjennom sin skrøpelige kropp skulle likevel Edith bli til hjelp og velsignelse for alle. En prest som kom til dette bofellesskapet for å hvile, fortalte senere at Edith med sitt stillferdige liv hadde hjulpet ham til å bli en bedre prest og til å holde ut i en krevende prestestilling. Han fortalte dette i begravelsen til Edith. Mange sto frem for å fortelle hvilken velsignelse Edith hadde vært. De som var tilstede i begravelsen, hvor Edith lå i en åpen kiste, var vitne til hvor fredfull hun lå, det synes som om hennes forvridde kropp lyste.

En av dem som var til stede fortalte senere: “Du vet, jeg kan på en måte forstå Gud som skapte dette storslåtte universet med dets stjernegalakser og alle disse vidunderlige tingene her på jorda, men det som er fullstendig ubegripelig for meg er hvordan han kunne skape noe så ekstraordinært som Edith.”

Vi lever i et samfunn som viser en slik forakt for svakhet og skrøpelighet - også i kristne sammenhenger. Det forundrer meg og skremmer meg.

Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.

Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.

Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?

Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.

Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.

Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.

Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?

Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?

Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.

Vær gode mot hverandre.

En mann jeg har lært mye av er Henri Nouwen. Han har skrevet noe i denne sammenhengen jeg gjerne låner øre til:

“"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.

Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.

Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst.

I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."

Så langt Nouwen. Det er mye som kunne sies om dette, men la meg avslutte med noe som har betydd mye for meg, og som jeg stadig vender tilbake til, og det er den såkalte “Kristus-hymnen” i Filipperbrevet. Bibelforskere mener at Fil 2,5-11 egentlig er en hymne eller salme som ble brukt i gudstjenestene i de første menighetene, og som Paulus har lånt og flettet inn i sitt brev.

Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.

Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

Jeg ber om at vi ser mennesket - alle mennesker - slik Gud ser dem, skapt i Guds bilde, og at vi kan vise raushet, nåde, barmhjertighet, medfølelse, og bringe legedom til alle. Alle kropper kan ikke leges, og blir heller ikke leget. Vi må leve med dem til vi dør. Men en dag skal alt bli nytt, også våre kropper. I mellomtiden kan vi bringe legedom og fred til alle vi møter på vår vei.

Gud grep inn på mirakuløst vis i Etiopia som svar på bønn

Vår Gud er virkelig miraklenes Gud og en Gud som svarer på bønn! Det har våre bedende trossøsken i Karssa i Etiopia fått oppleve.

Toten frikirke på Raufoss er vennskapsmenighet med Mekane Yesu kirken i Karssa i Etiopia. Denne uken ble menighetens tidligere pastor en telefon fra pastor Danboba i Karssa som kunne fortelle at tidligere i sommer ble hele området angrepet en av ny type skadeinsekter. Skadeinsektene var en reell trussel. De kunne spise opp alt grønt og alle avlinger, noe som betyr liv eller død for de som bor her. Ingen ante hvordan disse larvene i milliontall skulle kunne bekjempes.

Pastor Danboba kunne fortelle at de kristne i området bestemte seg for å innvie seg for en periode i intensiv bønn. Da skjedde underet! Etter kort tid ankom enorme flokker med fugler som spiste opp alle larvene. Ikke noe sprøytemiddel ble brukt.

Så nå står maishøsten og annet som er sådd modent og klar for innhøsting!

La oss glede oss og fryde oss over bønnesvaret sammen med våre lutherske venner i Karssa og på Toten!

Kristne barn i Iran tvinges til å få undervisning i Islam

Iranske myndigheter har nå nektet kristne barn som tilhører landets store husmenighetsbevegelse separat religiøs undervisning, og tvunget dem til å følge den shia-islamske undervisningen, hvis ikke vil de bli utvist fra skolen.

Undervisningsdepartementet krever at alle iranske barn skal ha undervisning i Shia-Islam. Inntil nylig kunne kristne barn få slippe denne delen av skolens pensum, om de kunne vise til et skriftlig dokument som viste at de var kristne. Årsaken til innstramningen av regelverket skyldes nok at stadig flere iranere blir kristne, og de iranske myndighetene vil ikke ikke godkjenne husmenighetene. Kristne familier i Iran blir dermed utsatt for et kolossalt press, da barna deres kan miste retten til skolegang.

Kristne familier i det tidligere Sovjetunionen opplevde det samme presset fra de sovjetiske myndighetene. Mange barn fikk da oppleve å bli utvist fra den offentlige skolen, og ble nektet å få den utdannelsen de drømte om. Ene og alene fordi de var kristne.

La oss huske den lidende kirken i Iran i vår forbønn.

Om å ta avstand fra ens eldre bror og søster

Det er noe som forundrer meg mer og mer, og som uroer meg. Som protestant har røttene mine ikke så djupt rotsystem. For noens vedkommende går de snart 500 år tilbake i tid. For andres tilbake til 1800 tallet, andres til 1900-tallet, men for mine eldre brødre og søstre går de 2000 år tilbake i tiden. Likevel - noen av de som har skrinnest jordsmonn er de som roper høyest om at vi må ta avstand fra de som har djupeste røtter. For de som har lengst røtter har så mye i bagasjen som er feil, mens vi som har gått det korteste veistykket har rett. Vi har sett det. Jeg blir mer og mer skremt av dette hovmodet!

Gjennom noen års tid nå er jeg blitt kjent med koptere. De har røtter tilbake til den første kristne tiden. De tilhører en martyrkirke. De er bedere. De er ivrige lesere av Bibelen. Deres gudstjenester er fylt av et forunderlig Gudsnærvær. De er ydmyke. De er bærere av en hellighet jeg ikke har møtt så ofte.

Så møter jeg moderne kristne som ber meg om å ta avstand fra mine koptiske venner. De er i deres øyne vranglærende. Deres syn på nattverden eller eukaristien er feil. De moderne kristnes syn i at dette bare er et minnemåltid, og intet mer, er rett.

2000 års gudstjenesteliv slettes ut med et pennestrøk, men gudstjenesten slik vi kjenner den fra 1950-1970 eller 1990 er mer likt urkirkens!

Noen av de vi tar avstand fra og ikke kan kalle våre brødre og søstre har nylig lidd martyrdøden og gitt sine liv for Jesus. Andre har fått sine kirkebygg ødelagt av bombeattentater eller branner.

Dette undrer jeg meg over. Jeg kommer ikke til å bøye meg for kravet om å ta avstand av min eldre bror og søster. Det betyr ikke at jeg er enig i alt min bror og søster tror, men jeg vet at de har mye å lære en yngre bror.

Iran: Dømt til 10 års fengsel for å ha organisert husmenighet

Hadi Asgari (bildet), en iransk kristen konvertitt har nå tilbrakt et år i fengsel og venter fremdeles på at anken hans skal behandles. Hadi ble arrestert i august 2016 sammen med en rekke andre kristne. Alle de andre er blitt løslatt mot kausjon, bare ikke Hadji. Han er dømt til 10 års fengsel anklaget for "handlinger mot den nasjonale sikkerheten ved å organisere og starte husmenigheter."

Det er Mohabat News som melder dette.

Hadi Asgari sitter fengslet i det beryktede Evin fengselet. Han ble arrestert sammen med en velkjent iransk pinsepastor i forbindelse med en familieutflukt. Samtlige 17 som ble arrestert den dagen ble banket opp av politiet.

La oss huske Hadi i våre forbønner.

Når vi ikke får det vi vil ha

I går leste jeg noe Joni Eareckson Tada (bildet) har skrevet og som ble til velsignelse for meg. Derfor vil jeg gjerne få dele det med deg:

"I årevis ba jeg om at Gud skulle gi meg hender og føtter som jeg kunne bruke. Jeg fikk ikke det jeg ville ha. Når jeg nå ser meg tilbake, ser jeg Guds visdom i at han ikke oppfylte mitt ønske. Jeg er ferdig med den tunge tiden da jeg bønnfalt Gud om å oppfylle mine største ønsker. Troen min er sterkere. Kjærligheten til Jesus er større. Slik ville det ikke vært hvis jeg hadde fått det jeg ønsket meg.

Det kan skje store ting når Gud ikke gir oss det vi vil ha. Faderen oppfylte ikke engang Sønnens bønn. I Getsemane håpet Jesus at det var mulig for Faderen å føre ham utenom korset. Men da Jesus avsluttet bønnen, visste han at han ikke skulle be mer om det. Han var på vei til Golgata. 

Tenk på alt det herlige som ble resultatet av at Faderen ikke førte Sønnen utenom korset. Verdens frelse var avhengig av at Kristus gjorde Faderens vilje. Vi har all grunn til å takke Gud for korset. Det kan bety mye når Gud svarer "nei" på ønskene dine. Når han fører deg i en annen retning, kan det resultere i mye godt. 

Hva ønsker du deg egentlig? Bli populær eller få et godt rykte? Bli en hyggelig ektemann, en forståelsesfull kone? Få et banklån? Bli slank? Hvis Gud ikke gir deg det du vil ha, skal du vite at han vil styrke deg så du kan ta imot det han gir deg. Det kan i virkeligheten bli det som du innerst inne ønsker."

(Joni Eareckson Tada: Diamanter i støvet. Lunde forlag 1994, side 289-290)

Endelig punktum satt for fellesmøter i Vennesla

Etter hva jeg forstår er det nå satt et endelig punktum for de tradisjonsrike fellesmøtene i Vennesla. Etterat Den norske kirke gjorde sitt famøse vedtak om å velsigne samkjønnede og vedtok en egen vigselsliturgi, drøftet de som sto bak fellesmøtene hvordan de skulle møte den nye situasjonen som hadde oppstått.  Saken ble drøftet i november i fjor og førte til presseoppslag i både Fædrelandsvennen og Dagen. Nå er det ingen prester igjen i Den norske kirkes menigheter i Vennesla som står for det bibelske synet på ekteskapet, og vedtaket som Den norske kirke har gjort viser seg også kirkesplittende på lokalplanet.

Fellesmøtene ble holdt som planlagt i fjor, men i etterkant av disse og sett i lys av at det ikke er en prest igjen som står for den tradisjonelle synet på ekteskapet, er det nå satt et endelig punktum for det felleskristne samarbeidet.

Til Fædrelandsvennen sier Gunnar Jeppestøl (bildet), som er hovedpastor i Filadelfia Vennesla, at det er veldig beklagelig at det nå er slutt på fellesmøtene: "Vi heier på de prestene som står for Bibelens syn på ekteskapet. Vi samarbeider ikke med de som står for et syn som ikke er bibelsk."

Foto: Filadelfia Vennesla

Avhengighet og hjelpsomhet

De tre siste ukene har jeg kommet i situasjoner hvor jeg har trengt hjelp fra mennesker jeg ikke kjenner. Parkinsons sykdommen fører til at jeg blir veldig stiv i kroppen, og da kan noe så enkelt som å få på seg en ytterjakke bli et problem. Smertene er også ganske intense innimellom.

Hva gjør du når du står der utenfor bilen på vei inn til kjøpesenteret med en arm inn i jakken, og har ingen som helst mulighet til å få armen inn i jakkeermet på den andre siden? Vel, du må spørre tilfeldig forbipasserende om de kan være så snill å hjelpe deg med å bende armen såpass at det er mulig å få det til. Tre-fire ganger har jeg måttet gjøre det. Det krever litt mot. Det er litt ydmykende. Man vil jo gjerne klare å kle på seg selv. Alle gangene har jeg fått hjelp. Det er jeg glad for.

Slik er livet. Vi er avhengig av hverandre vi mennesker.

Selv om vi er veldig flinke til å klare oss selv.

Vi lever i en tid hvor vi skal kurses i det meste. Men troen må vi for det meste finne ut av selv. Kanskje fordi troen er blitt så individualistisk. Det er 'min' personlige tro. Og så blir det til at det er jeg som bærer troen, i stedet for at det er troen som bærer meg. Denne troen er også et felleseie. Jeg tror slik kirken tror. I det finner jeg stor hvile for tiden. Da trenger jeg ikke mene noe om allting. Jeg slutter meg til de store oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen - og setter min lit til at de holder for tid og evighet. Jeg er blitt avhengig av kirkens tro.

Og så er jeg blitt avhengig av de gode, rause klemmene, hjelpsomme mennesker og mennesker som er snille med meg.

Ledige møtedatoer

22. oktober befinner jeg meg i Bergen, hvor jeg taler i Bergen baptistkirke søndag formiddag. May Sissel og jeg blir over til mandag da jeg skal undervise på Veien bibelskole. Jeg er ledig for taleoppdrag søndag på ettermiddagen eller kvelden.

Ellers har jeg ledig søndag 29. oktober som er bots- og bededagen og helgen 25.-26 november. Det er en del ledige datoer våren 2018, for dere som tenker på et seminar om bønn eller et om det åndelige livet etter fylte 50 år - et møte med livskrisene og troen.

Jeg kan kontaktes her: bjornolav58@gmail.com

Er det plass for syke mennesker i Guds rike og kirke?

Er det behov for mennesker som sliter med sykdom og som er fysisk redusert i Guds rike?  Finnes det noen tjenester for dem? Du synes kanskje spørsmålet er litt merkelig og at svaret er et opplagt ja? Det er kanskje fordi du selv ikke er satt til side og opplevd langvarig, kronisk sykdom. Svaret er nemlig ikke nødvendigvis ja. Med langvarig og ikke minst ved kronisk sykdom er det ikke bare sykdommen som setter spor. Ensomheten gjør det også. Og følelsen av å være ubrukelig. Venner slutter å ringe. Du blir ikke bedt med på noe lenger. Du er kort og godt ikke regnet med. Jeg har kjent på noe av dette selv etter at jeg ble alvorlig syk. Noen av mine venner har for lengst sluttet å ringe eller ta kontakt. Det er sikkert mange årsaker til dette. De er travle, de har sine forpliktelser, men det er noe underlig med dette: Da man var frisk hadde de alltid tid.

Jeg får av og til høre at jeg klager for mye. Syter. Jeg burde visst være mer positiv. Hvem sier dette? Friske mennesker. Jeg forsøker bare å være ærlig med eget levd liv. Jeg er av og til sliten av å være et objekt for forbønn. Hvis jeg ikke blir helbredet, er jeg likevel et fullverdig menneske? Eller er jeg da en tviler? En vantro? En Gud har forlatt? Eller er jeg et helt menneske, elsket av Gud, selv om jeg er og vil forbli syk resten av livet.

Jeg har funnet ut at det er en forakt for svakhet i mange kristne sammenhenger. Det skremmer meg.

Jeg undrer meg på årene fremover? Når Parkinsons sykdommen kanskje setter flere spor i kroppen, er det da noen menigheter som vil ha meg til å undervise eller forkynne? Eller er det ikke plass for kronisk syke i menigheten?

Nå lurer du kanskje på hvorfor det er et bilde av en eldre kvinne på denne siden? Det er fordi det Lille søster Magdaleine av Jesus! En av mine store troshelter. Hun var kronisk syk, fysisk begrenset, men reiste likevel verden rundt. Utrettelig på oppdrag for Jesus. Trøstet, oppmuntret, forkynte de gode nyhetene, ba for de som ønsket forbønn, underviste. Hennes liv var et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Hun bar med seg Guds nærvær over alt hun kom. Men hun var et skjørt, skrøpelig menneske. Vel kjent med sykdom.

Ved en anledning sa hun det slik:

"Elsk hverandre, se Jesus i enhver av de andre. Glem aldri at dere har ofret alt av kjærlighet til Jesus. Han må ha førsteplassen hos dere. Dere må ikke foretrekke noen fremfor Ham. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han er alt. Vær kjærlige og gode. Man angrer aldri at man har vært for god. Men man angrer ofte det motsatte. Ha et hjerte som er stort og vidt for verden..."

Jeg vil bli som lille søster Magdeleine av Jesus.

Anne Graham Lotz ba Gud møte orkan- og flomofrene og ta seg av dem i deres nød

Mange er grepet av den bønnen Anne Graham Lotz (bildet), datter til verdensevangelisten Billy Graham, ba i forbindelse med den ødeleggende orkanen som har rammet Texas og Louisiana. Her er hva hun selv skriver på sin blogg i min oversettelse:

"I det jeg så og leste nyhetsdekningen av det som skjer i Gulf-kysten, så kjenner jeg at min smerte stikker djupere enn mine ord. Tårene mine renner i strie strømmer lik regnet som øser ned. Ånden min roper ut: Nei! Nei! Nei! Hvordan kunne dette skje? Hvordan kan Du tillate at orkanen Harvey herjer Texas? Og slamrer i Louisiana. At han ruinerer eiendommer og ødelegger liv? Hvorfor?"

Anne Graham Lotz skriver at hun synes å høre Guds milde stemme tale til henne mens hun ba, og at det var som et ekko av hva hun hadde hørt før i egne krisetider:

"Når min sønn ble diagnostisert med livstruende kreft. Når jeg fant ektefellen min livløs i svømmebassenget vårt. Når uønskede, ikke planlagte, uventede og uforklarlige kriser har brutt ut, synes Ditt svar å være: Stol på meg, selv om du ikke forstår. Når jeg dveler ved Den som jeg blir bedt om å stole på, da finner min sjel hvile. Du er min store øversteprest som forstår. Du er godt med sorg. Lidelse. Du forstår gjennom personlig erfaring hva det vil si å forlate Ditt hjem og fratatt absolutt alt. Du var også hjemløs og hadde ikke noe du kunne hvile Ditt hode mot."

Lotz ba Gud se til alle i Gulf-regionen som nå er hjemløse, fratatt alt og komme dem nær. Hun takket Gud for alle som har vært med på å redde liv, og ba de som nå er så hardt rammet om overnaturlig styrke og utholdenhet og at Gud skal lede dem "trygt gjennom dette og når de går gjennom dødens dal at Herren skal tørke deres tårer. Du vil aldri forlate dem. Med sikkerhet kan de si at: Herren er min hjelper, jeg skal ikke være redd. I Jesu navn."

Den pågående djerve bønnen

"Vekkelse er ikke noe større under enn den veksten en hveteåker gir. Vekkelse sendes fra himmelen når heroiske sjeler trer inn i konflikten, fast bestemt på å vinne eller dø - eller om nødvendig, for å vinne og dø."

- Charles Finney, vekkelsesevangelist (1792-1875)

La oss i dag bruke litt tid på å dvele ved bønnens kraft, makt og muligheter - ikke minst den pågående, djerve, "bankingen". Hva jeg mener med "bankingen"? "Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for." (Matt 7,7-8)

Jesus snakker her om ulike nivåer av bønn. Vi er kanskje ikke så kjent med det å lete og det å banke på? Vi er kanskje forsiktige og beskjedne i våre bønner. Men Jesus snakker også om en djervhet! Vi ser det ikke minst i vers 8:

Hver den som ber - HAN FÅR!
Den som leter - HAN FINNER!
Den som banker på - SKAL DET BLI ÅPNET FOR

"Og fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i Himlenes rike med makt, og de som trenger inn river det til seg." (Matt 11,12)

Alternativ oversettelse: "... nå utsettes Himlenes rike for et voldsomt angrep, og de som angriper det, river det til seg." (Bibelen Guds Ord)

La oss storme himmelen og be for den spente situasjonen på Korea-halvøya

Når man har bedt sammen med koreanere, kan man levende forestille seg det kolossale bønnetrykket på bønnefjellet til pastor David Yonggi Cho og Full Gospel Central Church i disse dager. Men det er jo ikke bare Cho's menighet som er kjent for sitt inderlige bønneliv i Sør-Korea. Over alt bes det. Sør-Korea er en av verdens bedende nasjoner.

Likevel! Nå trenger de inderlig forbønn fra alle verdens kristne i den særdeles spente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea og USA. Vi bør sette av tid til å be for en fredelig løsning på det som er i ferd med å bygge seg opp og som kan få så store konsekvenser for så mange. La oss storme himmelen i bønn statsledere og fredsforhandlere, for USA, Kina, Japan, og Nord- og Sør-Korea. La oss be om en gjennomgripende vekkelse i Nord-Korea.

Det er veldig spesielt at det i år er nøyaktig 110 år siden den store vekkelsen brøt ut i Pyongyang. Den varte fra 1907-1910 og førte til at Pyongyang, som nå er hovedstaden i Nord-Korea, fikk navnet "Østens Jerusalem". I 1907 alene kom over 50.000 mennesker til en levende tro på Jesus - og vekkelsen, som alle andre vekkelser, startet i bønn.

Nord-Korea trenger en gjennomgripende vekkelse. Nå raser den onde. Han har lenge vært vitne til den kolossale vekkelsen i Sør-Korea, og gjør nå alt for å ødelegge for å stanse dette og ødelegge for at noe lignende kan skje i Nord-Korea.

La oss falle på våre knær og be inderlig til Gud disse dagene. La oss ikke gripe av frykt, men av en ny djervhet og bønneiver. La oss be om bønnens Ånd når vi ber for det som skjer på Korea-halvøya.

Jeg er blitt så minnet om ordene fra Salme 2:

"Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem: Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg. Jeg vil kunngjøre det som er fastsatt. Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag! Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie." (Salme 2,1-8)

Billedtekst: Sør-koreanere i inderlig bønn til Gud. Foto: YouTube

Læredokument slår fast det kristne synet på ekteskapet

Drøyt 150 amerikanske evangelikale ledere har stilt seg bak en uttalelse som slår fast det kristne synet på ekteskapet. Uttalelsen omhandler også spørsmålet om transseksualitet. Uttalelsen kalles for "Nashville-dokumentet om seksualmoral" og ble publisert i forrige uke.

Blant de mer profilerte underskriverne finner vi John Piper, James Dobson, J.I Packer, Wayne Grudem og Francis Chan.

Dokumentet inneholder 14 punkter hvor det blant annet heter at "ekteskapet er skapt av Gud, og er en livslang pakt mellom én mann og én kvinne, og er ment å uttrykke kjærlighetsforholdet mellom Kristus og Hans brud, som er kirken." Dokumentet slår også fast at de som har undertegnet det fornekter at Gud har ment "at ekteskapet skal være en homoseksuell, polygam eller polyamorøs relasjon. Vi fornekter samtidig at ekteskapet skulle være en menneskelig avtale, snarere enn en pakt som inngås innfor Gud."

Når det gjelder transseksualiteten sier dokumentet at de som er født med en uklar biologisk kjønnstilhørighet bør "ønske velkommen i den grad det er kjent." Derimot tar man avstand fra selvopplevd transseksualitet, altså av opplevelsen av å være født i en kropp med feil kjønn.

Om å synes eller leve skjult med Gud

Hvem er du når det bare er Gud som ser deg?

Jeg har sagt det ved flere anledninger: den største utfordringen en kristen har er ikke i det offentlige rom. Ektheten i liv med Gud viser seg når ingen andre ser deg, og det er bare deg - og Gud.

I det offentlige rom, når alle andre ser den kan du spille en rolle. Du kan spille skuespill. Men aldri når du er alene.

Da prøves ektheten i ditt trosliv.

En venn av meg fortalte om en munk fra Romania. Faktisk var det hans skriftefar. Denne munken hadde trukket seg tilbake til et avsidesliggende område av Transylvania. Der levde han helt alene i en skogskoie og tok sjeldent imot besøk. Han levde for Gud. For Guds ansikt. Noen vil si: bortkastet. Skulle han ikke heller vært aktiv mer i det synlige?

Det finnes mange menn og kvinner som har trukket seg tilbake fra det offentlige rom og som lever bare for Gud. Det har vært mange opp gjennom kirkens historie, men også nå. Vi kan kalle dem "de stille i landet", "de som gjør lite ut av seg", eller "de som lever det skjulte livet i Kristus." Det er ikke de som skaper de store overskiftene, eller som vi hører så mye om. Kanskje vi ikke kommer til å høre om dem før vi kommer hjem til himmelen. Men der er de kjent. Der hører de med blant de navngjetne. Der snakker man om dem. Der venter det dem en belønning.

Her bryr vi oss ikke så mye om dem. Her oversees de gjerne. Regnes ikke med.

Hva betyr mest: Å få belønningen her på jorden, eller i himmelen?

Livet, døden og grågåstoget

Mens jeg arbeidet med noen tekster i går formiddag, hørte jeg en utrolig kaklende lyd utenfor huset. Døra til altanen sto åpen og jeg fortet meg ut, for det ante meg hva det var! Min antagelse var rett. Et grågåstog ploget over Gjøvik i en en svær vifteformasjon. Det var smak av høst og vemod denne vakre dagen i september.

Jeg har så lenge jeg vet vært fascinert av trekkfuglene. Og akkurat denne dagen ble det litt ekstra spesielt.

Jeg arbeider nemlig med noen tekster om døden for tiden. Om de noensinne vil bli publisert vet jeg ikke. Døden er fortsatt tabu, slik som ensomhet er. Også i kristne kretser. Vi snakker ikke om det. Knapt nok om himmelen. Alt dreier seg om her og nå.

Grågåstoget minnet meg veldig om at vi er pilegrimer, på vei fra noe til noe, og at bakenfor det som dør og som er så vakkert, trer vi inn i noe som er enda vakrere.

Et dikt av Maria Skobtsova, som endte sitt liv som martyr i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 31. mars 1945, lever sitt eget liv i meg for tiden:

Min Gud, av Dig jag tagit mot mitt liv
Med glädje jag fullbordet har min väg
Med glädje skall jag återge Dig anden.
Min kalk är bräddad upp till randen.
Till Dina fötter har den fallit,
Mitt liv för Dig har jag givit ut.

Jeg forsøker å be dette som min bønn, men jeg smaker bare på ordene. De er ikke mine - ennå. Ved en anledning, helt mot slutten av sitt liv, skriver apostelen Paulus:

"For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6)

Et liv. Et offer. Som øses ut.

Er det mitt liv?

Når en prest blir syk og trenger ømhet og legedom

Også prester, biskoper, munker, nonner, pastorer kan bli syke og utsatt for lidelse. Og de kan lide av ensomhet. Tjenesten er krevende. Fienden kan ramme ubarmhjertig.

"Ensomheten," skriver min venn, fader Seraphim fra Mull Monastery of All Celtic Saints, "fra ansvaret ved alltid å trøste (uten selv å bli trøstet), alltid tilgi (uten selv å bli tilgitt), alltid løfte noen opp og fornye dem åndelig (uten at de knapt nok mottar noen åndelig støtte selv). Ja, dette er det kors vi er blitt gitt; dette er den vei vi har valgt. Like fullt - vi er alle mennesker, og lik alle mennesker trenger også vi tilgivelse, vi trenger lys, vi trenger støtte, og vi trenger å få lov til å reise oss og starte på nytt. Vi trenger det alle mennesker trenger - å føle oss elsket."

Så sant dette er. Dette kan jeg fullt ut identifisere meg med og kjenne meg igjen i. Dette er også min erfaring som pastor og sjelesørger. Ensomheten kan bli stor i en slik tjeneste, derfor er jeg glad for at fader Seraphim setter ord på dette. Jeg kjenner på djup takknemlighet for all hans åndelige hjelp og veiledning.

I en nylig publisert artikkel skriver fader Seraphim om hellige Drostan som er fremstilt på ikonet her. Jeg ble så grepet av dette ikonet. Av den hellige Drostan som bringer helbredelse til en lidende prest ved navn Symeon. Se ømheten i bildet! Her er ingen åndelige overgrep overfor en syk prest. Ingen skriking eller dytting, ingen overkjøring. Bare medfølelse og ømhet.

"Miraklet hellige Drostan utfører snakker høyt om en lidelse det knapt snakkes om i kirken i dag, en type lidelse som for det meste går ubemerket hen, bortsett fra hos dem som rammes av den, presteskapet," skriver fader Seraphim.

Hva tenker han på? Alle kravene som stilles, alle bekjennelsene han ikke kan gå videre med, som er taushetsbelagte, alle spørsmålene han får, ensomheten i tjenesten. Jo, det er hans kall, det hører med. Men jeg tror ikke alle riktig forstår hva det betyr.

"Prester og munker er ikke blant de som oftest spør om hjelp," skriver fader Seraphim, og legger til "men de lider. Det kan være ensomt og deprimerende å være i tjenesten. Livet kan bli veldig mørkt. Folk synes å glemme at våre biskoper, prester, munker og nonner er de som eksponeres mest åndelig sett, de er i frontlinjen, de er under de største angrepene, de er de som blir testet mest av Gud og djevel..."

Helbredelsen som presten Symeon blir delaktig i gjennom håndspåleggelsen av den hellige Drostan griper fader Seraphim - og meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen fader Seraphim gir av tjenesten. Den har satt sine spor i oss. I tillegg til de vanlige prestetjenestene, har jeg også mine kroppslige utfordringer. Prester og pastorer trenger også den ømme berøringen, de trenger også legedom. De trenger også en annens vennskap.

"En prest holder kanskje hundrevis av hender i uken. Han trenger også en hånd," skriver fader Seraphim så gripende.

Den hellige Drostan er djupt fokusert i bønn for den lidende presten. Se på lyset som kommer ovenfra, skinner på den hellige Drostan og berører presten. Det er et møte mellom tre: Gud, Drostan og Symeon. Se hvordan den hellige Drostan bøyer seg i ydmykhet overfor presten Symeon, i ærbødighet og lar Lyset strømme gjennom seg. Det er hellighet som formidles. Levd liv.

Har du bedt for presten eller pastoren din i dag?

Helsesituasjonen svært svekket for sultestreikende iransk kristen

Helsesituasjonen til den kristne konvertitten Ebrahim Firouzi (bildet) er blitt svært svekket etter at han innledet en sultestreik 30. juli. Ebrahim Firouzi sitter fengslet i Rajaee Shar fengslet i Iran, og de siste ukene har et titalls fanger sluttet seg til sultestreiken.  De protesterer mot de umenneskelige tilstandene i fengselet. Fordi Ebrahim Firouzi er en kristen konvertitt er behandlingen han utsettes for enda hardere enn for de øvrige fangene.

Iranske kristne ber om forbønn for Ebrahim Firouzi. Det er Pakistan Christian Post som omtaler saken i sin nettutgave.

Mot slutten av juli i år flyttet fengselsmyndighetene Ebrahim Forouzi og en gruppe andre fanger - omlag 20 stykker - til en høyrisikoavdeling. I den forbindelse tok de også fra ham brillene hans. Det er i forbindelse med denne flyttingen at Forouzi innledet sultestreiken.

Ebrahim Forouzi har sittet fengslet siden 21. august 2013. Han skulle egentlig ha sonet ferdig dommen for å ha "propagandert mot regimet, fornærmet islamske helligdommer og handlet mot den nasjonale sikkerheten", men de iranske myndighetene har utvidet siktelsen mot ham, noe som medførte ytterligere fem års fengsel. De nye anklagene handler om at han er en trussel mot nasjonal sikkerhet. Les: han er en kristen.

La oss huske Ebrahim i våre forbønner.