En stille stund med Guds ord

 Minst en halvtime hver dag (jo mer jo bedre), bør du ta Bibelen med deg og gå bort fra familien og folkene dine; du kan gå alene i villmarken, eller stille deg på toppen av en bakke, eller bli alene på et bestemt sted, eller sitte stille på rommet ditt. Du bør knele for Herren og ha fellesskap med Gud Faderen og Herren Jesus, hans Sønn, i stillhet. Hvis du gjør dette. du vil se hans kraft manifestert i deg. Hans herlighet, hans kjærlighet og hans hellighet vil være mye mer ekte for deg dag for dag.

Jeg føler at den største mangelen blant dagens troende er mangelen på en rolig tid med Gud. Troende bryr seg for mye om sosiale møter og samtaler med mennesker. De har forsømt sitt fellesskap med Gud. 

- Watchman Nee/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Vi trenger mye lys

For at vi skal ha et vell av 'reservenåde', er det siste som trengs lys. En person som er rik er en som mottar mye lys. Vi må ikke bare lære lærdommen; Herren må også opplyse oss i ånden slik at vi ser hva vi lærer. Vi vet ikke bare at noe har skjedd. Det som har skjedd må støpes inn i en lære i oss. Dette er den eneste måten vi vil være i stand til å omsette vår erfaring til ord for å forsyne andre. Situasjonen skjer ikke bare oss. Vi er i stand til å ta det vi har lært og levere det til andre. Når lyset kommer, kan vi snakke, og våre ord vil forsyne andre.

Gud handler ofte med oss, men vi vet det ikke. Men noen ganger vet vi det. Vi kan tro og adlyde på grunn av opplysning. Derfor kan vi fremskynde slutten av handling. Frukt vokser frem, og denne frukten er modnes.  Denne typen opplysning er øyesalven som omtales i Åpenbaringen 3:18. Det lar en se og skinne.

Utdrag fra "Special Grace and Reserve Grace", et budskap gitt av Watchman Nee, utgitt av Living Stream Ministry. Oversatt til  norsk av Bjørn Olav Hansen,

Billedtekst: Watchman Nee sammen med T.Austin Sparks

 

Ånden ber i deg

 Særlig i bønnen er Ånden den store Trøsteren. Kanskje skulle du ønske du kunne be dypt og fint og lenge. Du skulle ønske du kunne be uten å bli tankespredt. Du skulle ønske du kunne være mer oppmerksom og konsentrert hele den tiden du har avsatt i bønn. Og du skulle ønske du var brennende i kjærlighet.

Men nei. Din bønn blir ofte en eneste, lang distraksjon. I stedet for å være brennende, kjenner du deg lunken og uinteressert. Dette er smertefulle erfaringer.

Har du glemt at du har en Trøster som selv vil be i deg? Den Hellige Ånds trøst består ikke bare i noen trøstende ord eller en oppmuntrende klapp på skulderen. Han trøster deg ved at han selv blir bønnen din.

Du drømmer kanskje om å leve i stadig bønn. Men inne i deg har du allerede en som uten opphold bærer din bønn framfor Gud. Når du merker hvor mangelfull din egen bønn er, skal du ikke bruke dine egne krefter for å bli bedre. Av egen kraft kan du aldri nå fram til Gud. I stedet bør du endelig begynne å stole på din Trøster og la ham få be uforstyrret.

Du kan få lytte til den fullkomne bønnen som stadig pågår inne i deg, og stille si ja til den. Du kan få takke og juble over at Faderen nå får den lovprisning han fortjener, gjennom Den Hellige Ånd som virke i deg. 

Jo mer erfaring du får med bønn, jo mer overbevist kommer du til å bli om din egen manglende evne til å be. Da blir bønnen din mer og mer en tillit til Åndens bønn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 153

Vi er øyenvitner til profetiske rystelser

 Vi lever i spennende tider og ikke minst spennende profetiske tider, og vi er øyenvitner til at Gud ryster nasjonene. Hebreerbrevets forfatter gjengir profeten Haggais ord, og disse ordene er høyaktuelle: "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rystes, bli stående." (Hebr 12,26-27) Se bare på hva som har skjedd i Syria. Ingen politiske eksperter klarte å forutse at det beryktede Assad-regimet kunne falle som et korthus i løpet av noen timer. Dette er utvilsomt et svar på bønn. Forbederne former historien!

I går deltok jeg på et nesten to timer langt bønnemøte i bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem, ledet av Patricia og Rick Ridings. Det skjedde digitalt. Jeg var så heldig å treffe Rick Ridings i forbindelse med en bønnekonferanse jeg deltok i i Praha for ca.30 år siden. I forbindelse med bønnesamlingen i går ble det igjen bedt for situasjonen i Syria, men også for det som skjer i Irak, Iran, Gaza, Israel, Libanon. Det finnes bønnehus strategisk plassert i flere av disse landene, hvor det har blitt bedt og kjempet i bønn i årevis. Ting endres. Hamas er betydelig svekket. Hizballah likedan. Det samme med Iran, og nå også Syria. I løpet av kort tid har det israelske flyvåpenet tatt ut flere av de dødbringende kjemiske fabrikkene i Syria, blant annet en fabrikk som produserte kjemiske og narkotiske stoffer som gjør det mulig for terrorister å begå voldtekter og bestialske drap på en følelsesløs måte. Assad-regimet har vært finansiert ved hjelp av narkotika.

Nå er regimet i Iran enda mer utsatt etter diktatorens fall i Syria. Vi kan komme til å se et helt nytt Midtøsten. Det iranske regimet har i flere tiår ført krig gjennom andre, uten selv å sende egne soldater til slagmarken. Nå er Irans akse av terror forminsket og ondskap kraftig svekket. Syria har vært den eneste stabile allierte staten for Iran i Midtøsten, mens Hizballah-militsen har vært Irans viktigste våpen mot Israel.

En ting som er sikkert midt oppe i det usikre, er dette: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." (Salme 121,4)

Billedtekst: Forbederen Rick Ridings

Adventstidens to portvakter

 I adventstiden ser du kanskje fram mot alt det du skal få oppleve i juledagene, stemning, fellesskap, idyll ved krybben. Men adventstiden er ikke ment bare som en ventetid før dette. Du venter på en som vil komme deg enda nærmere enn du er deg selv. 

I adventstiden peker kirken på to skikkelser som hver på sin måte lærer deg hvordan du skal vente. Advent er som en port du må gå gjennom for å komme inn i julens helligdom. Porten er flankert av to skikkelser som vokter helligdommen og spør hvorfor du vil komme inn. Samtidig forteller de deg hvordan du kan gjøre det.

De to portvaktene er svært ulike. Den ene er stor og sterk, en mann kledd i kamelhårskappe. Men til tross for sin storhet vil han ikke være noe annet enn en røst som roper i ødemarken: "Rydd vei for Herren!"

Den andre er en forsvarsløs, gravid kvinne. Hun roper ikke, hun er taus, bare oppmerksom på det som skjer inne i henne. Det eneste hun sier, er en stille hvisking: "Jeg er Herrens tjenerinne."

Begge disse vet hvem de venter på. De venter ikke på bedre tider, ikke på hyggelige og stemningsfulle opplevelser. De venter på Gud, og de vet at ingen ting kan hindre hans komme hvis de er åpne for ta imot ham.

Hvis du også vet hvem du venter på og er sikker på at han kommer, da feirer du en riktig adventstid.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 379

Guds nådefulle tillgivelse

 Herren vil trofast tilgi våre synder hvis vi bekjenner dem for ham. Det er veldig annerledes når vi prøver å skjule våre synder og benåde dem som var medskyldige i deres henrettelse. I så fall vil ikke barmhjertighet komme til gjerningsmannen og de som fulgte deres synd fordi synd bare kan helbredes ved eksponering, ikke skjult ved avvisning av vår synd og utstede benådninger for de hvis handlinger bidrar til å konspirere for å skjule vår synd.

Herren ønsker å være barmhjertig mot de verste syndere hvis de bekjenner sine synder og vandrer i sannhetens lys. Den eksponeringen er ment å helbrede, ikke straffe. Det skjedde med David da han var leder for Israel. Han begikk utroskap med Batseba og sørget for at mannen hennes døde. I stedet for å forsøke å skjule sin synd og tilgi dem som hjalp ham med å begå synden, skrev David følgende salme etter at profeten Natan konfronterte ham om hans synd.

«Vær meg nådig, Gud, på grunn av din usvikelige kjærlighet. På grunn av din store medfølelse, slett flekken av mine synder. Vask meg ren fra skyldfølelsen. Rens meg fra min synd. For jeg kjenner igjen mitt opprør; det hjemsøker meg dag og natt.; Mot deg og deg alene har jeg syndet; Jeg har gjort det som er ondt i dine øine» (Salme 51:1-4).

Det er et løfte som venter på dem som har syndet og er villige til å bekjenne sine synder: "Mennesker som skjuler sine synder vil ikke ha framgang, men hvis de bekjenner og vender seg fra dem, vil de få barmhjertighet" (Ordspråkene 28:13).

Guds barmhjertighet venter på å bli utøst over alle som lever i sannheten og ikke prøver å skjule sin synd og andres synder som jobbet sammen med dem for å skjule sin synd. Vår bekjennelse må gjøres for Herren, ikke som en religiøs eller politisk gest. Som David klokelig sa: "Mot deg og deg alene har jeg syndet." Bare når vi innser at vår synd var mot Herren og åpenlyst bekjente for ham, er barmhjertighet mulig. Kloke mennesker søker Guds nåde, ikke illegitime erstatninger som forsøker å vaske bort sannheten om det som skjedde.

- Garris Elkins. Oversettelse til norsk av Bjørn Olav Hansen

Gleden er begynnelsen og slutten

 De første kapitlene i Lukasevangeliet er gledens kapitler. Det virker som om hele evangeliets glede er samlet i disse første hendelsene. Fra begynnelsen av blir det klart at Lukas vil forkynne et gledesbudskap. Her er det bare jubel. Her er det ennå ikke snakk om kors, lidelse og død. I begynnelsen får vi en forsmak på det som kommer. 

I evangeliet er det på en måte slik at det siste er til stede allerede i det første. Det siste er: "Gå inn til din Herres glede." Og denne gleden blir omtalt allerede i begynnelsen: "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede."

Glem aldri denne lyse, glade begynnelsen. Gleden er grunntonen i den symfonien som livet ditt er ment å være. Det beste tegnet på at du lever rett, er nettopp det at gleden er det grunnlaget du står på, også i mørke stunder. Og gleden vil alltid dele med andre.

Etter det utrolige budskapet fra engelen kunne man vente at Maria hadde trukket seg tilbake for å kunne meditere uforstyrret over det store som hadde hendt henne. Men det gjør hun ikke. I stedet skynder hun seg av sted for å forkynne det glade budskapet.

Det kristne livet er ikke noe stillesittende liv. Det verste som kan hende oss er at vi slår oss til ro og blir stående på samme sted. Et evangelisk liv er å ha gleden som utgangspunkt og stadig gå videre. Det er å begynne på nytt og på nytt, i vissheten om den gleden som ingen kan ta fra oss og som er begynnelsen og slutten på alt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 378

Kristi sinnelag

 Det er mange virkelig dyptgripende åpenbaringsinnsikter i Filipperbrevet. Det er en som det er en utfordring for oss fra Ånden som denne generasjonen vil bli kjent med i sin helhet. Passasjen sier: "La dette sinnet være i dere som også var i Kristus Jesus!" (Fil 2:6 NKJV) Det står på denne måten i ESV: "ha dette sinn mellom dere, som er deres i Kristus Jesus." Vi kan ha åndelige tanker og holdninger som også var til stede i personen Yeshua.

Han ydmyket seg selv til døden, men ble så høyt opphøyet over alt. Det bekreftes også på nytt i 1. Korinterbrev 2 at vi har tilgang til «Kristi sinn». Vi kan forstå og nærme oss omstendigheter fra samme perspektiv og forståelse som Herren Jesus gjorde og ville. Det er en unik kvalitet på åndelig liv og individuell opplevelse som Herren forventer skal bo i hans modne rest.

Jeg tror det er en følelse av at det haster i dag for å leve i henhold til det ordinerte mønsteret (la dette sinnet være i deg) som vil diktere og styre våre åndelige liv. Tilgang til Herren er et stort emne. Nærhet til Ham! Han lovet at hvis vi nærmet oss ham, så vil han nærme seg oss. Hvis vi overvinner, får vi lov til å sitte sammen med ham på hans trone. Det er et enda høyere kall enn å stå foran tronen. Denne forskjellen gjøres i dag av de som følger hans råd og kjøper av ham gull lutret ved ild, hvite klær for å dekke skammen over vår nakenhet og øyesalve for å salve øynene våre så vi kan se. (Åpenbaringen 3:18)

- Paul Keith Davis (bildet)/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

- 

Ånden og bruden sier: Kom! En drøm

 Noe av det aller siste jeg gjør før jeg legger meg til å sove, er at jeg ber om å drømme drømmer inspirert av Den Hellige Ånd. For vi leser i Joel-profetien om Åndens utøselse i endens tid, at "de gamle blant dere skal ha drømmer" og i Jobs bok 33,14-6: "Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."

I natt drømte jeg at jeg besøkte en liten forsamling i Norge. Når jeg ba Gud for et ord for denne forsamlingen, opplevde jeg at jeg skulle tale over Åpenbaringen 22,17: "Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la han si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!" I denne forsamlingen var det flere som responderte med djupe bønnesukk når disse ordene ble lest. Jeg merker meg ordene: "Og den som hører det..." Det minner meg om de profetiske ordene til de syv forsamlingene som nevnes i innledningen til Åpenbaringsboken: "Den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene."

Når jeg sto på badet i dag tidlig, tok jeg fram mobiltelefonen og satte på You Tube og lot denne kanalen foreslå hva jeg skulle lytte til. Det første valget den gjør er å velge ut Joshua Aaron: Spirit and the bride, come! Tilfeldig? Nei, absolutt ikke. Jeg pleier å velge ut et bibelord for hvert år som et minneord. Tro om det ikke er, Åpenbaringen 22,17 som er temaet mitt for 2025.

Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 3

 "Pass deg, du står i veien for meg!" Disse ordene kunne gjerne stått som overskrift over Esekiel 22,30: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." Den profetiske bønnetjenesten Herren nå reiser opp ligner den tjenesten profeten Elia hadde. Han sto i veien for Guds vrede. Denne profetiske forbønnstjenesten har følgende mandat: "Dra inn! Dra inn gjennom portene, rydd veien for folket! Bygg, bygg veien, rens den for stein, løft et banner for folkene!" (Jes 62,10) 

Når Akabs og Jesabels sammensvergelse mot Nabot var gjennomført, og Nabot ble drept og Akab var på vei til Nabots vingård, kom Herrens ord til profeten Elia: "Men Herrens ord kom til tisbitten Elia, og det lød så: Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge, som bor i Samaria. Nå er han i Nabots vingård. Han har gått dit ned for å ta den i eie. Og du skal tale slik til ham: Så sier Herren: Har du nå både myrdet og arvet? Og du skal si til ham: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod." (1.Kong 21,17-19) Profeten Elia sto i veien for den økonomiske kriminaliteten, som fantes på høyeste plan i kongefamilien i Israel, at han ble funnet der i det mest psykologiske øyeblikket, sendt av Herren for å vekke samvittigheten til kongen. Det var et kompliment i Guds øyne, da Akab kalte Elia for fiende, fordi han virkelig var en fiende av den lovløsheten som Akab representerte. Elia fikk uttale dommen over Akab. På samme måte vil Herren reise opp profetiske røster i vår tid som stiller makteliten til ansvar for sine ugjerninger. 

Akabs sønn og etterfølger, kong Akasja, skadet seg og ble syk. Derfor sendte han bud til guden Ba'al-Sebub, den lokale guden i Ekron, et okkult orakel, for å få rede på når han skulle bli frisk igjen: "Akasja styrtet ut gjennom gitteret i sin sal i Samaria og ble syk. Da skikket han noen sendebud av sted og sa til dem: Gå og spør Ba'al- Sebub, Ekrons gud, om jeg skal komme meg av denne sykdommen! Men Herrens engel sa til tisbitten Elia: Stå opp og møt sendebudene fra Samarias konge, og si til dem: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at dere går av sted og spør Ba'al-Sebub, Ekrons gud? Derfor sier Herren så: Du skal ikke stige ned fra den sengen du har steget opp i, du skal dø. Dermed gikk Elia." (2.Kong 1,2-4)

Elia sto i veien for kongens sendebud og sendte dem tilbake til kongen med uforrettet sak, dermed sto Elia i veien for en okkult innflytelse over landet. Når Gud nå reiser opp en profetisk forbønnstjeneste stiller den seg også i veien for både økonomisk kriminalitet og okkultisme. Forbønn er med på å bremse for lovløsheten. 

fortsettes

Når vi bare kan stole på Gud

 Det er tider i vår åndelige reise når menneskelige råd, sympati eller religiøse ritualer ikke gir oss trøst eller hjelp. Hvorfor tillater vår nådige Gud dette? Kanskje er det fordi vi har levd for uavhengig av ham, og derfor fjerner han alt vi har stolt på for å drive oss tilbake til seg selv. Det er en velsignelse å bo nær kilden til livet. Når vi ikke har noe eget å stole på og utelukkende stoler på Jesu fortjenester, er vi på det beste stedet. Kjære, når vi finner oss selv åndelig tørste, vil vi ivrig vende oss til livets kilde.

Charles H. Spurgeon(bildet), baptistpastor/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Når mindre er mer

 Det er en grunn til at Herren vil redusere mulighetene våre for suksess. Han gjør dette slik at vi må stole på ham for vår seier, ikke vår evne, erfaring eller ressursene vi bringer til konflikten.

Herren reduserte Gideons hær fra 32 000 krigere til bare 300, "Dere har for mange krigere med dere. Hvis jeg lar dere alle kjempe mot midianittene, vil israelittene rose meg for at de reddet seg selv ved egen styrke" (Dommerne 7: 2). Størrelsen på midjanittisk hær dverget de opprinnelige 32 000 krigerne Gideon hadde til rådighet for å kjempe, "Hærene til Midian, Amalek og folket i øst hadde slått seg ned i dalen som en sverm av gresshopper. Kamelene deres var som sandkorn. på kysten - for mange til å telle!" (vs. 12).

For å vinne seier over denne enorme hæren, videresendte Herren en drøm til Gideon om å bruke det som så ut til å være en tåpelig angrepsplan. Han ble bedt om å angripe fiendens leir ved midnatt etter vaktskiftet kun bevæpnet med fakler og leirpotter. "Plutselig blåste de i hornene til værene og knuste leirkrukkene deres. Så blåste alle tre gruppene i hornene og knuste krukkene. De holdt de flammende faklene i venstre hender og hornene i høyre hender, og de ropte alle: ' Et sverd for Herren og for Gideon!'”(vers 19-20).

Overraskelsesangrepet forvirret midianittene: "Da de 300 israelittene blåste i hornene sine, fikk Herren krigerne i leiren til å kjempe mot hverandre med sverdene sine" (vers 22). Etter angrepet hadde 120 000 fiendtlige krigere blitt drept.

Noen ganger gir Herrens plan for seier ingen mening for et naturlig sinn. Det er i vår ettergivelse i tro til Herrens plan der seier er mulig, spesielt når vi er i undertall av en motstander eller når vi ikke har ressursene som trengs for å vinne en seier. Hensikten med at vi går inn i en åndelig kamp med begrensede ressurser er å bekrefte at Gud er den som brakte seieren, og på slutten av kampen vil bare Gud få æren.

- Garris Elkins/til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter. 

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Hver dag har nok med sin egen plage

 I dag har jeg ikke mye å bidra med. Natten har vært svært tøff. Alarmen for lavt blodsukker gikk i 02.tiden og fram til 04.30 kjempet vi med å få blodsukkeret opp. May Sissel måtte mate meg. Da det endelig snudde etter tre timer ble blodsukkeret for høyt og da kom de sterke smertene. Hos meg innebærer høyt blodsukker sterke muskelsmerter. Så i natt har det blitt lite søvn på oss. Enkelte dager er livet hardt å leve. Jesus sa det rett ut: "Hver dag har nok med sin egen plage." Det ordet har hjulpet meg mange ganger. Alt er ikke herlig og halleluja-stemning. Likevel kan vi ære Gud også når vi har smerter. Jeg takker for livet. Det er en stor gave.

Ånden. vår terapeut

 Sannhetens Ånd hjelper og trøster deg ved å føre deg inn i sannheten. Han fører deg ikke bare inn i Guds sannhet, men også inn i din egen. Under hans ledelse lærer du deg litt etter litt å se deg selv som du er, med dine lyse og mørke sider, med dine muligheter og begrensninger. Ånden lærer deg å si ja til deg selv med alt du har opplevd og lidd, med hele din fortid, alle dine komplekser og alle dine sår. 

Psykologien, kanskje også din egen erfaring, lærer deg at det er vanskelig å se sin egen sannhet i øynene. Det kan være så vanskelig at mange trenger hjelp fra en psykoterapeut fordi de ikke tør å gå alene inn i sitt eget mørke.

Sannhetens Ånd er vår egen terapeut. Med hans hjelp kan du skritt for skritt våge å se og si ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til deg nettopp slik du er. Dette gjør Ånden samtidig med at han fører deg inn i sannheten. Det er uendelig mye lettere å akseptere seg selv og sin egen virkelighet når man vet at man er akseptert av Gud.

"Vær ikke redd for å se deg selv slik du er," hvisker Ånden uten opphold. "Det er slik du møter Gud, for han elsker deg slik du er og ikke slik du ikke er."

Ånden gir deg gratis psykoterapi. Ikke tre ganger i uken, men hele tiden, hvis du bare vil lytte. 

Den beste måten å ta imot Åndens ledelse på, er å be regelmessig og utholdende i stillhet for Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 319 

Om å kjenne sine begrensninger

 Selv om vi er frie til å leve og reise etter eget ønske, er det viktig å kjenne grensene for vårt kall. Å reise utenfor denne grensen må gjøres med tillatelse fra Herren.

Uansett hvor jeg reiser og ser et skilt som angir en by-, fylke- eller statsgrense, ber jeg disse ordene: "Med tillatelse, Herre." Jeg antar ikke at jeg er fri til å reise uten Herrens tillatelse. Jeg ønsker å krysse disse naturlige grensene med Herrens tillatelse, ikke mine antakelser.

Noen ting vi møter på våre reiser vil ta oss til steder under påvirkning av ånder som ikke er fra Gud. Å vite at vi reiser på et oppdrag fra Herren vil være vår beskyttelse på de ukjente stedene.

Paulus reiste aldri basert på sine antakelser. Hans reiser var alltid under ledelse fra Herren. Paulus hadde en visjon. I det synet: «En mann fra Makedonia i Nord-Hellas sto der og ba ham: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Så vi bestemte oss for å dra til Makedonia med en gang, etter å ha konkludert med at Gud kalte oss til å forkynne det gode budskap der» (Apg 16:9-10). Paulus måtte reise gjennom forskjellige byer for å komme til Makedonia. Hver by Paulus reiste gjennom ble en del av hans voksende innflytelse da Ånden førte ham mot Athen.

Mens han tjenestegjorde i Athen, forkynte Paulus disse ordene: "For i ham lever vi og beveger oss og er til" Apg 17:28). «I Ham»-delen avslørte den utvidede grensen for Paulus’ innflytelse mens han reiste. Våre reiser og alt vi gjør må være i ham, ellers vil vi bli fristet til å arbeide i kjødet, ikke i Ånden. Det var Paulus’ forståelse av denne sannheten som utløste tegn, under og mirakler som møtte åndene som hadde kontroll over byene og områdene han reiste gjennom. Den samme oppgaven og dens beskyttelse er tilgjengelig for hver enkelt av oss hvis vi blir ledet av Ånden, ikke av våre antakelser.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vår siste runde

Vi vet aldri når dette livet tar slutt. Vår bortgang kan komme fra en rekke problemer og på uventede måter. Noen av oss vil leve i mange år. Andre vil dø unge. Det vi trenger å eie i de leveårene vi har blitt tildelt, er en vilje til å fortsette å kjempe i tro til slutten, uansett hvor og når slutte endelig kommer.

Da Kaleb kom til Josva, appellerte han til ham og sa: «Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å utforske landet. Og jeg ga ham tilbake en rapport etter min overbevisning, men mine israelitter som dro opp med meg, smeltet folkets hjerter i frykt. Men jeg fulgte Herren min Gud helhjertet. Så på den dagen sverget Moses til meg: 'Landet som dine føtter har gått på, skal være din og dine barns arv for alltid, fordi du har fulgt Herren min Gud av hele hjertet'» (Josva 14:7-9).

Alder var ikke en hindring for Kaleb. Det var frykt, noe Kaleb ikke tillot å bestemme livets gang. Han fulgte Gud helhjertet fra ungdommen og inn i hans senere liv. Håpet preget Kalebs liv fordi han trodde på Guds løfter, og den troen fordrev frykt fordi Kalebs overbevisning var plassert i Gud, ikke hans kronologiske alder eller noen situasjon han møtte. Han var villig til å ta en ny runde av tro uansett hva han møtte.

Kaleb avsluttet sin appell til Josva: «Så, her er jeg i dag, åttifem år gammel! Jeg er fortsatt like sterk i dag som den dagen Moses sendte meg ut. Jeg er like energisk til å gå ut i kamp nå som jeg var da» (vs. 10-11). Kaleb skulle en dag møte sin siste siste runde i livet. Som oss ville han aldri vite at runden ville bli hans siste. Inntil da valgte han å leve i tro, ikke frykt.

Fordi ingen av oss vet hva som blir vår siste runde, bør vi løpe med styrken til Kaleb, en styrke styrket av håp og fryktløshet. Vi burde leve som om vår nåværende omgang i livet kan være vår siste. Utfordringene som vil dukke opp på vår siste runde, vil måtte gi etter for vår tros styrke fordi vår tro er plassert på Gud, ikke på noen livsbetingelse som dukker opp når vi løper mot målstreken.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Lengselens makt

 Hvorfor venter Gud? Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med det samme? Hvorfor oppfyller han ikke straks våre gode ønsker?

Også salmisten klager: "Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?...Hvorfor skjuler du ditt ansikt?" (Salme 44,24-25). 

Det er mye vi ikke forstår i Guds måte å handle på. Men av og til er det likevel mulig å ane noe. 

Når Gud venter, er det kanskje for at han vil gi deg muligheten til å lengte litt mer. Han vil at lengselen din skal bli dypere og større.

Hvis noe vakkert og kostbart helt plutselig faller ned fra himmelen, blir du kanskje sprudlende glad. Men da er du knapt i stand til å ta helt og fullt imot det og verdsette hele innholdet. For å kunne ta imot noe virkelig verdifullt, må du forberede deg.

Lengselen er din forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i din evne til å ta imot. Et elveleie som bare er et par meter dypt, kan ikke romme så mye vann. Lengselen fordyper ditt indre elveleie. Den mobiliserer også kreftene dine, slik at all energien samles og rettes inn mot det etterlengtede målet. 

Når et barn skal bli født, forbereder moren barnets komme med en lang, intens lengsel. Slik skal du også forberede Guds komme til jorden. Og jo mer du lengter, jo mer vil han fylle hele verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 364

Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 2

 Det er noe ekstra symboltungt når Norge i dag skal behandle forslag til ny abortlov. Det skjer samme dag som FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Dagen skal bidra til bevisstgjøring om situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og stimulere til tiltak som kan gi like muligheter til alle mennesker - uansett funksjonsevne. Sanne profeter, som Gud reiser opp, stiller en nasjon til ansvar for sine ugjerninger og synder - som Elia. De profetiske røstene som Gud reiser opp i dag, både har og tar ansvar for nasjonen. 

Når profeten Elia bygget opp alteret som var revet ned på Karmelfjellet, gjenopprettet han respekten for en hellig Gud og hindret Guds vrede over Israel for sin avgudsdyrkelse. I gammeltestamentlig tid ofret nemlig israelittene til avguden Molok. En del av avgudsdyrkelsen gikk ut på å ofre spedbarn til denne avskyelige avguden. Da profeten Elia sto fram, lå alteret i ruiner. Det betydde, at ikke noe syndoffer ble båret fram for Israels skyld. Elia bygde opp igjen alteret og gjenopprettet syndoffertjenesten, slik at Guds vrede kunne vendes bort fra folket. Når han ba om at ilden skulle falle, så visste han at Guds hellighet er som en fortærende ild. Hadde han ikke bragt forsoning for folket gjennom offeret, så hadde det ikke vært noe folk igjen på Karmel. Ilden, som falt på Karmel, var ikke bare en åpenbaring om Guds herlighet, denne ilden skapte også glede blant folket fordi den demonstrerte Guds herlighet, men den kunne også drepe den som var under Guds dom. Det hadde også tidligere skjedd i Israels historie. Se gjerne 3.Mos 9, 22-24 og 10,1-3.

Elias oppgave var å stille seg i veien for Guds vrede og snu Guds vrede bort fra folket. Elia var dermed en mellommann mellom Gud og mennesket. Når Gud nå reiser opp igjen en profetisk bønnetjeneste som den Elia hadde må vi forstå betydningen av Guds vrede. At Guds vrede er reell ser vi ikke minst gjennom Åpenbaringsboken, der det til og med snakkes om Lammets vrede. Dette snakkes det lite om i våre forsamlinger i dag. Årsaken til det er at vi ikke lenger taler om at Gud er en hellig Gud. Vi trenger derfor å gjenreise Guds hellighet. Det skjer gjennom bønn.

Hvordan skal man be om at Gud skal vende sin vrede bort fra en hel nasjon? Daniel kunne be slik gjennom å identifisere seg med hele folket, kunne gå inn under byrden av deres synd og identifisere seg med den og bekjenne den som sin egen. Han sto fram som folkets bønnerepresentant innfor Gud. Han ba bort Guds vrede og forbannelse, han ba inntil Guds ansikt på nytt og lyste over den ødelagte helligdommen, til at han var forvisset om at Gud hadde tilgitt. Gjennom hans forbønn snudde han historiens gang fra straffedom til gjenopprettelse.

fortsettes

Skjebnedøgn for Norge

 Jeg kommer aldri til å glemme noe Emanuel Minos sa til meg personlig for noen år siden. May Sissel og jeg  var bedt hjem til han og hans kone i deres bolig i Oslo. Vekkelsesforkynneren og profeten la sine hender på oss og ba inderlig til Gud for vår tjeneste. Men det var noe Minos sa som jeg ikke glemmer: "Norge er et velsignet land, men det er ikke oljen som har gjort landet vårt rikt, men de bedende misjonskvinnene!"

I morgen tirsdag 3.desember står Norge overfor et skjebnedøgn. Da skal Stortinget vedta forslag til ny abortlov. Barna i mors liv er avhengig av hva vår folkevalgte bestemmer, om de velger å si ja til livet eller å gå dødens vei. Det er valget mellom Guds velsignelse eller Guds forbannelse for vår nasjon. Intet mindre.

Det er de bedende misjonskvinnene som har nedkalt Guds velsignelse over nasjonen. La oss bruke dagen i dag og morgendagen til å be til den tre ganger hellige Gud om nåde, slik at han nok en gang sparer vårt land fra sin dom. Det som skulle være den tryggeste plassen for et barn - å være i mors mage - er blitt den farligste. Men Gud ser. "Mens jeg ennå var et foster så dine øyne meg." Gud holder nøye øye med hva våre folkevalgte velger i morgen. La oss bøye våre knær og be.

Det nye kirkeåret og bønnens hus

 Denne dagen har jeg gledet meg til. Et nytt kirkeår. Konsentrasjon med fokus på Jesus. Dagens evangelietekst er hentet fra Matt 21,10-17 og kunne ikke vært mer tidsaktuell. Den handler om Jesus som velter pengevekslernes bord og duehandlerenes benker, og sier til dem: "Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule."

Det finnes mange kirker som har blitt omgjort til røverhuler, men så er vi også vitner til at Gud reiser opp menigheten som et bønnens hus for alle nasjoner i dag. Det er svært gledelig. For menighetens føderom er jo et bønnemøte. Vi leser i Apg 1,13-14 at disiplene var samlet på Øvresalen, "hvor de pleide å holde til...Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre." Og senere, i Apg 12 leser vi om Marias hus. Enkelt bibelforskere vil ha det til at Øvresalen og Marias hus var ett og samme hus, men det kan godt ha vært to forskjellige. I Apg 12,12 leser vi: "Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba."

En av menighetens grunnpilarer er bønnen: "De holdt urokkelig fast ved...bønnene." (Apg 2,42) 

I dag gjenreiser Herren den bedende forsamlingen. Menigheten er betrodd mektige åndelige våpen: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Historien tilhører bederne. Bederne utgjør en enorm maktfaktor. Gud hører bønn. og historien formes gjennom bønn. Den uken vi nå starter på er en skjebnetid for Norge. Da skal Stortinget behandle forslaget til ny abortlov. La oss be om at den ondes planer ikke lykkes.

Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 1

 I flere måneder nå har Den Hellige Ånd minnet meg på ordene fra Åpenbaringen 1,6: "...og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far - ham være æren og makten i all evighet. Amen." I denne finaleetappen før Jesus kommer igjen understrekes betydningen av et kongelig presteskap, menn og kvinner som hører hva Ånden sier til menighetene og som påtar seg et forbønnsansvar for nasjonene. Dette er mennesker som er kalt av Gud og som har en prioritet foran noe annet: "Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling..." (1.Tim 2,1-2)

Legg merke til ordene: "FREMFOR ALLE TING."

Det gamle testamente avsluttes med ordene: "Se, jeg sender dere Elia, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann." (Mal 4,5-6) 

I sin tale til det israelittiske folket sier apostelen Peter om dem: "Dere er barn av profetene..." (Apg 3,25) I endens tid reiser Gud opp en generasjon av bedere i Elias' ånd. Dette er profetiske røster for nasjonene. Profeten Elia akslet et profetansvar for sitt folk og sin nasjon. Det gjorde han til en forbeder for nasjonen: "Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde." (Jakob 5,17-18) Elias kjempet mot nasjonens åndelige fiender. I sin ånd registrerte han folkets åndelige tilstand. Han var en vekter, som slo alarm når farene truet: "Og du, menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg." (Esek 33,7) På Karmel var han en veiviser for folket, han kalte dem til omvendelse. Han var som en hel forsvarsarme.

Elia var Guds talsmann og fikk si til folket og deres ledere et: "Så sier Herren." Hans ansvar for nasjonen førte ham til nasjonens lederskap. Han bar fram veiledning, advarsel og dom til kongene. Han avsatte dem og innsatte konger. På fjellet Horeb fikk han oppdraget å salve to personer til konger. (1.Kong 19,15-17) Han fikk også oppdraget med å utføre dommen over Jesabel og Ahabs hus. Jeg har merket meg at de forbederne Herren reiser opp i endens tid har et spesielt bønneansvar for å be "for konger og for alle som er i høy stilling..." I kallsbrevet apostelen Paulus fikk etter sin omvendelse, leser vi i Apg 9,15: "Men Herren sa til ham: Gå avsted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn."

fortsettes

Guddommelig inspirerte ord

 Brev fra utenfor leiren:

Om å vende seg til inspirerte ord

Høsten 2020 begynte Fr. Richard Rohr å sende ut sporadiske brev som han kalte "Brev fra utenfor leiren", en referanse til "møteteltet utenfor leiren" beskrevet av de tidlige israelittene (2. Mosebok 33:7). Det er den profetiske posisjonen på kanten av innsiden som inspirerte Richard til å lure på hvordan vi kan opprettholde en følelse av frihet utenfor vår tids samtidige politiske og religiøse «leire».

Kjære William,

Det er på tide med et nytt brev.

De siste dagene har vært vanskelige for mange av oss. Mange mennesker opplever sjokk, desillusjon og tap av orientering. Mange mennesker er sinte og sårede. Vi spør: «Hva er tro nå? Hva er kjærlighet nå?" Venner og studenter skriver til meg for veiledning. Jeg føler meg ukvalifisert som en blind mann som prøver å lede en blind. Det føles som åndelig utmattelse.

Så kom en kjær venn til meg og delte det hans alenemor til elleve barn ofte leste høyt for familien deres: Salme 42 i sin helhet. Det er en av klagesalmene og begynner: «Som en do lengter etter rennende  bekker, så lengter min sjel etter deg, Gud» (42:1).

Jeg ble umiddelbart styrket og «restituert», noe som førte meg til noen dagers studier av den lengste og mest leste boken i Bibelen. Jeg fant syv klagesalmer som djupt talte til min nåværende opplevelse, og kanskje din også. Jeg tilbyr dem til deg i håp om at de kan gjøre det samme.

Eksklusiv avhengighet av kontemplativ bønn i tider som disse gjør oss nesten for sårbare nå, for grenseløse, kanskje for formløse. Vi trenger inspirerte ord.

Salme 57 (Ærlig selvmedlidenhet)

Salme 77 (En vending fra orden, mot omorganisering og gjennom uorden)

Salme 86 (En bønn i prøvelse)

Salme 102 (En klagebønn)

Salme 131 (Tigger om et kontemplativt sinn og hjerte)

Salme 146 (Jeg sa til deg at du aldri skulle «sette din lit til fyrster», enten det er demokrat eller republikaner, men bare på Gud!)

Til slutt deler jeg et utdrag av Salme 42. Dens klageord trøster oss og budskapet styrker vår tillit til hverandre.

Som et rådyr lengter etter rennende bekker,

Så min sjel lengter etter deg, Gud

Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud,

Når skal jeg komme og se Guds ansikt?

Tårene mine har vært maten min dag og natt,

Mens folk sier til meg hele tiden,

"Hvor er din Gud?"

Hvorfor er du kastet ned, min sjel,

Og hvorfor er du urolig i meg?

Håp på Gud; for jeg skal igjen prise,

Min hjelp og min Gud...

Dyp rop til dyp

Ved tordenen fra dype drønn

Alle dine bølger og dine bølger

Har gått over meg.

Om dagen befaler Herren Guds miskunnhet,

Og om natten er Guds sang med meg,

En bønn til mitt livs Gud. (Salme 42:1–3, 5, 7–8)

Begynn å resitere og be minst én salme om dagen, eller så mange som det tar. Det kan kanskje overbevise deg om at Bibelen virkelig er inspirert og at vi ikke er oppbrukt av ressursene våre.

Fred og alt godt,

Richard

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Et merket folk

Vi blir bevis på Guds forvandlende kraft når vi tror på Jesus og hans lære. Denne justeringen markerer oss og vil ta troen vår inn i farlig territorium fordi helvete ikke vil at vi skal bli en levende reklame for Jesu makt. Helvete vil gjøre alt for å hindre budskapet om våre endrede liv.

Etter at Jesus reiste Lasarus opp fra de døde, tenker vi ikke alltid på hva som skjedde med Lasarus. Han ble på linje med Jesus som et levende bevis på miraklet. Han ble et mål for de religiøse lederne – noe de måtte tie og ødelegge.

Fordi Lasarus var det levende beviset på at Jesus hadde utført et så forbløffende mirakel, avslører Skriften hva som skjedde videre: «Da hele folket hørte om Jesu ankomst, strømmet de til for å se ham og også for å se Lasarus, mannen Jesus hadde reist opp fra død. Da bestemte de ledende prestene seg for å drepe Lasarus også, for det var på grunn av ham at mange av folket hadde forlatt dem og trodde på Jesus. (Johannes 12:9-11).

Etter at Lasarus gikk ut av graven, ble han en markert mann - et bevis på Herrens makt og autoritet. Hans nærvær fikk folk til å forlate budskapet til de religiøse lederne og slutte seg til Jesus. De religiøse lederne var i ferd med å miste kontrollen over folket. Det var dette tapet av kontroll som motiverte dem til å prøve å drepe Jesus og alle som ble bevis på hans autoritet.

Fordi som troende er vi det levende og pustende beviset på at Jesus har forandret livene våre, vil vi møte den samme trusselen. Vår på linje med Jesus vil bli møtt av trusler fra helvete som ønsker å ødelegge vår tro på ham, og til tider også våre liv.

Når vi tror på Jesus, blir vi merkede mennesker. Ikke bli overrasket over hva fienden prøver å gjøre mot deg for å stille ditt vitnesbyrd om Jesus. Disse truslene er en del av et liv i tro og noe vi bør forvente når vi blir et levende vitne om Jesus Kristus.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Indre ild

 Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper denne indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner drevet ut en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den dødelige roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig.

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilgrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh 14,27).

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 222

"Vi sørger, men er alltid glade"

 Kjærligheten er ikke voldsom og bråkete, den trenger seg aldri på. Kjærligheten er en stille hvisking, en diskre innbydelse, en forsiktig banking på døren. Kjærligheten gjenoppretter ikke ro og orden med lover og påbud, den hevner seg ikke på de skyldige ved å tråkke dem ned.

Kjærligheten stiller seg på de skyldiges side, helt uten bitterhet og forakt. Gud stiller seg midt blant menneskene og tar deres skyld og lidelse på sine egne skuldre. Han bærer deres tunge byrder som sine egne. Han glemmer seg selv fullstendig og unnskylder og dekker over alle menneskets forbrytelser.

Han utleverer seg helt, glemmer både sine egne rettigheter og menneskenes skyld. Slik seirer han for evig over synd, lidelse og død. Han seirer ikke ved å bevise sin makt. Han seirer ved kjærlighetens avmakt.

Den paradoksale, kristne gleden er en følge av Guds egen måte å handle på. Allmakten er midt i avmakten, livet er midt i døden, gleden er midt i lidelsen.

En kristen trenger ikke vente med å være glad til lidelsen har gått over. Hvis du våger å stille deg midt i lidelsen, kan du få oppleve at der midt i bunnen, springer det fram en kilde av fredfull glede som vet at tilværelsen hviler i Guds hånd. Veien til gleden går ikke gjennom å flykte fra alle vanskeligheter. Gleden er i ditt indre, og ditt indre har du alltid helt nær deg, også i dine tyngste stunder.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 159

Guds vei til et djupere liv med Gud

 "Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den må aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør gjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest har smakt sitt eget selvlivs død."

- Emil Gustafsson

"Troens verden flyter av melk og honning så lenge Herren er vårt mål. Vårt liv er å kjenne Gud."

- Emil Gustafsson

"1. Du får ingenting om du ikke søker det.

2. Du får så mye som du insisterer på at vil ha.

3. Du har så lite som du er tilfreds med.

4. Akkurat nå har du så mye som du i realiteten ønsker."

- A.W.Tozer

Advarsel!

 "For alt som er skrevet i tidligere tider, er skrevet til vår undervisning"

Da jøder flyktet fra Europa under Hitlers styre, møttes representanter fra 32 land i Evian, Frankrike, i 1938 for å diskutere den økende flyktningkrisen i Europa. Representanter fra Storbritannia sa at de ikke hadde plass til å ta imot jødiske flyktninger. Australierne sa: "Vi har ikke et raseproblem, og vi ønsker ikke å importere et." Canada sa om jødene at «ingen var for mange». Holland og Danmark tilbød midlertidig asyl, men bare for noen få flyktninger.

Bare Den dominikanske republikk tilbød å ta 100 000 jøder, men deres hjelpeorganisasjoner var så overveldet at bare noen få jøder kunne benytte seg av tilbudet. En tysk utenriksoffiser skrev et brev der han i hovedsak sa at i lys av slike svar, kunne ikke verden klandre dem [nazistene] for ikke å ha jødene.

Dette er bare en forvarsel om ting som skulle komme. Jer. 30:14 - "Alle dine elskere har glemt deg, de søker deg ikke." Vi er allerede godt på vei. Den eneste vennen Israel vil ha igjen i verden er Kirken.

Og for Kirken har Gud dette nøkterne ansvaret for oss i Ordsp. 24:11-12: «Befri dem som blir ført bort til døden, og de som vakler for å slakte, måtte du kunne holde dem tilbake! Hvis du sier: «Se, dette visste vi ikke», tar han ikke hensyn til det som veier hjertene? Og vet han ikke hvem som bevarer din sjel? Og vil han ikke gjengjelde mennesket etter hans gjerning?»

Ved slutten av andre verdenskrig da dødsleirene og konsentrasjonsleirene ble frigjort, og Holocausts fulle redsler ble offentlig kjent, verken det tyske folket, det meste av Europa og store deler av verden, sammen med de bekjennende kirken kunne ikke unnslippe en slik tiltale.

De nøkterne ordene i den passasjen høres uhyggelig ut som det som ble hørt fra utallige tyske statsborgere og noen polske statsborgere, som hevdet uvitenhet, og likevel levde innenfor et visuelt syn på røykbølgene som kom ut av skorsteinene, og avhengig av hvilken vei vinden blåste, kunne ikke unngå å legge merke til den syke duften i luften, og som var vitne til og hørte kvegbilene stappfulle av jøder rulle forbi da de kom til deres endelig destinasjon.

Da jeg for noen år siden kom over dette profetiske skriftstedet som finnes i Hosea 13:3 med hensyn til dommen, stoppet det meg i mine spor! Det sto i NASB: «Derfor skal de være som morgenskyen og som dugg som snart forsvinner, som agner som blåses bort fra treskeplassen, «og som røyk fra en skorstein».

Med kombinasjonen av historisk etterpåklokskap og profetisk framsyn, hvor mye mer vil Kirken være ansvarlig når både Gud og jøden vil trenge henne mest?

-- Fred London, The Biblical Watchman. Gjengitt med forfatterens tillatelse. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Visdommens vei

 Å kreve å få det siste ordet når man er uenige er ikke bevis på Guds visdom. Det beviser bare at vi fortsatt har et stykke arbeid å gjøre i våre hjerter før vi kan oppleve og frigjøre Guds visdom.

«Hvis du er vis og forstår Guds veier, så bevis det ved å leve et hederlig liv, gjøre gode gjerninger med den ydmykhet som kommer av visdom» (Jakob 3:13). Det er vanskelig å søke denne typen visdom i varmen av en følelsesmessig kamp når vi ønsker å komme ut på toppen av en uenighet.

Å ha Guds visdom krever at vi håndterer de demoniske påvirkningene som er tilstede i våre hjerter som blir hemmere og står i veien for å motta Guds visdom. "Men hvis du er bittert sjalu og det er egoistiske ambisjoner i hjertet ditt, ikke dekk til sannheten med skryt og løgn. For sjalusi og egoisme er ikke Guds visdom. Slike ting er jordiske, uåndelige og demoniske» (vers 14-15).

Å manifestere sjalusi og egoistisk ambisjon er primære indikatorer på tilstedeværelsen av verdslig visdom, ikke Guds visdom. De skaper uorden og fremkaller uttrykk for ondskap. "For overalt hvor det er sjalusi og egoistisk ærgjerrighet, der vil du finne uorden og ondskap av alle slag" (vers 16).

«Men visdommen ovenfra er først og fremst ren. Den er også fredselskende, mild og villig til å gi etter for andre. Den er full av barmhjertighet og frukt av gode gjerninger. Den viser ingen favorisering og er alltid oppriktig. Og de som er fredsstiftere, skal plante fredens frø og høste rettferdighetens høst” (vers 17-18).

Det primære beviset på at Guds visdom er tilstede og virker i våre hjerter, er vår villighet til å gi etter for dem vi er uenige med. Den ettergivelsen er noe vårt naturlige sinn kjemper mot. Vi har blitt lært at bravader og selvtillit er målene for vår interaksjon med mennesker. Men det er disse tingene som hemmer visningen av sann visdom.

Guds visdom kommer til uttrykk ved å søke fred og avsløre en mild holdning. Det er preget av en vilje til å gi etter for noe høyere uten å kreve at vi har det siste ordet.

Når vi velger visdommens vei, vil vi plante frø av Guds visdom som ennå ikke er synlige i dramaet med å kreve vår vei. Til slutt, etter at frøene er sådd, vil Guds visdom spire og frembringe en annen type høst. Å være virkelig klok er å følge Åndens vei, ikke ånden av sjalusi og egoistisk ambisjon som alltid vil frembringe død i våre relasjoner, ikke livet.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av tidens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

En pilegrimsbønn

 Å, Gud, som førte dine tjenere Abraham og Sara ut av kaldeernes land,

beskyttet dem i deres vandring,

som ledet det hebraiske folket gjennom ørkenen, vi ber deg våke over oss,

dine tjenere, mens vi vandrer i kjærligheten til ditt navn.

Vær for oss vår følgesvenn på turen,

Vår guide ved veikrysset,

Vår pust når vi er slitne

Vår beskyttelse i fare,

Vårt tilfluktssted på vei,

Vår skygge i varmen,

Vårt lys i mørket,

Vår trøst i våre motløshet,

Og vår styrke i våre intensjoner.

Slik at vi med din veiledning kan komme,

trygt og godt,

til enden av veien og,

beriket med nåde og dyd,

vi kan komme trygt tilbake til våre hjem fylt med glede.

I Jesu Kristi, vår Herres navn,

Amen.

~ Tilpasset fra en eldgammel bønn som kommer på slutten av pilegrimsmessen bedt langs Camino De Santiago. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Jeg møter ham i morgengryet

 De intense smertene kommer ikke lenger uanmeldt. De dukker opp 06.00 hver morgen, som en uvelkommen gjest. Jeg forsøker å dempe dem med å be Gudsnavnet Jah-ve, på inn og utpust. Da ber jeg først Jah og trekker pusten og i det jeg puster ut: ve. Det lindrer. Men i det siste har jeg også forsøkt å se for meg to bilder:

Det ene er hentet fra Salme 42 og skildrer den ukjente Korah-sangerens Gudslengsel: "Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?" (Salme 42,2-3) Da ser jeg for meg hjorten i morgengryet, som på dette bildet.

Andre bildet er hentet fra Høysangen: 

"Min kjæreste gikk ned til sin hage, til duftende urtesenger. Han ville gjete i hagene og plukke liljer. Min kjæreste er min, og jeg er hans, han som gjeter blant liljene." (Høy 6,2-3) Jeg forsøker å oppholde meg i denne hagen hvor Bruden møter Brudgommen, og der, i smertene, lengter jeg etter Ham som lengter etter Bruden. 

Gjør djupdykk i Skriften

 "Hvis sorg rammer deg, dykk ned i [Skriften] som i et medisinskap; ta fra dem trøst i vanskelige tider, uansett om dine problemer er tap, eller død, eller tap av slektninger; eller snarere ikke bare dykk inn i dem, men ta dem helt inn i tankene dine , selv uten dem."

- Hl. Johannes Chrysostomos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Som i Noahs dager

 Som det var i Noahs dager og som det var i Lots dager; dette er analogiene brukt av Herren for å beskrive de siste dagers kultur. Begge mennene representerte en rettferdig rest som levde midt i en ekstremt ond kultur. Dette ble bekreftet av 1. Mosebok 6:5, som bekreftet at enhver hensikt i menneskets tanker og hjerte konstant var fokusert på det onde.

Disse beskrivelsene er kanskje ikke nødvendigvis populære, men det er de som er gitt oss bibelsk for å hjelpe oss å forstå den nye kampen mellom lys og mørke. De rettferdige vil være en minoritet som lever blant et ugudelig flertall. Dessverre vil ondskap i verden ikke bare bli akseptert, men til og med feiret som den nye normen. Likevel, midt i denne lovløsheten er det profetert om stor herlighet over Guds folk som fullt ut har overgitt seg til Herren og hans Ånd. Vi lever midt i den mest profeterte generasjonen som noen gang har eksistert. Det er fullbyrdelsen og Guds "fylde" tjeneste.

Den store britiske predikanten, G. Campbell Morgan sa det slik når han snakket om vekkelsen i 1904—

Jeg sier til dere i dag, elskede, uten å nøle, at alt dette er av Gud, at det er et besøk der Han bevisstgjør menneskene om seg selv...Hvis du og jeg kunne stå over Wales og se på det, ville du se brann bryte ut her, og der, og der borte, og et annet sted, uten noen form for samarbeid eller forhåndsavtale. Det er en guddommelig besøkelse der Gud – la meg si dette ærbødig – der Gud sier til oss: Se hva jeg kan gjøre uten de tingene du er avhengig av; se hva jeg kan gjøre som svar på et bedende folk; se hva jeg kan gjøre gjennom de enkleste, som er klare til å stå i kø, og er helt og absolutt avhengige av Meg».

- Paul Keith Davis. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Vær ikke for rask

 Ikke vær rask til å snakke om tre ting: om Gud inntil du etablerer tro på ham, om en annens synd til du husker din egen og om morgendagen til du ser morgengryet.

- Hl. Nikolai Velimirovic. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Hellige Brendans bønn

 I går var det første dagen i den keltiske og ortodokse adventstiden, og i den førbindelse publiserte nettsiden PsalmPrayers en bønn skrevet av min keltiske venn, Andy Raine, som jeg treaff i forbindelse med den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i 2005. Jeg har forsøkt å oversette den til norsk:

Hellige Brendans bønn

av Andy Raine

Herre, jeg vil stole på deg.

hjelpe meg å reise utover det kjente

og inn i det ukjente.

Gi meg troen til å forlate gamle måter

og bryte ny mark med deg.

Mysterienes Kristus, kan jeg stole på deg

å være sterkere enn hver storm i meg?

Lengter jeg fortsatt etter at din herlighet skal komme over meg?

Jeg vil vise andre omsorgen du har gitt meg.

Jeg bestemmer midt i all usikkerhet

alltid å stole på.

Jeg velger å leve utover anger,

og la deg gjenskape livet mitt.

Jeg tror du vil gjøre en vei for meg

og sørge for meg,

hvis jeg bare stoler på deg

og adlyde.

Jeg vil stole på mørket og vite

at mine tider fortsatt er i din hånd.

Jeg vil tro deg for min fremtid,

kapittel for kapittel, til hele historien er skrevet.

Fokuser mitt sinn og mitt hjerte på deg,

min oppmerksomhet alltid på deg uten endring.

Styr meg med din velsignelse

og gi meg oppgaven.

Lær meg å leve med evigheten i sikte.

Stem min ånd til himmelens musikk.

Gi meg mat,

og på en eller annen måte

få min lydighet til å telle for deg.

Når ordene kommer til kort

 Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo nærmere Gud vi kommer, jo enklere blir vi." Min erfaring er at det også gjelder vår bønn. Den går fra den ordrike, beskrivende, til bønnesukket, til en mer lyttende fase. Bønnen må overgis til å bli lengsel etter Gud - et oppmerksomt, samlet nærvær. Et bedende menneske må helt og holdent bli et øre, helt og holdent et øye. Til alle menighetene som omtales i Åpenbaringsboken heter det: "Den som har øre, han høre hva Ånden sier..." Når vi blir øre og øye kommer Kristus og tar sin bolig i oss, og Ånden forener seg med vår ånd for å formulere en bønn som ikke lenger kommer fra et menneske. Da blir det Ånden som ber i vår ånd.

Det er Evagrios av Pontos (346-399), som har sagt: "La ikke din tunge ytre et eneste ord når du setter deg ned for å be." 

Gud er

 Gud har alltid vært, og er alltid, og vil alltid være. Eller rettere sagt, Gud er der alltid. For 'Var' og 'Vil være' er fragmenter av vår tid, og av foranderlig natur, men Han er Evig Vesen. Og dette er navnet han gir seg selv når han ga Moses på fjellet. For i seg selv oppsummerer og inneholder han alt vesen, og har verken begynnelse i fortiden eller slutt i fremtiden; som et eller annet stort Hav av Væren, grenseløst og ubegrenset, som overskrider all oppfatning av tid og natur, bare forvirret [intimert] av sinnet, og det veldig svakt og lite.

- Hl.Gregorios teologen

Forberedelse for dager som kommer

 Når vi forbereder oss på de strategiske dagene som kommer, blir vi igjen minnet om det profetiske løftet i Malakias 4. En forberedende tjeneste før Herrens første komme og en før hans gjenkomst. Dette henvender oss til en selvransakelse basert ikke nødvendigvis så mye på hva vi har gjort, men "av hva vi har blitt." Har vi blitt bærere av den guddommelige natur.

Døperen Johannes var en profetisk «stemme» sendt for å «forberede». Jeg tror det er en grunn til at Herren legger vekt på "ører å høre". En forutsetning for at vi skal være klare, er betinget av vår evne til nøyaktig å høre hans stemme og rett dele sannhetens ord. I den grad at "Babylon" eksisterer i kirken, er vi i den grad i forvirring. Det er grunnen til at ypperstepresten Josva opplevde at de babylonske klærne ble fjernet som forberedelse til sine presteplikter.

Den mektige administrasjonen av prestedømmet etter Melkisedeks (bildet)orden vil gi stor klarhet og skille mellom rent fra urent og dyrebart fra profant. På samme måte som døperen Johannes var en unikt forberedt "stemme" på sin tid, så vil også en klar "stemme" bli gjort klar i dag.

- Paul Keith Davis. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Et klesskifte

 Nylig hørte jeg Herren si: Bytt klær. Mens han talte, var det en veldig sterk tone i Herrens stemme som formidlet følelsen av at det haster, reiste seg og 'ristet av seg'. Mens jeg lente meg inn og lyttet til Herren, hørte jeg Herren si: «Mitt folk, det er mange av dere som fortsatt har på dere gårsdagens «klær». Dere fortsetter å bruke forrige sesongs klær, og jeg oppfordrer dere til å foreta et klesskifte.

Det er på tide å riste av seg disse klærne og gå inn i de nye oppgavene jeg har for deg. For jeg sier dere at dette er øyeblikket da jeg kaller dere til å leve på en måte som dere ikke har opplevd før. For jeg sier dere at det er en voldsom 'avristing' av alt som har prøvd å hindre dere, og det er en voldsom 'avristing' av det som har hindret dere.

Jeg sier til deg: Reis deg og SLIP alt som har holdt deg tilbake. Det er på tide å bære og motta de nye klærne som jeg har til dere i denne nye sesongen, og de er de nye klærne som jeg har for dere å bruke og gå i, i denne timen.

For jeg sier dere: La min ild komme over de gamle klærne dere har hatt på dere. For jeg går djupere i å avsløre begrensende tankesett, løgner som har holdt deg bundet, gamle måter å fungere på og kjødelige og menneskeskapte måter å bevege seg med Meg og tenke på.

«Josva var kledd i urene klær, der han sto foran engelen. Og engelen sa til dem som stod foran ham: "Ta av ham de urene klærne." Så sa han til Josva: Se, jeg har tatt din misgjerning fra deg, og jeg vil kle deg i festklær. Da sa jeg: "Sett også en ren bandasje på hodet hans." Og de la et rent bind på hodet hans og kledde ham, mens Herrens engel stod der. Og Herrens engel forsikret Josva og sa: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du vandrer på mine veier og holder mine bud, skal du styre mitt hus og vokte mine forgårder. Du vil ha et sted å vandre blant dem som stå her." Sakarja 3:3-7

'Jeg sier dere: PROFETER! Lytt til Min røst, Mitt folk, hev din røst denne timen og PROFETER ut av de gamle klærne. PROFETER ut av de gamle gravklærne og inn i de NYE NÅDENS KLEDNING som jeg har til deg i denne nye årstiden. For jeg sier dere at det er nye nivåer av nåde som kommer over dere i løpet av denne tiden for de nye kappene som jeg legger på dere.

For jeg sier dere, mange av dere har slått seg ned under de gamle klærne og holdt seg i de gamle klærne fra gamle dager. Det har også vært en fabrikasjon – et skifte i din egen styrke og tidligere sesongstrategier og måter – som finner sted når du fortsetter å bruke de gamle klærne og fortsetter å bevege deg på en måte som jeg ikke beveger meg lenger.

RIST DET AV! 'Jeg forteller deg at jeg døper deg i en ny frimodighet i dette øyeblikket og får deg til å forbli i kraft og mot i Meg, på nivåer du aldri har sett før, men du må være fast bestemt på å legge til side klærne fra forrige sesong og ta imot den nye sesongens nye klær og nye kåper.

Når du bestemmer deg for å skifte klær i denne timen, se Min ild komme og redde DEG fra menneskelig frykt og lede deg inn i DRIFTIGHET.

For jeg sier dere at det er en NY MÅTE å tenke på for mange av dere. Jeg tar deg dypere inn i et nivå av åpenbaring og stiger opp i Kristi sinn for å motta og oppfatte strategiene og oppdragene som jeg har for deg i denne timen, og som vil kreve en RAMME, en OMARBEIDING.

Frykt ikke det ukjente, for når du omfavner det ukjente og lar Min Ånd omforme, omarbeide og omslutte måten du har jobbet og beveget deg med Meg på, la Meg OPPGRADERE din innsikt og tenkning til å bli ledet av Meg og Min Ånd i bevegelse og gå i disse nye mantlene og oppdragene. 'Du vil bevege deg inn i de UKJENTE rom og begynne å samarbeide med Meg på nye måter, for å se Min Ånd bevege seg gjennom deg på uventede måter og måter du aldri trodde du skulle flytte inn i, med Meg.

Jeg forteller dere at for mange av dere er selve naturen til tjenestene deres i ferd med å endre seg når jeg leder dere på nye måter. Igjen sier jeg, IKKE VÆR REDD FOR DET NYE! «Men jeg sier deg, dette var alltid en del av planen, MIN PLAN.

Ukjent for deg, ikke ukjent for Meg. For jeg sier dere at dere er kalt til en tid som denne, og jeg bringer dere til en større fylde av deres kall i denne dag og i denne time. Og for mange av dere – når dere skifter klær og rister av dere de tingene jeg bringer til dere i dette øyeblikket for å gi slipp og omfavne Min Ånd i å lære dere og lede dere, oppgradere deres innsikt og tenkning – vil dere finne at dere beveger dere inn i nye terreng med Meg.

- Lana Vawser. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Oppvekkelse for de sovende

Gjør deg klar, mine venner! Alt vil forandre seg og det kommer til å bli flott (for de som ærer Herren).

Remiel: Hvem er satt over de som reiser seg

Vi vil se mange engler aktive i sine roller nå, på slutten av tidsalderen, spesielt i denne kommende sesongen – spesifikt, engler sammenlignet med Remiel, som ifølge Enoks bok er satt over dem som reiser seg. Ordet oppstå betyr å reise seg, gjenopprette, reise seg, og refererer til og med til oppstandelse.

Absolutt, Herren har gitt sine himmelske hærskarer i oppdrag å våke over oppvekkelsen av Guds sønner og døtre for å gjenopprette de knuste karene mens de våkner fra dvalen. Guds barn skal stå opp og skinne. Disse englene er også i samarbeid med hederlige redskaper for å vekke opp de som sover. Det vil være mange som vil reise seg og leve videre for å oppfylle sin hensikt.

Folk vil ikke lenger kunne hevde uvitenhet. Herren gjør seg kjent i disse dager og har satt sine sendebud på plass for å utføre de oppstandnes dager og åpenbaringen av de fremtidige oppstandelsene." Uvitenhetens slør er fjernet.

Paulus sa: "Han har fastsatt en dag da han skal dømme verden i rettferdighet ved en mann som han har utpekt, og om dette har han gitt forsikring til alle ved å reise ham opp fra de døde." Nå, da de som Paulus snakket med hørte om de dødes oppstandelse, var det noen som hånet. Men andre sa: "Vi vil høre deg igjen om dette." (Apostlenes gjerninger 17) Diskusjonene om oppstandelsene finner sted igjen. Kanskje denne diskusjonen alltid var ment for denne generasjonen.

Gud som skapte verden og alt i den, havene, markens dyr, menneskeheten, erkeenglerne og himmelens hærskarer. Han gir hele menneskeheten liv og pust og fremveksten av deres nye dag. Han fikk hver erkeengel og himmelske hær til å gå til handling på hans befaling. Selv himmelens hærskarer reiser seg for sin hensikt.

Jeg drømte (for mange år siden) om en engel som har kommandoen over englene som hjelper de som reiser seg. Han hadde stått i en soldatlignende stilling i lang tid. Det så ut som om han var frossen, men jeg visste at han ventet på at kommandoen skulle gå og ble satt over dem som står opp, ja til og med for å vekke opp de døde. Jeg så en mann og mange som ham som hadde blitt bundet på bare én hånd. Englene satte dem fri ved å bryte mansjetten som støttet håndleddet. Hånden som ble støttet var til å skrive, og englene ble gitt i oppdrag å frigjøre dem slik at de kunne skrive – og derfor skrev de Guds mysterier og oppstandelsens mysterier.

- Amy Thomas Davis, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen