I den skjøre stillheten

 Etter frostnatta, i den skjøre stillheten, kan du høre bladene som faller fra greiner som har svaiet i blåsten. De faller til bakken, som er rimet, rustrøde, gule som solen, og skal snart bli til jord.

Den som kan høre stillheten tale i daggryet, eier en lykke.

Ranke står de, bjørkene, de er som taushetens musikk, som Spiegel in Spiegel av Arvo Pärt.

Stillheten, du er en budbærer, i spennet mellom høst og vinter. Den hjelper meg til å høre mine egne tanker, kjenne mine egne hjerteslag og lytte etter Guds stemme. Det er i stillheten et nytt øyeblikk fødes.

Skrevet 8.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)