Er Vestkirkene sterke nok?

Bloggeren Roy Olav, som går under navnet Patriarken, har skrevet en meget tankevekkende artikkel her om dagen. Han stiller spørsmålet: Er Vestkirkene sterk nok? Han berører noe jeg har vært innom på bloggen her ved flere anledninger: sekulariseringen og avkristningen. Roy-Olav skriver: "Ein ser ikkje skilnaden på ein kristen og ein heidning i Vest-Europa, Nord-Amerika eller i andre rike område."


Men det er refleksjonen han gjør rundt forskjellene mellom Øst- og Vestkirkene jeg synes er spesielt interessante. I den forbindelse skriver han: "I lengre tid har eg hatt inntrykk av at det er kyrkjene i aust som er dei åndelege bærebjelkane i kristendomen. Det er der vi finn dei verkelege åndelege fedrane – dei som ikkje stikk seg fram, men som må leitast etter. Det er i Austkyrkja at teikn og under kan skje under ei vanleg gudsteneste utan at dette blir ”mana fram”.


Jeg tror vi gjør vel i å tenke på dette Roy-Olav her skriver. Det finnes en arv fra Østkirken som vi trenger å forholde oss til, og om vi så gjør, vil vi stifte bekjentskap med sterke røtter, som tåler en storm. Dette treet, om vi kan bruke det som bilde, har slått djupe røtter. Roy-Olav gir et eksempel på dette fra historien:


"I 1991 falt Sovjetunionen, men kyrkjene i dei austlege områda klarte seg bra. Dei kom styrkja ut av prøvingane og i dag opplever dei vekst og framgang. No står truleg Vesten for tur. Ein snarleg kollaps vil ikkje kome overraskande. Spørsmålet er om dei vestlege kyrkjene vil takle dette. Vil dei forsvinne med samfunnsstrukturane eller tåler dei ei tider med forfølging?"


Jeg har stilt det samme spørsmålet før, og undres over om svaret ikke er det samme Roy-Olav gir.

Bloggen til Patriarken finnes her: http://www.patriarken.blogspot.com/


Bildet viser patriark Bartholomeos I sammen med en biskop på en øy i Middelhavet.

Tilbake til røttene: til den udelte kirke

I går satt jeg sammen med to gode venner. Vi snakket om kirkens historie, fra starten i Jerusalem og til vår egen tid. Det var en interessant samtale av flere grunner, også av den grunn at vi samtalte som brødre, ikke for å vinne en diskusjon! Utgangspunktene til oss tre er forskjellige med tanke på kirketilhørighet. En av de tre påpekte at mens Romerkirken har bare èn pave, så har den protestantiske kirke mange, og mens paven av og til uttaler seg ex cathedra, kommer det stadig uttalelser fra den ene pastoren etter den andre - alt etter som trendene er. Jeg tror min venn berører noe ikke uvesentlig, for å si det slik. De protestantiske kirkesamfunnene opplever stadige splittelser, og i den moderne husmenighetsbevegelsen både startes det, og legges det ned grupper, både på grunn av teologisk uenighet og fordi man ryker uklar med hverandre, eller fordi det er en ny trend på gang.

Mange kjenner seg rotløs, fragmentert, fremmedgjort, samtidig som man kjenner på en lengsel etter det som var det opprinnelige, etter originalkristendommen. Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: èn kropp, èn Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle." (Ef 4,3-6. NTR 05) Med andre ord: Originalen var èn kirke. I den Nikenske trosbekjennelsen heter det: "Jeg tror på: "èn, hellig, katolsk og apostolisk kirke."

Og slik var da også kirken frem til 1054. Hadde det ikke vært uenighet underveis? Joda. Frem til det som er blitt kalt det store skisma i 1054 hadde den østlige og den vestlige grenen vært èn. Bruddet skjedde ikke plutselig. Det hadde pågått en lang strid forut, ikke minst på grunn av dogmatiske spørsmål.

Kirken frem til 1054 er den udelte kirkens tid. Det er de syv første økumeniske konsilier eller kirkemøters tid. Disse syv første økumeniske konsiliene anerkjennes både av Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke som autoritative. Nå legger vi noe annet i ordet "økumenisk" i dag enn det som er den opprinnelige betydningen brukt om disse konsiliene. Ordet "økumenisk" kommer av det greske ordet "oikumene" i betydningen "hele verden". Disse konsiliene var kirkemøter som var kalt sammen for å samtale om doktriner og praksis som gjaldt for hele kirken.

Fra første stund ble det sett som svært viktig at disse konsiliene munnet ut i konkrete vedtak som gjaldt for alle menighetene. Vedtakene, kalt kanoner - av gresk: kanones - regler eller rettesnor, er bevart fra alle de syv konsiliene. Det var også vanlig å forfatte et credo - en trosbekjennelse som spesielt adresserte problemene konsiliet skulle behandle. Den mest kjente av disse er den nikenske som ble forfattet på konsiliet i Nikea i 325 med senere tilføyelser i Konstantinopel i 381.

Det åttende konsiliet ble også sammenkalt før det store skisma i 1054. Det skjedde i 869-870, men var da sammenkalt av paven i Rom. Etter dette har det vært holdt 13 konsilier til, men disse 14 tilsammen anerkjennes ikke av Den ortodokse kirke.

Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på kirkene i Romerriket før det store skisma inntraff og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. De omtales som en fordi de har felles kommunion, altså nattverdfellesskap med hverandre. De anerkjenner også den økumeniske patriark som den første blant likemenn i bispekollegiet. Patriarken i Konstantinopel, eller mer korrekt titulert som "Erkebiskopen av Konstantinopel, det nye Rom, den økumeniske patriark", er åndelig leder for Den ortodokse kirke. Han har likevel ikke samme funksjon som paven har for den romersk katolske kirke. Bispestolen i Konstantinopel ble ifølge tradisjonen opprettet av apostelen Andreas, og den nåværende patriarken, Bartholomeos I (bildet), er hans 270 etterfølger. Konstantinopels bispestol ble opphøyet til patriarkat av den andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381.

De kirkene som utgjør Den ortodokse kirke er også historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Aleksandria, Antiokia og Jerusalem, som var de opprinnelige patriarkatene. Et patriarkat er et bispedømme med særskilt høy status, ledet av en patriark.

I en kortfattet ortodoks troslære gjengitt i Ortodoks bønnebok heter det om kirken:

"Frelsen formidles gjennom mysteriene og de forvaltes av Kirken. Derfor må den som vil bli frelst fra synden og mørket, høre til Kristi kirke. Kirken er èn, fordi den har en eneste grunnvoll og ett eneste hode, Jesus Kristus. De enkelte medlemmene forenes gjennom kjærligheten. Kirken er hellig, for den er Kristi hellige legeme og fordi Helligånden bor i den. Kirken er allmenn, eller katolsk, fordi den strekker seg over hele verden. De som har vandret bort fra det jordiske livet, har ikke sluttet å være medlemmer av kirken. De har bare flyttet over fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag 2002, side 182)