Og jeg lever med de hellige. Deres minnedager gir ofte mulighet til djupere refleksjon, og deres liv både inspirerer og utforder meg til å leve i etterfølgelse av Kristus, slik de etterfulgte Kristus.
Som hellige Colman, den tredje abbeden og biskopen av Lindisfarne, og dermed en del av vår norske kristenarv. Colman fulgte trofast i sporene til de to abbedene og biskopene før ham: Aidan og Finian.
Hellige Colman sto midt oppe i stridighetene med den keltiske kristenhet og Den romersk-katolske kirke. Han deltok på synoden i Whitby. Colman holdt nemlig fast ved de tradisjonene kelterne hadde fått overlevert fra blant annet hellige Columba av Iona og som Columba og andre mente stemmet fra apostelen Johannes. Dette handlet blant annet om dateringen av påsken. Kanskje ikke det største stridsspørsmålet i dag, men den gangen var dette et viktig anliggende. Skulle man følge de gamle skikkene til apostlene, eller følge en annen kalender som Romerkirken kom med? Colman var ikke i tvil om hvor han sto i sakens anledning. Han holdt seg til den tradisjonen apostelen Johannes hadde lært dem.
Utfallet kjenner vi: Den romersk-katolske kirken vant frem med sitt syn.
Den hellige Colman var skuffet. Colman ville ikke lenger være en del av et kongerike som sviktet apostelen Johannes, Columba. Aidan og Finian og sammen med 30 andre munker pakket de sammen sine saker og forlot Lindisfarne. De som ble igjen i kommuniteten på Iona var enten for gamle eller syke til å reise. Den nye kommuniteten ble senere delt i to på grunn av vekst.
Hva kan vi lære av dette? Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - blir vi satt på valg, og det vi velger har sin pris. Velger jeg det som vi har levd med siden vi kom til tro eller gir jeg etter for tidsånden? Skal Bibelen være rettesnor for liv og lære? Av og til kan et slik valg innebære at man må bryte opp, når det øvrige fellesskapet velger en annen vei og en annen kurs. Da kan man miste alt og likevel vinne alt.
Valgene er våre.
