Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 4

Her er fjerde og siste del av John Fransham's artikkel om viktigheten av å bekjenne synd:

"Min kone og jeg har bygget vårt ekteskap på vår trang til å følge Kristus over alt annet. Vi har sviktet dette kallet mange ganger, men like mange ganger har vi erfart at ved å bekjenne våre synder åpent til en annen har vi funnet en djupere enhet og kjærlighet og vi er i stand til å hjelpe hverandre. Det er åpenbart at det å ha hemmeligheter for min kone - særlig de som handler om fristelser og synder - vil ødelegge vårt ekteskap.

Er ikke det samme også sant for en gruppe av troende? Hvis vi lengter etter fred og enhet i vårt fellesskap må vi bli sårbare og omvende oss hvis nødvendig, slik at gjennom Kristi autoritet vi kan bli fullstendig tilgitt. Da vil vi komme nærmere Jesus og hverandre. 1.Johannesbrev er så skarpt som det er håpefullt:

"Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre." (1.Joh 1,6-7a)

Endelig, kanskje vi vegrer oss fordi vi vet instinktivt at Kristus også ønsker at vi skal forandre måten vi lever på. Han gjør alle ting nye, men Han befaler oss også til "gå bort og synd ikke mer" og å "selge alt vi har og gi det til de fattige, kom så og følg meg". Vi kan se dette i historien om pinsefesten, hvor de tre tusen som ble døpt forandret deres liv og viste omvendelsens frukt:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse." (Apg 2,42-47)

Er vi rede til med glede å akseptere den ydmyke veien Jesus gikk fra krybben til korset? La oss ikke holde oss tilbake fra dette. Vi er tilbudt den gaven som en ren samvittighet er som kan hjelpe oss å forbli på lysets og håpets vei. Enda mer - gjennom Guds omvendelses og tilgivelses gave vil vi erfare sant fellesskap med de troende og fullendelsen av Jesu lengsel om å samle kirken. Kanskje er det dette det menes når Jesus sier: "For Guds rike er midt iblant dere."

Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 3

Her følger tredje del av John Fransham's artikkel om nødvendigheten av å bekjenne sine synder:

Syndsbekjennelse er ikke enkelt fordi det betyr at man blir sårbar overfor hverandre, for å kunne få hjelp. I en verden som idylliserer individuelle oppnåelser og forakter svakhet, betyr det å vedkjenne seg sine synder og si: Tilgi meg, at man ikke blir populær. Så er det jo en fare for baktalelse som raskt kan spre seg, spesielt i tette kristne grupper. Men dette kan også bli en unnskyldning. Det vi sannsynligvis frykter mest er en såret stolthet. Selv-rettferdig stolthet kan også bli en måte å forskanse seg på selv blant de mest gudfryktige kristne, selv om Saligprisningene tydelig peker på en ydmyk vei. Det er en sterk trang i oss etter å holde en god fasade overfor vår ektefelle eller venner. Så lenge vi opprettholder denne urealistiske åndelige fasaden, vil det bare føre til at vi vil bære flere byrder og bli mer isolerte.

Men det trenger ikke å være slik. Vi trenger å bygge opp en ny tillit basert på en felles hensikt.

(fortsettes)

Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 2

John Fransham fortsetter sin artikkel med å sitere Dietrich Bonhoeffer (bildet):

"Dietrich Bonhoeffer sa: 'Når vi bekjenner konkrete synder dør den gamle mannen en smertefull, skammelig død foran øynene til denne bror. Fordi denne ydmykelsen er så hard, fortsetter vårt opplegg med å unngå å bekjenne den. Men det er i den djupe mentale og fysiske smerten foran en bror vi erfarer vår redning og frelse.'

Hvis kirken ikke lenger vedkjenner seg synd og ikke lenger arbeider for å overvinne den, vil autoriteten som er gitt av Kristus til å løse og binde forbli ubrukt. Nåde og nytt liv forkynnes kanskje hver søndag, men tragisk nok forhindres menneskene fra å finne en fullstendig frihet fra synd.

Lik den lamme mannen som beskrives i Matt 9, lider vi også av en form for lidelse, sykdom eller skrøpelighet. Men når Jesus møter oss ser Han først vårt behov for syndernes forlatelse. Hvordan kan vi i dag komme til Jesus og åpne våre hjerter til Hans dom og Hans miskunnhet?

Jakobs brev gir oss en tydelig veilednig:

"Er det noen blant dere som lider? Da skal han be. Er noen glade til sinns? Da skal han synge lovsanger. Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. 15 Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye." (Jak 5,13-16)

(fortsettes)

Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 1

John Fransham (bildet), tar i en nylig publisert artikkel i tidsskriftet The Plough opp spørsmålet om bekjennelse av synd er nødvendig, for å få tilgivelse. Fransham arbeider med tenåringer og deres familier, og har gjort det i flere tiår. Han har besøkt noen av verdens vanskeligste konfliktområder, som Nord-Irland, Cuba, Israel og Thailand for å bringe forsoning og håp. John Fransham, som er far til seks, og bestefar, er tilsluttet den anabaptistiske kommuniteten, Bruderhof. Her er en oversettelse av artikkelen i The Plough:

Nylig sendte våre kommuniteter ut ektepar til ulike byer for å finne menn og kvinner som søker Guds rike. I forbindelse med forberedelsene til denne reisen leste vi Misjonsbefalingen som Kristus gav sine etterfølgere:

"Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag ..." (Luk 24,46-47)

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,19-20)

Vi leste også Matt 18,18 hvor Jesus gir åndelig autoritet over syndens makt til sine etterfølgere: "Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen."

Nå har flere uker gått og våre utsendinger er blitt ønsket velkommen av mennesker med ulik bakgrunn som aktivt søker Guds ledelse. Dette har vært forfriskende og inspirerende. Men det å samtale om syndernes forlatelse, har skapt blandede følelser: 'Må jeg bekjenne mine synder til en venn eller pastor for å kunne bli tilgitt?' 'Er ikke Guds nåde tilstrekkelig?'

Jeg har ofte hørt at gjennom Guds grenseløse nåde er vi tilgitt enten vi bekjenner det for noen eller ikke. Jeg mener at dette er et falskt evangelium. Synd er noe som er gjort i det skjulte. Hvis vi bekjenner det til Gud alene (som kjenner disse syndene allerede) så kan vi ikke erfare fullstendig frihet fra ondskapens makt i våre liv.

(fortsettes)