Mange historikere mener at vedtakene fra dette hva kirkemøtet er et av kirkehistoriens mesterstykker i hva vi kan kalle økumenisk kompromiss.
Det er den khalkedonske definisjonen av det kristologiske dogmet som til slutt lyktes med å forene de forskjellige teologene fra Antiokia, Alexandria og Rom. Og mye av æren har pave Leo som som kom med de forløsende ordene:
"... bekjenner til alle samstemmig: den ène og samme Sønn, vår Herre Jesus Kristus, fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og ett legeme, etter sin guddom vesensett (homousios) med Faderen, etter sin menneskelighet vesensett (homousios) med oss, lik oss i alt uten synden ... født av jomfru Maria, Guds mor ... som erkjennes i to naturer, uten sammenblading og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse. Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver natur bevares i sin egenart, og begge går sammen til en prosôpon (person) og èn hypostase ..."
Denne uttalelsen kommer kommer altså som en frukt av det fjerde økumeniske kirkemøtet.
Men kirkemøtene ble likevel ikke så samlende som man skulle ha ønsket. Vi snakker om Det store skisma i 1054, men før den tid skjer det også en del andre splittelser i Kirken. Mer om dette i neste artikkel.
(fortsettes)