Biskop Hilarius kjempet for den overleverte apostoliske troen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle kirkefedrene fra 300-tallet: Hilarius av Poitiers (317-367).

Hilarius vokste opp i et hjem hvor man ikke bekjente den kristne troen. Vi kjenner lite til hans barndom, men det er tydelig at han bar på en inderlig søken etter sannheten. Han kom til tro ved å lese Bibelen og ble døpt på bekjennelsen av sin tro sammen med sin kone og sin datter.

I år 353 blir han viet til biskop av Poitiers i Frankrike. Det skjer i en opprivende tid for kirken. Kampen mot arianismen var hard. Arianismen var en teologisk lære som har sin bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius, som levde ca 260-336. Ifølge arianismen er Sønnen et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig.

Hilarius var motstander av denne vranglæren, og gav tydelig uttrykk for det. Det førte til at keiseren forviste ham fra Poitiers i perioden 356-359. I eksil i landskapet Frygia skrev Hilarius sitt mest betydningsfulle verk. En bok om Treenigheten.

Biskop Hilarius var en tydelig forsvarer av den overleverte apostoliske troen. Gjennom sin bibelkunnskap og forståelse for de brytningene som oppstod i forbindelse med det nikenske kirkemøtet, spilte Hilarius en helt avgjørende rolle i formingen av den teologiske tenkningen i vest. En av hans elever, og som skulle lære mye av biskop Hilarius, var Martin av Tours. Før sin død oppmuntret Hilarius Martin, som senere skulle bli biskop av Tours i Frankrike, til å grunnlegge et kloster i stiftet Ligugé. Martin av Tours skulle bli en av de største inspiratorene til den monastiske bevegelsen blant kelterne, hvorfra vi har vår norske kristenarv.

Mot slutten av sitt liv skrev biskop Hilarius en kommentar til Salmenes bok.

Hans minnedag er 13. januar

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 7

Det imaginære huset apostelen Johannes bygde kom til Britannia gjennom hellige Ninian som jeg skrev om i forrige artikkel. Disse hvite husene var virkelig bønnens hus i ordets rette forstand. Bønnealtere for land og folk. Og bønneilden ble spredt. Walisiske kristne som studerte ved det åndelige akademiet i Whithorn ble så inspirert av det de så og opplevde at de tok med seg visjonen om bønnehusene med seg hjem.

'Ty Gwyn' er det walisiske ordet for 'hvit' eller 'velsignet hus'. Man antar at det fantes like bønnehus spredt over hele Wales, fra nord til sør. Biskop Rhygyfarch skrev en bok om den hellige David, som er nasjonalhelgen for Wales, og forteller at denne David var en kontemplativ asket som levde mer som eremittene i Egypt. Men han elsket også mennesker, og de mange kirkene han bygget var mer lik små kommuniteter hvor bedende mennesker bodde og hvor disse bønnens menn og kvinner dro omsorg for mennesker i nød.

Disse kommunitetene ble kalt 'Tyddewi', walisisk for 'Davids hus', som selvsagt var en referanse til den hellige David, men også et sterkt symbol for ordene fra Apostlenes gjerninger 15,15-16:

"Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny..."

Davids tabernakel eller 'hytte' var jo et bønnens hus.

Noen av de walisiske bønnehusene og kommunitetene var også direkte inspirert av Martin av Tours. Noen også av ørkenfedrene og ørkenmødrene fra Egypt og Syria. En av de viktigste romersk-walisiske familiene hadde sine familierøtter fra den romerske generalen Maximus som giftet seg med den britiske prinsessen Helena. Han etablerte sin familie i Treves. Her møtte familien Martin av Tours som skulle øve en stor innflytelse på familien. Ikke minst på deres sønn, Publicus. Når faren døde slo familien seg ned i Wales og etablerte seg i et gammelt romersk fort - Llanbeblig. Her etablertes det en monastisk celle, kanskje den første av i alt 500 slike små monastiske kommuniteter. Noen av disse ble senere til store klostre.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt walisisk kulturlandskap.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie - del 6

Bønnehuset til Martin av Tours ble kalt 'Mar-moutier' eller 'muintir' som best kan oversettes 'storfamilien' eller 'kommuniteten' - et fellesskap hvor alle delte alt - slik urkirken praktiserte det. Fra tid til annen etablerte de 12 disiplene til Martin andre 'muintir'. En av disse var hellige Ninian. Det var gjennom Ninian at 'huset Johannes bygde' kom til de keltiske områdene.

Tretten år etter at Martin av Tours døde, forlot den siste romerske hæravdelingen Britannia. Nå tok det keltiske aristokratiet over. Ninian hadde sannsynligvis vært elev ved en skole i Carlisle, som var grunnlagt av romerne. Han dro til Rom for å få sin presteutdannelse og bli ordinert til prest. På hjemveien stanset han i Marmoutier - som også var navnet på den etter hvert så berømte skolen til biskop Martin. Det var her, i dette bønnens miljø, at Ninian fikk visjonen om å bygge en lignende 'muintir' i den samme monastiske og bedende ånd i sitt hjemland.

Disse små kommunitetene som hellige Ninian grunnla bestod av en lærer og hans disipler. Dette var ikke noe nytt og annerledes for kelterne, for de var vant med sine klaner. Den romerske måten å styre på gjennom et imperium var helt fremmed for dem.

Utvilsomt krysset Ninian over til Solway Firth med båt og etablerte en 'munintir' der. Han skaffet til veie en eiendom som fikk navnet Isle of Whithorn. Huset han bygget fikk navnet 'Candida Casa'. Dette er en oversettelse av Martin's hus som jeg nevnte fikk navnet 'Det skinnende hvite huset'.

Hvert nytt sted Ninian etablerte sin virkesomhet ble det bygget små hvite hus. Først som en vanlig celle hvor en munk bosatte seg, for så å bli utvidet. Her ble det etablert en daglig bønnerytme, og beboerne rundt ble invitert til å komme til gudstjenester på søndager for å høre evangeliet opplest og for å be. Blant annet ble det etablert en dagsrytme hvor man kom sammen for å be klokken 12.00

Billedtekst: Hellige Ninians kapell med det hvite huset, kjent som den første kristne kirke bygget i Skottland.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.

Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem

Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)

For Guds trone dag og natt, del 3

Flere steder i Den Hellige Skrift kan vi lese om at Guds herlighet skal fylle jorden. Som hos profeten Habakkuk:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14)

Opp gjennom kirkens historie har vi sett hvordan Gud har gjestet enkelte steder, og fylt dem med sin herlighet. Disse stedene er blitt som små himmelriker på jord, hvor Guds manifesterte nærvær kan kjennes og oppleves. Kelterne snakket slik steder som 'thin places" - hvor himmel og jord møtes, og hvor det bare er en flortynn hinne som skiller det himmelske fra det jordiske. Vi snakker om steder som er blitt innbedt.

Det er en forbindelse mellom disse stedene som Gud på en helt spesiell måte gjester med sitt manifesterte nærvær, og menn og kvinner som våker i bønn dag og natt. Som kristne er vi bærere av Den Hellige Ånd. Apostelen Paulus uttrykte det slik: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (1.Kor 6,19-20)

Ireneus, den utrettelige forsvareren av den tro som ble overlevert apostlene og som var biskop av Lyon i det sørlige Frankrike, sa det slik ved en anledning:

"Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Ireneus levde i årene mellom 130 og 200. Han var greker av fødsel, født i en kristen familie i Lille-Asia, mest sannsynlig i byen Smyrna. I et brev forteller han hvordan han som ung ofte lyttet til Polykarp, lederen for menigheten i Smyrna. Denne Polykarp hadde vært disippel av apostelen Johannes, og etterlot uutslettelige inntrykk i den unge Ireneus. Ved Polykarps føtter møtte han sitt livskall.

Denne Ireneus ble så en inspirasjon for andre, blant annet for Martin av Tours.

Rundt år 371 ble denne Martin mot sin vilje utnevnt til biskop av Tours i Frankrike. Men det var ikke Martins ønske. Hans djupe lengsel handlet om å be. Derfor fikk han bygget seg en liten hytte syv kilometer fra Tours hvor han kunne trekke seg tilbake for å be.

Men han ble ikke her lenge alene. Snart hadde 80 menn sluttet seg til for å be sammen med ham. Og rundt Martin ble det bygget små monastiske kommuniteter, kommuniteter som har inspirert lignende bedende fellesskap i dag. Dette skjedde 200 år før ordet "kloster" kom i bruk. Disse 80 mennene ble av Martin satt inn i en fulltidstjeneste i bønn og lovprisning. Dag og natt. Og Guds herlighet gjestet Tours.

(fortsettes)

Dette er del tre av en serie som handler om å leve for Guds ansikt og i Hans nærhet. Første del ble publisert tirsdag 30. august, mens andre del ble publisert onsdag 31.august. 

Johannes - den disippel Jesus elsket, og de som fulgte i hans spor, del 2

Den første artikkelen om apostelen Johannes og hans disipler ble publisert 3. juni. Her følger fortsettelsen:

I det andre århundre oppstod det en livskraftig kristen kommunitet i byen Lyon i Gallia. Så langt man kan se er det mye som tyder på at dette fellesskapet ble grunnlagt av evangelister fra det område hvor apostelen Johannes virket. Vi kjenner navnet på kommunitetens leder: Pontius. Det er også sannsynlig at denne Pontius kjente apostelen Johannes. I år 177 led Pontius martyrdøden, og året etter ble Ireneus (ikonet til venstre) leder.

I sin ungdom hadde denne Ireneus sittet ved Polykarps føtter, og vi vet at Polykarp var en nær venn av apostelen Johannes. Det skal ha vært Johannes som utpekte Polykarp til leder av den kristne forsamlingen i Smyrna.

Polykarp gjengav fra sine samtaler med Johannes, og han siterte fra brevene Johannes hadde skrevet. Jeg tror også at noe av den store og inderlige kjærligheten som Johannes hadde til Jesus må ha smittet over på Polykarp. Da Polykarp skulle lide martyrdøden i år 155, svarte han da han ble truet med å bli brent på bålet: "I 86 år har jeg tjent Ham, og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?"

Ireneus vet vi, dro til Rom, for å studere. Her ble han så ordinert. Han etterlot seg et stort og omfattende forfatterskap. I hele 22 år var han leder for menigheten i Lyon. Han var den første som gav uttrykk for troen på Treenigheten. Dette ser vi av hans skrift "Bevis for den apostoliske forkynnelsen." Jeg har omtalt dette skriftet på bloggen ved en tidligere anledning, og nøler ikke med å si at om man virkelig seriøst vil sette seg inn i hva den apostoliske læren går ut på, kan man ikke unngå å lese dette skriftet. Artos forlag i Sverige gav det ut i 2007. (Irenaeus: Bevis för den apostoliska förkunnelsen. ISBN 978-91-7580-362-3) Det var også Ireneus som, grepet av inkarnasjonens under, sier: "Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Menigheten i Lyon må ha vært det viktigste sentrum for menighetene i Gallia, og har hatt forbindelse til den keltiske utkanten av det romerske riket. Arven etter denne kristne forsamlingen ble ført videre gjennom mennesker som Hilarius, som i år 353 ble biskop i Poitiers og ikke minst gjennom Martin som grunnla en kristen kommunitet i Tours. (Ikonet til høyre forestiller Martin av Tours).

Kommuniteten Martin av Tours ledet påvirket også mange fra De britiske øyene.

(fortsettes)