Radikal kristen tro i Hitlers Tyskland, del 1

Jeg har fortsatt lesningen av Emmy Arnolds bok: "Torches Together", om radikal kristendom i Hitlers Tyskland. Og det virkelig radikalt kristent liv vi møter her, og det er også spennende selvopplevd historie. Jeg leser denne boken parallellt med Gregory A. Boyds bok: "The myth of a Christian Nation." For dette har sammenheng. Den spede begynnelsen til det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, begynte i byen Sannerz, delstaten Hessen i Tyskland. Hit flyttet Emmy sammen med sin mann Arnold, etter å ha mottatt 30.000 tyske mark fra deres venn Kurt Wörmann. Pengene var gitt i den hensikt å grunnlegge et ”urkristent forsamlingsfellesskap.” For disse pengene fikk de leid et hus, fire kyr, flere geiter og høner. Årstallet: 1920.

Allerede fra begynnelsen av fikk de mange gjester. De fleste av dem fikk sove på halm på låvene til bøndene i nærheten. Klokken seks hver morgen kom de sammen rundt det åpne ildstedet på kjøkkenet, der havregrøten godgjorde seg. De brukte å sitte der i stillhet og lytte, alle de som hadde blitt enige om å bygge et nært fellesskap sammen. I tillegg kom de mange sommergjestene. ”En mektig ånd av forventning levde i oss. Ja, det synes for oss som om Riket kunne bryte inn hvilken dag som helst! Vi visste ikke hva neste dag skulle føre med seg,” skriver Emmy Arnold.

Det lille fellesskapet begynte så smått med å utgi bøker. I tillegg kom det daglige arbeidet med selve husdyrene, litt kontorarbeid, oppdragelsen av barna og det daglige huslige arbeidet. ”Det som var spesielt viktig for oss var: enkelhet og fattigdom for Kristi skyld. Hvordan kunne vi, som ville tjene i kjærlighet og ta del i menneskenes lidelser i disse etterkrigsårene, fortsatt beholde noe for oss selv? Derfor hadde vi allting felles og gav bort alt vi hadde til brødrene,” skriver Emmy Arnold.

Noe annet som var særdeles viktig for dette fellesskapet var kyskhet, hvert individs renhet og ekteskapet som et symbol på Guds enhet med forsamlingen. ”Vi var fullt ut inneforstått med at dette var mulig bare gjennom tro på Kristus og gjennom å overgi oss selv til Ham. Det var en fryd for oss å få del i dette,” skriver Emmy.

På vinteren var det ikke mange gjestene som kom, noe som gjorde det mulig for dem å komme sammen for en dyp, indre samling. Men så snart våren kom, allerede i mars, begynte mange gjester å komme. Ungdom, som vandret i de vakre bygdene for å oppleve naturen, kom på besøk. Den første sommeren hadde de faktisk 2000 gjester, som stanset for minst en natt. Blant disse var det studenter, medlemmer av den kristne ungdomsbevegelsen i Tyskland, anarkister og ateister. Nesten alle av disse var opptatt av fellesskapsbygging. ”Vi pleide å samtale med disse til sene kvelden, ja noen ganger også helt til morgenen grydde. Mange ganger ble argumentene hissige, men vanligvis kunne vi slutte i harmoni,” skriver Emmy Arnold og fortsetter:

”Det fantes øyeblikk i våre sammenkomster, når noe kom til oss, noe som ikke kom fra oss eller fra de menneskene som besøkte oss. Dette gjaldt spesielt når vi hadde besøkende som hadde flere problemer enn de fleste, eller var plaget av demoniske makter. Ved et tilfelle uttalte Eberhard følgende:

Blant oss, som levde i sammen og blant dem som kom for å delta, kom Den Hellige Ånd i våre samlinger og vi kjente oss ansikt til ansikt med Guds nærvær. Rommene i Sannerz var under denne tiden fylt med en kraft som ikke stammet fra oss som levde der og heller ikke fra de som var våre gjester; det var en kraft fra Gud som besøkte oss. En usynlig makt omgav oss. På denne måten kunne vi forstå pinsen som Åndens brusende vind, som kom til den forventningsfulle forsamlingen. Dette underbare mysterium skapte kirken.”

Bildene viser felleskapshuset til Bruderhof i Sannerz og en sammenkomst for det anabaptistiske fellesskapet ute i det fri.
(fortsettes)

Gudsfrykt, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på begrepet "gudsfrykt" i Den gamle pakt. I den nye pakt er hele begrepet bestemt av en ærefrykt som er preget av to ting: en skjelvende beven for og en ydmyk kjærlighet til Herren. Begge deler har sin bakgrunn i både Guds brennende vrede mot synden og av Hans kjærlighet til syndere på grunn av Jesu Kristi verk på Golgata kors. Begrepet gudsfrykt forsvinner altså ikke i den nye pakt. Den skal være der, men det er en stor forskjell, og det er korset. Mennesket under Loven er i sitt forhold til Gud preget av en trellefrykt for Guds vrede og dom. Men tilgivelse for syndene, som gis av bare nåde i Jesus, skjenker oss en annen form for gudsfrykt, nemlig barnekårets gudsfrykt.

"Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd som barna har, den som gjør at vi roper Abba Far!" (Rom 8,15)

Gud har forsonet seg med oss i Kristus, og det gir Barnekårets ånd som gjør at vi kan tiltale Gud som vår Pappa. "For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død." (Rom 5,10) "Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg." (Kol 1,22)

Men vårt nye testamente lærer oss også at en kristen vil hele livet ha en skjelvende beven for Gud. Gud er jo Gud, hellig og allmektig. Derfor står det å lese i Fil 2,12: "Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær der enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt."

Tanken på Guds kommende dom, skaper også denne ærefrykt for Gud. "For vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, både det gode og det onde. Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker." (2.Kor 5,10-11) Apostelen Peter er inne på det samme: "Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede." (1.Pet 1,17) Og det samme finner vi hos Hebreerbrevets forfatter: "Vi kjenner jo ham som har sagt: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud." (Hebr 10,30-31) "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

Vi ser konsekvensene av manglende gudsfrykt i historien om Ananias og Saffira i Apgj 5,1-11, om disse to som lyver for Den Hellige Ånd, og dør. Etter at de begge er begravet, står det: "Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt." (v.11)

Ærefrykt for Gud var kjennetegnet på den første menighet: "Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den Hellige Ånd." (Apgj 9,31)

Jeg tror dette siste verset er forklaringen på hvorfor vi ikke opplever så mye vekst i våre menigheter. De mangler ærefrykt for den hellige Gud. Enkelte møter er preget av en uærbødighet som gjør at man spotter Guds hellige Ånd.

Krig, anti-militarisme og Guds rike, del 2

Dr. Gregory A. Boyd (bildet) er pastoren som mistet 1000 medlemmer i kirken han betjener, Woodland Hills Church i St. Paul i Minnesota, fordi han våget å røre ved et meget kontroversielt emne, i en serie prekener kalt ”Sverdets kongedømme.” Pastor Boyd mener at iveren etter politisk makt ødelegger kirken. Ja, han går så langt som å si at å blande Guds rike sammen med denne verdens rike er avgudsdyrkelse og at denne sammenblandingen får alvorlige følger for Kristi kirke og for Guds rikes vekst. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig i denne påstanden.

Det hele begynte i april 2004, noen måneder før det amerikanske valget. I likhet med mange evangelikale pastorer hadde han følt et betydelig press fra et en gruppe med konservative politikere, fra noen religiøse organisasjoner og fra en gruppe i hans egen menighet, om å ”hjelpe” sin forsamling til å stemme på de rette kandidatene, og for den ”rette posisjonen”. Pastor Boyd ble bedt om å dele ut løpesedler, skape oppmerksomhet om ulike politiske sammenkomster og få medlemmene av menigheten til å skrive under på opprop. Enkelte av medlemmene ble irriterte over at pastor Boyd nølte med å gjøre dette.

I stedet startet han på en undervisningsserie, hvor han forsøkte å forklare hvorfor kirken ikke skulle delta i det økende hylekoret av høyrevridd politisk aktivitet. Pastor Boyd bestemte seg også for at dette var en god anledning til å påpeke faren ved å knytte den kristne tro med et bestemt politisk standpunkt, enten det nå var konservativt eller liberalt.

Responsen på denne undervisningsserien overrasket pastor Boyd. Aldri før hadde han fått så mange positive tilbakemeldinger. Enkelte til og med gråt, og fortalte at de hadde følt seg helt utenfor det evangeliske fellesskapet fordi de ikke holdt seg til den konservative partilinjen. Andre kunne fortelle at deres øyne var blitt åpnet og de hadde fått se hvordan de hadde tillatt en politisk og nasjonal agenda å formørke deres visjon av skjønnheten i Guds rike.

Men aldri før hadde pastor Boyd opplevd en slik intens negativ tilbakemelding. Han følte det som om han virkelig hadde stukket hånden inn i et vepsebol. Undervisningsserien resulterte altså i at ca 20 prosent av medlemmene rett og slett forsvant!

Årsaken til disse sterke reaksjonene mener pastor Boyd skyldes at en betydelig antall evangelikale kristne i USA er skyldig i nasjonalistisk og politisk avgudsdyrkelse!

”I en skremmende grad, mener jeg, evangelikale kristne blander Guds rike sammen med en foretrukket versjon av denne verden, enten det dreier seg om våre nasjonale interesser, et spesielt styresett, eller et spesielt politisk program. I stedet for å fokusere på vår forståelse av Guds rike og personen Jesus – som for øvrig, aldri tillot seg selv å bli trukket inn i den poltiske debatten i sin samtid – tror jeg mange av oss amerikanske evangelikale har tillatt at vår forståelse av Guds rike har blitt forurenset av politiske idealer, agendaer og temaer.” (Gregory A. Boyd: The Myth of a Christian Nation. Zondervan 2005, side 11)

Pastor Gregory Boyd tar et kraftig oppgjør med det han kaller “myten om den kristne nasjonen”, og i særdeleshet USA som en spesielt utvalgt nasjon. Boyd sier rett ut at Gud nødvendigvis slett ikke er på Amerikas side.

Betyr dette at pastor Boyd ikke er imot abort, homoseksuell adferd, er for det kristne ekteskapet, og at han er en liberaler som kompromisser, upatriotisk og redd for å ta et skikkelig standpunkt? Nei, slett ikke. Men han er overbevist om at som kristne skal vi ikke leve etter verdens prinsipper, men etter Guds rikes prinsipper. Jeg skal komme tilbake til pastor Boyds syn på dette i senere artikler. Det er tydelig at pastor Boyd er påvirket av anabaptistene, som var og er veldig tydelige på skillet mellom kirke og stat og som står for et ikke-voldelig alternativ til militarismen.

For å gjenta ordene jeg siterte fra Joh 18,36: ”Jesus svarte: Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene.”

Jeg nevnte Eberhard Arnold i går, en av grunnleggerne av det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof. I forbindelse med en konferanse i 1919 som den kristne studentbevegelsen i Tyskland holdt var det viktigste samtaleemnet dette: ”Hva er en kristens innstilling til krig og revolusjon? Kan en kristen være soldat?” Eberhard Arnolds svar var et tydelig nei. I et referat fra denne konferansen heter det:

”Eberhard Arnold erkjenner nødvendigheten av den nye fødselen og at denne hører til den kristne forkynnelsen. Jesus erkjente statens autoritet, men Han talte om Guds rike som noe helt annerledes. Den kristne må være et uavbrutt korrektiv til staten – en samvittighet for staten og dens lovstiftende organ, en surdeig, en fremmed kropp i betydningen en større verdi; men han kan ikke være soldat eller politisjef. Det er vår oppgave i ord og i handling å bære vitnesbyrd og se til at ingen ting i Jesu ord blir uklart, Vi må lyde Gud mer enn mennesker. Vi må være et korrektiv i denne verden.”

Vi skal i neste artikkel se litt nærmere på forskjellen mellom Guds rike og denne verdens riker, eller verden som er det begrepet Bibelen benytter.

Krig, anti-militarisme og Guds rike, del 1

Jeg har skrevet om Eberhard Arnold ved flere anledninger. Sammen med sin hustru Emmy og hennes søster Else, grunnla de det som skulle bli det anabaptistiske fellesskapet, Bruderhof. I går leste jeg mer i Emmy Arnolds biografi: Torches together, og det som spesielt fanget min oppmerksomhet var Emmy Arnolds beskrivelse av hvordan de opplevde den første verdenskrigs brutalitet og konflikten mellom kristne i deres syn på såkalt ”rettferdig krig”. Finnes det noe slikt som ”rettferdig krig”, i det hele tatt? Er det riktig av kristne å avtjene verneplikt? At dette jeg leste, virket så sterkt på meg, har nok sammenheng med en annen bok jeg leser for tiden, som virkelig har grepet meg, nemlig: The Myth of a Christian Nation av Gregory A. Boyd. Boken fikk jeg av min venn Tore Lende. Nå skal jeg ikke kommentere innholdet i den sistnevnte ennå. Jeg er ikke kommet så veldig langt, men det jeg leser kan karakteriseres med kun ett ord: rystende! Og da mener jeg ikke negativt. Boken har åpnet mine øyne. Åpnet dem for å se Guds rike på nytt! Men mer om dette senere. La meg legge et grunnlag for det jeg skal skrive om denne boken, med å henvise til det jeg leste i går i Emmy Arnolds biografi.

Men la meg aller først begynne det hele med å sitere Jesu egne ord, som er viktige å få med seg i nettopp denne sammenhengen her: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18,36) Dette ordet er oversatt slik i den nye reviderte oversettelsen av 2005: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden.”

Eberhard Arnold ble alvorlig syk rett før utbruddet av 1. verdenskrig. Han ble rammet av tuberkulose i strupehodet og lungene. Sammen med familien bodde han i en liten alpehytte i fjellene i Sør-Tyrol. Her studerte de noen av anabaptistenes skrifter, bøker både av Hans Denck og Balthasar Hübmaier, og her skrev han de første kapitlene til sin bok ”Innenland”. Eberhard Arnold ble snart kalt ut for å tjenestegjøre i de tyske reservestyrkene, men ble raskt erklært stridsudyktig på grunn av sin dårlige helse.

Emmy Arnold forteller om alle transportene av sårede soldater de ser på sin reise fra de Sør-Tyroliske fjellene og til deres hjem. Og om alle soldatene på vei mot fronten. ”Overalt snakket ingen om noe annet enn krigen. Og det med stor entusiasme. ’Tyskland er omringet av fiender på alle kanter. Vi må kjempe for vår rettferdige sak, dø for den og holde ut til vi seirer!’ Dette var vårt umiddelbare inntrykk,” skriver hun. Men hun forteller også at Eberhard så det annerledes. ”Han så det ikke i et slikt rosenrødt lys. Vi var selv av annen mening, når vi så oss omkring i de kristne kretser, som vi sto nær. Fedre, brødre og sønner var ved fronten. ’Hva kan vi annet enn å følge med i den allmenne opinionen, kjempe for den store og rettferdige tyske saken og be om seier.’ Dette var den allmenne meningen. Hvor var den tro, en gang så sterk i de kretsene som hadde stått oss så nær, - at troens fellesskap stod høyt over den patriotiske kjærligheten til ens eget land? Hatet mot England var særskilt sterkt, selv blant dem som hadde opplevd Kristus. ’Vi er tyske kristne, og Gud skal gi oss seier. Måtte Gud straffe England.”

Disse synspunktene opptok Emmy og Eberhard Arnold mye. De hadde nå leid seg et lite hus i skogen og Eberhard skrev på boken ”Innenland”, med undertittelen: Krigen – en utfordring til vårt indre liv.” Enkelte, selv de som kalte seg kristne, sa til ham: ”Herr doktor, vi er i krig. Vi har ikke tid for det indre livet!” Til tross for sin sykdom foretok Eberhard Arnold flere reiser, holdt møter og innbød folk til tro i den alvorlige tiden de levde i. Han talte mot den rådende krigsånden.

Det er også gripende å lese hvordan Eberhard Arnold besøker de mange skadde på sykehusene. Han lytter til deres hjerteskjærende historier. Ikke minst deres plagede samvittigheter, og om hele krigsatmosfæren med dens skjendigheter.

I forbindelse med de siste krigsårene ble samvittighetens røst mer og mer merkbar. ”Er det mulig for en kristen, ja for noe menneske å ta del i dette massemord?” ”Finnes det rettferdighet på jorden?” Når til sist alt håp om seier var ute, dette håp som hadde holdt folket oppe, var skrinnlagt, tok en stor bedrøvelse, håpløshet og fortvilelse tak i massene. Emmy kan huske folk som sto og ropte: ”Dette er slutten for oss!” ”Jeg skal aldri glemme de endeløse kolonnene av grå, skjeggete, dypt bedrøvede soldater, som dro forbi vårt hus de dagene… De kom hjem etter fire år i frontlinjene. Ingen våget å si et ord. Sorg, dessillusjon og frykt for fremtiden kunne leses i alles ansikter.”

Emmy og Eberhard Arnold reiser særdeles viktige spørsmål. Er det mulig for en kristen å bære våpen? Gå i krig? Finnes det noe i det hele tatt som kan forsvare krig? Og finnes det noe som kan kalles ”rettferdig krig”? Hvor kommer Bergprekenen inn? Er den relevant for oss i dag?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Kommende dagers bloggartikler vil drøfte disse spørsmålene i lys av Guds ord. Det er livsnødvendig at vi får tak i hva Bibelen har å si om dette.

Det lille bildet er av Eberhard Arnold.

(fortesettes)

Elsker jeg Jesus i dag? Da gjør jeg som Hans ord sier

I det jeg våknet i dag morges, hørte jeg disse ordene, like tydelig, som om noen skulle ha sagt dem høyt i rommet: "Elsker du Meg?" Jeg visste med en gang at disse ordene siktet til Joh 21, som jeg stadig vender tilbake til i min stille stund, hvor Jesus spør Simeon Peter, om Peter elsker Ham. For når alt kommer til alt, så er det dette det hele dreier seg om for en som ønsker å følge Jesus, om vi virkelig elsker HAM! Om Jesus virkelig er vårt ett og alt, eller om det er andre ting som er viktigere. Hva betyr det å elske Jesus? I går leste jeg på nytt disse ordene: "Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham, og åpenbare meg for ham." (Joh 14,21) Og som om ikke dette var nok, sier Jesus videre: "Den som elsker meg vil holde fast ved mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord." (Joh 14,23-24a) Først ble jeg overveldet av dette: "og VI skal komme og BO hos ham." Åja, det vil jeg så gjerne! Tenk at Gud Fader, og Hans Sønn, vil komme å bo sammen med meg! Men dette er altså knyttet opp til spørsmålet om jeg elsker Ham, og jeg elsker Ham på den måten at jeg holder fast ved Jesu ord. Alt dette henger altså sammen. Det finnes de i dag som er villige til å kaste mye av det Jesus sa overbord. For dem gjelder ikke disse ordene lenger. De er anstøtelige, de passer ikke inn i den politiske korrektheten, de diskriminerer og er intollerante. For de som vil elske Jesus spiller ikke den politiske korrekthet noen rolle i det hele tatt. For dem er Jesus viktigere. For dem er det viktigere at Gud Fader og Sønnen vil bo hos dem, enn de skulle ha sin bolig her i verden. Jesu spørsmål er veldig direkte: Elsker DU MEG? Idag vil jeg på nytt ransake mitt hjerte for å se om jeg har en udelt kjærlighet til Jesus, eller ikke? Hva er det i mitt liv Han må gjøre noe med, for at jeg mer og mer fri skal leve sammen med Jesus?

Gudsfrykt, del 1

I forbindelse med en kommentar på bloggen min, har jeg fått et spørsmål om jeg kan definere begrepet gudsfrykt. Spørsmålet er svært viktig. Og betimelig at det også stilles nå, i og med at det debatteres nokså flittig om synet på anstendighet og bluferdighet.

La meg slå fast med det samme at gudsfrykt er et vesentlig trekk ved det bibelske Gudsforholdet, både i Den gamle- og den nye pakt. Det er en misforståelse at begrepet gudsfrykt bare finnes i Det gamle testamente. På den ene siden beskrives Gud som kjærlighet, jfr 1.Joh 4,8, og på den andre siden, beskrives Han som ”en fortærende ild,” jfr Hebr 12,29. Skal vi forstå hva gudsfrykt er, må vi forholde oss til hvem Gud er, Hans karakter og Hans personlighet. Vi må forstå at Gud er HELLIG!

I Det gamle testamente er det vanligste ordet for å frykte Gud verbet yàre, som har grunnbetydningen: være redd for.

Dette forklares med at Den tre ganger hellige Gud, viser sin nærhet og herlighet, i en vanhellig verden. Et slikt møte fremkaller frykt. Vi har en rekke eksempler på dette. Av plasshensyn tar jeg bare med ett, nemlig da Gud kaller Jesaja til profet. Det er også fordi dette eksemplet viser hva frykten for Gud virkelig innebar. I Jesaja 6 leser vi om reaksjonene på at Jesaja møter Den Hellige Gud. Jesaja får et syn hvor han ser Herren sitte på en høy og mektig trone: ”og slepet av hans kappe fylte templet. Serafer stod omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende. De ropte til hverandre: Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet. Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud.” (Jes 6,1-5)

Det er viktig å understreke at frykten for Gud i Den gamle pakt har ikke sin grunn i møtet med det hemmelighetsfulle, det overnaturlige og uberegnelige. Israels Gud hadde åpenbart Sitt navn, og Sin vilje gjennom Loven. Israels Gud inngir frykt for Sitt navn, fordi Han står som Den Hellige i motsetning til all synd og vanhellighet. Bare se på den reaksjonen som Jesaja får når han ser Gud i dette synet.

Når Gud har gitt de 10 bud, så leser vi: ”Hele folket var vitne til tordendrømmene, lynglimtene, lyden av hornet og røyken over fjellet. Da folket så det, skalv de og stilte seg langt unna. Så sa de til Moses: Du kan tale til oss, så skal vi høre. Men la ikke Gud tale til oss, da må vi dø. Moses sa til folket: Frykt ikke, for Gud har kommet for å prøve dere, og for at frykt for Ham skal stå for deres øyne, så dere ikke synder.” (2.Mos 20,18-20) Frykten for Herren har i seg et vesentlig moment av redsel for Herrens straffende og strenge vrede mot synden. ”Hvem kjenner styrken i Din vrede? Eller hvem kjenner Din harme slik frykten for Deg krever?” (Salme 90,11)

I 5.Mos 7,21 beskrives Gud slik: ”La deg ikke skremme av dem, for Herren din Gud er hos deg, en stor og fryktinngytende Gud.” Videre i 5.Mos 10,17: ”For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og fryktinngytende Gud, som ikke gjør forskjell på folk, og ikke tar imot bestikkelser.” Gud beskrives også som Nidkjær eller sjalu. ”For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.” (2.Mos 20,5) Og fordi Gud er nidkjær reagerer Han så sterkt på avgudsdyrkelse.

Men gudsfrykten i Den gamle pakt forenes også med åpenbaringen av Guds veldige miskunn, nåde og barmhjertighet. Dette er jo de dominerende trekkene ved Hans hellighet. ”… men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.” (5.Mos 5,10) Hele Salme 103 vitner om dette. Ta deg tid til å lese den!

De gudfryktige i Den gamle pakt er de som ved bot og tro får erfare Hans tilgivelse og forløsende makt. Og disse vil hate alt det onde. Ord 8,13 gir oss en god definisjon på denne siden av gudsfrykten: ”Frykt for Herren er å hate det onde.” Det betyr å ha den samme holdningen som Gud har mot synd. Jo mer vi studerer Guds hellighet, i Hans Ord, jo mer vil vi forstå Hans brennende hat mot synden. Gud har ingen toleranse overfor synd. Synd er noe helt motsatt av selve Hans natur.

(fortsettes)

Dødsrikets krefter skal ikke få makt over Kirken

I morgentimene i dag ble jeg sittende å tenke på noen ord av Jesus. Du finner dem i Matt 16,18: ”Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” Det er særlig den siste setningen som festet seg hos meg i dag: ”Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” Jeg ble med ett så dypt takknemlig for Kristi sanne kirke, som har stått i mot den onde, siden kirkens grunnleggelse. Tenk på alt som har reist seg mot henne, alle dødsrikets krefter som har rast, og truet med å ødelegge henne, alle stormvindene som vranglæren har ført med seg. Men hun er blitt stående. Gjennom ild og vann, storm og stille.

Det greske ordet for kirke eller menighet, ekklesia, betyr ”kalle ut fra”. Jesu Kristi kirke er en gruppe mennesker som har gitt gjensvar på Jesu kall om å komme ut fra verden og bli skilt ut for Gud som Hans spesielle folk. Kristi kall er universelt. Alle kan bli en del av Kristi kirke, hvis de ser at de er i behov av en Frelser, omvender seg fra sin synd, og adskiller seg fra synd og fra verden for å leve i tro og lydighet til Herren Jesus. På denne måten er han brakt inn i en paktsrelasjon med Gud.

Hensikten med et hvert kristent fellesskap og målet for en hver kristen er å gi Gud all ære. Hvert ord som vi ser og hver handling vi foretar oss skulle medvirke til at dette skjer. Vi gir ære til Gud når vi villig adlyder Hans Ord og avlegger vårt vitnesbyrd for andre. Våre liv kretser rundt Ham, og Jesus ønsker at Hans kirke skal være forenet i bibelsk lære og praksis. ”Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere sammen med èn munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.” (Rom 15,5-6)

Jesus vet at Hans etterfølgere trenger Kirken. Vi trenger enheten, troen og praksisen som Kirken kan gi oss, slik at vi kan ha et sundt fellesskap og oppbygge oss selv gjennom sunn undervisning. Vi mottar oppmuntring gjennom den lokale kirkens fellesskap til å motstå presset fra denne verden. Våre kristne søsken vil også hjelpe oss til å finne en god balanse i svikefulle verden. Kristus, som er hodet for Kirken, bruker hver eneste kristen til å bygge denne kirke.

Hensikten med Kirken er at den skal spre evangeliet til hele verden. Kristus trenger hver eneste en av oss til dette arbeidet. Og når mange går sammen om oppgaven, så blir det store ansvaret mindre å bære.

1. Kirken – et teokrati

”Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, gav ham til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.” (Ef 1,22-23)

Kirken består av mennesker, men styres av Gud. Kristus er kirkens hode og Kirken er Kristi kropp. ”Kristus er kirkens hode, han er frelser for sin kropp.” (Ef 5,23) ”Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.” (Kol 1,18) Jesus gav kirken den autoritet at den kan binde og løse her på jorden, og lovet den kongerikets nøkler. ”Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.” (Matt 16,19) Den Hellige Ånd leder Kirkens liv og leder Kirkens medlemmer for at Gud skal få all ære. Dette er ikke å ligne med noen jordisk organisasjon.

2. Hodet for kirken
Det er Kristus selv som har grunnlagt kirken. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” (Matt 16,18) Kirken er først og fremst Kristi egen kirke. Den er Hans kropp.

3. Den struktur som må finnes i kirken
”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen.” (Ef 2,20) ”Og det var han som gav noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere.” (Ef 4,11) Til sin kirke har Gud gitt biskoper, eldste og diakoner, ja mange ulike tjenestegaver. De må finnes der, ”for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.” (Ef 4,12-13)

Maleriet viser sognekirken på den hellige øya Lindisfarne, slik en kunster har sett den.

Den kristne familien, del 2

”Den kristne familien eksisterer ikke for sin egen skyld. Den er skapt for å bringe ære til Gud… Familien tilhører Gud. Han skapte den. Han bestemmer dens indre struktur. Han bestemte dens hensikt og mål… Derfor er det ikke vårt ekteskap, men Hans ekteskap, ikke vårt hjem, men Hans hjem, ikke våre barn, men Hans barn, ikke vår familie, men Hans familie. Dette kan høres ut som gudfryktig snakk, men det viser seg på en meget jordnær måte.”

Ordene tilhører den lutherske presten Larry Christianson. Og jeg deler dette synet helt og fullt.

”Familien er universell som institusjon,” sier den norske sosiologen Sigurd Skirbekk. Og med familie tenker vi først og fremst på den grunnleggende enheten mellom mann og kvinne, foreldre og barn. Skirbekk sier videre: ”Oppbyggingen av de øvrige institusjoner i vårt samfunn forutsetter at familieinstitusjonen klarer å løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Derfor er det ingen tilfeldighet at Guds ord legger så stor vekt på livet i familien. Vi skal ikke lese mye i Bibelen før vi oppdager at familien danner en bakgrunn for alt som sies om menneskelig samliv i Den Hellige Skrift. Det er bare å gå til De 10 bud for å se dette klart og tydelig. To av de ti bud har direkte forbindelse til familien og til ekteskapet, nemlig det fjerde bud om å hedre sine foreldre, og det sjette bud, som forbyr skilsmisse og hor. Men dette er likevel ikke alt. Vi ser også hvordan eiendom, familie og ekteskap er omtalt også i det niende og tiende bud.

Tenk det: Når Gud skapte selve plattformen, eller la selve grunnvollen om du vil, da Han gav utrykk for Sin innerste vilje på fjellet Sinai, da var forholdet mellom foreldre og barn det første Han gav påbud om, nest etter forholdet til seg selv. Bare det burde få oss til å tenke på det faktum at ekteskapet er skapt av Gud, og villet av Gud. Det er dermed hellig, rent og ukrenkelig.

Og Jesus ser det ikke annerledes! Når Han underviser sine disipler om hvordan de skulle leve, plasserer Han undervisningen om ekteskapet og familien helt i sentrum.

I dag finnes det de som fnyser når vi snakker om Skaperordningen. Den avviser de, men da avviser de samtidig Jesu undervisning. For Jesus tar nemlig utgangspunkt i skapelsesfortellingene da Han underviste om ekteskapet! Hør bare: ”Men fra begynnelsen av, ved skapelsen skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de da ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.” (Mark 10,6-9)

Som jeg skrev i går: Gud skapte mannen og kvinnen, Adam og Eva, ikke Adam og Even.

Den samme undervisningen om ekteskapet som Jesus gir, finner vi også hos Apostlene. Formaningene til ektefellene, til foreldrene og deres barn utgjør en helt naturlig og sentral plass i de apostoliske brevene i vårt nye testamente.

I Hebr 13,4 kan vi lese følgende: ”La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet.” Legg merke til at Hebreerbrevets forfatter legger vekt på at ekteskapet skal holdes i ære av alle! Med andre ord: Alle som bekjenner troen på Jesus, skal verdsette og sette ekteskapet høyt. Det handler om Guds skaperordning, og er innstiftet av Herren selv. Det andre vi skal legge merke til er at ekteskapet er ikke en av flere mulige ordninger for seksuelt samliv. Nei, det er bare innenfor ekteskapets rammer at mann og kvinne kan leve seksuelt sammen. Den Hellige Skrift understreker jo dette at ved ekteskapsinngåelsen blir mann og kvinne ett. Har man sex utenfor ekteskapet, blir man også ett med den man har sex med. ”Vet dere ikke at kroppene deres er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en hores lemmer? Det må ikke skje! Eller vet dere ikke at når noen holder seg til en hore, blir de èn kropp? For det står: De to skal være ett. Men den som holder seg til Kristus, blir èn ånd med ham. Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp.” (1.Kor 6,15-18)

Et samliv mellom mennesker av samme kjønn avvises gjennom hele Den Hellige Skrift; og Rom 1,24-28 viser med all tydelighet at en slik livsførsel utløser Herrens vrede mot dem som lever slikt. Homoseksuell adferd er og blir synd: ”Derfor overga Gud dem til urenhet, så de fulgte sitt hjertes lyster og vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige, På samme måte sluttet mennene å ha naturlige samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse. De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.”

Kan det sies tydeligere? Homoseksualitet beskrives som urenhet, skammelige lidenskaper, unaturlig. Guds ord kaller dette også en villfarelse. En villfarelse karakterisert ved at man ikke vil lære Gud å kjenne, og følge Hans ord. I den samme teksten ser vi hvordan Gud ser på samlivet mellom en mann og en kvinne. Det kalles et naturlig samliv.

I 1.Kor 7,9 sier apostelen Paulus at kan en mann og en kvinne ikke leve avholdende, skal de gifte seg. Dermed har han også sagt at avholdenhet og ugift stand hører sammen.

Det kristne ekteskapet, del 1

Den tyske lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev en bryllupspreken for en niese av seg, mens han satt i sin celle i nazi-fengselet. Her sier han:

”Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre. Det har høyere mål og makt, for det er noe som Gud selv har innstiftet. Gjennom denne hellige institusjonen vil Han holde den menneskelige rase ved like til endens tid. I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere en lenke i en kjede av generasjoner, som Gud lar komme og gå inn til Hans rike. I deres kjærlighet ser dere bare deres egen lykkes himmel, men i ekteskapet plasseres dere i et ansvarsforhold til verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er en privat eiendom, men ekteskapet er mer enn noe personlig – det er en status, en tjeneste.”

En annen luthersk prest, kjent fra den karismatiske bevegelsen, Larry Christenson, har skrevet dette om forholdet mellom menigheten, Kristus og ekteskapet:

”Mellom menigheten og Kristus er det et kjærlighetsbånd som er mer hellig, som er finere og fastere enn noe annet som har eksistert mellom Gud og mennesket. I kristendommen har mann og hustru fått den oppgave å representere bildet på denne forening mellom Kristus og menigheten – et bilde som taler om selvoppofrelse, innvielse og kjærlighet. I gamle tider var ekteskapet på sitt beste et moralsk forhold. I det kristne ekteskapet ser vi noe enda høyere – et mysterium.”

Hva lærer Bibelen om ekteskapet? Før vi ser nærmere på dette særdeles viktige spørsmålet, la oss se på selve grunnvollen for menneskets eksistens. Bibelens første bok viser oss følgende:

Vi er likeverdige. Mann og kvinne er begge skapt i Guds bilde.
Vi er skapt ulike, skapt for å utfylle hverandre.
Vi er like syndige, med ulydige hjerter.
Vi er like elsket av Gud og avhengige av Ham.

Når vi leser de første bladene av vår Bibel, ser vi at Gud skapte et mangfold. Skaperverket er rikt og differensiert. Gud vil forskjeller og ulikheter. Kjønnsforskjellen er en forutsetning for forplantningen og at livet blir opprettholdt. Og denne kjønnsforskjellen er Gud-villet.

Som mann og kvinne er vi forskjellige, likevel er vi avhengige av hverandre. For mannen er det ikke godt å være alene. ”Da sa Herren Gud: Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.” (1.Mos 2,18)
Kvinnen Gud skaper er altså både mannens like, og hans hjelper.

Ordet hjelper på hebraisk har ingen nedsettende mening. Det samme ordet brukes i 2.Mos 18,4: ”Den andre hette Elieser; for han hadde sagt: Min fars Gud kom meg til hjelp og berget meg fra faraos sverd.” Og i Salme 20,5: ”Måtte han sende hjelp fra helligdommen og gi deg støtte fra Sion.”

Gud er med andre ord Israels støtte og hjelper som Israels folk trenger. Dette er altså den bibelske forståelsen av ordet, og med dette utgangspunktet føres kvinnen inn i mannens liv. Ordet hjelper i den hebraiske betydningen dreier seg om en hjelper i allmenn og omfattende betydning av ordet. Ikke bare som praktisk hjelp til arbeidet eller hjelp i forbindelse med barn og oppdragelse. Kvinnen representerer noe nødvendig, en kraft og en styrke som mannen trenger.

Det andre hebraiske ordet som er oversatt med ”like” betyr flere ting på en gang:

Kvinnen er mannens like ved at hun både er mannen likeverdig og av samme kjøtt og blod, det vil si av samme vesen. Men ordet betyr også det som utfyller, legger noe annet til som ikke var der fra før.

Men, og dette er viktig å si i vår tid, i forbindelse med debatten om den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven: Kvinnen er av hans kjøtt og blod, men samtidig forskjellig, Gud gir ikke mannen en annen mann, men en kvinne! Gud skaper Adam og Eva, ikke Adam og Even.

Vi skal også legge merke til noe annet i denne sammenhengen. Det er mannen som gir alt levende deres navn, også kvinnen. ”Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever.” (1.Mos 3,20) Ifølge gammelorientalsk tenkemåte, og ikke minst hebraisk, er navngiving et uttrykk for utøvelse av autoritet overfor det som gis navn. Det er en utøvelse av myndighet. Dette peker frem mot den undervisningen som Det nye testamente gir, om den guddommelige ordningen mellom mann og kvinne. Jeg kommer tilbake til dette viktige aspektet i en senere artikkel.

De første kapitlene i 1.Mosebok viser oss også at kvinnen skapes fra mannen og gis til mannen. Mannen på sin side er pålagt å forlate sin mor og sin far for å bli trofast hos sin kvinne.

Har vi funnet Gud?

I en av sine bøker skriver den amerikanske pastoren Francis Frangipane følgende: "Det er bare èn grunn til at de fleste menigheter ikke opplever åndelig vekst: De har ennå ikke funnet Gud!"

Jeg tror Frangipane har helt rett. Det er en påtagelig mangel på Gudsfrykt i blant oss. Og fordi vi mangler Gudsfrykt, vil mye av det vi gjør bare dreie seg om det menneskelige og det Bibelen kaller kjødelig. Jeg har tenkt mye på noe Jesus sa, i forlengelsen av helbredelsen av den syke i Betesda, slik det er gjengitt hos Johannes: "Hvordan kan dere tro, dere som vil ta ære av mennesker, og ikke søker ære hos den eneste Gud." (Joh 5,44)

All menneskelig ære blekner i lyset av Guds herlighet og hellighet. Det er når vi søker Gud, for Guds egen skyld, og retter all vår oppmerksomhet mot Ham, at Gud blir æret. Måtte vi la innholdet i Salme 115,1 gripe tak i oss, og måtte vi be som denne salmisten: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld."

Når Gud gjester oss da blir vi ikke så opptatt av å markedsføre våre egne meninger! Da dreier ikke alt seg om meg, mitt og mine lenger, men om Den Allmektige Gud. Det finnes ingen snarveier om vi skal erfare Guds kraft, men det er kraft i et Gudfryktig liv. Og ydmykhet går alltid forut for hellighet. Allen Bond har sagt: "Jo mer jeg vokser i Gud, jo mindre blir jeg." Sannheten i det utsagnet opplever vi, bare ved å gjøre oss erfaringer av at Gud ydmyker oss og gjør oss helt avhengige av Ham. Vi må erfare sannheten i Jesu egne ord: "For uten meg kan dere ingen ting gjøre." (Joh 15,5b) For dette er mye mer enn ord, dette er en dyp åndelig sannhet. Og jeg tror vi må erfare sannheten i de ordene, mer enn en gang i våre liv!

Ekteskapet er et sakrament og det er livslangt

I de siste dagene har jeg publisert flere artikler om forslaget til en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. Ved siden av kampen mot fosterdrapsloven, er dette for tiden den viktigste åndskampssaken i Norge. Det er et spørsmål om ekteskapets fremtid som en Gudgitt gave og institusjon. I forbindelse med innholdet av disse artiklene vil jeg gjerne gjøre bloggens lesere kjent med det synet Den nordisk katolske kirke har på ekteskapet. Det samsvarer med mitt, og gir uttrykk for det fundamentale ved et kristent ekteskap. Et slikt ekteskap er bygget på Den Hellige Skrift og på Kirkens apostoliske tradisjon. Det er innstiftet av Gud, og er å forstå som et livslangt fellesskap mellom èn mann og èn kvinne. Slik Den nordisk katolske kirke ser det, og slik jeg selv er overbevist om, så er ekteskapet et sakrament. På nettsiden til Den nordisk katolske kirke kan vi lese:

"Et av de sikreste signalene på en alvorlig kulturkrise i vår tid, er den tilstand ekteskapet er i. Ektefeller og familier blir revet fra hverandre. En rettledning om ekteskapets sakramentale vesen er det sjeldent man hører. Både likestilling og underordning blir som oftest omtalt i makt- og frigjøringskategorier. Ekteskapslovgivningen er med på å svekke ekteskapet som livslang forpliktelse. Denne situasjonen vedgår alle kirkesamfunn og gjør det like nødvendig som vanskelig å gjennomtenke og rettlede om sin ekteskapspraksis."

I denne sammenhengen har Den nordisk katolske kirke laget et eget dokument om sitt syn på ekteskapet. Der heter det blant annet:

"I forvaltningen av ekteskapets sakrament og spørsmål knyttet til ekteskapspraksis, legger NKK til grunn Guds ord om ekteskapet slik det er gitt oss i Den hellige skrift og overlevert i den apostoliske tradisjon i kirken. Praksis skal utøves i en sjelesørgerisk nærhet til menneskene med deres forskjellige bakgrunn i forhold til kirke og kristen tro. Også i forvaltningen av dette sakrament er målet å vinne mennesker for Kristus og trygge ekteskapet som en forpliktende, livslang ordning og ved det styrke det nye livet Kristus har kalt oss til."

"I overensstemmelse med Skriften og tradisjonen, holder vi ekteskapet i ære som en hellig og ubrytelig stand, innstiftet av Gud til velsignelse for menneskene. Ekteskapet er å forstå som et livslangt fellesskap mellom én mann og én kvinne som er offentlig inngått i gjensidighet og frivillighet, uten reservasjoner eller betingelser og der partene hver for seg og sammen har avlagt livslange ekteskapsløfter. Som skaperordning, helliges og krones ekteskapet gjennom kommunionen til et synlig tegn på den hemmelighetsfulle forening mellom Kristus og Kirken. Slik forstått er ekteskapet et sakrament. Ekteskapets hensikt er å videreføre slekten, helliggjøre og gi retning til menneskets naturlige instinkter og følelser og være en trygg ramme for ektefellenes samliv i gode og onde dager."

Bildet er av min gode venn, Den nordiske katolske kirkes kommende biskop, nåværende generalvikar, fader Roald Nikolai Flemestad.

Norges Kristne Råd ut mot kjønnsnøytral ekteskapslov

Avisen Vårt Land kan bringe virkelig gode nyheter denne fredagen! Norges Kristne Råd går nå samlet ut mot regjeringens forslag til kjønnsnøytral ekteskapslov. Dette innebærer at Den norske kirke og så godt som hele bredden av norske kirkesamfunn, fra Oslo Kristne Senter og pinsebevegelsen til ortodokse og katolske kirker, protesterer samlet mot lovforslaget. Med andre ord: All god grunn til å prise og takke Herren vår Gud denne fredagskvelden! I uttalelsen fra Norges Kristne Råd heter det: «Regjeringens arbeid med å endre ekteskapslovgivningen i Norge rokker ved grunnleggende tradisjoner og oppfatninger om hva ekteskap er i vårt samfunn. Vi har vanskelig for å se at det forslag som nå fremmes, er underlagt en så bred og grundig arbeidsprosess at det kan fremstå som begrunnet. Det gjelder både de prinsipielle og de praktiske sider ved dette forslaget».

Fra før av er det kjent at også Kirkerådet slakter regjeringens lovforslag. «Kirkemøtet vil understreke at sakskomplekset er mangelfullt utredet, og at det derfor ikke er grunnlag for å fremme saken for Stortinget», heter det i utkastet til høringsuttalelse som Kirkerådets sekretariat har utarbeidet.

Det er derfor ikke sant at det bare er noen kristenfundamentalister som går imot den kjønnsnøytale ekteskapsloven. Uttalelsene fra Norges Kristne Råd og Kirkerådet burde få enkelte liberale kristne til å tenke seg om. De har slett ikke den støtten blant kristne som de kanskje tror de har. Som Norges Kristne Råd sier:

«Vi erkjenner samfunnets behov for å gi homofile par mulighet til gode juridiske rammer for sitt samliv. Det er imidlertid uheldig og unødvendig at dette gjøres på en måte som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva ekteskap er», heter det i høringsuttalelsen som NKRs styre nå oversender til Barne- og likestillingsdokumentet. (Foto: Vårt Land)

Døperen Johannes og dagens ekteskapsdebatt

Jeg har tenkt mye på døperen Johannes de siste dagene. Hvor radikal han var, og uredd. Hvor tydelig han var, uansett hvilke mennesker som han stod overfor. Han forkynner boten og omvendelsen fra synd. Hele hans forkynnelse, ja hele hans liv var en eneste botspreken. Han refset både saddukeerne og fariseerne, og han konfronterte sågar landsfyrsten Herodes. Beretningen som gjengis om dette hos Matteus, er særlig interessant sett i lys av dagens debatt om den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. La oss lytte til ordene hos Matteus:


På den tiden fikk landsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus. Han sa da til tjenerne sine: Dette er døperen Johannes. Han er blitt reist opp fra de døde, det er derfor slike krefter virker i ham. Herodes hadde latt Johannes gripe, hadde bundet ham og satt ham i fengsel. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med hans bror Filip. For Johannes hadde sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru. Herodes ville gjerne ha drept Johannes, men var redd folket, for de mente at Johannes var en profet.


Vi kjenner resten av historien. Døperens hode blir servert på et fat. Den egentlige årsaken til dette? Døperen konfronterte synderen med sin synd! Og det ble ikke tålt.
Døperen Johannes var veldig annerledes enn dagens kjærlighetsprofeter. De som bare taler om at Gud er kjærlighet, og at vi må passe oss så vi ikke sårer noen.
Hvordan så Jesus på døperen og dennes virksomhet? Mente Han Johannes gikk for langt? At han var for ukjærlig? Her er Jesu eget svar: "Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes." (Matt 11,11)

Jøder og hedninger i den første menighet, del 1

Spenningen som oppstod mellom de såkalte jødekristne og hedningekristne, i urkirken, er spennende lesning! Jesus og de første disiplene var jøder; og den første menighet som ble grunnlagt i Jerusalem besto nok for det meste av jøder. Dette er Kirkens utgangspunkt. Men allerede ved begynnelsen av det andre århundre er de kristne av ikke-jødisk herskomst i stort flertall. Dette får da også sine konsekvenser, som vi skal se nærmere på etter hvert. Den kristne tros fenomenale vekst, også ut over Israels og jødedommens grenser, skjer ikke bare på tross av, men kanskje enda mer på grunn av den kristne tros jødiske bakgrunn. Årsaken til dette er at jødedommen på den tiden var en aktiv misjonerende religion. Forbindelsene mellom det jødiske sentrum, som var Jerusalem, og de mange diasporamenighetene i Romerriket og i de persiske områdene øst for Romerrikets grenser, var gode etter datidens målestokk. Jødedommen var en religion i vekst. I disse diasporamenighetene fantes det ikke bare jøder, men også en stor krets av sympatiserende ikke-jøder som allerede tror på Israels Gud, og kjenner de jødiske hellige skriftene. Mange av disse forsøkte også å leve etter jødedommens etiske bud.


Den kristne kirke oppstår innenfor jødedommens rammer. Dette gir da også Kirken en større legitimitet og mulighet til nettopp misjon og ekspansjon. Leser vi Apostlenes gjerninger finner vi da også det som kan kalles synagoge-misjon. Apostelen Paulus oppsøker synagogene han kommer over på sine mange reiser, og forkynner for de jødene som befant seg der. I disse synagogene fantes det også, som jeg allerede har nevnt, andre gudfryktige mennesker. Dette er faktisk en av grunnene til at apostelen Paulus i sine brev, forutsetter en kunnskap om jødiske forhold og jødisk tenkemåte. Han skriver altså til mennesker som sitter inne med en god del nødvendig forhåndskunnskap.
Men spredningen av den kristne tro til disse diasporamenighetene oppstod også de første store utfordringene. Problemet dreide seg i og for seg ikke om man skulle forkynne for hedninger, for det skjedde jo allerede i synagogene hvor jødene forkynte for de hedninger som oppsøkte dem. Jeg skriver i og for seg, for det var jo noen som hadde problemer med dette også, ikke minst Peter. Det ser vi jo i forbindelse med Peter og Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljonen, gjengitt i Apgj 10 og 11. Hovedproblemet var heller dette: Måtte hedningene bli jøder samtidig som de ble kristne? Svaret på dette spørsmålet var ikke så opplagt som det er for oss i dag, som sitter med fasiten i de hellige skriftene! Flere steder i Det gamle testamente kunne godt tolkes dit hen at hedningene fikk del i frelsen gjennom å innlemmes i Israel, og Jesus hadde ikke sagt noe direkte om saken.


Men det går klart frem av Skriften at de ledende apostler i Jerusalem var av den oppfatning at det ikke var nødvendig at hedningene ble jøder og ble innlemmet i det jødiske folk når de kom til tro. Og det er veldig interessant å se hva det var som fikk apostlene til å innta dette standpunktet. Det skjedde ved at Ånden ble utøst også ovet hedningene. I Apgj 11,15-17 leser vi følgende: "Og da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, at han sa: 'Johannes døpte med vann, med dere skal bli døpt med Den hellige ånd.' Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle hindre Gud?" Apostelen Paulus skulle senere bruke den samme argumentasjonen som Peter bruker her, slik det er gjengitt i Gal 3,2: "Svar meg på en ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?"


Det er klart at slikt blir det bråk av! For dette standpunktet fikk jo vidtrekkende konsekvenser. Menigheten i Jerusalem med Peter og Jakob i ledelsen sa nå både direkte og indirekte, at skal man få del i løftenes oppfyllelse, så var det avgjørende:

* ikke omskjærelse eller overholdelse av Mose-lov
* ikke tilhørighet til det jødiske folk

* men frelsen i Jesus
* Åndens gave

Pastor D.James Kennedy er død

To ganger har jeg vært så heldig å få delta på de såkalte Evangelism Explotion kursene. Gjennom å se prinsippene i denne evangeliseringsmetoden praktisert, har jeg med selvsyn sett hvilket effektivt evangeliseringsredskap dette er. Evangelism Explotion ble utviklet av D. James Kennedy, pastor for den innflytelsesrike presbyterianske Coral Ridge Church i Fort Lauderdal, Florida, USA. Millioner av mennesker er blitt vunnet for himmelen, gjennom Evangelism Explotion. Pastor Kennedy døde i går, 76 år gammel. Hans siste preken holdt han 1.juledag i fjor. 28. desember fikk pastor Kennedy et større hjerteinfarkt, etter å ha slitt med dårlig helse siden han gikk av som pastor i august i fjor. Det var også komplikasjoner i forbindelse med hans hjertesykdom som førte til hans død i går. Det var pastor Kennedy som plantet den presbyterianske menigheten i Fort Lauderdale i 1959, og den har vært en menighet hengitt til evangelisering og misjon siden da. Jeg, og tusenvis av andre, over den ganske jord takker i dag for den rike tjenesten som pastor Kennedy fikk stå i. Ikke minst takker vi Gud for alle de som er blitt frelst gjennom hans tjeneste, og gjennom Evangelism Explotion og ber om at arbeidet vil fortsette med uforminsket styrke.

Minoritetenes diktatur

I går var det stort folkemøte på Gjøvik mot den nye kjønnsnøytrale ektesskapsloven, hvor min gode venn Øyvind Benestad talte. Han snakket blant annet om konsekvensene av denne nye loven, og kalte den for minoritetenes diktatur:

"Det finnes 844.000 ekteskap i Norge. Etter 14 år med Partnerskapsloven er det i dag 1400 par som lever i registrert partnerskap. De utgjør under en promille av den norske befolkningen. Tilsammen har de ca 200 barn, eller 0,2 promille av norske barn. Ett av 5000 barn er altså partnerskapsbarn. Er det god familie- og sosialpolitikk at man lar samlivsformen til denne gruppen diktere hele samfunnets lovgivning og forståelse av ekteskap?, " spurte Benestad og la til: "Skal alle tvinges til å godta enkjønnede ekteskap?"

Går den kjønnsnøytrale ekteskapsloven igjennom står vårt land overfor en svært radikal endring av hele vår samfunnsstruktur. Om dette sa Benestad blant annet: "Ønsker norske politikere å lovfeste en radikal kjønnsideologi som gjør det lovstridig å hevde at ekteskapet mellom mann og kvinne er vesensforskjellig fra enkjønnet samliv? Hundretusener av nordmenn vil i ord og handling aldri oppgi sin overbevisning om at mor-far-barn-relasjonen står i en særstilling. Men en kjønnsnøytral ekteskapslov må de være forsiktige med hva de sier og gjør, siden loven gjør dem til potensielle lovbrytere. På sikt vil de da både bli anklaget og anmeldt for å bryte norsk lov. Resultatet kan bli utstøtelse og yrkesforbud, bøter og ulike typer av straffereaksjoner. Kjønnsnøytrale ekteskapslover vil gjøre det lovstridig å favorisere en ekteskapsform framfor en annen. Det vil ikke minst merkes i skolen og i barnehagen. Der vil all undervisning og omtale av mor-far-barn bli konsekvent sidestilt med mor og det Karita Bekkemellom nå kaller "med-mor" og far "med-far". En slik radikal kjønnsideologi vil trolig bidra til økt forvirring og usikkerhet omkring kjønn og seksualitet, identitet og selvbilde hos mange barn og unge, sa Benestad og spurte:

"Ønsker norske foreldre dette for sine barn? En annen konsekvens er at lærere som av samvittighetsgrunner ikke kan undervise utfra denne ideologien, vil få store problemer. Organisasjoner og institusjoner som ikke tilpasser seg den nye og radikale forståelsen av ekteskapet, vil trolig møte forskjellige former for sanksjoner. På sikt vil de stå i fare for å miste statsstøtte og godkjenninger, og bli utsatt for ulike typer press. Får de rett, de som hevder at den radikale kjønnsideologien snart kan bli en alvorlig trussel mot samvittighets- og religionsfriheten? Ser vi konturene av det paven har kalt "relativismens diktatur?"

De fikk virkelig noe å tenke på, de 250-300 som hadde funnet veien til Gjøvikhallen i går.
Mange av dem vil nå engasjere seg på ulikt hold mot at ekteskapet skal ødelegges og vi skal ende opp med minoritetens diktatur i dette landet vi elsker så høyt. (Foto: Fædrelandsvennen)

Guds ord og stillhet

"Det er bedre," skriver biskop Ignatius av Antiokia (død ca 110 e.Kr), "å tie og være til, enn å tale og ikke være til. Å undervise er en god ting dersom en gjør hva en sier. Så er det en som er lærer; Han talte og det skjedde. Også de ting Han gjorde i taushet, er verdige Faderen. Den som i sannhet har tilegnet seg Jesu ord, kan også lytte til Hans taushet slik at Han kan være fullkommen. Han er virksom gjennom det Han sier, og gir seg til kjenne når han tier."

Når man omgås Guds ord daglig, lærer man seg også til å lytte til Guds stillhet. Gud er større enn det som kan uttrykkes med det menneskelige språk. Mange er de som har oppdaget at når man leser sin Bibel i den ånd som den er blitt skrevet, altså i Den Hellige Ånd, så får man et økende behov for den tause bønnen, for kontemplasjonen og tilbedelsen. Det er noe med stillheten og tausheten og Guds nærvær. Hos profeten Habakkuk kan vi lese: "Vær stille for ham, all jorden." (Hab 2,20) Hos profeten Sefanja møter disse ordene oss: "Vær stille for Herren Gud, for Herrens dag er nær." (Sef 1,7) Og hos profeten Sakarja leser vi: "Vær stille for Herren, hver levende skapning! For han har brutt opp fra sin hellige bolig." (Sak 2,17) Vi finner det samme i Johannes Åpenbaring: "Men da Lammet brøt det sjuende seglet, ble det stille i himmelen omkring en halv time." Så forunderlig - stillhet i himmelen, der lovsangen bruser. Men også der - stillhet.

Nei til kjønnsnøytralt ekteskap i Hamar bispedømme

Nå er ikke biskop Solveig Fiske min biskop, men jeg er nå engang bosatt i Hamar bispedømme. I dag er jeg glad for det. Hamar bispedømmeråd har nemlig sagt nei til den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

– Et flertall på fem av sju i bispedømmerådet sier nei til regjeringens forslag, opplyser lederen i Hamar bispedømmeråd, Marit Tingelstad, til Vårt Land.

Tingelstad bekrefter at biskop Fiske hørte med til mindretallet. Journalist Jan Arild Holbæk i avisen Vårt Land skriver videre: "Det vakte stor oppmerksomhet da Hamar biskop sammen med sin kollega i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen, i Vårt Land 16. mai sa ja til ny ekteskapslov. Regjeringen Stoltenberg vil at homofile skal få gifte seg og adoptere barn. Siden har en rekke biskoper, kirkelige ledere og flere bispedømmeråd vendt tommelen ned for kjønnsnøytral ekteskapslov. Regjeringen hadde kanskje håpet på støtte i et bispedømme der mange har argumentert høylytt for ja til homofilt samlevende i kirkelige stillinger."

Jeg er glad for det tydelige signalet Hamar bispedømmeråd nå sender til regjeringen, og til Den norske kirkes liberale fløy. Det skal vi takke Gud for. Og det er også grunn til å takke Gud for at det fremdeles finnes en rakrygget biskop i denne kirken, nemlig biskop Ole B. Hagesæther. Han har sagt tydelig i fra at homofile som lever i partnerskap, ikke blir ansatt i Bjørgvin bispedømme. Selvsagt ble han politianmeldt for å si dette. Det er veldig interessant å se hvor intollerante tilhengerne av homoseksuell adferd kan være. De som står på Bibelens grunn skal ikke få lov til å si sin mening. Nå i disse valgtider kommer også LO med litt av et utspill. De vil tvinge Den norske kirke til å vie homofile par. Organisasjonen går dermed mye lenger enn regjeringen, som i sitt forslag til felles ekteskapslov nøyer seg med å åpne for vigsel av homofile par i Den norske kirke. Da blir det en vigselsrett, men ikke en vigselsplikt. Men slik skal nok Den norske kirke tvinges til å bli enda mer et redskap i hånden for staten og de gudløse krefter.

Betydningen av å lese Skriften - lectio divina

Jeg kommer nok aldri til å glemme ham, biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt. Den lille mannen med de milde øynene, og det varme smilet. Jeg har tenkt mye på ham siden vi traff hverandre på en retreat på Nya Slottet Bjärka Säby i Sverige for en tid tilbake. Men like mye som hans personlighet, fascinerte hans iver og begeistring for Guds ord meg. Det var i grunnen betydningen av bibelstudiet denne retreaten handlet om. Jeg har skrevet om den tidligere på denne bloggen. Biskop Thomas var opptatt av at dagens kristne leser altfor lite i Bibelen, og overalt hvor han kommer, oppmuntrer den koptiske biskopen til å bruke sin Bibel mye mer. Jeg tror det er all god grunn for å gjøre dette. En del pastorer jeg kjenner leser Bibelen ene og alene for å få en tekst å preke over, andre kristne leser mye kristen litteratur med utleggelse av Skriften, men de leser sjeldent selve Skriften.

Jeg kom til å tenke på biskop Thomas i går, da jeg leste om ulike menneskers syn på begrepet lectio divina. Dette har sammenheng med mitt studium av Benedikts regel, som jeg holder på å studere nærmere. Skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser. Man er altså to som leser: Den Hellige Ånd og jeg. Lectio divina utgjøres av tre komponenter som sammen utgjør et hele: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

Nå er ikke lectio divina noe nymotens fenomen. Lectio divina er like gammel som Kirken. Egentlig er det en arv fra jødene. Apostelen Paulus er inne på denne metoden når han skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som gav deg visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,15-17) Til den samme Timoteus skriver han: "Ta deg særlig av skriftlesningen..." (1.Tim 4,13)

Kirkefedrene leste også Bibelen på denne måten, og i den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med den indre bønnen. I denne sammenhengen brukte man gjerne ordet ruminatio som betyr drøvtyggig! Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen. Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:

"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."

"La Kristi ord få rikelig rom hos dere!" skriver apostelen Paulus i Kol 3,16. Johannes Chrysostomos (345-407) er ikke nådig med dem som forsømmer sin bibellesning:

"Noen av dere sier kanskje: 'Jeg er ingen munk.' Men tror dere at Skriften bare angår munkene, tar dere feil. Dere vanlige troende midt i verden trenger den mye mer. Det finnes noe som er enda alvorligere og syndigere enn ikke å lese Skriften, og det er å tro at skriftlesning er unødvendig og ikke tjener noen hensikt."

Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'

Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.

Da jeg ble en kristen i 1972 kom jeg med i Laget, eller Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag. Der stiftet jeg bekjentskap med begrepet "en stille stund". Våre ledere lærte oss betydningen av å sette av en tid hver dag til bibelstudium og bønn. Det er noe av det aller viktigste jeg lærte da jeg var ny på troens vei. Jeg lærte det av en mann som heter Øystein Reinsberg. Han var sekretær for Laget i vårt fylke. I dag sitter jeg i styret for Bibelleseringen, hvor Øystein er styreleder! Broder Charles av Jesus (Charles de Foucauld, 1858-1916), som har betydd så mye for mitt eget kristenliv, har fylt hundrevis av sider med meditasjoner over evangeliene, i sin daglige stille stund. Han fikk installert et lite bord foran alteret i kapellet der han holdt til, og der skrev han sine meditasjoner.

La oss oppmuntre hverandre til å virkelig lese Skriften på en slik måte!

Bildene viser biskop Thomas, og biskop Thomas sammen med Peter Halldorf og undertegnede på Nya Slottet Bjärka Säby. (Foto: Arne Borgersen)

Å leve med motsigelser

Benedikts regel har fulgt meg en stund nå. Jeg har likevel innledet et dypdykk i den med tanke på en retreat jeg skal holde i oktober. Hva kommer det av at 1500 år etter at den ble skrevet, tiltrekkes tusenvis av mennesker av denne korte klosterregelen fra det 6. århundre? Det er nok flere årsaker til dette, blant annet den hellige Benedikts egen livserfaring. Balanse og moderasjon blir vanligvis betraktet som kjennetegnene på den benediktinske spiritualiteten. Men jeg tror også at det er noe annet som ikke bare fascinerer de som leser den, men som også gjør at mange tiltrekkes av Benedikt, og det er at man ved å følge hans regel kan leve med motsetninger! Livets regning går rett og slett ikke opp! Det er noe forunderlig frigjørende i dette, at jeg så lenge jeg lever skal jeg fortsette å holde ulike ting sammen - og gjøre det kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende. I denne sammenhengen har jeg funnet noe Jean Vanier har sagt som spesielt nyttig for meg i min egen livssituasjon:

'"I vår tid er det en fare for at man tenker at alle kan bli fullstendig helbredet, og finne fullkommen enhet i seg selv og med andre. Denne type idealisme florerer overalt. Nye terapier fører til flere og bedre illusjoner. Og hver dag kommer nye teknikker som vil føre til denne etterlengtede helbredelsen. Personlig blir jeg mer og mer overbevist om at det ikke finnes noen perfekt helbredelse. Ethvert menneskelig vesen bærer sine egne sår, sine egne vanskeligheter i forholdet til andre og sine egne engstelser. Det er et spørsmål om å lære å leve fra dag til dag med denne realiteten, og ikke i en tilstand av illusjon."

Benedikt inviterer oss til å gå et stykke vei. Ingen enkel vei, den er veldig sammensatt, den åpner for paradokser. Og vi er vel alle paradoksets mennesker. Hver av oss kjenner bare så altfor godt til de konkurrerende krav mellom barn og voksen, mellom mann og kvinne, mellom hjerte og hode. Gjennom Benedikts regel lærer vi å holde motsatte ting sammen, vi lærer å leve med motsigelser. Men vi blir ikke presentert for et lukket system, men for en serie med åpne dører.

Skulle du ønske å delta på denne retreaten, holdes den på Johannesgården i tiden 1.-6. oktober. Det er noen få ledige plasser. Retreaten blir heltaus, med innlagte tidebønner, undervisning på ettermiddagen og med muligheter for personlig veiledning. Tema for denne retreaten er: "Men jeg er bare bønn", om bønn og kontemplasjon. Kontakt Johannesgården direkte: http://www.johannesgaarden.no/

Far, i dine hender overgir jeg min ånd

"Far, i Dine hender overgir jeg min ånd."

Denne bønnen Jesus bad på korset, rett før Han døde, er blitt "min" bønn. Det er overgivelsens bønn. I disse dager kjennes det både rett, og godt å be nettopp denne bønnen. Fredag mottok jeg et brev hvis innhold endrer min livskurs hva angår min fremtid.

Men jeg vet også at mitt liv, og min fremtid er i Guds hender, og min lengsel er at Hans vilje skal skje, til Hans navns ære, i alle ting. Det høres kanskje fromt ut, men jeg er kommet hit i livet nå. Og hvor skulle jeg være tryggere? Når Han som har skapt meg, elsker meg, er den som også tar imot meg og holder meg, da er jeg på det tryggeste sted som det er mulig å være. For tiden og for evigheten. Alt blir ikke alltid slik vi hadde tenkt, og lagt planer for. Gud i sin visdom ville det annerledes. Og det ligger en skjult velsignelse i ubesvarte bønner.

I det siste brevet den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee skrev, rett før han døde, etter å ha tilbrakt 20 år i kinesiske fangeleire, kunne man lese følgende:

"I min sykdom forblir mitt hjerte fyllt av glede."

Jeg ber om at jeg skal være i stand til å avlegge samme vitnesbyrd.

Kjærlig oppmerksomhet

Jeg sitter i kveldsstille hus og tenker gjennom denne første søndagen i september. Deler av den ble tilbrakt inne i skogene ved bønnekoia mi, sammen med min kone, min datter og hunden vår Poirot. Hvilken strålende septemberdag! Med skrått solskinn, skummende bølger på vannet nedenfor koia, gress som rasler i vinden.

Det som har opptatt mine tanker er de jeg tenkte lørdag da jeg også var i koia, dette som handler om vår rastløshet. For mange blir også bønnen noe rastløst. Det blir et kappløp om å formulere alle ordene. Men Gud vil det annerledes. Han er ikke så opptatt av alle ordene våre. Han er opptatt at vi kommer inn i hvilen, og da vil også bønnelivet vårt utvikle seg mot en stadig djupere taushet. Da blir det stadig vanskeligere å tenke og snakke mens man ber. Man kjenner mer på en indre dragning mot å bare være stille hos Gud.

Å be handler egentlig om å være på vei hjem! Hjem til Farshuset og Fars fang. Å be er å være på vei mot denne djupe enheten med Gud, den som mennesket opprinnelig var skapt til.

Mystikeren Johannes av Korset skrev om en "kjærlig oppmerksomhet", og det er viktig å følge den dragningen som er skapt av Den Hellige Ånd, hvor vi mer og mer dras mot stillheten og tausheten. Det er noen hindringer underveis, men Gud trekker oss stadig nærmere seg ved gradvis og fjerne det som hindrer foreningen med Ham.

"Han skal vokse, jeg skal svinne bort", var døperen Johannes' vitnesbyrd, slik de lyder i oversettelsen til Erik Gunnes.

Vi er i en prosess - i Helligåndens gjerning - og da vil vi nødvendigvis konfronteres med ting i våre liv som Herren må gjøre noe med. Enten helbrede våre sår, eller hjelpe oss til å kvitte oss med vår synd. Kanskje begge deler.

Jo mer vårt eget blir stille, jo nærmere kommer vi Gud.

Bildet på bloggen er tatt av min datter Benedicte i bønnekoia i går. Vår flatcoated Wheaton Terrier Poirot skimtes på bildet.

Rastløshet og Guds fred

I går ettermiddag ble jeg sittende i bønnekoia mi, og tenke på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.

Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."

"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."

Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.

"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.

Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.

Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:

Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.

Gud taler. Hvem lytter?

I dag, på denne første septemberdagen, vil jeg gjerne dele noe med dere som jeg leste i morges. Det er skrevet av den kjente karmelittmunken Wilfrid Stinissen:

Hele den kristne tradisjonen har sett på Maria fra Betania som en typisk representant for det kontemplative livet. Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til Hans ord. Hun gjør nettopp det alle mennesker gjør når de vil leve et kontemplativt liv. Kontemplasjon er ikke det å speile seg selv, slik mange tror. Det er heller ikke å synke ned i et bunnløst, kosmisk dyp. Karmelittordenens regel sier at en karmelitt skal meditere over Herrens lov dag og natt, dvs, lytte til Guds ord. Vår Gud er ikke stum. Han er en Gud som taler, som uttrykker seg. Gud sier ett ord, og verden blir til. Gud taler til Abraham, til Moses, til Samuel. Hele Bibelen er Guds ord. Det er livsviktig for Gud å tale. Allerede før verden og mennesket var til, talte Gud. Gud har aldri kunnet beholde sin rikdom for seg selv. Fra evighet av har Han talt et ord som uttrykker Ham totalt. Det er dette Ordet som kommer til verden. Når Gud kommer til oss i menneskeskikkelse, kommer Han som Ordet, som Faderens endelige Ord.

Man skulle tro at verden holdt pusten når Gud taler sitt Ord. Vi skulle vente at verden lyttet i respektfull taushet. Og vi kan lese dette i Visdommens bok: "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, fòr ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone." (Visd 18,14-15)

Men hvor er det blitt av denne tausheten? Hvem i vår tid gjør som Maria? Alle vil snakke, men hvem vil lytte?

Kallet til et liv i stillhet og bønn

I går gjorde jeg to hyggelige ting. Først tilbrakte jeg tid i bønnekoia mi, inne i skogene i ved Skumsjøen. På kvelden fikk jeg hengt opp de nye, vakre ikonene som min kone kom hjem med fra Hellas. Disse to tingene har sammenheng med hverandre. Mens jeg satt på trappen utenfor koia, i det gode solskinnet, og bad kom en setning til meg: "Du har samlet nok. Du eier så mye. Det er på tide å ta ibruk det du har." Med ett kjente jeg hvor uendelig rik jeg er. Ikke på jordisk gods, skjønt jeg eier et hus og denne lille koia. Men jeg er rik fordi Gud har velsignet meg, og jeg er blitt så velsignet gjennom å møte så mange mennesker som har betrodd meg de skatter de har funnet, i omgangen med Gud. Mennesker som har søkt stillheten, levd i bønn og kontemplasjon. Jeg har presentert noen av dem på bloggen allerede. I går ble jeg igjen minnet om Hellige Herman, som tidlig på 1800-tallet steg i land på en av de mest fjerntliggende øyene i Alaska, Spruce Island. Mot slutten av sitt liv profeterte han at det skulle komme en som skulle følge i hans fotspor: "En munk som meg, som flykter fra menneskers ære." 100 år senere ble denne profetien oppfylt av en mann, arkimandrit Gerasim, som levde som eneboer på denne øya i 30 år. Gerasim bad for verden, og tok vare på stedet hvor Hellige Herman hadde bodd. Gerasim døde i 1969. I dag er det andre munker som lever her. Enkelte vil sikkert si at disse menneskene kaster bort sine liv. Tenk å bruke dem opp inne i disse avsidesliggende strøkene av verden, når de kunne ha vært midt oppe i det pulserende livet i en storby! Men tenk om disse menneskenes liv har større betydning, og kan bringe rikere frukt, når de tilbringes med Gud alene!

Eller ta en mann som fader Isidor, død i 1908, en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Han enkel sjel, som søkte Gud og levde i avsondrethet og stillhet i de dype russiske skogene. Han fikk berøre mange, mange mennesker som fant veien ut til hans lille bønnekoie i skogen. Mer enn han ville ha berørt om han hadde bodd såkalt sentralt, og ute av Guds plan med sitt liv.

Begge disse har påvirket mitt liv, og gjort det så rikt. Og det kjennes godt nå når sykdom setter sin begrensning på hva jeg kan og ikke kan, som gjør at jeg må forandre planer, og reorientere meg i forhold til mange avtaler som er blitt gjort. Men midt oppe i alt dette tenker jeg på den rikdommen jeg har i mine bøker, notater, i venner, i forbedere, i stillheten, i bønnen, i nattverden og vennskapet med Gud. Rikdommen i å tilhøre en kirke på jorden, og kunne feire gudstjeneste både med den jordiske og den himmelske menighet. Rikdommen i liturgien, hymnene og lovsangene. Rikdommen i Kristus. Og rikdommen som består i å tilbringe mye av min tid her i bønnekoia. Jeg har fornyet mitt kall til et liv i stillhet og bønn. Og det kjennes godt og rett.

I kveld, når disse linjene skrives, står jeg foran ikonene og tegner meg med det hellige korsets tegn, og jeg føyer en setning til i min kveldsbønn: Takk for alt Du har velsignet meg med. Ære være Gud.

Bildene på dagens blogg viser fra venste: Bokomslaget til boken om fader Isidor, og til høyre, ortodokse munker som stiger i land på Spruce Island i Alaska.

Uendret oppdrag

Jeg har funnet frem igjen en gammel bok som utfordrer meg veldig. Det er professor Peter Beyerhaus (bildet) sin bok ”Uendret oppdrag”, som utkom i Fast Grunn serien på Lunde forlag. Min utgave er fra 1974, men innholdet føles like tidsaktuelt. Og den blir ikke mindre aktuell etter at de sør koreanske misjonærene som er blitt holdt som gisler i Afghanistan nå er blitt frigitt. I kjølvannet av frigivelsen har sør koreanske myndigheter lovet Talliban at landet skal forhindre sør koreanere i å sende misjonærer til landet. Denne avtalen kan føre til at nye misjonærer blir kidnappet både i Afghanistan og i andre muslimske land, for å presse misjonærene ut av landene.

Peter Beyerhus som har vært en av de kritiske røstene mot Kirkenes Verdensråd, stiller i denne meget viktige boken dette avgjørende spørsmål:

Hvor har vi egentlig vår fullmakt fra til å drive misjon som for verden virker anstøtene?

Beyerhus trekker frem motforestillingene mot misjon. Det argumenteres ut fra politiske, sosiale, kulturelle, religiøse, etiske og også misjonshistoriske synspunkter. Og man konfronteres med de rivaliserende misjonsutfordringer fra andre religioner og ideologier. Og så har man de liberale kreftene som sier: ”Har dette som inntil nå har vært forkynt for den ikke-kristne verden, at Jesus er den eneste frelsesveien, noen gyldighet lenger. Hvilken rett har vi til å si det? Er kirken troverdig når den er så inntollerant?”

Peter Beyerhus er ikke tydelig i sitt svar på disse utfordringene. Han sier: ”Selv er jeg overbevist om at den eneste mulighet for på ny å oppdage og klarlegge misjonens grunn, er å vende tilbake til opphavet for kristne tanke og virke, nemlig til Skriftens grunn. Og jeg mener det foreligger god grunn til å ta utgangspunkt i den klassiske teksten som misjonsbevegelsen til alle tider på ny og på ny har hentet sin sterkeste inspirasjon og fullmakt fra.” Og da tenker Beyerhus selvsagt på misjonsbefalingen. Den har fremdeles gyldighet. Jesus har ikke trukket den tilbake.

Professor Beyerhus og er også tydelig på at realiteten i Kristi oppstandelse er selve forutsetningen for kirkens misjonsengasjement. Og slik må det selvsagt være. Den Frelseren vi tror på, og forkynner, er en høyst levende person!

Avisen Dagen skrev fredag i et stort oppslag om blant annet Norsk Luthersk Misjonssamband nå vil sette et enda større fokus på pionermisjon. Intet kunne glede meg mer. Jeg takker Gud for våre venner i Misjonssambandet som fortsatt brenner for å nå de mange unådde folkeslagene med evangeliet.

”Vi ønsker å fokusere på store unådde muslimske folkegrupper i det østlige Afrika”, sier generalsekretær Ola Tulluan til Dagen.

Misjonssambandet vil bruke både ressurser og misjonærer på dette området. Det samme gjelder det fransktalende Vest-Afrika der organisasjonen har startet pionerarbeid i den sørvestlige delen av Mali. Men Misjonssambandet satser ikke bare her. De har også startet opp et nytt arbeid i Mongolia, og har også planer om å utvide arbeidet i Kina.

Det er mye å glede oss over! La oss ta inn over oss det kall vi alle har for å støtte misjonens store sak. Det er fremdeles mange som venter der ute! La oss på nytt be om at misjonsutfordringen igjen kommer frem i taler og samtaler og bønn i våre menigheter.