onsdag, september 12, 2007

Krig, anti-militarisme og Guds rike, del 1







Jeg har skrevet om Eberhard Arnold ved flere anledninger. Sammen med sin hustru Emmy og hennes søster Else, grunnla de det som skulle bli det anabaptistiske fellesskapet, Bruderhof. I går leste jeg mer i Emmy Arnolds biografi: Torches together, og det som spesielt fanget min oppmerksomhet var Emmy Arnolds beskrivelse av hvordan de opplevde den første verdenskrigs brutalitet og konflikten mellom kristne i deres syn på såkalt ”rettferdig krig”. Finnes det noe slikt som ”rettferdig krig”, i det hele tatt? Er det riktig av kristne å avtjene verneplikt? At dette jeg leste, virket så sterkt på meg, har nok sammenheng med en annen bok jeg leser for tiden, som virkelig har grepet meg, nemlig: The Myth of a Christian Nation av Gregory A. Boyd. Boken fikk jeg av min venn Tore Lende. Nå skal jeg ikke kommentere innholdet i den sistnevnte ennå. Jeg er ikke kommet så veldig langt, men det jeg leser kan karakteriseres med kun ett ord: rystende! Og da mener jeg ikke negativt. Boken har åpnet mine øyne. Åpnet dem for å se Guds rike på nytt! Men mer om dette senere. La meg legge et grunnlag for det jeg skal skrive om denne boken, med å henvise til det jeg leste i går i Emmy Arnolds biografi.

Men la meg aller først begynne det hele med å sitere Jesu egne ord, som er viktige å få med seg i nettopp denne sammenhengen her: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18,36) Dette ordet er oversatt slik i den nye reviderte oversettelsen av 2005: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden.”

Eberhard Arnold ble alvorlig syk rett før utbruddet av 1. verdenskrig. Han ble rammet av tuberkulose i strupehodet og lungene. Sammen med familien bodde han i en liten alpehytte i fjellene i Sør-Tyrol. Her studerte de noen av anabaptistenes skrifter, bøker både av Hans Denck og Balthasar Hübmaier, og her skrev han de første kapitlene til sin bok ”Innenland”. Eberhard Arnold ble snart kalt ut for å tjenestegjøre i de tyske reservestyrkene, men ble raskt erklært stridsudyktig på grunn av sin dårlige helse.

Emmy Arnold forteller om alle transportene av sårede soldater de ser på sin reise fra de Sør-Tyroliske fjellene og til deres hjem. Og om alle soldatene på vei mot fronten. ”Overalt snakket ingen om noe annet enn krigen. Og det med stor entusiasme. ’Tyskland er omringet av fiender på alle kanter. Vi må kjempe for vår rettferdige sak, dø for den og holde ut til vi seirer!’ Dette var vårt umiddelbare inntrykk,” skriver hun. Men hun forteller også at Eberhard så det annerledes. ”Han så det ikke i et slikt rosenrødt lys. Vi var selv av annen mening, når vi så oss omkring i de kristne kretser, som vi sto nær. Fedre, brødre og sønner var ved fronten. ’Hva kan vi annet enn å følge med i den allmenne opinionen, kjempe for den store og rettferdige tyske saken og be om seier.’ Dette var den allmenne meningen. Hvor var den tro, en gang så sterk i de kretsene som hadde stått oss så nær, - at troens fellesskap stod høyt over den patriotiske kjærligheten til ens eget land? Hatet mot England var særskilt sterkt, selv blant dem som hadde opplevd Kristus. ’Vi er tyske kristne, og Gud skal gi oss seier. Måtte Gud straffe England.”

Disse synspunktene opptok Emmy og Eberhard Arnold mye. De hadde nå leid seg et lite hus i skogen og Eberhard skrev på boken ”Innenland”, med undertittelen: Krigen – en utfordring til vårt indre liv.” Enkelte, selv de som kalte seg kristne, sa til ham: ”Herr doktor, vi er i krig. Vi har ikke tid for det indre livet!” Til tross for sin sykdom foretok Eberhard Arnold flere reiser, holdt møter og innbød folk til tro i den alvorlige tiden de levde i. Han talte mot den rådende krigsånden.

Det er også gripende å lese hvordan Eberhard Arnold besøker de mange skadde på sykehusene. Han lytter til deres hjerteskjærende historier. Ikke minst deres plagede samvittigheter, og om hele krigsatmosfæren med dens skjendigheter.

I forbindelse med de siste krigsårene ble samvittighetens røst mer og mer merkbar. ”Er det mulig for en kristen, ja for noe menneske å ta del i dette massemord?” ”Finnes det rettferdighet på jorden?” Når til sist alt håp om seier var ute, dette håp som hadde holdt folket oppe, var skrinnlagt, tok en stor bedrøvelse, håpløshet og fortvilelse tak i massene. Emmy kan huske folk som sto og ropte: ”Dette er slutten for oss!” ”Jeg skal aldri glemme de endeløse kolonnene av grå, skjeggete, dypt bedrøvede soldater, som dro forbi vårt hus de dagene… De kom hjem etter fire år i frontlinjene. Ingen våget å si et ord. Sorg, dessillusjon og frykt for fremtiden kunne leses i alles ansikter.”

Emmy og Eberhard Arnold reiser særdeles viktige spørsmål. Er det mulig for en kristen å bære våpen? Gå i krig? Finnes det noe i det hele tatt som kan forsvare krig? Og finnes det noe som kan kalles ”rettferdig krig”? Hvor kommer Bergprekenen inn? Er den relevant for oss i dag?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Kommende dagers bloggartikler vil drøfte disse spørsmålene i lys av Guds ord. Det er livsnødvendig at vi får tak i hva Bibelen har å si om dette.

Det lille bildet er av Eberhard Arnold.

(fortesettes)

18 kommentarer:

Anonym sa...

Dette er virkelig et tema med diskusjonspotensiale. Det vi kunne fange opp nær sagt alle teologiske og eksistensielle spørsmål en kristen står ovenfor.

Jeg har tenkt mye over dette emnet, og faktisk, hvis jeg skulle trekke frem den mest interessante siden ved dette, så måtte det være den EGENTLIGE årsaken, eller GRUNNLAGET for at en krig i det hele tatt kan oppstå.

Som en av verdens fremste autoriteter i samfunnsvitenskap sa i forbindelse med en nobelsprisutdeling, alt har sin årsak i helt vanlige folks dageligliv.

Det er på dette planet en krig starter.

Jeg har ofte stusset over alle som snakker om "Hitlertyskland". Hitler var et barn som hadde vokst opp under svært usunne forhold. Han viste klare tegn til store psykiske problemer alt som liten. Noen ville at han skulle få legehjelp, men av hensyn til familiens yttre fasade og antagelig vanlige folks likegyldighet ble ikke dette noe av.

Det eksisterte mange som Hitler. Potensialet for alt han stelte i stand lå utelukkende i det tyske folket. Men var det noen som forstod det?

Muligens noen, men slike røster blir sjelden tillatt særlig vekt. Det kan vi erfare i Norge i dag.

Anonym sa...

Dette er et viktig spørsmål som berører helt grunnleggende forhold som den kristne må ta hensyn til. Mitt perspektiv i dette er at denne verdens hersker er Satan. Etter Babel ble denne makted over folkeslagene fordelt mellom en rekke falne engler som er underordnet Satan. Det eneste unntaket fra denne ordningen er at Gud gjennom Abraham har utvalgt seg ett eget folk som skal være adskilt fra Satans herredømme. Dette perspektivet har stor betydning for hvordan man forholder seg til kriger mellom folk og nasjoner som er under kontroll av de fallne engler. Et annet spørsmål er jo hvordan man forholder seg til krig mot Guds folk.

Anonym sa...

Takk for alt du skriver! Ikke alt jeg rekker å lese gjennom (du skriver imponerende mye!!) Men jeg får med meg mye godt og viktig. Det er ikke så mange røster som din i min hverdag. Gud velsigne deg og dine!

Øystein sa...

Eg er sjølv kristen pasifist, men har sjeldan møtt særleg gehør blant andre kristne for mine synspunkt. Tillat meg å koma med den vanlegaste innvendinga eg får frå medkristne:

"Skal kristne overlata til ikkjekristne å stogga despotar som Hitler?" Underforstått at dei kristne ville ha nytt godt av at det framleis var ei fri verd, men ikkje var villige til å ofra noko for å få det til. Det kunne vera interessant å høyra korleis du, Bjørn Olav, ville svara på det. Eit synspunkt som kunne vera interessant å vurdera i samband med det, er eit eg i dei seinare åra har høyrt stadig oftare, berre ikkje akkurat i denne samanhangen; nemleg at ufridom og forfylging er bra for spreiinga av evangeliet. I motsetning til den vestlege materialismen og den såkalte fridomen som gir vanskelege tilhøve for evangeliet.

Eit heilt anna motargument er bibelsk. I Lukas 22:34-38, når Jesus og disiplane er i fare, oppfordrar Jesus disiplane til å skaffa våpen. Dei greier berre å få tak i to sverd, men Jesus seier at det er nok. Det skulle vore interessant viss du kunne kommentera eit slikt bibelvers også, i tillegg til dei som openberrt støtter ei meir pasifistisk livshaldning.

Anonym sa...

Rent teologisk er det mange spørsmål man kan stille i denne sammenhengen. I Luk 3,14 står det:

"Hva så med oss," spurte noen soldater, "hva skal vi gjøre?" Han svarte: "Press ikke penger ut av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med den lønnen dere får."

Jesus nevnte ikke deres soldatrolle i det hele tatt.

I Rom 13,4 står det:

Styremakten er en Guds tjener, til beste for deg. Gjør du det onde, har du grunn til å være redd. Det er jo ikke for ingen ting at den bærer sverd. Den er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.

Mange slike bibelsteder kunne trekkes frem. Og det vanskeligste problemet vil være det svært flytende forholdet mellom vanlige ordensmakter og millitærvesnet. Det er nesten umulig å sette et absolutt skille slike funksjoner. Skulle man ta konsekvensen av et pasefistisk standpunk ville man faktisk ikke kunne anmelde en forbrytelse.

Det samme gjelder støttefunksjonene for krigføring. Under 2. verdenskrig var norsk næringsliv helt integrert i den tyske krigsøkonomien. Mange som hadde vanlige jobber støttet Hitlers krigføring like effektivt som en soldat.

Slik kunne man forstette.

Anonym sa...

Jeg ser fra en diskusjon for noen dager siden at det har vakt irritasjon at Kvistum har plassert ”skaperordningen” i sin historiske sammenheng. Jeg antar at der er enighet om at dette begrepet ikke finnes i Bibelen. Altså har det oppstått et sted. For de som har intellektuell kapasitet til å legge indinasjonen til side og utforske begrepets historiske kontekst vil jeg anbefale Lisbet Christoffersen (red.): Samfunnsvidenskabelige syn på det religiøse (København: Jurist- og Økonomiforbundets Forlag 2001) ISBN 87-574-0697-9; i-v, 272 sider).
Boken er anmeldt av Tore Lindholm, førstamanuensis ved Senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo. Han sier følgende:
”Lutherdommens henfallenhet til blind dyrkelse av enhver faktisk øvrighet som “skaperordning”: Hitler-Tyskland, apartheidregimet og miltærdiktaturer ikke unntatt, er et virkningshistorisk (og for oss lutheranere skammelig) faktum.”

Bjørn Olav sa...

Dette innlegget skulle ha stått et annet sted, under den tråd hvor det hører hjemme. Men la meg kort kommentere det:

Jeg tror det er bred enighet om at skaperordningen finnes i Bibelen, Ragnhild. Det diskusjonen dreide seg om gjaldt Jesu syn på ekteskapet, hvor Han tydelig henviser til skaperordningen. Jeg har ikke snakket om skaperordningen i den betydningen den forfatteren du henviser til gjør.

Bjørn Olav sa...

Takk for all responsen på denne artikkelen, både her på bloggen, på epost og ellers. Jeg tar med meg flere av de momentene som her er nevnt, i de artiklene som jeg er i ferd med å skrive og takker for innspillene. De verdsettes!

Alt etter som helsa mi gir meg mulighet, vil disse artiklene bli publisert med det første.

Anonym sa...

OK, så la meg prøve igjen. Blir det lettere om jeg erstatter ”begrep” med ”ord”? Altså Ordet skaperordning finnes ikke i Bibelen. Det er en teologisk og sosial konstruksjon som har vært brukt for å holde kvinner borte fra talerstolen, for å bevare apartheidregimet og for å underkaste seg myndighetenes krav om krigføring. Brudd med ”skaperordningen” kalles derfor sivil ulydighet, noe kristne har diskutert heftig om de kunne være med på.

Jeg er tilhenger av ekteskapet og jeg ser at Jesus viser til at det har eksistert helt fra begynnelsen. Problemet med skaperordningstenkningen er at den ikke inkluderer enslige. Ideen om det monogame ekteskapet var blitt rådende på Jesu tid, da praksisen med flerkoneri var dødd ut og Romersk lov kun godtok monogami.

Anonym sa...

Fikk lastet ned og lest første kapittel av Myth of a Christian Nation av Gregory A. Boyd - http://www.whchurch.org/content/page_722.htm Det han skriver virker helt i samsvar med det jeg tror er realiteten. Ser virkelig frem til å lese dine vurderinger og refleksjoner etter å ha lest hele boken. Lurer på om boken er å få kjøpt i Norge?

Anonym sa...

Schanke

Hvem sier at "skaperordning" er et begrep eller et ord som må stå i Bibelen? Er ikke dette ordet bare ment å betegne noe som STÅR i Bibelen?

Du skriver at du ser det som et problem at skaperordningen ikke omfatter enslige. I Matt 19,12 står det:

For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld.

I følge Jesus så passer altså ikke alle til å gifte seg. Men Han mener tydeligvis også at det går ann å leve ugift.

Anonym sa...

Mnage interessante synspunkter som jeg håper jeg får anledning til å sette meg nøye inn i.

Jeg har lest lite pasifistisk tkristen litteratur - jeg har hold meg til min venn Jørgen Johannsen som har skrevet boken "Den nødvendige ulydigheten" FMK 1998

Gandhi sa: "Sivil ulydighet er en borgers naturlige rettighet. Han kan ikke gi avkall på den uten å gi avkall på sitt menneskeverd."

Og så har jeg studert Tolstojs "The Kingdom og God is wihtin yoy"

Tolstoj av inspirert av og i korrespondanse med europeiske broderskapsmenigheter. Toltoj inspirerte videre Nelson Mandela og Gandhi.

Jørgensens bok handler om at all utvikling trolig ville stoppe opp om ikke grupper av mennesker gikk til sivil ulydighet. Nok å nevne Hans Nielsen Hauge i denne sammenhengen. Og hva med slaveriet?
Konventikkelplakaten?
Åttetimersdagen?
Kirken under 2. verdenskrig?
Lærere mot nazifisering?

"Dere lærere har ødelagt alt for meg" Quisling til talere på Stabell Gymnas 1942

(1000 lærere ble arrestert og sendt til Kirkenes for sin ulydighet)

Anonym sa...

Qusling talte til lærere - ikke til talere som jeg skrev.

Anonym sa...

Til anonym: Helt enig, i at det ikke behver å stå, dersom det er en god og sannferdig ide. Men slik dette begrepet har vært brukt bør det benyttes med forsiktighet fordi mange har svært negative assosiasjoner til dette.

Så til Mat 19: 12. Godt poeng. Hvem i all verden kan det være som er FØDT uskikket for ekteskap? Og vi vet jo at Jesus tenker ekteskap som heterofilt og livsvarig. Så hvem er født uskikket for dette?

Bjørn Olav sa...

Jeg foreslår at dere fortsetter en eventuell debatt om dette under artikkelen om det kristne ekteskapet. Tema for denne tråden handler om krig, anti-millitarisme og Guds rike. Så selv om det er strid om ekteskapet, og det kan gå hardt for seg i enkelte ekteskap, hører den ikke hjemme her. :-)

Anonym sa...

Torfinn,
jeg fant frem til denne siden
http://www.whchurch.org/content/page_722.htm

Hvilket skattkammer!
Om boken blir oversatt vet jeg ikke. UiO har utgitt en bok før av Gregory Boyd. Så hvis det finnes noen til å oversette den - så er det vel ikke umulig?

Kansje jeg kan bli frisk nok utover vinteren til å klare 5-10 sider til dagen?

Anonym sa...

Øystein,
du har en interessant kommentar. Og jeg skulle gjerne skrevet på din blog. Men alt dette med konto, passord etc... går helt i surr for meg. Så må jeg opprette en google-konto. Noe jeg har gjort. Men har verken peiling på mitt brukernvan veller passord.

Du studerer også litteraturvitenskap - et interessant studium som kan bli til berikelse for mange. Du er er kristen pasifist - og dem er det sannelig i mange av.

Bjørn Olav skrev:
"Han talte mot den rådende krigsånden" om denne tyske pasifisten.

Jeg finner i dag en kristen krigspsykose som er større enn på det verste i den kalde krigen. Fienden males i sterke og levende farger. Og den som ikke er med i demoniseringen av fienden han kommer raskt under Guds forbannelse.

Det er viktige ting vi nok må ta klare oppgjør med her - og klar standpunkt.

Følger spent med.

Anonym sa...

I motsettning til mange, så leser jeg endel i GT. Jeg mener at mye av handlingen der utrykker det som skjer i "den åndelige virkeligheten" i dag.

Noe som går igjen hele tiden er at krig, terror og ødeleggende konflikter ofte er en direkte konsekvens av synd og ulydighet. Og når dette var tilfelle så var det tilsynelatende umulig og unngå problemene. Jeg er overbevist om at det kan være slik i dag også.

Det er som BjørOlav og Lende ofte har sagt, vi er kalt til å være forbilder. Til å være "salt" i verden. Likevel går norsk kristenhet tilbake, og mange kristne lever mer og mer som alle andre. Kristne mister respekt.

Jeg har ofte lurt på om det er vi kristne selv som har noe av ansvaret. Og at vi har et ansvar ovenfor Gud når det gjelder tilstanden i samfunnet rent gennerellt. I Johannes Åpenbaring som jo bokstavelig talt handler om "verdenshistorien", hendvender Jesus seg kun til "menigheten". Det er disse som blir konfrontert gjennom "brevene".

Hvor står vi i dag? Kanskje konsekvensen av "Laodikeamenighetens" synder vil skape nye kriger. Vil det eventuellt på dette grunnlaget være riktig å forkynne pasefisme?

At man kan bytte ut kristen tro med en verdslig ønskemodell av staten er åpenbart. At politiske og forrettningsmessige interesser prøver å spille på folks antipatier og sympatier er også åpenbart.

Klare paraleller til dette kan vi faktisk ofte finne internt i menighetslivet selv!

Og uten at jeg skal utale meg så sikkert om dette så setter jeg frem enda et spørsmål.

Finnes det politiske krefter som også spiller på pasefismen? Vi husker hvordan sovjet støttet "nei til atomvåpen" og "fredsbevegelsen", og antagelig også partier på venstrefløyen. Og mange har vel lagt merke til hvordan de politiske venstrekrefter prøver å nøytralisere den konservative kristendommen gjennom å stemple den som "fundamentalistisk". De arbeider systematisk for å lede den levende, synlige kristendommen inn i mer passive og nøytrale former. Vi kan liksom få tro hva vi vil bare vi ikke blander oss inn i det offentlige livet.

Nå har Norge, og særlig norske medier, blitt domminert av sosialister i hele etterkrigstiden. Skolesystemet er administrert av folk fra "lærerpartiet" SV osv.

Jeg ser slettes ikke bort fra at man kunne skrive en bok om dette også. Kanskje er dette noe man også bør ta i betraktning? Er vi 100% upåvirket. Garantert ikke!

Virkeligheten er veldig komplisert. Jeg vurderer noen ganger å bygge meg en jordgamme langt inne i skogen, og leve av blåbær og sopp. "Gresshopper og honning" finnes det jo så lite av her i landet.