IS har sprengt historisk kirke i Mosul

Terrorister fra IS har sprengt 'klokke-kirken' i Mosul i Irak og lagt et historisk minnesmerke i grus i den hensikt å utradere bevis for det har bodd kristne her.

'Klokke-kirken' ble bygd i 1870 årene og finansiert av keiserinne Eugenie, som var konen til Napoleon III.

Den islamske staten har med jernhånd kontrollert byen Mosul i Irak siden juni 2014, og har drevet tusenvis på flukt og tatt til fange enda flere innenfor byens murer. De mititante islamistene har gjort det til en vane å ødelegge kirker, klostre og kristne minnesmerker. Ikke minst det som har stor historisk verdi. I Mosul hersker streng Sharia-lov. Her er det vanlig med offentlige henrettelser og mange kvinner blir kidnappet og drevet ut i prostitusjon ved å selges og sendes til andre land.

IS skal ha brukt en betydelig mengde sprengstoff som ble plassert under kirken for å få maksimal effekt.

Den khaldeiske patriarken for Irak, Luis Sako, vokste opp i denne kirken. Han forteller at den var spesielt vakker, med en mengde ikoner og historiske fotografier. Kirken inneholdt også en skole, et bibliotek og et barnehjem. Klokketårnet hjalp den muslimske befolkningen til å holde seg a jour med sine egne bønnetider.

La oss fortsette å be for våre forfulgte trossøsken i Mosul og for alle som bor der under dette forferdelige terrorregimet.

En profetisk drøm om å kjøpe olje som holder for lampen din, del 1

Gud taler gjennom drømmer. Det finnes det mange eksempler på i Bibelen, og en del av Åndens utøselse over Menigheten er at 'gamle menn skal drømme drømmer' (Apg 2,17). Drømmen du er i ferd med å lese er nedskrevet av Julie Meyer, og oversatt til norsk av meg.

Julie Meyer (bildet) har vært knyttet til Det internasjonale bønnehuset i Kansas City de siste 15 årene. Hun er en del av lederteamet og er en av lovsangslederne. Artikkelen er såpass lang at jeg har valgt å dele den opp i flere deler. Jeg tror den har et viktig budskap å formidle til vi som lever i tiden før Jesu gjenkomst:

"Jeg har hatt en drøm. I drømmen ble jeg vekket av en mann i strålende svart hår, og Han sa: 'Følg Meg!' Så jeg sto opp fra sengen og fulgte etter Ham inn i et rom fullt av mennesker. Det var som om jeg gikk fra soverommet inn i et annet hus. Denne mannen sto i hjørnet av rommet og gjorde en bevegelse med hodet sitt for å få meg til å se på det som fant sted i dette rommet.

Jeg forsto, etter hvert som jeg så meg omkring i rommet, at jeg hadde steget inn i en lignelse. Jeg var bokstavelig talt i Matteus 25. Jeg var bare en observatør; ingen synes å merke at jeg var der bortsett fra mannen med det skinnende svarte håret som hadde ført meg hit. Han fortsatte å gestikulere for å få meg til å følge med.

Jeg så noe veldig interessant i det jeg begynte å se meg omkring i rommet. Hver eneste person hadde en lampe. Hver eneste en bar på sin egen lampe. Noen av disse lampene var veldig vakre. Noen av dem var svært enkle. Noen var veldig gamle; noen var skinnende, noen til det punkt hvor jeg bare ønsket å se på hvor vakre disse lampene var, og hver person i rommet hadde en slik. Men det jeg snart skulle se er at det ikke er utvendige skjønnheten som er avgjørende men det som er på innsiden. For jeg så ganske snart at vakre, unike og skinnende lamper er til ingen nytte om innsiden er tom. For noen av disse lampene var vakre utvendig, og jeg kunne se at de var fylt til randen med olje; mens andre lamper, selv om de var vakre og unike, virkelig hadde behov for olje.

Det var virkelig interessant det mine øyne så, for alle bar lamper - noen med olje, noen nesten tomme for olje. 

Jeg hadde trådt inn i en lignelse jeg har lest tusen ganger. Jeg merket meg at det var sent og alle hadde sovnet. Og nå, når jeg selv befant meg i selve lignelsen, så var ikke det viktigste at de sovnet - for i dette livet og med våre naturlige kropper blir vi trette og det å sove er en del av livet her; men selve nøkkelen var å sove ikke bare med en lampe men med et reservoar med olje. 

Plutselig, når alle var stille og tause og alle sov, hørte vi et rop:

"Brudgommen kommer!" Når du hører dette ropet, da vet du at tiden er inne!

Nå var alle i rommet våkne og de begynte å gjøre seg klare veldig raskt. Alle hørte ropet, alle var våkne og hadde kommet seg opp og alle grep etter lampene sine og begynte å gjøre veken klar, og alle gjorde seg klar for å gå Brudgommen i møte. 

Det andre jeg merket meg, når vi var kommet til dette punktet, var at alles lamper skinte. Alle hadde lamper som skinte. Det var ikke slik at noen skinte, mens andre ikke gjorde det. Alle lampene skinte.

(fortsettes)

En vedvarende Herrens velduft ved å følge Marias eksempel

'Det er en vedvarende duft fra livene til mange av Guds folk. Denne Åndens duft kommer ikke over hvemsomhelst. Den er kostelig og den som har den har betalt en høy pris for den. Herren ønsker å øke denne duften i våre liv. Vi kjøper den ved å følge Marias eksempel.

"Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft." (Joh 12,3/Norsk Bibel)

For det første: Maria bøyde seg ned foran Herren. Dette taler til oss om overgivelse. Når vi overgir alt vårt til Herren så vil velduften vår øke. For det andre: hun brukte håret sitt. Det taler til oss om ydmykhet. Hun var villig til å bytte hennes ære for Hans. Ydmykhet er nøkkelen hvis vi ønsker at denne duften skal strømme ut fra våre liv. For det tredje: hun ofret ved å gi en slik verdifull gave.

Herren talte til meg for mange år siden: "Steve, jo større offer jo større salvelse." I det vi ofrer for Gud vil Åndens velduft øke på i vår tjeneste. Og til slutt: Hun dynket seg i denne velduften. Parfymen forble på håret og hendene hennes lenge etter at hun forlot Jesus.

Gjennom vårt kostelige offer til Gud som vi gir i hengivenhet viser vi vår djupe, kjærlige og velvillige hjerte, lik det hjertet Maria gav Gud. Som et resultat av det offeret er en søt velduft forløst over våre liv som andre vil legge merke til at vi er lik Herren.

Mester, i det jeg er sammen med Deg, forløs Din velduft og la den dvele over meg. La den berøre verden rundt oss og må også andre kaste seg ned ved Dine føtter og overgi alt.'

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Frykt for at Russland er i ferd med å stenges for misjonærer fra Vesten

Det blir vanskeligere for evangeliske kristne å drive sin virksomhet i Russland. En av årsakene er at patriark Kirill frykter liberalteologien fra Vest. Flere russiske baptist- og pinseledere frykter nå at de stadig mer sekulariserte kirkene i Europa holder på å stenge dørene også for de bibeltro misjonærene i Russland.

Dette kom frem når den svenske misjonsorganisasjonen Ljus i Öster nylig innbød 40 misjons- og kirkesamfunnsledere for 17 land for å å planlegge fellesinnsatser for fremtiden.

Samlingen ble holdt i Kaukasus. De 40 lederne kom fra Kaukasus, Sentral-Asia, Sibir, Volga- og Ural området, samt fra de slaviske delene av Europa. Under konferansen ble også de minst evangeliserte delene av Europa løftet frem.

De russiske delegatene på konferansen kom med oppsiktsvekkende opplysninger: Minst 10 utlendinger har nylig blitt deportert fra Russland på oppdiktet grunnlag. Ljus i Öster skriver i sitt siste nr som utkom i går at 'mye tyder på at muligheten for misjonssatsninger i Russland fremover kan komme til å minske'.

Når Franklin Graham besøkte Russland i oktober i fjor skal patriark Kirill ha uttrykk stor bekymring over det som nå holder på å skje i Europa - og her er Norge ikke noe unntak. Patriarken for Den ortodokse kirke i Russland er redd for misjonærer fra Vesten som kommer med et 'nyliberalt budskap' som vil ødelegge Russland.

'Det åndelige og religiøse klimaet i den vestlige verden har gjennomgått radikale forandringer i den senere tiden', sa patriark Kirill til Franklin Graham og la til:

'Den vesterlandske sivilisasjonen og de vestlige landene har ikke lenger villet identifisere seg med kristne tradisjoner og det virker som om de nå mener at synet på kristne moralske vurderinger ikke lenger behøver å være dominerende i samfunnet. Lover som likestiller kjønnsnøytrale parforhold med et naturlig ekteskap, gitt oss av Gud, er nå blitt antatt av mange vestlige land, inkludert USA. Kristne som i dag forsøker å holde fast ved bibelske moralvurderinger opplever diskriminering og undertrykkelse fra mange hold i de vestlige landene, ikke minst via media'.

Arbeid blant misbrukere skaper menighetsvekst
Noe annet som fremkom på konferansen i Kaukasus er dette:

Bare i Russland har baptist- og pinseunionene alene startet over 500 rehabiliteringshjem. I Sibir har 250 nye forsamlinger blitt plantet som et resultat av dette arbeidet!

I 2016 planlegges det å grunnlegge misjonsskoler for misjonærkandidater som står klare til misjonsinnsats i Kaukasus, Russland, Mongolia, Ukraina og Kina.

Bosnia, Montenegro og Serbia er viktige satsingsområder fremover. Allerede i sommer håper man på å kunne ta imot evangeliseringsteam i Balkanområdet. Det er slaviske menigheter i Europa og USA som sender ut disse.

Det essensielle

'Så mange i vår verden er forført av teknologi, makt og begjær etter sikkerhet. Hvor ofte har vi ikke glemt det essensielle: kjærlighet, en hjerte-til-hjerte relasjon, vennlighet, godhet og en åpenhet til de som er i nød og i smerte.

Vi har en tendens til å fornekte våre egne skyggesider og svakhet. Vi roper ikke om hjelp, for helbredelse og for Gud. Vi tenker som oftest at vi skal klare oss selv.'

Jean Vanier (bildet) i Letters to My Brothers and Sistersi in L'Arche 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Still deg i gapet!

'Vi må respondere umiddelbart når vi blir overveldet av en byrde av forbønn. Det er en pris å betale for å være en forbeder; den forstyrrer tiden som er avsatt for personlige ønsker. Jeg kan si: "Jeg skal be nå" eller: "Jeg vil vente litt og be senere". Men jeg kan ikke holde et løfte om å tre inn i forbederens rolle verken nå eller senere. Det eneste jeg kan svare er dette: "Jeg vil respondere, hvis jeg beveges av Den Hellige Ånd til å be!"

En desperat situasjon krever umiddelbar desperat bønn. Halvhjertede bønner gjør ingen nytte. 

"Disiplene rotet ikke bort tiden når de satte seg ned ved siden av Mesteren og samtalte stillferdig med ham under Oliventrærne i Betania eller ved stranden langs Galileasjøen. Dette var deres skoletimer; tiden hvor de fikk føde. Den mest sunne kristne, den som er best skikket for et gudfryktig liv og arbeid, er den personen som henter mest føde fra Kristus." (Theodore Ledyard Cuyler. 10.januar 1822-26.februar 1909, presbyteriansk forkynner og forfatter i USA). 

Herre, la oss hente vår føde fra Deg og stille oss i gapet for andre. Verden trenger krigere som vet hvordan de skal be og gå i forbønn. Herre, jeg vil gi respons, hvis jeg beveges av Din Hellige Ånd til å gå i forbønn. Jeg vil ikke avvise Deg, eller ignorere Deg. Du venter på meg, og her er jeg.

"På samme måten hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord." (Rom 8,26/Bibelen Guds Ord)

"Men du, når du ber, gå inn i ditt bønnerom! Og når du har lukket døren din, skal du be til din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst." (Matt 6,6. Bibelen Guds ord).

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

15. mai - på pinsedagen - rettes fokus mot verdens unådde folkeslag

Foreløpig står Norea Radio og Norsk Luthersk Misjonssamband alene bak markeringen av Den internasjonale dagen for de unådde. Det er å håpe at mange flere slutter opp om initiativet 1.pinsedag, som i år er 15 mai. To milliarder mennesker har ennå ikke hørt om Jesus.

Det er Alliansen for evangeliske tjenester i USA som har tatt initiativet til en markering av verdens unådde folkeslag. Menigheter, kristne organisasjoner og enkeltpersoner oppfordres til å huske verdens unådde denne dagen gjennom bønn og ved å gi det gode budskapet videre.

Denne internasjonale søndagen for de unådde folkeslagene har til hensikt å sette misjon på agendaen. Markeringen finner sted i pinsen fordi det var da Den Hellige Ånd kom over disiplene, og utrustet og befalte dem til å dele det gode budskapet med alle verdens folkeslag.

En av de organisasjonene som står i dette viktige arbeidet er Norea Radio eller Norea Mediemisjon som arbeidet kalles nå. Norea har prosjekter i flere land som delvis eller helt er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet, deriblant Nord-Korea, Somalia og to land i Sentral-Asia som man ikke kan nevne navnet på av sikkerhetshensyn. Norea arbeider for at mennesker skal bli kjent med Jesus som sin Frelser, selv om politiske, religiøse eller sosiale grenser ofte hindrer dem fra dette.

Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens mange lesere om å slutte opp om denne internasjonale dagen for de unådde folkeslagene. Delta gjerne på Misjonssambandets arrangementer, men om du ikke har anledning til det kan du be for de unådde søndag 15. mai - på pinsedagen.

Om du vil ha gode tips for hvordan dagen kan markeres, så klikk deg gjerne inn på dette nettstedet:

http://dayfortheunreached.org/

Etiopia: Moren ble drept av faren på grunn av hennes kristne tro - sønnene ble frelst

Sønnene til en kristen kvinne som ble drept på grunn av sin kristne tro i Etiopia har tatt imot Kristus som sin Frelser, etter å ha vært vitne til deres mors mot og tro.

Det er Åpne Dører som forteller historien om den etiopiske kvinnen, som heter Workitu. Hun konverterte fra Islam til den kristne tro i august i fjor.

Hennes ektemann, som var en hengitt muslim, ble rasende når hans kone bestemte seg for å følge Jesus. Han slo henne til stadighet, og truet med å ta livet av henne om hun ikke vendte tilbake til sin muslimske tro. Workitu mottok også til stadighet utilslørte trusler fra lokalbefolkningen. Til slutt fortalte hun om mannens mishandling til menighetens ledelse. Hun fortalte også om mannens trusler om å drepe henne. De ba henne anmelde dette til politiet. Workitu valgte å skrive et brev til politiet.

Politiet på sin side overså det hele og nekter i dag for at de i det hele tatt har mottatt noe brev.

I mars angrep Workitu's ektemann henne sammen med en nabo. Det voldelige angrepet førte til at Workitu kollapset. Noen av landsbyens innbyggere tok henne med til sykehuset, og hun ble senere overført til nok et sykehus, men der døde hun av skadene som hun var blitt påført.

Den ondes onde planer fikk likevel ikke seire til slutt. To av sønnene hennes, Mustafa som er i 20 årene og Kedir som er 17, ble så beveget av deres mors sterke vitnesbyrd at de har bestemt seg for å følge Jesus og har tatt imot Ham som sin personlige Frelser og Herre. Men den gode delen av denne historien slutter ikke her. Også en av venninnene til Workitu fra landsbyen har gjort det samme!

Intens forfølgelse fører til stor vekkelse i India

I følge rapporter fra Christian Aid Mission kommer hundrevis av mennesker til tro på Jesus tross den eskalerende forfølgelsen i India.

Det er et område av India som spesielt beskrives i rapporten, hvor vekkelsen går frem og det er Kandhamal. Dette er samtidig det området av India hvor forfølgelsen av kristne er mest intens. Det er radikale hinduer som oftest beskylder kristne evangelister for å drive med tvangskonvertering. Dette er ofte et påskudd for å gå til voldelige angrep mot kristne.

The Gospel Herald forteller at det særlig er blant stammefolk og animister at evangeliet nå går fram med eksplosiv kraft. Store kampanjer hvor 1.000 til 1.200 mennesker er kommet til møtene er ikke uvanlig. I løpet av kort tid er 14 slike møtekampanjer blitt holdt siden august i fjor og de holdes av innfødte evangelister.

La oss be for de som blir forfulgt og la oss be om at vekkelsens ild øker i intensitet!

Erkjennelse av synd

'Den verste formen for synd er ikke å erkjenne at man er syndig.'

Hl.Caesarius av Arles.

'Elsk ydmykhet og det vil beskytte deg fra dine synder.'

Abba Isaiah

'Av synd følger skam. I omvendelsens kjølvann følger frimodighet.'

Johannes Chrysotomos

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.' Apostelen Johannes i 1.Joh 1,8-10.

Mellom påske og pinse

I morgen - søndag 24. april kl.11.00 - taler jeg på et misjonsmøte i Filadelfia Gjøvik (bildet), om å leve mellom påsken og pinsen med alt hva det innebærer. Mellom lengsel og oppfyllelse. Mellom avmakt og kraft.

Er du i nærheten er jeg ganske sikker på at du er hjertelig velkommen!

Gode råd for den som vil leve nær Herren og høre fra Ham

'Vår personlige relasjon med Herren må bli etablert og opprettholdt på et sikkert fundament og være i enighet med det skrevne Guds ord. Herren responderer på et høyere plan med dem som har satt sine føtter på forløsningens grunnfjell - det Han har fullført på deres vegne - og som setter sin lit til Ham alene.'

Wade E. Taylor. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

'Om vi skal føde frem en profetisk røst som Herren lengter etter i en tid som denne, er det helt nødvendig at vi trer inn i en tilstand av sønderbrutthet (idet vi blir ydmyke og avhengige av Ham alene). Selv om vi for øyeblikket bare ser vår nåværende situasjon, så finnes det et større bilde som vedrører Herrens folk og Hans hensikter.'

Nancy Taylor Warner. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

'Denne vedvarende profetiske salvelsen er resultatet av tid tilbrakt i Herrens nærvær. I det vi tilbringer tid med Ham, blir vi i økende grad mer lik Ham og begynner å forstå Hans tanker og lengsler - våre liv blir da et uttrykk for Hans liv. Da vil vi få det rette ord, til rett tid, gitt på rett sted til rett person.'

Wade E. Taylor. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

13 år gammel gutt kidnappet - satt fri etter at løsepenger ble betalt

5. april ble en 13 år gammel koptisk gutt kidnappet utenfor en skole i Øvre-Egypt. Det skjedde etter at kidnapperne fant ut at han kom fra et kristent hjem. Dette er ikke et isolert tilfelle. Det har vært 70 slike kidnappinger de siste årene.

Rett etter kidnappingen mottok familien et krav om å betale løsepenger for å få satt gutten fri. 13 åringen kom hjem to uker etterpå etter at løsepengene var betalt. Politiet har ikke gjort noen ting i sakens anledning.

Den 13 år gamle gutten heter Antonios Farag, og bor i landsbyen Masheyyit Manbal, som ligger omlag 230 kilometer sør for Kairo. Kidnapperne hadde i utgangspunktet kidnappet to barn, men da de oppdaget at den ene barnet var en muslim, ble dette barnet satt fri. De tok kun med seg den kristne 13 åringen. La oss huske ham i våre bønner. Han sliter med den grufulle opplevelsen han har vært utsatt for, la oss be for hans foreldre og for våre kristne trossøsken i Egypt.

Når Gud skriver vår historie

'Mitt tema har vært: 

- La Gud skrive din historie!

Han lover ingen enkle kapitler, men Han lover at om Han får skrive vår historie, at vi i det siste kapitlet, om ikke før vil la alle de andre kapitlene bli forståelige og så vil Han ta oss med til Paradis og la oss leve med Ham der.'

Steve Saint, sønn av Nate Saint, som led martyrdøden i Ecuador. Steve har arbeidet utrettelig i misjonens tjeneste. For noen år siden ble han utsatt for en ulykke og har måttet kjempe seg tilbake til livet etterpå. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 6

Her fortsetter serien om eiendomsfellesskapet i urkirken. Den er skrevet av Charles E. Moore, og de foregående artiklene ble publisert tirsdag 9.februar, onsdag 10. februar, fredag 12. februar og onsdag 23.mars og torsdag 7.april:

Det er bemerkelsesverdig at hver gang Lukas beskriver hvordan den tidlige kirken møtte de materielle behovene hos sine medlemmer nevner han også han hvordan menigheten ble velsignet og vokste i antall. (Apg 4,31 og v.33;6,7  jfr 5,14;9,12 jfr 9,31 og 11,21-26)

I tillegg til å bli forent i hengivelse til bønn, apostlenes lære, Herrens måltid, og tilbedelse, understreker Lukas at alle som trodde hadde alt felles. Evangeliets mirakuløse frihet og rettferdighet for de fattige er et bekreftende tegn på at den messianske tiden har begynt og er et utgangspunkt for forkynnelsen av Det gode budskapet og vekst for kirken.

Finnes det så noen indikasjon på at den tidlige kirkens fellesskapsliv feilet? 

For det første: Det finnes ikke en eneste antydning i Det nye testamente at de første kristne forkastet Jerusalem modellen som noe uviselig, upassende eller feilaktig. Faktisk fremstår det ikke noen annen form for menighetsliv enn denne.  Faktum er, i 2.Tess 3,6-15 (og Ef 4,28 og 2.Kor 8,13-15) så tar Paulus opp misbruk i menigheten som klart forutsetter at en eller annen form for eiendomsfellesskap ble praktisert. 

Måtte andre menigheter 'redde' menigheten i Jerusalem, som enkelte har ment, fordi deres eiendomsfellesskap forårsaket deres egen fattigdom? Nei. Årsaken til fattigdommen i Jerusalem hadde mange årsaker, men ikke fordi de hadde alt felles. To tiår med elendige avlinger utviklet seg til en 'verdensvid' sultkatastrofe under regimet til keiser Claudius. Den romerske provinsen Judea ble spesielt hardt rammet (Apg 11,27-30). Menigheten i Jerusalem måtte også utstå hard forfølgelse (Apg 8,1;9,1 og Jak 1,1 og v.9;2,6-7 og 5,1-6). I tillegg til dette underholdt også menigheten et uvanlig stort antall lærere og apostler i tillegg til alle pilegrimene som kom. Tiggere - som visste at det å gi almisser var en eksempel på jødisk spiritualitet - likte også å oppholde seg i Jerusalem (Apg 3,2-3).

Var så det å ha alt felles som den første menigheten hadde noe unikt for den? Er dette virkelig noe vi skulle strebe etter? Er det et normativt ideal som vi er forpliktet til å leve opp til i dag? 

Ikke i den forstand at av det er et mønster som skal kopieres og etterlignes. For mange formidlende omstendigheter gjør dette umulig. Det kan heller ikke tolkes som en universell norm, som om Lukas' disposisjon var en slags kristen sosialetikk atskilt fra kirkens liv og gjelder for samfunnet forøvrig. Lukas beskrev ikke hvordan samfunnet generelt skulle se ut som.

Det som skjedde i Apostlenes gjerninger må sees på pragmatisk. Det handler om hvordan et liv sentrert i Kristus og fylt av Ånden ser ut. Den første menigheten var begynnelsen på Åndens nye verk på jorden - et arbeid det var gitt løfter om til kommende generasjoner (Apg 3,37-40). Dette er en oppfyllelse av Jesu bønn om enhet (Joh 17,21 flg). Dette var førstefrukten av Guds kommende fremtid, en prototype av hva kirken kan bli andre steder hvor evangeliet forkynnes i nasjonene. Når hjertet er truffet, når livet blir revolusjonert, vil de som tror ivrig og full av glede slå seg sammen for å vise realitetene av Jesu forvandlende kraft i sin midte. De vil gjerne vise en enhet født av Ånden - en enhet av ett hjerte og ett sinn som eksploderer i et felles liv i radikal kjærlighet.

Billedtekst: Barn tilhørende en av kommunitetene til Bruderhof-bevegelsen som også artikkelforfatteren er en del av.

(fortsettes)

Nye menigheter plantes i krigssonen i Ukraina

Du husker sikkert TV-bildene som viste krigshandlingene som pågikk i den ukrainske byen Donetsk. Nå har den skjøre våpenhvilen vart en stund. Midt oppe i alt dette finnes det kristne som driver med menighetsplanting!

Pastor Sergeij Saenko var blant dem som valgte å bli i Donetsk, til tross for krigen som raste. Han ville stå sammen med sitt folk i deres lidelse. Sammen med en liten gruppe pastorer startet han en misjonsskole for menighetsplantere! Ikke så mange som ville tenke akkurat den tanken når krigen raste utenfor stuedøra. Men det gjorde pastor Sergeij Saenko. Han drømte om å plante menigheter langs frontlinjen av konflikten!

En som fikk høre om dette var lederen for Operasjon Mobilisering i Ukraina, Wayne Zschech. Når han fikk høre om planene til Saenko, om å plante menigheter på både den ukrainske og den russiske siden. visste han at dette var noe Operasjon Mobilisering bare måtte støtte!

Operasjon Mobilisering har nå gitt økonomisk støtte og støtte i form av gode råd og praktisk hjelp til de første studentene ved skolen og for å finansiere de tre første menighetsplantingsprosjektene.

Et av disse stedene er en liten gruvelandsby ved navn Artyomivka, som ligger helt ved frontlinjene hvor intense krigshandlinger har pågått. Dette stedet har ikke hatt noen evangelisk menighet tidligere. Nå finnes det en. 30 mennesker kommer regelmessig til gudstjeneste.

Et annet sted er Zhellanoye, som ligger litt unna selve frontlinjen. Her finnes det en menighet bestående av 10 medlemmer, en søndagsskole, et ungdomsarbeid.  Alt i alt kommer det rundt 40 personer til disse møtene. Menigheten har også deltatt aktivt i humanitært arbeid.

Et tredje sted er byen Savgeeva. For noen få uker siden ble tre mennesker frelst her. Arbeidet er i sin spede begynnelse, og i følge pastor Sergeij kommer stadig nye til tro.

Noe annet svært positivt som skjer er den holdningsendringen som har funnet sted i folket når det gjelder evangeliske menigheter. Disse ble av den russisk-ortodokse og den ukrainsk-ortodokse kirke sett på som sekter. Nå tas disse menighetene imot med stor glede av såvel lokale myndigheter som av befolkningen forøvrig.

Behovene for evangeliet i Ukraina er stort, særlig i de områdene hvor kampene fremdeles pågår. 13 nye menigheter er plantet den siste tiden.

La oss be for disse menighetsplanterne, for Operasjon Mobilisering i Ukraina og for alle som hører evangeliet og tar imot Jesus som sin Frelser og Herre.

Evangeliet

'Ikke bare forstår mennesker med intellektuelle funksjonshemminger evangeliets budskap, men de lever det også oftere på et djupere nivå enn oss.

De vet hva det vil si å stole på Gud, å gi Ham deres hjerter, elske Ham og bli elsket av Ham.'

Jean Vanier (bildet), her sammen med de to mennene - Raphael Simi og Philippe Seux - Gud kalte ham til å leve sammen med og som skulle bli det verdensomspennende L'Arche-fellesskapet. Sitatet er hentet fra An Ark for the Poor, side 67. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Høytidelig gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet

Denne kvelden har jeg virkelig sett frem til! Og det ble virkelig en festgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina i kveld.

I kveld skulle vi nemlig velsigne 'Ømhetens Gudsmoders ikon' malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Det blendende vakre ikonet ble overrakt som en gave fra ekteparet Nyheim Grønseth og har vært etterlengtet. Det er et av de aller vakreste Maria-ikonene jeg har sett, og det vakte stor glede blant de som deltok i gudstjenesten i dag når de fikk se det.

Som alle Maria-ikoner peker også dette på Sønnen - på Kristus. Maria hjelper oss til å fokusere på Sønnen. Det er ingen tilbedelse av henne, men vi som er protestanter, elsker også Maria. Hun bar tross alt Guds Sønn under kjolelivet! Men Maria holder også ømt Sønnen inntil seg. Vi trenger alle en berøring av ømheten.

Det er turen verd å komme til Kristi himmelfartskapellet for å se dette vakre ikonet! Det er mange timers og dagers og måneders arbeid i bønn for å male noe så vakkert! Vi kjenner alle på en djup takknemlighet for at Kristi himmelfartskapellet har fått denne storstilte gaven.

Nei, vi tilber ikke ikoner. For oss er dette bilder brukt i gudstjenestelig øyemed. Ikoner er en forkynnelse av Guds ord i form, farge og skjønnhet. De forstås som 'vinduer mot evigheten'.

Etter gudstjenesten vår fortalte Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth levende og interessant om sin bakgrunn som ikonmaler og om hvorfor hun malte nettopp dette ikonet. Ragnhild Elisabeth har gått i lære hos ikonmaleren Solrun Nes, Anne-Marie Valton og Theodoros Papadopouls.Vi håper å kunne komme tilbake med en ikonutstilling med Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth i Toten/Gjøvik området på et senere tidspunkt. Det vakre ikonet ble velsignet under bønn av pastor Sven Aasmundtveit, som også er ikonmaler og som har gitt vakre ikoner i til vårt økumeniske bønnekapell. De setter vi også veldig stor pris på.

Billedtekst: Ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth med ikonet 'Ømhetens Gudsmoders ikon' utenfor Kristi himmelfartskapellet. Ragnhild Elisabeth og ektemannen, Thor Grønseth, tilhører Skien baptistmenighet. Foto: Ivar Johnsen

Malcom Muggeridge - anabaptister og moder Teresa

Robertsbridge, en liten landsby i Sussex, England, er for meg et spesielt sted. For det første så er det her den anabaptistiske Bruderhof-kommuniteten hører til, med sine drøyt 300 medlemmer. Siden begynnelsen av 1970-tallet har jeg holdt kontakten med dem.

Men Robertsbridge var også hjemmet til den nå avdøde, legendariske, britiske journalisten Malcom Muggeridge (bildet). Muggeridge er kanskje mest kjent her i Norge for sin vakre biografi om moder Teresa: 'Something beautiful for God', som på norsk fikk tittelen: 'Moder Teresa av Calcutta' og som ble utgitt på Luther forlag i 1979.

Men Muggeridge hadde også et nært forhold til Darvell Bruderhof i Robertsbridge. I boken: 'God's revolution', som er en samling av artikler av Eberhard Arnold, grunnleggeren av Bruderhof-bevegelsen, en bevegelse som ønsker å leve i pakt med Bergprekenen og urkirkens eiendomsfellesskap, skriver Muggeridge:

"En av de veldig behagelige begivenheter i Robertsbridge siden min kone Kitty og jeg slo oss ned her for omlag 25 år siden var når medlemmene av Society of Brothers kom hit. De tok over det som hadde vært et tuberkulosesanatorium, Darvell Hall, som det ikke lenger var behov for på grunn av mangel på pasienter..."

Og så forteller Muggeridge om hvordan mistenksomheten i landsbyen og ryktene som gikk om hva slags mennesker dette var, ble forvandlet til at folk ble betatt av deres levde liv i enkelhet, nestekjærlighet og radikale etterfølgelse av Bergprekenens ord.

Mot slutten av forordet, skriver Muggeridge: "Barna til brødrene gir oss en helt spesiell glede, øynene deres uttrykker livets under mer enn fantasiene fra TV-skjermen, og deres stemmer, når de synger, harmoniserer med fuglene. Her i landsbyen fryder vi oss over at de lever sammen med oss."

Malcom Muggeridge var skeptikeren, kritikeren, samfunnsrefseren, den sylskarpe journalisten som fant Jesus. Eller rettere sagt: som Jesus fant og vant med sitt hjerte. Siden han ble en kristen ble han opptatt av hvordan det kristne liv kan leves ut i hverdagslivet, i nestekjærlighet og i tråd med det livet som Jesus beskriver i Bergprekenen. Derfor ble han så grepet av det livet moder Teresa levde i uegennyttig nestekjærlighet for de marginaliserte, de døende og kronisk syke. Og av Bruderhof-kommuniteten. I det samme forordet, skriver Muggeridge:

"I kristendommens historie har de monastiske ordener fungert som en slags lysende dirigent, og bevart Kristi kongedømme fra å bli ødelagt av stormene og jordskjelvene til denne verdens riker som vil undertvinge dette riket i sin beundring av fornøyelser og aksept av 'Gud er død' teorien til Nietzche, som han annonserte like før han ble gal. Hva Frans av Assisi var for Fransiskanerne og Hl.Benedikt for Benediktinerne, har Eberhard Arnold vært for Brødrene. Han har vist dem hvordan de kan leve sammen, arbeide sammen, gifte seg og få familier til å leve sammen, selv om de ikke lever adskilt som tradisjonelle munker og nonner ..."

Jeg kom til å tenke på dette når jeg for tiden angripes fordi jeg skriver om Jean Vanier, om Moder Teresa og andre, som hver på sin måte har etterlatt seg et sterkt vitnesbyrd om Kristus i form av levd liv. En som trekkes frem for å underbygge noen påstander som lederen for disse stygge personangrepene holder på med, er nettopp Malcom Muggeridge. Kjell Sørsdal har hentet frem et sitatet av Muggeridge, helt tatt ut av sin sammeheng. Det Sørsdal ikke har fått med seg er at Muggeridge ikke bare skrev om Moder Teresa med varme og beundring, men selv konverterte til Den romersk-katolske kirke. Slik går det når man i sitt hat og utspekulerte mobbing av andre troende faller for eget grep. Sørsdal kan altså legitimere bruken av en katolsk forfatter, men når andre bruker katolske forfatteres utsagn så er jeg 'jesuitt-spion', 'løgner', 'falske brødre', 'feiging', og 'mer syke enn vi aner'. Det sier i grunnen alt.

23 nonner døde av traumer på flukt fra IS

I løpet av 18 måneder har 23 nonner tilhørende Dominikaner-ordenen omkommet på grunn av traumatiske opplevelser i det de har flyktet fra IS i Irak. Alle nonnene har vært i høy alder.

Dominikanernonnene har drevet sitt fredelige og uegennyttige arbeid i over 150 år i Irak. Relasjonene med sine muslimske naboer har vært gode - helt til IS dukket opp i 2014 og okkuperte Mosul. Nonnene, sammen med alle de andre kristne i området, har siden da kjempet for å kunne overleve.

Det er National Catholic Reporter som melder dette.

Som kjent er tusenvis av kristne på flukt, om de da ikke allerede er drept på bestialsk måte av IS. Flere nonner og munker har lidd denne skjebnen. Mange nonner er også blitt kidnappet, voldtatt og drept. For 23 av dem har altså traumene rundt dette ført til at de nå er døde.

Priorinnen for disse dominikanernonnene er søster Maria Hanna. Hun er 90 år gammel. Sammen med noen av sine søstre har den gamle damen klart å flykte til Erbil i det nordlige Irak.

La oss be for våre trossøsken som betaler en så høy pris for å følge Herren.

Å lære sin egen begrensning og fattigdom å kjenne

'Når vi lever dag etter dag med mennesker som har svære funksjonshemminger, blir våre egne begrensninger og mørke så åpenbare.

Men denne erfaringen hjelper meg til å forstå at vi ikke kan vokse i kjærlighet og medlidenhet med mindre vi, i all sannhet, anerkjenner hvem vi er og kan akseptere vår egen radikale fattigdom. 

En fattige personen finnes ikke bare i de andre, men også inne i oss. 

Den sannheten er basis for all menneskelig og åndelig vekst og fundamentet for vårt kristne liv. "Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres." (Matt 5,3) De fattige, som avdekker vår egen svakhet, blir på denne måten et sakrament."

Jean Vanier i An Ark for the Poor, side 72. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den sanne lykke

'De har virkelig misforstått de menneskene som søker lykken utenfor dem selv, i fremmede land og på reiser, i rikdom og herlighet, i store eiendommer og nytelse, i adspredelser og fåfengte ting, som har en bitter slutt!

Det er det samme som å bygge et lykkens tårn utenfor en selv som det er å bygge et hus hvor man konstant merker rystelsene av jordskjelv.

Lykken finnes inne i oss selv, og velsignet er det menneske som forstår dette. Lykken finnes i et rent hjerte, hvor et slikt hjerte blir en trone for Gud. Dette sier Kristus om de som har et rent hjerte:

"Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk." (2.Kor 6,16)

Hva kan mangles disse? Ingenting, ingenting i det hele tatt! For de har det største gode i deres hjerter: Gud selv!"

Hl. Nektarios av Aegina (1846-1920) i Path to Happiness. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Bildet er et maleri som er malt av Alive Grimsley.

"Den sjel som elsker Gud har sin hvile i Gud og i Gud alene. På alle stier som mennesker vandrer i denne verden, oppnår de ikke fred før de har sin håp i Gud." 

Isak Syreren. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Indisk pastor og hans gravide kone unnslapp så vidt å bli brent levende

Ifølge The Times of India angrep uidentifiserte menn i helgen en kirke og forsøkte å brenne levende en pastor og hans gravide kone i den avsidesliggende landsbyen Tokapal i Bastar regionen i delstaten Chhatisgarh.

Dette er det andre kirkeangrepet i Chhatisgarh siden mars måned. Da angrep men mobb en husmenighet og vandaliserte huset. Dette angrepet fant sted i Kachna i nærheten av Raipur.

Lederen for Den kristne sammenslutningen i Chhatisgarh, Arun Pannalai, forteller til The Times of India, at pastor Deenanath og hans gravide kone så vidt klarte å komme seg unna angriperne søndag. Da var de først blitt brutalt banket opp og dynket i bensin. Angriperne var klare til å tenne på, men som ved et Guds under slapp de unna. Det har ikke lykkes å komme i kontakt med pastor Deenanath så vi vet ikke hvor hardt skadet de to er.

Det lokale politiet skal ha gjort lite eller ingenting i sakens anledning.

93 organiserte angrep mot kristne er registrert i delstaten Chhatisgarh i 2015 og 2014.

La oss huske våre trossøsken i Chhatisgarh i våre forbønner i tiden fremover.

En fars gode vitnesbyrd

'I det hele tatt - min far - snakket veldig lite offentlig om sin tro på Gud. Snarere var det på andre måter. En varm følelse av god vilje fikk ham til å stråle. Det gjorde også hans djupe og usedvanlige forståelse av andre, av den fred han bar med seg.

På alle disse måtene bar han med seg en følelse av Guds nærvær til andre.'

Jean Vanier (bildet) om sin far, Georges P. Vanier, den tidligere generalguvernøren av Canada, i Weakness Strength, side 17. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Jeg er bundet av Skriften og min samvittighet er fanget' - del 2

Som jeg har varslet har jeg planer om å skrive en serie med artikler i forkant av Reformasjonsjubileet i 2017. Artiklene vil komme med ujevne mellomrom. Den første ble publisert torsdag 31.mars. Her er del to:

De hører sammen - Martin Luther og hans venn og medstrider i troen - Phillip Melanchton (bildet).  I dag - på hans dødsdag - 19.april 1560 - er det mange og gode grunner for å minnes ham. En av dem er hans monumentale verk 'Den augsburgske bekjennelse' - som meisler ut den reformatorisk-lutherske lære. Daglig bønn og bibelmeditasjon hørte til hans gode daglige rytme, og hjemmet sitt kalte han: 'en liten Guds menighet'.

Neste år skal vi feire Reformasjonens 500 års jubileum. Naturlig nok er det mye fokus på Luther - for ingen kan betvile hans enorme betydning for Reformasjonen. Men å feire Reformasjonens 500 års jubileet uten å nevne innsatsen til Melanchton ville føre galt avsted.

Phillip Melanchton ble født 16.februar 1497 i Bretten i Baden i Tyskland. Utrolig nok, men han var ikke mer enn 19 år gammel, da han ga ut en lærebok i gresk! Ikke så merkelig at han endte opp som professor i gresk i Wittenberg, byen hvor han også døde. Men det var ikke bare en lærebok i gresk han leverte fra seg. Melanchton skrev også lærebøker i etikk, retorikk og dialektikk og reformerte like så godt universitetet i Wittenberg!

Men det er først og fremst Confessio Augustana - ofte forkortet CA eller den augsburgske konfesjon eller bekjennelse vi knytter til Melanchtons navn. Denne bekjennelsen ble fremlagt under Riksdagen i Augsburg i 1530. Da hadde den tysk-romerske keiseren bedt om at de tyske byene og fyrstene som hadde sluttet seg til Luther om å forklare sine religiøse overbevisninger. Keiser Karl V håpet med dette å kunne løse og ikke minst bilegge de stridighetene som oppsto rundt Martin Luther og Reformasjonen.

Martin Luther selv kunne ikke delta på Riksdagen i Worms. Han var lyst fredløs og befant seg i borgen Coburg, men han hadde jevnlig kontakt med Phillip Melanchton. Confessio Augustana ble forfattet av Melanchton og lagt frem for keiseren 25. juni 1530. Den ble skrevet på tysk og senere oversatt til latin. Luthers skrifter ligger likevel til grunn for dette bekjennelsesskriftet.

Men den da så sentrale katolske teologen Johannes Eck slo tilbake med et skrift hvor han anklaget Luther og hans krets for kjettersk lære. Melachton tok utfordringen og svarte med en ny, utførlig presentasjon av reformatorisk teologi. Etter hvert ble CA offisielt bekjennelsesdokument for de lutherske kirkene.

Luther og Melanchton var gode venner, men ikke alltid enige i teologiske spørsmål. Det gjelder ikke minst den såkalte predestinasjonslæren, hvor Melachton viser seg å ha et lysere menneskesyn enn Luther.

Gud gjør under langs Silkeveien

Av sikkerhetshensyn kan jeg ikke fortelle hvor dette har skjedd, men så mye kan jeg fortelle er at det har skjedd langs den såkalte Silkeveien:

En kristen bror ble arrestert i forrige uke. Han ble satt i fengsel i to netter. Han forteller nå begeistret om hvordan evangeliet får vinger og sprer seg på de mest utenkelige steder:

"På politistasjonen den første dagen møtte jeg en skikkelig hard ateist. Han skulle starte soningen av en 10 års fengselsstraff. Han sa til meg: 'Jeg kan ikke tro på en Gud jeg ikke kan se.' 'Herren har ingen problemer med å åpenbare seg for deg', svarte jeg.

Morgenen etter våknet han opp (vi sov på benker tvers overfor hverandre i den samme cellen) og utbrøt:

'David, jeg drømte at Gud hadde sendt deg hit på grunn av meg!'

Be for ham, han fikk med seg et Nytestamente i det jeg skulle dra til fengselet (selv om han var livredd for hva de radikale muslimene ville gjøre med ham om de fant det ut). Jeg tror politiet tok det fra ham, men be om at han vil komme i kontakt med troende, enten i fengselet eller via brev (ganske mange innsatte korresponderer med hverandre via brev)."

Vil du vinne noen for Jesus?

Jeg tror mange synes det er vanskelig å vitne for andre om Jesus. Jeg synes det.

Edin Løvås betydde mye for meg. Gjennom sitt levde Kristus-liv ble han en trygg åndelig veileder. Mot slutten av hans liv snakket vi ganske mye sammen, og en av de tingene han delte med meg var en sorg han bar på: at vi vant for få disipler! Derfor ville han så gjerne få utgitt to bøker han hadde skrevet på nytt, slik at de kunne være en håndsrekning til alle som synes det er vanskelig å vitne om Jesus til andre. Han lurte på om ikke jeg kunne hjelpe ham med det.

Jeg tok kontakt med pastor Ulf Magne Løvdahl som driver Frihet forlag, og Løvås og Løvdahl ble enige om å utgi bøkene: Gud har et ansikt og Trosliv for Thomaskristne.

De to bøkene synes jeg er de aller beste evangeliseringsbøkene vi har på norsk. Enkelt språk, Jesus-sentrert, lettfattelig innhold, tvers igjennom evangelisk.

Nå har jeg fått forlagssjefen i Frihet til å lage et pakketilbud på disse bøkene. Kanskje du kunne investere i en nabo, en skolekamerat, en kollega på jobben og kjøpe noen av disse bøkene - du får en veldig god pris ! - og på denne forsiktige måten etterlate deg et vitnesbyrd om Jesus? Kanskje det er en menighet som vil satse på å nå ut i et nabolag denne sommeren?

Kjøper du en av disse bøkene eller en av bokpakkene kan du sende dem i posten, eller pakke dem pent inn og gi den direkte i gave på skolen eller jobben eller ved et hjemmebesøk. Jeg tror du vil få mange interessante samtaler!

Dette handler ikke om at forlaget Frihet skal tjene penger, men dette handler om å hjelpe oss som sliter med å gi evangeliet videre en håndsrekning.

Om du tar kontakt med forlaget, så fortell dem at du har lest om dette på bloggen min. Da vil forlaget gi deg følgende tilbud:

Pr. stk. kr 98,- 5 stk kr 300,- (Spar kr 190,- Ordinær pris kr 490,-) 10 stk kr 500,- (Spar kr 480,- Ordinær pris kr 980,-) Bestill på tlf 40 21 17 17

Utfordring

"Det hadde vært mye enklere hvis vi alle tilhørte den samme tradisjonen eller om vårt åndelige liv kunne bli redusert til ens egen private affære.

Men vår utfordring består i å forene behovet for å respektere den enkelte i hans eller hennes trosvandring med hver enkelts behov for å tilhøre et trosfellesskap."

Jean Vanier (bildet) i An Ark for the Poor, side 80. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Mange kristne er analfabeter når det gjelder Bibelen

"Vi kan rive ut massevis av sider fra Bibelen, den kan vandaliseres, vi kan legge til og trekke fra og 95 prosent av de som går i våre menigheter ville ikke engang legge merke til at vi gjorde det ganske enkelt fordi de ikke kjenner Bibelen."

Det sier den kristne apologeten Jeremiah Johnson (bildet) til den kristne nettavisen The Christian Post.

Jeremiah Johnson mener at mange kjenner til de bibelske fortellingene om Moses som skiller Rødehavet, om den overnaturlige styrken til Samson, hvordan David overvant Goliat. Likevel er mange kristne analfabeter når det gjelder Bibelen. De åpner den sjelden og tar den aldri med seg på møter og gudstjenester.

"De vet akkurat så mye om Bibelen at det gjør dem farlige", sier han. Han legger til:

"Vi har de mest velutdannede kristne noensinne - de smarteste troende noensinne i menighetens historie, men de er likevel analfabeter når det gjelder Bibelen."

Han viser til at 88 prosent av amerikanske husholdninger eier minst én Bibel, men i følge undersøkelser gjort i 2015 av det anerkjente Barna Group, viser at bare en av fire voksne har noensinne lest den.

Jeremiah Johnson viser også til de som følger de amerikanske TV-evangelistene, og peker på at de sjeldent bruker annet enn fragmenter av Bibelen i sine taler, og ofte tatt helt ut av sammenhengen de står. Ofte er også teksten vist på skjermen, slik at seerne skal slippe å slå opp i Bibelen selv.

Norge
Situasjonen i Norge er ikke så mye bedre. I følge undersøkelser gjort i Dagen i 2014 har tre av fem medlemmer av Den norske kirke ikke lest i Bibelen det siste året. Og tro nå ikke at de som går i frikirkelige menigheter er bedre stilt. To av fem medlemmer leste ikke i Bibelen det året undersøkelsen ble foretatt.

2

Så er mandagen kommet og uken begynt. Om vi tenker som nordmenn flest, er det slik.

Men når jeg våknet i dag morges våknet jeg med tallet 2.

Hva betyr det? tenkte jeg. Da slo det meg: mandagen er det andre dagen i uken. Den første dagen i uken er søndagen - Kristi oppstandelsesdag! Uken starter ikke med en grå mandag, men med en skinnende lys søndag!

Vår eldre bror - jødene - hadde ingen navn på ukedagene annet enn Sabbaten - lørdagen. De andre ukedagene hadde bare tall. Etter skapelsen. Dag 1, dag 2, dag 3, dag 4, dag 5, dag 6 og så Sabbaten. Så når mandagen kommer er uken allerede godt i gang. Og leser du Skapelsesberetningen er menneskets første dag en hviledag. Mennesket ble skapet på skapelsens sjette dag. Menneskets tid på jorden begynner med hvile!

Vi tenker annerledes: først arbeid, så hvile. Gud tenker: først hvile, så arbeid!

"Slik ble himmelen og jorden og hele dens hær fullført. På den sjuende dagen fullendte Gud sitt verk, det Han hadde gjort og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Gud hadde skapt og formet." (1.Mos 2,1-2)

Som nordmenn er vi veldig heldige. Vi kan ha to hviledager. Den bibelske sabbaten strekker seg fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld. Da begynner den første dag i uken - den vi kaller søndag - og så er det andre dag i uken - som er vår mandag. Ukens første dag er oppstandelsesdagen, og når vi har feiret den, tar arbeidsdagen for de fleste av oss til, men da er vi allerede på den andre dagen i uken!

Hvordan møte andre mennesker

Jeg er blitt så glad i dette bildet. Kristus lyser i denne munken. Jeg synes bildet passer så godt til noen ord av Isak Syreren, som jeg har oversatt til norsk:

"Når du møter din neste, bestrebe deg da på å ære ham og opphøye ham. Når dere skal skilles, si da bare vakre og verdige ord om ham.

Om din neste har sine feil skal han på grunn av følelsen av ikke å være verdig den ære du viser ham få hjelp til å vende om. Gjør alltid slik.

Hils og hedre alle levende skapninger. 

Om du vil hjelpe din bror til å gjenfinne sannheten, så sørg over hans skyld, gråt, elsk ham, si ham et vennlig ord eller to. Men bli aldri sint på ham. For kjærligheten kan aldri bli vred, såre eller klandre noen kraftig. 

Tegnet på kjærlighet og innsikt er ydmykhet, som er en frukt av en god samvittighet i Kristus, vår Herre."

Hva skulle vi gjort uten Den Hellige Ånd?

En liten bok, men med et stort innhold, har fulgt med meg noen år nå. Jeg leser den stadig om igjen. Den er skrevet av Pavel Florenskij. Pavel Florenskij er blitt kalt for Russlands Leonardo da Vinci. Han var religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør! Han ble henrettet i en av Stalins konsentrasjonsleire i 1943.

Boken 'Jordens salt' er livshistorien til fader Isidor (død i 1908), en av Russlands siste store staretser - eller åndelige veiledere. Florenskij forteller varmt, várt og levende om en bemerkelsesverdig munk, som lever helt overgitt Kristus.

Nå er historien om denne enkle mannens enkle liv absolutt verd å lese, men jeg skal ikke dvele ved noe annet i denne omgang enn noe som Pavel Florenskij skriver om fader Isidor, som jeg har tenkt mye på den siste tiden.

Egentlig er det noe Florenskij legger i fader Isidors munn, som han tenker staretsen ville ha sagt i en bestemt anledning, og som beskriver det viktigste av alt i vårt kristenliv. For å forstå ordene som er tiltenkt fader Isidor må man ha fått med seg selve bakgrunnen: Fader Isidor bodde nemlig svært enkelt i en hytte i skogen. Her hadde han alt han eide i livet, og det var ikke mye. Selve hytta var også svært enkel, både eksteriør og interiørmessig. Utenfor hadde han sin lille hage hvor han dyrket sine grønnsaker. Fader Isidor laget også et syltetøy hvis underlige sammensetning var en krevende smaksopplevelse for mange. Enkelte snakket nedsettende om dette. Da er det at Florenskji tenker seg at fader Isidor kan ha sagt noe slikt i sitt stille sinn:

"Dere tror at dere kan imponere meg, en som bærer Guds Ånd i seg, med deres møbler, deres syltetøy og hverdagslige bekvemligheter, men jeg bryr meg ikke om deres bekvemligheter, for om Den Hellige Ånd er nærværende, så er til og med mine møbler og mitt syltetøy bra, men om Den Hellige Ånd ikke er nærværende, da tjener deres saker ikke til noe likevel."

Gode åndelige råd om velsignelsen av å lese Bibelen

'En ydmyk mann som lever et åndelig liv, vil når han leser Den Hellige Skrift, relatere alle ting til ham selv, og ikke til andre.' (Hl.Markus Asketen i Prekener)

'Når du begynner å lese eller lytte til Den Hellige Skrift, be da til Gud slik: "Herre Jesus Kristus, åpne mine ører og mitt hjertes øyne slik at jeg kan høre Dine ord og forstå dem, og fullføre Din vilje." Be alltid slik til Gud, at Han må opplyse ditt sinn og gjøre deg åpen for kraften i Hans ord. Mange som har stolt på sin egen forstand, er blitt forført.' (Hl.Efraim Syreren)

'I alle de ting du finner i Den Hellige Skrift, søk å finne meningen med ordene, slik at du kan tre inn i djupene i tankene til de hellige og forstå dem med større nøyaktighet. Du skal ikke nærme deg lesningen av Den Hellige Skrift uten bønn og uten å be om Guds hjelp. Se på bønnen som selve nøkkelen til en sann forståelse av det som er sagt i Den Hellige Skrift.' (Hl.Isak Syreren i Prekener)

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sadhu Sundar Singh - en Kristus-mystiker

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh (bildet). I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

Gode åndelige råd

'Stille og milde tanker, fulle av kjærlighet og tilgivelse, er veien til fred og stillhet.'

'Vi kan ha mange materielle ting, vi kan ha alt vi ønsker, men alt dette er forgjeves, hvis vi ikke har fred. Og denne freden kommer fra selve fredens kilde, fra Herren.'

'Den som bærer Guds rike inni seg vil umerkelig gi det videre til andre. Himmelens atmosfære vil stråle ut fra oss selv når vi er tause eller snakker om ordinære ting.'

Sitater av den serbisk ortodokse munken Tadej (bildet) av Vitovnica (1914-2003). Født i landsbyen Vitovnica. 15 år gammel ble han fortalt leger at han bare hadde fem år igjen å leve. Han ble munk i 1935 i Gornjak klosteret i Milkovo. Her bodde det noen russisk-ortodokse munker, og Tadej ble en disippel av dem. De hadde flyktet fra Russland på grunn av den kommunistiske maktovertagelsen, og var kommet til Serbia. Blant disse russiske munkene var også den kjente fader Ambrosios, som var en disippel av den hellige Ambrosis av Optina klosteret. Det var fader Ambrosios som lærte Tadej Jesusbønnen.            

Fra 1962 til 1972 var han klosterforstander (hegumen) i for klosteret i Vitovnica. Da han trådte tilbake fra denne stillingen forble han i Vitovnica. Han ble kjent som en åndelig veileder, som mange oppsøkte for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange muslimer kom til tro på Jesus gjennom munken Tadej.                          
Han døde 88 år gammel i Banca Palanka i Serbia-Montenegro, og er begravd i klosteret i Vitnovnica.

Tekstene er oversatt av Bjørn Olav Hansen (C).

Djupt takknemlig for Trondheims-turen

Drøye 10 timers kjøring sitter fremdeles i kroppen. Men det gjør også takknemligheten over å få være sammen med trossøsken i Frelsesarmeen i Trondheim. Jeg var invitert til å tale over emnet: Bønnerytmer i vanskelige tider.

Takket være enestående hjelp fra min gode kurdiske venn, Salah Ibrahimi, kom jeg meg avgårde. May Sissel var blitt syk, så hun kunne ikke bli med og jeg kan ikke kjøre så langt alene på grunn av sykdom. Salah er et godt reisefølge og en god og trygg sjåfør.

Det var godt og åpent å snakke til de som hadde funnet veien til Frelsesarmeens lokaler i Trondheim denne kvelden. Jeg satte veldig stor pris på at pastorkollegaer fra både Frikirken og Baptistkirken var sammen med oss, og det var godt å få hilse på Kjell-Arne Falla, som leder Frelsesarmeens korps i trønder-hovedstaden. Kjenner på en djup takknemlighet for kvelden vi fikk sammen. Mange gode tilbakemeldinger etterpå. Kjente meg så velkommen hos Frelsesarmeen!

Det gikk helt greit å kjøre Gjøvik/Trondheim tur-retur samme dag, når jeg fikk så god hjelp fra min kurdiske venn. Vi har vært gode venner helt siden han og kona kom til Norge på slutten av 1990-tallet.

Billedtekst: Salah og jeg kom for sent til å få se Nidarosdomen innvending, men det ble tid til å ta noen bilder utenfor. Her fra Erkebiskopgården.  Det må derfor bli en tur senere hvor vi kan få se denne flotte katedralen sammen! Det gleder jeg meg til. (Foto: Salah Ibrahimi)

Løgn og atter løgn!

Kjell Sørsdal, initiativtageren til annonsen 'Advarsel', som Korsets Seier klokelig nektet å ta inn, men som avisen Dagen trykket i en redigert form, fortsetter med å spre løgner.

Sørsdal, som har sett det som sin fremste oppgave å angripe andre kristne, driver to Facebook-sider. På den ene kommer han med en rekke usannheter:

1) Artikkelen som jeg skrev om virksomheten til Kjell Sørsdal, Christian Finne og Reinert Vigdal, og som ble publisert her på bloggen 6. april, hevder han at jeg skal ha fjernet. Årsaken skal i følge Sørsdal være at jeg er så feig at jeg ikke våger å stå for det jeg har skrevet. Alle som sjekker bloggen vil se at artikkelen ikke er fjernet. Den er heller ikke fjernet fra Facebook, og har aldri vært det. Sørsdals påstand er usann.

2) Sørsdal hevder videre at jeg lyver når jeg skriver om Reinert Vigdal. Her er ordrett (også de store bokstavene er tatt med) hva de to skriver på en av Facebook-sidene til Sørsdal, 1.april, og det er ingen aprilsnar.

"Reinert Vigdal: ALT ANNET AV LITTERATUR ENN BIBELEN ... kan en bare brenne. ALLE ØVELSER og dikkedarer med lysbrenning, brenne røkelse eller for den saks skyld hoppe å sprette... Hjelper ingen til Jesus. (glemte å nevne hylende musikk)

Kjell Sørdal: Hva med Salmeboka Reinert (uttrykksikonet smile)

Reinert Vigdal: Samme. Kun en ting gjelder ... knefall for Jesus. Amen.

Hvem lyver? Sitatene taler igrunnen for seg selv veldig tydelig.

3) Kjell Sørsdal hevder videre at jeg har slettet ham som Facebook venn. Jeg har aldri vært Facebook venn med Sørsdal, og kommer heller ikke til å bli det.

Ellers er det ganske spesielt å lese at Sørsdal i en samtale på en av hans Facebook-sider hevder at han holder seg til en engelsk bibeloversettelse som heter New Living Translation fordi denne skal bygge på William Tyndales bibeloversettelse, og skal dermed borge for skikkelig kvalitet. Den som følger litt med i timen vet at dette ikke er noe annet enn en parafrase og det eneste som denne parafrasen har med William Tyndale å gjøre er at forlaget Tyndale Publishers har utgitt den!

Jeg tar dette med som en kuriositet for å vise at Sørsdal som mener jeg å besitte så mye kunnskap om andre kristne og deres forhold til Jesus, kanskje ikke har fulgt helt godt med timen.

Nå er det Norge idag som er blitt forespurt av trioen om å trykke annonse nr 2. Norge idag krever at om annonsen skal komme på trykk må deler av annonseteksten slettes. Det har fått Sørsdal til å rase. Han kaller Finn Jarle Sæle 'feig' og skriver: "Norge idag og KS hater sannhet og elsker løgn'. Jeg tror mange av oss tenker at når Norge idag av alle aviser kjenner behovet for å sensurere en annonse så sier det i grunnen sitt.

Den helsides annonsen trioen fikk på trykk i Dagen har nok ikke fått store oppmerksomheten. De sliter tydeligvis med å få folk til å gi penger til prosjektet, og nye medlemmer ser det heller ikke ut til at de får. Jeg tror de fleste gjennomskuer hva dette dreier seg om. De stygge personkarakteristikkene og hatet som veller fram i det som skrives, taler sitt eget tydelige språk.

'Jeg er den som opphevet døden'

Vi er fremdeles i påsketiden og lever i lyset fra oppstandelsen! Derfor vil jeg denne fredagen dele noen ord med bloggens lesere, skrevet av Meliton av Sardes. Han var biskop i Lille-Asia, og kjent for en påskepreken hvor han fremstiller Den nye pakt som en oppfyllelse av den gamle. Han døde i år 190:

Da Herren, som selv er Gud, var blitt menneske og hadde lidd for den lidende, var blitt bundet for den fagne, dømt for den fordømte og begravet for den som lå i graven, da oppsto Han fra de døde og spurte: 'Hvem vil gå i rette med meg? La ham da tre fram for meg. Jeg befridde den fordømte, jeg gav den døde liv, jeg vekket opp ham som var begravet. Hvem er den som vil motsi meg?'

'Jeg', sier Kristus, 'jeg er den som opphevet døden, jeg triumferte over fienden, trampet ned dødsriket, bandt den sterke og rykket mennesket opp til himmelens høyder.'

'Det er jeg', sier Kristus. 

'Kom da, alle menneskenes slekter som er gjennomsyret av synd, og ta imot syndenes forlatelse. For jeg er deres forlatelse, jeg er frelsens påske, jeg er lammet som er ofret for dere, jeg er deres forløsning. Jeg er deres liv, jeg er deres lys, jeg er frelse, jeg er oppstandelse, jeg er konge, jeg skal oppvekke dere med min høyre hånd, jeg skal føre dere til himmelens høyder, og der skal jeg vise dere Ham som er Fader fra evighet av.'

Kysse spor. Luther forlag, 2002, side 118.

Bønne- og lovprisningstelt midt i den amerikanske hovedstaden

I seks måneder har et stort partytelt stått bare noen få hundre meter utenfor Washington monumentet. Davids telt har vært plassert i et av de travleste strøkene av den amerikanske hovedstaden. Teltet har gitt mange muligheter til å forkynne evangeliet for forbipasserende, samtidig som det har fungert som et sted for bønn og lovprisning 24/7.

Navnet 'Davids telt' er hentet fra 1.Krønikebok kapittel 15, hvor David laget et telt for Paktens Ark. I dette teltet befant det seg sangere og musikere i hele den perioden David var konge.

Bak det hele står en mann ved navn Jason Hershey. Han startet opp med Davids telt i 2012 og holdt det da gående med bønn og lovprisning 24 timer syv dager i uken i forbindelse med det amerikanske presidentvalget. Året etter gjorde Hershey og hans medarbeidere det samme. Da holdt de på i 42 dager, og i 2014 50 dager.

11. september i fjor startet den pågående bønnekampanjen som vil vare frem til valget 8. november. Det siste jeg leste om Davids telt er at det nå er flyttet til Constitution Garden som ligger i nærheten av World War II Memorial.

Davids telt er først og fremst et sted hvor Jesu navn blir opphøyd, både gjennom sang og lovprisning, men også gjennom evangelisering. Nylig kom 10 mennesker til tro. De ble dratt til teltet på grunn av den sterke lovsangen, og gav sine liv til Jesus i teltet. Men teltet fungerer også som et bønnetelt , hvor det bes mye for Amerika. De som deltar i bønn- og lovprisningstjenesten kommer fra ulike kristne sammenhenger, og dermed fungerer også teltet på en slik måte at det bringer Guds folk sammen fra ulike steder.

Styret for Salemkirken i Oslo avvikler menigheten

Neste år ville Salemkirken i Oslo vært 100 år. Nå har i realiteten styret besluttet å avvikle menigheten.

Det er Aril Svartdahl som melder dette på sin Facebook-side i dag. Svartdahl skriver:

'Jeg opplever det som dypt tragisk og utrolig trist at styret i Salemkirken i Oslo nå har bestemt seg for i realiteten å avvikle Salemkirken som menighet.'

Det er menighetsnettverket INTRO som tar over. Hva som videre skal skje skriver ikke Svartdahl noe om, men han har 'vanskelig for å tro at det ikke var mulig å finne løsninger som kunne reise opp og videreutvikle Salemkirken som en menighet for fremtiden.'

Salemkirken har vært en pinsemenighet siden 1936. I følge Wikipedia har menigheten 530 medlemmer. Da er tilhørige medregnet. Bygget i Sannergaten 12 sto ferdig i 1983. Det har vært stadig mindre oppslutning om menighetens møter de siste årene. Det er trist at en så markant menighet, som har opplevd vekkelser, blir lagt ned.