Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

 "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."

Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

Bønnen og den åndelige lesningen

 Det er noe herlig befriende over dette: Det er Den Hellige Ånd som tar initiativ til at vi ber. Ånden lokker, drar i oss og skaper tørst og lengsel etter å be. Det er ikke vi som er initiativtagere. Ånden vekker vår ånd til live. Som det står skrevet: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 42,8a)

Og Ånden skaper tørst og lengsel etter å be først og fremst gjennom den langsomme, dvelende lesningen av Den Hellige Skrift: "Hele skriften er innåndet av Gud..." (2.Tim 3,16) Den kloke karmelitt-munken Wilfrid Stinissen har sagt det slik, her i min oversettelse: "Som allmenn regel kan man hevde at det er absolutt umulig å gjøre fremskritt på den indre bønnens vei uten regelmessig åndelig lesning. Den som gjør seg noen illusjoner på det området kommer ganske snart til å lære av erfaringen. Det holder som regel at man under en kortere periode forsømmer den åndelige lesningen før man merker hvordan den indre bønnen undermineres. Stadig på nytt blir vi innkrøkt i oss selv." 

Blant de mange ting som er en forutsetning for den indre bønnen, er det tre ting som skiller seg ut: Åndelig lesning, den vane det er å vandre i Guds nærvær og selvfornektelse.

Det er ikke om og gjøre å lese mye, men sakte. Dvelende. Målet for den åndelige lesningen er å gjenopprette vår retning mot Gud. Vi dras jo i så mange retninger. Ulike røster kaller på oss. Det er hvor vi retter blikket, som stadig på nytt og på nytt løfter oss opp på det nivå hvor vi ser med troens blikk. Men kanskje er det den åndelige lesningens fremste oppgave å oppmuntre oss. Den største fristelsen på bønnens vei er nemlig å miste motet. Da kan de mennesker som har gått foran oss på denne troens og bønnens vei oppmuntre oss og gi oss innsikt i Guds veier, som leder oss framover på veier og stier som vi ikke hadde forestilt oss. Vi lærer å be ved å følge bederne.

Åndelig lesning er ikke en hvilken som helst lesning. Den åndelige lesningen har heller ikke som oppgave å holde oss ajour i tidens ulike åndelige strømninger. Den handler først og fremst om vår oppbyggelse. Derfor velg med omhu hva du leser ved siden av Bibelen.

Den stadige bønnen som bes inne i deg

 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

Jeg danser med Herren i morgengryet

 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

Den Gud som tørster og ser

 Jeg stusser over ordene: "Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig til å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider". (Luk 22,15)

En Gud som lengter. Som tørster. Forunderlig.

Jeg tenker tilbake på det blendende vakre skriftstedet jeg delte med dere i går, et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,6) Johannes forteller om en brennende het dag i Samaria. Jesus, trøtt, sliten og tørst etter en lang reise, søker ly for dagens hete ved Jakobs brønn. Han setter seg på marken under de skyggefulle trærne. Der samtaler han med en kvinne. Denne samtalen ved Jakobsbrønnen minner Hagars møte med Gud i ørkenen - når hun og hennes barn var nær ved å dø av tørst. Gud så henne. Han viste henne en hittil ukjent kilde i ødemarken. Hagar og gutten hennes overlevde. Hagar ga Gud et nytt navn - et navn som ingen før hadde brukt om Gud: "Han som ser meg." Nå sitter han her, den Gud som ser, og sier til den samaritanske kvinnen: "Jeg er tørst."

Den Gud som tørster er den samme Gud som sier: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14)

Trærne i Guds hage og i det nye Jerusalem

 I går oppdaget jeg noe jeg ikke har reflektert over, noe som ble nytt for meg da jeg leste den andre skapelsesberetningen som er gjengitt i 1.Mos 2. Jeg har lest Bibelen siden 1972, men dette hadde jeg ikke sett før nå. Av og til leser vi litt for fort: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av..." (1.Mos 2,8-9a) Og videre: "Og en elv rant ut fra Eden for å vanne hagen..." (v.10a)

Gud plantet trær i Edens hage. Sikkert av alle slag. Fikentrær, vintrær, terebinter, ranke furutrær. Ikke noe kunne være viktigere der hvor ørkenen dominerer. Edens hage, var som Skriften sier et sted med trær. For det er trærne som drar ned regnet. Trærne skaper skygge og binder ikke bare kulldioksid men også jord. De avgjør også aerosoler, fine gasser som når de når skyene hjelper regnet til å binde dråper. Slik at at de kan falle ned igjen og væte jorden. Om det ikke skulle finnes trær, drar skyene videre og regnet faller et annet sted. Trærne skaper regn og vannet væter jorden. Hagen i Eden vokser, og i denne hagen vandrer Herren hver dag. Et av det vakreste skriftstedene jeg kjenner i Bibelen er 1.Mos 3,8, hør bare: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." Gud kom i den svale kveldsbrisen.

Jeg kom på å tenke på noen ord fra Wilfrid Stinissen da jeg leste disse ordene fra 1.Mosebok. Han skrev de i den første utgaven av tidsskriftet Pilgrim, i den første utgaven som utkom i 1994: "Det som gjør mennesket til menneske er tørsten. Å slutte å tørste er å dø. Å forbli i den og gå djupere i sin tørst er å få liv."

Så er det forunderlig å lese Bibelens siste bok. Bibelen begynner med fortellingen om en hage, og slutter med fortellingen om en by, og i det nye Jerusalem finnes det både strømmer av elver og trær: "Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven sto livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene." (Åp. 22,1-2) 

Nå forstår jeg hvorfor jeg er så glad i trær og elver!

Under opplæring

 Hva er det som gjør at vi tror at det er annerledes for oss enn for disiplene? At vi ikke trenger opplæring, fordi vi har Bibelen. Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste kommentarfeltet til en artikkel om Bønn for Oslo, som hadde arrangert en bønneskole. Vedkommende mente at man ikke trengte noe slikt. Så lenge man hadde Bibelen kunne man lære seg å be på egenhånd.

Disiplene gikk i lære i tre år hos Jesus. De levde sammen med ham, lyttet til hans undervisning og lærte hva de så i praksis. En dag, etter å sett disiplene til døperen Johannes be, spurte de Jesus: "Herre, lær oss å be!" Trenger ikke vi det samme? Er vi ferdig utlært? Trenger vi ikke å lære å be av andre som har bedt før oss?

Selv om jeg har vært en kristen siden 1972 har jeg fremdeles mye å lære. Jeg oppdager stadig noe nytt i bønnens verden. Jeg ønsker meg et slikt skilt, som man av og til ser i butikkene på butikkmedarbeiderne: Under opplæring! Det er hovmodig å tro at man ikke har mer å lære. "Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

Telt, oppbrudd, nattely

 De to siste nettene har jeg drømt om telt. Om raske omskiftninger, endringer. Om oppbrudd. Jeg har vært på reise, og lett etter steder jeg kunne finne ly for nattemørket.

I morgengryet hører jeg i drømme en kjær venn fra slutten av 1970-tallet, Lars Kapelrud, synge sin egen vise: "La oss bryte opp og brenne broene, ja la oss vende hjem. La oss sørge for at våre teltplugger står løse i jorden."

Det er som om Herren minner meg om at det nye året er oppbruddets tid. Et år hvor vi må være klare for raske omskiftninger. Et år hvor vi trenger å søke ly hos Herren.

Det er et ord fra Salme 91 som jeg bønneleser hver dag: "Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige..."

Er ikke dette bildet blendende vakkert? Dette ordet kan også oversettes: "Bli over natten" og "Den som sover i Guds hus om natten."

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: "sove i Guds hus om natten." Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg, da er jeg trygg. Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever det Johannes av Korset kaller: "sjelens mørke natt." Da kan vi finne nattely hos Gud. Jeg har gjort Gud til min bolig.

Et profetisk folk

 Vi skal være et profetisk folk. Vi lever i den "flygende ørns" tidsalder som tar oss over det naturlige riket inn i Ånden for å se ting ved åpenbaring. Ingen generasjon har større behov for å høre et "ord fra Herren" enn vår egen.

Å være et "profetisk folk" er mer enn bare å ha evnen til å profetere. Den omhandler i stedet vår livsstil av åpenbarende innsikt. Det vil si å alltid være i stand til å høre og svare på Åpenbaringsordet slik det blir ledet av Ånden.

Apostelen Paulus skrev til den korintiske menigheten at «vi kan alle profetere». Dette ville være profetiens gave som vi alle oppriktig skulle ønske. Likevel er det mye mer å være en åpenbaringsgenerasjon enn profetier. For mange år siden da jeg skrev min andre bok, sa Herren tydelig at jeg skulle kalle boken «Engaging the Revelatory Realm of Heaven». Ordet "engasjerende" antydet at vi sammenkobler livet vårt med Ånden av åpenbaring for å bebo dette domenet. Ideen er som overføringen til kjøretøyet som er engasjert i kjøring slik at kraften til motoren kan drive den fremover.

Herrens åpenbarende salvelse gir evnen til å kommunisere med Ånden evig og dermed fruktbar i alle våre bestrebelser. Det er stemmen som snakker til oss når vi svinger til høyre eller venstre. Det er Guds bemyndigelse å vandre i dype riker av Ånden i en foreningsopplevelse med Det Levende Ord.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Et minne

 Etter vår død vil livet vi valgte å leve bli et minne. Døden etterlater seg bare minner.

Jeg ble minnet om dette ved å lese John L. Moores samling av minner fra hans tidligere forfatterskap, og fortelle dem i livet hans, både familie og venner, som etterlot seg en minneverdig historie skildret av hans forfatterskap om «The North Side». Johns forfatterskap var tydelig og ærlig, og gjenspeiler det harde cowboylivet i Øst-Montana. John minnet meg om hva vi alle vil etterlate oss når vi dør – minner.

Når vi leser gjennom Skriften, er alle menneskene vi leser om og deres interaksjoner med hverandre nå minner fra fortiden. Disse minnene blir etterlatt for oss å tenke på hvordan vi bør leve og minnene vi ønsker å legge igjen.

Hvert valg vi tar og hvert skritt vi tar skaper et minne som vi vil gi videre til de som vil huske oss lenge etter vår bortgang. Hvert liv, mitt inkludert, vil etterlate seg en blanding av godt og dårlig. De som virkelig elsker oss vil, med Guds barmhjertighet, være i stand til å sile gjennom bevisene fra våre liv for å se hvor Gud var i arbeid.

Paulus fortalte oss hvordan vi kan leve et minneverdig liv, "For for meg er å leve Kristus og å dø er vinning" (Filipperne 1:21). I både liv og død, hvis Jesus er vårt fokus, selv i de tider da vårt fokus ble uskarpt av smerte og lidelse, vil det som gjenstår bli et minne som vil ære Herren og hans sannhet – et minne verdt å minnes.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Han vederkveger min sjel

 Vederkvegelse er et gammelmodig ord, men siden jeg ble en kristen i 1972, er det et ord som betyr noe for meg. På den tiden hadde vi bare en bibeloversettelse, nemlig 1930-oversettelsen, og i den er Salme 23,3 gjengitt slik: "Han vederkveger min sjel." I den Bibelen jeg bruker nå heter det: "Han fornyer min sjel..."

Men ordet vederkvege betyr så mye mer. I Det Norske Akademis ordbok blir ordet vederkvege forklart slik: 'Forfriske, opplive, styrke (særlig med mat og drikke, eller hvile). 

Dette ble viktige ord å ta med seg for meg personlig denne uka. Herren selv, er den som forfrisker meg, oppliver meg, styrker meg og gir meg hvile - og fornyer meg. Det gir meg mange gode grunner til å takke for Herrens trofasthet.

Hellighetslengsel

 I natt drømte jeg at jeg talte på et møte. Det var mange mennesker til stede. Plutselig går døren opp, og inn kommer det en mann som også begynner å tale. Gang på gang avbryter han meg, og til slutt må jeg bare gi opp. Hans stemme overdøver min. Når jeg våkner kom jeg til å tenke på en sang av Trygve Bjerkrheim: "Du høyrer dei dårande røyster, som lovar deg gullglim og glans..." 

Vi lever i en forvirringens tid hvor det er så mange røster. Høsten 2024 begynte det å vokse fram en hellighetslengsel hos meg. Jeg har latt meg utfordre av ordene fra Hebreerbrevet 12,14: "Jag etter helliggjørelse." Andre oversettelser sier: "Jag etter hellighet."

Dette er blitt min lidenskap og min bønn og min lengsel. Jeg vil følge Herren i all min skrøpelighet, og våge å være ensidig og gå motstrøms. Så hjelpe meg Gud.

Kaster vi bort tiden vår?

En av grunnleggerne av en felles klosterpraksis er Basilios den store, som var teolog og biskop av Cæsarea i Kappadokia. I går, 2. januar, var det festdagen hans.

Jeg synes Basilios er en inspirerende karakter fordi han var en fantastisk formidler og pedagog, men også en djupt medfølende person som brydde seg om de fattige og trengende. Han kom fra en svært vellykket og rik familie, men valgte en annen livsstil. Han skrev:

«Jeg hadde kastet bort mye tid på dårskap og brukt nesten hele min ungdom på forgjeves arbeid og hengivenhet til læren om en visdom som Gud hadde gjort til dårskap. Plutselig våknet jeg som ut av en djup søvn. Jeg så det vidunderlige lyset i evangeliets sannhet, og jeg erkjente intetheten i visdommen til denne verdens fyrster.»

Kanskje når vi går inn i 2025, kan vi oppleve en lignende oppvåkning!

(bildet er ikonet til de tre hellige hierarkene: Basil den store (til venstre), John Chrysostom (midten) og Gregory the Theologian (til høyre) – fra Lipie, Historic Museum i Sanok, Polen.)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Du gjorde ham lite ringere enn Gud

 Noen ord fra Salme 8 kommer til meg i morgentimene i dag: "Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham." (Salme 8,4-6)

"Du gjorde ham lite ringere enn Gud..."

Kardinal Anders Arborelius skriver i boken 'Hverdagsmystikk', med undertittelen 'Kunsten å leve i Guds nærvær', utgitt av St.Olavs forlag i 2024, følgende: "På en skjult måte forblir Skaperen nærværende i det han skaper. Alt som finnes gjenspeiler ham på en eller annen måte. Likesom en kunstner legger hele sjelen sin i det han gjør, legger Gud ned noe av seg selv i det han skaper. I alt finnes det et spor, en likhet, et nærvær."

Dette minner meg om et sitat av Blaise Pascal: "Mennesket er så mye større enn et menneske." Den ortodokse teologen Olivier Clement har skrevet følgende: "Mennesket er Guds bilde fordi hun, akkurat som Gud selv, ikke kan defineres."

Mine tider er i din hånd

 Hvilken fantastisk gave livet er! Tenk å få leve! 365 nye muligheter med uskrevne blad. Men vårt håp ligger ikke i det nye året, men i Den Ene som gjør alle ting nye!

For meg startet det nye året på vanskeligst mulig måte, med sterke smerter. Nesten så jeg ikke klarte å stå i dem, men i disse smertene velger jeg å stole på det som er blitt mitt ord: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg Herre, du trofaste Gud." (Salme 31,6) For jeg vet: "I din hånd er mine tider." (v.16)

Når jeg gjør opp regnskap for det gamle året skrev jeg 564 artikler på bloggen. Det er et lite under i seg selv, når jeg skriver med bare en finger. Det hadde ikke vært mulig uten hjelp fra min kjære kone May Sissel som nå skriver alle artiklene, det har hun gjort lenge. Jeg har skrevet og publisert 17295 artikler på bloggen siden jeg startet i 2006.

Et riktig godt og velsignet nytt år til alle våre lesere

Gud bruker kroniske smerter for å gjøre oss avhengige av ham

Dette er også min daglige erfaring:

 "Gud bruker kroniske smerter og svakhet, sammen med andre prøvelser, som en meisel for å forme våre liv. Det å føle på skrøpelighet fordjuper vår avhengighet av Kristus for vår styrke hver dag. Jo svakere vi føler oss, jo mer lener vi oss over på ham."

- J.I.Packer (1926-2020), bildet. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Behovet for ydmykhet

~Intet menneske har forståelse hvis han ikke er ydmyk, og den som mangler ydmykhet er blottet for forståelse. Ingen er ydmyk hvis han ikke er fredelig, og den som ikke er fredfull er ikke ydmyk. Og ingen er fredelige uten å glede seg.~

- Isak syreren, 600-tallet/Monk Athanasios/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Hold fast ved Guds ord!

Jesus feiret den jødiske høytiden Hanukkah, til minne om Makabeer-opprøret. Vi leser om dette i Joh.10,22-25: "Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter. Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang. Jødene flokket seg da om ham. Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si det rett ut! Jesus svarte dem: Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg." I forbindelse med årets Hanukkah som varer fra onsdag 25. desember 2024 til torsdag 2.januar 2025, og dermed faller sammen med den kristne julefeiringen, har min jødiske Facebook-venn Gila Goren, som er bosatt i Israel, skrevet følgende som jeg synes er så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk:

"Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne med kostnadene og være trofaste mot vår Herre.

For oss som troende bærer historien om Hanukkah et sterkt budskap om å stå fast i møte med forfølgelse. Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne kostnadene og være trofaste mot vår Herre uansett hva som ligger foran oss.

La oss også ta mot fra makkabeerne som sto mot slike uoverstigelige odds og vant. Vi kan også føle oss som en liten minoritet i vårt samfunn, men de som kjenner sin Gud i disse dager, 'skal være sterke og utføre store bedrifter...' La oss ikke gi opp vår nasjon eller vår verden, men fortsette å be — å tro at et 'stort mirakel' kan skje her iblant oss også."

Men med tro og tillit til den allmektige Gud.

Om å velte bedrageriets trær

Etter en nylig vindstorm gikk jeg langs en kjent sti forbi der et fremtredende gammelt dødt tre en gang sto. Jeg har gått forbi det gamle treet i årevis. Under vindens påvirkning ble treet klippet av, noe som fikk treet til å falle. Da jeg så det falne treet, åpenbarte Herren hva som skjedde i vår nasjon.

Guds Ånds vind beveger seg, og dens intensitet øker. Ting som har blitt kjent og som var forventet å stå for alltid, vil begynne å falle som instruert av Herren. De vil falle fordi deres fortsatte tilstedeværelse vil skade mennesker. De er ikke en del av Guds plan for å blomstre nasjoner og menneskene som bor i disse nasjonene.

Det er dumt å se disse falne trærne og avvise det som skjedde med dem. På en dagligdags måte blir vi bedt om å «gå videre. Det er ingenting å se her." Å forbli blinde for det vi ser finner sted vil få oss til å tro løgnene vi har blitt fortalt om trærne.

Veltingen av disse trærne skjer fordi Herren har talt. Det er Hans ord som styrker Hans Ånds vind og styrer dens kurs. Når Herren taler, kan ingenting motstå hans vilje. Som salmisten skrev: "Med et ord kalte han opp vinden" (Salme 107:25). Herren kaller opp Åndens vind for å gjøre hans bud, og beviset på hans ord blir sett av de som har øynene til å se hans virkelighet.

Legg merke til det og ikke avvis det du ser. Når vi ser disse veltede trærne, vil deres bortgang minne oss om at Gud er et verk. Han ødelegger det som var imot hans vilje og det vi ble fortalt ville stå evig uten avbrudd inntil Guds Ånds vind avslørte deres svakhet og veltet deres fremtredende plass og innflytelse i våre liv.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Et stormvarsel

 Værtjenesten vår advarte nettopp vårt område om at en sterk storm kommer. De spår omfattende regn og flom. I Ånden kommer det også stormer som vil komme i årstider der vi ikke forventer at de dukker opp.

Klokken er litt etter 04:00, og jeg sitter i skrivestolen min. Det var fortsatt mørkt ute da jeg hørte det første klappet av høy torden på himmelen over hjemmet vårt. Sterk vind begynte å blåse. Dette kan være normalt på en varm sommerdag, men ikke i desember når kaldere temperaturer er tilstede.

Jeg var midt i å skrive noe annet da jeg stoppet for å lytte og skjønne om det jeg opplevde i det naturlige inneholdt et ord fra Herren i Ånden.

Mens jeg lyttet til lyden av stormen som forsterket seg over meg, gjennomgikk jeg eiendommen vår for å forsikre meg om at vinduene var lukket, rennene var rene og at vi hadde rikelig med ved til å varme opp hjemmet vårt hvis vi skulle miste strømmen.

Akkurat som mine tanker om hvordan vi forbereder oss i det naturlige for det som kommer, må vi lytte til Herrens røst. Han forbereder seg på å gjøre noe viktig i Ånden, og han utsteder en advarsel til Kirken. Vi blir advart om et innkommende verk av Ånden som vil virke forstyrrende. Dette vil ikke være ankomsten til «Jesus, saktmodig og mild». Han utsteder en sterk advarsel til kirken om hva som kommer når hans dom begynner i Guds hus.

Advarselen har to elementer – omvendelse og eksponering. Vi blir kalt til å omvende oss fra synder, spesielt de syndene som til å begynne med virker små, men som til slutt vil vokse til noe mye verre. Vi må avsløre det som har vært skjult og ikke frykte konsekvensene av denne eksponeringen selv på bekostning av våre nåværende forhold.

Denne advarselen fra Herren er gitt for å redde, ikke ødelegge. Å leve i hemmelighet med synd som ikke har angret på jobb i våre liv, vil ikke være sterkt nok til å motstå den åndelige stormen som kommer. Når vårt åndelige liv er i orden, vil vi være i stand til å ri bort det som kommer og se Herren gjøre et mektig forløsningsverk i vårt personlige liv, våre kirker og vår nasjon.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Hans ansikt var som en engel

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

 

Natten er over

 Natten er over: "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by..." (Luk 2,11)

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trine og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet fra nå av og til evig tid. Herren, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." (Jes 9,6-7)

Julens mysterium

 I daggryet julaftens morgen kommer disse ordene av den hellige Ambrosios til meg. Biskop Ambrosios døde i år 397, og rammer inn julens mysterium på en blendende vakker måte:

1.

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

2.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

3.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

4.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

5.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

6.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

7.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Julens budskap er ikke avhengig av katedraler, kirker, kor eller solister! Det var ingen av delene når Frelseren kom. Bortsett fra englekoret over Betlehemsmarkene, og en stjerne som ledet de vise menn, var det først og fremst stillheten og et stjernestrødd himmelhvelv som preget den første julenatt. Når vi skreller vekk århundres vakre staffasjer og blendende vakre innpakkninger, kokes det hele ned til: I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.' (Luk 2,11) Ingenting slår det, ingenting topper dette. Det er det aller største.

Det mest utrolige

 Jesu fødsel i Betlehem er den vi er mest oppmerksomme på ved juletider. Men den må ses i sammenheng med at Ordet blir født av Faderen i evighet, ellers mister vi det vesentlige. Da blir det bare litt stemningsfull romantikk igjen. Et vakkert barn som kanskje rører ved hjertet ditt et kort øyeblikk, men som ikke griper det innerste i deg.

Guds inkarnasjon er kristendommens store mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Hvordan kan dette sårbare, gråtende lille spedbarnet være min Herre og min Gud? 

Det er akkurat dette mysteriet som er den store anstøtsteinen for de ikke-kristne. Til og med blant teologene i kirken finnes det mange som har vanskelig for å bøye hodet for dette uhørte, at et maktesløst barn er Gud.

Men hvis du tror på dette, da har du også løsningen på alle verdens gåter og problemer. Da kan du ikke lenger tvile på at Gud elsker det han har skapt. Den allmektige Gud er blitt et litt et lite barn for menneskenes skyld. Det er et definitivt bevis på hans kjærlighets endelige seier. Hvis du skal tvile på at du er elsket av Gud, må du glemme krybben.

Du trenger ikke vente på Jesu lidelse og død for å bli sikker på hans kjærlighet. Det er mye større avstand fra Guds kongetrone til krybben i stallen, enn det er mellom Betlehem og Golgata. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet.

_ Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 386

Evigheten ble født inn i tiden

 Kristus - Ordet - ble født av Faderen før alle tider. "Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag." Det skjer utenfor tiden, i evighetens mysterium. I denne fødselen avslører Gud sitt innerste vesen. Gud hviler ikke selvtilfreds i sin egen salighet, han er ekstase (ekstase betyr å gå ut av seg selv). Stadig går han ut av seg selv, og det gjør han så fullstendig at han føder en Sønn som er lik seg selv. Han er like stor og like guddommelig som Faderen.

Sønnen er lik Faderen i alt, uten i dette ene at han er den som får alt og Faderen er den som gir alt. Han er Gud på Sønnens vis og Faderen er Gud på Faderens vis. Gud er ingen monolog. Han er dialog. Han er fellesskap, vennskap, familie. Og harmonien mellom Faderen og Sønnen er så fullkommen og sprengfull av liv at den utgjør den tredje person i fellesskapet. Ånden er kjærlighetsgnisten som stadig slår over fra Faderen til Sønnen og fra Sønnen til Faderen. 

Gud har avslørt seg selv for deg og vist deg at det er hans vesen å gå ut av seg selv. Dette er hans store julegave til deg.

Denne gaven inneholder også en betrodd oppgave. Du skal få vitne om den sanne kjærligheten som er blitt synlig på jorden. Julenatt blir Sønnen født inn i tiden, han som i evighet fødes av Faderen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 385

En stille stund med Guds ord

 Minst en halvtime hver dag (jo mer jo bedre), bør du ta Bibelen med deg og gå bort fra familien og folkene dine; du kan gå alene i villmarken, eller stille deg på toppen av en bakke, eller bli alene på et bestemt sted, eller sitte stille på rommet ditt. Du bør knele for Herren og ha fellesskap med Gud Faderen og Herren Jesus, hans Sønn, i stillhet. Hvis du gjør dette. du vil se hans kraft manifestert i deg. Hans herlighet, hans kjærlighet og hans hellighet vil være mye mer ekte for deg dag for dag.

Jeg føler at den største mangelen blant dagens troende er mangelen på en rolig tid med Gud. Troende bryr seg for mye om sosiale møter og samtaler med mennesker. De har forsømt sitt fellesskap med Gud. 

- Watchman Nee/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Vi trenger mye lys

For at vi skal ha et vell av 'reservenåde', er det siste som trengs lys. En person som er rik er en som mottar mye lys. Vi må ikke bare lære lærdommen; Herren må også opplyse oss i ånden slik at vi ser hva vi lærer. Vi vet ikke bare at noe har skjedd. Det som har skjedd må støpes inn i en lære i oss. Dette er den eneste måten vi vil være i stand til å omsette vår erfaring til ord for å forsyne andre. Situasjonen skjer ikke bare oss. Vi er i stand til å ta det vi har lært og levere det til andre. Når lyset kommer, kan vi snakke, og våre ord vil forsyne andre.

Gud handler ofte med oss, men vi vet det ikke. Men noen ganger vet vi det. Vi kan tro og adlyde på grunn av opplysning. Derfor kan vi fremskynde slutten av handling. Frukt vokser frem, og denne frukten er modnes.  Denne typen opplysning er øyesalven som omtales i Åpenbaringen 3:18. Det lar en se og skinne.

Utdrag fra "Special Grace and Reserve Grace", et budskap gitt av Watchman Nee, utgitt av Living Stream Ministry. Oversatt til  norsk av Bjørn Olav Hansen,

Billedtekst: Watchman Nee sammen med T.Austin Sparks

 

Ånden ber i deg

 Særlig i bønnen er Ånden den store Trøsteren. Kanskje skulle du ønske du kunne be dypt og fint og lenge. Du skulle ønske du kunne be uten å bli tankespredt. Du skulle ønske du kunne være mer oppmerksom og konsentrert hele den tiden du har avsatt i bønn. Og du skulle ønske du var brennende i kjærlighet.

Men nei. Din bønn blir ofte en eneste, lang distraksjon. I stedet for å være brennende, kjenner du deg lunken og uinteressert. Dette er smertefulle erfaringer.

Har du glemt at du har en Trøster som selv vil be i deg? Den Hellige Ånds trøst består ikke bare i noen trøstende ord eller en oppmuntrende klapp på skulderen. Han trøster deg ved at han selv blir bønnen din.

Du drømmer kanskje om å leve i stadig bønn. Men inne i deg har du allerede en som uten opphold bærer din bønn framfor Gud. Når du merker hvor mangelfull din egen bønn er, skal du ikke bruke dine egne krefter for å bli bedre. Av egen kraft kan du aldri nå fram til Gud. I stedet bør du endelig begynne å stole på din Trøster og la ham få be uforstyrret.

Du kan få lytte til den fullkomne bønnen som stadig pågår inne i deg, og stille si ja til den. Du kan få takke og juble over at Faderen nå får den lovprisning han fortjener, gjennom Den Hellige Ånd som virke i deg. 

Jo mer erfaring du får med bønn, jo mer overbevist kommer du til å bli om din egen manglende evne til å be. Da blir bønnen din mer og mer en tillit til Åndens bønn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 153

Vi er øyenvitner til profetiske rystelser

 Vi lever i spennende tider og ikke minst spennende profetiske tider, og vi er øyenvitner til at Gud ryster nasjonene. Hebreerbrevets forfatter gjengir profeten Haggais ord, og disse ordene er høyaktuelle: "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rystes, bli stående." (Hebr 12,26-27) Se bare på hva som har skjedd i Syria. Ingen politiske eksperter klarte å forutse at det beryktede Assad-regimet kunne falle som et korthus i løpet av noen timer. Dette er utvilsomt et svar på bønn. Forbederne former historien!

I går deltok jeg på et nesten to timer langt bønnemøte i bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem, ledet av Patricia og Rick Ridings. Det skjedde digitalt. Jeg var så heldig å treffe Rick Ridings i forbindelse med en bønnekonferanse jeg deltok i i Praha for ca.30 år siden. I forbindelse med bønnesamlingen i går ble det igjen bedt for situasjonen i Syria, men også for det som skjer i Irak, Iran, Gaza, Israel, Libanon. Det finnes bønnehus strategisk plassert i flere av disse landene, hvor det har blitt bedt og kjempet i bønn i årevis. Ting endres. Hamas er betydelig svekket. Hizballah likedan. Det samme med Iran, og nå også Syria. I løpet av kort tid har det israelske flyvåpenet tatt ut flere av de dødbringende kjemiske fabrikkene i Syria, blant annet en fabrikk som produserte kjemiske og narkotiske stoffer som gjør det mulig for terrorister å begå voldtekter og bestialske drap på en følelsesløs måte. Assad-regimet har vært finansiert ved hjelp av narkotika.

Nå er regimet i Iran enda mer utsatt etter diktatorens fall i Syria. Vi kan komme til å se et helt nytt Midtøsten. Det iranske regimet har i flere tiår ført krig gjennom andre, uten selv å sende egne soldater til slagmarken. Nå er Irans akse av terror forminsket og ondskap kraftig svekket. Syria har vært den eneste stabile allierte staten for Iran i Midtøsten, mens Hizballah-militsen har vært Irans viktigste våpen mot Israel.

En ting som er sikkert midt oppe i det usikre, er dette: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." (Salme 121,4)

Billedtekst: Forbederen Rick Ridings

Adventstidens to portvakter

 I adventstiden ser du kanskje fram mot alt det du skal få oppleve i juledagene, stemning, fellesskap, idyll ved krybben. Men adventstiden er ikke ment bare som en ventetid før dette. Du venter på en som vil komme deg enda nærmere enn du er deg selv. 

I adventstiden peker kirken på to skikkelser som hver på sin måte lærer deg hvordan du skal vente. Advent er som en port du må gå gjennom for å komme inn i julens helligdom. Porten er flankert av to skikkelser som vokter helligdommen og spør hvorfor du vil komme inn. Samtidig forteller de deg hvordan du kan gjøre det.

De to portvaktene er svært ulike. Den ene er stor og sterk, en mann kledd i kamelhårskappe. Men til tross for sin storhet vil han ikke være noe annet enn en røst som roper i ødemarken: "Rydd vei for Herren!"

Den andre er en forsvarsløs, gravid kvinne. Hun roper ikke, hun er taus, bare oppmerksom på det som skjer inne i henne. Det eneste hun sier, er en stille hvisking: "Jeg er Herrens tjenerinne."

Begge disse vet hvem de venter på. De venter ikke på bedre tider, ikke på hyggelige og stemningsfulle opplevelser. De venter på Gud, og de vet at ingen ting kan hindre hans komme hvis de er åpne for ta imot ham.

Hvis du også vet hvem du venter på og er sikker på at han kommer, da feirer du en riktig adventstid.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 379

Guds nådefulle tillgivelse

 Herren vil trofast tilgi våre synder hvis vi bekjenner dem for ham. Det er veldig annerledes når vi prøver å skjule våre synder og benåde dem som var medskyldige i deres henrettelse. I så fall vil ikke barmhjertighet komme til gjerningsmannen og de som fulgte deres synd fordi synd bare kan helbredes ved eksponering, ikke skjult ved avvisning av vår synd og utstede benådninger for de hvis handlinger bidrar til å konspirere for å skjule vår synd.

Herren ønsker å være barmhjertig mot de verste syndere hvis de bekjenner sine synder og vandrer i sannhetens lys. Den eksponeringen er ment å helbrede, ikke straffe. Det skjedde med David da han var leder for Israel. Han begikk utroskap med Batseba og sørget for at mannen hennes døde. I stedet for å forsøke å skjule sin synd og tilgi dem som hjalp ham med å begå synden, skrev David følgende salme etter at profeten Natan konfronterte ham om hans synd.

«Vær meg nådig, Gud, på grunn av din usvikelige kjærlighet. På grunn av din store medfølelse, slett flekken av mine synder. Vask meg ren fra skyldfølelsen. Rens meg fra min synd. For jeg kjenner igjen mitt opprør; det hjemsøker meg dag og natt.; Mot deg og deg alene har jeg syndet; Jeg har gjort det som er ondt i dine øine» (Salme 51:1-4).

Det er et løfte som venter på dem som har syndet og er villige til å bekjenne sine synder: "Mennesker som skjuler sine synder vil ikke ha framgang, men hvis de bekjenner og vender seg fra dem, vil de få barmhjertighet" (Ordspråkene 28:13).

Guds barmhjertighet venter på å bli utøst over alle som lever i sannheten og ikke prøver å skjule sin synd og andres synder som jobbet sammen med dem for å skjule sin synd. Vår bekjennelse må gjøres for Herren, ikke som en religiøs eller politisk gest. Som David klokelig sa: "Mot deg og deg alene har jeg syndet." Bare når vi innser at vår synd var mot Herren og åpenlyst bekjente for ham, er barmhjertighet mulig. Kloke mennesker søker Guds nåde, ikke illegitime erstatninger som forsøker å vaske bort sannheten om det som skjedde.

- Garris Elkins. Oversettelse til norsk av Bjørn Olav Hansen

Gleden er begynnelsen og slutten

 De første kapitlene i Lukasevangeliet er gledens kapitler. Det virker som om hele evangeliets glede er samlet i disse første hendelsene. Fra begynnelsen av blir det klart at Lukas vil forkynne et gledesbudskap. Her er det bare jubel. Her er det ennå ikke snakk om kors, lidelse og død. I begynnelsen får vi en forsmak på det som kommer. 

I evangeliet er det på en måte slik at det siste er til stede allerede i det første. Det siste er: "Gå inn til din Herres glede." Og denne gleden blir omtalt allerede i begynnelsen: "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede."

Glem aldri denne lyse, glade begynnelsen. Gleden er grunntonen i den symfonien som livet ditt er ment å være. Det beste tegnet på at du lever rett, er nettopp det at gleden er det grunnlaget du står på, også i mørke stunder. Og gleden vil alltid dele med andre.

Etter det utrolige budskapet fra engelen kunne man vente at Maria hadde trukket seg tilbake for å kunne meditere uforstyrret over det store som hadde hendt henne. Men det gjør hun ikke. I stedet skynder hun seg av sted for å forkynne det glade budskapet.

Det kristne livet er ikke noe stillesittende liv. Det verste som kan hende oss er at vi slår oss til ro og blir stående på samme sted. Et evangelisk liv er å ha gleden som utgangspunkt og stadig gå videre. Det er å begynne på nytt og på nytt, i vissheten om den gleden som ingen kan ta fra oss og som er begynnelsen og slutten på alt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 378

Kristi sinnelag

 Det er mange virkelig dyptgripende åpenbaringsinnsikter i Filipperbrevet. Det er en som det er en utfordring for oss fra Ånden som denne generasjonen vil bli kjent med i sin helhet. Passasjen sier: "La dette sinnet være i dere som også var i Kristus Jesus!" (Fil 2:6 NKJV) Det står på denne måten i ESV: "ha dette sinn mellom dere, som er deres i Kristus Jesus." Vi kan ha åndelige tanker og holdninger som også var til stede i personen Yeshua.

Han ydmyket seg selv til døden, men ble så høyt opphøyet over alt. Det bekreftes også på nytt i 1. Korinterbrev 2 at vi har tilgang til «Kristi sinn». Vi kan forstå og nærme oss omstendigheter fra samme perspektiv og forståelse som Herren Jesus gjorde og ville. Det er en unik kvalitet på åndelig liv og individuell opplevelse som Herren forventer skal bo i hans modne rest.

Jeg tror det er en følelse av at det haster i dag for å leve i henhold til det ordinerte mønsteret (la dette sinnet være i deg) som vil diktere og styre våre åndelige liv. Tilgang til Herren er et stort emne. Nærhet til Ham! Han lovet at hvis vi nærmet oss ham, så vil han nærme seg oss. Hvis vi overvinner, får vi lov til å sitte sammen med ham på hans trone. Det er et enda høyere kall enn å stå foran tronen. Denne forskjellen gjøres i dag av de som følger hans råd og kjøper av ham gull lutret ved ild, hvite klær for å dekke skammen over vår nakenhet og øyesalve for å salve øynene våre så vi kan se. (Åpenbaringen 3:18)

- Paul Keith Davis (bildet)/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

- 

Ånden og bruden sier: Kom! En drøm

 Noe av det aller siste jeg gjør før jeg legger meg til å sove, er at jeg ber om å drømme drømmer inspirert av Den Hellige Ånd. For vi leser i Joel-profetien om Åndens utøselse i endens tid, at "de gamle blant dere skal ha drømmer" og i Jobs bok 33,14-6: "Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."

I natt drømte jeg at jeg besøkte en liten forsamling i Norge. Når jeg ba Gud for et ord for denne forsamlingen, opplevde jeg at jeg skulle tale over Åpenbaringen 22,17: "Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la han si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!" I denne forsamlingen var det flere som responderte med djupe bønnesukk når disse ordene ble lest. Jeg merker meg ordene: "Og den som hører det..." Det minner meg om de profetiske ordene til de syv forsamlingene som nevnes i innledningen til Åpenbaringsboken: "Den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene."

Når jeg sto på badet i dag tidlig, tok jeg fram mobiltelefonen og satte på You Tube og lot denne kanalen foreslå hva jeg skulle lytte til. Det første valget den gjør er å velge ut Joshua Aaron: Spirit and the bride, come! Tilfeldig? Nei, absolutt ikke. Jeg pleier å velge ut et bibelord for hvert år som et minneord. Tro om det ikke er, Åpenbaringen 22,17 som er temaet mitt for 2025.

Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 3

 "Pass deg, du står i veien for meg!" Disse ordene kunne gjerne stått som overskrift over Esekiel 22,30: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." Den profetiske bønnetjenesten Herren nå reiser opp ligner den tjenesten profeten Elia hadde. Han sto i veien for Guds vrede. Denne profetiske forbønnstjenesten har følgende mandat: "Dra inn! Dra inn gjennom portene, rydd veien for folket! Bygg, bygg veien, rens den for stein, løft et banner for folkene!" (Jes 62,10) 

Når Akabs og Jesabels sammensvergelse mot Nabot var gjennomført, og Nabot ble drept og Akab var på vei til Nabots vingård, kom Herrens ord til profeten Elia: "Men Herrens ord kom til tisbitten Elia, og det lød så: Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge, som bor i Samaria. Nå er han i Nabots vingård. Han har gått dit ned for å ta den i eie. Og du skal tale slik til ham: Så sier Herren: Har du nå både myrdet og arvet? Og du skal si til ham: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod." (1.Kong 21,17-19) Profeten Elia sto i veien for den økonomiske kriminaliteten, som fantes på høyeste plan i kongefamilien i Israel, at han ble funnet der i det mest psykologiske øyeblikket, sendt av Herren for å vekke samvittigheten til kongen. Det var et kompliment i Guds øyne, da Akab kalte Elia for fiende, fordi han virkelig var en fiende av den lovløsheten som Akab representerte. Elia fikk uttale dommen over Akab. På samme måte vil Herren reise opp profetiske røster i vår tid som stiller makteliten til ansvar for sine ugjerninger. 

Akabs sønn og etterfølger, kong Akasja, skadet seg og ble syk. Derfor sendte han bud til guden Ba'al-Sebub, den lokale guden i Ekron, et okkult orakel, for å få rede på når han skulle bli frisk igjen: "Akasja styrtet ut gjennom gitteret i sin sal i Samaria og ble syk. Da skikket han noen sendebud av sted og sa til dem: Gå og spør Ba'al- Sebub, Ekrons gud, om jeg skal komme meg av denne sykdommen! Men Herrens engel sa til tisbitten Elia: Stå opp og møt sendebudene fra Samarias konge, og si til dem: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at dere går av sted og spør Ba'al-Sebub, Ekrons gud? Derfor sier Herren så: Du skal ikke stige ned fra den sengen du har steget opp i, du skal dø. Dermed gikk Elia." (2.Kong 1,2-4)

Elia sto i veien for kongens sendebud og sendte dem tilbake til kongen med uforrettet sak, dermed sto Elia i veien for en okkult innflytelse over landet. Når Gud nå reiser opp en profetisk forbønnstjeneste stiller den seg også i veien for både økonomisk kriminalitet og okkultisme. Forbønn er med på å bremse for lovløsheten. 

fortsettes

Når vi bare kan stole på Gud

 Det er tider i vår åndelige reise når menneskelige råd, sympati eller religiøse ritualer ikke gir oss trøst eller hjelp. Hvorfor tillater vår nådige Gud dette? Kanskje er det fordi vi har levd for uavhengig av ham, og derfor fjerner han alt vi har stolt på for å drive oss tilbake til seg selv. Det er en velsignelse å bo nær kilden til livet. Når vi ikke har noe eget å stole på og utelukkende stoler på Jesu fortjenester, er vi på det beste stedet. Kjære, når vi finner oss selv åndelig tørste, vil vi ivrig vende oss til livets kilde.

Charles H. Spurgeon(bildet), baptistpastor/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Når mindre er mer

 Det er en grunn til at Herren vil redusere mulighetene våre for suksess. Han gjør dette slik at vi må stole på ham for vår seier, ikke vår evne, erfaring eller ressursene vi bringer til konflikten.

Herren reduserte Gideons hær fra 32 000 krigere til bare 300, "Dere har for mange krigere med dere. Hvis jeg lar dere alle kjempe mot midianittene, vil israelittene rose meg for at de reddet seg selv ved egen styrke" (Dommerne 7: 2). Størrelsen på midjanittisk hær dverget de opprinnelige 32 000 krigerne Gideon hadde til rådighet for å kjempe, "Hærene til Midian, Amalek og folket i øst hadde slått seg ned i dalen som en sverm av gresshopper. Kamelene deres var som sandkorn. på kysten - for mange til å telle!" (vs. 12).

For å vinne seier over denne enorme hæren, videresendte Herren en drøm til Gideon om å bruke det som så ut til å være en tåpelig angrepsplan. Han ble bedt om å angripe fiendens leir ved midnatt etter vaktskiftet kun bevæpnet med fakler og leirpotter. "Plutselig blåste de i hornene til værene og knuste leirkrukkene deres. Så blåste alle tre gruppene i hornene og knuste krukkene. De holdt de flammende faklene i venstre hender og hornene i høyre hender, og de ropte alle: ' Et sverd for Herren og for Gideon!'”(vers 19-20).

Overraskelsesangrepet forvirret midianittene: "Da de 300 israelittene blåste i hornene sine, fikk Herren krigerne i leiren til å kjempe mot hverandre med sverdene sine" (vers 22). Etter angrepet hadde 120 000 fiendtlige krigere blitt drept.

Noen ganger gir Herrens plan for seier ingen mening for et naturlig sinn. Det er i vår ettergivelse i tro til Herrens plan der seier er mulig, spesielt når vi er i undertall av en motstander eller når vi ikke har ressursene som trengs for å vinne en seier. Hensikten med at vi går inn i en åndelig kamp med begrensede ressurser er å bekrefte at Gud er den som brakte seieren, og på slutten av kampen vil bare Gud få æren.

- Garris Elkins/til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter. 

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Hver dag har nok med sin egen plage

 I dag har jeg ikke mye å bidra med. Natten har vært svært tøff. Alarmen for lavt blodsukker gikk i 02.tiden og fram til 04.30 kjempet vi med å få blodsukkeret opp. May Sissel måtte mate meg. Da det endelig snudde etter tre timer ble blodsukkeret for høyt og da kom de sterke smertene. Hos meg innebærer høyt blodsukker sterke muskelsmerter. Så i natt har det blitt lite søvn på oss. Enkelte dager er livet hardt å leve. Jesus sa det rett ut: "Hver dag har nok med sin egen plage." Det ordet har hjulpet meg mange ganger. Alt er ikke herlig og halleluja-stemning. Likevel kan vi ære Gud også når vi har smerter. Jeg takker for livet. Det er en stor gave.

Ånden. vår terapeut

 Sannhetens Ånd hjelper og trøster deg ved å føre deg inn i sannheten. Han fører deg ikke bare inn i Guds sannhet, men også inn i din egen. Under hans ledelse lærer du deg litt etter litt å se deg selv som du er, med dine lyse og mørke sider, med dine muligheter og begrensninger. Ånden lærer deg å si ja til deg selv med alt du har opplevd og lidd, med hele din fortid, alle dine komplekser og alle dine sår. 

Psykologien, kanskje også din egen erfaring, lærer deg at det er vanskelig å se sin egen sannhet i øynene. Det kan være så vanskelig at mange trenger hjelp fra en psykoterapeut fordi de ikke tør å gå alene inn i sitt eget mørke.

Sannhetens Ånd er vår egen terapeut. Med hans hjelp kan du skritt for skritt våge å se og si ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til deg nettopp slik du er. Dette gjør Ånden samtidig med at han fører deg inn i sannheten. Det er uendelig mye lettere å akseptere seg selv og sin egen virkelighet når man vet at man er akseptert av Gud.

"Vær ikke redd for å se deg selv slik du er," hvisker Ånden uten opphold. "Det er slik du møter Gud, for han elsker deg slik du er og ikke slik du ikke er."

Ånden gir deg gratis psykoterapi. Ikke tre ganger i uken, men hele tiden, hvis du bare vil lytte. 

Den beste måten å ta imot Åndens ledelse på, er å be regelmessig og utholdende i stillhet for Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 319