Vera - Guds sendebud

Dette bildet velsigner meg! Det er et bilde av 72 årige Vera, en russisk kvinne som bor i en landsby utenfor byen Bryansk.

Vera, hvis navn betyr 'tro', lever opp til sitt navn, idet hun lar evangeliet få føtter og gir det videre til alle som vil høre. Vera selv lever i fattigdom. Huset hennes er falleferdig. Veien inn til landsbyen hvor hun bor er overgrodd av trær. Men det stopper ikke Vera fra å gå hus til hus, landsby til landsby, ung og gammel og forsøker å hjelpe dem med hva hun kan.

Og alltid er det evangeliet hun gir videre, med ord og med sitt liv.

Selv i byene er Vera en tjenende engel. I en av disse byene besøker hun en søster i Herren. Denne kvinnen klarer ikke å komme seg ut av leiligheten på egenhånd, og hun har svært dårlig hørsel. Men Vera leser Bibelen med henne og hjelper henne.

Selv i høy alder og i djup fattigdom tjener Vera Herren.

Oversatt til norsk: Bjørn Olav Hansen (c) fra Slavic Gospel Association

Filadelfiakirken i Oslo krever ikke lenger troende dåp for å bli medlem

I går kveld bestemte menighetsmøtet i Filadelfiakirken i Oslo, selve 'moderkirken' til pinsebevegelsen i Norge, seg for ikke lenger å stille krav til å bli døpt med troendes dåp for å bli medlem av menigheten. Dåp er ikke lenger et kriterium for medlemsskap. I følge Vårt Land er det nye med,lemskravet at nye medlemmer 'vil ta imot Jesus Kristus som Frelser og bekjenner seg til vår felles kristne tro slik den uttrykkes gjennom den apostoliske trosbekjennelsen.'

Dette har jeg ingen problemer med, fordi jeg har grunnleggende respekt for to ting: menighetsmøtets suverene rett til å fatte vedtak som er bindende for menigheten og den lokale menighetens suverenitet. Vel å merke, om en kristen menighet ikke fatter vedtak som klart strider mot Bibelen. Dernest er det det å si at selv jeg er baptist, har jeg en grunnleggende respekt for de som har et annet dåpssyn enn meg.

Når alt dette er sagt kjenner jeg likevel at jeg blir litt trist. Pinsebevegelen i Norge har stått for et baptistisk dåpssyn fra dag en. Det vil også Filadelfiakirken i Oslo fortsatt gjøre, om enn ikke i praksis. Egentlig kunne Filadelfiakirken i Oslo blitt medlemmer av Misjonskirken i Norge, som har to likestilte dåpssyn. Ikke noe galt sagt om Misjonskirken heller. Tvert imot. Flotte mennesker, gode menigheter.

I fjor var det 40 år siden jeg lot meg døpe i Mjøsa. Det skjedde 25.september 1979. Jeg husker at det var iskaldt, meg for meg var dette en svært viktig dag. Da hadde jeg jobbet med dåpsspørsmålet et helt år, og det var etter grundige studier av Det nye testamente og den tidlige kirkens historie at jeg kom til at jeg måtte bli døpt. Det at jeg ble døpt med full neddykkelse har senere stått for meg som en av de viktigste handlingene i mitt liv.

Men som menighetspastor har jeg kjent på utfordringene med ektepar, hvor den ene er barnedøpt og den andre troendedøpt, og hvor den som har vært barnedøpt ikke kunne bli medlem hos oss. Når begge er kristne, så er det vanskelig å forstå. Det er rett og slett smertefullt. Så jeg forstår godt medlemmene i Filadelfiakirken, som stemte som de gjorde i går kveld.

Likevel tror jeg det er viktig å være tro mot den teologiske forståelsen man har og den historie og den tradisjon man står i. Enhet mellom oss betyr ikke at vi blir ensrettede, men takker Herren for at om vi ser forskjellig på dåpen, så er vi ett i Kristus.

Jeg taler i mange ulike sammenhenger enn min egen, men jeg misbruker ikke den tilliten  som er blitt gitt meg, ved å forkynne eller undervise om ting som skiller oss. Men i baptistkirken hvor jeg for tiden er pastor, vil jeg frimodig forkynne og undervise om dåpen sett fra et baptistisk ståsted. Det er  jo i den tradisjonen denne menigheten står og det er dåpssynet som gir den det særtrekk denne og andre baptistmenigheter har.

Kostnader

'Vil du virkelig vite hva salvelsen vil koste deg? Vil du virkelig vite det? Den vil koste deg ALT.'

'Hysj! Vær stille!  Bedrøv ikke Den Hellige Ånd. Han er alt jeg har.'

- Kathryn Kuhlman (bildet), 1907-1976, amerikansk evangelist, kjent for sine helbredelsesmøter. Svært mange mennesker ble helbredet gjennom hennes tjeneste.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 4

Det andre som nevnes i 1.Tim 2,1 er:

2. BØNNER

Igjen flertall. I Apg 2,42 leser vi at de første kristne 'holdt hele tiden urokkelig fast ved ... bønnene,' Igjen flertall. Som fore å understreke bønnens mangfold. Det er ikke en måte å be på. Det er mange.

Men det handler også om å forstå den jødiske konteksten dette står i. Jødisk bønneliv handler både om liturgiske, skrevne bønner, les: tidebønnspraksisen, som handler om å be salmene i Sakmenes bok, andre liturgiske bønner som vi finner flere eksempler på i Bibelen og frie bønner.

I menighetens bønnesamlinger bør det være plass for begge deler. Bønnemøtene våre kan lett bli stereotype, preget av en form som nærmest er blitt sementert opp gjennom tiden de har eksistert. De preges av de personene som møter hverandre, og kan lett fremstå i en spesiell stil, som gjør det vanskelig for nye å finne sin plass.

Derfor er det viktig å være fleksibel og slippe til ulike bønneformer, Ikke alle finner det like lett å sitte stille med foldede hender. Noen vil gå rundt mens de ber, andre vil legge seg ned, noen ber med opptrakte hender, andre former hendene som skåler, som de ser for seg Gud vil fylle, andre kneler, noen bøyer seg i prostrasjoner i djupeste ærbødighet.

 Noen legger seg til uvaner når de ber. For eksempel et kunstig stemmeleie. Derfor er blitt råd veldig enkelt: vær deg selv når du ber. Snakk med en stemme som du ville ha gjort om du samtaler med et menneske du kjenner.

Det kan være helt naturlig å rope når du ber. Det er bibelsk også. Bare les Salmenes bok, så skal du se.  Men om en slik bønn være naturlig, må det være fordi du er i nød, og bønneropet kommer fra ditt hjerte, eller så blir det en stil. Og Gud har ikke dårlig hørsel, så det er ikke noe behov for å heve røsten for Hans skyld.

Et annet forhold som vi bør ta høyde for er at alle som vil, får slippe til på et bønnemøte. Ikke be så lange bønner at ikke andre får slippe til. Be kortere bønner, kanskje bare en setning, så kan andre legge et amen til dine bønner. Kanskje er det det eneste noen våger seg på å si på et bønnemøte, men det er da også nok til at de kjenner at de er delaktige i det som skjer! Det er ingen god følelse når noen kjenner seg utenfor på et bønneemne.

fortsettes

En svart prikk

En gang samlet en vis åndelig veileder sine læresveiner og viste dem et helt vanlig hvitt ark, som det er tegnet en liten svart prikk på. Han spurte dem:

'Hva ser dere?'

De svarte alle i munnen på hverandre: 'En svart prikk!'

Den åndelige veilederen svarte: 'Så dere ikke det hvite arket? Det er så stort, mye større enn den svarte prikken. Det er slik det er i livet dette: vi ser noe dårlig i en annens liv aller først, selv om det er mye godt. Bare noen ganske få ser først det hvite arket.'

Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Åndelig modenhet

"Det er ikke hvem vi er når vi leser åndelig litteratur som er viktigst, men hvem vi er når vi lukker boka.'

- Munken Simeon av Athos
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 3

Bønnens hus har mange rom, skrev Edin Løvås. Det er godt å vite. Det finnes mange måter å be på. 1.Tim 2,1 beskriver noen av dem: 'Derfor formaner jeg at det først av alt blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker.'

La oss se nærmere på dette. Før vi går inn på hvert enkelt av disse ordene, merker vi oss en ting. Hvert av disse ordene omtales i flertallsform. Det er ikke tilfeldig. Dette kommer ikke frem i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

1. PÅKALLELSER

Ordet kan også oversettes: 'ydmyke begjæringer'. En bokstavelig oversettelse av ordet fra gresk er: 'det å bønnfalle noen om spesielle goder.' På engelsk brukes ordet 'supplications' og dette ordet betyr primært 'et behov'. Når vi påkaller Herrens navn, så øser vi ut våre hjerter for Guds ansikt. Det kan vi gjøre høylydt, eller som Hanna gjorde, stillferdig og inne i seg selv. Påkallelser kan være svært spontane bønner, som kommer fra hjertet vårt, som et rop. Et eksempel på dette er Rom 10,13: 'For hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.'

Denne bønneformen omtales veldig tidlig i Bibelen: 'Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn.' 1.Mos 4,26

Når vi leser Israelfolkets historie ser vi at ofte ble det bygget et alter, og der ved alteret påkalte de Herrens navn.

Og det finnes løfter for de som påkaller Herren:

'Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til meg, og Jeg skal høre på dere, Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte.' Jes 29,12

I Bibelsk Oppslagsbok kan vi lese dette:

'Påkalle Herrens navn er et uttrykk som en i Israel brukte for å betegne at en bekjente at en tilhørte Herren og dyrket ham som sin Gud. De kristne beskrives på flere steder i NT som mennesker som påkaller eller anroper Jesu Kristi navn. De satte altså uttrykket 'Herren Kristus' istedenfor 'Herren Gud', jfr.Apg.9,14. 21 ; 22,16; 1.Kor.1,2 etc. De viser altså Kristus den dyrkingen som tilkommer Gud. Klarere kan deres tro på Kristi guddom ikke utrykkes.' ( David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk Oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 765.

Bønnemøtet i menigheten burde være et fristed hvor det er mulig å øse ut sitt hjerte for Herren. Til å bønnfalle Ham, påkalle Hans navn. Det er jo ikke til hverndre vi ber, men til Herren. Når vi kommer sammen for å be, burde det værre god tid avsatt til å påkalle Herrens navn - uten noen agenda, bare øse ut det som ligger på ens hjerte.

Men det å påkalle Herrens bønn, har ikke med lengde å gjøre. Det kan også gjøres kort, som en pil vi sender ut, bare med bruken av ordet 'Herren' eller 'Jesus'. Det er kanskje alt vi klarer å si, fordi nøden er så stor. Men det holder. Herren kjenner alt.

forsettes

Profetisk: En underlig drøm om en hest

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg sto midt oppe i forberedelsene til et møte i en stor møtesal, hvor jeg skulle tale. Alt var i sin skjønneste orden. Folk var i ferd med å fylle salen. Alle var sløvet ned. De gikk så bedagelig inn for å finne sin plass. Ingen hadde det travelt. Det virket som alle hadde all verdens av tid. I en del av salen begynner det å sive vann inn. Ingen lar seg affisere av dette. Vannet stiger og etter at vannet hadde steget til et visst nivå, så jeg det. På bunnen lå det et hest.

Jeg tenker: vi må få det hesten opp av vannet, hvis ikke drukner det. Men hvordan skal det gå til? Ingen av oss har slike krefter. Da hører jeg en stemme si: Les Salme 76. I det jeg våkner tenker jeg: hesten er død.

I våken tilstand tenker jeg at det var en underlig drøm, og det står sikkert ikke noe om hester i denne salmen, men så slår jeg opp og leser:

'Modige menn blir plyndret. Hver kriger var falt i søvn, ingen kunne løfte en hånd. Hest og rytter ble slått i svime da du truet, Jakobs Gud. Du er den som alle må frykte...' v.6-8a

Her står jo nøyaktig beskrevet det jeg så i drømmen!

De som kom inn i denne salen var blitt plyndret. De hadde vært modige, men nå var motet borte. Som drømmende gikk de rundt. Det var som hver av disse var sovende. Og når de så hesten, var de som apatiske. Den kunne de ikke hjelpe!

Hva er dette?

Den manglende gudsfrykten i forsamlingen. Apatien. Vi har en gang vært modige krigere, men er blitt plyndret. Vi har vært krigere, men er utslåtte. Vi har falt i søvn. Vi klarer ikke løfte en hånd. Vi er slått i svime.

Akkurat nå lyder denne sangen i mitt indre:

Reis deg, Guds menighet! Natten er omme,
solkledd står dagen med kall fra din Gud.
Frihet han kjøpte deg, han som snart skal komme,
kast dine bånd, du er Kristi brud.

Måtte Herren vekke sin brud!
Løven av Juda brøler, hører vi brølet?

Om å bli stående- om forbønnen som åndelig våpen, del 2

Vi må våkne opp for alvoret i den tiden vi lever i: Det er ikke en golf-turnering vi er invitert til å være med på, men en skikkelig brytekamp!

Nå håper jeg inderlig jeg ikke fornærmer noen som spiller golf, for det ser riktig trivelig ut, men dette har med et valg av ord apostelen Paulus bruker når han skal skrive om den åndelige striden vi står oppe i. I går gjorde jeg nemlig en oppdagelse når jeg leste Efeserbrevets kapittel 6.

 Våre norske bibeloversettelserr oversetter det greske ordet 'pale' med 'kamp' i Ef 6,12: 'For vi har ikke en kamp mot ...'. Dermed forsvinner noe av skarpheten i ordet, sett fra apostelens side. En kamp kan være så mangt og mye,  men ordet kan også oversettes med 'brytekamp'. Det kommer fra ordet 'pallo' som betyr 'å vibrere'.

Hvem er det vi bryter med? Det er ikke mennesker. Det skulle man ikke tro når man leser kirkehistorie, verken gammel eller moderne kirkehistorie. Den åndelige brytekampen er med:

* maktene
* myndighetene
* verdensherskerne
* ondskapens åndelige hærskarer

Lance Lambert er en forbeder og bibellærer jeg har stor tillit. Han har talt om disse åndskreftene som Paulus omtaler i Efeserbrevet. Her i min oversettelse:

'Hva betyr dette? Makter og myndigheter? Det betyr at bakenfor kjøtt og blod. bakenfor ideologier, bakenfor nye filosofier, bakenfor nye og nåværende ideer, finnes det åndelige makter som regjerer det nåværende mørke som holder tusenvis av mennesker i fangenskap. En lokal menighet kan oppleve å bli blokkert og endelig paralysert av fienden, og hvis ikke disse kjære Guds barn våkner opp kan fienden bli sittende på dem inntil alt liv er skivst ut av den.' (Budskap talt ved Halford House i Richmond, England, juni 1993)

Disse åndskreftene kan hindre og forsinke bønnesvar. Det er Daniels bok et eksempel på. Vi leser i Dan 10 om ulike fyrster. Både 'Persias fyrste' (v.13, v.19) og om Grekenlands fyrste, v.19. Når vi leser dette kapitlet nøye forstår vi av sammenhengen at dette er onde åndsmakter, og vi ser at de himmelske hærskarer er engasjert når et Guds barn kjemper i bønn og strider sammen med det. Men vi ser også at de onde fyrstene forsøker å forsinke bønnesvaret. Daniel 10 har mye å lære oss om den åndelige krigføringen, og før vi går videre i denne artikkelserien vil jeg oppmuntre deg til å sette deg ned for å lese dette kapitlet under bønn. Når jeg leser det, kommer jeg til å tenke på sangen:. Det er makt i de foldede hender. Tro om ikke den sangen er skrevet med Daniel 10 som bakgrunnsteppe.

På samme måte som det finnes ulike engler og et hierarki blant englene, med engler, kjeruber, serafer og erkeengler finnes det tilsvarende på mørkets sider. De er jo falne engler og blant dem finnes det fyrster, makter, myndigheter, verrdensherskere.

fortsettes

Vil du lese noe veldig oppmuntrende - les denne!

Etter at bibelskolen var ferdig kan evangelisten Aziz ikke slutte å snakke om Jesus. På bare noen få år har forsamlingen so m han og kona hans har startet i sitt hjem vokst til 180 personer.

Aziz er evangelist helt ut til fingerspissene. Han og ona bestemte seg for å starte en menighet i sitt hjem i 2017. I fornindese med dette kom han til en bibelskole som blir støttet av Ljus i Ôster, tidligere Svaviska Missionen, i en region av Sentralasia. Landet og stedet må av sikkerhetshensyn forbli hemmelig. På bibelskolen fikk han tilbake sin frimodighet etter en tids motgang. I 2018 hadde husmenigheten vokst til 30 personer. På slutten av 2019 var de 180 medlemmer, som møtes på ni forskjellige steder.

Aziz og kona tror på å begynne med de relasjonene man allerede har. De oppmuntrer alle nykristne til å vitne for slekt og venner. Aziz benytter seg av innholdet i 'Messias-boken', som Aziz har oversatt selv til sitt morsmål når han lærer dem opp i evangelisering.  De nyfrelste trenes og begynner snart å lede andre og slik vokser forsamlingene. På en underjordisk bibelskole får de lære å kjenne den kristne troens ABC.

Derfor håper Aziz at de skal få samme mulighet som han fikk, og få gå på bibelskolen som Ljus i Öster støtter. Det er viktig at kristne i muslimske områder har tilgang på en kulturelltilpasset og sunn bibelundervisning. Derfor har Ljus i Öster valgt å støtte akkrat denne skole.

Visjonen er å plante husmenigheter i hver by i dette landet, forteller Aziz. Hver husmenighet bygges rundt en familie slik at både mann og kvinne er lerdere. Når en familie har kommet til tro på et nytt sted er målet å starte en menighet der, med denne familien som base. Som en del av dette arbeidet reiser de på evangeliseringsreiser til avsidesliggende steder hver måned. Nylig fikk de oppmuntre 40 troende på en slik reise. Dessuten vitnet de for 50 personer, hvorav 23 på en djupere måte. Åtte personer fikik de be med til frelse. Temaet holder kontakten med alle som tar imot Jesus og fortsetter med å trene dem.

Aziz beskriver noen av de stedene de har stanset opp under en slik reise:

De stanser opp ved et telt langs veien, deler evangeliet og gir bort en Bibel. På en kafe forteller de en gjest om Jesus og han blir frelst. De treffer på en animistisk gjeter som tar imot Jesus. I en by er det noen som tror de er journalister og de får dele sin tro med en nysgjerrig gruppe mennesker. En familie innbød dem hjem til seg og rundt et bål deler Aziz evangeliet med tårer med dem. Senere går bilen deres i stykker, og iløpet av den tiden den repareres treffer de en troende familie som har mistet motivasjonen, og en menighet startes i deres hjem.

Fra begynnelsen av var det Aziz og en til som reiste hver gang. Nå finnes det tre team med fire personer i hver. En av de nye heter Husan og han har vært troende i åtte måneder. Han får lov å være med for å se og lære og iblant så deler han sitt vitnesbyrd.

Når de evangeliserer forsøker de å gjøre dette på en måte som bevarer den nasjonale kulture. De sitter på tradisjonelle madrassser og ber på samme måte som muslimer - med åpne håndflater, åpne øyne og etter bønnen fører man hendene mot annsiktet for å symbolisere at man har fått bønnesvar eller en velsignelse fra Gud.

Aziz forteller at han kan bli sliten iblant. Ikke så merkelig. For en tid siden innså han at han hadde undervist 22 dager i strekk. Men nå har han dannet en ledergruppe og fordelt ansvaret på flere.

Aziz utfordrer på alle områder. Fordi han har viet sitt lib til å utvide Guds rike har han samtidig gjort en krigserklæring mot fiendens makter og herredømmer. Mye av arbeidet de gjør er dessuten direkte ulovlig - som å preke for dette folkeslaget og å samles i husmenigheter.

Han forteller at han hittils er blitt politianmeldt fyre ganger og er blitt truet med fengselsstraff, men Herren har hjulpet ham til å være et frimodig vitne om Jesus. Ved ett tilfelle hadde en nabo anmeldt familien får å ha ulovlige møter i deres hjem. Tre politimenn kom for å hente Aziz, men en av dem viste seg å være en gammel venn av ham. Aziz klarte seg den gangen.  

Ved et annet tilfelle ble det holdt er rettsmøte hvor Aziz var innklaget og aktor i saken mente han burde dømmes til tre år i fengsel, etter som det var fjerde gangen han var blitt anmeldt. Aziz så seg rundt i salen - det var hele 70 troende der som med stort mot viste ham sin støtte. Et vitnesbyrd om at det risikofylte evangeliseringarbeidet bar frukt. Aziz slapp unna med en bot.

Hver person som kommer til tro usetter seg for risiko når de begynner å tjene Jesus. Aziz forteller om en troende kvinne som ble anmeldt av sine slektninger. Under rettssaken vitnet hun om hvordan hennes liv var blitt forvandlet og hvordan ektefellen var blitt befridd framisbruk. Retten lot henne velge mellom fengsel eller røter. Hun sjokkerte ved å velge fengsel, og ble senere frikjent. De samme slektningene som anmeldte henne, er i dag en del av hennes husmenighet.

Fra Ljus i Öster.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 1

I mange år har jeg talt, skrevet og undervist mye om det personlige bønnelivet. I denne artikkelserien skal jeg ta for meg den mest forsømte siden ved bønnen, nemlig menighetens felles bønneliv - den kollektive bønnen - den bønnen som proklamerrer for hele åndeverdenen hvem som er Seierherren.

Jeg har vært opptatt av hvordan kristne skal komme inn i bønnens hvile, og det kommer jeg fortsatt til å være. Det er selve forutsetningen for all bønn. Men det er en tid for alt. Det finnes også en stridende, en kjempende bønn. Det er det vi nå skal se nærmere på.

Til forsamlingen i Efesos, skriver apostelen Paulus: 'Til slutt, mine søsken, bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan være i stand til å stå imot djevelems listige angrep.' (Ef 6,10-11)

Det var på ingen måte tilfeldig at apostelen skriver akkurat disse ordene til forsamlingen i denne byen. Efesos var en betydelig havneby på vestkysten av Lilleasia, i nærheten av det nåværende Izmir i Tyrkia. Men viktigere enn å være en havneby, var Efesos selve arnestedet for Diana- eller Artemisdyrkelsen, den greske gudinnen for kjærighet og fruktbarhet. I Apg 19 kan vi lese om vekkelsen i Efesos, og en konsekvens av denne er en konfrontasjon med de åndsmaktene som Artemisdyrkelsen innebar. I Apg 20 leser vi om Paulus som tar avskjed med de eldste i forsamlingen i Efesos, og der han blant annet advarer mot de 'glupske ulvene' som skal komme og som skal angripe medlemmene av forsamlingen.

I brevet til den samme forsamlingen understreker apostelen at det likevel ikke er mennesker de kjemper mot, 'men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet...' (Ef 6,12)

Vi skal se litt nærmere på denne åndelige realiteten, men la meg først understreke følgende:

Når vi står foran en slik realitet, blir vi oppfordret til mostand. Vi ser ikke passivt på at det blåser opp til storm: '... for at dere kan være i stand til Å STÅ IMOT PÅ DEN ONDE DAG OG Å BLI STÅENDE etter å ha vunnet seier i alle ting.' (v.13)

Disse ordene: 'stå imot' kommer av det greske ordet 'antihistemi'. Vi kjenner det igjen i ordet 'antihistaminer' som brukes mot allergier. Det kommer av ordet 'anti' som betyr 'mot' og 'histemi' som betyr 'å få til å stå'.

'Verbet antyder kraftig oposisjon, tapper motstand, å stå ansikt til ansikt med en motstander, å stå fast. På samme måte som en antihistamin blokkerer histamin, forteller antihistemi oss at med den myndighet og de åndelige våpen som er gitt oss, kan vi stå imot onde krefter.' (Bibelen Guds Ord. Studieutgave.1.opplag 2007, side 1545)

Spørsmålet er: Kjemper vi i bønn på en slik måte at vi:

* yter kraftig oposisjon
* yter tapper motstand
* står fast

I neste artikkel skal vi se nærmere på vår åndelige motstander.

fortsettes

Bror Samson danser med Treenigheten

Bøyd fremover, i lutende ustø gange, går en munk ut døra til klosterhagen. Han er blottendes alene. Alle hans brødre er hjemme hos Herren. Hit kommer ingen.
Han går for å dufte på en rose.
Kjenne sødmen og angen fra blomstenga.

Men han feirer ikke gudstjeneste alene. Han feirer den med englene, der han svinger røkelseskaret framfor ikonet av Sønnen.
Og bøyer seg i tilbedelse.

Hans stemme er sprukken og hes:
Kyrie eleison!

Russland, martyrenes land.
Tordenen ruller, uværsskyene trekker opp.

Bror Samson, frykter ikke ensomheten.
han danser med Treenigheten.

Krokete fingre og slitte never,
grove etter hardt arbeid,
en mannalder,
flytter varsomt
perlene av ull på bønnesnoren:

Kyrie eleison!
Kriste eleison!
Kyrie eleison!

Gjøvik lørdag 13.juni 2020, til minne om fader Samson, den siste russiske munken ved hellige Andreas skita. Etter sin død i 1971 lå klostret øde i nærmere 20 år. Bildet er av fader Samson.
Tektst: Bjørn Olav Hansen (c)

Å vente er ikke noe passivt

Å vente er i en kristen kontekst ikke noe passivt. Det er en aktiv handling.

'Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det er en venting med et løfte i hjertet som gjør på allerede finnes der', skriver Henri Nouwen.

Men hvordan venter vi på Gud?

Vi venter med tålmod. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på bussen, eller at regnet skal opphøre og solen skal skinne. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for å finne sporene av Ham som vi venter på.

"Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig", skal C.S. Lewis ha sagt. En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han er kommet for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe annet valg enn å følge den.

Jeg tenker på ordene fra Salme 27,14:

'Vent på Herren! Vær ved godt mot! Ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!'

Jakob ventet i 13 år.
Abraham ventet i 25 år.
M oses ventet i 40 år.
Jesus ventet i 30 år.

Om Gud sier at du skal vente, er du i godt selskap!

Guds tidsperspekttiv er annerledes enn vårt. Vi lever i klokketiden, Chronos-tiden, Han lever i Karios-tiden, som er Guds velbehagelige tid.

Måtte Gud lære oss overgivelsens hemmelighet.

Winston Churchill og kampen mot rasismen

Det finnes et svært mørkt kapittel i kirkens historie som handler om 'billedstormerne'. Ikonoklasmen er betegnelsen som brukes om ødeleggelsen av ikoner og religiøse bilder i Det bysantinske riket, men er også blitt en betegnelse på billedødeleggelser generelt i andre epoker og perioder av vår historie.

For billedstormerne finnes fremdeles, selv i våre dager. De originale var voldelige. Ikke bare ødela de ikonene, de drepte også ikonmalerne.

Nå hugges det hodet av statuer av historiske personer. Her i Norge kreves det blant annet at statuen av Winston Churchill på Solli plass i Oslo fjernes. Den er reist i takknemlighet av nordmenn som forstod hvilken enorm betydning Churchill spilte for å befri oss fra det mest rasistiske politiske system noensinne: nazismen.

Det ironiske er at Miljøpartiets ungdom vil ha statuen av Churchill fjernet fordi Churchill skal ha gitt uttrykk dor rasisme i en fase av livet. Mot slutten står han derimot som en klippe i kampen for menneskeverdet. Europeisk historie ville sett ganske annerledes ut uten Winston Churchill. Derfor er det særdeles historieløst når Miljøpartiet De Grønne vil ha fjernet statuen av Churchill.

La det være sagt med tykke understrekninger: rasismen er dehumaniserende, umoralsk og demonisk. Ja, intet mindre enn demonisk. Det er svært sjeldent jeg bruker så sterke ord, men når det skal brukes, så er det i sammenheng med rasismen.

Men Winston Churchill satte mot i mennesker til å bekjempe nasjonalsosialismen, med sine raseteorier, sitt forkvaklede menneskesyn når det gjelder funksjonshemmede, og sitt hat mot jøder i særdeleshet, sigøynere og homofile. Hadde det ikke vært for Churchill hadde vi kanskje fremdeles vært under tyranniet. Hvor hadde ytringsfriheten blitt av da? Nasjonalsosialismen er den mørkeste ondsskapen.

Fredag kveld forteller de på nyhetene at de har dekket til en statue av Winston Churchill i London - av alle steder - av frykt for vandalisme. Når demonstratene ikke forstår hvilken betydning Churchill har hatt for London er det virkelig ille.

Churchill hadde sine feil, men dette er en omskriving av historien, ingen er tjent med. Aboslutt ingen.

Nye møter og seminarer

Som med så mange andre forkynnere mistet jeg alle avtalene for møter og seminarer som en konsekvens av korona-situasjonen. Både sommerens og høstens avtaler forsvant iløpet av noen få uker. Nå begynner forespørslene å komme på nytt.

Det gleder jeg meg veldig over, og tjenner stor takknemlighet for at noen vil ha besøk av en forkynner med Parkinsons. Det er ingen selvfølge. Det finnes de som ikke vil ha en predikant som sliter med sykjdom på besøk. Derfor er jeg så glad for de som vil ha meg på besøk. Det signaliserer for omverdenen at det er plass for alle.

Men det er noe interessant som skjer. Med unntak av en avtale, kommer samtlige forespørsler fra Norsk Luthersk Misjonssamband! Det gleder jeg meg også veldig over. Jeg kjenner meg godt hjemme blant sambandittene! Det var faktisk blant dem jeg holdt mine aller første andakter på 1970-tallet, i en av deres kvinneforeninger. Jeg takker Gud for deres troskap mot Guds ord, deres misjons- og evangeliseringsarbeid i inn- og utland, deres viktige barne- og ungdomsarbeid. Derfor er det en ekstra stor glede for meg når de første møteinvitasjonene for høsten 2020 og våren 2021 kommer fra nettopp Misjonssambandet. Så mye flotte mennesker som finnes hos disse mine trossøsken!

Jeg begynner å komme meg så smått etter bypass-operasjonen, og vil forsøke å ta på meg møter, seminarer og gudstjenester i den grad jeg har krefter til det. Send gjerne en melding i form av en SMS til 90525875, så ringer vi deg opp igjen.

Vårt arbeid er ikke knyttet til noe bestemt kirkesamfunn, så jeg taler i alle sammenhenger uansett kirketilhørighet. Når det gjelder seminarer er det to vi i hovedsak tilbyr:

1. Bønn med hvilepuls
2. Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt - kristen tro og kronisk sykdom

I løpet av noen uker offentiggjør jeg også et helt nytt seminar tilbud, men det skal jeg komme tilbake til.

Tårer

Hva er tårer?" spurte de en lege. "Smerter i hjertet som blir flytende" sa han. "Hva er tårer?" spurte de en munk. "Guds kjærtegn til mennesket," svarte han.

- fra Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg tror: Tårer er en bønn i seg selv.

'Mine tårer er gjemt i din flaske. Står ikke de i din bok? Salme 56.9

Om å leve evangeliet med våre liv

'Bli min etterfølgere', skrev apostelen Paulus i et av sine brev. I betydningen: slik han etterfulgte Kristus. Gode forbilder er gode å ta, noen å ta etter, immitere. Selvsagt er det farer med det også. Det er jo ikke persondyrkelse vi driver med. Men troens forbilder kan være godeå ha. To av mine forbilder er broder Charles av Jesus, og lillesøster Magdeleine av Jesus. Her om dagen kom over følgende, som jeg har oversatt til norsk:

Lillesøster Magdeleine skrev i Det grønne heftet: "Lillesøster, vil du virkelig vite hva det betyr å følge broder Charles av Jesus? Lik ham, må du være forberedt på å elske alle i hele verden... Den kjærligheten som fantes i Jesu hjerte favnet hele verden. Å gi gjensvar på denne kjærligheten, må du være rede til å gå til verdens ende og 'rope ut evangeliet', med selve livet ditt. mer enn med dine ord."

Dette ble så sterkt å lese. Min bønn er: Send meg, Herre, og la meg leve evangeliet.

Apostelen Paulus skriver:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø.' Kol 1,20.

Amerikanske mennoniter solidariserer seg med fargede mennesker

Mennonite Church USA med sine drøyt 69.000 medlemmer i 625 forsamlinger har sendt ut følgende uttalelse om det som skjer i USA for tiden:

Som amerikanske mennoniter deltar vi i sorgen og klagesangene, over drapet på George Floyd begått av politiet i Minneapolis, og den siste tidens dødelige vold mot afroamerikanere. Vi beklager at dette er nok et eksempel på den smertefulle uretten mot fargede som gjennomsyrer Amerika, og vi ber om at >Guds rettferdighet skal strømme ned som en mektig flod over samfunnet vårt.

Dette er ikke en tid for mennoniter til å være tause i landet vårt. Vi ber menighetene våre om å komme sammen for å klage vår nød og be sammen.

Mer enn det oppfordrer vi i dag til å stå i solidaritet sammen med fargede samfunn, gå sammen med dem og faktisk bli ledet av dem. Dette er spesielt nødvendig fordi Covid-19 avdekker rasemessige forskjeller i systemene våre.

Apostelen Paulus sa at vår kamp er med makter og myndigheter. Disse maktene og myndighetene er nedfelt i systemer som hvit overherredømme *, institusjonalisert vold og politiets brutalitet som henger over hodene våre og angriper menneskeheten til svarte søstre og brødre, slik de har gjort i generasjoner.

* Hvit overherredømme refererer til et politisk eller sosioøkonomisk system der hvite mennesker nyter strukturelle fordeler og rettigheter som andre rasemessige og etniske grupper ikke gjør, både på et kollektivt og individuelt nivå.

Jesus konfronterte denne volden på korset, da han urettferdig ble henrettet av en statsmakt. Som mennesker av korset står vi sammen med de korsfestede. Vi søker etter Kristi dyre fred.

Som mennonitter forsøker vi å være et folk som følger Fredsfyrsten og hans veier. Vi forstår at mange i menighetene og de sammensatte gruppene sannsynligvis har spørsmål når vi behandler nyere hendelser. Disse kan omfatte:

Hvorfor blir protester ofte voldelige?

Mange av de lokale aktivistene i Minneapolis og andre byer har fortsatt fredelige protester. De har tatt til gatene på grunn av alvorlig frustrasjon og sorg. Noe av plyndringen og lovløsheten har blitt gjort av grupper relatert til hvit overherredømme og opportunister som ikke lytter til den strategiske taktikken til lokale svarte og mennesker tilhørende ulike fargede grasrotorganisatorer.

Vi bør også spørre oss selv, hvilken vold er vi villige til å kritisere, og hvordan definerer vi den fortellingen som fortelles? Er vi villige til å kritisere det hvite overherredømme som blir sett av de som drar mest nytte av det og av den statlige volden, som truer livet til søstrene og brødrene våre? Eller er vi først og fremst opptatt av skade på eiendom? Vil vi først etablere lov og orden på nytt? Er vi bevisst på at status quo for lov og orden er den grunnleggende volden som undertrykte samfunn har søkt å endre i årevis?

Gråt over Jerusalem

Da Jesus nærmet seg Jerusalem, gråt han fordi folket ikke anerkjente fredens vei, og slik at volden deres ville ødelegge dem (Luk 19: 41-44). Vold var en del av systemet. Likevel gikk Jesus straks inn i templet og drev med makt de som gjorde denne sosiale, politiske og religiøse institusjonen til en røverhule (19: 45-46).

Vold er sammensatt, og Jesu svar var sammensatt. Vi bør ikke bare ta til side med institusjonell vold fordi systemet føles som fred. Jesus ber oss om å stå sammen med de undertrykte mot de mektige. Vi må være forsiktige med å normalisere dette systemet som fred. Jesus gjorde det ikke.

Hvorfor er det upassende og høres tonedøvt å si "Alle liv betyr noe"?

Fargede mennesker i Amerika, med opprinnelse fra deres urfolks brødre og søstre, er blitt marginalisert siden de første europeiske kolonistene ankom og frem til i dag. Svarte mennesker har opplevd konsekvensene av et land som er bygget på slaveri, hvit overherredømme, Jim Crow-lover og massefengsling.

Uttalelsen "Black Lives Matter" var et rop over nok et voldelig rasedrap av en afroamerikaner, og påpekte smerten og lidelsen til den spesifikke gruppen av marginaliserte mennesker. Å svare ved å si at "alle liv betyr noe" i denne sammenhengen er å avvise den smerten og lidelsen.

Helt klart, alle liv betyr noe. Alle liv betyr noe for oss, og alle liv betyr noe for Gud; men lever vi som om alle liv betyr noe? Institusjonalisert ulikhet betyr at alle liv ikke er av samme verdi. Det er viktig å sentrere dem som blir regnet som mindre (1. Kor. 1: 26-29).

Kjærlighet og sinne

Vi er kalt til å elske fiendene våre, men den kjærligheten nuller ikke ut sinne mot urettferdigheten og de som gjør det. Sinne er ekte, og uttrykket er nødvendig. Skriften viser oss om og om igjen Guds vrede over urettferdighet.

Mer enn det viser Skriften oss at Gud er på jobb, og gir fred med rettferdighet for alle mennesker. Shalom er ikke et abstrakt konsept. Det er en sosial virkelighet der alle mennesker har alt de trenger for å blomstre som bærere av Guds bilde.

Måtte vi fortsette å be for, oppsøke og låne våre stemmer og kropper til Guds helbredelse, rettferdighet og fred.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når Herren endrer livskursen vår og fører oss inn i en ny sesong

Det er forskjellige faser i en troendes vandring med Herren. Noen av dem er intense, hvor det skjer mye, mens andre er mer stillfarne og det skjer tilsynelatende lite eller ingenting. I disse stille fasene, må vi ikke glemme at Gud gjør mer bak ryggen vår, enn foran øynene våre. Enkelte ganger er det slik at Herren gir oss noe for en slik fase eller periode eller sesong, og så kan Han ta det fra oss, fordi det ikke passer inn i den nye fasen vi går inn i. Ingen ting er statisk i Guds rike. Guds ord l æewe oss at 'vinden blåser dit den vil.' Vi kan høre den 'suse', men vi 'vet ikke hvor den farer hen.' 'Slik,' sier Jesus, 'er det med hver den som er født av Ånden.'

Utfordringene våre består ofte i å justere livene våre etter disse endringene i livsfasene.

Et ord fra Apostlenes gjerninger har talt til meg de siste ukene.

Det er hentet fra Apg 18 hvor apostelen Paulus er kommet til Korint. Her treffer han ekteparet Akvilas og Priskilla, som var kommmet fra Italia. De tre har en ting tilfelles, de er teltmakere av yrke. Så leser vi: 'ble han hos dem og arbeidet.' (v.3)

Da har Paulus bak seg en aktiv periode med reisevirksomhet, forkynnelse og undervisning. Nå kommer en periode hvor han arbeider med sine hender. Noen vill vel kanskje si at det var bortkastet, eller noe utenfor Guds plan med en apostels liv og tjeneste.

Slett ikke!

Hvis ikke vi er villige til å gå inn  i de fasene Gud kaller oss inn i, vil vi kunne komme til å bli stående utenfor Guds vilje med våre liv. Det ligger mye visdom i det å være villig til å justeres, forandres, legge ting bak seg og tre inn i det nye.

Om vi vil at Herren skal tale til oss og åpenbare ting for oss må vi være villige til endringer og avslutte ting.

SISTE 'Potetkunde' er Palestina-aktivist

Legg til bildetekst

Potetkunden fra Stavanger, som NRK har skrevet om, er ingen 'vanlig kunde'. Jeg omtalte saken tidligere i dag, hvor jeg gjenga historien om Marcela Molina, som kunne fortelle at hun ønsket seg norske nypoteter til middag, men ble sjokkert over at hun, på grunn av dårlig merking endte opp med israelske nypoteter.

NRK saken inneholdt ingen opplysninger om hvem Marcela Molina er, men ved hjelp et lite tastetrykk fant jeg ut at hun var tidlugere bystyrerepresentant for SV, skiftet parti til Arbeiderpartiet og jobber i LO.

Nå har jeg sett til nærmere på hennes åpne Facebook-profil, og da finner jeg dette bildet av henne, som jeg har tatt et skjermbilde av. Det viser et bilde av 'kunden' med et merke hvor det står 'Free Palestine.'

NRK opplyser ikke at vi har å gjøre med en palestinaaktivist.

Et nærmere nettsøk viser også at Marcela Molina, har vært aktiv i demonstrasjoner for Palestina. Rogalands Avis skrev 28.januar 2008 at Marcela Molina deltok i en demonstrasjon mot Israels blokade av Gaza, sammen med Odd Kkristian Reme.

25.november 2012 tvitret hun under #Fritt Palestina, hvor hun gjenga et sitat av Nelson Mandela.

Alt dette er helt legitimt, men NRK burde ha gjort sine lesere og seere oppmerksom på at Marcela Molina ikke er en vanlig kunde, men en palestina-aktivist.

Vær Varsom plakaten er tindrende klar:

'2.3: Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.'

I denne saken mener jeg NRK bryter med Vær Varsom-plakaten. De burde ha informert leseren/seeren om at Marcela Molina er en palestina-aktivist. Verken NRK eller journalisten har gjort jobben sin. Saken burde vært meldt til Pressens faglige utvalg.