Jeg synes dette er den fineste tiden av alle: lysene som tennes i mørketiden, forventningene frem mot julaften, godheten som alle viser mot hverandre, alle mulighetene til å snakke om Jesus. For aldri er folk så åpne som nå til å snakke om Han som er julens innhold - om vi bare våger, forsiktig.
Og hvilket budskap har vi ikke å formidle! Vi kan snakke om at Gud har fått et ansikt. Vi kan snakke om Gud som 'slo opp sitt telt midt i blant oss', som er den bokstavelige oversettelsen av: 'Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss'. (Joh 1,14)
Ingenting er så kroppslig som den kristne troen! Gud ble menneske! Født midt iblant oss - av en kvinne, av Maria. Det er jordnært.
Vet dere hva jeg er lei? Jo, på denne tiden dukker det alltid opp noen kristne som skal krangle!
Krangle om det virkelig var på denne tiden Jesus ble født. Så kaster noen andre kristne seg på og skal diskutere. Dermed har man gått glipp av den beste anledningen av alle til å fortelle om innholdet i dette, kanskje kirkens vakreste ord, inkarnasjonen!
For det er jo et under: Gud fra evighet av blir menneske. Gud får et ansikt i Jesus. Konkret. Nært.
Og så gleder jeg meg over å ta fatt på nok et kirkeår. Følge Han som er hundre prosent Gud og hundre prosent menneske gjennom evangelietekstene. Vi leser kirkeårets tekster noen dager på forhånd i Kristi himmelfartskapellet. Lytter stille til opplesningen av Skriftene. Forbereder oss til kommende søndager hvor teksten skal utlegges. Det skaper forventning.
Og det er det advent handler om: Vi venter på Herrens ankomst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar