"Urettferdig kongestav skal ikke hvile over landet de rettferdige arver, for da kunne den rettferdige løfte hånden til urett." Når jeg leser det tredje verset i den sjette valfartssalmen går tankene mine til saligprisningene i Bergprekenen, og versene 5 og 6 i Matt 5: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes."
Salig er de som arbeider for rettferd blant folkene. Gud tåler ikke urett som begås mot menneskenes barn, og han har et særlig øye for samfunnets marginaliserte, de fremmede i landet, enker og foreldreløse: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt." (5.Mos 10,17-19)
Det er de ydmyke som skal arve landet. Enkelte oversetter det med 'de saktmodige'. De saktmodige er de som ikke setter seg over andre, men har en tjenende holdning. De har ikke en egen agenda, men henter sin styrke fra Gud. Saktmodige mennesker misunner ikke andre. De er fornøyd med det de har og utviser tålmodighet.
Så avsluttes Salme 125 med disse ordene: "Herre, gjør godt mot de gode, mot dem som har et oppriktig hjerte. Men Herren sender fra seg dem som går krokveier, og dem som gjør urett. Fred over Israel!"
Herren velsigner ikke lurendreierier og falskhet. Herrens vei går rett framover, det finnes ingen snarveier - eller krokveier. På Herrens vei varer ærlighet og sannferdighet lengst. Den fred som lyses over Israel, handler ikke bare om fravær av krig, men om Herrens velbehag over land og folk.
fortsettes