Det er ganske underlig å sette seg i bilen og kjøre 45 minutter, og så bli delaktig i en gudstjenestefeiring som kan føres tilbake til den tidlige kirkens historie. Omtrent så lang tid tar det å kjøre fra vårt hjem til Hl.Trifons skita i Hurdal kommune. I dag har jeg hatt gleden av å delta i den guddommelige liturgien der, som ble feiret i forbindelse med minnedagen for Hl.Serafim av Sarov.Det tar litt tid å aklimatisere seg. Fra det moderne samfunnet med alle sine uttrykk, til noe som nærmest er tidløst, samtidig som man kjenner på nærheten til hvordan den tidlige kirken feiret sine gudstjenester og kontinuiteten gjennom historien. Når man er blitt trett på tivoliseringen av gudstjenesten som preger mange sammenhenger i vår tid, så er det en hvile i dette sterke liturgiske uttrykket. Her gjentas bønner og hymner som er blitt bedt fra urkirkens dager og frem til nå. Det er ord som ikke er gått av moten, men som har vist sin slitestyrke. Å delta i en slik gudstjeneste er som å få del i den hellige historien. Og som jeg skrev for noen få dager siden: Gudstjenesten er jo ikke noe vi bare feirer her i tiden, den feires også samtidig sammen med den himmelske festforsamlingen. Himmel og jord møtes i et eneste stort nu.
Gudstjenesten er også så annerledes fra det man ellers er vant med! Her er noe både for øynene og ørene, ja ikke bare det, men en får også bruke luktesansen! Jeg har aldri hatt sansen for de moderne gudstjenestehus, eller møtelokaler som de vel kalles. Noe stusseligere finnes vel knapt: et upyntet lagerlokale med en scene og noen stoler.
Den nye klosterkirken er med sine fresker og ikoner blitt svært vakker. Den er et syn for øyet, og det er absolutt verd å ta turen til Hurdal for å se den! Den ble vigslet 6. november i fjor, på Dimitriosdagen, av erkebiskop Gabriel. Kirkens vegger er malt med fresker av en serbisk ikonmaler som har skapt en helt særegen bysantinsk ikonografi. Her finnes også vår egen historie gjenskapt. Den hellige Anna av Novgorod og Hellig Olav er malt på den bakre vestveggen. De to var jo opprinnelig tenkt for hverandre, men giftemålet ble det ikke noe av. Den svenske kongen, Olaf Skötkonung, valgte å gifte bort sin datter med storfyrsten av Jaroslav av Novgorod.
Fire kvinnelige stormaryrer er malt på den nordre veggen: den apostellike Nina av Georgia, Katharina fra Sinai, Maria Magdalena og Maria Skopsova, sistnevnte fra vår egen nære historie. På den nordlige veggen finnes også to andre personer med skandinavisk opphav. Det er protomartyrene Theodor og hans sønn Johannes som ble martyrer i Kiev av den store Vladimir under Olgas styre på 900-tallet. Theodor og Johannes var vikinger som hadde reist i østerled til Konstantinopel, tjent i keiserens hær og latt seg døpe. I Kiev var det på denne tiden store religiøse motsetninger mellom kristne og hedenske krefter, og i denne striden ble de to myrdet i porten til sitt eget hus.
Det er også bilder av andre hellige menn og kvinner fra både bibelhistorien og kirkens historie. Det finnes også en usedvanlig vakker ikonostas med vakre ikoner malt av den norske ikonmaleren Ove Grant Svele. De ble forøvrig innviet forrige gangen jeg var på besøk i klosterkirken. Det skjedde den 12. juli.
Ennå kjenner jeg røkelsesduften fra mandagens liturgi. Som sagt: en ortodoks gudstjeneste er også noe for luktesansen!
Bildet er hentet fra vigslingen av den nye klosterkirken.
