Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 3

I går leste jeg noe befriende som biskop Martin Lönnebo har skrevet i boken om Kristuskransen. Han skriver:

'Gud kan man dypest sett ikke nærme seg, han er alltid nærmere.' (Martin Lönnebo. Kristuskransen. Verbum 2000, side 26)

Det finnes perioder og faser i vår vandring med Herren hvor følelsen av Hans fravær er påtagelig. Johannes av Korset kalte det 'sjelens mørke natt'. Det er ingen tvil om at dette er en smertefull erfaring for alle som opplever den, og det gjør de aller fleste av oss. Men det er bare en følelse. For Herren er alltid nærværende.

David beskriver dette slik: "Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen er du der, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: 'La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.' Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er som dagen, mørket er som lyset.' (Salme 139,7-12)

Jeg trengte dette ordet, både fra biskop Martin og fra kong David.

Jeg er blitt så glad i ordene til Matteus:  'Da trådte Jesus fram ...' (Matt 28,18)

Det endrer alt.

Billedtekst: Biskop emeritus Martin Lönnebo. Foto: You Tube

(fortsettes)

Hamar søndag

Jeg gleder meg til å tale i Hamarkirken søndag kl.11.00. Jeg trives så godt hos Misjonssambandet! Så mange flotte mennesker, som jeg er blitt veldig glad i.

Misjonssambandets forsamling i Hamar har fått navnet Hamarkirken, og holder til i Brukshuset. Er du i nærheten denne søndagen og har anledning til å komme hadde det vært veldig hyggelig å hilse på deg.

Trender som kommer og trender som går - bare Bibelen består!

Ulike trender har ridd den protestantiske kirke både i det 20. og har fulgt med inn i det 21.århundre. Spøkefullt er det blitt sagt at den eneste gangen vi holder oss midt på veien er på vei fra den ene grøften til den andre.

En ny trend som har dukket opp nå handler egentlig om den eldste løgnen av dem alle: Har Gud virkelig sagt?

Nå gjelder det Bibelen. Det er interessant å se at pastorer og forkynnere innen den nye nådebevegelsen skriver side opp og side ned om at Bibelen ikke er Guds ord,  at den er full av selvmotsigelser, og gjentar det liberalteologene har sagt hele tiden. Nå er liberalteologien bare pakket inn i glanset papir for at den skal bli mer spiselig. Og de som sier imot den nye læren, dømmes raskt nord og ned som motstandere av det nye Gud gjør. Har vi hørt det før? Det er blitt gjentatt som selve mantraet ved alle de nye trendene som har oppstått de senere årene. De som stiller spørsmål er fariseere og skriftlærde!

Men som med alle andre trender: det varer en stund og så er det noe annet.

Og alltids er det noen som kaster seg på den nye trenden - og blir etter hvert skuffet og desillusjonerte, for også denne gangen vil det vise seg at det ikke holder.

Hvorfor ikke satse på noe som har holdt siden urkirkens dager? Den overleverte apostoliske troen slik den finnes nedfelt i de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Guddommelig inspirert, evig gyldig til alle tider, autoritativ for liv og lære. Den Hellige Skrift kommer aldri til å gå ut på dato. Gud Herren selv våker over sitt ord og fullbyrder det. Bibelen er full av evige løfter og den som leser og studerer Guds ord slik det er gitt oss i vår Bibel erklæres for salig.

For Bibelens sannhet har tusener på tusener av martyrer gitt sine liv. Bare det burde få oss til å bestemme oss for at vi vil stå opp for Guds ord - Bibelen. Billy Graham forteller at han tidlig i sin tjeneste bestemte seg for at han ville tro at Gud hadde gitt oss sitt ord slik det er nedfelt i Bibelen, og bygge sitt liv og tjeneste på Bibelens autoritet - så har da også Gud velsignet hans tjeneste.

Med Bibelen kan vi navigere trygt - også i det opprørte farvannet som vår tid representerer. Når disse lærerne oppkaster seg til å være dommere over Guds ord, så er det sine egne menneskeord de setter høyere. Er det noe underlig at man da kan gå seg bort? Man påberoper seg Åndens ledelse, men Den Hellige Ånd taler aldri noensinne på tvers av Bibelen. Han er jo forfatteren!

Så er det ikke alt vi leser som vi forstår, men det betyr ikke at det er noe galt med det vi leser!

Å tro på Bibelen som Guds evige gyldige ord kommer aldri til å bli en trend. De som sier at Bibelen ikke er Guds ord kommer snart til å bli glemt.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie - del 6

Bønnehuset til Martin av Tours ble kalt 'Mar-moutier' eller 'muintir' som best kan oversettes 'storfamilien' eller 'kommuniteten' - et fellesskap hvor alle delte alt - slik urkirken praktiserte det. Fra tid til annen etablerte de 12 disiplene til Martin andre 'muintir'. En av disse var hellige Ninian. Det var gjennom Ninian at 'huset Johannes bygde' kom til de keltiske områdene.

Tretten år etter at Martin av Tours døde, forlot den siste romerske hæravdelingen Britannia. Nå tok det keltiske aristokratiet over. Ninian hadde sannsynligvis vært elev ved en skole i Carlisle, som var grunnlagt av romerne. Han dro til Rom for å få sin presteutdannelse og bli ordinert til prest. På hjemveien stanset han i Marmoutier - som også var navnet på den etter hvert så berømte skolen til biskop Martin. Det var her, i dette bønnens miljø, at Ninian fikk visjonen om å bygge en lignende 'muintir' i den samme monastiske og bedende ånd i sitt hjemland.

Disse små kommunitetene som hellige Ninian grunnla bestod av en lærer og hans disipler. Dette var ikke noe nytt og annerledes for kelterne, for de var vant med sine klaner. Den romerske måten å styre på gjennom et imperium var helt fremmed for dem.

Utvilsomt krysset Ninian over til Solway Firth med båt og etablerte en 'munintir' der. Han skaffet til veie en eiendom som fikk navnet Isle of Whithorn. Huset han bygget fikk navnet 'Candida Casa'. Dette er en oversettelse av Martin's hus som jeg nevnte fikk navnet 'Det skinnende hvite huset'.

Hvert nytt sted Ninian etablerte sin virkesomhet ble det bygget små hvite hus. Først som en vanlig celle hvor en munk bosatte seg, for så å bli utvidet. Her ble det etablert en daglig bønnerytme, og beboerne rundt ble invitert til å komme til gudstjenester på søndager for å høre evangeliet opplest og for å be. Blant annet ble det etablert en dagsrytme hvor man kom sammen for å be klokken 12.00

Billedtekst: Hellige Ninians kapell med det hvite huset, kjent som den første kristne kirke bygget i Skottland.

(fortsettes)

En sirkel

"En god leder vil ikke utøve autoritet fra toppnivå. Diagrammet for en kommunitet er ikke en pyramide, men en sirkel. En leder for en kommunitet leder sammen med andre. Pyramiden er diagrammet for en hær eller industrien."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 228. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Kristne møtes bokstavelig talt under jorden i Nord-Korea

Choi, en avhopper fra Nord-Korea, som først stiftet bekjentskap med den kristne tro i Kina hvor han dro for å få skaffet seg mat, forteller nå om hvordan kristne i dette svært lukkede landet møtes.

Choi forklarer at han og andre kristne møttes i en hule hvor de lagret poteter og kimchi, som er fermenterte grønnsaker, gjennom vinteren. Siden de ikke kunne synge salmene og lovsangene høyt nynnet de dem.

Det er Christian Post som har intervjuet Choi Kwanghyuk som nå lever i Los Angeles, USA.

Det var mens han oppholdt seg i Kina at Choi kom i kontakt med en kristen misjonær og begynte å studere Bibelen. Han ble en kristen og delte evangeliet med ni av sine venner. Choi fortsette også å reise frem og tilbake Nord-Korea/Kina. I Nord-Korea startet han en menighet. Den møttes bokstavelig talt under jorden.

"Vi begynte å lese evangeliet etter Matteus.," forteller han.

La oss huske våre lidende trossøsken i Nord-Korea i våre forbønner.

Kveldsbønn

Jeg sitter på et hotellrom i Fredrikstad og skal straks gå til sengs. Søndag formiddag skal jeg tale i Fredrikstad baptistkirke. Jeg gleder meg til det.

Jeg ber med bror Roger av Taize innfor natten:

"Hellige Ånd, nærværets mysterium. Du overstrømmer oss med godhet, som aldri tar slutt. Denne godheten lar et liv få blomstre inni oss, et liv i ydmyk tillit ... Og vårt hjerte blir lettere."

Og så ber jeg Karstens Isachsens gode bønn, som har vært min kveldsbønn i mange år:

Kjære Jesus, om jeg våkner, så er du hos meg.
Om jeg ikke våkner, så er jeg hos deg.

Foto: Anders Mohlin

Lev for Jesus

I dag har jeg gått rundt å nynnet på en salme: "Lev for Jesus, for alt annet er ei verd å kalles liv."

Salmen er skrevet av Lina Sandell i 1873 og oversatt til norsk i 1888. Den skal ha vært skrevet som et fødselsdagsdikt til en slektning av Sandell.

Det er jo en sterk bekjennelse dette, og sikkert også uforståelig for den som ikke har erfart det. Det er jo så mange ting som er flott med livet, men har man opplevd Jesus er det ikke noe som kan sammenlignes med Ham. Alt annet blekner.

"Når Kristus, vårt liv, åpenbares," skriver Paulus.

Ja, en dag skal det skje - men allerede nå kan jeg oppleve Ham og gjøre meg erfaringer sammen med Ham. Døperens vitnesbyrd var dette: "Han skal vokse, jeg skal avta" eller "minke", som det står i en annen oversettelse. Se det, det er en del av helliggjørelsesprosessen i våre liv.

Kristi kropp, vår kropp

"Når vi samles til nattverd gjør vi det i Jesu navn. Han er den som kaller oss sammen for å minnes Hans død og oppstandelse gjennom å bryte brødet. Der finnes Han virkelig hos oss:

'For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.' (Matt 18,20)

Jesu nærvær blant oss og i brødet og vinen er samme nærvær. Når vi ser Jesus i brødsbrytelsen, ser vi Ham også i våre brødre og søstre. Når vi gir hverandre brødet og sier: 'Dette er Kristi kropp', gir vi oss til hverandre og sier: 'Vi er Kristi kropp'. Det er en og samme gave, det er en og samme kropp, det er en og samme Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.

Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem

Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)

Norske frimenigheter svikter når det gjelder

Noe mangler i gudstjenesten til mange norske frimenigheter, og det til tross for at Bibelen sier at det er noe som skal prioriteres FREMFOR alle andre ting. Det er altså ikke opp til vårt forgodtbefinnende eller hva som måtte passe inn i vårt program.

I dette 'programmet' har vi plass til mye. Stadig flere ting må med. Det meste skal presses inn i den timen eller halvannen vi koster på oss en gang i uken, og som er den tiden mange av oss avsetter for Gud - det er jo så mye annet som opptar oss - bare ikke det Bibelen sier skal ha vår første prioritet!

Hva er det vi har glemt?

"Jeg FORMANER dere FREMFOR ALT til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt OG NOE GUD, vår frelser, GLEDER SEG OVER..." (1.Tim 2,1-3)

Joda, det bæres frem bønner i våre gudstjenester, men sjeldent eller aldri, hører jeg det bes for kongen og fedrelandet, eller for mennesker i offentlige stillinger. Her har norske frimenigheter mye å lære av Den norske kirke, hvor dette er et viktig ledd i gudstjenestens forbønn.

Nå nærmer vi oss bots- og bededagen. Det er søndag 29. oktober. Det er en dag hvor meningen er at vi skal be for vårt land. De færreste frimenighetene i Norge bryr seg om denne dagen. De vet knapt at den eksisterer. Den markeres i hvert fall ikke som en dag for bot og forbønn. For noen år siden skrev jeg en kronikk i Dagen for å løfte frem igjen denne dagen som en nasjonal bønnedag for Norge. Responsen var NULL. Ingen reaksjoner fra noen. Ingen reaksjoner fra noen. Heller ikke fra norske bønnenettverk. Ingen synes å mene at en nasjonal bønnedag for Norge har noe for seg. I Sverige har oppslutningen om den nasjonale bønnedagen, som holdes på nasjonaldagen, økt i oppslutning hvert eneste år.

Jeg leder bønnearbeidet for den største evangeliske satsingen i Norge på mange år: Håpets festival med Franklin Graham. Å få folk til å være med på å be om sjelers frelse 10.-11 november har vært veldig vanskelig. Mange har ikke tid, og de ser heller ikke behovet for å nå ut med evangeliet.

Mye har gått galt for Norge de siste årene med hensyn til den kristenarven vi er satt til å ta vare på. Den ene skansen etter den andre er tapt, og fienden vår har seiret på alle fronter, f.eks med hensyn til ekteskapet. Kan det ha sammenheng med den manglende bevisstheten i våre menigheter når det gjelder forbønn for land og folk?

Årsord 2017-2018

Ordet 'hellighet' er et vanskelig ord. Det forbindes med noe uoppnåelig, fremmed, som noe litt tungt på tungen. Likevel - Gud har lagt ned en hellighetslengsel i alle mennesker, og ber vi Den Hellige Ånd vil Han fordjupe den lengselen i oss. Fordi vi er skapt i Guds bilde er hellighet noe som også hører mennesket til.

En rett forståelse av den kristne tro er nemlig helt umulig om vi ikke forstår Guds helliget. En virkelig opplevelse av hvem Gud er får vi først når vi har vært i nærheten av Hans hellighet.

Jeg synes det er interessant at det første Jesus lærer oss om bønnen, handler om Guds hellighet. Først lærer Han oss å be til Far, og når vi har lært å henvende oss til himmelens og jordens skaper, som Far, lærer Han oss å be: "la ditt navn helliges."

Som mange av dere vet fylte jeg 59 år 30.september. Av gode, omtenksomme venner, fikk jeg et årsord i gave - 2.Tim 1,9. Det ordet skal rettlede meg alle dager frem til 30. september 2018. Derfor kommer jeg ganske sikkert til å vende tilbake til det med noen refleksjoner mange ganger her på bloggen. Akkurat nå er det ordet 'hellig kall' jeg har stanset ved.

Det ordet vil jeg gjøre et djupdykk i. Så får vi se om jeg ikke skriver noe om det etterhvert. Da vil jeg dele noen personlige erfaringer med hva et hellig kall er.

Nå vil jeg bare minne om at ordet 'hellig' fremkommer i ulike former hele 600 ganger i Bibelen. Det sier ikke så rent lite om dette ordet er viktig for Gud - og oss.

Men jeg kan si såpass at når Gud kaller mennesker for hellige så er det fordi adskilt fra synden og verden og utskilt for Gud.

Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 2

Dette bildet har siden jeg så det første gang i 2012 betydd mye for meg. Jeg ser det for meg til stadighet. Legg merke til speilet ved siden av ikonet. Når vi ser oss i speilet ser vi da Gudslikheten? Vi er jo skapt i Guds bilde, og målet med vår tro, er at vi skal bli mer og mer lik Ham som er Guds 'eikon' - 'Guds ikon', Guds bilde, Kristus.

"Kristen tro formidles ikke gjennom dressur, men gjennom imitasjon - slik som i all oppfostring," sier biskop emeritus Martin Lönnebo. Så legger den kloke Martin til: "I forsamlingen bør man altså først, som man vanligvis gjør, ikke spørre om hvordan man skal få folk til kirken men: 'Hvordan skal vi finne oss selv og Gud?' Da kommer folk, for ryktet sprer seg, om at en kilde har sprunget frem. Begynn med å undervise deg selv og utsett det ikke. Kristen tro er ikke noe som er tenkt, men noe levende, troen går alltid via hjertet og blodomløpet."

Tro formidles altså gjennom etterfølgelse.

Derfor skulle vi bruke mye mer tid på å lese evangeliene enn vi gjør! I mange av dagens frikirkelige sammenhenger er man svært opptatt av de apostoliske brevene, fordi man fokuserer på læren, og så prekes det sjeldent fra evangeliene. Noen mener sågar at evangeliene ikke gjelder oss, fordi de omhandler tiden før korset. Dermed forsvinner mesteparten av Jesu undervisning. Slik kan det ikke være. Jesus er jo selve sentrum for vår tro, og vi er Jesu etterfølgere.

"Tro er sjelens forening med Gud," skriver biskop Martin og så legger han til: "Ikke tankens tanker om Gud."

Så sier han noe vi alle burde dvele ved:

"Jo mer vi bombarderes av informasjon, desto mindre tid har vi til å møtes; jo mindre stillhet, desto mer uro; jo mer vi slynges mot alle tingene, desto viktigere blir dette sentrum, dette nav som er fullstendig stille fordi alt beveger seg rundt det. Vår tids særskilte fristelse er å forveksle sentrum med periferi, det umistelige med det umistelige."

Foto: Sveriges Radio

Internasjonal bønnedag for Jerusalem i 175 land - Norge er ikke med

De var ikke alene de som kom sammen på Haas Promenade - et vakkert sted med utsikt over Tempelhøyden og deler av Jerusalem. Millioner av kristne deltok i den globale bønnedagen for Jerusalem 1. oktober. Bønnesamlinger ble holdt i 175 land.

På samlingen i Jerusalem deltok parlamentarikeren og rabbineren, Yehuda Glick, som i følge en pressemelding utsendt av arrangørene, uttrykte stor takknemlighet for dette globale uttrykket for støtte og forbønn fra mange av verdens kristne.

Dette er 15 gangen denne internasjonale bønnedagen ble holdt. Initiativtager er amerikaneren Robert Stearns, som leder Eagle Wings Ministry. Den internasjonale bønnedagen for Jerusalem har hatt liten oppmerksomhet i Norge. Det er litt merkelig når det finnes så mange forskjellige Israelsorganisasjoner her til lands. Heller ikke i Sverige har denne bønnedagen fått noe gjennomslag.

Bror Frans og de menneskeskapte klimaendringene

Det kunne ikke ha vært en bedre tid på året enn høsten for å feire Frans av Assisi - og han er virkelig en viktig person for vår tid på så mange måter.

Høsten kler seg i sin fineste skrud disse dagene, og trubaduren fra Assisi, hjelper oss til å se Skaperen bak alt det vidunderlig skapte. 3. oktober 1226 møtte han henne han kalte "vår søster, den legemlige død."

I en tid hvor de menneskeskapte klimaendringene virkelig herjer med "søster Jorden", for å bli i den vidunderlige vakre 'Solsangen' som bror Frans skrev, blir Frans av Assisis forhold til skaperverket så viktig. Det finnes mange legender som forteller om forholdet Frans hadde til naturen, til dyrene. Fuglene ble spesielt tiltrukket av stemmen til Frans, og de satt stille når Frans talte til dem.

Når man ser de menneskeskapte miljøødeleggelsene vi opplever i dag - også i Norge - tenker jeg på ordene i Åp 11,18 om at det kommer en tid når Herren skal "ødelegge de som ødelegger jorden."

Og Paulus forteller om et skaperverk som "sukker og stønner" over forgjengeligheten, og lengter etter forløsningen. La oss følge eksemplet Frans la igjen etter seg, og ta vare på alt det skapte, enten det er nyttevekster, blomster, bier, dyr - og takke Gud for dem.

Mangt og mye kunne ha vært skrevet om Frans på hans minnedag, men i år vil jeg stanse ved nettopp det jeg har skrevet om forholdet til naturen.

Hver vår pleier en venn av meg å takke Gud for at Linerla har kommet. Det griper meg like sterkt hver gang han gjør det, og har åpnet øynene mine for alt det fantastiske Gud har skapt rundt oss. La oss ikke ta det for noe selvfølgelig.

Invitasjon til spennende kvelder i Kristi himmelfartskapellet

Etter gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i morgen - torsdag 5. oktober - inviterer vi til den første av i alt fire torsdagkvelder - med foredrag. Det er fullt mulig å bare delta på vår kveldsgudstjeneste kl.18.00, men for de som har anledning til å bli værende litt lenger, vil forstanderen for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, ta dere med på en liten reise tilbake til 1900-tallets begynnelse, til Gamla Stan i Stockholm, til den såkalte Flodbergkretsen - en økumenisk krets som kom sammen for å lære mer om det djupere livet med Gud.

Her er en oversikt over de fire samlingene:

Torsdag 5.oktober: Om å tenne lykter. Om Karl Flodbergs liv.
Torsdag 9. november: Sabbatens sanger - om Henrik Schager
Torsdag 7. desember: Hjertets tempel - om Linnea Hofgren
Torsdag 5. januar: Om Kristusmystikeren Hjalmar Ekström

Dette er kvelder hvis hensikt er å lære mer om det skjulte livet i Gud, om den indre bønnens liv, om betydningen av stillheten og livet i Guds nærvær. Alle er hjertelig velkomne. Det er ingen inngangspenger, ingen kollekt. Alt er gratis.

Foto: Kurt Urholt.

Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 1

I sin hånd holder biskop Martin "Kristuskransen" eller "Frelsarkransen" som den heter på svensk. Den ble til under en seilas i Middelhavet i opprørt hav hvor biskop Martin og reisefølget måtte søke ly for stormen, og hvor biskop Marin - Martin Lönnebo - tegnet et perlekjede eller en perlekrans som skulle bli til et pedagogisk hjelpemiddel for manges bønneliv - også mitt.                        

Jeg holder på å lese antologien "Spegeln", som han er medforfatter til. Det er en bok om hvordan man kan bruke "Kristuskransen" i menighetsarbeidet. I denne boken forteller biskop Martin om en kveldstur. Han går med Kristuskransen i lommen, og fingrene leter seg frem til den store Gudsperlen. Så ber den nå 87 årige biskop emeritus:

Du är gränslös
Du är nära
Du âr ljus
och jag är din.

Bønnen finner gjenklang i meg. Kjenner den tar tak. Jeg tenker på noe jeg leste for lenge siden, noe Birgitta av Vadstena sa ved en anledning:

"Jo nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi."

Livssituasjonen min nå er slik at det passer best med et enkelt bønnespråk. De korte bønnene. Derfor har denne bønnen blitt "min" bønn, akkurat slik som med 'vandrerbønnen' som jeg lærer bort på alle mine bønneseminarer: "Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg." Det er også en bønn skrevet av Martin Lönnebo.

Jeg liker godt disse korte bønnene som har sin egen rytme.

Her er en liten film med Martin Lönnebo om hvordan Kristuskransen ble til:

https://www.youtube.com/watch?v=0YzeLA_lfVs

Manglende respekt blant kristne overfor andre kristne

Grunnleggende respekt for andre menneskers tro og overbevisning burde være noe vi alle etterstrebet. Det betyr ikke at vi ikke kan være grunnleggende uenige. Men vi kan vise en høflig, respektfull tone og vi kan være lyttende og undrende.

Kampen for tros- og samvittighets- og religionsfrihet er også en av de bærende elementene i baptismen, den kirkelige tradisjonen jeg selv er en del av.

Stor var derfor min overraskelse når en pastorkollega på min Facebook-side her om dagen, som en kommentar til noe jeg hadde oversatt om nattverden, skrev: "Fri oss fra slikt sakramentalt fjas."

Det var en kommentar som ikke bare overrasket meg, men som jeg ikke synes noe om. Jeg hadde ventet meg mer av en kollega fra en sammenheng som nettopp understreker betydningen av at mennesker må få tro og mene det de vil. Nå er det nå en gang slik at brorparten av kristenheten er overbevist om at Herrens måltid er et sakrament. Vi kan være uenige teologisk i dette synet, men vi kaller ikke andre menneskers trosoverbevisning som "fjas", som i følge Bokmålsordboka betyr: "jåleri, tøys, tull, tullprat, verdiløst, skarp."

Jeg blir trist og lei meg når jeg tenker på måten vi kristne omtaler hverandre. Det er av og til så uverdig, så sårende, så stigmatiserende.

Jeg er et uregelmessig verb - og ønsker å forbli det. Mange sliter med å sette meg i bås, og de blir frustrerte og av og til sinte på meg fordi de ikke klarer å få satt noen merkelapp på meg. Derfor tyr enkelte til vranglærer-stemplet. Da synes de å være fornøyde med det. Da har de parkert meg.

Men jeg synes jeg har så mye å lære av kristne fra andre trostradisjoner enn min egen. Det betyr ikke at jeg ikke er trygg i min egen overbevisning. Er man trygg på hva man selv tror, har man få problemer med å møte andre som har en annen overbevisning.

Jeg er glad og takknemlig for at man innen den kirkelige tradisjonen hvor jeg selv står  - Det Norske Baptistsamfunn - tåler et uregelmessig verb som meg, og har gitt meg stor tillit. Jeg ønsker å utvise en djup respekt for Kristi kropp, som er mye større enn den delen jeg er en del av, og er glad for at jeg inviteres som taler også i andre sammenhenger enn vår.

Og når det gjelder nattverden så finnes det ulike oppfatninger om den også blant baptister!

La oss respektere hverandre.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 4

Husmenighetene som apostelen Johannes hadde tilsyn med og de hjemlige cellene tilhørende biskop Basilios, hans søster Makrina og de kappadokiske fedrene og mødrene fantes innen en ganske overkommelig reiseavstand til hverandre i det som i dag er Tyrkia.

Makrina (330-379) var en eldre søster av kirkelederne Basilios av Caesarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste. Hun etablerte et familiekloster nær hennes hjem i Annesi i Pontus. Det var hennes mor som gav henne undervisning i Den Hellige Skrift.

Det var etter at hennes forlovede døde mens hun bare var 12 år gammel, at Makrina bestemte seg for at hun ikke ville gifte seg, men forbli "Kristi brud" for resten av sitt liv. Hun var den eldste av i alt 10 søsken, og hennes gudfryktige liv ble et levende vitnesbyrd for dem alle. Hjemmet ble et bønnens hus.

Når broren Basilios kom hjem fra universitetet oste han av stolthet over sine oratoriske evner. Makrinas stillferdige liv i bønn grep ham så sterkt at han ydmyket seg for Herren, overgav sitt liv i Kristi tjeneste og det førte til at han gav fra seg sin store eiendom og sine mange eiendeler og ble munk. Makrina oppmuntret sin bror om å slå seg ned på et eneboersted mot motsatt side av elven fra der de bodde. Dette stedet ble et bønnens hus og etter hvert slo andre munker seg ned i nærheten for å etablere lignende bønnehus.

Basilios ønsket å leve slik Kristi disipler hadde levd og de kommunitetene han bygget opp åpnet også dørene til ektepar og barn. Enkelte ganger adopterte de også foreldreløse barn. Familiene bodde i egne hus, men tilhørte kommuniteten. De kom så sammen for å be.

(fortsettes)

Billedtekst: Makrina med et ikon av hennes tre kjente brødre.

Sårbarhetens og tillitens plass

"Når vi samles rundt bordet og spiser av samme brød og drikker av samme beger er vi mest sårbare. Vi kan ikke spise et måltid i ro med gevær hengende over akselen og pistol i beltet. Når vi bryter brød med hverandre legger vi våpnene til side - de fysiske og de psykiske - og går inn i den gjensidige sårbarheten og tilliten.

Nattverdens rikdom er nettopp den at den er plassen der en sårbar Gud innbyr sårbare mennesker til å møtes til et fredens måltid. Når vi bryter brødet og gir det til hverandre forsvinner frykten og Gud kommer oss svært nær."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mitt keltiske kors og min tro

Jeg får stadig spørsmål om korset jeg bærer. Hva slags kors er det? Hvorfor bærer jeg det?

Det er et keltisk kors. Jeg bærer det fordi våre norske kristenrøtter er keltiske, og jeg føler meg nærmest denne gode arven. Det går en linje fra Jerusalem via Irland til Norge. Vi fikk del i den kristne tro via keltiske munker som satte seg i skrøpelige farkoster med segl og ba: 'Blås Hellige Ånd, blås!' Og så bar vinden og bølgene dem til Norges forrevne kyst. Dette fant sted lenge før hellig Olav's sverdmisjon. Kristentroen kom til Norge gjennom fredelige munker som brakte med seg de gode nyhetene som evangeliet representerer.

Den keltiske åndeligheten tiltaler meg. Den forklarer ikke alt ihjel, men har beholdt undringen over mysteriet. Røttene skriver seg helt tilbake til år 40-50 da de første kelterne blir kristne gjennom misjonsvirksomheten til apostelen Paulus.

"Lenge før konflikter splittet kristenheten, blomstret den keltiske kirke," skriver Ray Simpson i boken: "Keltiske veimerker". Så legger han til: "Den hadde sin tid fra det femte til det tolvte århundre. De keltiske kirkene var ortodokse i sin tro, men mangfoldige i sin praksis - de drev misjon og evangelisering, bevarte enheten gjennom vennskap, respekterte kvinners gaver, følte seg åndelig tilknyttet skaperverket, feiret Gud med alle sanser, inspirerte mengder av mennesker til hellig liv og bønn, levde tett på det overnaturlige og holdt lærdom i live gjennom mørke tider."

Men så skjedde det noe. Nærmere bestemt i år 597. Da sendte paven i Rom ut en misjonsdelegasjon som gjenspeilte modellen for statsadministrasjon i det romerske imperiet. Til å begynne med arbeidet disse utsendingene godt sammen med de keltiske misjonærene, men gradvis ble forskriftene fra Romerkirken tvangsinnført.

"Presteskapet ble overklasse, kirken mindre bibelsk, mindre karismatisk, og fjernet seg fra jorda og de fattige," skriver Simpson.

I dag er de keltiske kristenrøttene i ferd med å bli gjenoppdaget. Vektleggingen av bønn og hellighet, nærheten til skaperverket, behovet for å vinne mennesker for Jesus gjennom vennskap, de åndelige nådegavene, behovet for åndelig veiledning og medvandrere - alt dette tiltaler meg sterkt og jeg kjenner at dette kan jeg identifisere meg med. For en som er så glad i naturen - i fjell og skog - betyr det mye at kelterne var så opptatt av skaperverket. De hadde et sterkt fokus på Gud som Skaperen, og Jesus så de på som den som fullkommeliggjør skaperverket.

I dag gjenoppdages de keltiske kristenrøttene. Kristi himmelfartskapellet som jeg er forstander for står i denne åndelige tradisjonen.

Så tilbake til korset jeg bærer:

Korset er jo først og fremt et kristent kors, med alt hva det innebærer for vår tro. Men på dette korset finnes det også noen andre symboler:

De fire armene symboliserer både de fire verdenshjørner, og de fire årstidene. Ringen i korset evigheten. Inngravert i korset er også Kristus, og noen av de hellige. De symboliserer kirken.

For meg personlig er dette korset et uttrykk for hele min tro: På Kristi død og oppstandelse, på samfunnet med de hellige. Jeg står i en tradisjon, i en historisk kontinuitet helt tilbake til apostlene.

Så til et annet spørsmål jeg stadig får: Hvor kan jeg kjøpe et lignende? Jeg vet ikke. Jeg har fått det i gave fra noen nonner fra Hvite-Russland.

Kristent ektepar arrestert i Iran etter at de ba i forbindelse med en begravelse

Et iransk ektepar, nylig konvertert til den kristne tro, ble arrestert 11.september av iransk sikkerhetspoliti. Da hadde de nettopp deltatt i en begravelse i Teheran. Fremmede hadde filmet den kristne begravelsesseremonien, hvor flere av de tilstedeværende hadde bedt inderlig til Gud. Det gjorde også dette ekteparet.

Ekteparet - Mehrdad Houshmand og Sarah Nemati - ble først innbrakt av sikkerhetspolitiet for avhør, men ble så arrestert. Ektemannen skal være anklaget for "jordisk korrupsjon"!

Arrestasjonen er først blitt kjent nå, og det er lite informasjon som er lekket ut. Foreløpig vet vi ikke noe om hvordan ekteparet har deres, ingen ting om deres helsesituasjon og heller ikke hvor de for tiden sitter fengslet. Men la oss huske dem i våre bønner.

Det mest menneskelige og det mest guddommelige

"De to disiplene som Jesus traff på vei til Emmaus kjente igjen ham når han brøt brødet. Finnes det noe mer hverdagslig, noe mer vanlig enn å bryte et stykke brød? Det kan være det mest menneskelige av alt: en gest av gjestfrihet, vennskap, omtanke eller lengsel etter å være sammen.

Å ta et brødstykke, velsigne det, bryte det og gi det til dem som sitter rundt bordet er et uttrykk for enhet, fellesskap og fred. Når Jesus gjør dette, gjør han både det vanligste og det mest uvanlige. Det er samtidig den mest menneskelige og den mest guddommelige handlingen.

Det store mysteriet er at vi gjennom denne hverdagslige og menneskelige gest bekrefter Kristi nærvær hos oss. Gud blir mest nærværende når vi er mest menneskelige."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den funksjonshemmede Lasarus og Jesus som er oppstandelsen og livet

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet om den funksjonshemmede Lasarus og om Jesus som er oppstandelsen og livet. Fotografiet er tatt av Jakob Enerhaug, mens jeg talte i Os misjonsmenighet for 14 dager siden:

Joh 11,17-29

Sorg er en naturlig del av livet. Det er prosesser vi går igjennom til ulike tider, i ulike faser. Og sorgen tar tid. “Det er en tid for å sørge”, leser vi i Forkynneren 3,4. Sorgen må få lov til å få den tid den trenger.

Sorg er tap av liv. Ikke nødvendigvis i betydningen at en av våre nærmeste dør. Det kan også være tap på andre måter. Over å miste noe som har hatt stor betydning for våre liv. Et vennskap. Et hjem. En kjæreste. Helsen vår.

Da må kroppen og sjelen vår få tid til å sørge.

Jeg synes det høres så underlig ut når mennesker som står rundt et annet menneske som har mistet en kjær venn, en ektefelle, i død, sier: “Hun eller henne tar det så bra.”

Hva betyr det - egentlig?

At han eller hun ikke gråter? At de tar seg sammen for å virke sterke? Når Jesus får vite at en av hans beste venner er død, så er hans naturlige reaksjon at han gråt.

Joh 11,35 er Bibelens korteste vers. Det består av to ord: “Jesus gråt.”

Det er så befriende! Kunne Jesus gråte ved sin venns bortgang, så kan vi. Døden er fremdeles det store tabuemne i vår tid - også i kristen sammenheng. Vi snakker ikke om den.

Når far døde, jeg var 12 år, gråt jeg ikke. Gutter på den tiden ble opplært i at gutter ikke gråter. Det skulle straffe seg for midt vedkommende. Sorgen fikk ikke utløp, men satte seg i kroppen. Det tok flere år før jeg fikk bearbeidet den sorgen, og Kristus kom med sin legedom til mine sjelelige sår.

Det er to søstre i sorg vi møter i teksten vi har lest sammen. Marta, Maria og deres bror hører med i Jesu innerste vennekrets. Å få komme til Betania var godt for Jesus. Der kunne han slappe av. Der kunne han roe ned. Slik man kan blant gode venner.

Betania heter på hebraisk Bet Anjah og betyr Huset hvor Herren svarer. Tenk å ha et slikt hus. Jeg tror huset til Maria, Martha og Lasarus var Jesu favorittsted.

Jeg har gjennom årenes løp lest disse tekstene om de tre søskene og Jesus mange ganger, men i april i år, i forbindelse fastetiden leste jeg på nytt om Lasarus. I den ortodokse tradisjonen har den femte uken i fasten fått et navn: Lasarus uken, til minne om at Lasarus vekker Jesus opp igjen fra de døde. Da stiftet jeg bekjentskap med en helt ny side ved denne fortellingen, som jeg ikke hadde hørt før, nemlig den at Lasarus kunne ha vært funksjonshemmet. Spiller det noen rolle, spør du kanskje? Det forteller i hvert fall meg noe svært gripende, om det er tilfellet.

For noen år siden deltok teologen Francis Young på et seminar i Johannesakademiet i Sverige.

Hun har en sønn med funksjonshemming, og fortalte at hun hadde funnet hjelp i fortellingen om Lasarus og Jesu djupe hengivenhet til ham i hans svakhet. Et koptisk ikon som fremstiller oppvekkelsen av Lasarus som Johannesakademiet hadde fått fra Egypt gjorde et sterkt inntrykk på Francis Young som ble djupt berørt av likheten mellom Lasarus, slik som han ble fremstilt på ikonet, og hennes egen sønn...

En annen av dem som har løftet frem denne mulige tolkningen er Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche-kommunitetene.

Han mener at det ordet som anvendes om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes 'handikappet'. Det skulle i så fall forklare hvorfor Lasarus ikke hadde noen egen familie, men bodde sammen med sine søstre, og at det dessuten er Marta, ikke Lasarus, som fremstilles som den som hadde hovedansvaret i hjemmet. Det vanlige i datidens kultur skulle ellers ha vært at broren, ikke en av søstrene, var familiens 'overhode' i en husholdning som ble delt av flere søsken. At så ikke var tilfelle antydes blant annet av at navnet Lasarus alltid nevnes sist når søsknene i Betania blir omtalt. Selv om denne tolkning ikke kan fastslås, og heller ikke stemmer overens med de ulike tradisjonene fra den tidlige kirken, er det interessant og rørende å tenke på at første gangen som Evangeliet etter Johannes bruker ordet 'phileo' om Jesu kjærlighet til et enkelt menneske, så er det i forholdet til en person med en betydelig sårbarhet. Jesus begynte å gråte over et menneske som var død på grunn av kroppslig svakhet."

Det er Marta som setter ord på den sorg og fortvilelse som preget de to søstrene etter brorens død. Hennes ord er både en bebreidelse og et uttrykk for tro, når hun sier: ‘Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.’

Hvilken tillit, hvilken tro. Marta visste hvem Jesus var og hva Han var i stand til. Hennes tro er jo en tro på at Jesus kan overvinne selv døden. “Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.”

Husk at dette skje før Kristi oppstandelse.

Men Marta snakker også sant om livet. Hun er skuffet. Jesus kom i hennes øyne for sent. Hvorfor? Dette er et av disse mange hvorfor vi stiller nå vi synes at livet er urettferdig. Når vi synes at Gud er for sen. Dette er ærlighetsteologi på det beste.

Når Marta møter Jesus så er det hennes hjerte som taler.  Ikke før har hun sagt den første setningen, før hun sier: “Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.” (v.22)

Hvilken tillit, hvilken tro. Selv i møte med døden tror Marta at Gud er i stand til å vekke døde til liv.

En av lesetekstene til denne søndagen, den 17. søndagen i treenighetstiden, er hentet fra Job 19,21-27. Den passer godt som et bakgrunnsteppe for evangelieteksten fra Johannes 11. Hos Job finner vi det samme trosfriske og udødelige håpet som hos Marta. Til tross for lidelsen, til tross for de smertefulle tapene i Jobs liv - han mister sine kjære, alt han eier, kan han si:

“Jeg vet at min gjenløser lever.”

Hvilket vitnesbyrd! Det er stort når vi kan si det når livets knyttnevne slår så brutalt. “Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud,” sier Job. Der ligger håpet. Det er dette Job vil få frem. Han vil få det skrevet ned, han vil føre dem inn i en bokrull, forteller han, “formet med en griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid!” Denne sannheten må ikke gå tapt: Gjenløseren lever!

Sven Aasmundtveit har skrevet et dikt som jeg liker så godt og som betyr mye for meg. Den siste setningen i dette vakre diktet om døden lyder slik: “Det Gud har skrevet med sin penn, det skal du en gang se igjen; Hans nåde er det siste.”

Dette griper meg så sterkt: Fortvilelsen er ikke det siste, sorgen er ikke det siste, tapet er ikke det siste, mørket er ikke det siste: Guds nåde er det siste. Nåden som bærer. Nåden som holder oppe.

Oppvekkelsen av Lasarus fra de døde er på mange måter en foregripelse av påsken. Den er et påskeevangelium. Vi ser dette i ordene i vers 24: “Jeg er oppstandelsen og livet ....”

Dette er forunderlig. Jesus sier ikke: Jeg gir oppstandelse og liv. Men “Jeg ER oppstandelsen og livet.” Dette er et av de mange “Jeg ER” i Johannesevangeliet. Bevisene på at Jesus er Gud, kommet i kjød.

Ofte er våre bønner og forventninger til Gud, at Herren skal love å gjøre noe for oss. Men Herren ønsker i stedet, at vi skal se, at det ikke er hva Han vil gjøre for oss, som betyr noe, men hva Han selv er, for det Han gjør, er basert på hvem Han er.

Det som Herren Jesus ønsker å fortelle oss, er ikke, at Han er i stand til å bevare vårt liv, men at Han selv er livet, ikke at Han kan reise opp mennesker fra døden, men at Han selv er oppstandelsen. Vi trenger å be Den Hellige Ånd om å åpenbare dette for oss. Alt, Gud gir oss, er sin Sønn. Gud gir oss ikke en metode, Han gir oss sin Sønn. Så når Gud svarer på våre bønner, så svarer Han ved å gi oss mer av sin Sønn. Enhver åndelig ting utenfor Kristus er død.

En dag vil vi se at det er Giveren som er Gaven! Da vil vi forstå at Gud ikke tar mange forskjellige ting og deler det opp i bruddstykker. Han gir oss Kristus!

Når Herren er oppstandelsen, er det ikke noe problem å reise Lasarus opp fra de døde. Vi tror, at Herren reiste Lasarus opp fra de døde, men hovedsaken er Kristus selv. At Lasarus står opp igjen fra de døde er i virkeligheten ikke et stort fenomen, men det å kjenne Herren Jesus som oppstandelsen er en sak av stor betydning. Mange mennesker kan tro på Herren selv som livgiver, men å tro Ham selv som LIVET, se det, det er en helt annen sak. Han er det liv som gis, så vel som livets giver. Han er både oppstandelsens Herre, og oppstandelsen selv. Det Gud gir til oss mennesker er Kristus. Alt det vi trenger er innebefattet i Ham.

Når Peter holder sin pinsepreken i Jerusalem så sier han blant annet, slik det gjengis i Apg 2,24:

“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”

Jeg blir så grepet og beveget over de ordene. Jeg vender stadig tilbake til dem, for de er så fulle av håp. Døden, som er så skremmende, er overvunnet. I sin påskeliturgi sier våre ortodokse venner: “Med døden nedtrampet han døden!”

Derfor må livene våre leves i påskelyset. For det er lys som stiger ut av gravnattens mørke.

Når Johannes skriver ned de syner og åpenbaringer han får som fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet, presenterer han Kristus først som “den førstefødte av de døde,” og senere som “den første og den siste, og den levende.” I Åp 1,18 leser vi: “Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og har nøklene til døden og dødsriket.”

Vet dere: dette gir meg håp.

“Jeg dør ikke, jeg trer inn i livet”, skriver Wilfrid Stinissen.

Det som er så fantastisk med Jesus er at den store, avgjørende overgangen fra livet, har allerede funnet sted i og med Jesu “pascha”, påske. Han har overvunnet døden. Og vi får del i denne seieren, når vi er “i ham”, Apostelen Paulus uttrykker dette slik i Kol 3,3:

“Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud.”

Og til menighetene i Galatia-området, skriver den samme apostelen: “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” (Gal 2,20)

Dette er altså vår identitet som kristne. Vi lever fordi vi kjenner og har fått del i Ham som er oppstandelsen og livet!

De er så sterke disse ordene, som vi leser i Joh 11:

“Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Den som går hjem til Gud, har aldri vært mer levende! Det blir mye lettere å dø når jeg vet at det er Han som drar meg, Han som kaller på meg og sier: Kom!

“Den gode Gud,” sier Therese av Jesusbarnet, “kommer til å suge opp deg som en liten duggdråpe.”

Gud har skapt oss og ved å kalle oss ved navn kaller Han oss inn i sitt rike, men det er først når vi dør at Han til fulle virkeliggjør vårt kall, “til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus.” (1.Kor 1,9) At alt er skapt til Kristus blir for vår del til slutt virkeliggjort ved vår død.

I 1.Tess 4,16 står det et forunderlig ord: “de døde i Kristus”. En kristen dør i Kristus. Ignatios av Antiokia, født år 30 og død i år 107, var en de viktigste skikkelsene i den tidlige kirken. Omlag år 70 blir han forstander for menigheten i Antiokia. Han kommenterer dette verset slik: “å dø til eller i Kristus Jesus.” For - for en kristen er døden et personlig møte med Jesus Kristus.

Den samme Theresa av Jesusbarnet, som jeg siterte sa ved en anledning: Om dere en morgen skulle finne meg død, så sørg ikke. Det betyr jo bare at vår himmelske Pappa ganske enkelt er kommet for å hente meg.

Karsten Isachsen lærte meg å be slik:

“Kjære Jesus; om jeg våkner, så er du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg.”

Det gir meg stor trygghet.

Den vi tror på, og har gitt våre liv til, er både Oppstandelsen og Livet.

Hva betyr det? Det betyr to ting: Den som tror på Jesus, skal leve selv om han eller hun dør den fysiske død. Han eller hun skal oppstå igjen med en ny kropp. Det kan bare den gjøre som i troen er kommet i livsfelleskap med Kristus. Det andre er at den som lever her på jorden og eier dette nye livet, kommer aldri til å dø. Han er gått over fra døden til livet. I Joh 5,24 kan vi lese disse ordene av Jesus: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.”

Den kroppslige død er for ham ikke noen virkelig død. Det evige liv har allerede begynt, og det er Jesus som er livet.

Jesus spør Marta om hun tror dette. Av hennes svar kan vi ane at hun ikke helt vet hva hun skal svare. Hun er litt unnvikende. Hun svarer at hun tror at Jesus er Kristus, altså Messias, Guds Sønn. Det er jo en sterk bekjennelse, på linje med den som Peter avleger ved Cæsarea Filippi, når han sier: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.”

Men det er jo ikke dette Jesus spør om. Men svaret til Marta viser vel at hun ikke helt har forstått hva Jesus mener. Men hun vet at Han har rett. Om hun ikke skjønner alt nå, så vil hun kanskje gjøre det en gang i fremtiden. I hvert fall vet hun hvem hun kan gå til.

Så befriende dette er! At Marta ikke helt forstår hva Jesus sier, hun som er rett ved Hans side, gir meg håp. Det betyr jo at vi også kan få lov til å ikke forstå alt, selv om Jesus taler til oss. Og kunne leve med det! Jeg er i grunnen litt redd for alt skal forstås, alt skal forklares og jeg er i hvertfall redd de som har alle svarene.

Til slutt. Vi var innom Forkynnerens bok. Om at det er en tid for sorg. Der leser vi også at det er en ‘tid for å dø’.

La Gud få det siste ordet når kvelden faller på. La oss øve oss i å hvile i Guds nåde. For det vil alltid finnes grunner til bekymring og det finnes alltid grunner til å bebreide seg selv eller andre. Men det fine er jo at Gud ikke gjemmer på våre misgjerninger. Gud samler ikke på fall og nederlag og skriver dem opp i en minnebok. Alle disse syndene og nederlagene kaster Han bak sin rygg, i det bunnløse nådens hav. Det er det gode Han samler i en minnebok.

En dag skal vi dø - alle de andre dagene skal vi ikke gjøre det!

Det er viktig å huske. Livet skal leve mens vi har det. Det er interessant å lese Fork 3 fordi Gud i det kapitlet får frem kontrastene. I vers 4 står det:

“en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse.”

Dette hører nemlig sammen!

I Salme 30,12 leser vi: “Du vendte min dødsklage til dans, du tok sekkestrien av meg og kledde meg i glede.”

Det er et godt bytte. Gud kan snu en situasjon full av sorg, full av klagesanger, til dans og glede. I Messias profetien i Jesaja 61 heter det:

“... gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for en motløs ånd.”

Det kan Jesus, bare Jesus.

Jesus gir seg selv til oss

"Når vi innbyr venner til et måltid, gjør vi mye mer enn å by dem på mat for kroppen. Vi byr på vennskap, samvær, givende samtaler, fortrolighet og nærvær. Når vi sier: 'Værsågod ... ta litt til ... vær ikke blyg... jeg fyller på ditt glass', byr vi gjestene på mer enn mat og drikke - vi byr på oss selv. Samhørigheten vokser frem og vi blir mat og drikke for hverandre.

På den mest fullstendige måte skjer dette når Jesus gir seg selv for oss i nattverden som brød og vin. Ved å gi oss sin kropp, byr Jesus oss det mest inderlige fellesskap som er mulig. Det er et Gudsfellesskap."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fem år siden Kristi himmelfartskapellet ble vigslet

I går var det ganske nøyaktig fem år siden den høytidelige vigslingen av Kristi himmelfartskapellet på Eina. Selve visgelshandingen ble foretatt av fader Johannes. Med to-tre unntak har vi feiret gudstjeneste der hver torsdag siden 30.september 2012. Men ikke bare det. På disse fem årene har vi også hatt gleden av å ta imot mange overnattingsgjester og gjester som har tilbrakt en dag her i stillhet og bønn. Det er også blitt mange sjelesorgsamtaler. Det er med andre ord mange ting å glede seg over ved dette femårsjubileet. Mange bønner har steget opp for Guds trone disse årene, og vi har fått mange herlige bønnesvar! All ære til Herren Jesus for alle som er blitt berørt til ånd, sjel og kropp.

Men det er den ukentlige gudstjenesten som er selve nerven i hele vår virksomhet. Eller navet om du vil. Alt springer ut fra den, og den bærer oss alle som deltar i den.

Tilfeldigheter ville ha det til at vigslingen fant sted på min fødselsdag. Det var spesielt. Jeg takker Gud for disse fem årene, og ser frem til fem nye spennende år. I år hadde vi også vår første dagsretreat på Kristi himmelfartsdag. Det var så vellykket at vi kommer til å invitere til en ny Kristi himmelfartsdag 2018. Vi arbeider med teamet "Tynne steder", om Guds herlighet manifestert på jord. Sett gjerne av dagen. Vi kommer tilbake til mer detaljert program, men jeg kan allerede røpe at Anne Kristin og Sven Aasmundtveit blir med oss neste år også. Vi gleder oss allerede.

Du er alltid hjertelig velkommen til Kristi himmelfartskapellet. Vi er ingen menighet, men et økumenisk fellesskap.

Bildet er tatt av Kurt Urholt, som velvillig har latt oss få bruke det. En stor takk!