Vær hilset, du, vår Herres mor!

 Maria budskapsdag/Prekentekst: Luk 1,39-45

To kvinner berørt av Den Hellige Ånd, som fryder seg i Gud i pur glede og som ikke klarer å legge bånd på seg, men roper høyt. Glede og Den Hellige Ånd er uløselig knyttet sammen.

Det er den ytre rammen rundt Maria budskapsdag, som vi feirer i dag. Et møte med Den Hellige Ånd skjer ikke ubemerket! Lukas forteller oss at Elisabet ble 'fylt av Den Hellige Ånd', og barnet hun bærer sparket i magen hennes. Hva annet kunne skje enn det! Gleden over å se Maria var så stor!

Omtrent midt i fastetiden feires Maria budskapsdag. På den måten endres fastens tematikk, om så er for bare en dag. Fra bots- og kamppreget, til festen og lovsangen! Vi trenger det, og kanskje spesielt i vår tid med så mye mørke rundt oss. 

Maria budskapsdag og julen hører jo sammen. Den er den første fornemmelsen av inkarnasjonens store mysterium: at Gud ble menneske.

Tenk så stort det er at Gud velger ut en jødisk tenåringsmor til å bære og føde Guds Sønn. For Sønnen ble ikke skapt, men født. Maria er både 'Gudbærerske' og 'Gudføderske'. Noe annet enn Guds mor kan hun nemlig ikke bli. For Han som dag skal fødes er jo både sann Gud og sant menneske. Fornekter vi at at Maria er Guds mor, fornekter vi jo at Jesus er Gud kommet i kjød.

Men det er ikke Maria - eller Elisabet  - som er sentrum for denne bebudelsesfesten!

Det ligger jo i ordet: en fest som bærer bud om noe: Jesu fødsel.

Ordene fra apostelen Paulus:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet,'  blir første gang oppfylt i Maria den dagen hun mottar budskapet fra engelen.

I dag - midt i fastetiden - kan vi med rette synge gledessanger og lovsanger!

Maria budskapsdag. Det er en viktig dag i kirkeåret, som jeg er blitt veldig glad i. Med den veves inkarnasjonsmysteriet både til forberedelsen av 'festenes fest', den strålende påsken og til julehøytiden. Med bebudelsen begynner menneskehetens forløsingshistorie.

Det er noe spesielt med Maria. Det kommer vi ikke utenom. Hun er ikke som andre kvinner. Den unge jødiske jenta bar Gud under kjolelivet.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det 'ja' den unge jødiske jenta ga til Guds kall. Det kostet. Ikke minst under graviditeten. Alle blikkene, hviskingen, spottordene. Men mest av alt lidelsen det var å se Jesus lide.

Jeg er blitt så inderlig glad i en julesalme av Arnfinn Haram, hvor koret lyder slik:

'Maria, Maria, visste du vel
alt som deg ventar: Sverd i di sjel,
naglar og tornar, blod på en kross!
Ofrast lyt Sonen, ofrast for oss'.

Dette er jo det profetiske ordet den gamle profeten og bederen Simeon gir til Maria:

'... ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd'. (Luk 2,35)

Men du verden - det må ha vært mye glede med denne graviditeten også!

Og forundring! 

Det er underlig dette, at Maria adstedkommer så mange sterke reaksjoner. Nesten uten unntak får jeg sterke reaksjoner når jeg kaller Maria for Gudfødersken. Det har sikkert sammenheng med at man knytter dette ordet til noe 'katolsk' eller 'ortodoks'. Men stans nå litt - kan Maria egentlig være noe annet? Hvis Jesus ikke er Gud kommet i kjød, hvem er Han da?

Uten Maria, ingen Frelser. Derfor priser vi henne salig. Som Bibelen sier vi skal gjøre. Selvsagt var Maria spesiell, hun var tross alt Jesu mor. Og Jesus selv drar omsorg for henne helt til det siste. Han ber Johannes ta vare på henne. Jeg undrer meg på om ikke ømheten en kan merke i evangeliet som han skrev, bærer preg av at han var så tett opp til Frelserens mor.

Jeg er framtiden din

 Da vi kom hjem fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i går kveld, kommer disse ordene til meg: 'Jeg er framtiden din!'

Jesus er både Alfa og Omega, begynnelsen og slutten!

De siste månedene har jeg kjent på en frykt i forhold til parkinson. Jeg har engstet meg for hvordan det vil gå med svelgefunksjonen, synet mitt, ustøheten, evnen til å gå for egen maskin. Og det er en grunn for det. Den siste tiden har jeg hatt synsproblemer og har ofte problemer med å svelge. Maten setter seg i vranga. Dette kommer i tillegg til sorgen over å ikke kunne bevege meg fritt utendørs. Bare sette seg i bilen og kjøre av gårde!

Det er menneskelig å være redd. Jeg kjemper mot parkinson hver dag og følgene av den, og vil forsøke å stå oppreist så lenge jeg kan. Derfor fortsetter jeg med å tale Guds ord der hvor jeg blir invitert.

Men av og til blir jeg redd, ikke minst for framtiden. Men så kommer altså Jesus meg i møte med disse ordene: 'Jeg er framtiden din!' Etter å ha fått disse ordene ble jeg så sterkt minnet om ordene fra Salme 17,15: "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse."

Vi finner Gud i den skjøre stillheten

 I dag blir det en liten pause fra fastebetraktningene over valfartssangene i Salmenes Bok. Årsaken er at May Sissel og jeg skal delta på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud denne helgen. På formiddagen i dag skal jeg innlede til forbønn for landet vårt, og på ettermiddagen skal jeg ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet.

Men jeg har oversatt noen linjer av Henri Nouwen, som vi tar med oss inn i helgen:

"Vi finner ikke Gud i bråket og ropingen, men i hjertets stillhet hvor Hans lys kan bli reflektert."

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 9

 "Neste år i Jerusalem!" Slik har lengselen fått sitt uttrykk blant jøder i diasporaen i tusenvis av år. Den tredje valfartssalmen, Salme 122, er skrevet av kong David, og begynner slik: "Jeg ble glad da de sa til meg: Jeg vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem. Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer!" (v.1-4)

Dette er en salme som helt sikkert ble sunget når pilegrimene så Jerusalem i det fjerne. Da gledet de seg, og danset. Salme 87 gir uttrykk for dette: "For om Sion heter det: Hver og en er født her. Den høyeste selv har grunnfestet byen. Herren skriver opp folkene og teller dem. Alle er de født her. De danser og synger: Alle mine kilder er i deg." (v. 5-7)

Jerusalem er ikke bare Israels udødelige og udelelige hovedstad, og en by full av bibelsk historie, men den er også fremtidsbyen, sentrum for Guds evige plan, ikke bare jødene, men hele menneskeheten. Det er hit, til oljeberget, at kongenes Konge og herrenes Herre, Jesus Kristus skal komme tilbake, sette seg på Davids trone og opprette tusenårsriket. Det kommer en dag da profeten Jesaja sine ord går bokstavelig i oppfyllelse: "I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han skal lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

Jeg glemmer aldri første gangen jeg ruslet gatelangs i Jerusalem. Hvilken glede! Særlig Gamlebyen og Vestmuren ( Klagemuren ), Oljeberget fascinerte meg. For ikke å snakke om Getsemanehagen og Gravhagen. Da kom jeg så nært de bibelske begivenhetene.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 8

Vi fortsetter vårt studium av Salme 121, og er kommet til vers 3-8: "Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter. Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skad deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid."

Salmisten som skriver Salme 121 har nettopp begynt på oppstigningen til Jerusalem. Han har forlatt Kedars telt og oppholdsstedet i Mesjek. Underveis på pilegrimsveien blir han mer og mer klar over sin egen utilstrekkelighet. Jo lenger han går oppover jo mer blir han klar over at han trenger hjelp. Veien har blitt mer krevende. 

Hvis du tror at du klarer deg på egenhånd, la meg da i all vennlighet fortelle deg at det ikke er et tegn på at du løper etter Herren. Bare de som ikke beveger seg i retning Herren føler jo ikke noe behov for hjelp. Men så begynner salmisten å løfte blikket opp over fjellene, og begynner å se oppover. La oss merke oss dette: vår hjelp kommer ikke fra våre omstendigheter, det som skjer rundt oss. Vår hjelp kommer ovenfra. 

 Gud er et mysterium. Han sover ikke og blunder ikke, men han hviler! Han våker over sitt ord, og han vokter sitt folk.

Herren er også så nær oss som vår egen skygge. Og han bevarer oss. Jeg vet ikke hva som er størst: å bli frelst eller å bli bevart. Begge deler er mirakler. Judas, en av Jesu kjødelige brødre, skriver i sitt brev: "Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser dem som er kalt, dem som er elsket av Gud, vår Far, og bevart for Jesus Kristus." (v.1) Jesus er inne på dette å bli bevart flere ganger i sin yppersteprestlige bønn i Joh 17: "Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett. Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt. Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg ennå er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål. Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du bevarer dem fra det onde." (v.11-15) 

"Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten." Under pilegrimsreisen kan vi bli utmattet av dagens gjøremål, og vi kan utsettes for nattens farer. Da er det trygt og godt og vite at: "Han skal bevare ditt liv." (v.7)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 7

 Fjellene har alltid hatt en dragende kraft over seg, for meg. Jeg elsker dem. Ragende, majestetiske, svimlende høyder. ensomheten. Stillheten. Og fjellblomstene er noe for seg selv. Blendende vakre, er de, og det er typisk Skaperen, å la dem gro og vokse der få ser dem. Det koster noe å ta seg dit de vokser. Nå er fjellturene over for mitt vedkommende, dessverre. Som rullestolbruker er de ikke så tilgjengelige som de en gang var.

Den ukjente forfatteren av Salme 121 har også et forhold til fjellene. I Salme 120 er det som om sjelen ser rundt seg og han som skriver den befinner seg i store vanskeligheter. Vender vi oss til Salme 121 derimot, ser vi ikke en som ser rundt seg, han ser oppover. Han har en annen blikkretning: "Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?" Salmisten har tatt et steg oppover. Husk at vi snakker om de såkalte oppstigningssalmene, og i det han ser oppover, finner han hjelp: "Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper." Herren skaper i oss en hellig utilfredshet midt i vår nåværende tilstand og denne hellige utilfredsheten får oss til å erkjenne at vi trenger å kjenne ham mer og lengte etter ham mer. Vi skulle alltid se til Herren og finne hjelp hos ham.

Det er interessant å lese Høysangen parallelt med disse valfartssalmene. Høysangen innledes med den inderlige Gudslengselen: "Å  om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" Og lengselen får sitt uttrykk med disse ordene: "Ta meg med! La oss løpe!" Enkelte bibeloversettere oversetter dette ordet slik: "Dra meg, og jeg vil løpe etter deg." Hvis vi har et ønske, en lengsel etter Herren, så vil vi erfare at Ånden drar oss til Kristus, for det er noe attraktivt med Kristi kjærlighet. Apostelen Paulus er inne på dette i 2.Kor 5,14-15: "For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at en er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem."

Det at vi dras mot Herren, er et verk av Den Hellige Ånd alene, men løpingen er opp til oss. Jeg minner igjen om ordene fra Fillipperbrevet: "Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet..."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 6

 Jeg trodde jeg var ferdig med å kommentere den første av de 15 valfartssalmene, nemlig  Salme 120, i den forrige artikkelen i denne serien. Den ble publisert torsdag i forrige uke. Men lørdag, i det jeg skulle begynne å gjøre notater til Salme 121, var det som om Herren stanset meg og sa: det er mer å lære! Og ved nærmere lesning av teksten, slo det meg at bekvemmelighet er en fiende av det åndelige livet.

Selve fundamentet i all kristen erfaring er at det må finnes et element av en åndelig tørst eller lengsel etter Gud selv! 

Det er lett for oss å bli værende på et og samme sted, og for å bli i bildet fra fra de bibelske tekstene, og slå oss ned i Babylon og bygge vårt hjem der, i stedet for å bryte opp og vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Herrens hus. Haggai 1,2-6 er et talende eksempel på dette: "Så sier Herren over hærskarene. Dette folket sier: Tiden er ikke kommet, tiden for å bygge Herrens hus. Da hom Herrens ord gjennom profeten Haggai: Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner? Men nå sier Herren over hærskarene: Gi akt på deres veier! Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette, drikker, men slukker ikke tørsten, kler dere, men blir ikke varme. Og leiekaren får sin lønn i en hullete pung." 

Hvis vi utvikler en bekvemmelighetsånd, vil det gjøre slutten på åndelige erfaringer. Vi vil aldri kunne stige oppover til en større enhet med Gud. Vi må be om en hellig uro, en hellig utilfredsstillelse slik at vi begynner å jage etter Gud. Ordene fra Salme 73 må bli målet for oss, det vi strekker oss etter: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden." (v.23-25) 

I Salme 120 befinner salmisten seg i fremmed land. Han befinner seg på feil sted: "Ve meg! Jeg er innflytter i Mesjek, jeg bor blant Kedars telt. Altfor lenge har jeg bodd blant folk som hater fred." (v.5-6) I stedet skulle salmisten ha oppholdt seg i det lovede land. Ved nøyere lesning forstår vi at dette er billedlig ment. Mesjek var en region mellom det Kaspiske hav og Svartehavet, og Kedar var etterkommere av Ismael, som hadde slått seg ned i den arabiske ørken. Salmisten kunne ikke være på begge steder samtidig, så dette er et bilde på å være på feil sted, når Gud ber oss om å bryte opp og følge ham utenfor komfortsonen.

fortsettes

Noen tanker om etterfølgelse i praksis

 Det er en setning i dagens evangelietekst som ikke vil slippe taket i meg, og det er denne: "Bort fra meg, alle dere som gjør urett." 

Deler av gårsdagen grunnet jeg på ordet 'urett'. Hva betyr det? I følge norsk Akademis Ordbok er dette substantivet ensbetydende med følgende: "lovløshet, det som rettslig og moralsk ikke er rett, for eksempel sosial urettferdighet, undertrykkelse eller urimelig, urettferdig behandling av noen."

Denne definisjonen av urett underbygges av en av denne søndagens lesetekster, Jesaja 55,5-7 hvor det heter i vers 7: "Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmennene fra sine tanker..."

Troen er ikke bare en bekjennelse. Den får bein å gå på. Den må leves ut i praksis, og leppenes bekjennelse må omsettes i nestekjærlighet, ellers er troen død. Vi bekjenner troen like mye med våre liv, som med munnen. Jakob, Jesu bror, sier det rett ut: Troen er død uten gjerninger! Og apostelen Johannes er inne på det samme i 1.Joh 4, 20-21: "Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror."

At tro og gjerninger hører sammen kommer tydelig fram i dagens evangelietekst, som er hentet fra Luk 13, 22-30. Jeg anbefaler deg å finne fram Bibelen din og lese denne teksten nå før du leser videre.

Jesus snakker om de som har hatt måltidsfellesskap med ham, og som har lyttet til hans undervisning. Rimelig nært, spør du meg! Likevel. Jesus svarer at han ikke kjenner dem! Det er sjokkerende, hadde det ikke vært fordi Jesus gir en grunn for dette: dette er mennesker som begår urett! 

Gud har et spesiielt for de marginaliserte, de fremmede, for enker og foreldreløse. Hvordan behandler vi dem? Hva gjør vi for dem? Det hjelper lite å sitte til bords med Jesus, om vi behandler mennesker urettferdig. Da vedkjenner han oss ikke. Det er en kamp å kjempe, sier Jesus: "Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og dere blir stående utenfor og banker på og sier: Herre, lukk opp for oss, da skal han svare: Jeg vet ikke hvor dere er fra..."

Skrøpelighet og underet i de tomme hender

 Dette bildet griper meg så sterkt hver gang jeg ser på det. Jeg har det liggende i Bibelen min. Det er et bilde av kopternes pave Shenouda III, som døde for noen år siden. Det er en hel preken i seg selv. Det viser en mann med stor skrøpelighet, i forbindelse med et av pavens mange sykehusinnleggelser mot slutten av livet. For meg personlig er bildet et uttrykk for overgivelse og full tillit. Det sier noe om svakhetens teologi og underet i de tomme hender. For vi har jo ikke noe annet å komme med enn to tomme hender som løftes i tilbedelse.

Derfor ber jeg: "Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel."

Men det er nok, for din lengsel etter Gud er Guds lengsel i deg. Tomme hender er det beste tegnet for tro, for tro er nåde. Bare nåde.

Dagens Purim i profetisk lys

 Årets Purim-feiring kan vise seg å være mer profetisk enn vi aner! Den begynte ved solnedgang i går, 13.mars og fortsetter ut over sabbatens begynnelse 14.mars, altså i dag. Da startet også den såkalte Ester-fasten, en av seks offentlige faster i Jødedommen. 

Israel vil under Purim minnes en tid hvor de var i fangenskap i Persia, våre dagers Iran, hvor det fant sted en sammensvergelse hvis mål var å utrydde jødene. 

I år sammenfaller Purim med et himmeltegn, nemlig en blodmåne. Faktisk er denne eclipsen en av tre himmelfenomener, som alle finner sted under Purim, tre år på rad: 2024 - en lunar eclipse eller en måneformørkelse, 2025 - en blodmåne, og 2026: nok en blodmåne. Blodmåner er nevnt i Bibelen, hos profeten Joel i 3,3-4: "Jeg setter varsler på himmel og jord, blod og ild og røyksøyler. Solen forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende."

Er dette et profetisk tegn fra Herren om at noe vil finne sted nå og neste års Purim? Et israelsk angrep på Iran? Jeg vet ikke. Men The Times of Israel kunne 6.mars i år fortelle at det israelske flyvåpenet øvde sammen med piloter fra det amerikanske flyvåpenet med deres B-52 bombefly, med tanke på et angrep på Irans kjernefysiske anlegg i nær framtid.

Purim finner sted i måneden Adar, som er et persisk ord for ild! Adar var måneden da jødene ble reddet fra utryddelsen, og er derfor en måned fylt av glede og jubel.

Visste du at det andre jødiske tempel ble finansiert av Persia, og fullført i måneden Adar: "Judeernes eldste bygde og hadde god framgang ved profetiene til profeten Haggai og Sakarja, Iddos sønn. De fullførte byggingen etter befaling fra Israels Gud og etter perserkongene Kyros, Dareios og Attaxerxes. Huset ble ferdig den tredje dagen i måneden Adar i det sjette året Dareios var konge." (Esra 6,14-15) 

I følge Esters bok var det under perserkongen Xerxes regjeringstid at prins Haman som i rang var nest etter kongen, at det ble iverksatt onde planer mot jødene i den hensikt å utrydde dem. Haman var en direkte etterkommer av Agag og Amalek, Israels svorne fiender. De onde åndsmakter disse representerer er i full virksomhet i dagens Persia, Iran. De roper død over Israel, og utgjør den største trusselen til selve Israels eksistens som nasjon. 

Utryddelsen av jødene skulle finne sted i måneden Adar. Derfor er denne måneden spesiell i jødefolkets historie da som nå. 

En høyreist galge var Hamans masseødeleggelsesvåpen. Rakettoppskytningsrampene til Iran, og deres samarbeidspartnere er våre dagers.

Haman er et bilde på Antikrist. Han hadde ti sønner. Antikrist skal regjere med ti konger, jfr. Åp 13. Dyret eller Antikrist vil erklære krig mot de hellige, på samme måte som Haman erklærte krig mot Guds utvalgte folk, jødene. 

Profeten Daniel forteller oss om en territoriell åndsmakt som kalles "fyrsten over Persia". Den lever i beste velgående. 

Årets Torah lesning for Purim er hentet fra 2.Mos 17, 8-16. Tilfeldig? Kanskje ikke. Slå opp selv så vil du se.

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 5

 Vi har nå kommet til den første av de 15 valfartsalmene, nemlig Salme 120. Hvem som har skrevet den vet vi ikke, men flere bibelforskere antar at det er kong David, og at foranledningen er når David bringer Paktens Ark opp til Sionfjellet. Skriften forteller oss at David bar på en sterk lengsel etter Herrens Ark. Årsaken til dette er at Arken representerer Herrens herlighet og Guds nærvær. 1.Krøn 13 forteller oss hvordan David "samlet hele Israel fra Sjihor i Egypt til Lebo-Hamat for å føre Guds paktkiste opp fra Kirjat-Jearim".Det hebraiske ordet som er brukt for å beskrive denne hendelsen er det samme ordet som brukes om å 'stige opp' som brukes om oppstigningen til Jerusalem. Derfor er det rimelig å anta at Salme 120 ble skrevet ved denne anledningen.

Salme 120 begynner der hvor enhver erfaring med Gud begynner, nemlig med en lengsel: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Herre, berg meg..." 

Det hele begynner med et rop, en lengsel, et ønske som stiger oppover. Det er sjelen som er i vanskeligheter, og sjelen lengter etter noe, den lengter etter utfrielse. Her har den som skrev salmen oppholdt seg på fremmed jord, "i Mesjek og blant Kedars telt"- som er et landområde i Lilleasia, sørøst for Svartehavet. Kedar var et av nomadefolkene i ørkenen. Vi finner dette folket beskrevet blant annet i Høysangen 1,5 og i Jesaja 42,11. Salme 120 beskriver et menneske som er i nød, og som roper til Gud i sine prøvelser. Den som skriver salmen har satt sin lit til at Herren hører hans rop. Han ble angrepet av ondskapsfulle mennesker som satte ut rykter og som lyver om ham.

Alt begynner med en lengsel. Hvis vi ikke har noen lengsel, hvis vi ikke har noe håp, så kan det ikke bli noen framgang. Bare når Herren har skapt en lengsel i oss etter endring og etter ham selv, kan vi bevege oss framover. Denne lengselen må Den Hellige Ånd skape i oss. Bare Ånden kan gjøre dette, ikke oss selv. 

Denne lengselen beskrives så godt i Høysangen, som nettopp begynner med den djupeste lengselen av alle, nemlig lengselen etter Herrens berøring: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" (Høy 1,1) Vi finner den samme djupe lengselen hos den ukjente salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt?" (v 1-2) 

Jomfruen i Høysangen hadde allerede et begynnende forhold til sin elskede, men det var et rop, en djup lengsel etter mer, etter hans nærvær. Hun lengtet etter hans kyss, etter å bli berørt, etter å kjenne ham mer, etter å ha en djupere relasjon med ham. Måtte Gud skape den samme lengselen i oss etter Herren selv.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 4

 Enkelte bibelforskere hevder at de 15 salmene som utgjør 'Sanger til festreisene' var sanger som ble sunget av pilegrimer som dro opp til Jerusalem i forbindelse med de årlige høytidene. I følge 2.Mos 23,14-17 leser vi at det var Herrens befaling at alt hankjønn og barn skulle tre fram for Herrens ansikt tre ganger i året. I det pilegrimer fra hele landet reiste opp mot Jerusalem, møtte de noen ganger hverandre langs veien og det kunne bli store folkeansamlinger. Mens de gikk, kunne de bryte ut i sang. Disse 15 sangene ble som deres sangreportoar i det de besteg åskammene, steg opp fra dalførene opp til Jerusalem og Sionfjellet. Denne ideen blir støttet av Salme 122,3-4: "Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer! Det er en lov for Israel å prise Herrens navn." 

Andre bibelforskere mener å vite at disse 15 salmene ble sunget av prestene i tempelet, og tempelet hadde som kjent trapper, og de 15 salmene kan være salmer som ble sunget når man steg opp til tempelet. Dette understøttes av ordene fra Esekiel 40, hvor vi leser om syv trappetrinn i forbindelse med forgården og åtte trappetrinn i forbindelse med det aller helligste, til sammen 15 trinn og det er 15 salmer. 

Og det finnes også bibelforskere som hevder at disse 15 oppstigningssalmene ble sunget av en rest av Israels barn som hadde returnert fra fangenskapet i Babylon. Denne resten som la ut på en reise etter 70 års fangenskap sang disse sangene på vei til Jerusalem. Salme 126 synes å understøtte en slik tanke: "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade." (v 1-3) 

Uansett hva som er salmenes opprinnelse, er de alle sanger som uttrykker åndelig erfaring. De beskriver trinn for trinn en oppstigning til Gud, som må bestiges trinn for trinn. Disse 15 salmene kan bli til enorm hjelp langs pilegrimsleden. Noen ganger oppmuntrer de oss. Noen ganger rettleder de oss. Og noen ganger styrker de oss.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 3

 Jeg klarer visst ikke helt å slippe tak i ordene fra Filipperbrevet kapittel 3 i denne innledningen til disse betraktningene over de 15 salmene som utgjør 'sanger ved festreisene'

Denne gangen stanser jeg ved vers 12: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det..."

Vi må passe oss så vi ikke utvikler en holdning av at vi har ankommet målet allerede. Hvis vi har denne mentaliteten, vil vi ganske raskt oppdage at vi står stille i vår åndelige utvikling. Det kan til og med hende at vi går bakover, når vi egentlig skulle gå framover. I følge apostelen Paulus skal vi alltid jage mot målet, vi er alltid på vei oppover.

Veldig ofte mens vi avanserer framover gjør vi ofte følgende erfaring: vi finner oss selv isolerte og alene. Hvorfor? Fordi åndelig erfaring er personlig, faktisk veldig personlig. Men det er likevel en side av dette vi ikke må glemme: den kristne livsreisen har også en annen dimensjon med seg: vi reiser sammen med andre. Det er en felles reise. Du går ikke gjennom det du går gjennom alene. På den ene siden er det det din opplevelse at du står helt alene, og alt det som skjer er intenst personlig, og du gjør som vi leser om i den første sangen ved festreisene, nemlig Salme 120,1: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg." Men etter hvert vil du oppdage at mange andre har gjort samme erfaring som deg. Og dette er årsaken til at innholdet i disse 15 valfartssalmene har felles troserfaringer.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 2

 'Sanger ved festreisene', kan også oversettes med: 'sanger ved oppstigning', for man går alltid opp til Jerusalem, som ligger på et høydedrag. Oppstigning i betydning steg, klatre oppover, stige opp. Noen mener å se at i disse 15 salmene finnes en gradvis oppstigning i selve strukturen. Et vers legger fundamentet for det neste som en stige. Andre har notert seg at mellom disse 15 salmene bygger den ene salmen på den andre slik at man gradvis stiger oppover, inntil toppen nås.

Er ikke vårt åndelige liv å ligne med en slik oppstigning. De åndelige erfaringer vi gjør med Herren kan beskrives som forskjellige nivåer, som en serie med steg, på varierende nivåer. Vi når ikke målet med det samme. Fra første dagen vi lærte Herren å kjenne har vi gått gradvis oppover, og det fortsetter vi med livet ut. Det kristne livet er en kontinuerlig vandring framover og oppover. Vi tar pauser, men blir ikke stående stille. For hvis vi blir stående stille i en erfaring eller på et nivå, vil vi finne at vårt åndelige liv lider og vi blir frustrerte. Vi skulle derfor alltid strekke oss framover. Akkurat slik Paulus oppfordrer oss til i Fil 3,13-14: "Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som ligger foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus."

Vi merker oss ordene: 'strekker meg etter' og 'jager fram mot målet'. Her er ingen passivitet å spore.

Jeg tror vi i disse 15 salmene finner prinsipper og steg videre på veien. Fra det øyeblikket vi bestemte oss for å følge Jesus begynte vi å bevege oss framover og oppover inntil vi en dag er hjemme hos Gud.

Et godt eksempel på dette er historien om israelsfolket, hvordan de etter å ha opplevd hvordan Gud reddet dem ut av Egypt, la ut på en vandring. De forlot Egypt som Herren av hærskarenes hær og marsjerte framover. De dro ut uten å vite hvor de skulle. Men fra Guds side var det annerledes. Når Gud førte dem ut av Egypt hadde han i tankene et land, Kanaan, som selve Løfteslandet. Israelsfolkets historie er en historie om hvordan de slo leir og brøt opp fra leiren. Hvis du leser 3.Mos 33 nøye, vil du finne ut at det er en opptegnelse av stadige oppbrudd. Fra utgangen av Egypt og fram til de kom fram til grensene av Kanaan, er det ganske nøyaktig 40 oppbrudd fra der hvor de slo leir. De fikk ikke Guds tillatelse til å være på et sted lenge. Noen ganger dreide det seg om noen få dager, andre ganger noen uker eller noen få måneder, før Gud ba dem om å bryte opp. Slik er det også med oss.

fortsettes

I lidelsens skole - vårt eget Getsemane

 

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den som aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest kan smake sitt eget selvblivs død."

Disse verselinjene fra 1800-tallets svenske hellighetsforkynner Emil Gustafsson kom til meg i morgentimene denne første søndagen i fastetiden, hvor evangelieteksten er hentet fra Matt 26,36-45. Evangelieteksten handler om Jesu bønnekamp i Getsemane.

En av lesetekstene fra dagen er hentet fra Hebreerbrevet og gir oss et sjeldent innblikk i Jesu bønnekamp: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham." (Hebr 5,7-9)

Hvem kan fullt ut forstå Getsemane, er Oljepressen, som er navnets egentlige betydning? Ingen kan fatte dens dybder, vi kan bare ane. Getsemane er lidelsens skole, der Gud utdanner sine betrodde venner. Vi må alle innom vårt personlige Getsemane, hvor vi sønderknuses. I Salme 51,19 leser vi følgende: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."

Jesus tar med seg disippelflokken sin til Getsemanehagen, et sted hvor han ofte pleide å be når han oppholdt seg i Jerusalem. Blant de 12 velger så Jesus ut tre. De har dannet den indre kretsen, og var også med opp på Forklaringens berg. De får beskjed om å våke og be, men Jesus kjemper sin ensomme kamp i Getsemane. Men de sovner de også. Ånden er villig, men kroppen er svak. Den åndelige søvnen er farlig, og kan bysse oss alle i søvn. Det er mulig å sovne i våkenettene. Men Jesus river de tre ut av søvnen, og er tydelig skuffet over dem. Kunne dere ikke våke, selv en time med meg? Også i dag, i denne vår tids Getsemane-time kaller Jesus oss til å våke med ham. Må han finne oss våkne.

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 1

 Salmenes bok er en samling - en guddommelig samling - av de uttrykkene for åndelige erfaringer erfart av Guds folk gjennom alle tider. I denne guddommelige samlingen av 150 salmer finner vi en egen gruppe av 15 salmer som har fått fellesbetegnelsen 'sanger ved festreisene'. Dette er Salme 120-134. I fastetiden som vi nettopp har innledet vil disse 15 salmene danne rammeverket for noen personlige betraktninger.

Utgangspunktet for disse betraktningene har jeg funnet i Fil 3,13-16: "Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud i det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare så langt vi er kommet, fortsette i samme spor."

"og jager fram mot målet..." Apostelen Paulus beskriver kristenlivet som et løp. Det gjør han her i Filipperbrevet, og det gjør han også når han skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort." (1.Kor 9,24-27) Litt av en fastetekst, spør du meg. En idrettsmann eller idrettskvinne må forsake mye. Det er ikke annerledes for en kristen. Men vi må ha målet i sikte, vi løper ikke uten mål og mening. Vi løper for å vinne seiersprisen, vår himmelske belønning. Har man målet i sikte, er det lettere å betale omkostningene!

Vi skal i dagene som kommer se nærmere på hva vi kan lære om dette løpet i de 15 salmene som utgjør disse sangene til festreisene.

fortsettes

Korsmerket

 Jeg har som baptist et annet dåpssyn enn Den norske kirke.. Det var en av årsakene til at jeg valgte å melde meg ut av dette trossamfunnet på slutten av 1970-tallet og lot meg døpe på bekjennelsen av min tro, 25.september 1979 med full neddykkelse i iskalde Mjøsa. 

Men det er noe svært vakkert i dåpsliturgien til Den norske kirke, hvor det heter:

"Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham..."

Korsmerket. Jeg er korsmerket. Jeg tilhører en annen, nemlig Jesus. Jeg er kjøpt og betalt for med Hans dyrebare blod. For å uttrykke det med apostelens Paulus: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,19-20)

I går var det Askeonsdag, en dag til minne om vår egen dødelighet, hvor vi blir tegnet med et askekors i pannen. Korsmerket. Askeonsdagen innleder den 40 dagers lange fasten som munner ut i den strålende påskedagen. ¤0 dager til stille refleksjon, faste, bot og omvendelse. Hvilken gave! Paulus har mer å si om det korsfestede livet i Galaterbrevet, og vi avslutter dagens lille refleksjon med ordene fra Galaterbrevet 6,14: "Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden."

Kom, Herre Jesus, kom!

 Gud, kle oss i din rettferdighetskappe, dekk vår nakne, bare hud, vern oss mot de glupske ulver - det er natt og det er mørkt.

Drønnet av hover kommer nærmere, shofarer høres i natten. Det går som et ekko over Migiddosletten. Midnattsropet lyder: Se, Brudgommen kommer, gå ham i møte.

Lyset fra oljelampen flakker: er det olje nok, så det holder natten ut?

Min djupe lengsel er denne: kom, Herre Jesus, kom!

Daggryet varsler en evighet. Døden er ødelagt, av Lammet.

Gjøvik den 5.mars 2025

Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er den store veveren

 "Må vevernes Herre hjelpe deg til å holde ut, nå og alltid. Må han gjøre det dag og natt, i glede og i sorg, i svakhet og i styrke, helt til den salige stund da verket kan betraktes i himmelens lysende sol og englene gleder seg over dets klarhet, letthet, skjønnhet og friskhet."

Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel.

- Martin Lönnebo i boken: Veven, Verbum 2003, side 18.

Se, vi går opp til Jerusalem ved disse påsketider

 Jeg klarer ikke helt å slippe evangelieteksten for Fastelavnssøndag. Det er tre ting i teksten jeg merket meg: 

1) "Han tok de tolv til side..." (Luk 18,31) Som disippel må du regne med å bli tatt til side av Mesteren. Han har noe å si deg. 

2) "Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke noe av det han sa." (v.34) Det er ikke alt vi forstår, og det er så befriende. Nå har disiplene vært sammen med Jesus i nesten tre år. Likevel har de spørsmål. Det er jeg i grunn glad for. Det gjør det lettere for meg å stille spørsmål. Nå har jeg fulgt Jesus siden 1972, og spørsmålene blir ikke færre med årene. Jeg har stadig noe nytt å lære sammen med Jesus.

3) "...og alt det som profeten har skrevet om Menneskesønnen skal gå i oppfyllelse." (v.31) En av lesetekstene for Fastelavnssøndag er Jesaja 52,13-15: "Se, min tjener skal ha fremgang, han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy. Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå." Dette er en av mange profetier som gikk bokstavelig i oppfyllelse ved Jesu lidelse og død.

Nå, i dag mandag 3.mars, starter for alvor oppstigingen til Jerusalem for denne påsketiden og vi har startet på den 40 dagers lange fastetiden.

Festen før fasten

 Vanligvis var det forbundet med glede og fest å gå opp til Jerusalem. Ikke så denne gangen.

Evangelieteksten for Fastelavnssøndag 2025 er hentet fra Lukas 18,31-34: "Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp. Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." 

Valfartssanger - eller 'sanger under festreisene', ble sunget når man gikk opp til Jerusalem i de bibelske høytidsdagene. Det er 15 i tallet, fra Salme 120-134. Denne gangen var det annerledes. To ganger tidligere hadde Jesus forsøkt å tale med sine disipler om hva som ventet dem når de gikk opp til Jerusalem. Han forberedte dem på lidelse og død. Men de ville ikke høre snakk om det. Lukas forteller at de ikke forsto det som skulle skje. Matteus, i Matt 16,21 flg, skriver at de ikke ville høre om lidelse, mens Markus, i Mark 10,32 flg, forteller at disiplene var oppskaket.

Vi er vel ikke annerledes vi heller, enn det disiplene var. Vi vil ikke høre om lidelse og død vi heller. Vi vegrer oss. Men Jesus kom ikke utenom lidelsen og døden på korset. Uten lidelse og død, ingen frelse for menneskeheten. 

Fastelavnssøndag er blitt kalt festen før fasten. Den er innledningen til den 40-dagers fasten eller Den store fasten som den også blir kalt. Fastetiden er en gave kirken har gitt oss til stillhet, undring og refleksjon over etterfølgelsens pris og omkostninger, og i den hører lidelsen med. En sann Kristi etterfølger tar korset sitt opp hver dag for å følge etter Jesus på hans vei til Golgata. Den ender i Jesu død på korset. Men det stanser ikke der, korset leder videre til den strålende Påskedagen, da Jesus ødela døden en gang for alle. 

Oppstandelsen feirer vi hver søndag, derfor kalles dagen 'festen før fasten', med stor glede. La oss disse 40 dagene som ligger foran oss, med start på Askeonsdag, følge Jesu fotspor til korset og til den tomme graven.

Sitte og titte

 

"Tenk hvor stor del av livet vårt vi bruker på å sitte! 'Sitt stille!' er noe av det første vi hører som barn. Som Guds barn er det en stor nåde å bare få sitte stille foran Ham. Å bare sitte og titte.

'Alles øyne venter på deg.' (Salme 145,15)

Å siie og titt uten å gjøre noe, uten å tenke og planlegge, uten å vente på noe eller å forvente seg noe, er det enkleste i verden - og derfor også det vanskeligste. Mange av oss lærer aldri å sitte stille, å bare sitte og titte, stille og rolig. Likevel gjelder apostelen Peters ord for alle Guds barn: 

'Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn.' (1.Pet 3,4) 

Hvis vi har somlet bort dette vidunderlige smykket, eller forlagt det et sted på reisen gjennom livet, er det bare å sette seg ned og bli sittende en stund. Da begynner vi å ane at det ikke kan være helt forsvunnet eller borte."

- Anders Arborelius. St.Olav forlag 2024, side 109-110.

Åndelig tørst

 "Gud tørster uendelig mye mer etter meg enn jeg etter Ham. Likevel er min tørst. som ofte fester meg ved det som er mindre enn Ham, alltid et avbilde av hans tørst. Min egen tørst kan aldri stilles her på jorden. Uansett hva jg lengter etter, blir jeg aldri fornøyd. Jeg er aldri helt tilfredsstilt. Ingenting kan slukke tørsten. Kan vel noe peke tydeligere på at jeg er skapt for deg alene, enn den umettelige tørsten som Du har lagt inn i hjertet mitt? Men jeg er bare et kar. Og karet er der kun for å fylles. Du gjør mer enn Du lover."

- Anders Arborelius: Hverdagsmystikk. St.Olav forlag 2024

"Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster."

- Dag Hammarskjöld

Jesus er utstrålingen av Guds herlighet

 Det er sider ved Gud som er skremmende og uforståelig, blant annet hans hellighet, renhet og hans vrede. Noen ord fra Hebreerbrevet har blitt til stor hjelp for meg den siste tiden: "Mange gange og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Han har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er utstrålingen av Guds heerlighet og bildet av hans vesen..." (Hebr 1,1-3a) 

Gud har fått et ansikt i Kristus. Slik Jesus er, slik er Gud. Eller som Hebreerbrevets forfatter sier: "Han er utstrålingen av Guds herlighet og bilde av hans vesen." Dette gir trygghet og hvile. 

Men Hebreerbrevets forfatter skriver også at: "For ved ham skapte han verden." Kardinal Anders Aborelius skriver om dette i sin nye bok 'Hverdagsmystikk', utgitt på St.Olavs forlag: "På en skjult måte forblir Skaperen nærværende i det Han skaper. Alt som finnes, gjenspeiler Ham på en eller annen måte, Likesom en kunstner legger sjelen sin i det han gjør, legger Gud ned noe av seg selv i det han skaper. I alt finnes det et spor, en likhet, et Nærvær. Derfor kan alt det skapte tale og synge om Skaperen - ikke påtrengende og overtydelig, men diskre og skjult." 

Vårt livs seilas

 "Hvis du begynner å gjøre det gode, vend deg ikke om, for fienden vil sinke deg. Det er heller han som skal maktstjeles enn din utholdenhet. De som legger ut på en seilas når vinden er gunstig, kaster ikke lasten over bord på grunn av sterk og plutselig motvind. Nei, de kjemper mot bølgene og holder roret fast. Slik også med oss.

Hvis en voldsom vind reiser seg, la oss sette vår lit til korset, ikke seilene, og slik styre utenom all fare." 

Hl.Synkletika. Fra "Ord fra ørkenen", oversatt av Kari Vogt, Veihuset Forlag 1984

Ekte åndelig liv

 "Det åndelige livet kan bare være ekte når det leves midt i smertene og gledene her og nå..Medfølelse ber oss om å gå dit det gjør vondt, å gå inn i smertestedene...Medfølelse krever at vi er svake med de svake, sårbare med de sårbare". - Henri Nouwen. Oversatt ti norsk av Bjørn Olav Hansen

Nå kan det endelig fortelles - et forunderlig bønnesvar

 I 2018 hadde jeg kjent en slik bønnenød for Finnmark. Det pågikk i flere måneder, og det var ingen naturlige årsaker til det. Ikke hadde jeg vært der, og hadde heller ingen bekjente der så vidt jeg vet. Jeg hadde heller ingen planer om å reise dit. Likevel fikk jeg slik nød for å be for Finnmark. Jeg skrev en artikkel på bloggen og Facebook om dette, og ekteparet Beate og Jørn-Ivar Holmgren fra Alta tok kontakt. For å gjøre en lang historie kort, grunnla de: Bønn for Finnmark. 

Men denne historien slutter ikke her. Nå er tiden inne for å fortelle noe jeg ikke har fortalt før.

Dette skjedde før hendelsen i 2018. Jeg har ikke dato eller årstall. Jeg pleier å se på værmeldingen på Dagsrevyen. Plutselig begynte jeg å legge merke til Vardø. Jeg ble interessert i hvordan været var der. Dette skjedde hver eneste dag. Jeg visste ingenting om stedet og hvorfor skulle jeg vite hva slags vær det var der? Spøkefullt sa jeg til kona: kanskje vi skal flytte dit?

Dette pågikk lenge, så fikk jeg nød for å be for Vardø, og jeg forsto etter hvert at det handlet om et åndelig vær. Og et værskifte. 

Så skjer det at ekteparet Holmgren får et kall fra Gud om å flytte fra Alta til Vardø for å plante en menighet der. De kjenner ikke til det jeg nå har fortalt. Det fortalte jeg dem i går. Det ble en bekreftelse på Guds kall for dem. 

Bli gjerne med i Bønn for Finnmark, pionerarbeidet til ekteparet Holmgren. Det er Zoom-samlinger hver mandag på formiddagen hvor det bes konkret for Finnmark og nordområdene. Ekteparet gir også ut et eget bønnebrev. De trenger all vår bønnestøtte og økonomiske hjelp og tjenesten deres har min aller varmeste anbefaling.

Tilværelsens sentrum

 «Hvis Jesus er senteret som hele Skriften peker på, så må Guds korsformede karakter som ble åpenbart på korset, betraktes som episenteret for dette senteret. Og hvis hele Skriften handler om Kristus, så handler hele Skriften mer spesifikt om Kristus korsfestet."

~ Greg Boyd, PsalmPrayers/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

«Jeg gråt og gråt fordi det ikke ble funnet noen som var verdig til å åpne bokrullen eller se inn. Da sa en av de eldste til meg: «Ikke gråt! Se, løven av Judas stamme, Davids rot, har seiret. Han er i stand til å åpne bokrullen og dens syv segl.» Da så jeg et lam, som så ut som om det var slaktet, stå i midten av tronen.»

~ Åp 5:4-6

Profetisk syn om Norge, Sverige, Finland og Russland

Den arabisk-israelske bønnekvinnen Rania Sayegh's profetiske syn om Norden og Russland, slik det er gjengitt i hennes nyhetsbrev, oversatt av Bjørn Olav Hansen. Reisen til Norge fra Israel fant sted 20-29.januar 2025.

Ranias reise begynte den 20. januar, da hun først reiste til Stockholm, Sverige, for å besøke broren, før hun dro videre til Norge, hvor den nordiske bønnekonferansen skulle finne sted på Nordisk bønnesenter i Levanger. Rania hadde allerede vært der en gang før, i 2016, da hun kom for å tjene og undervise om det arabiske folks plass i Guds forløsningsplan for nasjonene. Denne gangen var Rania invitert av den nye, unge lederen av bønnehuset i Levanger. Konferansen var fokusert på de nordiske nasjonene, spesielt etter visjonen Herren hadde gitt Rania i 2014 – for nesten 11 år siden – der Han hadde vist henne en pil. Folk hadde da begynt å samles som svar på visjonen om å bringe de nordiske nasjonene sammen i enhet, og hovedsakelig Norge, Sverige og Finland. (Selvfølgelig er det andre nordiske nasjoner ved siden av disse tre, men det var disse som ble fremhevet for henne av Den Hellige Ånd i pilens syn.) Her er en kort beskrivelse av synet:

Rania så for øynene sine en pil, og pilen hadde navn på nasjoner skrevet under de tre delene: Norge var hodet, Sverige skaftet, og fjærne var Finland. Etter det hadde dette ordet sirkulert over hele Norge og også i kristne medier i mange år, og folk har tatt det som et oppdrag fra Den Hellige Ånd å gå i forbønn og be for oppfyllelsen av hver nasjons profetiske kall og rolle, ettersom hver del representerer hodet, skaftet og pilens flekking.

Rania var invitert til konferansen som en av hovedtalerne. Hun deltok på ledermøtet 23. før konferansen startet på kvelden. Rania snakket så den 24. om morgenen om visjonen og den betydningsfulle profetiske sesongen vi er inne i, som vi må forberede oss på deretter. Rania delte også ett nytt syn som Gud hadde vist henne angående pilen han danner blant de nordiske nasjonene for en tid som denne, for da hun spurte ham hva han trengte denne pilen til, var hans svar: "For å jakte bjørnen." Vi vet hvem bjørnen er. Det er Russland. Så i bunn og grunn hadde Rania også med seg et budskap fra Herren og en annen visjon Han hadde vist henne med en inntrengende oppfordring til de tre nordiske nasjonene i pilen om å stå sammen, og begynne å smelte sammen som én, for at denne pilen skulle skytes som en flammende pil for å bringe evangeliet til nasjonene, men også sendes for å jakte på bjørnen.

Det var rundt 200-250 personer som deltok på konferansen, og søndag den 26. var det folk som så Ranias budskap gjennom en nettsending på Facebook også.

I sitt andre budskap snakket Rania om å forberede Herrens vei. Dette fulgte også et syn hun så da, fordi hun hadde forberedt seg på å dele et annet budskap, men Herren avbrøt henne og viste henne en spade og et plogskjær med hodet formet som en pil og var i bakken og pløyde veien. Umiddelbart ante Rania at Herren har et kall til Levanger-regionen om å være en stemme som døperen Johannes for å forberede Herrens vei. Rania snakket om å forberede veien for invasjonen av Guds herlighet i den regionen. Hennes budskap kulminerte i en profetisk handling, ettersom hun hadde tatt med seg en faktisk pil fra koggeret på HÅP, som symbolsk ble gitt til menneskene som var der og representerte hver av de nordiske nasjonene, Norge, Sverige og Finland, som deretter sto sammen og holdt hver del av denne pilen og mottok Herrens kall. Gud ga Rania profetiske ord for nasjonene, som hun erklærte i samsvar med det Gud hadde talt om pilen og hans kall til hver nasjon i et helhetlig bilde. Det var en veldig mektig tid. Rania fokuserte på kraften i enhet og å stå sammen som ett som den nordiske familien for det Gud forbereder denne pilen for. Samhold er nøkkelen.

Det var også mange bekreftelser angående ordene som Rania kom med, og hun ble sjokkert over å finne ut at to av bedehusets forbedere hadde hatt profetiske drømmer fra Herren, som var veldig nære og nøyaktige med det Gud hadde talt til Rania, som hun delte i budskapet hun kom med til Norge denne gangen. Videre fikk minst fem personer den samme drømmen nylig før hun kom med budskapet om pilen og bjørnen. Så dette var virkelig fantastisk. Rania ble virkelig oppmuntret av Herren til å se hans trofasthet, kjærlighet og omsorg, og hvordan han hadde talt så tydelig til folket og gitt ut basunens røst, slik at de kunne lytte til kallet og forberede hæren til kamp. Under konferansen ble det også en vakker tid med fellesskap, for å bli bedre kjent, gå dypere og bygge relasjoner i enhet sammen.

Herren viser seg ikke for en stolt sjel

"Herren viser seg ikke for en stolt sjel. Den stolte sjelen, uansett hvor mange bøker den leser, vil aldri kjenne Gud, for ved sin stolthet etterlater den ingen plass for Den Hellige Ånds nåde, mens Gud kun er kjent av en ydmyk sjel."

Hl.Silouan av Athos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen
 

Sann hellighet er attraktivt

 Ekte og sann hellighet er tiltrekkende!

Jeg tenker mye på døperen Johannes for tiden. Han ble fostret i Judeas ødemarker, på jordens laveste punkt, i stillheten og tilbrakte lange perioder alene med Herren. Han levde enkelt, i bønn og faste. Slik fostrer fremdeles Gud de redskaper han vil bruke. 

Døperen Johannes startet ikke sin virksomhet i Jerusalem, eller noen av de andre israelske byene. Ikke på en plattform med flombelysning. Det er interessant å merke seg at det var ham selv som tiltrakk seg oppmerksomhet. Det gjør de mennesker som er merket av Gud. Evangelisten Matteus skriver at store folkemengder dro ut i ødemarken for å finne denne forunderlige mannen som døpte. 

Slik er det med mennesker som lever nært Herren. Mennesker dras mot dem.

Kontemplativ bønn - en definisjon

 Jeg har forundret meg mang en gang hvordan ord kan skape så sterke reaksjoner. Jeg tenker blant annet på ordet 'kontemplasjon'. Hadde jeg brukt ordet 'betrakte' hadde ingen hevet øyenbrynene. Men fordi jeg snakker og underviser om kontemplativ bønn skaper det verbale overskrifter. Noen forbinder ordet med New Age, andre med katolisismen. 

En ordbok vil hjelpe oss til bedre å forstå dette ordet. Der fremgår det at ordet kontemplasjon betyr 'å stirre eller tenke på noe intenst', 'studere', 'betrakte', 'kaste lys over'. Vi finner definisjonen i 1.Joh 1,1: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet (betraktet) og våre hender har rørt ved, om Livets Ord." Kontemplasjon handler om å dvele ved noe, beskue, skue.

Moder Teresa ble en gang spurt hva hun sa til Gud når hun ba 'Ingenting', lød svaret. Så la hun til: 'Jeg lytter.' 'Hva sier Gud til deg?' ville intervjueren vite. 'Ingenting', lød svaret. Så la moder Teresa til: 'Han lytter'. 

Dette er kontemplasjon.

Det handler om å være med Gud.

En bonde besøkte en kirke i nærheten av der han bodde hver dag. Han satt der bare i benkeraden. Hver dag på samme plass. Presten forundret seg over dette og bestemte seg for å spørre hva han gjorde. Da sa bonden: 'Jeg ser på Ham, og Han ser på meg, og vi er lykkelige.'

Dette er kontemplativ bønn.

Etterfølgelse i undringens lys

 "...Lær av meg!" (Matt 11,29)

Jeg har fremdeles noe å lære. Rettelse: jeg har fremdeles mye å lære. Jeg er ikke ferdig . Med årene har undringen kommet sterkere enn før. Skråsikkerheten slipper gradvis taket. Den hørte mest ungdommen til.

Jeg går i lære hos Jesus. Jeg er lærling. Derfor forsøker jeg å tilbringe mest mulig hverdager med Ham, Mesteren Jeg har mange spørsmål, flere enn før. Så mye jeg lurer på. Hvordan ting hører sammen. Hva som er meningen? Hensikten?

Det er så mye som er gåtefullt, men i Kristus finner vi svaret. I Kolosserne 1,17 skriver apostelen Paulus: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen."

Stanley Jones, metodisten, evangelisten og retreatlederen har sagt noe lignende, noe jeg stadig vender tilbake til og lar meg utfordre av: "I Kristus er alt sammenbindende. Uten Jesus Kristus går alt i stykker." 

I Kristus får alle gåter et svar.

En ny sesong i livet ditt

 Drøm natt til søndag 16.februar 2025: Jeg bodde på et hotell. Mens jeg var ute en dag og kom tilbake, hadde noen andre flyttet inn på rommet mitt. Jeg måtte rydde og flytte ut. Andre skulle ta over rommet. Jeg beveget meg inn i noe nytt og ukjent.

"Alt har sin tid", leser vi i Forkynneren 3,1, og det er Gud som "fastsetter høytider og dager og år." (1.Mos 1,14) I engelske bibeloversettelser brukes ordet 'seasons' - sesonger eller årstider. I Salme 74, 16-17 leser vi: "Deg tilhører dagen, og din er natten. Du har skapt himmellysene og solen. Du fastsatte alle jordens grenser. Sommer og vinter - du har dannet dem."

Selv om sesongene eller årstidene skifter forblir din kjærlighet.

Årstidene er forskjellige. Vi sår ikke om vinteren eller høster om våren! Det er forskjellige faser i livene våre. Å gjøre noe i en feil sesong skaper frustrasjon.

Å forstå tider og sesonger i livet ditt handler ikke bare om tålmodighet, men om å skjelne.

Det er en tid for hvile, slippe taket. Gud handler også i uproduktive faser av livene våre. Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine. Disse fasene er uproduktive i våre øyne, men ikke i Guds. Å bli satt til side, handler om å bli forfremmet! 

"Gud gjør sin djupeste gjerning i oss i våre mørkeste dager." A.W.Tozer

En overgang fra en tid til en annen krever overgivelse. Hensikten med de ulike sesongene vi opplever er å få djupe røtter.

Spør deg selv: Hva lærer jeg i den skjulte sesongen av livet mitt? Svar: "Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, VÅRT LIV, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet..." (Kol 3,3-4)

Alle sesonger krever hvile og restaurering! Jesus hvilte! Han trakk seg tilbake til øde steder. Til sjøen. Til fjellet. Til ødemarken. 

En overgangsperiode er en tid for læring og vekst og modning. Gjør ikke motstand. Slipp taket!

Vær oppmerksom i den sesongen du befinner deg i. Ta deg tid til å reflektere, skrive ned - hva kan du lære? Hvilke muligheter åpner seg nå som ikke var der i forrige sesong? Hvilke dører stenges? Hvilke nye relasjoner og vennskap gis deg? Hva må endres, tilpasses? Hva gjør du med rastløsheten din?

Forsøk å gi slipp på den forrige sesongen! Det er ikke sikkert du kan ta med deg ting fra den. Du beholder jo ikke vinterklærne på om sommeren. Det skulle ta seg ut! Votter, skjerf og dunjakke i 25 varmegrader. Guds plan og hensikt med deg er alltid fullkommen.

Åpenbaringen av tiden vi lever i nå

 Det ville være vanskelig å overdrive viktigheten av et "nåværende ord" fra Herren. Mange går i en viss grad av forståelse som involverer Skriften, men svært få får tilgang til "kjøtt i rett tid" med ny åpenbaring som er unik for tiden.

Issakars sønner "hadde forståelse for tidene, til hva Israel burde gjøre." Slik er det i dag også! Hva er tidens budskap og Guds røst for dette svært spesifikke øyeblikket i menneskets historie forutsagt av gamle profeter? På en måte som gir tilgang til "daglig manna" som er nødvendig for reisen. Derfra kan vi også fatte den "skjulte manna" som er lovet dem som lever et overvinnende liv.

Åpenbaringen er avsløringen av Jesus som overhode for Hans kropp og dens innflytelse på jorden. Vi setter helt enkelt vårt fokus på Herren og forstår derved den nødvendige sannheten for å lukke Kirkens tidsalder og møte overgangen til Rikets tidsalder – lukkingen av en tidslinje og introduksjonen til en annen. Vi lever nå i en slik periode.

Vi kan ikke lenger se til fortiden til det som allerede er kjent, men i stedet se mot himmelen og søke veien til Guds endelighet. (Omega) Apostelen Paulus sa: «Brødre, jeg ser ikke på meg selv å ha grepet det ennå; men én ting gjør jeg: glemmer det som ligger bak og strekker meg frem til det som ligger foran,» – Filipperne 3:13

Vi er kalt til å "komme opp hit" så Han kan vise oss hva som vil skje heretter. (Åpenbaringen 4:1)

- Paul Keith Davis. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

En gang for alle

 Da jeg gikk til sengs i går kveld, var jeg overveldet nok en gang av det faktum at Kristi verk er fullført, fullendt, en gang for alle. Det er ikke noe å legge til. Det skal ikke gjentas, verken i denne tiden eller i evigheten. Det er et stort takkeemne! Og det er sannelig noe å forundre seg over. 

Hebreerbrevets forfatter understreker dette med all tydelighet når han skriver: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle og kjøpte oss fri for evig..." (Hebr 9,11)

John M. Perkins' visdom

«Midt i all smerten, undertrykkelsen og mangelen på mening i livet, må Kirken forkynne svaret som er gitt oss så tydelig i Skriften. Det er enkelt. Vi må være kjærlige som Jesus i denne splittede verden.»

«Gudlig lederskap handler ikke om å oppnå anerkjennelse eller ære; det handler om å tjene andre."

"Du må være litt av en drømmer for å forestille deg en verden der kjærlighet trumfer hat - men jeg tror ikke det er så ille å være en drømmer."

"Det er ingen forsoning før du anerkjenner den andres verdighet, før du ser deres syn - du må gå inn i folkets smerte. Du må føle deres behov.»

"Vi lever ut vårt kall til fulle når vi er et trossamfunn med armene svøpt om et smertefellesskap."

«Forskjellen mellom flytting og gentrifisering er motiv, enkelt og greit. Når vi bestemmer oss for å flytte inn i en bydel, bør vi alltid stille oss selv spørsmålet: Er dette bra for mine nye naboer? Å flytte inn i bydeler av bare egoistiske grunner uten hensyn til hvordan det vil påvirke innbyggerne i samfunnet, vil sannsynligvis til slutt gjøre skade på naboene dine.»

Gjennom hele Skriften leser vi om Guds omsorg for mennesker som er sårbare eller lider - de fattige, enkene og foreldreløse, utlendingene i landet, og så videre. Alle kristne burde føle en følelse av å kalle dit det er smerte i samfunnet vårt.»

«Hvis kirken tok på seg ansvaret for å ta vare på de fattige, å leve inkarnasjonelt, å delta i den ubeskrivelige gaven det er å gi, ville vår verden sett mye annerledes ut enn den gjør i dag. Rettferdighet er et forvaltningsspørsmål, omsorg for de fattige er et forvaltningsspørsmål, å elske vår neste slik vi elsker oss selv er et forvaltningsspørsmål. Vi har ressursene, men prioriteringene våre er ikke der ennå.»

«Rasisme slik vi kjenner det nå – spesielt for kristne – burde aldri ha vært det. Det er det evangeliet var designet for å gjøre. Det er opplevelsen vi får i pinsen og i den tidlige kirken.»

«Den kanskje sterkeste anklagen mot oss som kirke er at vi har slått oss til ro med en amerikanisert versjon av kirken som speiler hva kulturen sier, og det er ingen kollektiv følelse av tap, ingen følelse av anger. Vi har syndet dypt ... Selve ideen med evangeliet er at vi skulle være ett. Verden ville vite at vi er kristne på grunn av vår enhet og på grunn av vår kjærlighet."

-John M. Perkins, pastor, borgerrettighetsaktivist, bibellærer og filosof, født 1930/ norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen

Guds djupe kjærlighet

 «Guds kjærlighet er en ubetinget kjærlighet, og bare den kjærligheten kan styrke oss til å leve sammen uten vold. Når vi vet at Gud elsker oss djupt og alltid vil fortsette å elske oss, hvem vi enn er og hva vi enn gjør, blir det mulig å ikke forvente mer av våre medmennesker og kvinner enn de er i stand til å gi, å tilgi dem sjenerøst når de har fornærmet oss, og alltid å svare på deres fiendtlighet med kjærlighet. Ved å gjøre det synliggjør vi en ny måte å være menneske på og en ny måte å svare på våre verdensproblemer."

~ Henri Nouwen/oversatt til borsk av Bjørn Olav Hansen

Det største profetiske tegnet i moderne tid

 Vi lever i spennende tider, hvor Guds profetiske ord går bokstavelig talt i oppfyllelse. Det største profetiske tegnet i moderne tid, er gjenopprettelsen av staten Israel. De siste dagene har jeg brukt mye tid på å granske det profetiske ordet i Bibelen og jeg har kjent Guds nærvær og hans velbehag på en forunderlig måte.

I den sammenheng har jeg også lest Israels moderne historie, og funnet fram igjen uavhengighetserklæringen fra 1948. Det er mange gode grunner for å minne om den i en tid som vår. I asken av Holocaust reiste Gud opp et jødisk hjemland, og oppfylte profetien om de tørre ben i dalen, som står gjengitt hos profeten Esekiel 37. Ta gjerne fram Bibelen din og les den.

Her er uavhengighetserklæringen, oversatt til norsk av pinsevennen Oddvar Nilsen: 

"I Israels land ble det jødiske folket til. I dette landet ble deres åndelige, religiøse og nasjonale karakter dannet. Her bodde de i suveren uavhengighet. Her skapte de en nasjonal kultur som fikk universal betydning og som ga verden den evige bøkenes bok.

Selv om jødefolket har vært drevet ut av landet Israel, er de forblitt trofaste mot det i alle lan der de har vært atspredt. De har aldri sluttet å be og håpe på en tilbakevending og en gjenopprettelse av deres nasjonale frihet. Drevet av denne historiske tilknytningen har jødene gjennom alle århundrer kjempet for å vende tilbake til deres fedres land og gjenopprette deres stat. 

I de siste årtiene har de vendt tilbake. De har gjenerobret ørkenen, gjenoppvekket språket, bygd byer og landsbyer. Idet vi påberoper oss jødefolkets naturlige og historiske rett og resolusjonen som er vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling, proklamerer vi herved opprettelsen av den jødiske stat i Palestina, og den skal kalles Israel. 

Vi tilbyr fred og vennskap med alle nabostater og folk. Vi appellerer til jøder over hele verden til å stå med oss i den største kampen for oppfyllelsen av generasjoners drøm: Israels forløsning! I tillit til Den Allmektige undertegner vi hermed denne erklæringen i byen Tel Aviv på den femte dage i Iyar 5708, den 14.mai 1948."

Salig er veverne

 Salige er de vevere som søker Åndens skjønnhet, de skal bli lette som sommerfugler.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever sine egne vinger.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever vinger for mange.

Salige er nådens mennesker, de lyser i mørket. 

Salige er det udelte hjertets helgener, de skal se Gud.

- Martin Lönnebo i boken: Veven. Den store treningsboken for sjelen. Verbum 2003, side 5

Hellighet og menneskelighet

 De helligste bønnene blir ytret i skyggene av uklarhet, hvisket for bare vinden å høre. Jesus lærer oss å faste diskret, og dyrke et kjærlig ønske om den ukjente Gud i de skjulte fordjupningene i vår kropp og sjel.

- Justin Coutts/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Når bønnen er innhyllet i åndelig tåke

 Noe jeg hørte nylig...når vi ser ut til å være innhyllet i åndelig tåke, og himmelen er skjult for syne, og bønn føles tom for kraft, i virkeligheten flyter disse bønnene – en gang uttalt, en gang sukket, en gang stønnet – som det var, og uunngåelig tar veien til himmelen. Det er fordi "bønn er lettere enn luft", for den er gjennomsyret av ånd, og kan ikke annet enn å fly oppover. Dette er troens bønn.

- Thomas Ridenour/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Skytsengler

 Da Gud skapte de himmelske hærskarene … slo han fast at englene må være i et uavbrutt forhold til menneskeheten. Blant disse englene er skytsenglene de mest snille og kjærlige fordi de begynner sitt oppdrag i verden ved å ta vare på barn. De er søte som barn; de er milde som barn; og de er sårbare og sjenerte, akkurat som barn.

Hver person, god eller dårlig, har en skytsengel. Når en baby er født, sender Gud en skytsengel for å lære ham og forsvare ham mot all fare, mot fristelser, mot dårlig påvirkning. Når du er klar til å begå en synd, hvisker en indre stemme i dine hører: «Ikke gjør dette!» Når en fare truer deg, hindrer den samme englestemmen deg: "Ikke gå dit!" eller: «Unngå denne personen, eller denne gruppen, eller denne intensjonen!» Hvis du bevarer i det minste en liten del av din barnelignende renhet, en liten del av din uskyld, vil du alltid høre stemmen til engelen din, som leder deg gjennom omskiftelsene i dette livet til et bedre sted i det kristne samfunn, til et bedre fellesskap av mennesker. Du vil føle Guds beskyttelse og din sjel vil være fri fra frykt, usikkerhet og tvil; og du vil ha mot til å møte urettferdighet, til å elske din neste og din fiende. Du vil vandre i Guds lys.

Din skytsengel vil hjelpe deg i dine siste dager; han vil ta din sjel og forsvare seg mot angrepene fra demonene som vil kreve din sjel på grunn av syndene du har begått i løpet av livet ditt. Din engel vil da forkynne at så lenge du ikke er dømt, tilhører du fortsatt Gud. Han vil ta deg med på en tredagers reise for å besøke alle stedene på jorden du har bodd – enten det er kort eller lang tid – og han vil minne deg på alle de gode eller dårlige gjerningene du har begått. Han vil si til deg: "Her ba du; her hjalp du en syk person; der nektet du å hjelpe noen," og du vil dermed ha i tankene alle de dårlige og gode gjerningene i livet ditt.

Veiledet av engelen vil du besøke lykkens rike okkupert av de gode sjelene og det ulykkelige riket til de onde - for å forstå at Gud er rettferdig, men at han også er god og barmhjertig. du vil oppdage på denne reisen om du har gitt bort "en scallio0n" til en tigger, og dermed vil din skytsengel trygle for deg foran den øverste dommeren.

Og hvis dommen faller mot deg på grunn av dine mange synder, glem ikke at din skytsengel ikke vil forlate deg selv om du er i «tjæredammen». Han vil opprettholde et håp om din frelse inntil den siste dommen, da Guds barmhjertighet kan falle over deg og du kan bli kalt til vår Faders rike gjennom bønner fra din skytsengel, amen.

Fader George Calciu, ortodoks prest. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen