Jeg trodde jeg var ferdig med å kommentere den første av de 15 valfartssalmene, nemlig Salme 120, i den forrige artikkelen i denne serien. Den ble publisert torsdag i forrige uke. Men lørdag, i det jeg skulle begynne å gjøre notater til Salme 121, var det som om Herren stanset meg og sa: det er mer å lære! Og ved nærmere lesning av teksten, slo det meg at bekvemmelighet er en fiende av det åndelige livet.
Selve fundamentet i all kristen erfaring er at det må finnes et element av en åndelig tørst eller lengsel etter Gud selv!
Det er lett for oss å bli værende på et og samme sted, og for å bli i bildet fra fra de bibelske tekstene, og slå oss ned i Babylon og bygge vårt hjem der, i stedet for å bryte opp og vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Herrens hus. Haggai 1,2-6 er et talende eksempel på dette: "Så sier Herren over hærskarene. Dette folket sier: Tiden er ikke kommet, tiden for å bygge Herrens hus. Da hom Herrens ord gjennom profeten Haggai: Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner? Men nå sier Herren over hærskarene: Gi akt på deres veier! Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette, drikker, men slukker ikke tørsten, kler dere, men blir ikke varme. Og leiekaren får sin lønn i en hullete pung."
Hvis vi utvikler en bekvemmelighetsånd, vil det gjøre slutten på åndelige erfaringer. Vi vil aldri kunne stige oppover til en større enhet med Gud. Vi må be om en hellig uro, en hellig utilfredsstillelse slik at vi begynner å jage etter Gud. Ordene fra Salme 73 må bli målet for oss, det vi strekker oss etter: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden." (v.23-25)
I Salme 120 befinner salmisten seg i fremmed land. Han befinner seg på feil sted: "Ve meg! Jeg er innflytter i Mesjek, jeg bor blant Kedars telt. Altfor lenge har jeg bodd blant folk som hater fred." (v.5-6) I stedet skulle salmisten ha oppholdt seg i det lovede land. Ved nøyere lesning forstår vi at dette er billedlig ment. Mesjek var en region mellom det Kaspiske hav og Svartehavet, og Kedar var etterkommere av Ismael, som hadde slått seg ned i den arabiske ørken. Salmisten kunne ikke være på begge steder samtidig, så dette er et bilde på å være på feil sted, når Gud ber oss om å bryte opp og følge ham utenfor komfortsonen.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar