Nasjonal bønnekonferanse på Grimerud

27.-30.april arrangeres den nasjonale bønnekonferansen på Ungdom i Oppdrags base på Grimerud ved Ottestad. Tema for årets konferanse er "Se i nåde til oss." Årets hovedtaler er John Shiver fra USA, tidligere pastor, men som nå reiser over hele verden med evangeliet. Hans forkynnelse har vært ledsaget av mange tegn og under. Han har hatt Norge på sitt hjerte i flere år.
Blant de øvrige talerne er: Günter Krallmann, Bernhard og Allison Brown, Alv Magnus og Bjørn Olav Hansen.

Målet for konferansen er å samle unge og eldre som vil søke Gud for å høre sammen fra himmelen og be strategisk for Guds rikes vekst i landet vårt, samt å knytte relasjoner mellom de som vil be, fra alle kanter av landet.

Jan Honningdal med venner er ansvarlig for lovsangen.
Konferansen starter torsdag 27. april med kveldsmøte kl.19.30. Fredag er det formiddagsmøte kl 10.00, seminar kl.15.30 og kveldsmøte kl.19.30. Samme program lørdag. Konferansen avsluttes kl.10.00 på søndag. HÅPER Å SE DEG DER!

Den rette blikkretningen i forfølgelser: Jesus!

En av de som talte med profetisk skarphet om en kommende forfølgelsestid av kristne, var Mor Basilea, stifteren av Mariasøstrene i Darmstadt. I sin lille bok "Jesus, Du gjør meg sterk" skriver hun:

Massemediene bombarderer oss med bilder av mennesker i legemlig, sjelelig og åndelig nød - på flukt og forfulgt. Slik kan vi lett forestille oss hva som venter oss i en kommende kristenforfølgelse, når kommandosoldater trenger seg inn i husene, sleper de kristne med seg og torturerer dem. Bare tanken på slike redsler virker lammende. Nettopp det håper Satan å oppnå. Han står bak forfølgelse og tortur mot kristne. Hvis frykten får lamme oss, er vi ute av stand til å stride den gode strid, og uten kamp blir det ingen seier - heller ikke når vi lider for Jesu skyld. Vi må bli sterke før forfølgelsestiden kommer. Uovervinnelige blir vi ved å vende blikket i riktig retning. Det vi ser, påvirker oss. Derfor må vi bevisst unngå å utmale slike bilder for vårt indre øye som viser følgene av djevelsk hat og vold. Hvis vi dveler ved alt det grufulle, er det ute med oss. Da vil frykten få makt over oss og dra oss ned i fortvilelsens hengemyr. Derfor gjelder det at vi av hele vårt hjerte vender oss mot Jesus Kristus og fester blikket på Ham som er den mektige Seierherren. Han gjorde ende på djevelens gjerninger, og gjør det samme også i dag. Når vi ser på Ham og søker Ham i tro, blir vi sterke. Det er vår eneste redning både i dag og når den tiden kommer da vi trues på livet.

Når vi retter blikket mot Jesus, skjer det noe uendelig stort: Da strømmer trøst inn i hjerter som er grepet av frykt med tanke på kommende forfølgelse og som allerede nå blir forfult for sin tros skyld. Et blikk på Ham, vår Frelser og Hjelper, forvandler oss og situasjonen vi befinner oss i. Især vil synet av vår tornekronede og vanærede Herre gjøre oss villig til å lide. I Hans lidelse er Hans uendelige kjærlighet åpenbart. Men hvis Jesu lidelse ikke er levende for oss, kan vi ikke lide for Ham. Derfor er det idag viktigere enn noensinne at vi beskjeftiger oss med Hans lidelse. Det fører oss helt nær Ham og gjør vår egen lidelse lett.

Når alt det grufulle truer med å tappe oss helt for krefter, ber Jesus oss intrengende å se på Ham. Da blir mørket, som tetner stadig mer rundt oss og som også vil trenge inn i vårt indre, bli forvandlet til lys! Jesu ansikt stråler som solen, og fra Ham går det strømmer av lys som fordriver mørket fra våre hjerter. Vi må se framtiden i øynene. Ja, Jesus formaner oss til å se hvilken tid vi lever i og til å tyde tidens tegn. (Matt 16,3) Det gjør Han for at vi skal bruke tiden før forfølgelsen til å forberede oss. Når våre øyne er festet på Jesus, kommer en kraftstrøm til oss fra Hans ansikt. Dette ansiktet opplyser jo hele universet. Og det lyser over oss i vår dypeste nød og lidelse og gir vårt hjerte legedom. Løfter vi blikket på Jesus og lar oss fascinere av Ham, blir vårt hjerte fylt av en fred og en glede som ikke er av denne verden.

Den rette blikkretningen er vår redning under forfølgelse. Vi har bare kort tid til å forberede oss. Det er avgjørende betydning for framtiden hvordan vi møter hverdagens bekymringer og problemer nå. Livsviktig er det at vi ser lenger enn til disse problemene, og ikke lar oss oppsluke, ikke blir lammet eller nedtrykte av dem. Vi må vende hjertets blikk mot Jesus, Han som har skapt himmel og jord. Jesus ser kjærlig på oss og sier: Jeg hjelper deg.

I den mørkeste time vil Han åpenbare seg klarere enn noensinne. Hans uendelige kjærlighet, herlighet og makt vil opplyse vår natt. Det kan vi stole på. Ved å holde blikket festet på Hans ansikt blir vi fylt av kjærligheten Han utstråler, og vi får hjelp. Nå kan våre plageånderes ansikter ikke lenger forfølge oss - eller det grufulle og skremmende i situasjonen oppsluke oss. Jesus, vår Herre og Konge, skal ene og alene fylle våre hjerter. Vi får erfare hvilken kraft synet av vår lidende og seierrike Herre gir.

Guds ord skaper reaksjoner

Artikkelen som ble gjengitt på bloggen min i går om hva Guds Ord sier om Guds vrede, har på et annet nettsted vakt sterke reaksjoner. Det fremsettes også kraftige beskyldninger fra nettansvarlige på dette nettstedet. Jeg skrev to artikler i går. Den andre handlet om liberale teologers syn på Jes 53. Jeg skrev bevisst om liberale teologer i flertall, og navngav ingen. Artikkelen var en generell omtale av en pågående debatt om Jes 53. I den forbindelse skrev jeg om at man bør vokte seg for vranglærere, og ikke ha noe med dem å gjøre. Den andre artikkelen skrev jeg som en reaksjon på noe jeg hadde lest, hvor en liberal teolog, som jeg ikke har navngitt, har hevdet at det ikke finnes noe ord eller uttrykk i NT i det hele tatt som omtaler Guds vrede. Som en reaksjon på denne påstanden, som jeg finner ytterst merkelig, har jeg gjennomgått de skriftstedene som jeg har funnet i NT som omtaler Guds vrede. Noe annet enn det har jeg ikke gjort. Det er likevel interessant å se at selv det å sitere disse skriftstedene og påpeke at Det nye testamente taler om Guds vrede, skaper så sterke reaksjoner.

Forfølgelsen av de kristne er her!

En av de første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen i 1972 var "Torturert for Kristus", livshistorien til Richard Wurmbrand, den rumenske jødegutten som ble radikalt frelst, senere luthersk prest og som tilbrakte 14 år i fengsel under forferdelige forhold. Senere fikk jeg anledning til å møte ham personlig, og tilbrakte en dag sammen med ham. Det er en dag jeg aldri vil glemme. Richard Wurmbrand var et menneske som utstrålte en slik hengivenhet til Jesus, at det var til å ta og føle på. Hvilke lidelser denne mannen hadde gått igjennom. Jeg husker at han ikke kunne sitte med sko på benene lenge, fordi hans føtter verket slik. Hans forfølgere hadde nemlig slått ham slik under fotsålene at benene nærmest var ødelagt.

Mot slutten av sitt lange liv, skrev han en liten bok hvor han anbefaler kristne i vesten til å forberede seg på forfølgelse. Han snakket om at det ville vokse fram en undergrunnskirke, også her. Da boken kom ut vakte den ikke særlig oppmerksomhet. "Forfølgelse her, i vest? Nei, det tror vi ikke på", var det enkelte som sa. Men det er ikke vanskelig å se at Wurmbrand hadde rett også i dette. Mange nektet å tro det han skrev om forholdene i det tidligere Sovjetunionen. Men det er idag ingen som helst tvil om at Wurmbrand hadde rett, og at forfølgelsen av de kristne bak det daværende jernteppet var av stort omfang, og skjedde på de mest grusomme måtene.

Idag ser vi i enkelte europeiske land at spesielt frikirkelige menigheter blir stemplet som farlige sekter. Det skjer blant annet i Frankrike og Belgia. Kan det tenkes at det samme vil skje i trygge, gode Norge? Det er ikke lenger et spørsmål om det vil skje, det skjer! Og vil tilta i styrke. Bare se hvordan media i dag latterliggjør kristne som står for et konservativt bibelsyn. Se på begrensingene som forsøkes i verksatt overfor alle som står for bibelske verdier. I vårt naboland Sverige er det nå i praksis yrkesforbud i den svenske kirken, for prester som ikke kan gå god for at kvinner skal gjøre tjeneste som prest. De får ganske enkelt ikke jobb lenger. Se hvordan enkelte politikere her i landet, ivrer for å frata statsstøtte til menigheter, som våger å stå for det Guds ord sier. Eller politikere som vil tvinge menigheter til å ansette homofile.

Forfølgelsen av de kristne i Norge pågår for fullt. Og som i andre land hvor forfølgelse av de kristne pågår, vil kristne la seg bruke, bevisst og ubevisst, i forfølgelsen av andre kristne. I Norge skjer dette ved at enkelte kristne er med i angrepet på de bibeltro. De gjør hva de kan for å fremstille dem som farlige fundamentalister, de latterliggjør deres tro på Bibelen som Guds evige, uforanderlige, autoritative og inspirerte ord. De snakker samtidig høyt om toleranse, men det gjelder kun for de som står for det samme som dem. Skal du være populær i dag så bør du stå opp for de homofile, og forsvare deres rettigheter, snakke negativt om bibeltro kristne, være mot Israel etc. Det koster ingenting. Men forsøk å gjør det motsatte: stå for Bibelen, så skal du se hva som skjer. En ting er i hvertfall sikkert: Du vil oppleve hån, du vil bli karakterisert som dum fordi du tror på det som Bibelen sier, det vil snakkes negativt om deg, det vil settes rykter ut om deg, og du vil oppleve en aggresivitet du ikke trodde fantes. Men glem da ikke Jesu ord: "Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere." Og Paulus, inspirert av Den Hellige Ånd, skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, SKAL bli forfulgt." (2.Tim.3,16)

Et interessant trekk du kan legge merke til er: omtaler du forfølgelse av kristne i Norge, slik jeg gjør nå, vil noen rope opp og si: "De forsøker å gjøre seg selv til martyrer! De kan hevde hva de vil, og når vi sier dem imot, så sier de bare at de blir forfulgt." Det er også en del av forfølgelsen. Hva skal vi gjøre? Vi skal gjøre det Jesus sa vi skulle gjøre: "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. GLED OG FRYD DERE, FOR STOR ER DEN LØNN DERE HAR I HIMMELEN. For slik forfulgte de profetene før dere." (Matt 5,10-11)

Liberal teolog finner ikke noe om Guds vrede i NT

Jeg leste nylig på Internet at en liberal teolog hevdet at det ikke sto noe om Guds vrede i Det nye testamente. Men Det nye testamente er ikke fremmed for dette. Døperen Johannes henvender seg til fariseerne og saddukerne som var kommet til døperstedet ved Jordan med disse ordene: "Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra DEN KOMMENDE VREDE." (Matt 3,7) Hos evangelisten Johannes leser vi dette: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, MEN GUDS VREDE BLIR OVER HAM." (Joh 3,36) Går vi til Romerbrevet skriver Paulus: "FOR GUDS VREDE åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18) Videre i Rom 2,5: "Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp VREDE TIL VREDENS DAG, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart." Går vi videre til vers 8 i det samme kapitlet står det: "Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - OVER DEM SKAL KOMME VREDE OG HARME." I Rom 3,5 står det slik: "Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si: ER KANSKJE GUD URETTFERDIG NÅR HAN FØRER SIN VREDE OVER OSS?" I Rom 5,8-9 finner vi disse fantastiske ordene: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, VED HAM BLI FRELST FRA VREDEN." I Rom 9,22 leser vi dette: "Men om nå Gud - enda han ville vise SIN VREDE og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med VREDENS KAR, som var gjort ferdig til undergang..."

Til forsamlingen i Efesos skriver Paulus om at vi før var "VREDENS BARN" (Ef 2,2) I Ef 5,9 kommer apostelen med følgende advarsel: "La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting, at GUDS VREDE kommer over vantroens barn." Til forsamlingen i Kolossæ skriver Paulus at på grunn av utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, "kommer GUDS VREDE over vantroens barn." (Kol 3,5-6)

Går vi til det brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki ber han dem om å vente på Guds Sønn, "han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus, HAN SOM FRIR OSS FRA VREDEN SOM KOMMER." (1Tess.1,10)

I Åpenbaringen snakkes det om "Lammets vrede". "Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og FOR LAMMETS VREDE." (Åp 6,16.) I Åp 11,18 snakkes det om at "hedningefolkene raste, men nå er DIN VREDE kommet - tiden da de døde skal dømmes..." I Åp 14,19 snakkes det om "GUDS VREDES VINPRESSE, den store." I Åp 15,1 omtales de siste syv plager som skal komme over jorden, "for med dem er GUDS VREDE fullbyrdet." I vers syv i det samme kapitlet står det om syv gullskåler "fylt med GUDS VREDE." I kap 16,1 står det at disse syv "GUDS VREDESSKÅLER" skal tømmes ut på jorden. Og i vers 19 i det samme kapitlet står det: "begeret med hans STRENGE VREDES vin."

Den samme liberale teologen hevder også at det heller ikke står noe om Jesu soningdød. Merkelig at det går ann å unngå det apostelen Johannes skriver i sitt første brev: "MEN HAN ER EN SONING FOR VÅRE SYNDER." Men jeg forstår at begrepet "Guds vrede" passer ikke inn i et humanistisk teologisk syn. Det er merkelig er at man kan hevde at ordene Guds vrede "ikke finnes i det hele tatt i NT." Den som leser sitt Nye testamente ser at dette ikke er sant. Men vi leser også at vi kan unnfly Guds vrede på grunn av det Jesus gjorde på korset.

Jesus ble knust for våre misgjerninger

Blant noen liberale teologer forsøkes det i disse dager å blåses liv i en gammel debatt om Jesaja 53. Kan det virkelig være Jesus som Jesaja beskriver her? La oss se litt nærmere på teksten:

Allerede i vers to vises det til den messianske profetien som finnes i Jes 11,1: "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt." I Jes 53,2 står det: "Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord." Av Isais, altså Davids ætt, skal det komme et rotskudd, Messias. Leser vi videre i Jes 11 ser vi i vers to at Han skal være utrustet med alle gaver fra Den Hellige Ånd: "Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for Ham." Dette samsvarer med Jes 42, som er en annen messiansk profeti hvor det heter: "Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene." Og ikke minst samsvarer det med den messianske profetien i Jes 61,1: "Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg for å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne." Dette er jo det samme skriftsted som Jesus henviser til i synagogen i Nasaret, og som Han selv sier er gått i oppfyllelse i Ham. "Han begynte med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres."

Ser vi videre i Jes 53,2 leser vi følgende: "Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham." Ved første øyekast kan dette virke problematisk. For det ser ikke ut til å stemme med Jesu tjeneste. Men leser vi Skriften nøye er det ikke vanskelig å finne belegg for at Han var foraktet, det var Han ikke minst blant enkelte skriftlærde og blant fariseerne, og i særdeleshet hos ypperstepresten. Foraktet var Han også blant mennesker som hadde blitt rasende på enkelte ting i Hans undervisning. Og det er heller ikke vanskelig å se at mange følte avsky når de så Jesus pisket, hånet og siden dø på korset. Det var intet vakkert syn, og for jødene var enhver som hang på et tre, forbannet.

"Foraktet var han og forlatt av mennesker". Det viser ikke minst påskens drama oss. De som flokket seg om Ham, og ropte glade Hosianna-rop i Jerusalems gater, etterlot Ham alene når Han skulle korsfestes og dø. Det samme med Hans disipler. "Han var en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet." Alle disse ordene får sin oppfyllelse i påskens drama. Hans etterfølgere vender Ham ryggen.

Både i vers 3, 4 og 10 tales det om sykdom. Var Jesus syk? Det sier Skriften intet om, men Skriften sier derimot at Han bar våre sykdommer på korset. Både synd og sykdom er innebefattet i Golgata-verket. "En smertenes mann, vel kjent med sykdom." "Sannelig våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig." "Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom." Det er interessant at når evangelisten Matteus forteller om noen av helbredelsene til Jesus, så henviser han til Jes 53. "Da det var blitt kveld, brakte de til ham mange som var besatt av onde ånder, og han drev åndene ut med et ord. Og alle som var syke, helbredet ham, FOR AT DET SKULLE BLI OPPFYLT SOM ER TALT VED PROFETEN JESAJA, SOM SIER. HAN TOK PÅ SEG VÅRE PLAGER OG BAR VÅRE SYKDOMMER." (Matt 8,16-17) Det samme finner vi i Apgj 8, hvor det fortelles om den etiopiske hoffmannen og evangelisten Filip. Den etiopiske hoffmannen sitter og leser nettopp Jesaja 53, og han spør Filip hvem Jes 53 taler om. "Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller en annen?" Filip er ikke i tvil. "Da tok Filip til orde, og idet han GIKK UT FRA DETTE SKRIFSTED, FORKYNTE HAN EVANGELIET OM JESUS FOR HAM." (Apgj 8,35) Evangelisten Markus trekker også frem Jes 53 i forbindelse med Jesu korsfestelse. "Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side. OG SKRIFTEN BLE OPPFYLT, SOM SIER: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn." Dette er et direkte sitat av Jes 53,12.

Jesaja 53,5: Men han ble såret for våre overtredelse, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom", bekreftes av mange skriftsteder i NT. Peter siterer direkte fra dette når han skriver sitt første brev. Ja, han siterer også fra vers 7 og vers 9 i Jes 53: "Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, HAN SOM BAR VÅRE SYNDER PÅ SITT LEGEME opp på treet, for at vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. VED HANS SÅR ER DERE BLITT LEGT." (1.Pet 2,22-25) Og når Peter skal avslutte dette siterer han nok en gang fra Jes 53! "Dere var jo som villfarne får.." Det er det samme som står i Jes 53,6.

Vers 9 hos Jes 53, hvor det står at "de gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død", fikk sin bokstavelige oppfyllelse i det som skjedde umiddelbart etter Jesu død på korset. "Men da det var blitt kveld, kom det en RIK MANN fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og LA DET I SIN NYE GRAV, som han hadde hogd ut i berget." (Matt 27,57-60)

Ellers er det ikke vanskelig å se det som skjedde med Jesus når vi leser Jes 53,7-8: "Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjerninger plagen traff ham." Alt dette ble bokstavelig talt oppfylt med Jesu lidelse og død. Jesus tok ikke igjen overfor de som plaget Ham, enten det var de romerske soldatene, yppersteprestene eller folket. Han ble bundet og ført bort fra Getsemane, og hvem av jødene var det i Hans tid som trodde at det var for jødefolkets misgjerninger at plagen traff ham? Det var for oss alle, men også for dem, som var Hans eget folk. Selv i dag er det som et slør ligger for deres øyne, og må tas bort av Den Hellige Ånd for at de skal kunne se dette.

Problemet for disse liberale teologene er at de ikke får Jesaja 53 til å stemme med deres eget gudsbilde. Det er et gudsbilde mer skapt av humanistiske verdier, enn Bibelens ord. Av den grunn må de avvise Jesaja 53, til tross for at så mange skriftsteder bekrefter at de første kristne så på Jes 53 som en Messias profeti. Problemet for disse liberale teologene er uttrykkene som finnes hos Jesaja: "såret", "knust", "straffen lå på ham", "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham," "men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom." Men dette er sannheten om Jesu lidelse og død. Vi kan like det, eller ikke like det, men slik er det. Synden krevde et slikt offer. "Og han (Jesus) er en SONING FOR VÅRE SYNDER, og ikke bare for våre, men også for hele verdens." (1.Joh 2,2. "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, OG SENDT SIN SØNN TIL SONING FOR VÅRE SYNDER." (1.Joh 4,10)

Noe av Jesu lidelse i dag består i dette at det settes spørsmålstegn ved og dras i tvil Hans endelige offer og lidelse på Golgata kors. Men det skal, i følge Skriften selv, komme mange som fører folk vill. Pass dere for dem, og ha intet å gjøre med dem.

Hva Kristi død innebærer for oss

Jeg fortsetter å sitere fra Brød i ørkenen av Watchman Nee:

"forat Han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen." (Hebr 2,14)

Gjennom Jesu død mistet satan makt over døden sin virkning for evig og alltid. Den døden døde over all annen død. Døden i Adam gjør det ikke av med mennesket, men det gjør døden i Kristus. Det er en mektig død. I Kristus dør alle de som fortjente døden, med det resultat at han som har makt over døden ikke lenger hersker over dem. De er død, og asken er noe som det ikke nytter å tenne opp. Kristi verk var ikke bare å frikjøpe oss, men det var å ødelegge døden, med alt hva det fører med seg. Et hus som er lagt i aske kan ikke brenne for annen gang, for hvis den første brannen har fortært alt, står det ingenting tilbake til den andre. For oss gjenløste syndere som allerede har lidt døden med Kristus, har selve døden dødd. Vi har fått Hans uforgjengelige liv i eie. "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus." (Rom 6,11) Hva betyr det egentlig å "akte eller regne seg" som død? Det greske ordet som oversettes "akte eller regne" betyr å holde regnskap, føre bøker. Å holde regnskap er visst den eneste ting her i verden som vi mennesker er i stand til å gjøre riktig. Kan vel en kunstner male et landskap med fotografisk nøyaktighet? Eller kan en historiker garantere for den absolutte sannhet når det gjelder historiske hendelser eller kartografen garantere at terrenget er gjengitt med absolutt nøyaktighet? På sitt beste kan de være tilnærmet nøyaktige. Hva er det da et menneske kan gjøre som er absolutt pålitelig? Det kan regne! Her gis det ikke rom for unøyaktigheter. En stol pluss en stol til blir to stoler. Det er sant både i London og Cape Town, New York og Singapore. Over hele verden og for alle tider kan det fastslås at en og en er to.

Kan det Gud slår fast da være mindre sant? Kunne det tenkes at Han ville be meg om å føre noe inn i regnskapet mitt som ikke var riktig? Naturligvis ikke! Hvis Han da ber oss om å akte oss selv som døde for synden, så er det ganske enkelt fordi at i Kristus, der er vår død for synden en kjensgjerning, noe vi i all evighet kan sette vår lit til.

KRISTUS ER OPPSTANDEN!

KRISTUS ER OPPSTANDEN! JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Med disse triumferende ordene hilser vi hverdandre idag. I Østkirkens liturgi heter det: Med døden nedtrampet du døden. John Bell og Graham Maule fra Iona klosteret utenfor Skottland har skrevet følgende påskesalme, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere idag:

Han sto opp før dagen demret; dødens dype natt tok slutt. Kristus lever, han har seiret, dødens mørke makt er brutt. Sol og måne, jord og himmel, dyr og fugler, gress og trær; alle ser og alle jubler; Han er oppstått, Gud er her!

Han sto opp for dem som brakte blomster til hans tause grav. Han sto opp for sine venner, dem han elsket og holdt av. Graven kunne ikke kneble ham som er Guds skaperord. Kristus lever, vi gir stemme til en sang om håp på jord.

Han sto opp, hans venner fryktet jordens mørke, dødens natt. Han sto opp da troen sviktet, da de trodde seg forlatt. Fylt av mismot var vi alle til han delte vin og brød. Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!

Han sto opp før dagen demret; ut av natt brøt lyset fram. Kristus lever, han har seiret; evig lever vi med ham. Han er her og han vil skape liv der natt og mørke bor. Kristus lever, vi skal bære Herrens seierstegn på jord.

Gikk inn i gravnattens mørke

I morgentimene i dag har jeg gått rundt og nynnet på en kjent julesang! Det er en setning i denne sangen som alltid har grepet meg så sterkt. Når jeg setter på CD'en med Jussi Björling i bilen rundt juletider, må jeg innrømme at tårene kommer. Hør bare:

Ty frälsar'n krossat våra tunga bojorVår jord är fri, himlen öppen nu ärUti din slav du ser en älskad broder,och se, din ovän blir dig kärFrån himlen bragte frälsaren oss friden,för oss han nedsteg i sin stilla grav.

FOR OSS Han nedsteg i sin stille grav! "Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også en disippel av jesus. Han gikk til Pilatus og bad om få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein foran inngangen til graven og gikk bort. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett imot graven. Neste dag, som var dagen etter beredelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå! Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dag, så ikke hans disipler skal komme og stjele ham, og så si til folket: Han er oppstått fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter." (Matt 27,57-66)

Jesus døde på korset, og døde for oss alle. Han vet hva det vil si å ligge i en grav. I dag bæres alt kirkegods ut av mange kirker verden over, lysene slukkes og dørene boltes igjen, og åpnes ikke før ved morgengry i morgen. Kirkene gjøres om til Kristi grav, for å minnes at Han gikk i døden for oss og steg inn i gravnattens mørke.

Jesu kamp i Getsemane IV

Vi er nå kommet frem til tredje og siste fase av Jesu kamp i Getsemane, og hermed avsluttes også mine betraktninger over Getsemane temaet for denne påsken.

Den tredje gangen Jesus går for seg selv, gjentar Han den samme bønnen Han hele tiden har bedt. "Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje." (Matt 26,42) Det er interessant at selv Jesus gjentar bønner Han har bedt, og at Han kjemper i bønn.

Getsemane-kampens siste fase må ha vært den aller tyngste for Jesus. Skritt for skritt får Han se sin forestående lidelse, helt fra Judas kysser Ham på kinnet, til Han uttaler sine siste ord på korset og ånder ut. Han ser disiplenes flukt, forhånelsen og fornedrelsen av soldatene, forhøret hos Annas og Kaifas, Peters fornektelse, tornekroningen. Han kjenner byrden av korset, og hvordan Han bryter sammen under korsets byrde, Han kjenner spikrene i hender og føtter og den grusomme smerten - og sist, men ikke minst, Han aner noe av hva det vil si når Gud trekker seg tilbake fra sin Sønn, og lar Ham dø på korset.

Og tenk - alt, alt dette for meg, for at synden skulle sones, og jeg skulle bli frelst. I dag synger jeg på salmen "Hin time i Getsemane":

Hin time i Getsemane jeg aldri glemme kan, da jeg i angst og blodig sved fikk se deg, Gud og mann. (Ref): Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei, jeg glemmer ei din ve, da jeg deg så i angst på kne hist i Getsemane.

Da jeg blant havens dunkle trær I ånden vandret om, Jeg så hvor tungt Guds vredes dom På deg, min Jesus lå. (ref)

Forlatt du og av dine ble, Ja, av din Fader med. Og aldri jeg utgrunne kan Hva da ditt hjerte led. (Ref)

Men skulle engang blive kold Min kjærlighet til deg, Da minn meg om Getsemane Og om din sved for meg! (ref)

Jesu kamp i Getsemane del III

Jesu kamp i Getsemane pågår i tre faser. I det foregående har jeg vært innom den første fasen. Den andre fasen skildrer Anna Katharina Emmerich i sin visjon på denne måten: "Denne gangen kastet Jesus seg ned på ansiktet. Kanskje Han fikk se størrelsen av de lidelsene som Han måtte sone for verdens synder. Det gav Ham usigelige kvaler. Han så ned i enhver synds avgrunn og forstod roten og betydningen av all lyst til å synde og hvilken fryktelig innvirkning den har på et menneskes legeme og sjel."

Synd. Det er et grusomt ord. Grusomt for oss, fordi det skiller oss fra vår himmelske Far, og fordi syndens konsekvenser for oss er så kolosale. Grusomt for Gud, fordi den skiller oss fra Ham, og fordi synden er en forvrengning av alt det Faderen står for, en pervertering. Syndens konsekvenser er enorme. Det er umulig å kunne beskrive hvilke nedbrytende virkninger synden har for hele vår jord, og hvilke kvaler den forårsaker for den som er fanget i dens garn. I Getsemane så Jesus all denne syndens gru foran sine øyne. Her er hva Anna Katharina Emmerich så i sitt syn: "For Jesu øyne stod alle torturredskap som er blitt brukt helt fra verdens begynnelse og ned gjennom tidene. Han så hver kjetterdomstol, konsentrasjonsleir, all tortur de måtte gjennomlide som ble forfulgt for Hans skyld, og alle pinsler som onde og rasende mennesker pønsket ut for å plage andre. Synden har nådd sitt høydepunkt når man riktig fryder seg over å plage og pine andre mennesker. Jesus så hvilke kvaler det ville gi Ham å sone alt dette, og Hans svette rant som blod. Den neste bølge med anfektelser har nok Satan selv forårsaket ved at han sendte det pinefulle spørsmålet inn i Jesu hjerte: Hvilken vinning, hvilken frukt vil mitt offer ha? Jesu hjerte krympet seg i smerte ved synet av en fryktelig framtid: For sitt indre øye har Han nok sett alle lidelser Hans disipler kom til å gjennomlide, og hvor få de troende i den første kirke var. Ordet "forgjeves" steg nok frem for Hans sjel med kjempebokstaver! Han så at det i Hans kirke, Hans legeme, ville komme mange kjetterier. Selv om Han hadde frelst sine menneskebarn, så Han hvordan hele syndefallet ville gjenta seg på grunn av hovmod, ulydighet, forfengelighet, egenrettferdighet, lunkenhet, ondskap og lyst til å synde hos utallige kristne som var døpt i Hans navn og som bar Hans navn på sine lepper. For sitt indre øye har nok Jesus sett evangeliets hovmodige lærere med sine mangfoldige løgner og sine bedrageriske spissfindigheter, og mangt et syndig luv bak en from kappe. Han så frafallet i sin kirke, den grufulle ødeleggelse innen Guds rike på jorden, hvor utakknemlige menneskeheten var som Han under unevnelige lidelser var i ferd med å kjøpe fri med sitt blod og sitt liv. Satan viste Jesus mange slags skremmende bilder av dem Han hadde frelst ved sitt blod, men som Satan rev til seg og drepte rett foran Hans øyne. Ja, vår Herre fikk i denne stund se hvordan Hans bitre soningsdød ble misbrukt. Deretter hvisket fristeren Satan til Ham: "Og for en slik utakknemlighet vil du lide?" Under denne kampen trengte slike mørkets makter seg inn på Jesus at Han vred sine hender, og Hans svette falt som blodsdråper til jorden. Hvor sterkt plaget det Ham ikke å tenke på at Han tok på seg disse uutsigelige lidelsene for en så utakknemlig menneskehet."

(fortsettes)

Jesu kamp i Getsemane del II

Det er ytterst vanskelig for oss å fullt ut forstå den kampen Jesus utkjempet i Getsemane. Han som hadde ubegrenset adgang til Faderen, opplevde nå at Hans Far nå skjuler seg for sin Sønn. Og det er også vanskelig for oss å fatte hvor vanskelig det må ha vært for Gud å gjøre sitt hjerte hardt mot Jesus. Men Han gjorde det, for oss. Lidelsen i Getsemane var forferdelig, og ufattelig.

Bønnemennesket Anna Katharina Emmerich, fikk under bønn åpenbart noe av Jesu lidelse. I den boken hun skrev om dette, sier hun: "Vi kan tenke oss at Satan kanskje her full av hån har latt Jesus se de utallige synder Han ville ta på seg. Hvor redselsfullt må det ikke ha vært for Jesus da Han i denne stund måtte smake alle synders avskyelighet, deres byrde og straff helt fra det første menneskes fall og like til verdens ende." Og Jesus led alt dette, uten å være en synder som vi. Han var jo Guds Sønn, som ikke visste av synd, men ble gjort til synd for oss. Anna Katharia Emmerich skriver videre: "Da Satan førte våre synder frem for Jesu øyne i Getsemane, hadde han til hensikt å plage Ham. Jesus har nok utstøtt et rop i sitt hjerte ved synet av syndens ufattelige gru. Satan pinte Jesus idet han til og med anklaget Ham for å være årsaken til synden, den samme beskyldningen som fariseerne hadde rettet mot Ham tidligere. Satan bebreidet Jesus for å ha skapt uorden og forvirring ved å splitte familier og ta freden fra dem. Han beskyldte Jesus også for å ha vært opphav til strid ved at Han ikke hadde opprettholdt de gamle skikker og dermed hadde ført så mye uro inn i alt religiøst liv og i folkets liv i det hele. Jesus fikk også skylden for barnemordet i Betlehem, og Satan gjorde Ham ansvarlig for foreldrenes lidelse, fordi de ble nødt til å flykte til Egypt. Mange andre klager ble også rettet mot Ham."

Det er en setning fra Evangeliet etter Markus som griper meg så sterkt: "Simon, sover du?" (Mark 14,37) Jeg kjenner slik på sorgen i de ordene. Den dype skuffelsen. Peter som hadde lovet å stå sammen med Jesus, koste hva det koste ville. Og nå, nå sover han. Jesus visste at han kom til å gjøre det, men likevel. Skuffelsen og sorgen hos Jesus er til å ta og føle på. Disiplene var ikke i stand til å våke sammen med Jesus en eneste time. Det sier noe om vårt kjøds skrøpelighet. Jesus sier det selv her: "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig." (Matt 26,41) Og Guds ord advarer oss: "Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

(fortsettes)

Jesu kamp i Getsemane del I

Skjærtorsdag kveld bryter Jesus opp fra Øvresalen på Sionsberget der Han har holdt måltid med sine disipler. Han går ned skråningen og ned Kedrondalen, for å komme til Getsemane hagen. Det tar Ham omtrent en halv time. Men veien synes nok mye lenger, for Jesus vet hva som vil møte Ham i denne hagen. Getsemane betyr "oljepressens hage", og i denne hagen vil Jesus bokstavelig talt oppleve å bli trådt som i en oljepresse. Jesus har forsøkt å forberede sine disipler på det som nå skal skje, men de har ikke villet høre noe om lidelse. Tanken på lidelse var for dem uutholdelig. Selv om de med sine ører hørte det Jesus sa, om at kors og lidelse ventet Ham, og dermed også for dem, lukket de likevel sine hjerter for dette. Dette var også en del av Jesu lidelse. Hvor tungt må det ikke ha vært for Ham, at selv Hans nærmeste følgesvenner, ikke ville stå sammen med Ham i denne ytterst vanskelige tiden, og dele Hans kår. Hos disiplene var det ingen respons å finne. Disiplene forsto Ham ikke, og kunne ikke av kjærlighet bære lidelsen sammen med Ham. Alene og forlatt av sine aller nærmeste måtte Jesus begynne på sin tunge lidelsesvei. Nettopp dette taler sterkt til meg denne påsken. Jesus står alene. Gjør Han det i dag også, med all den spott Han utsettes for daglig, eller deler vi Hans lidelser idag? Peter og de andre disiplene er selvsikre: "Da sier Jesus til dem: I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt. Men etter at jeg har oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. Men Peter svarte og sa til Ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt! Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Peter sier til ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg. På samme måte talte alle disiplene." (Matt 26,31-35) Før Han går inn i Getsemane forsøker Han nok en gang å fortelle dem hva som nå forestår, men de vil fortsatt ikke ta det til seg. "Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be." (v 36)

I motsetning til disiplenes selvsikkerhet, var Jesus fylt av sterk angst. ".. og sorg og angst kom over Ham." (v.37) I Bibelselskapets nye oversettelse står det at "han ble grepet av sorg og gru.." "Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden". (v.38) Angsten var også en del av Jesu lidelse. Det er ikke ofte vi hører dette forkynt i dag, men Jesus er prøvd i alt, også prøvd i angstens gru.

Disiplene nektet å ta inn over seg, ja de fortrengte muligheten av at Jesu gjerning snart kunne ligge i ruiner og Ham selv stå maktesløs foran menneskemassene, ja bli tatt til fange og dømt som en forbryter. Det stemte ikke med deres oppfatning av Riket som skulle komme, og deres posisjon i dette riket. Tenk dere: Snart vil Guds Sønn, Han som eier all makt i himmel og på jord, Ham hvis alle ting en dag skal underlegges, snart vil Han bli bundet og stå maktesløs foran folket. Så mye fornedret Han seg, ja Han ble lydig, like inntil døden. "En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført!", sier Jesus i Luk 12,50. Jesus går igjennom en lidelsens dåp, og ordet dåp betyr jo at man dukkes helt under, så lidelsens dåp i denne sammenheng betyr at Jesus helt omsluttes av den. Allerede her i dette verset, ser vi at Jesus begynner å overgi sin vilje til Faderens vilje. Også vi trenger å si i vår nød: "Men Far jeg forstår Deg ikke, men jeg stoler på Deg." Da skal vi, som Mor Basilea har sagt, "bli hjulpet".

Nå oppstår det en dyp kløft mellom Jesus og Hans disipler. "Bli her og våk med meg", (v.38) er Hans oppfordring til dem. Som det er til oss i denne dag. Våke med Jesus. Ta del i Hans lidelser. Paulus snakker om dette i Fil 3,10: som å få del i Kristi lidelser. I en annen oversettelse snakkes det om å ha samfunn med Kristi lidelser. Men Jesus blir alene om dette i Getsemane.

(fortsettes)

Når jeg ser blodet skal jeg gå dere forbi

Herren talte til Moses og Aron mens de var i landet Egypt, og sa: Denne måneden (abib eller nisan, omtrent tilsvarende april) skal være deres nyttårsmåned. Den skal være den første av årets måneder hos dere. Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam. Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Så skal de ta av blodet og styrke det på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det. De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det. ... På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren. For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Blodet på de hus hvor dere er, skal være et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt. Denne dag skal være en minnedag for dere, dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt. (2.Mos 12,1-8 og 11-14)

FOR VÅRT PÅSKELAM ER SLAKTET, KRISTUS 1.Kor 5,7

Billy Graham hedres med prestisjetung pris

Den nå 87 år gamle verdensevangelisten Billy Graham, er blitt hedret med den prestisjetunge George Bush-prisen for eksepsjonell samfunnstjeneste. Det skjedde mandag denne uken. Tidligere mottagere har vært Mikhail Gorbatsjov og Helmut Kohl.

President Bush kaller Graham "USAs samvittighet", og er det noen som har fortjent prisen, så er det utvilsomt Billy Graham. Han er en mann med stor integritet, og med en klar og tydelig og usvikelig tro på Bibelen som Guds evige, uforanderlige, inspirerte og autoritative ord. Billy Graham har bygget hele sitt liv og sin tjeneste på Bibelen. Lik patriarken Josef, som fikk sin høye tjeneste i det egyptiske riket, har Billy Graham hatt en helt unik posisjon i det å kunne tale til konger og presidenter, og vanlige mennesker. La oss takke Gud for hans tjeneste. Til tross for Parkinson, hjerteproblemer og andre sykdommer så fortsetter han å forkynne evangeliet. Det burde inspirere oss alle til å gjøre likedan.

Åndelig fattigdom og åndelig rikdom

Watchman Nee satt mer enn 20 år i kinesiske fengsler og arbeidsleire på grunn av sin kristne tro. Våren 1972 ble han satt fri, men allerede den 1. juni samme år døde han. Nee hører med blant kristenhetens store ledere. I dag vil jeg dele følgende betraktning som han har skrevet, og som er gjengitt i boken "Brød i ørkenen". Mange av Watchman Nees bøker har hatt avgjørende betydning for mitt eget kristenliv.

"De trenger ikke å gå herfra, sa Jesus; dere skal gi dem mat." (Matt 14,16)

Åndelig fattigdom og åndelig underernæring er to av de største problemer i våre menigheter i dag. Så altfor mange kristne er så fattige at de ikke har nok til å tilfredstille sitt eget behov. Stakkars dem som kommer til dem for å få hjelp! Men fattigdom er et resultat, ikke selve årsaken, og trange kår er et resultat, ikke en årsak i seg selv. Årsaken til fattigdom og trange kår er mangel på Åndens tukt. De som er rike er slike, og bare slike, som har fått føle Åndens tukt. De har fått oppleve noe av Gud, fordi de har lidt for Kristi legemes skyld. Sine sykdommer, sine familieproblemer, sine motganger, alt skjedde forat Kristus skulle vinne mer plass i sitt folk. Det er slike som alltid har noe å gi. På den andre siden har slike som går i veien for slik tukt, og istedet velger et liv i rolig velstand - slike må leve i fattigdom og trange åndelige kår. De fattige og nødstedte vender seg forgjeves til dem for å få hjelp. De har ingenting til overs.

Du sviktet aldri, Herre Krist

I den siste tiden har jeg vært opptatt av det Johannes av Korset kalte "sjelens mørke natt", en erfaring i enhver kristens vandring, hvor Gud er taus. I den forbindelse holder jeg på med å lese på nytt Ronald Fangens bok "I nazistenes fengsel." I år er det nemlig 60 år siden Norge mistet en av sine aller største kulturpersonligheter. Forfatteren Ronald Fangen døde 22. mai 1946, da flyet han satt i styrtet på Fornebu. Noen år tidligere, en novemberdag i 1940 ble han arrestert av Gestapo og satt i fengsel på Møllergata 19. Etterhvert ble han så syk at han ble overført til Ullevål sykehus. I boken, som omhandler denne vanskelige tiden av Fangens liv, skriver han: "Det var stille i fengslet, og jeg lå der natt efter natt i det tette mørket og erfarte at Guds fred blir ikke utestengt av fengselsmurer. I den dype fred var det godt å tale med Gud." Men senere skulle han bli et vergeløst offer for angsten. En grufull angst, som lammet ham helt. "Jeg hadde grått. jeg hadde bedt. Jeg lå der, trett til døden, oppspilt av uro og angst." Slik skulle hans liv gå fra fred tild en dypeste natt. Men så møter Fangen Kristus og da skjer det noe vidunderlig: "Plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede - med mitt ytre eller indre øye - det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant, drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er prøvet i alle ting i likhet med oss, og som lærte lydighet av det Han led. Noen strofer formet seg i meg, det første verset av noe som efterhvert ble til diktet: Pasjon." Og dette diktet har etterhvert kommet til å bety svært mye for meg selv. Jeg vil gjerne dele det med denne bloggens lesere. Det passer jo så veldig bra nå til påske.

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser Deg i nattens nød, da viker angsten for den fred Du kjøpte i Din død. Da vet jeg at det er en Gud, og at Han er min far. Om Han er skjult, så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud, fra Ham som ingen her kan se: den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei, når dette hjertes uro dør, - da skal jeg møte Deg.

Går glipp av Kirkens største høytid

Påsken er Kirkens største høytid, og over hele verden går tusenvis av kristne inn i påskedramaet, og tar del i det som skjedde, denne langweekenden som forandret verden. De siste årene har jeg lagt merke noe forunderlig. I en del av de såkalte pinsekarismatiske menighetene i Norge, tar man påskeferie. Den eneste sammenkomsten man har er 2.påskedag, og da gjerne på kvelden. Det er sikkert ulike årsaker til dette. En av dem er at antallet unge mennesker som er medlemmer i disse menighetene, er forholdsvis stort, og disse skal til fjells for å stå på ski. Påsken for dem er Kvikklunsj, appelsiner, pølser og afterski. Så rekker man kanskje hjem til kveldsmøtet 2. påskedag. En annen årsak er at feiringen av kirkeåret har liten eller ingen betydning. Noen av dem vil vel også si at det blir vel religiøst å feire en høytid som påsken, og at man fokuserer på budskapet om oppstandelsen hele året. Disse menighetene ser bort fra at storparten av Norges befolkning reiser ikke til fjells i påsken, de er faktisk hjemme. De gir bort en fantastisk mulighet til å presentere det viktigste budskapet av alle, for alle de som nettopp sitter hjemme i påsken. De stikker seg også ut fra flesteparten av verdens kristne som feirer påske, og følger hele dramaet dag for dag. Og, sist, men ikke minst: menighetens medlemmer får sjelden, kanskje aldri, ta del i hva Skjærtorsdag og Langfredag innebærer, fordi det finnes ingen undervisning om dette i menigheten. Jeg synes det er trist, og for meg er det et vitnesbyrd om at ski, sol, brunfarge betyr mer, enn å ta del i den skatt som Kirken har ivaretatt siden begynnelsen. Personlig gleder jeg meg veldig til å ta del i gudstjenester, lese Evangeliene, og leve med i Jesu lidelseshistorie og Hans triumferende oppstandelse.

Ny bok om bønn snart ferdig

I dag settes forhåpentligvis punktum for min nye bok: Å leve i bønn. Det er årsaken til at det ikke er blitt postet noe på bloggen min de siste dagene. Boken skal utgis av Frihet forlag, og vil komme på markedet iløpet av noen måneder. Det var opprinnelig meningen at jeg skulle revidere boken "Ved stille vann" som jeg skrev i 2002, og som nå er utsolgt fra forlaget. Planen var å legge til to nye kapitler i det nye opplaget, men når disse skulle skrives opplevde jeg å få fullstendig skrivesperre. Når jeg så la fram meg dette manuset, og begynte på nytt, var det helt andre ting jeg skrev enn det jeg opprinnelig hadde planlagt. Det måtte bli en helt ny bok, og den har nærmest skrevet seg selv. På forunderlig vis har jeg maktet å skrive denne boken på i overkant av en uke. Noe slikt har aldri skjedd før, og det under intense smerter, både i ryggen, noe som måtte behandles hos kiropraktor under hele skriveprosessen og med stere smerter i skjellettet. Men Gud er god, Han er trofast og til å stole på, og sent i kveld, eller grytidlig i morgen settes punktum og sendes over til forlagssjefen. Hva boken handler om? Om å venne seg til å leve nær Gud, om bønnebyrder Gud legger på deg, og hvordan du kan bære dem, om bønnen som kamp. Her finnes mange eksempler fra Skriften, fra mitt eget og andres bønneliv, og jeg håper den skal bli til stor velsignelse. Ellers må du bare følge med på bloggen, det kommer mer etterhvert her, og snart er vi a jour med andre ting også, og da blir det noe å finne her, stort sett hver eneste dag.

Luther-filmen er herved anbefalt

Sammen med min sønn har jeg tatt meg tid til å se den nye Luther-filmen i dag, og vil gjerne benytte anledningen til å anbefale den til alle lesere av bloggen min. Det er en sterk og troverdig skildring av en av reformasjonens store skikkelser. Enig eller ikke i Luthers teologi, blir man likevel full av beundring for hans mot, hans integritet, og hans krystallklare tro på Guds ord. Her har vi alle mye å lære, selv om vi ikke har noe å lære av hans syn på jødene og anabaptistene. Hans synspunkter om disse var forferdelige, men filmen tar ikke for seg denne delen av historien. Dette er filmen om oppgjøret med avlatshandelen, relikviedyrkelsen, maktkorrupsjonen i den romersk-katolske kirke, de berømte 95 tesene, oversettelsen av Det nye testamente til tysk, og hans giftemål, samt at vi får et innblikk i bondeoppgjøret. En absolutt severdig film, som bør få oss alle til å stille noen fundamentale spørsmål om hva vi egentlig står for teologisk. Kanskje filmen også kan gi fornyet interesse for å studere noen av de viktige bøkene Luther forfattet, og som fikk slik avgjørende betydning for mange av kirkehistoriens andre store skikkelser. Filmen burde også være et fremragende evangeliseringsredskap. Har du en historieinteressert nabo, så inviter ham hjem, for å samtale om mannen som egenhendig forandret Europa. Ja, ikke bare Europa, men også Nord-Amerika, Australia og - gjennom den protestantiske misjonsvirksomheten - utover resten av verden. Protestantismen brakte en helt ny måte å leve på for utallige mennesker i den vestlige verden. Den preget deres syn på Gud, arbeid, politikk, fritid og familie - ja nær sagt alle sider ved livet. Den var drivkraften bak USAs tidligste utvikling, og nasjonenes selvbilde. Den sto bak fremveksten av demokratiet og den økonomiske og religiøse friheten i Europa. Protestantismen var en av nøkkelbevegelsene i overgangen fra middelalderen til den moderne verden. Luther spilte en hovedrolle i fremveksten av et nytt kirkesamfunn og en ny livsstil for millioner av mennesker, og derfor kan det knapt overvurderes hvilken innflytelse hans handlinger og tro har hatt de siste 500 år.