Det hellige korsets opphøyelse

I dag feirer vi Det hellige korsets opphøyelse, og dermed innvielsen av Anastasia - Oppstandelseskirken, eller Gravkirken, som den også kalles, i Jerusalem. Dagen har vært feiret siden 300-tallet, og er en av de mest betydningsfulle dagene i kirkeåret, ved siden av påsken og pinsen. Men her i Norge er den ikke like påaktet som i andre land. Dagen gir oss en viktig påminnelse: ''For ordet om korset er vel en dårskap for den som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'. (1.Kor 1,18)


Du kan lese mer her:


http://www.monastisk.blogspot.com

Innfor Guds ansikt

Etter nattverdgudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i kveld, kjenner jeg på en djup takknemlighet. Her var vi innfor Guds ansikt: lutheranere, baptister, en fra Frelsesarmeen, en fra Misjonsforbundet, her var pinsevenner og en katolikk. Vi sang, ba, kjente hvilen i stillheten, lyttet til Guds ord, og brøt brødet.

Bildet er ikke fra vår bønnegudstjeneste. Men korset du ser liggende på gulvet, med de to mennene som kneler, vil også bli sentralt i vår nattverdliturgi. I går var vi så heldige å få to vakre krakker og noen stoler fra gode og snille venner på Eina. Dermed kan de sitte som ønsker det. De som vil knele vil etter hvert få kneleskamler, og de kan også knele ned ved korset og være der i stillhet innfor Gud.

Jeg har sett dette korset på gulvet for meg en stund, og vår gode venn Finn-Rune skal lage det en av de nærmeste dagene.

Takk til dere som ble med denne gangen. Etter at liturgien var feiret ferdig, fortsatte vi med å be sammen. Det var så fint. Og det lover godt for fremtiden. Neste gang vi samles er neste torsdag kl.18.00

Hvor jeg hører hjemme i det kirkelige landskapet

Jeg får av og til spørsmål om hvor jeg hører hjemme i det kirkelige landskapet. Enkelte undres over at jeg som ordinert baptistpastor omgir meg med ørkenfedre og henter inspirasjon fra Østkirken. Jeg forstår det. For meg har dette vært en del av min åndelige reise siden 1988. Så det er egentlig ikke noe nytt. Jeg kjenner meg dratt mot det kontemplative bønnelivet, samtidig som jeg ønsker å stå midt i det pulserende hverdagslivet til folk flest. Derfor har den såkalte nymonastiske bevegelsen blitt en landingsplass for meg. Den tar vare på den gamle, overleverte troen, samtidig som den er opptatt av en radikal etterfølgelse av Jesus her i tiden. Av hvordan denne troen kan leves ut, inkarnert eller kroppsliggjort. Den nymonastiske bevegelsen er opptatt av, ikke bare å snakke om Bergprekenen, men finne veier å leve den ut på. Den er opptatt både av bønn og av sosial rettferd for verdens fattige, og for de marginaliserte gruppene i samfunnet. Den er også opptatt av å bygge broer mellom kristne, av forsoning og aktivt fredsarbeid. Den søker stillheten, er opptatt av en aktiv bibellesning, men ønsker å leve dette ut i kommuniteter hvor man ikke fokuserer så mye på det individualistiske, men det kollektive livet i en menighet. Den feirer nattverden, men bryr seg også om å skaffe brød til de sultne.

Den lutherske teologen og martyren, Dietrich Bonhoeffer, har betydd mye for meg i denne sammenhengen. Han kom med en uttalelse en gang, som har vist seg å være profetisk, slik jeg ser det:

"Gjenopprettelsen av menigheten vil helt sikkert komme fra en ny form for klosterliv, men dette vil ikke ha noe til felles med det gamle. Det vil baseres på et liv som springer ut av kompromissløs troskap mot Bergprekenen, i en etterligning av Kristus. Jeg tror at tiden er kommet da vi må samle mennesker om dette."

Både i USA, Canada og Europa vokser det i dag frem nymonastiske grupper, eller kommuniteter. De slår seg gjerne ned i bysentrum blant de fattige, for å leve ut kristenlivet i praksis blant dem. De kommer sammen for tidebønner, for å søke stillhet og kontemplasjon, men også aksjon! De arbeider og ber, ber og arbeider.

Denne spiritualiteten er det som fengsler meg, og som jeg identifiserer meg med. De som danner disse kommunitetene kommer gjerne fra ulik kirkebakgrunn, og beholder sin identitet i den kirkefamilien de tilhører, men de søker fellesskap med andre og ber om at Jesu bønn en dag skal oppfylles: at de alle må være ett.

For egen del drømmer jeg om at en kommunitet skal vokse frem rundt Kristi himmelfartskapellet. Som et supplement til det lokale menighetsliv i vårt område. Allerede har noen av oss som står bak dette bønneinitiativet god kontakt med nymonastiske grupper verden over.

Johannes Gullmunn

I dag feirer vi minnet om en av de fremste kirkefedrene, Johannes Chrysostomos, eller Johannes Gullmunn. Det skal vi også gjøre når vi samles til nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i dag. Hver gang vi feirer denne nattverdgudstjenesten feirer vi også minnet om en av kirkens menn eller kvinner, og fra deres liv finner vi lærdommer for vår egen vandring med Herren.

Du finner mer om Johannes Chrysostomos her:
http://www.monastisk.blogspot.com

Guds store og fargerike familie

Gårsdagen ble en fin opplevelse av kristen enhet mellom brødre og søstre i troen.

Det hele startet med en arbeidslunsj med en av pinsebevegelsens nestorer, den tidligere redaktøren av Korsets Seier, Oddvar Johansen. En bror i Kristus jeg setter stor pris på, med en integritet og en Kristus-begeistring som er smittende og med et bankende hjerte for misjon.

Underveis til neste møte ringte generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn, Terje Aadne, og vi fikk en fin prat om ting vi begge er opptatt av, nemlig bønnens betydning i kirkens arbeid og den enkelte kristnes liv. Han formidlet samtidig en invitasjon til å undervise om bønn på neste års Medarbeiderkonferanse, hvilket jeg var veldig glad for å takke ja til.

Når den samtalen var over hadde jeg gleden av å treffe Asle Dingstad, forlagssjef i Luther forlag på hans kontor, for å lansere en ide om en ny bønnebok. Dingstad er også sogneprest i Den Nordisk-Katolske Kirke, og en mann som har vist stort mot for barnet i mors liv. Han besitter en teologisk tyngde som trengs i en uklar tid som vår.

På vei til neste møte, ble jeg så sliten og fikk så vondt i hjertet igjen at jeg måtte finne et sted å hvile. Jeg fant døren til Vår Frelsers ortodokse kirke åpen, og gikk inn der, og opplevde en djup fred i stille omgivelser. Her var det mulig å finne hvilepulsen igjen.

Derfra kjørte jeg til Sandvika for å møte vennene i Den Internasjonale Baptistkirken, for å samtale om en konferanse om Bibelens betydning i vår tid, som skal holdes neste måned, og hvor jeg står som en av innbyderne.

Onsdagen ble med andre ord en interessant dag i møte med Guds store, fargerike familie.

Enda et helbredelsesunder

Denne uken fikk vi del i enda et helbredelsesunder. En mann som har vært uhelbredelig kreftsyk vitner om at Jesus har grepet inn i hans liv, og han er nå frisk. Vi ba for ham for en tid tilbake. For ikke mange dagene siden kunne vi vitne om at Gud hadde helbredet en lege, som bare hadde uker igjen å leve. Vi ønsker å bringe ære til Jesus, den store legen. Ham alene tilkommer all ære, lovprisning og tilbedelse. Intet menneske.

Samtidig er vi vel vitende om andre som fremdeles er syke, og noen er også hentet hjem av Jesus. Vi tror at Jesus kan helbrede. Vi ber med frimodighet. Men hvordan Gud vil svare vet vi ikke. Det viktigste vi kan gjøre er å overlate alle vi ber for i Guds hender. Der er alle trygge. Uansett. Svar på alle disse hvorfor får vi først når vi er hjemme hos Gud. For en kristen gjelder disse ordene: 'For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til'. (Rom 14,7-8)

Selv sliter jeg med kronisk sykdom, og har ikke blitt helbredet. Men jeg har overgitt mitt liv i Herrens hender.

Reddet jøder under krigen - ble en brennende fakkel for Jesus

I dag lar jeg meg utfordre av noen ord av Maria Skobtsova, her sammen med den russiske filosofen Nikolaij Berdjaev:

'Jeg er ditt budskap, Herre.
Kast meg som en brennende fakkel
i natten, slik at alle må se og forstå
hva det innebærer å være Din disippel'.

Maria Skobtsova ble født i Riga i 1891 og fikk navnet Elizaveta Yurievna Pilenko. Etter å ha vært gift to ganger, fikk hun et radikalt møte med Jesus, og ble nonne. Da tok hun navnet Maria etter Guds mor.

Sammen med fader Dimitri reddet hun mange jøder, blant annet ved å gi dem dåpsbevis som ortodokse kristne. Maria Skobtsova døde i en av nazistenes utryddelsesleire i 1945.

Penger og Guds rike - tema for neste års Korsveifestival

Programmet for Korsveifestivalen i Seljord 2013 begynner å ta form. Den avholdes i tiden 16.-21. juli. Tema for neste års festival er 'Penger og Guds rike'. I siste nr av Korsveibevegelsens nyhetsbrev heter det: 'Hva vil det si å søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet når det gjelder penger og eiendom? Korsveistyret har også vedtatt å få i gang en teologisk tankesmie - som en del av Korsveis teologiske arbeid med hva det vil si å leve som disipler i vår tid'.

Korsveikoordinator
15. august begynte Guro Veum som ny Korsveikoordinator. Dette er en 50 prosents stilling frem til festivalen i 2013. Ny Korsveiprest er Tone Stangeland Kaufman.

På bildet: Festivalkomiteen, styret, ansatte og danske og svenske korsveirepresentanter var samlet i Oslo første helga i september for å arbeide med Korsveifestivalen neste år. (Foto: Korsvei/Hildegunn M.T Schuff)

Han som utga seg for å være noe stort

Innimellom bladene på en bok jeg fant her om dagen, fant jeg en kopi av en artikkel skrevet av en av Norges fremste bibellærere og oversettere, Oddvar Nilsen. Den handler om trollmannen Simon. Om ham heter det i Apg 8,9: 'Han utga seg selv for å være noe stort'.

Om dette verset, skrev nå avdøde Oddvar Nilsen:

'Trollmannen Simon er dessverre ikke alene om det. Til alle tider har det vært folk som har utgitt seg for å være noe stort. At man utgir seg for det, er et tegn på at man ikke er det. Det er bare noe man prøver å få andre til å tro. Trollmannen satte folket i Samaria i stor undring med sine kunster, men for en tid så det ut til at han skulle bli glemt. Evangelisten som kom til byen, Filip, forkynte Kristus for dem, og det ble stor glede i byen. Dette var noe helt annet enn Simons trolldomskunster.

Filip tok ikke opp noen kamp mot trollmannen. Han prøvde ikke å overbevise ham om at han tok feil, da han mente at han var så stor. Han argumenterte ikke. Argumenter er ofte de svakeste av alle våpen. Kristendommen kom ikke til Samaria for å utkjempe en kamp mot trollmannen Simon. Hva gjorde Filip? Han forkynte Kristus. Simon hadde prekt på seg selv. Filip gjorde ikke det. Han talte bare om Kristus. Det var ikke ved utspekulerte argumenter evangeliet seiret, men ved at det fikk fritt løp til å bevise sin styrke.

Solen trenger ikke å diskutere med lampelyset. Den bare skinner, så finner vi ut at det trengs ikke kunstig lys.

La ditt lys skinne for menneskene, så de ser dine gode gjerninger, og priser din Far i himmelen. Da blir det smått, alt det som virker stort i menneskers øyne'.

Kristne chin-studenter tvunget til å konvertere til buddhismen for å kunne gå på skole

En helt ny rapport fra en menneskerettighetsgruppe i Burma, viser at en gruppe Chin-studenter i den vestlige delen av landet, som skulle inmatrikuleres ved et av myndighetenes skoleprogrammer, ble tvunget til å frasi seg sin kristne tro for å kunne studere. Dette skjedde i forrige uke.

De kristne chin-studentene ble tvunget til å barbere av seg håret, og tvunget til å konvertere til buddhismen.

Dette skjer samme dag som landets president, Thein Sein, proklamerte at Burma - eller Myanmar som myndighetene kaller landet - raskt beveger seg bort fra sin historie som et land med militært diktatur. Religionsfriheten som Burma har forpliktet seg på gjelder tydeligvis ikke for minoritetsfolket Chin.

Det bor 55 millioner i Burma. 89 prosent av befolkningen er buddhister. Tre prosent er baptister og en prosent romersk-katolske.

På bildet ser vi en fra Chin-folket i nasjonaldrakt.

Bønnekonferanse i Kristiansand til helgen: Josef-generasjonen og den kommende tid for Norge

Til helgen møter Nasjonalt bønneråd bederne i Kristiansand. I stedet for å arrangere en nasjonal bønnekonferanse på Grimerud, som vi har gjort i mange år nå, opplevde vi som sitter i styret for Nasjonalt bønneråd, at vi i år skulle komme sammen med bederne på Sørlandet, og sammen med dem søke Herren i stillhet, lovsang og bønn.

Lørdag 15. september blir det to offentlige samlinger, begge i Kristiansand domkirkes menighetshus. Hit er alle hjertelig velkommen til å be sammen med oss, og lytte til det vi opplever er Herrens tiltale til oss akkurat nå.

Christine Larkin fra Storbritannia og Bjørn Olav Hansen skal dele et profetisk budskap som handler om Kristi kropp i Norge. Er vi forberedt på den tid vi nå går inn i - en tid preget både av Guds velsignelser, men også om en kommende trengselstid? Utgangspunkt for det de vil dele handler om det de kaller Josef-generasjonen. Begge har fått det dette budskapet uavhengig av hverandre.

Som kjent profeterte Josef om syv år med overflod og syv år med nød. Det er interessant at statsminister Jens Stoltenberg tidligere i år advarte oss om at Norge ikke vil slippe unna de store rystelsene Europa opplever, og henviste nettopp til beretningen om Faraos drøm som Josef tydet. Vi opplever at Gud taler til nasjonen Norge om nettopp dette, og den betydningen Josef fikk spille i nasjonen Egypt som fikk ringvirkninger for Israels land og folk.

Christine Larkin er i hjemlandet en profetisk røst som er anerkjent i de fleste kirkesamfunn, blant annet har hun talt ved ulike anledninger i Times Square Church, som ble grunnlagt av David Wilkerson.  Hun har også besøkt Norge en rekke ganger.

Vi vil også dele med hverandre siste nytt fra bønnefronten i Norge.

Ærlighetsteologen Jean Vanier er 84 år i dag!

Ved siden av Henri Nouwen, er det få som har betydd mer for min vandring med Jesus de siste årene, enn Jean Vanier. I dag fyller han 84 år. Jean Vanier står for en ærlighetsteologi som vår tid trenger mer enn noe annet. Herlighetsteologien holder ikke mål i møte med livets realiteter. Alle blir ikke helbredet, noen må leve med kronisk sykdom livet ut, andre med fysiske og psykiske handikap. Alle blir ikke rike, men må leve med fattigdom. Jean Vanier presenterer Jesus, slik Han fremstår i evangeliene, usminket og levende, både gjennom sine mange bøker, og ikke minst forkroppsliget i sitt eget liv. Han er nær, sårbar, profetisk og livsbejaende. Han har en egen evne til å se mennesker, og bekrefte dem. Og han lærer oss å gjenkjenne Jesus i andre mennesker - ikke minst de som samfunnet ikke bryr seg om.

Her følger en link til en video i syv episoder som jeg unner deg å se! De har berørt meg sterkt. Og jeg tror de også vil gjøre det med mange av bloggens lesere:

http://www.patheos.com/blogs/slowchurch/2012/09/10/jean-vanier-interview/

Jeg vet selvsagt at Jean Vanier ikke leser dette, men likevel: Gratulerer så mye med dagen!

Abba Poimen

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Abba Poimen, en av de store åndelige skikkelsene blant ørkenfedrene. Han var kjent for sin særskilte åndsgave til å skille ånder, og en åttendedel av Apophtegmata Patrum, eller Ørkenfedrenes tankespråk, tilskrives ham.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Navnet Jesus eller BAM?

Jeg har helt siden jeg ble en kristen i 1972 levd i den tro at det 'ikke finnes frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved' enn ved navnet Jesus. (Apgj 4,12) Jeg har også levd med den overbevisning at det kun er navnet Jesus, som hvert kne må bøye seg for: 'I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!' (Fil 2,10-11) Ja, Guds ord forteller oss at navnet Jesus er 'navnet over alle navn'. (Fil 2,9). Når jeg leser om de under og tegn som apostlene gjorde, så leser jeg at disse under skjedde på grunn av navnet Jesus.

Et godt eksempel på dette er den undergjerning som skjer når den lamme mannen ved Fagerporten i Jerusalem, blir helbredet. Apostlene sier til mannen:
'Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har vil jeg gi deg: I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg å gå!' (Apgj 3,6) Når de senere står anklaget for å ha utført dette helbredelsesunder, svarer de sine anklagere: 'Ved troen på Jesu navn har dette skjedd, for det navnet har gitt styrke til denne mannen som som dere både ser og kjenner. Den tro vi får gjennom dette navnet, har gitt mannen full førlighet igjen ...' (Apgj 3,16)

BAM
I et offentlig ordskifte med arrangøren av Todd Bentleys møter i Norge, Bjarne Bugge Solvik, har jeg spurt om Bentley's bruk av ordet 'BAM'. For de som har sett noen av videoene fra møtene i Lakeland, så bruker Todd Bentley dette ordet svært ofte. I sitt svar sier Bugge Solvik følgende:

'Bentley har sagt mange ganger at bam ikke har noen veldig åndelig betydning men brukes for å forløse Guds kraft slik Benny Hinn sier touch og Nathan Morris sier fire'.

Jeg klarer ikke å finne noe belegg i Den Hellige Skrift for en slik påstand. Det eneste navn og det eneste ord jeg kjenner som forløser Guds kraft, er navnet Jesus! At det skulle finnes et 'mantra', enten det er 'BAM' eller 'touch' eller 'fire' er Bibelen fullstendig fremmed. Og det hjelper i grunnen lite om andre gjør bruk av slike 'mantaer'. Hva blir det neste? 

Dessuten bruker jo Bentley dette 'BAM' svært mye - i hvert fall gjorde han det i Lakeland.

Troskap mot den overleverte troen
La oss holde oss til det som en gang for alle er blitt oss overlevert, og som er nedskrevet for oss i Bibelen. Da er vi på trygg grunn.

Kristen språklærer stukket ned og drept i Jordan

En person er nå arrestert og mistenkt for drapet på Cheryll Harvey (bildet) i Jordan.

55 år gamle Cheryll Harvey var utsendt som misjonær fra Sørstatsbaptistene, ble drept 4. september. Hun ble funnet i leiligheten sin i Irbid, knivstukket til døde. Den mistenkte skal være en ung mann fra Jordan, og poltitiet betegner drapet som et rovmord. Den unge mannen var ute etter penger.

Cheryll Harvey, som var fra Texas, USA, hadde arbeidet i 24 år i Jordan. Hun var engelsklærer, og svært høyt ansett og elsket av sine studenter. For 10 år siden grunnla hun ESL, et språk institutt i Irbid, som er Jordans nest største by med flere universiteter. Instituttet hadde mellom 300-400 studenter hvert semester.

Sensasjonelt funn av dåpsbasseng i Kosovo

Et dåpsbasseng fra det 6.århundre er nylig gravd ut av tyrkiske arkeologer i Kosovo (bildet). Det ble oppdaget i eldbyen Ulpiana, og daterer seg til den bysantinske perioden.

Utgravningene, som ble ledet av professor Haluk Çetinkaya, avdekket et 250 kvadratmeter stort område hvor dåpsbassenget befant seg.

Selve utgravningene varte i 70 dager, og funnet er nærmest for sensasjonelt å være. Slike baptisterier, eller dåpsbassenger, er svært sjeldne i disse områdene, men viser hvordan den kristne tro ble spredd og hvordan dåpen ble praktisert.

Bymyndighetene i Vladivostok vil frata baptistene menighetslokalet

Baptistene i Vladivostok i Russland har sendt brev til byens borgermester, og bedt om at rettssaken mot dem blir stanset. Striden handler om baptistenes bedehus i Narodni-gaten 2b (bildet) og har pågått i mer enn et halvt år. Dette huset, eller snarere andre etasje, ble gitt til baptistmenigheten av Byrådet i Vladivostok i 1976.

Årsaken til det var at de daværende kommunistmyndighetene gav baptistene kompenasjon for at de hadde revet deres menighetslokale i nabolaget, som baptistmenigheten hadde kjøpt for egne penger. Ved siden av pengene har medlemmene av baptistmenigheten betalt med blod og tårer gjennom forfølgelsen den ble utsatt for under Stalin og Khrutsjov-perioden.

Ny forfølgelse
Nå vil bymyndighetene i Vladivostok ha baptistene ut av bygningen! Og de mener seg forfulgt av myndighetene. Myndighetene vil også fjerne den ortodokse kirken som tilhører Den Russisk Ortodokse kirke i utlandet (ROCOR), mens de på samme tid gav Det russisk ortodokse kirkes gymnasium skattelettelser via budsjettet. Baptistene kaller det uetisk at de forskjellsbehandler ulike grupper.

I sitt brev til byens borgermester legger de vekt på at evangelisk kristen tro slett ikke er 'utenlandsk', men 'er et resultat av den Gudslengsel som finnes i den russiske sjel'. De skriver om at russiske baptister 'er patrioter, og mange av foreldre og besteforeldre har sittet i GULAG, tror på en åndelig vekkelse i Russland, og ber for sitt land'. I brevet nevner de også at de har hatt gjester fra land som USA, Canada, Sør-Korea, Australia, og New Zealand, hvor baptister utgjør en viktig andel av befolkningen. 'Hvorfor blir vi sett på av dem som ærede gjester når vi besøker dem, når våre egne myndigheter behandler oss som 'sekteriske' som skal ydmykes og bli utsatt for forfølgelse', spør de borgermesterern i brevet de har skrevet.

Lutheranere takker nei til ny revidert bibeloversettelse

Nå avviser også lutheranerne den nye oppdaterte  kjønnsnøytrale NIV oversettelsen. Fra før av har Sørstatsbaptistene, og den toneangivende organisasjonen 'The Committee on Biblical Manhood and Womanhood', sagt klart fra at de ikke anbefaler den. Og nå følger Den lutherske Missouri synoden etter. De anbefaler den verken til bruk i forbindelse med gudstjenesten eller til personlig Bibelstudium. Til det holder den rett og slett ikke mål, og det kjønnsnøytrale språket fører til utvanning av sentrale bibelske begreper.

The New International Version har frem til nå vært den ledende engelske bibeloversettelsen, men reaksjonene ble mange og sterke når den nye reviderte utgaven om i 2011. Flere og flere vender nå tommelen ned for den.

En hellighets-dåp

Duncan Campbell (bildet), som fikk være det menneskelige redskapet i den gjennomgripende vekkelsen som rystet øyene Lewis og Harris på Hebridene i årene 1949-1951 har sagt noe som jeg personlig tror er det største behovet blant menigheter i Norge, for tiden:

'En hellighets-dåp, en demonstrasjon av gudfryktig liv, er vår tids skrikende behov'.

Ordene er kolossalt utfordrende! Vi lever i en tid hvor det nærmest er umulig å se noen forskjell på en kristen og en ikke-kristen. Livsstilen er stort sett den samme. En tid har det jo også vært populært å si at vi må bli som de ikke-kristne, slik at vi kan vinne dem for Jesus. Hvor mange har vi vunnet på den måten?

Jeg har ikke svarene på alle de spørsmålene utsagnet fra Duncan Campbell reiser. Men jeg utfordres av dem, som jeg utfordres av ordene til apostelen Paulus: 'Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ...' (Rom 12,2)

Altså ikke fortsette som om alt er i orden og rett og riktig, men la seg forvandle. For å bli mer lik Jesus! Ikke inn i en rigid lovformalisme, men bli preget, forvandlet av Den Hellige Ånd, til å ligne på Jesus. Slik at når ikke-kristne ser oss, ser de Ham.

SISTE: Her gjenforenes pastor Nardarkhani med sin kone

SISTE! Her gjenforenes pastor Yousef Nardarkhani med sin kone etter at han ble løslatt i dag. Dødsdommen mot den iranske pastoren er frafalt. Se tidligere bloggartikler publisert nedenfor.