Benytt anledningen advent og jul gir til evangelieformidling!

Advent og jul er fantastiske anledninger til å dele evangeliet med andre!

Sjelden, om noen gang i året, er folk så åpne for De gode nyhetene fra Betlehem, som akkurat nå. Selv midt i deres travelhet. Evangeliet er nemlig uimotståelig om det forkynnes med ord og handlinger. Det er jo en eneste stor kjærlighetshistorie: om Gud som blir menneske, for å frelse, redde og helbrede.

La oss bruke anledningen. Til å elske slik Han har elsket, og vise det i praksis! Gud er overraskelsens Gud, så la oss be om å være kreative og oppfinnsomme i måten vi kan formidle Jesus til alle vi ser. Nei, ikke overdrevet, ikke påklistret, ikke av plikt, men av pur glede! For glade vi om vi dykker ned i juleevangeliet selv, og lar oss gripe av historien om barnet.

Bak en kake, inviter på julefrokost eller lunsj, be noen ut på middag - noen som vanligvis aldri blir bedt ut noengang - send et kort, gå på butikken for noen som ikke kommer seg dit selv, - mulighetene er mange. Hvorfor ikke invitere hun med hijaben som bor i nabolaget på tea?

Øst-Europa misjonær trenger forbønn

Andrew Semenchuck (bildet) er et kjært navn blant ukrainske kristne. 88 åringen har vært i aktiv tjeneste helt inntil nå. Nylig kom han hjem til USA etter en lengre misjonsreise i Ukraina og Georgia, og ved hjemkomsten ble han svært syk.

Allerede på vei hjem kjente han seg uvel, men kom trygt hjem til California. Så ble han syk, og har vært i intensiv pleie. Det dreier seg om en hjerneblødning. I dag er tilstanden noe bedre. Han er overflyttet til et eget rom, men tilstanden er fremdeles karakterisert som svært alvorlig.

Dr Bob Provost, som er president for Slavic Gospel Association, har beskrevet Andrew Semenchuck som 'en av vår tids største misjonærer. Ikke minst har hans tjeneste hatt stor betydning for forfulgte kristne i det tidligere Sovjetunionen.

La oss huske ham i våre forbønner.

Svakhetens teologi, del 7

I innledningen til boken om 'Adam - Guds elskede' forteller forfatteren, Henri Nouwen, om den sjokkerende beskjeden han fikk om at Adam var død. Bedre enn noe annet forklarer dette kjernen i det som kalles 'svakhetens teologi'. Slik ordlegger han seg, i min oversettelse:

'Fra det øyeblikket jeg så Adams kropp liggende i kisten, ble jeg slått av mysteriet til denne mannens liv og død. I et lynglimt visste jeg at denne svært funksjonshemmede mannen var elsket av Gud fra evighet av, og sendt inn i verden med en unik oppgave til å helbrede, som nå var fullført.

Jeg oppdaget mange paralleller mellom historien om Jesus og historien om Adam. Og jeg forstod noe annet. Jeg forstod, at Adam på en djup måte, på en mystisk måte, hadde blitt bildet av den levende Kristus - for meg akkurat som Jesus, mens Han levde her på jord, var venn, lærer og veileder for sine disipler. I og gjennom Adam kom jeg frem til en ny forståelse av deres relasjon til Jesus, ikke bare slik den var for lenge siden, men slik Jesus lengter etter å leve blant oss nå, med meg, med oss, gjennom de svakeste og mest sårbare.

Ja, virkelig, ikke bare kom jeg til å vite mer om Gud ved å ha omsorg for Adam, men Adam hjalp også meg, gjennom sitt liv, til å oppdage og gjenoppdage hvordan Jesu Ånd er levende i min egen 'åndelige fattigdom'.

Jesus levde for lenge siden, men Adam levde i min tid. Jesus var fysisk til stede blant sine disipler. Adam var fysisk til stede for meg. Jesus var, Immanuel - Gud med oss. Adam ble for meg en hellig person, et bilde på Den levende Gud.

Var Adam svært uvanlig? Var han en slags engel?

Ikke i det hele tatt. Adam var en person blant mange andre. Men jeg hadde en relasjon til Adam, og han ble spesiell for meg. Jeg elsket ham, og vår relasjon var en av de mest betydningsfulle i mitt liv'.

(fortsettes)

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 3

Her fortsetter artikkelserien skrevet av Trevor Martin, om åndelig veiledning og behovet for åndelige veiledere, som jeg har oversatt. Forrige artikkel ble publisert 27.november:

Trevor Martin henviser til en bok av Thomas Green: 'The Friend of the Bridegroom' (Ave Maria Press 2000). Green har satt opp seks kriterier som må finnes tilstede hos den som skal være ens åndelige veileder. Vedkommende bør være:

1) Kompatibel 
En du føler deg komfortabel med og som du kan være på bølgelengde med.

2) Dele visjonen
Noen som tror på verdiene ved bønnen og evnen til å skille ånder

3) Objektiv
Noen som kan opprettholde en sunn avstand uten å bli følelsesmessig fjern

4) En god lytter
En som kan lytte til hjertet og det Gud gjør bakenfor det vi ser.

5) Vise konfidensialitet
Noen som kan respektere den tillit de blir vist

Det sjette punktet, sier Trevor Martin, er det viktigste av dem alle: Den personen som skal være din åndelige veileder må ha kommet lenger på veien enn deg selv.

(fortsettes)

Grusomme angrep på sivilbefolkningen i Aleppo i dag

36 personer - nesten halvparten av dem barn - ble drept i byen Aleppo i dag, når helikopter fra den syriske hæren slapp såkalte ¨fat-bomber' over den nordlige delen av byen.

Det er Syrian Observatory for Human Rights som melder dette.

Disse 'fat-bombene' er grusomme ødelegelses-våpen'. Fatene som ofte er oljefat eller sylindere og er fylt med eksplosiver. Disse trilles så ut av helikopter-dørene og slippes rett ned over folkemasser hvor så eksploderer med voldsomt kraft.

To og et halvt års krig har nå kostet mer enn 100.000 menneskeliv og ufattelige lidelser.

La oss fortsette å be for alle de som lider på grunn av denne meningsløse nedslaktingen av mennesker.

Iransk pastor med nyresvikt dømt til tre og et halvt års fengsel

Revolusjonsdomstolen i Tehran har dømt pastor Vriur Avanessian (bildet) til tre og et halv års fengsel. Vriur Avanessian er ordinert pastor innen pinsebevegelsen, Assemblies of God, i Iran og er svært svekket av sykdom.

Det er Mohabat News som melder dette. Pastor Avanessian er funnet skyldig i aktiviteter som undergraver den iranske staten, og for å promotere ideer som står i motsetning til de idealer den iranske staten bygger på.

Pastor Avanessian er godt kjent av iranere flest, som en svært populær sanger. Den 61 år gamle mannen er også ordinert pinsepastor. Han har nyresvikt og trenger dialyse, og kunne derfor ikke delta i selve rettsaken. Dette ble betvilt av dommeren, slik at pastor Avenessian måtte fremskaffe mye dokumentasjon fra sykehus om at det forholdt seg slik.

Det var i forbindelse med en romjulsgudstjeneste i fjor, nærmere bestemt den 27 desember, at iransk sikkerhetspoliti stormet stedet hvor gudstjenesten ble holdt og arresterte Vriur Avanessian.

La oss huske ham i forbønn.

Svakhetens teologi, del 6

En av de som har gitt et troverdig innhold til begrepet 'svakhetens teologi' er Henri Nouwen. Etter en tid som en fremragende lærer ved flere prestisjetunge universitet i USA, brøt han over tvert og delte resten av sitt liv med en gruppe mennesker med mentale handikap som pastor for l'Arche Daybreak Community i Toronto i Canada.

Det var her han traff Adam. Adam Arnett, født i 1961, død i 1996.

Året før Henri Nouwen døde i 1996 planla han å skrive en bok om Den apostoliske trosbekjennelsen. Men når hans venn Adam, en svært funksjonshemmet ung mann som bodde i Daybreak, døde endret det alt. Han fant ut at ved å reflektere over Adams liv hadde han funnet en måte å beskrive sin egen forståelse av evangeliets budskap, og i boken om Adam, en bok som nesten ble fullført bare uker før han selv døde, etterlot han seg en arv om 'svakhetens teologi' vi alle kan lære noe av.

Adam kunne ikke snakke, heller ikke bevege seg uten assistanse. Jevnlige anfall førte til at Adam levde sitt liv uten at så mange la merke til det. Likevel omtalte Henri Nouwen Adam som 'min venn, min lærer, min veileder'.

Det var Adam som hjalp Henri Nouwen til en ny forståelse av hva den kristne tro handler om og hva det betyr å være 'Den elskede'.

Henri Nouwen valgte å bruke den spesielle genre som evangeliene utgjør, når han skal beskrive Adams 'skjulte liv': institusjonslivet som utgjorde hans ørkenopphold, hans 'offentlige tjeneste' når hans familie overlot ham til Daybreak kommuniteten, hans tjeneste, hans mirakler, og til slutt hans lidelse, død og 'oppstandelse'.

Gradvis, med Adams hjelp, lærte den travle universitetslæreren, å slå ned på tempoet, komme inn i en roligere livsrytme og begynne å tale med utgangspunkt i sitt hjerte.

I kommende artikler skal vi se nærmere på Adams liv og med det som eksempel skal jeg forsøke å forklare hva som ligger i begrepet 'svakhetens teologi'.

(fortsetter)

Mirakuløst helbredet etter å ha ligget i koma

I mange år var Krishnan (bildet) kjent som en 'kuli' - en bærer, og måtte utholde mange tunge løft og manuelt arbeid på bunnen av det indiske samfunnet.

Når han var 25 år falt han ned fra et tre, og skadet seg stygt. Han falt i koma og var nær ved å dø. Men mens han lå i koma skjedde noe underlig.

Jesus viste seg for denne hinduen. Han identifiserte seg for Krishnan og viste ham sine naglemerkede hender. Krishnan husker at Jesus berørte hans kropp, som øyeblikkelig ble helbredet. Umiddelbart etterpå kunne Krishnan reise seg fra senga. Hans styrke var også vendt tilbake. Han var fullstendig helbredet.

Krishnan falt ned på sine knær. Selv om han ikke kunne se Jesus med sine øyne lenger, bøyde han seg ned hodet mot gulvet i det han bekjente alle sine synder, omvendte seg fra dem og sa at heretter ville han følge Jesus resten av livet.

Da opplever han at Jesus taler til ham for andre gang: 'Vær tro inntil døden og jeg vil gi deg livets krone'.

Etter å ha blitt døpt, tok han et nytt navn: George. Han giftet seg og fikk syv barn. Dessverre døde den ene av døtrene av kreft.

Nå er George blitt 86 år gammel. Han deltar aktivt på bønnemøtene i menigheten han tilhører, og Bibelen hans er fullstendig utslitt. Nylig fikk han en ny, stor glede for George, som leser uten å bruke briller. Han går jevnlig rundt i nabolaget med traktater og forteller andre om Jesus.

Fortsetter misjonsarbeidet til myrdet svensk misjonær

Sent på kvelden 12.desember i fjor døde den svenske pinsemisjonæren, Birgitta Almeby (bildet), ni dager etter at hun ble skutt ned utenfor sitt hjem i Lahore i Pakistan. Ett år etter finnes det ikke noe svar på hvorfor hun ble myrdet.

I nesten 40 år tjente Birgitta Almeby som misjonær i Pakistan. Hun var et elskelig, uegennyttig menneske, som mange satte stor pris på. 71 år gammel var hun når hun trådte inn i evighetens verden.

Det er gripende å lese oppslaget i siste nr av avisen 'Världen i dag', som forteller at hjemmemenigheten til Birgitta Almeby: Pingstförsamlingen i Köping fortsetter misjonsarbeidet som Almeby drev. Menigheten støtter arbeidet økonomisk med betydelige beløp, blant annet gjennom en svensk misjonærfamilie som arbeider i Pakistan.

Du kan lese reportasjen i Världen i dag her:

http://www.varldenidag.se/nyhet/2013/12/13/Ett-ar-efter-Birgitta-Almebys-dod-Forsamling-fortsatter-Pakistanmission-1/

Foto: Pingst.se

Amerikansk baptist skutt ned og drept i Libya

For 18 måneder siden flyttet Ronnie Smith sammen med familien til Libya. Han skulle undervise i kjemi ved internasjonale skolen i Bengazi. Han ønsket å være et lys for Jesus i det det åndelig mørke Libya. 5. desember ble han skutt ned og drept.

Det skjedde mens han var ute for å jogge. Tilbake sitter kona, Anita, og deres sønn, Hosea, i djup sorg over å ha mistet en god ektemann og far. Ronnie Smith ble bare 33 år.

I USA er familie og menighet knust av sorg. Ronnie, Anita og Hosea tilhørte baptistmenigheten 'Austin Stone Community Church' i Austin i Texas, en del av nettverket til Sørstatsbaptistene. Kona og sønnen var heldigvis i USA da drapet skjedde. La oss huske de etterlatte i bønn.

En ild i vårt mørke

Det er alltid oppbyggelig å lese det bror Roger av Taize (bildet) har skrevet. Dessverre er det lite som foreligger på norsk. I 1986 ble en av hans dagbøker publisert på engelsk under tittelen 'A Heart that Trusts'. Fra denne boken har jeg oversatt følgende:

'En ild er blitt tent i vårt mørke, som aldri vil brenne ut. Du ønsker å bære ilden rett inn i menneskehetens mørkeste netter, vil du da la et indre liv gløde inne i deg? Et liv uten noen begynnelse eller ende? Et land av ild? Selv når det skjules under asken, tenner det en flamme av lidenskapelig forventning.

Det mest fengslende med hele din eksistens er denne kontinuerlige utfoldelse av dette livet inne i deg. I dette ligger de mest utrolige menneskelige eventyr'.

Når jeg leser dette tenker jeg på Jesu ord i Luk 17,20-21:

'Da fariseerne spurte ham om når Guds rike skulle komme, svarte han dem og sa: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere'.

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 4

Det fjerde vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

4. Mestre kunsten med å leve enkelt
En av de største av Tolstoj's gaver - men den var også en plage - var hans avhengighet av å stilles spørsmålet: Hva er meningen med livet?

Han sluttet aldri med å spørre hvorfor og hvordan han skulle leve, og hva var poenget med alle hans penger og berømmelse? På slutten av 1870-tallet klarte han ikke å finne noen svar på disse eksistensielle problemstillingene. Han fikk et mentalt sammenbrudd og var helt på grensen til å begå selvmord.

Det var på denne tiden at han gav seg i kast med tekstene til den tyske filosofen Schopenhauer, Buddha og Bibelen. Han kom frem til et revolusjonært syn på kristendommen, basert på Jesu bergpreken og forkastet all all organisert religion - inkludert Den ortodokse kirke som han var vokst opp med. Han oppgav røykingen og drikkingen og ble vegitarianer.

Rundt ham oppsto det grupper - såkalte 'tolstoyianere' - som ønsket å leve på samme måte.

Selv om Tolstoj på ulike måter gitt til den ytterste ytterlighet fra adelslivet han kunne ha levd på Jasnaja Poljana, så har vi alle noe å hente på å forenkle og leve enklere liv. Blant annet en djupere fred og samhørighet med skaperverket.

(fortsettes)

Billedtekst: Her er Tolstoj på vei fra Moskva til Jasnaja Poljana.

Billy Graham svært svekket og klar for himmelen

Will Graham (bildet), barnebarnet til Billy Graham, sier at bestefaren er svært svak og klar til å reise hjem til Herren.

Evangelist Will Graham kom med uttalelsen i går kveld, rett før han skulle tale på et møte. Will Graham så bestefar Billy Graham i forrige uke, og 'da hadde han det ikke bra. Han lider ikke av noe, men nå har alderen nådd ham igjen og suger livet ut av ham'.

Tidligere har Billy Grahams sønn, Franklin og far til Will, på vegne av Billy Graham Evangelistic Association kommet med en pressemelding hvor de ber om forbønn for verdensevangelisten.

Billy Graham som nå er 95 år har slitt med lungebetennelser den siste tiden, og er generelt svekket av alderen.

La oss be for Billy Graham i dette som kan være hans siste tid her på jord.

Svakhetens teologi, del 5

Jeg undrer meg over hvorfor mine bloggartikler om 'svakhetens teologi' vekker så sterke reaksjoner hos enkelte av mine lesere. De blir opprørte. Jeg undrer meg fordi de som flokket seg rundt Jesus var nettopp de som livet hadde fart ille med. Noen kaller det 'hjemmesnekret teologi', andre mener at det er fremmed for Det nye testamente.

Og det enda apostelen Paulus skrev så mye om styrke og svakhet, både på det personlige plan og i Guds rike.

En av de som har satt ord på 'svakhetens teologi' er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. For 30 år siden tilbrakte han tid i Calcutta i India, sammen med noen brødre fra kommuniteten og noen ungdommer. De levde blant de fattigste av de fattige, og tok del i mor Teresas arbeid blant de overgitte barna og de døende.

Når han skal summere opp det bror Roger utrettet sammen med de han hadde med seg, skiver nåværende prior for denne kommuniteten, bror Alois, følgende: 'Hvert menneske er hellig for Gud. Kristus åpnet sine armer på korset for å samle hele menneskeheten til Gud. Om han sender oss til verdens ender for å kommunisere Guds kjærlighet, så finner dette sted gjennom livets dialog'.

'Svakhetens teologi' kan beskrives enkelt med følgende ord av Jesus: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

'Svakhetens teologi' handler om:
* Å se at hvert eneste menneske - uansett hvem de er - er skapt i Guds bilde og har uendelig verdi.
* Å se at hvert eneste menneske har verdi for oss og utgjør en viktig del av Kristi kropp, uten dem er ikke Kristi kropp hel.
* Å se Kristus i hverandre, i all den skrøpelighet vi representerer
* Å forstå at mennesket består av kropp, sjel og ånd, og er et hele.
* Å tjene, ikke føle seg overlegen andre.

Våre menigheter blir ikke 'nedrent' av mennesker med funksjonshemminger. De som sliter fysisk eller psykisk er heller ikke blant de som tråkker ned dørstokken til våre kirkebygg. Hvorfor ikke? Når man tenker på alle de slitne, marginaliserte, syke, alle de som ikke fikk til livet, de undertrykte, som oppholdt seg i kretsen rundt Jesus, hvorfor er det så få av dem i våre menigheter?

Hvorfor vekker det så sterke reaksjoner hos enkelte kristne når jeg skriver om 'svakhetens teologi'? Det skjer både blant pinsekarismatikere og folk fra såkalt høykirkelig bakgrunn?

(fortsettes)

Iransk pastor og menighetsmedarbeider løslatt

Det nytter å be og det nytter å arbeide for forfulgte kristne og de som sitter i fengsel for sin tro. Det viser historien om Farhad Sabokrouh og Naser Zamen-Dezfuli.

Ifølge Mohabat News ble Farhad Sabokrough, pastor for en Assemblies of God menighet i Ahwaz, og Naser Zamen-Dezfuli, en kirkelig medarbeider, løslatt 1.desember etter 214 dager i Sepidar fengselet.

Det var lille-julaften i 2011 at iransk sikkerhetspoliti stormet julemøtet til pinsemenigheten i Ahwaz, og arresterte alle som var til stede. De ble ført inn i to busser og kjørt til ukjent adresse. Etter å ha blitt ransaket, avhørt og truet ble de satt fri. Pastor Farhad Sabokrouh, hans kone Shahnaz Jayzan og medarbeiderne Naser Zamen-Dezfuli og Davoud Alijani ble derimot holdt tilbake. De ble anklaget for å ha konvertert fra Islam til kristen tro, proselytisering og propagandere mot det islamske regimet ved å evangelisere.

Senere dømte Revolusjonsdomstolen hver av dem til et år i fengsel.

Sabokrouh og Zamen.Dezfuli er blitt løslatt to uker før de har sonet ferdig, mens kona til Sabokrouh og Alijani fremdeles sitter fengslet.

La oss fortsette å be for dem.

Svakhetens teologi, del 4

Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.

Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

Fem ting vi kan lære av de første kristnes gudstjenester, del 2

Det andre som kjennetegnet de første kristnes gudstjenester var:

2. Den var eukaristi
Helt sentralt i de første kristnes gudstjenester var Herrens måltid, eller brødsbrytelsen, som ble feiret hver gang man kom sammen som menighet.

I Didache, som er en av de tidligste og viktigste håndbøkene som regulerte den tidlige kirkens ordninger, omtalt i kirkehistorien til Eusebios (ca 325), og benyttet av flere av kirkefedrene, som Clemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasios (ca 367), heter det:

'På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brød og holde takkebønn, etter at dere først har bekjent deres synder ...' (Didache 1,14)

I kirkens aller første skrevne kirkehistorie, Dr.Lukas 'Apostlenes gjerninger', heter det: 'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen'. (Apg 2,42) 'De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene ...' (Apg 2,46) 'Den første dag i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet' (Apg 20,7)

Ut fra det skriftelige materialet som finnes ser vi at de gudstjenestelige sammenkomstene i urkirken var sentrert rundt Herrens måltid. Dette måltidet var ikke noe man feiret innimellom, men hver gang man kom sammen som menighet.

Vi ser dette i skriftene til Ignatios fra 200-tallet: 'Vår undervisning er i samklang med Eukaristien, og Eukaristien befester vår undervisning'.

Eukaristi - som er det greske ordet for 'takksigelse' - er i urkirken den viktigste betegnelsen på det måltidet som sammenfatter hele den kristne troen. Det er noe å tenke på når vi feirer våre gudstjenester: Herrens måltid er takksigelse.

(fortsettes)

SISTE: Nyheter om fader Paolo og kommuniteten i Deir Mar Musa i Syria

Det er sterkt å lese julebrevet fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, som jeg har oversatt deler av:

'Vi er triste og fortvilet når vi tenker på skjebnen til vår grunnlegger, fader Paolo. Vi har ingen sikre nyheter å bringe videre om hans forsvinning, Vi vet ikke hvem vi skal spørre eller hvem vi skal henvende oss til for å få hjelp. Derimot vet vi hvordan vi kan sette vår lit til Gud, Den Nådefulle, Den Medlidende, og på de bønner så mange mennesker av god vilje har bedt rundt om i verden, fra ulike religioner og nasjoner, for vår kjære bror og lærer. Vi er konstant i bønn for hans trygghet ... vi håper at det vil bli en ende på alle de tragediene som kidnappingene og forsvinningene representerer. Vi ber uten opphør for de to biskopene og de andre prestene som er kidnappet, og for alle fanger, for alle som er savnet og spesielt for dem vi ikke har noe informasjon om.

Atmosfæren her i Mar Musa er som den som var i fjor. Det er ingen pilegrimer eller besøkene som kommer hit. Det skyldes situasjonen vi befinner oss i. Det gir oss enda mer tid til djup stillhet, som inviterer oss til enda mer tid til bønn og meditasjon.

Vi forsøker så godt vi kan å dra fordel av disse dagene for vår egen åndelige vekst. Vi vil gjerne at alle våre venner og alle de som elsker meditasjon og stillhet til å ta del i dette. Selvfølgelig, når klosteret var tettpakket med folk, hadde vi bare kveldsmeditasjons-timen til å nyte ørkenens stillhet.

Vi er forpliktet, forhåpentligvis i en nær fremtid, når den 'velsignede hopen' vender tilbake, til å skape rom for mer levende stillhet - om Gud vil. Det er sant at vi i denne tiden ikke viser gjestfrihet eller organiserer seminarer eller noen annen form for religiøs eller sosial sammenkomst, men vi forblir her med Guds hjelp, på grunn av Hans kjærlighet og i solidaritet med vår Kirkes barn og våre muslimske brødre og søstre i vårt kjære Midt-Østen. Vi tolker kontinuiteten i det at vi blir som et lys av håp i en framtid der rettferdighet og sannhet omfavner hverandre.

Svakhetenes teologi, del 3

I 1998 utkom det en bok som skulle bli en bestselger: Jean Vanier's 'Becoming Human'. Få - om noen har preget min teologiske tenkning så mye som Jean Vanier.

I introduksjonen til boken forteller Vanier litt om seg selv.

'Vi har alle en historie. Min begynner da jeg som en 13 år gammel gutt reiste fra Canada til England for å bli en del av Royal Naval College i 1942. Vi var midt oppe i krigen med Nazi-Tyskland, og jeg hadde forberedt meg selv for å gjøre tjeneste på et krigsskip. Jeg tilbrakte åtte år i marinen'.

Jean Vanier forlot marinen i 1950 i det han 'søkte en annen vei til freden', slik han selv beskriver det. Jeg ble en del av en liten kristen kommunitet i nærheten av Paris. I kommunuteten arbeidet og ba de sammen, samtidig med at han fortsatte sine studier i filosofi og teologi.

'Så - i april 1964 dro jeg av gårde for å besøke en prest - en Guds mann. Han var kapellan for en liten institusjon for mennesker med intellektuelle begrensninger. Det var der jeg oppdaget den vanskelige situasjonen til menn og kvinner som hadde blitt satt til side, sett ned på, og noen ganger latterliggjort. De ble sett på som misfostre, ikke som mennesker. Sterkt berørt og såret over den måten så mange ble behandlet, var jeg i stand til å kjøpe et lite hus i en landsby nord for Paris, hvor jeg kunne ønske velkommen to menn med funksjonshemminger. De hadde bodd på en nitrist og voldelig institusjon'.

De to mennene Jean Vanier skriver om var Philippe Seux og Raphael Simi. En sykdom i barneårene hadde forårsaket funksjonshemmingen. De kom seg aldri på skole, og når foreldrene deres døde havnet de på et asyl.

Det at Jean Vanier valgte å bosette seg sammen med Philippe Seux og Raphael Simi førte til at den første kommuniteten i det som skulle bli L'Arche så dagens lys. I dag - 44 år senere finnes det 134 slike kommuniteter - eller bofellesskap - 34 land. I disse kommunitetene kan menn og kvinner med funksjonshemminger 'utvikle en frihetens ånd', slik Jean Vanier beskriver det.

'Vi bor sammen - de med funksjonshemminger og de som ønsker å ha en djup og noen ganger varig relasjon med dem. Vi ler og vi gråter og noen ganger sloss vi med hverandre. Vi arbeider, vi feirer livet, og vi ber sammen'.

Dette er ingrediensene i det vi kaller svakhetens teologi.

Så skriver Jean Vanier noe som jeg har merket meg:

'Tro det eller ei, det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å gjenkjenne og akseptere min egen svakhet og sårbarhet. Jeg forsøker ikke lenger å late som jeg er sterk eller klok eller bedre enn noe annet. Jeg er lik alle andre, med min skrøpelighet og mine gaver'.

(fortsettes)

Unge ukrainere sprer Guds ord under demonstrasjonene i Kiev

Mens vi holder pusten og følger dramaet som utspiller seg i Kievs gater, og undres hvor dette vil ende, benytter ukrainske kristne anledningen til å spre Guds ord!

I forbindelse med de store demonstrasjonene mot den ukrainske regjeringen i Kiev søndag, delte unge kristne ut evangeliedeler og traktater. Disse ungdommene har stor tro på kraften i Guds ord, og de vil benytte en hver anledning som gis dem til å forandre samfunnet rundt dem. Med Guds ord.

Jordiske ledere vil alltid skuffe, men den som holder seg til Gud vil oppleve at Han griper inn! La oss fortsette å be for Ukraina.

Bildet er tatt av Yevgen Shatalov of CCX Ukraine (International Fellowship of Evangelical Students