Inntil i går var navnet Elmer Jantzi ukjent for meg. Det var gjennom en artikkel hans datter Karen har skrevet om sin far, at jeg ble kjent med ham. Artikkelen som først ble gjengitt i The Lima News, en lokalavis i Ohio, ble publisert i det siste nr av Brotherhood Beacon, som er organ for Conservative Mennonite Conference. Datterens portrett av faren har noe viktig å si oss om Guds kall og om trofasthet i kallet. Her har vi alle mye å lære. I hvert fall har jeg det.
Elmer Jantzi ble pastor for Riverside Mennonite Church i Au Gres, Michigan, 27 år gammel. Han hadde ingen teologisk utdannelse, ingen titler knyttet til navnet sitt. Det eneste han hadde var et guddommelig kall, en følelse av at Gud kalte ham til hyrde for den lille forsamlingen, hvis kirkebygg på i et landbruksdistrikt ved bredden av Lake Huron. Den natten, i desember 1952, gråt han som han aldri hadde grått i sitt liv. Han gråt over byrden av å lede en forsamling på Guds veier. Han gråt over sin manglende erfaring, over følelsen av at oppgaven var langt større enn ham selv. Han gråt over sin familie, og undret på hvordan dette kallet ville prege dem. Han gråt i glede over kallet, over forståelsen av at han hadde tatt fatt på noe som ville føre ham til ukjente steder.
Lenge før Elmer Jantzi ble kalt ved loddtrekning, hadde han en opplevelse av å være kalt av Gud. Han visste at han kom til å tjene Kristi forsamling på en eller annen måte. Han visste bare ikke hvordan.
Som tenåring hadde han ansvaret for driften av familiens gård. Hans far var død, det var gjeld som skulle betales, og det var mye arbeid som skulle unnagjøres.
En dag han var på vei til den røde låven for å melke kuene, hørte han noen rope navnet hans. Stemmen var klar og tydelig. Det var et rop om hjelp. Han gikk tilbake til huset, for å spørre sin mor om hun hadde ropt. Men det hadde hun ikke. Han gikk til naboene, for å høre om de hadde ropt om hjelp, men det hadde de ikke.
Den dagen Elmer Jantzi ble valgt, husket han at han hadde hørt Guds stemme kalle ham. Menigheten hadde fremmet forslag på kandidater til den som skulle bli forsamlingens nye pastor. En komite hadde valgt ut seks menn, og denne dagen i desember hadde de satt fram et bord, lagt seks salmebøker på bordet, og i den ene en papirlapp. Den som valgte salmeboken med papirlappen ble så valgt til menighetens nye pastor. De seks hadde samme dag fått vite at de sto på listen over valgbare kandidater. Blant dem var også Elmers bror, Will.
En etter en gikk mennene frem og tok hver sin salmebok og satte seg så. Elmer Jantzi var den siste som gikk frem, og fikk den siste salmeboken. Samtlige seks bøker ble åpnet, og i Elmers bok lå det en papirlapp med følgende skriftsted:
"Loddet blir ristet i kappefolden, men alle domsavgjørelser er fra Herren." (Ord 16,33)
På denne måten valgte denne menigheten å velge sin pastor på. Elmer Jantzi tjente trofast sin forsamling i mange år. Han ble senere lærer ved Rosedale Bible Institutt, og besøkte mange menigheter som forkynner. Elmer Jantzi svarte på kallet, arbeidet hardt med å tilegne seg kunnskap gjennom bibelstudier, teologiske studier, bønn og ble kjent som en mann med stor integritet, var medfølende og kunnskapsrik.
Menn som Elmer Jantzi, som nå er hjemme hos Herren, er en sjeldenhet i våre dager. Håndens og åndens arbeidere. Flittige til å studere Bibelen, be og svært trofaste mot sin menighet. Jantzi tok kallet på alvor med å være hyrde og vokte Kristi forsamling. Og kjente seg rik og velsignet i tjenesten. Måtte Gud fortsatt oppreise slike hyrder i blant oss.
Elmer Jantzi ble pastor for Riverside Mennonite Church i Au Gres, Michigan, 27 år gammel. Han hadde ingen teologisk utdannelse, ingen titler knyttet til navnet sitt. Det eneste han hadde var et guddommelig kall, en følelse av at Gud kalte ham til hyrde for den lille forsamlingen, hvis kirkebygg på i et landbruksdistrikt ved bredden av Lake Huron. Den natten, i desember 1952, gråt han som han aldri hadde grått i sitt liv. Han gråt over byrden av å lede en forsamling på Guds veier. Han gråt over sin manglende erfaring, over følelsen av at oppgaven var langt større enn ham selv. Han gråt over sin familie, og undret på hvordan dette kallet ville prege dem. Han gråt i glede over kallet, over forståelsen av at han hadde tatt fatt på noe som ville føre ham til ukjente steder.
Lenge før Elmer Jantzi ble kalt ved loddtrekning, hadde han en opplevelse av å være kalt av Gud. Han visste at han kom til å tjene Kristi forsamling på en eller annen måte. Han visste bare ikke hvordan.
Som tenåring hadde han ansvaret for driften av familiens gård. Hans far var død, det var gjeld som skulle betales, og det var mye arbeid som skulle unnagjøres.
En dag han var på vei til den røde låven for å melke kuene, hørte han noen rope navnet hans. Stemmen var klar og tydelig. Det var et rop om hjelp. Han gikk tilbake til huset, for å spørre sin mor om hun hadde ropt. Men det hadde hun ikke. Han gikk til naboene, for å høre om de hadde ropt om hjelp, men det hadde de ikke.
Den dagen Elmer Jantzi ble valgt, husket han at han hadde hørt Guds stemme kalle ham. Menigheten hadde fremmet forslag på kandidater til den som skulle bli forsamlingens nye pastor. En komite hadde valgt ut seks menn, og denne dagen i desember hadde de satt fram et bord, lagt seks salmebøker på bordet, og i den ene en papirlapp. Den som valgte salmeboken med papirlappen ble så valgt til menighetens nye pastor. De seks hadde samme dag fått vite at de sto på listen over valgbare kandidater. Blant dem var også Elmers bror, Will.
En etter en gikk mennene frem og tok hver sin salmebok og satte seg så. Elmer Jantzi var den siste som gikk frem, og fikk den siste salmeboken. Samtlige seks bøker ble åpnet, og i Elmers bok lå det en papirlapp med følgende skriftsted:
"Loddet blir ristet i kappefolden, men alle domsavgjørelser er fra Herren." (Ord 16,33)
På denne måten valgte denne menigheten å velge sin pastor på. Elmer Jantzi tjente trofast sin forsamling i mange år. Han ble senere lærer ved Rosedale Bible Institutt, og besøkte mange menigheter som forkynner. Elmer Jantzi svarte på kallet, arbeidet hardt med å tilegne seg kunnskap gjennom bibelstudier, teologiske studier, bønn og ble kjent som en mann med stor integritet, var medfølende og kunnskapsrik.
Menn som Elmer Jantzi, som nå er hjemme hos Herren, er en sjeldenhet i våre dager. Håndens og åndens arbeidere. Flittige til å studere Bibelen, be og svært trofaste mot sin menighet. Jantzi tok kallet på alvor med å være hyrde og vokte Kristi forsamling. Og kjente seg rik og velsignet i tjenesten. Måtte Gud fortsatt oppreise slike hyrder i blant oss.
1 kommentar:
Ja, menigheter og forsamlinger i Norge trenger stødige ledere som denne mannen. Vi trenger ledere som lever i Guds kall, som kan undervise oss i Guds Ord, som kan rettlede, utfordre og trøste.
Kanskje hadde situasjonen i landet sett annerledes ut da.
Tove O
Legg inn en kommentar