I nattens gys - i morgenens lys

'Jeg står opp med Kristus i dag og Kristus står opp med meg'.

Slik lyder en av de morgenbønnene jeg ber, i det jeg tegner korsets tegn over min panne og mitt bryst. Å leve med Den oppstandne gir hvile og trygghet og mening.

Troen vår står og faller med dette: at Kristus sto opp igjen fra de døde. Derfor møter jeg den nye dagen med forvissningen om at Jesu eget løfte er sant: 'Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'. (Matt 28,20)

Alle dager. Det må jo bety alle slags dager og alle slags netter. Også de vonde. Som natten i natt, med så mye smerter.

Når jeg går til sengs har jeg de siste dagene hatt med meg en liten bok: 'Sanger fra Lindisfarne'. Tekstene er inspirert av den keltiske arven. Vår egen kristenarv. Jeg kan ikke lese noter, og sangene er ukjente for meg, men tekstene, tekstene, du verden, så rike. Sangene er blitt 'mine' bønner, en del av mitt eget hjertespråk. Noen ganger kjennes det godt å klyve inn i noe andre har bedt og levd. Når dagene er onde, er det ikke alltid du finner ord for det du opplever akkurat nå. Flest ganger, ber jeg da salmer fra Salmenes bok. Men av og til - som nå - hender det at jeg ber bønner andre har bedt før meg, skrevet av mennesker fra vår egen tid. Som andre samler frimerker samler jeg på bønner i en egen bok.

Jeg skal dele en slik bønn med deg i dag: St.Patricks brynje slik den er oversatt så vakkert av Sven Aasmundtveit:

Jeg binder om meg selv i dag
Guds sterke bånd på dette sted.
Jeg påkaller dette høye navn
de Tre i En og En i tre.

Jeg binder om meg selv i dag
Treenighetens sterke kraft,
vår Herre Krist, i kjøtt og blod,
hans dåp, hans død, hans frelsermakt,
hans fødsel og hans himmelferd,
hans seier gjennom nederlag,
hans kongemakt ved dommedag,
jeg binder om meg selv i dag.

Jeg binder om meg selv i dag
den glød som solens stråler gir,
det rene lys av måneskinn,
det stjernelys som er og blir,
den frie kraft i lyn og ild,
i virvelvind, i storm og fokk,
den faste jord og snøen dyp
omkring den gamle klippeblokk.

Jeg binder om meg selv i dag
Guds makt og kraft, hans sterke hånd,
hans ører - de som hører alt,
hans øyne og hans tungebånd,
hans ord så jeg kan lede rett,
hans visdom til å vise vei,
hans hender og hans skjold til vern,
hans englehær som omgir meg.

Kristus med meg, Kristus i meg,
ved min side og framfor meg.
Han min trøster, han min seier,
han mitt lys på alle veier. 
Kristus over og omkring meg.
Kristus under, Kristus bak meg.
Kristus i hvert blikk som ser meg,
Kristus i alt det som skjer meg.

Jeg binder om meg selv i dag
Guds sterke bånd på dette sted.
Jeg påkaller dette høye navn;
de Tre i En og En i Tre.
Guds ord, Guds Ånd og Evig Far;
all skapning er blitt til ved ham,
all pris og ære over alt,
min Frelser og min Redningsmann.

En keltisk velsignelse

Velsignet være dere som
gir brød i tomme hender,
som bruker ord og gjerning
slik at fiender blir venner.

Velsignet være dere som
gir rom for fred og nåde:
ved milde ord og vennlig sinn
lar kjærligheten råde.

Velsignet være dere som
gir legedom og varme,
lar Herrens fred få leverom,
gir vennlighet mot harme.

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner deres hender
for Herrens nåde som forblir¨
når dette livet ender.

Bønn for å nøre opp ilden

Hver morgen når jeg tenner opp i ovnen kjenner jeg på en djup takknemlighet for ilden. At denne lille ovnen nede i gangen vår varmer opp hele huset. Og tankene mine går til alle mine trossøsken i Syria og Irak som nå bor i flyktningeleire - om de er så heldige - og som fryser.

Vi har sett bildene av de rimete teltene, og barbeinte barn som som skjelvende gråter i kulda.

Mange av dem er en del av denne samme kroppen jeg tilhører - Kristi kropp. Det er neimen ingen selvfølge at man kan tenne opp en ild, og kjenne varmen brer seg. Det daglige rituale med å tenne opp i ovnen er for meg blitt en påminnelse om å be for de som ikke har det så godt som jeg. Når jeg skal tenne opp i ovnen må jeg nemlig bøye kne. Så Jøtulovnen er blitt et bønnealter.

Da hender det jeg også ber denne keltiske bønnen:

Bønn for å nøre opp ilden 

I denne morgen, mens jeg nører opp ilden,
ber jeg om at Guds kjærlighetsflamme må brenne
i mitt hjerte, og i hjertene til alle jeg møter i dag.
Jeg ber om at ingen misunnelse og ingen ondskap,
intet hat og ingen frykt må kvele flammen.
Jeg ber om at ingen likegyldighet og apati,
ingen forakt og stolthet, må skylle som vann over ilden.
Måtte i stedet gnisten fra Guds kjærlighet tenne kjærligheten
i mitt hjerte, slik at den kan brenne klart gjennom dagen.
Måtte jeg få varme dem som er ensomme,
de som har harde og livløse hjerter,
slik at alle kan kjenne velværet
av Guds kjærlighet.

Bønn for å dekke til ilden (avslutning)
Herre ta vare på ilden,
slik Kristus tar vare på oss alle.
Herre, måtte dens varme forbli i vår midte,
slik Kristus alltid er iblant oss.
Herre, la den blusse opp til liv i morgen tidlig,
slik vi skal oppstå med Kristus til evig liv.
Amen

(Fra Harald Olsen: Ilden fra Vest)