Stor oppstuss om 18 årig homofil som føler seg uønsket

Jeg har bare ventet på det: at en av Norges frimenigheter skal få stor medieomtale i forbindelse med homofilisaken. Nå har det skjedd. TV2 nyhetene følger opp oppslaget i Drammens Tidende i dag, om at Dan-Elias Brevig føler seg uønsket i pinsemenigheten Filadelfia. Årsaken er at Brevig, som er homofil, velger å leve ut sin legning i strid med hva Guds ord sier. 18 åringen har vært en del av menighetens lovsangsband "Halleluja Desperados", som sanger.

Nå burde det vel ikke være noen overraskelse for Dan-Elias Brevig at pinsemenigheten han tilhører ønsker å være tro mot Guds ord. Tross alt bygger denne menigheten på Bibelen, og kan ikke bare sette Guds ord til side og gi 18 åringen spesialbehandling. Det er ikke slik en menighet som bygger sin tro på Bibelen fungerer.

Brevig har gjort et valg, og må ta følgende av valget sitt. Når han velger å leve i strid med Guds ord, så er det ingen menneskerett å være del av en kristen forsamling.

I to artikler har jeg skrevet om hva de tidlige kristne lederne skrev om hvem som kunne være en del av menighetsfellesskapet. Det er interessant å se dette i sammenheng med reaksjonene som kommer på Filadelfiamenighetens tydelighet i disse samlivsetiske spørsmålene. Brevig kan ikke fortsette i lovsangsbandet, mener menigheten, og jeg deler deres syn helt og fullt. Reaksjonene vil selvsagt komme, når noen velger å stå fast ved hva Bibelen sier. Slike reaksjoner kom nok også på den linjen de første menighetene fulgte.

Den kristne forsamlingen består av mennesker som har omvendt seg fra sin synd, blitt født på ny, som har brutt med verden og lever i tråd med Guds ord. Når man velger å leve i konflikt med hva Guds ord lærer, så får man også ta konsekvensen av dette ved å melde seg ut.

At dette skaper slik oppmerksomhet fra media, sier mest om media. Hadde de hatt litt kunnskap om hva en pinsemenighet står for, burde ikke dette ha vært en sak i det hele tatt. Men dessverre - kunnskapsnivået hos norske journalister om hva sann kristendom handler om, er svært liten.

Hvordan du kan bli frelst - pastor Fred Winters hilsen

Søndag ble pastor Fred Winters skutt ned og drept. På menighetens nettside har First Baptist Church i Maryville lagt ut en videohilsen av sin kjære pastor. Her snakker han om det viktigste av alle spørsmål i livet: Hvordan vi kan bli frelst, og hvordan vi kan vite med sikkerhet at vi kommer til himmelen.

Fire bibelske motiv for vårt fellesskap, del 2

Her følger andre del av foredraget Jonas Melin (bildet) holdt på en samling for nye kommuniteter i Sverige. Del en ble publisert den 4.mars.

Bibliskt motiv 3. Guds rike (Matt 6:33)

Guds rike är huvudtemat i Jesu undervisning. Det är också centralt i vårt sätt att tänka om att vara en kristen gemenskap. Guds rike betyder att Gud är kung! Guds rike är där Gud regerar och hans vilja sker. En dag i framtiden kommer Guds rike att komma till jorden i sin fullhet, men redan nu är det en verklighet. Det finns mitt ibland oss i en liten skala, som ett litet frö som planteras i jorden eller en surdeg som får hela degen att jäsa (Matt 13:31-33). Det är det Jesus syftar på när han lär oss att be: "Låt ditt rike komma. Låt din vilja ske, på jorden så som i himlen" (Matt 6:10).

Visionen om Guds rike är nyckeln till den så viktiga helhetssynen i den kristna gemenskapen. Det är lätt hänt att vi delar upp verkligheten i andligt och socialt och ställer evangelisation mot socialt arbete, helande mot fredsarbete och frälsning mot ansvar för skapelsen. Så bör det inte vara.

Som jag ser det är det visionen om Guds rike som ger helheten, därför att Guds rike omfattar hela livet: andligt liv och pånyttfödelse, omvändelse och räddning, helande och befrielse, rättvisa, fredsarbete, ansvar för skapelsen, miljöarbete, socialt arbete och fattigdomsbekämpning, gemenskap med Gud och med varandra, kärlek till min nästa och mina fiender, Andens gåvor och Andens frukt samt en radikalt annolunda livsstil när det gäller pengar, sex och makt. Guds rike är riket annorlunda och vi kan börja leva ut det redan här och nu som en försmak av det som ska komma.

Församlingen är tänkt att vara en himmelsk koloni i världen. Om människor vill veta hur det är i Guds rike ska de inte behöva vänta tills Jesus kommer tillbaka. Det ska räcka med att besöka en kristen gemenskap där människor redan nu lever i Guds rikes verklighet. Inte fullkomligt naturligtvis, men på riktigt. Församlingens uppgift är att se till att Guds rike redan nu blir synligt och verkligt här på jorden. Det är en utmaning! När Jesus säger "Sök först hans rike och hans rättfärdighet, så skall ni få allt det andra också" (Matt 6:33), menar han att vi ska göra Guds rike till vår högsta prioritet. Det vill vi göra på Råslätt.

Bibliskt motiv 4. Sök stadens bästa (Jer 29:7)

Det fjärde och sista bibliska motivet jag vill peka på är hämtat från Jeremias brev till de judar som blivit bortförda till Babylon. Dessa undrade hur de skulle förhålla sig till den stad där de tvingats att bosätta sig. I Jeremias långa svar finns följande mening: "Gör allt för att den stad jag har deporterat er till skall blomstra, och be till Herren för den. Ty dess välgång är er välgång" (Jer 29:7). I den gamla översättningen står det: "sök den stads bästa, dit jag har fört er" och det har alltid varit ett motto för oss. Sök stadens bästa! Sök Råslätts bästa!

För oss har det inneburit att vi vill göra skillnad på Råslätt. Vi vill förändra samhället och göra Råslätt till en bättre plats att leva på för alla. Genom åren har det handlat om många olika saker. Vi har engagerat oss i flyktingmottagning och flyktingfrågor, Vi har jobbat med integration. Vi har ett omfattande arbete bland barn och tonåringar på Råslätt, Vi är engagerade i skolan och i idrottsföreningar. Vi driver en förskola och en secondhand-butik och skapar på så sätt både bra service och arbetstillfällen. Vi har engagerat oss i föräldrautbildning, och samarbetar med andra goda krafter i engagemanget för området, vare sig det är ideella föreningar eller kommunala verksamheter. Liksom judarna i Babylon vill vi göra allt för att den plats vi bor på ska blomstra. Det är ett bibliskt motiv som driver oss än idag.

Avslutning

Nu har det snart gått 30 år sedan jag och Kerstin flyttade till Råslätt och var med och startade Råslätts fösamlingsgemenskap. Vi är fortfarande kvar i det sammanhanget. När jag ser tillbaka är det mycket jag är tacksam för. Det är mycket som varit fantastiskt. Det finns också en hel del som inte blev som vi hade tänkt. Vi har brottats med brister och svårigheter, svaghet och synd. En del saker har gjort ont. Men mitt i allt detta har vi fått se många bevis på Guds nåd. Det är Guds nåd som ger mig hopp om framtiden. Jag tror fortfarande att det är möjligt att leva i gemenskap och jag är tacksam för den förnyelse av gemenskapslivet som vi upplever nu. Den våg av nya gemenskaper som växer fram i vårt land är en stor välsignelse och uppmuntran även för oss.

Har det kostet deg noe å følge Jesus i det siste?

Ville du like å sove her? Hvis du hadde bestemt deg for å følge Kristus og la deg døpe i Sveits på 1500-tallet, hadde du kanskje ikke hatt noe annet valg. Bildet viser den såkalte "dåpshulen" i landsbyen Betswill utenfor Zürich. I dag har vi andre valg, eller?

Har det kostet deg noe å følge Kristus? Eller har det medført at du har fått hyggelige venner, mat, masse moro og fellesskap hver søndag?

Det kan være vi ikke lever radikalt nok i vår etterfølgelse av Kristus. Det kan være at vi er blitt så lik denne verden, at vi ikke utgjør noen som helst forskjell. Våre trossøsken på 1500-tallet betalte en skyhøy pris - deres egne liv. I dag blir den kristne forsamlingen forfulgt i Kina, Nord-Korea, i muslimske land. Mens vi sørger for at våre besteborgerlige liv blir beskyttet og godt i varetatt, er det ikke slik for det store flertallat av kristne i disse landene.

Er det noe ved våre liv vi burde stille spørsmålstegn ved? Er vi på himmelveien, eller går vi den brede veien?

Innimellom er det all god grunn til å stanse opp og stille spørsmålet.

Svaret kan bli ubehagelig direkte.

Da bør vi gjøre noe med det!

"Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene!" Jesus i Luk 6,26

SV vil kneble religionsfriheten og tvinge kirken

Nå har det ligget i kortene hele tiden, men det er greit å se det på trykk: Sosialistisk Venstreparti, et av de tre regjeringspartiene, styrker sin antikristelige linje og programfester nå at de vil vedta pengekutt til trossamfunn og samtidig tvinge Den Norske Kirke til å vie homofile. Dermed stiller de seg i en lang tradisjon av stalinistiske sosialist- og kommunistpartier som vil undertrykke og statsdirigere andre menneskers tro og overbevisning. SV har med dette i klartekst sa at de er imot religionsfrihet. I de sosialistiske diktaturene har vi sett hva denne politikken går ut på: Kristne som motsetter seg denne statsdirigeringen, og som frimodig forkynner evangeliet om Guds rike, de blir trakassert, forfulgt, fengslet og i mange tilfeller drept.

Nestlederen i SV, Audun Lysbakken sier det veldig klart:

"Forslaget fortsetter en kurs SV har stått for i regjering. Det handler om å endre de religiøse føringene som lå hos staten og dra samfunnet i en mer liberal retning." Audun Lysbakken, leder også arbeidet med nytt SV-program.

Og Lysbakken er ikke ferdig med dette, hør bare:

I regjering gikk SV med på at Den norske kirke og andre trossamfunn selv skulle få avgjøre om de ville utforme liturgi og dermed kunne vie lesbiske og homofile. I SVs programutkast strammer partiet skruen: «Alle unntaksbestemmelser må fjernes (...) herunder reservasjonsretten for religiøse ansettelser og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel».

I programutkastet truer de også med å statsstøtten fra trossamfunnene om de ikke gjør som SV sier, og de vil ramme alle kristne skoler. Det heter i forslaget: «pedagogiske og religiøse alternativer på sikt avvikles. Barn som har behov for alternativ pedagogikk, skal få det i den offentlige skolen».

SV's programforslag viser med all tydelighet at det er sterke krefter i vårt land som arbeider målbevisst for å ødelegge den kristne tro, og det er tydelig at med SV i regjeringsposisjon vil det ikke være lenge før Norge blir enda mer antikristelig enn det vi opplever nå.

Å holde fast ved plogen mens tårene tørkes bort - det er kristendom

Etter å ha tenkt mye på de etterlatte etter pastor Fred Winters som ble skutt ned og drept søndag, husket jeg noe Watchman Nee (bildet) har skrevet, med utgangspunkt i Salme 73,26: "Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig:

"En broder jeg kjenner ble kalt til å reise som forkynner i noen måneder. Hans hustru, som han var meget sterkt knyttet til, var ikke frisk på denne tiden. En felles venn sendte meg til ham med et brev rett før han skulle dra, og da jeg kom så nær huset hans at jeg kunne se det, la jeg merke til at han kom ut, uten å se meg, og gikk et lite stykke bortover. Så stoppet han, og etter å ha stått stille litt, snudde han seg og gikk tilbake. Jeg ventet ikke, men skjønte at han var i en tilstand av åndelig kamp, så jeg gikk foran nedover mot bryggen der elvebåten lå til. Da han kom dit, gav jeg ham brevet med med ordene: 'Må Herren velsigne deg,' og svaret hans viste at han var fylt med fred.

Da han kom tilbake etter noen måneders forløp, nevnte jeg hendelsen for ham. 'Ja,' tilstod han: 'som jeg stod der, følte jeg at jeg ikke kunne forlate henne eller barna uten hjelp, og med svært lite penger, men da jeg gikk skrittene tilbake, kom det et ord til meg: 'Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.' Så jeg snudde igjen og gikk ned til båten.'

Å holde fast på plogen mens tårene tørkes bort - det er kristendom."

Viktig oppdatering av
www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Be for familien Winters. Baptistpastor Fred Winters ble skutt og drept i går

SISTE OPPDATERING:
De skadede i menigheten er: TERRY BULLARD (39) og KEITH MELTON (51) Begge har knivskader etter at mannen som drepte menighetens pastor, stakk disse to. Melton er utskrevet fra sykehuset, mens Bullard er hardt og alvorlig skadet. Gjerningsmannen er også alvorlig skadet, etter at han stakk seg selv med kniv. Han har ikke kjent av menigheten.

Jeg oppfordrer bloggens mange lesere til å be for pastor Fred Winters kone og to barn. Pastor Fred Winters i First Baptist Church i Maryville i Illinois ble skutt ned og drept i forbindelse med gudstjenesten søndag.

Se egen artikkel publisert tidligere i dag.

To av menighetens medlemmer skal være lettere skadet. Ta også dem med i deres forbønner.

Det er foreløpig ukjent hvorfor mannen drepte pastor Winters. Han skal ha gått opp til talerstolen, våpnet var skjult under en avis, og i det han vekslet noen ord med pastoren, skjøt ham pastor Winters med fire skudd.

Pastor Fred Winters døde på sykehuset av skadene han pådro seg. Familien Winters var vel kjent for deres store gjestfrihet. De arrangerte ofte sammenkomster for nye medlemmer av menigheten i sitt hjem, hvor de gjerne serverte pizza. First Baptist Church i Maryville er en hurtigvoksende menighet, som pr i dag har 1200 medlemmer. Menigheten vil i dagene som kommer samles for å hjelpe hverandre i sorgen.

Hva de første kristne sa og trodde - og hva som ble sagt om dem, del 2

Vi fortsetter her utdraget fra Shane Claiborne's (bildet) bok: "Jesus for President":

"For de første kristne var dåpen en viktig overgangsrite til det nye livet og det nye kongeriket. Husk at noe av det første Jesus gjorde da Han tok steget inn i rampelyset, var å få fetteren sin, Johannes, til å døpe Ham i elva Jordan. Dåpen var et symbol på utgangen fra datidens Egypt; det gamle livet ble vasket vekk og et nytt menneske reiste seg fra vannet.

Når nye troende bekjente sin tro og gjennom dåpen kom inn i fellesskapet, revurderte og redefinerte de hele sin tilværelse. De omvendte seg, i ordets mest konstruktive betydning. De gikk livet sitt etter i sømmene, vendte om og fant en helt ny tilværelse og livsstil. Noen forlot jobbene sine fordi det gamle livet kolliderte med det nye og lojaliteten til Guds rike. For noen innebar det nye livet en helt ny måte å utføre tjenesten som skatteinnkrever eller forretningsperson på, for andre innebar det å få sparken. Hvis du for eksempel jobbet i bordell, men bestemte deg for å gi ditt liv til Kristus og Hans rike, måtte du revurdere din karriere. Men det var ikke bare prostituerte som trengte å evaluere sitt yrkesvalg på nytt. De som jobbet med de keiserlige lekene, de som skar ut avgudsbilder, var i det militære eller arbeidet ved den keiserlige domstolen, fengselet eller på markedene måtte også det. Og det var det kristne fellesskapets ansvar å ha hånd om disse konsertittene, de som nå måtte finne ut hvordan de skulle leve, utenfor imperiet. Mange nyomvendte måtte til og med igjennom en 'imperieutdrivelse' for å bli med i den nydannede kirken.

Folk ga fra seg det de eide til fordel for en økonomi basert på gjensidig avhengighet. Andre forlot sine biologiske familier til fordel for Guds familie av gjenfødte, med søstre og brødre over hele Romerriket. Se hvor radikalt nytt disse etterfølgerne av Kristus måtte tenke om livet:

'Alle som vil bli inkludert i fellesskapet må få sitt yrke og sitt arbeid undersøkt. Enhvert yrkes natur og form må kartlegges .... bordeller, avgudsskulptører, vognfører i sirkus, idrettsmann og gladiator ... gi det opp eller bli avvist. En soldat får ikke drepe, ei heller får han sverge; dersom han nekter å følge disse påleggene må han bli avvist. En prokonsul eller dommer som er kledd i purpur og styrer med sverd, må gi det opp eller bli avvist. Enhver som døpes eller som allerede er døpt og som ønsker å bli soldat, skal bli sendt bort, for han har foraktet Gud.' (Hippolyt, 218 e.Kr)

'Vi er selv kjent med krig, drap og all mulig ondskap, men vi har byttet ut våre våpen. Vi har byttet ut våre sverd med plogjern, spyd med jordbruksverktøy ... nå dyrker vi gudsfrykt, rettferdighet, godhet, tro og håpet om en fremtid skjenket oss gjennom korsfestelsen ... jo mer vi blir forfulgt og drept for vår tro, jo flere vil slutte seg til oss og bli troende.' (Justin Martyr, 165 e.Kr)

(fortsettes)

Baptistpastor skutt og drept under gudstjenesten

SE VIKTIG OPPDATERING AV DENNE SAKEN PUBLISERT KLOKKEN 0931.

Pastor Fred Winters (bildet) ble brutalt skutt ned og drept foran øynene på forsamlingen i First Baptist Church i Maryville, i delstaten Illinois i forbindelse med søndagens formiddagsgudstjeneste.

Det var like etterat 08.15 gudstjenesten hadde tatt til at en mann kom inn i kirken, gikk opp på podiet og skjøt pastoren med fire skudd. Pastor Fred Winters prøvde å unngå kulene ved å holde Bibelen framfor seg, men klarte ikke det. Etter å ha avfyrt skuddene forsøkte to personer fra menigheten å avvæpne mannen som skjøt pastoren. Pistolen til mannen låste seg, og han skal da ha tatt opp en kniv. Ifølge politisjef for delstaten Illinois, Larry Trent, ble personene som forsøkte å overmanne pistolmannen skadet av kniven.

Pastor Winters ble brakt til sykehuset, men døde av skadene han hadde fått. First Baptist Church i Maryville er sterkt preget av dagens tragiske hendelse, og ber først og fremst om forbønn for pastorens etterlatte og de to medlemmene som ble skadet.

I en kunngjøring på menighetens nettside understreker de at menigheten oppfordrer folk til å holde fast ved grunnvollen for den kristne tro: Guds ord. "Der finnes veien til fred, håp og kvalitetsliv uavhengig av omstendighetene."

Hva som er årsaken til at mannen plutselig dukket opp og skjøt pastoren er det foreløpig ingen som vet. First Baptist Church i Maryville ble grunnlagt i 1945 og har i dag 1200 medlemmer.

Vi vil oppmuntre bloggens lesere til å følge oppfordringen til forbønn.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=551345

En gudstjeneste som æret Jesus

I formidag talte jeg i Toten Frikirke med tema: "Gud elsker filleryer!" Menigheten jeg er blitt så glad i har arbeidet mye med gudstjenestens form og innhold det siste året, og i dag fikk jeg høre det nye lovsangsbandet. Når de dro gudstjenesten i gang med en av mine kjæreste salmer, "Deg å få skoda", og fortsatte med lovsanger som virkelig æret Jesus, ja da ble jeg - jeg holdt på å si henrykt! Sterkt berørt er ved kanskje ordet. Det er klart det betyr mye at man satser på å bruke musikere i gudstjenesten, men ikke for enhver pris. Det er ikke snakk om profesjonalitet og dyktighet, selv om musikerne og sangerne som deltok i formiddag var dyktige. Men dyktighet i seg selv ærer ikke Herren. Det må mer til enn som så, det må til ydmykhet, varhet og Åndens salvelse. Og det var over disse ungdommene! Det ble en feststund foran Herrens ansikt, og jeg frydet meg.

I visjonen for Toten Frikirke på Raufoss heter det:

"La folk komme hjem!"

- til en korsfestet og oppstått Jesus, - Han som er veien hjem.- til et liv i nåden, midt i en verden full av krav.- til et liv hos en kjærlig, sterk og nærværende Far.- til et liv i glad etterfølgelse av Jesus.- til et liv i vennskap med Den Hellige Ånd- til et liv i tjeneste, der de lever ut det nådegavespekter som den enkelte har fått.- til gjenopprettelse av relasjoner og familier.- til et fellesskap der de kjenner trygghet til å være seg selv, omgitt av kjærlighet, glede og gode utfordringer.

Visjonen for denne menigheten stemmer i grunnen godt med hvordan denne menigheten oppleves.

Hva de første kristne sa og trodde - og hva som ble sagt om dem, del 1

Med rette etterlyser Shane Claiborne (bildet) radikalitet. I sin bok "Jesus for President" skriver han, sammen med medforfatteren Chris Haw:

"Hvordan kan det ha seg at kristendommen er på sitt beste når den er merkelig, marginalisert og lidende - og på sitt verste når den er populær, triumferende og mektig?"

Det er en svært interessant, og ikke minst særdeles relevant problemstilling. Shane/Haw skriver:

"Jesus hadde sagt at Hans disipler skulle leve i Guds kongerike på denne jorda og at verden ville hate dem. Myndighetene ville stevne dem for guvenører og domsstoler, slå dem og fornærme dem, kaste dem til løvene og henge dem på et kors. Her hadde Jesus selv gått foran som et godt eksempel. Og Han fikk rett. Disiplene ble hatet og foraktet - i hvert fall i et par hundre år. Den nyfødte kirken eksisterte i kollisjonspunktet mellom to riker. Jo mer de første kristne tenkte over livet og læren til deres rabbi-Messias, og jo mer de forsøkte å leve som evangeliet tilsa, jo kraftigere ble kollisjonen med staten og dens håp og drømmer, militærmakt og marked. Faktisk ble de første kristne kalt 'ateister' fordi de ikke trodde på på det romerske evangeliet; de hadde mistet troen på staten som verdens frelser. De ble kalt mye rart - 'utbryterjøder', 'opprørsborgere', til og med 'fiender av menneskeheten.' De ble ofre for incestbeskyldninger siden de kalte hverandre bror og søster, enda de ikke hadde noe biologisk slektskap. De ble også beskyldt for kanibalisme siden de hadde underlige ritualer hvor de spiste noe de kalte sin Herres legeme og blod. De var statsfiender."

For å underbygge dette siterer de to kilder fra den første kristne tiden:

I et brev til kirkefaderen Origines heter det:

"De kristne danner seg hemmelige samfunn som eksisterer utenfor de gjeldende juridiske systemer ... et obskurt og mystisk samfunn, tuftet på opprør og de fordeler det medfører."

Kirkefaderen Tertullian skriver:

"Vi blir anklaget for å være blasfemiske. Blasfemiske i forhold til keiseren fordi vi nekter å gi vår religiøse hyllest til de keiserlige majesteter og deres skytsånder, og nekter å tilbe dem. Høyforæderi defineres som en kriminell handling mot den romerske religionen, å være åpent blasfemisk, å løfte hånden for å skade guddommen ... Kristne er for statsfiender å regne ... vi feirer ikke keiserens festivaler. Vakter og informanter anklager de kristne ... bespottere og forrædere .... vi blir siktet for helligbrøde og høyforræderi... av avlegger sannhetsvitnesbyrd."

Justin Martyr skriver:

"Han kalte Abraham og bød ham å forlate landet han bodde i. Gud har kalt oss alle med de samme kallet. Vi har snudd ryggen til alt denne verden kan tilby."

Og til slutt Athenagoras:

"De anklager oss på to punkter: at vi ikke ofrer og at vi ikke tror på de samme gudene som staten."

(fortsetter)

Om jeg skulle bli dement, pleietrengende, ber jeg Herre...

Nå tror jeg ingen vil beskylde meg for å være noen tilhenger av pavedømmet. Det er både meg og Bibelen fremmed. Men jeg ble djupt grepet av en bønn jeg leste i går, skrevet av den forrige paven, Johannes Paul II. Han var 65 år gammel da han ble rammet av Parkinson, og skrev bønnen du vil finne gjengitt her. Johannes Paul II skulle leve 20 år til, før han døde. Bønnen handler om det å forberede seg på de vanskelige årene hvor demens og et liv i langvarig pleie kan bli virkeligheten. Selv om du som leser dette, ikke skulle ha særlig sans for pavedømmet, så les bønnen likevel. Jeg tror den vil skape tanker hos de fleste av oss. Med unntak av siste del hvor paven henvender seg til Maria, har jeg ingen vanskeligheter med å be hans ord. Tvert imot fant jeg dem å være en bønn etter Guds hjerte:

Herre, i mer enn 65 år har Du skjenket meg livets uvurderlige gave, og helt siden jeg ble født har Du uavbrutt overøst meg med Din nåde og Din uendelige kjærlighet. Disse årene har vært en blanding av kilder til stor glede, prøvelser, medgang, nederlag, problemer med helsen og bekymringer, slik alle og enhver får oppleve det. Med Din nåde og hjelp har jeg kunnet overvinne disse hindringene og går framover mot Deg. I dag føler jeg meg beriket av det jeg har erfart, og av den store trøst det innebærer å ha vært gjenstand for Din kjærlighet. Min sjel synger av takknemlighet til Deg.

Men hver dag møter jeg i mine omgivelser eldre personer som Du har prøvet hardt; de er lammet, handikappede, hjelpeløse, og ofte har de ikke styrke nok til å be til Deg. Andre har mistet sine åndsevner og kan ikke lenger komme ut av sin egen uvirkelige verden og nå frem til Deg. Jeg ser disse menneskene, og jeg sier til meg selv: 'Tenk om det var meg!'

Så allerede i dag, Herre, mens jeg ennå er i stand til å bevege meg, og er ved mine sansers fulle bruk, frembærer jeg på forhånd til Deg mitt ja til Din hellige vilje; og hvis en eller annen av disse prøvelsene rammer meg, vil jeg at de skal tjene til Din ære og menneskenes frelse. Fra og med nå ber jeg Deg også at Du med Din nåde vil bistå dem som kommer til å ha den utakknemlige oppgave å pleie meg.

Hvis det en dag skulle skje at sykdommen rammer min hjerne og formørker min forstand, så underkaster jeg meg dette allerede nå, her fremfor Ditt åsyn, en underkastelse som siden må vare ved i stum tilbedelse. Hvis jeg en dag skulle bli liggende i langvarig bevisstløshet, er det min vilje at hver time jeg skal leve slik, må bli en uavbrutt takksigelse, og at mitt siste åndedrag også må bli et kjærlighetens åndedrag. Da, i det øyeblikket, kommer min sjel, ledet av Marias hånd, til å tre frem for Deg slik at den evig kan synge Din pris. Amen.

En praksisdag for det indre livet

Oppslutningen om dagens temadag i Storsalen i Oslo ble god. Mange var kommet for å delta på de ulike seminarene med temaer som "Bibelmeditasjon" med forfatteren, salmedikteren, pilegrimsvandreren og lederen for Frikirkens studiesenter Sven Aasmundtveit. "Bildemeditasjon" med Birgit Nielsen, en av Danmarks mest anerkjente kunstnere innen "hverdagsikoner". "Bønnefellesskap" med Lisbeth Løining - bønneleder og sykepleier - og teologen og bønnelederen Ragnhold Kristensen. Broder Arnfinn Haram, dominikanermunk, skribent og samfunnsdebattant foredro om "Bønnerytme". Arnvid Løvbukten, administrasjonspastor i Jesus Church og tidligere generalmajor i Flyvåpenet hadde seminar om faste.

Det var også seminar om den keltiske spiritualiteten, som Sven Aasmundtveit holdt, om "Kristuskransen" ved Korsveiprest Knut Grønvik, Øyvind Borgsø som er retreatleder og diakonkandidat foredro om "Kroppens rolle i bønnen," metodistprest Hilde Sanden om "Kontemplativ bønn", mens jeg var "stand in" for fader Johannes og holdt seminar om Jesusbønnen.

Jeg fikk dessverre ikke deltatt på de andre arrangementene, men jeg ble glad da seminaret om Jesusbønnen samlet "fullt hus" og vel så det i rommet vi hadde. Noen måtte også sitte på gulvet. Responsen var god. Jeg snakket om Jesusbønnens bakgrunn, både historisk og teologisk, og delte egne erfaringer med å ha praktisert den siden 1988. Lot også de som deltok på seminaret få "prøvesmake", da vi satte av litt tid til å praktisere den. Det ble også anledning for spørsmål.

Etter hva jeg hørte folk sa var dette en meget vellykket dag i Storsalen. Hovedtema som samlinen var "Salig er tørsten - en praksisdag for det indre livet", og mange gav uttrykk for at dette var til hjelp til selve å grave for å finne troens røtter. Jeg synes det er flott å være sammen med trossøsken fra så mange sammenhenger, som bærer på den samme tørst etter å gjøre seg erfaringer med Gud.

Det blir nok flere slike samlinger i fremtiden.

Bildet viser inngangspartiet til Storsalen menighet i Oslo.

Livet i Kristus er uuttømmelig

I forbindelse med forberedelsene til dagens workshop om Jesusbønnen i Storsalen, leste jeg noe av fader Sofrony (bildet), som vil danne selve utgangspunktet for det jeg skal snakke om. Fader Sofrony, hvis borgerlige navn var Sergeij Sacharov (1896-1993), var uten tvil en av vår tids mer fremstående åndelige skikkelser. Han var en forvalter og en fornyer av den russisk-ortodokse fromhetstradisjonen der teologisk refleksjon og livet med Gud er ett. Her er hva jeg leste. Jeg foreslår at du leser det sakte, og leser det en gang til, kanskje mediterer over det, for det er dybde i dette:

"Livet i Kristus er på djupet uuttømmelig; å tilegne seg det er en langsom prosess hvor vi tar i bruk hele oss. Det guddommelige Navnets innhold og betydning avsløres kun gradvis. Selv bare en flyktig påkallelse av det kan varme vårt hjerte og være verdifullt.

Men vi må ikke stanse halvveis. Vår tid her på jorden er så kort og vi må utnytte hver time slik at vår kunnskap om Gud når modenhet.

Og når gleden i vårt hjerte og lyset i vår ånd smelter sammen og blir ett, da nærmer vi oss fullkommenheten."

Imam fjernes - ingen stor sorg å spore

Den meget kontroversielle imamen Sakandar Zulqarnain Madni, er blitt fjernet fra programmet Islamnet.

Sakandar Zulqarnain Madni er imamen som kom med de famøse uttalelsene om at USA sto bak terrorangrepene 11. september 2001. Han påstod også at jøder kjente til dette terrorangrepet.

Nå er det vel ikke noe kjempetap at denne mannen ikke slipper til med sine særdeles spesielle synspunkter. Det som er like merkelig som det imamen sier, er at det finnes mennesker som tar ham på alvor og tror løgnene hans.

TV2's avsløring av imamens forrige foredrag, ble sannsynligvis for kraftig kost for Islamnet. De vet nok at reaksjonene hos folk flest om disse absurde påstandene er sterke. Det er vel ingen som helst tvil om hvem som sto bak det grusomme angrepet på World Trade Center og Pentagon denne skjebnesvangre dagen.

Men det passer jo godt inn i fiendebildet å legge skylden på jødene.

Er det noe de ikke har skylden for, egentlig?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/krigen-mot-terror/artikkel.php?artid=551096

Foto: Aftenposten/VG

40 svenske pastorer avlegger avholdsløfte

40 svenske pastorer og predikanter med pastor Ulf Ekman (bildet) i spissen har skrevet under på at de skal leve uten alkohol.

Det var på årsmøtet i trosbevegelsens predikantmøte at forslaget ble reist, og det ble med mer enn ord! Pastorene og predikantene skrev under på et høytidelig løfte om å leve avholdende.

Det er det økende alkoholforbruket i Sverige som er bakgrunnen for at predikantmøtet tok opp dette spørsmålet. Den svenske avisen Dagen skriver:

"Trosrörelsens pastorer tycker även att det är fel att inte ens frikyrkor numera är alkoholfria zoner, och de ska arbeta för att de kyrkor de själva representerar ska vara helt alkoholfria miljöer."

At det er like stort behov for ta samme stilling som den svenske trosbevegelsens predikanter har gjort her i Norge, er dessverre helt riktig. Jeg er både sjokkert og skremt over å se alkoholbruken i enkelte norske kristne miljøer. Det er blitt mer og mer vanlig å gå ut "for å ta en øl", og det serveres også alkohol i sluttede selskaper i hjemmene. I en sammenheng kjenner jeg til at folk ikke kom seg på søndagens møte fordi det ble konsumert for mye alkohol lørdagskvelden! Det ser ut til at dette er utbredt i enkelte av de miljøene hvor man understreker at man er "fri fra loven".

Så vidt jeg kjenner til har den norske trosbevegelsen sin egen predikantforening. Jeg håper det som har skjedd i Norge kan føre til at den norske foreningen kan være like klar.

I forbindelse med predikantmøtet i Sverige kom man også med følgende uttalelse:

"Vi ser en oroande tendens att det sker en förvånansvärt snabb liberalisering av synen på alkohol inom kristna sammanhang där detta för bara några år sedan var otänkbart. I denna situation vill vi som pastorer och predikanter som företräder Trosrörelsens församlingar i Sverige uttala vårt starka stöd till en helnykter livsstil. ... Som undertecknare av detta uttalande har vi valt att leva nyktert och att avstå från alkohol samt att aktivt arbeta för att våra kyrkor ska bli alkoholfria miljöer."

De 40 som har skrevet under er:

Ulf Ekman
Robert Ekh
Thomas Lahti
Anna Lahti
Lennart Fjell
Peder Teglund
Harry Andersson
Peo Svensson
Owe Sandberg
Urban Karlsson
Thomas Nordberg
Göran Rubensson
Paul Forsén
Reinhold Berg
Thomas Ekman
Christian Åkerhielm
Stefan Salmonsson
Per Cedergårdh
Christer Linebäck
Ulla Linebäck
Johnny Foglander
Valborg Johansson
Bengt Jennersjö
Jan Blom
Leif Johansson
David Ekerbring
Jan Rosman
Sören Johansson
Sven-Erik Persson
Mats Holmgren
Håkan Eriksson
Jonathan Westergård
Simon Ahlstrand
Svante Rumar
Tormod Flatebö
Leif Boström
Andreas Westman
Peter Ek
Anders Gerdmar
Carl-Gustaf Severin

Du kan lese mer om saken her: http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=163568

Veivalg med motstridende følelser

Jeg kjemper med litt motstridende følelser for tiden. Kjenner jeg dras i to retninger, og vet at jeg må gjøre et veivalg. Nå er jo ikke dette noe spesielt. Alle opplever vi slike stunder i våre liv. Noen ganger er valget lett å ta, andre ganger er det forbundet med smerte, oppbrudd og blanede følelser.

Denne uka måtte jeg til legen nokså akutt. En øyebetennelse krevde en behandling ganske raskt. En lege skrev ut en resept på øyesalve. Jeg tenkte at dette i grunnen passer veldig godt på min sjelelige og åndelige tilstand: Jeg trenger å se! Besøket hos legen henledet min oppmerksomhet på tilstanden i den kristne forsamlingen i Laodikea. Menigheten der ble rådet til å skaffe seg "øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se." (Åp 3,18)

Så ble dette til en bønn i mitt liv. Om øyensalven - den åndelige.

I dag trenger vi et klart blikk. Slørete øyne kan føre til at man ikke ser veien man skal gå.

Mine mostridende følelser handler også om sviktende mot, og skuffelser.

Manglende mot til å ta avgjørelsen kanskje? Utsette hele prosessen er en av fristelsene.

Skuffelsen handler mest om å være skuffet over meg selv, men den handler også om skuffelsen over noen jeg regnet med i en viktig prosess.

En sa noe til meg for en del år siden, som jeg har tenkt mye på i ulike faser. Han sa: "Når Herren kaller deg, ikke se deg tilbake for å se om noen følger deg. Gå! Kallet ditt er å følge Herren, ikke mennesker. Regelen er: De fleste vil ikke forstå det kallet du er kalt til, Bjørn Olav. Men du må gå. Du skal svare for Herren, ikke mennesker."

Disse, hva jeg tror er profetiske for mitt livs vedkommende, ligner mye på det Jesus sier i Lukas 9,62:

"Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."

Det er veldig radikale ord.

Jesus er verdens lys

I dag vil jeg gjerne dele med bloggens lesere noe fader Lev Gillet, bedre kjent som "en munk fra Østkirken", har skrevet og som har velsignet meg slik:

"Jesus utstråler bare lys. I Ham er lyset fullkomment. 'Jeg er verdens lys.'

Hos Jesus finnes ikke spor av truende skyer eller uværsstormer. Ikke noe mørke, sønderflenget av lyn. Ja, selv ikke halvmørke finner vi der. Alt i Jesus eier krystallets klarhet uten derfor å utelukke dets skarphet, til smerte for den som rammes av den.

Omkring Jesus finnes ingen tragedier, fordi det ikke finnes noe problem som forblir uten løsning. Det vanskelige for disiplene er ikke å kjenne det de skal gjøre, men å ha styrke til å gjennomføre det. Det man kaller den menneskelige tilværelsens tragedie, forsvinner i Jesu klare lys. Har man sett lyset, kan man også vandre i lyset.

Ved forklarelsen ble Jesu klær 'skinnende' og av en slik hvithet at 'ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.' Beskuelsen av Jesus, ja, selvdet personlige bildet som vi danner oss av Ham, er uadskillelig fra dette inntrykket av lys, av hvithet og av strålende renhet.

Jesus, du uendelighetens hav! Havet som blåner så dypt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagssolens glød. Havet som fjernt ihorisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg deg, Herre, inntil din skikkelse forsvinner inn i din Faders herlighet....

Hva skjedde ved forklarelsen? Mesteren som levde med sine disipler og hvis utseende de var fortrolige med, synes med ett å bli forvandlet, innsvøpt i strålende lys. Men også oss er det undertiden gitt å motta et nytt og overveldende inntrykk av Jesus. Et inntrykk som gjennomryster oss.

Det dreier seg ikke om en legemlig visjon av Frelseren som den som i århundrenes løp ble enkeltes, kanskje manges, privilegium. Men det hender undertiden at Jesu nærvær når ned til dypet i oss, bryter inn over oss og griper oss. Vi aner Hans lys uten å se det, eller retter,vi fornemmer det på forhånd. Omtrent som når vi merker at morgensolen trenger seg inn gjennom våre søvntunge øyelokk. Mesteren hvis vanlige utseende er så mildt og ydmykt, får oss til å skjelve ved kontakten med Hans makt. Dette er forklarelsens øyeblikk.

Hebreerne kjente ikke til noe annet guddommelig lys enn ildstøtten som førte dem gjennom ørkenen. Det begrensede og midlertidige lys. Lyset for et folk og en epoke. Jesus sier om seg selv at Han er 'verdens lys'. Det evige, altomfattende lys. Det som 'opplyser ethvert menneske kommer til verden'.

Velsignet være du, Herre, for at ditt lys virker i alle sjeler og for at det gjenfinnes - selv når det er brutt - i alle raser, i alle troende.

Kristendommens tapte historie, del 1

Noe av det som har interessert meg i lang tid, er den tidlige kirkens historie. Derfor leser jeg gjerne kirkehistoriske bøker, og det er blitt noen hyllemeter av dem gjennom årenes løp.

Philip Jenkins har skrevet en ny bok, The lost history of Christianity, hvor han blant annet skriver om den koptiske kirken i Egypt, og de assyriske kristne i Irak. Dette er samtidig dagsaktuelt, på grunn av den vanskelige situasjonen de kristne disse stedene opplever.

Rundt år 1000 regner forskerne med at det fantes mellom 25-30 millioner kristne i Europa. Samtidig fantes det mellom 17 og 20 millioner kristne i Asia, og cirka fem millioner i Afrika. Går vi frem til slutten av Middelalderen var Irak, i like stor grad som Frankrike, et kulturelt og åndelig kjerneområde for kristendommen. I dag flykter de kristne fra Irak.

Svært mange av de kristne som her er nevnt tilhørte enten den såkalte nestorianske eller den jabobittiske tradisjonen. Dette var troende som holdt fast ved den nikenske bekjennelsen, men de la samtidig større vekt på Jesu guddommelighet enn det som den øvrige kristenhet gjorde på dette tidspunktet. Når så kirkemøtet i Khalkedon ble kalt sammen i år 451 ble disse kirkene erklært for vranglærende, og har på grunn av sin lære fått merkelappen monofysitter.

Nå er Philip Jenkins av den oppfatning at det er misvisende å oppfatte disse kirkene som noe annet enn autentiske kristne. Jeg skal ikke gå inn i den problemstillingen i denne artikkelen, bare peke på at de to kirkene spilte en stor rolle fra Egypt og like til Kina, faktisk helt frem til 1300-tallet. Dette glemmes lett fordi den toneangivende kirkehistorien har konsentrert seg i særdeleshet om Romerkirken og tildels Den ortodokse kirke.

Philip Jenkins hevder også noe annet, som kanskje for enkelte vil være oppsiktsvekkende. Han skriver: "Først omkring år 1500 kan det sies at kristendommen ble europeisk."

Det er noe å tenke igjennom. Vi har på mange måter både fjernet oss fra våre jødiske røtter, men også fra det øvrige kirkelige landsskapet, som slett ikke var europeisk i første omgang. Vi har en rik kirkelig arv som omfatter de orientalske landene, og ikke minst Egypt.

(fortsettes)

300.000 har klikket seg innom denne bloggen

I dag har denne bloggen passert en aldri så liten milepæl, med 115.000 besøkende og 300.000 pageviews. Jeg hadde publisert artikler noen måneder før tellingen startet, slik at tallet faktisk er høyere enn dette.

Den første artikkelen stod på trykk 15.januar 2006, og var en gjengivelse av Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg ville med det flagge hva som er summen av min tro og overbevisning.

Jeg har produsert 2299 artikler så langt. Ser vi litt nærmere på statistikken har jeg skrevet 189 artikler om bønn, 115 artikler om etterfølgelse/disippelskap, 227 artikler om den kristne forsamlingen , 67 artikler om de siste tider. Og selv om enkelte har beskyldt meg for stort sett bare å skrive om homoseksualitet og den nye såkalte kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven, så stemmer det dårlig med virkeligheten. Kun 65 artikler av 2299 handler om homoseksualitet, og bare 35 om denne famøse loven. De aller fleste artiklene handler altså om bønn, etterfølgelse og den kristne forsamlingen.

Det er få dager hvor det ikke er produsert noen artikkel i det hele tatt. Vanligvis produseres det fra en til tre artikler daglig. Antall besøkende er økende, og jeg får henvendelser ikke bare i form av kommentarer, men mange skriver også eposter eller sender brev som respons. Jeg er svært glad for denne responsen. Takk til alle som kommenterer, enten på bloggen, eller på annen måte tar kontakt. Jeg ser på denne bloggen som en del av vårt misjonsarbeide.

De aller fleste lesere er nordmenn, men det er et betydelig antall svensker som følger bloggen daglig. Bloggen har også faste lesere i USA, England, Israel, Tyskland, Danmark, Nederland, Færøyene samt en rekke land i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Med de nye oversettelsesverktøyene er det jo lett å lese bloggen selv om man ikke har norsk som morsmål. Bloggen leses også av mennesker fra ulike kirkelige sammenhenger.

Jeg takker Herren for at bloggen når så langt og så vidt og så bredt. Sammenligner jeg dette med de som kommer til de gudstjenestene og seminarene jeg har, så "taler" jeg gjennomsnitlig til langt flere hver eneste dag via denne bloggen. Den er fri for reklame, med unntak av de få produktene jeg anbefaler selv. Det dreier seg i vesentlig grad om bøker.

Den andre bloggen jeg drifter - http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ har også økende antall lesere. Det er jeg veldig glad for, og jeg håper mange bruker artiklene som publiseres der til å be for de som omtales. Denne bloggen oppdateres jevnlig, så ofte som det skjer noe som det er viktig å få ut informasjon om til så mange som mulig. Kanskje du kunne gjøre oss og den lidende kirke den tjenesten å fortelle om denne bloggen til så mange du kjenner.

24 timers bønn syv dager i uken

I går fikk jeg en bok i postkassen fra Sverige som jeg har gledet meg til å lese! Det er beretningen om det spennende bønneinitiativet som går under navnet 24/7. Dette er et bønneinitiativ som bygger bro mellom generasjonen. 24/7 som altså står for bønn 24 timer, syv dager i uken kombinerer bønn, evangelisering og sosialt engasjement med kreativ skaperglede!

24/7 ble startet høsten 1999 av Pete Grieg fra England, sammen med en gjeng med ungdommer. Fra denne lille gruppen har bevegelsen spredt seg over hele verden. Hovedhensikten er å forandre verden gjennom bønn som livsstil.

Svært mange unge mennesker er blitt utfordret til å ta del i dette arbeidet, og det bygges nå opp bønnegrupper verden over i kirkebygg, i ungdomsgrupper, på festivaler, universitet, bibelskoler etc og i alle slags sammenheng.

Floyd McClung som har skrevet forordet til boken skriver: "I denne fantastiske beretningen tar Pete Grieg oss med på en jakt etter Gud, en dans med Den Hellige Ånd. Det er alltid Gud som byr opp og det er opp til oss å takke ja til Hans innbydelse. Det gjorde Pete og kona Samie..... Har denne bevegelsen noe å gjøre med Åndens tid? Holder månen på å vendes i blod? Pete Grieg tror det. I flere år har Pete med flere båret på en overbevisning om at Jesus virkelig kommer tilbake snart..... Han kommer aldri for å hente en brud som ikke venter på Ham. Forventning er en av de viktigste ingrediensene i våre forberedelser for Hans gjenkomst. Når jeg ser forventingen vokse i unge menneskers hjerte, fylles mitt eget hjerte med iver.... Red Moon Rising er mer enn en bok; den er en innbydelse. Jeg er ikke sen om å takke ja til den... Jeg kaster meg mye heller inn i den hete luften sammen med en gjeng fanatiske Kristusdyrkere som bygger forsamlinger og etablerer Guds rike på jorden, enn å lute meg tilbake og kjenne meg trygg...."

Boken er dessverre ikke oversatt til norsk. Men den kan skaffes via www.gospelmedia.se

Nettsiden til 24/7 finner du her: http://www.24-7prayer.com/

Det finnes også en svensk nettside: http://www.tjugofyrasju.be/

Sula Frikirke satser på bønn og faste for å underholde misjonær

13.-15.mars er jeg invitert tilbake til Sula Frikirke for et nytt seminar. Etter det første seminaret med tittelen "Vandring med hvilepuls", bestemte menigheten seg for å ta noen nye steg videre i sitt bønneengasjement. De ville bruke fastetiden til et eget fasteprosjekt.

I presentasjonen fra menighetens nettside heter det:

"Dette året vil vi prøve på et prosjekt i fasten. Gudstjenestedeltakerne vil bli utfordra til å delta på ulik vis i fasten. En folder er under utarbeidelse, der vil du få innblikk i hva en Bibelsk faste er, og du kan velge forskjellige måter å faste på. Gjennom å gi økonomisk, be, lese i Bibelen, besøke noen, ta imot en gjest osv. Forslaga er helt konkrete og skal kunne brukes for både familie og enkeltpersoner.

Temaet for fastetida på Frikirka blir "Søk først Guds rike". I Bibelen har fasten iallefall 2 perspektiv. Den ene er solidaritet og medfølelse for den som er i sorg og lider. Den andre er å søke Gud for viktige avgjørelser og komme nær til han gjennom bønn. Det skjer ved å avstå fra goder for å gi et større rom for Gud. Når du kommer til kirka vil du også oppdage at dette er fokus. Festbordet vil være dekka til en usynlig gjest. Temaet vil komme opp på veggen. På denne måten skal vi minne hverandre på at det er fastetid. Midt i fastetida får vi besøk av Bjørn Olav Hansen igjen, han vil lede oss gjennom ei helg med bønn og faste også fra mat, for den som vil utfordre seg selv og kroppen på det."

Penger som spares ved å faste skal brukes til et svært spennende prosjekt, nemlig underhold av en kristen alfabetisør som skal hjelpe Fulaniene å lese Bibelen!

Kibi Bari (bildet) er iferd med å bli godkjent alfabetisør, og er klar til å ta fatt på dette svært viktige arbeidet. Gibi får ca. kr. 650,- i månedslønn. Så skal det bli spennende å se hvor mange månedslønninger Sula Frikirke klarer å samle inn i løpet av fastetida?

Jeg synes dette er er et veldig spennende opplegg. Flott av denne menigheten å sette fokus på bønn og faste, og samtidig legge opp til et opplegg som gjør at hele menigheten kan være med, hver på sin måte. Og ikke minst at de bruker pengene de sparer ved å faste eller leve enklere til å lønne en viktig medarbeider på misjonsmarken.

Jeg gleder meg veldig til å se vennene i denne menigheten igjen. Jeg opplevde stor åpenhet sist jeg var der, og en hunger etter Guds ord og et levende bønneliv. Menigheten ledes av pastor Jan Løkkeborg, som jeg hadde gleden av å være sammen med på en Love Europe konferanse i Offenburg i Tyskland for mange år siden. Denne konferansen, arrangert av Operasjon Mobilisering, samlet over 7000 deltagere. Det er tydelig at Jan lever med misjonsgløden fortsatt intakt og brennende, når han setter igang et slikt prosjekt som dette! Skulle ønske mange menigheter kunne gjøre som Sula Frikirke.

Menighetens nettside finner du her:

http://www.sulafrikirke.no/index.php?option=com_content&view=frontpage&Itemid=1

Håper du ber sammen med oss i 40 dager!

Vil bare minne om bønneaksjonen Norge 40 dager i bønn, som startet 25.februar og avsluttes 5. april. Det er ennå ikke for sent å ta del! Vi har omtalt denne bønneaksjonen tidligere. Årets motto er: En faste for folket. Gå til nettstedet: http://www.norge40dager.no/

Jesusbønnen og Jesusmeditasjon vis a vis "soaking"

En av bloggens lesere har utfordret meg på å skrive om forskjellene, eventuelt likhetene, mellom Jesusbønnen, Jesusmeditasjon og det som kalles soaking.

Jesusbønnen har jeg hatt erfaring med i eget liv siden 1988, den såkalte "soaking'en" er meg ganske fremmed.

Jesusbønnen er en eldgammel bønneform, fra den tidlige kristne tid, som først og fremst praktiseres i ens personlige bønneliv. Jeg vet om de som ber den sammen, men det hører nok mer med til sjeldenhetene. At den er mulig å be sammen med andre, og at man kan gjøre det med stort utbytte, er en annen ting. Men først og fremst er dette en bønnepraksis utøvd på det personlige plan. For den som lurer på hva Jesusbønnen er, så er den formulert slik: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Denne bes gjerne på den måte at man sakte gjentar ordene, og dveler ved ordenes innhold.

Soaking, slik jeg har forstått dette, handler dette om å bli værende i en tilstand hvor man hviler og nyter av Guds nærvær. Det er jo i utgangspunktet noe flott, som jeg ikke har noen problemer med. Jeg inntar gjerne horisontalen hjemme, når jeg hviler eller ønsker å bare være innfor Guds ansikt. Problemene for meg oppstår når dette skjer i det offentlige rom, i møtesammenheng. Jeg mener dette også hører hjemme i det private rom, altså når man er alene med Gud. Når dette skjer offentlig så blir det svært mye føleri, og faren er opplagt stor for dette blir kjødelig. Dessuten tror jeg det er umulig å "organisere" Guds nærvær, akkurat på samme måte som det for meg er noe merkverdig når man annonserer vekkelsesmøter. Jeg forstår at det siste er en bestemt type møter, men vekkelse er noe genuint av Gud, som Han sender når og hvor Han vil. For meg blir soaking for mye offentlig. Jeg mener dette hører hjemme i "lønnkammeret".

Jesusmeditasjon handler om å leve seg inn i evangelienes Jesusfortellinger. Det er en stund med Ordet, hvor en forestiller seg at en er deltager i historien man leser. Ved hjelp av enkle hjelpemidler som ordene "se, be og tilbe", lever man seg inn i teksten, bruker teksten til å finne bønne og takkeemner. Anbefales på det varmeste.

Menigheten, Kristi synlige legeme, del 1

I 1937, mens den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer selv lever i en kommunitet, skriver han boken Nachfolge. I 1956 kommer boken på norsk med tittelen Lydighetens vei. Den vakte berettiget oppsikt og stor debatt. Bokens budskap om etterfølgelse av Kristus, var svært kompromissløs og radika. Innholdet var på mange måter et oppgjør med en protestantisk kirke som han mente var lunken, slapp og teoretisk. Et av kapitlene handler om menigheten, Kristi synlige legeme. Jeg anser det som noe av det beste som er skrevet om dette tema, og gjengir det her i en serie på bloggen:

De første disiplene levde i Jesu legemlige nærvær og samfunn. Hva betyr det, og hvordan fortsetter dette samfunn for oss? Gjennom dåpen er vi blitt lemmer på Kristi legeme, sier Paulus. Disse ordene er fremmede og utilgjengelige for oss og trenger en forklaring.

Det som sies er at de døpte også etter Jesu død og oppstandelse skal leve i Hans legemlige nærvær og samfunn. Jesu bortgang betyr ikke et tap for Hans venner, den betyr tvertimot en ny gave. De første disiplene hadde ikke noe annet og mer i Jesu legemlige samfunn enn vi har i dag. Vi har i virkeligheten dette samfunnet vissee, fullere og fastere enn de. Vi lever i det fulle samfunn med den forklarede Herre i Hans legemlige nærvær. Vi må være fullt klar over hvor stor denne gaven er. Jesu Kristi legeme er det som gir vår tro grunnvoll og visshet, det er den ene og fullkomne gave som gir oss del i frelsen, det er vårt nye liv. I Jesu Kristi legeme er vi i evighet antatt av Gud.

Etter Adams fall har Gud sendt sitt ord inn i den syndige menneskehet for å søke og anta mennesker. Guds ord er hos oss for at den fortapte menneskehet igjen kan bli antatt. Guds ord kom som løfte og som lov. Det ble svakt og ringe for vår skyld. Men menneskene støtte ordet fra seg og sa nei til Gud. De brakte offer, de gjorde gjerninger. Dette skulle Gud ta imot i deres sted, med dette ville de kjøpe seg fri.

Da skjedde underet over alle undere: Guds Sønn ble menneske, ordet ble kjød - Han som fra evighet var i Faderens herlighet, som hadde Guds skikkelse, som formidlet skapelsen slik at den skapte verden bare kan kjennes gjennom Ham og i Ham. (1.Kor 8,6;2.Kor 8,9;Fil 2,6flg;Ef 1,4;Kol 1,16;1.Joh 1,1flg;Hebr 1,1 flg). Gud selv antar menneskeheten i det Han antar menneskelig "natur", "syndig kjød", menneskelig skikkelse (Rom 8,3;Gal 4,4;Fil 2,6flg) Gud er barmhjertig og sender sin Sønn i kjødet, forat Han skal ta hele menneskeheten på seg og bære den. Guds Sønn antar hele menneskeheten legemlig - den som forkastet Guds ulegemlige, usynlige ord i hat og kjødelig stolthet.

Kirkefedrene kjempet lidenskapelig for den rette forståelse av dette under. De hevdet at Gud har antatt den menneskelige natur, men ikke at Gud skulle ha utvalgt seg et enkelt fullkomment menneske for å forene seg med det. Gud ble menneske. Det betyr: Gud tok på seg hele den syke syndige menneskelige natur, Gud antok hele den frafalne menneskehet. Det betyr ikke at Gud antok mennesket Jesus. Den rette forståelse av frelsesbudskapet avhenger av at vi skiller klart her. I Jesu Kristi legeme er vi antatt sammen med hele menneskeheten, og dette legeme er vår frelses grunn.

(fortsettes)

Fire bibelske motiv for vårt fellesskap, del 1

For en tid tilbake presenterte jeg Jonas Melin og Barnabasbloggen. Jeg skrev også om en konferanse om kristne kommuniteter, som ble holdt i Stockholm 6.-7. februar. På denne konferansen holdt Jonas Melin et innlegg om hans egen bakgrunn, og erfaringer med kommunitetsliv. Synspunktene til Melin sammenfaller med mye av det jeg selv har skrevet på bloggen med samme tematikk. Jeg gjengir her Melins foredrag, fordi jeg tror mange nordmenn som sysler med samme tanker, vil finne mye som kan være til hjelp i de prosessene vi befinner oss i. Jonas Melin har også tatt initiativet til et anabaptistisk nettverk i Sverige, og vi har også meldt vår interesse for å følge med på det som skjer i vårt naboland. Svenskene er som regel foran, vet dere! Jeg finner også mange likhetspunkter med min egen og Jonas Melins livshistorie.

Siden nordmenn er flinke til å lese svensk, gjengis det i originalspråket. Foredraget er såpass langt, at det gjengis i to deler. Her følger første del:

Jag började följa Jesus i mitten av 1970-talet. Jag påverkades starkt av Jesusrörelsen, den karismatiska förnyelsen och missionsrörelserna OM och UMU. I alla dessa sammanhang fanns en betoning på att leva i gemenskap. Kristna storfamiljer, gemenskaper och kollektiv bildades runtom i landet (se denna artikel i Dagen). Jag blev vuxen när 70-talet led mot sitt slut och tillsammans med några vänner flyttade jag och Kerstin som nygifta till höghusområdet Råslätt utanför Jönköping för att starta en kristen gemenskap. Vi var sex personer på 20-22 år som på olika sätt upplevt Herrens ledning att ta detta steg. Året var 1979. Råslättsgemenskapen föddes alltså under 70-talets sista månader, när gemenskapsvågen i Sverige redan hade börjat gå tillbaka.

När jag nu ser tillbaka kan jag se fyra bibliska motiv som har drivit oss under alla år och som fortfarande är väldigt starka i vår gemenskap. Det är dessa bibliska motiv som har format vilka vi är och hur vi har levt under dessa 30 år. I den här texten presenterar jag de två första.

Bibliskt motiv 1. Inkarnation (Joh 1:14)

Inkarnationen handlar om att "Ordet blev människa", eller att "Ordet blev kött" som det står i Folkbibelns översättning. Texten handlar om att Gud blir synlig genom att bli människa i Jesus Kristus. Gud blir människa genom Jesus. Det är inkarnationens under och naturligvis en helt unik händelse.

Men man kan också säga att inkarnationen fortsätter genom församlingen, eftersom den är Kristi kropp. Ordet kan bli kött genom den kristna gemenskapen. Kristus kan bli synlig för världen genom församlingen. Det är det som är församlingens uppdrag. Kristus lämnade tryggheten och bekvämligheten i himlen och kom till jorden. På samma sätt behöver vi lämna tryggheten och bekvämligheten och flytta in i de områden vi vill nå med Guds ord och Guds kärlek. Ordet ska bli kött på Råslätt! Det är ett bibliskt motiv som drivit oss i alla år.

Bibliskt motiv 2. Gemenskap (Apg 2:41-47, 4:32-35)

Berättelsen om den första församlingen i Jerusalem har alltid varit viktig för oss. Här ser vi en gemenskap som förverkligar församlingslivets tre dimensioner:

1) Tillbedjan: bön, lovprisning, glädje, kraft och nåd. Det handlar om att möta Gud tillsammans.

2) Gemenskap: praktisk vardagsgemenskap där man tar hand om varandra på livets alla områden.

3) Mission: Sträcka sig ut till nya männsikor och växa genom att människor kommer till tro.

Dessa tre dimenssioner har alltid funnits med i vår gemenskap och vi har uttryckt det på olika sätt. För några år sedan hade vi temat: Närmare Gud, närmare varandra, närmare världen. Nu talar vi om församlingens DNA: Dynamisk gudsrelation, Nära gemenskap och Apostoliskt uppdrag.

Församlingen är en vardagsgemenskap som pågår sju dagar i veckan. Församlingen är en livsstil! Vi utrycker detta på flera olika sätt, tex: 1. Församlingslivet är baserat i husförsamlingar, smågrupper som samlas varje vecka. 2. Vi bor nära varandra. Alla bor i samma höghusområde eller i områdena runt det. Vi har gångavstånd till varandra. 3. Gemensamma måltider i hemmen är viktiga. 4. Liksom att dela ägodelar med varandra och möta varandras praktiska behov. Allt detta finns i berättelsen i Apostlagärningarna.

De första åren på 80-talet brottades vi med vad vi skulle vara. Vi kallade oss för en gemenskap, men visste inte riktigt om vi skulle vara en kommunitet eller en församling. Vi blev en lokalförsamling med gemenskapsprofil och kallade oss för Råslätts församlingsgemenskap. Vi har aldrig kallat oss för kommunitet men med dagens definitioner kan man nog säga att vi har varit det i någon mån.

Hur har det då fungerat genom åren? För det första kan man konstatera att vi fortfarande finns kvar snart 30 år efter starten. För det andra att tio personer finns kvar sen 80-talet. Det är rätt stort i sig.

Under 80-talet var vi inte så många och gemenskapslivet var intensivt, under 90-talet växte vi ganska fort och alla levde inte lika intensivt i vardagsgemenskapen längre. Detta berodde också på att familjerna växte och livssituationerna förändrades. Om en gemenskap ska överleva på sikt tror jag att det måste finnas utrymme för variationer, perioder av tillbakadragenhet, utrymme att jobba med sig själv, må dåligt eller ta hand om sin familj. Flexibiliteten är en nyckel till uthållighet.

Idag är vi knappt 100 personer i församlingen och det finns mycket av vardagsgemenskap och praktiskt delande i vårt sätt att fungera. Den första församlingen i Apostlagärningarna kap 2 och 4 är fortfarande en inspiration och en förebild. Det är en sådan gemenskap vi vill vara!

Mer praktiska tips om att leva i gemenskap finns här.

(fortsettes)

Bildet er av Råslätt Församlingsgemenskap.

Simcha!

Det finnes et herlig ord for glede på hebraisk: simcha. Bare ordet i seg selv er så melodiøst, yrende og boblende at man blir glad bare av å uttale det!

Simcha er et ord med mange betydninger. Rotordet er sameyach som betyr glad, lykkelig, glede. Vi finner ordet f.eks i Salme 100,2:

"Tjen Herren med glede (simcha), kom fram for hans åsyn med jubel!"

Legg merke til at både på hebraisk og norsk er dette en befaling! Når en tenker på jødenes historie, så full av tragedier som den er, så er det underlig å tenke på at de kan feire så mye som de gjør. Den jødiske kulturen er så full av glede, av dans og jubel. Svaret finnes her, gleden finnes i en kilde som heter Gud. Fra Ham strømmer det en glede som fyller vårt indre, som igjen produserer kraft til å utholde de vanskelige tidene.

Det er faktisk slik at intet annet språk enn hebraisk har så mange ord for glede. De har ordene sason, hedwah, gil, og ninnah ved siden av simcha, som alle taler om gleden.

Hebraisk beskriver ofte sjelens glede i sammenheng med skaperverket:

"For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene." (Jes 55,12)

"Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd, Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt." (Jes 35,1-2)

Simcha er et fundamentalt ord i troen. Og denne gleden det her er snakk om handler også om helligheten - dette å være tatt ut av en sammenheng, og satt til side:

"Gled deg ikke, Israel! Juble ikke, likesom folkene!" (Hos 9,1)

Her ser vi at glede og hellighet hører sammen. Glede er ikke funnet i verdslighet, men i hellighet, i Guds-relasjonen.

Gleden kommer også til uttrykk i Herrens høytider, og i jødefolkets festdager. Simcha er ordet for festen, f.eks i forbindelse med et bryllup, feiringen av et barns omskjærelse eller ved Bar eller Bat Mitzvah, som tilsvarer vår "konfirmasjon". Ved et jødisk bryllup skal bryllupsgjestene gjøre alt som står i deres makt for å gjøre brudeparet lykkelige!

Og sist, men ikke minst, har vi Simchat Torah, gledesfesten over Loven (Torahen), da vi ser jødene danse i gatene med torarullene i hendene. Denne dagen vil mange jøder røre ved Skriftrullene med bønnebøkene sine, eller med kanten av bønnesjalet for å uttrykke sin glede over Guds ord.

Blant jødene finnes det alltid en grunn for å være glade, alltid en grunn for å feire.

Hva med oss?

Evangelist Bill Stenberg er død. Vi gjengir hans syn fra 1999 om endetidens frafall

Den svenske evangelisten Bill Stenberg, som har besøkt Norge en rekke ganger døde i går etter en tids sykdom. I 1999 fikk Bill Stenberg et syn hvor han så den alvorlige situasjonen i vårt naboland. Vi gjengir synet her, fordi det også sier noe om vårt eget lands situasjon. Alt skal prøves på Guds ord:

Bill Stenberg berättar i Skylight Missions nyhetsbrev för april 1999 hur han i en vision fick se hur avfallet i Sverige ökar genom att Guds Ord urholkas, misskrediteras och stympas. Det ger fritt spelrum för andra krafter att verka i Församlingen.

Jag fördes ut i anden för att se det stora avfall som kyrkan genomgått. Ett urholkande av det av Gud givna Ordet, samt en öppning för nyandliga krafter hade lett till att somliga före detta frikyrkor nu leddes av Newage-grupper. Gudstjänsten blev alltmer främmande och orenad, främst genom de kloakliknade villoandar man beblandat sig med ända upp till riksdagshuset.

Många förundrades över att namnen på de gamla väckelsekyrkorna byttes ut. På väggen där det t.ex. förut stod Baptistkyrkan, stod nu en främmande inskription.

Vårt land var fyllt av ännu mer våld, som på något sätt var religiöst i stämningen (ordet förföljelse kommer vi att lära oss mer om). Troligen såg jag bara en glimt av vad som kommer över landet, men sedan fick jag följande budskap:

- Vid denna tid skall Jag ha kallat ut alla dem som inte förtröstat på människobyggda verk, dessa som vill följa Lammet varhelst det går.

Här fick jag se att det hade blivit allt svårare att anordna vanliga möten. Det blir så att du inte kan lita på att kyrkomedlemmarna du känt tillhör Jesus längre, för villfarelsens makt skall bli så stark att jämväl de utvalda skall bli svårt testade. Den sanna församlingen kommer att ledas direkt genom Den Helige Ande.

Jag såg ett enormt cellgruppsnätverk där den kristna gemenskapen leddes utifrån hemmen i Sverige. Kyrkans roll kommer att avtaga, det blir bara skalet kvar.

En man (i visionen) visade mig ett kassettband som han ville spela upp för mig. På bandet hördes inga vanliga ord, bara ett otroligt tungomålstalande. Då jag hörde detta hände samtidigt något märkligt inuti mig. Jag förstod alltihopa genom Andens uttydning!

"Kom till slottsparken söndag kväll, då blir det stormöte och förbön."

Jag häpnade storligen och mannen sade mig att om sådan information når motståndarna begriper de ingenting. Gud skall leda sitt folk som i fordom tid, det är och förblir endast Jesu friköpta brud som bryter med systemen i den yttersta tiden.

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 10

Det siste verset vi tar for oss i Salme 46 er av stor og viktig, ja jeg vil si avgjørende betydning i vår vandring med Herren. Korahs barn har lært noe viktig, som vi i 2009 burde legge oss på sinne:

"Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!" (v.11)

Andre oversetter det med "stans".

Mer enn noensinne trenger vi disse oppholdene, disse pausene, slik at vi får fokus på Herren. Alt går jo i en slik hurtigtogsfart, at vi ikke får med oss det viktigste: relasjonen til Ham. Derfor trenger vi at noen roper til oss: Stans! Hold opp! Noen ganger lytter vi til den stemmen. Andre ganger hører vi rett og slett ikke, og da må Herren selv stanse oss. Av og til må Han bruke harde virkemidler for å få oss til å stanse opp. Først da forstår vi at vi trenger å lære oss til å vente på Herren, lytte til Ham.

Jeg vil gjerne slippe å lære dette på den harde måten, og ber Gud gi meg ører å høre med.

Men jeg vet om tider i mitt liv, da Gud har stanset meg i min travelhet på den harde måten. Det har brakt sønderknuselse i mitt liv. Jeg har forstått at det viktigste er ikke hva jeg gjør for Ham, men hva jeg er for Ham.

Jeg har også funnet ut at jeg slettest ikke er uunnværelig.

Livet går videre uten meg, arbeidet mitt også.

Men jeg kan stå i fare for det mest verdifulle av alt: relasjonen til Herren.

For det aller, aller viktigste er nemlig å lære Herren å kjenne.

Når det gjelder Ham er det stadig noe nytt å lære, og det jeg har lært trenger å fordjupes.

Det var ikke uten grunn at apostelen Paulus ba for forsamlingen i Efesos: "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." (Ef 1,17)

Å kjenne er noe mer enn intelektuell kunnskap. Dette handler vel så mye, om ikke mer, om å gjøre seg erfaringer med Herlighetens Far.

Det gjør vi ikke i det tempoet som de fleste mennesker lever med, i dag. Er det Herren som sier til deg i dag: Slå ned på farten? Jammen, tror jeg det er det Han sier.

Appropo helbredelse: En fars kjærlighet til sin sønn

Kan vi love helbredelse når vi ber for syke?

Rektor ved Levende Ord Bibelskole i Bergen, Thor Helge Ligård, har skrevet en kronikk som gjengis i dagens utgave av Dagen/Magazinet. I kronikken går han i rette med pastor Ola Emil Sprakehaug, som i forbindelse med et intervju med Kristelig Pressekontor, i anledning Pinsevennenes predikantkonferanse, uttalte at å gi lovnader om helbredelse til den som ble bedt for, var usunn forkynnelse.

I kronikken sier Ligård blant annet: "Det er ikke mulig å neglisjere Bibelens løfter om helbredelse til den som tror. Ingen kan be troens bønn uten først å være overbevist om at Gud har lovet det vi ber om."

Jeg tenker at apostelen Paulus kunne ikke hatt mye tro han da, som anbefalte Timoteus å bruke "litt vin for din mage og for de sykdommer du så ofte lider av." (1.Tim 5,23) Hvorfor ble ikke Timoteus helbredet, det står at han jevnlig led av sykdom. Paulus kunne heller ikke hatt tro når han ba for Trofimus, fordi han "etterlot jeg i Milet fordi han var syk." (2.Tim 4,20) Og han kunne i hvert fall ikke ha tro når han reiste til de galatitiske områdene, fordi vi leser om at han kom til dem i stor legemlig svakhet.

Men selvsagt hadde Paulus tro, og han ba i tro.

Lasarus hadde neppe noen slik tro som rektor Ligård taler om. Han ble syk og døde, men Jesus vekket ham opp igjen. Søstrene hans, Marta og Maria, kunne heller ikke ha noen tro, slik Ligård mener troen er. De så jo at broren ble syk, og døde. Ba de? Selvsagt. De både gråt og ba og tryglet Gud. Det er jeg aldeles sikker på.

Jesus kom til Betesda dammen. Der var det mange syke. Èn ble hebredet. Hvorfor ikke alle?

Jeg tror vi skal være frimodige i å be for syke - mye mer enn vi er.

Jeg tror at Gud helbreder, og jeg tror også at helbredelse kan være en prosess, hvor helbredelsen kommer etter hvert.

Men jeg er lei av å bli anklaget fordi jeg ikke har tro. Jeg sliter med tre kroniske sykdommer. Jeg er blitt salvet og bedt for mange ganger, men jeg er ikke helbredet. Har jeg ikke tro? Neppe, slik Ligård presenterer det.

Når troen blir krav og strev, og ikke hvile, da er det noe galt fatt.

Ligård etterlyser at vi må stå i tro, bekjenne Guds løfter inntil helbredelsen kommer. Javel, men om den ikke kommer? En far og en mor står anklaget i USA disse dagene fordi de "sto i tro" for sin datter, nektet å gi henne medsiner, og hun døde. Noen injeksjoner med insulin ville ha reddet hennes liv. Men for dem var det vantro å ta medisinen. De trodde jo at Gud skulle helbrede deres datter.

Det er lenge siden jeg har lovet noen å bli helbredet når jeg ber for dem. Men jeg ser mange bli helbredet når jeg ber. Det jeg gjør er at jeg overlater dem i Herrens hender. Uansett hva som skjer er de trygge der.

Jeg håper vi får en ny samtale rundt disse vanskelige tingene, for det er mange som har fått det vondt verre etter å ha blitt konfrontert med slike uttalelser som Ligård kommer med. Jeg er glad for at Ola Emil Sprakehaug ikke legger nye steiner til ei for mange allerede tung bør.

Men la jeg understreke dette, så det ikke er noen misforståelse:

Jesus helbreder fortsatt!

Vi skal salve og be for de syke.

Og Gud vil stadfeste sitt ord med tegn og under.

Men at alle ikke blir helbredet, er et av troens mysterier. Ikke engang i Kathryn Kuhlmans møter, ikke engang når Jesus vandret på jord. Gud vet.

Troslivet er et langdistanseløp

Apostelen Paulus bruker et eksempel fra idrettsbanen når han skriver om det kristne troslivet:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den. Enhver som deltar i en idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en uforgjengelig krans, men vi en uforgjengelig." (1.Kor 9,24-25)

Fordi alt skal gå så hurtig i dag, er det lett å tenke seg at Paulus taler om en sprint. Men jeg tror vi heller skal se det kristne troslivet som et langdistanseløp.

Og planlegge deretter.

For - alt skjer ikke på èn gang i en kristens liv. Underveis i løpet avdekker Gud for oss mer og mer av sine planer, vi modnes til å se, høre og forstå. I stedet for å slite oss ut ved å sprinte, la oss planlegge som om vi skulle løpe et riktig langt løp. Dette handler ikke om latskap, men det handler om å forstå at selv om Gud har gitt oss alt i Kristus, trenger du og jeg tid på oss til å pakke ut gavene, og ta dem i bruk. Ofte tror jeg det er slik at vi leser om en trossannhet, for så å hoppe til neste og har egentlig ikke fått med seg hva den første handler om, og langt mindre sett den som en realitet i våre liv. Det er mulig det er bare jeg som har det slik.

Men Bibelen snakker nå en gang om både et barnestadium, et ungdomsstadium og en voksen tilværelse - også når det gjelder troen. Vi skal være som barn, men vi skal legge av det barnslige. Ja, for det er forskjell på å være barnlig og barnslig.

Det snakkes om fast føde.

For meg har det vært befriende å se mitt trosliv som et langdistanseløp.

Jeg er opptatt av å være der hvor Gud vil ha meg i løpet - akkurat nå. Jeg sier ikke at det er lett, men jeg har lært noe i prosessen av at det ikke lønner seg å løpe foran Gud.

Baptistmenighet startet på landsbygda i Mongolia

Visste du at det finnes en baptistmenighet i Bayankhongor, en liten by i det sørvestlige Mongolia, omtrent 400 amerikanske miles fra hovedstaden Ulan Bator? Visste du at Youth with a Mission (Ungdom i Oppdrag) driver en egen disippeltreningskole her? Menigheten er stiftet av et brasiliansk ektepar som er baptister.

Jeg visste ingenting om dette bare for noen få dager siden, men det jeg visste var at antallet kristne øker i Mongolia. Og det synes jeg det er all god grunn til å takke Herren for! Disippeltreningskolen til Ungdom i Oppdrag er nettopp startet opp med 13 studenter, tre ektepar og syv single. Majoriteten av studentene er menn. Det holdes også ekteskapskurs, og det drives med fotballtrening for ungdommene på stedet. Dette er en fin måte å få kontakt med dem på, og gjør det så mye lettere å presentere evangeliet for dem.

På slutten av fjoråret ble 25 mennesker døpt og lagt til menigheten i Bayankhongor. Også flere av studentene på disippeltreningskolen er blitt døpt. På grunn av det kalde været foregår dåpshandlingen innendørs.

Det er familien Jardel da Silva (det lille bildet) fra Brasil som har grunnlagt menigheten og som har ansvaret for den.

Bildet er tatt i forbindelse med den første undervisningstimen på Disippeltreningsskolen.

Brasilianske baptister innvier seg for misjon

Brasilianske baptister har allerede avviklet årets første misjonskongress! Det sier litt om hvor høyt de setter misjon på agendaen. Menighetene som utgjør landets største baptistsamfunn, inviteres til å bli med på et spleiselag og samarbeide for å drive misjonsrarbeid i ulike deler av Brasil.

Den første i rekken av flere misjonskongresser ble holdt på et stede som heter Aracaju i Sergipe og samlet 250 deltagere. Kongressen var preget av en dyp innvielse hos deltagerne for misjonens sak. Målet er at samtlige baptistmenigheter skal sette misjon høyt på prioriteringslista for 2009. En rekke lignende misjonskongresser skal holdes på ulike steder, og man ber og håper på at mange skal melde seg for innsats på steder hvor det er få eller ingen evangeliske menigheter fra før.

Bildet er hentet fra årets første misjonskongress i Brasil.

Inspirasjonshelg i Örebro om kommunitetsliv

Så ser det ut til at det blir Sverige-tur på meg likevel. Ikke Harry-tur denne gang etter flesk og godis, men til Örebro Teologiske Seminar, som sammen med den svenske Korsvei-bevegelsen arrangerer "en helg om om kristen vardagsgemenskap, och kommunitetsliv", 20.-22.mars. En av innlederne er Magnus Malm (bildet), en mann som selv har lang erfaring av å leve i et kristent bofellesskap. I åtte år levde han i en storfamilie, har lang erfaring fra den svenske retreatbevegelsen og er i dag åndelig veileder for mange svenske prester. Forrige gang jeg hørte ham var i forbindelse med et seminar på Menighetsfakultetet. Notatene fra den gang tar jeg ofte fram igjen. Det var undervisning som berørte både sjel og ånd.

Det kristne magasinet Agenda 3:16 hadde i 2007 et lengre intervju med Magnus Malm, som "tror det fins en positiv forventning og lengsel hos mange etter at kirken på nytt kan bli en motkultur i samfunnet. En kirke som ser verden med både kjærlighet og sannhet."

Agenda 3:16 skriver videre: "Den kristne kirke fornyes ikke ved hjelp av ideer, meninger og metoder utenfra. Nei, kirken er som et tre, ifølge Magnus Malm. Den kan bare få liv fra røttene. Bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt kan vi forstå hvor vi er på vei. Derfor lytter han ikke minst til tidlige kristne brødre og søstre, som utfordret samfunnet på sin tid med et nytt og grenseoverskridende fellesskap."

Det skal bli spennende å lytte til Magnus Malm igjen, og jeg ser frem til å møte svensker som har kommet et stykke lenger i forhold til kommunitetsliv, enn vi har her i Norge. Vær gjerne med å be for samlingen. Programmet blir i følge brosjyren: "en blandning av föredrag, samtal, mat och gemenskap. Garanterat innehållsmättat och stimulerande. Kanske till och med kul!"

Foto: Per Arne Gjerdi/Agenda 3:16

For å bære frukt i sin tid - må jeg være plantet ved rennende bekker

Jeg er blitt så glad i dette bildet. Det sier noe om det jeg er opptatt av i eget liv for tiden. Salmisten setter ord på det i Salme 1: "Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til."

I sin tid. Det har vi det igjen, dette symfoniske tema som Forkynneren 3 gir oss: "Alt har sin tid." Treet bærer frukt i sin tid.

Hemmeligheten er at det er plantet ved rennende bekker.

Jeg ber for tiden om å få bo ved en slik livgivende bekk.

For mitt vedkommende handler det om at jeg er blitt konfrontert med noe jeg trodde jeg hadde bearbeidet for lenge siden. Men når alt kommer til alt forholder det seg ikke slik. Fordi vi lever i en slik overfladisk tid som vår, så trenger vi kanskje mer enn noensinne å la Ånden berøre oss, og lege oss. Det kan virke paradoksalt, men legedom begynner med at vi ser ærlig på det som forårsaker smerten vår. Det er den prosessen jeg selv er inne i.

Jeg leste noe Henri Nouwen skriver i en av sine bøker i dag, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det beskriver noe av det jeg selv opplever for tiden. Nouwen beskriver tiden da han kom til Daybreak, fellesskapet som er bygd opp for funksjonshemmede, og hvor han ble prest. Da var han selv i en situasjon hvor han opplevde stor personlig smerte:

"Jeg var nedkjørt etter mange år i en akademsk verden, etter reiser blant fattige mennesker i Mellom-Amerika, etterfulgt av foredragsvirksomhet vidt og bredt i verden, hvor jeg snakket om det jeg hadde sett. Arbeidsoppgavene drev meg til å jobbe hardt og fort. All fartingen fra taleoppdrag til taleoppdrag bidro ikke til å gi meg et avbrekk fra mine indre konflikter. I stedet bidro den til å forsterke virvaret inni meg. Fordi avtaleboka stadig var full, kunne jeg ikke i tilstrekkelig grad se smerten i øynene. Jeg fortsatte med en illusjon om at jeg hadde alt under kontroll, at jeg kunne unngå det jeg ikke ønsket å møte inni meg selv og i verden omkring meg...." (Henri Nouwen: La min sorg bli vendt til dans. Luther forlag 2002, side 5)

Jeg må ta noen grep for å slippe Ånden til med legedom i mitt liv. Jeg kjenner at enkelte av mine røtter ikke har søkt seg mot bekkens livgivende vann, men har spriket i løse luften. Jeg trenger tid til å grave djupere, og finne vann som kan hindre at jeg tørker ut.