Gwen Wilkerson blir stadig bedre og vitner for leger og pasienter

David Wilkerson's sønn, Gary Wilkerson, melder at David Wilkersons kone Gwen, er i ferd med å komme seg etter den tragiske bilulykken hvor David Wilkerson omkom.

Gwen Wilkerson, her avbildet sammen med sin mann, har klart å komme seg ut av rullestolen og bruker nå en stokk.

"Jeg er sikker på at dere forstår, at etter mer enn 50 års ekteskap med sin kjære ektefelle, opplever hun fremdeles djup sorg, men det går fremover med henne og hun er blitt sterkere," forteller Gary Wilkerson. Han legger til:

"Ikke bare opplever hun å motta styrke fra Herren, men hun fortsetter å oppmuntre og støtte de som er rundt henne og som er i nød. Hun har berørt livene til leger, sykepleiere og en stor mengde av de andre pasientene. Åndelig sett så har deres forbønner hatt en utrolig effekt på hennes liv. Hun vet at hun holdes oppe av de hellige. Bønnene til støttepartnerne til World Challenge har alltid forløst utrolige mirakler i våre liv. Takk for deres fortsatte støtte."

La oss fortsette med å løfte Gwen Wilkerson og resten av familien opp for Herren.

Sørstatsbaptistene gir honør til Obama for å holde Ramadan-middag

Presidenten for Sørstatsbaptistenes Kommisjon for Etikk- og Religiøs frihet, Richard Land (bildet) gir honnør til president Barak Obama fordi presidenten er vertskap for den tredje Ramadan middagen i Det Hvite Hus.

"Dette viser anerkjennelse av frihet for alle religioner," sier Richard Land i en uttalelse.

President Barak Obama vil lede en såkalt Iftar-middag, som er måltidet som bryter den muslimske fasten. Den amerikanske presidenten følger opp tradisjonen som ble innført av president George Bush og Bill Clinton.

"Jeg var en av de som støttet president Bush når han tok initiativet til å markere fastemåneden Ramadam i Det Hvite Hus, rett etter 11. september tragedien," sier Richard Land, som legger til:

"I Amerika har vi et valg: Vi kan forsøke å gjøre Det Hvite Hus til en religionsfri sone eller vi kan ha Det Hvite Hus som et sted hvor vi anerkjenner og respekterer mennesker som representerer all slags tro i dette landet. Jeg tror at det siste er mer i tråd med Konstitusjonen og i den pluralsmen vi sier vi tror på."

Land undestreker at kristne bør respektere alles tro, uten at det betyr at man er enig i deres lære.

Unnslapp dødsbomben i Oslo - ble døpt

Det er fortalt mange historier om de som ble rammet av den grusomme tragedien i forbindelse med terrorbomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya. Her kommer en historie som er helt annerledes enn de vi har lest om til nå.

Dette er historien om Mina Bakhtar (bildet), opprinnelig fra Iran, som arbeidet i kantina på Regjeringsbygget, og som gikk tidlig hjem den 22. juli. Det reddet hennes liv.

For 10 år siden kom Mina Bakhtar til Melbu. Møtet med en evangeliseringsbåt gjorde at hun fikk et livsforvandlende møte med Jesus. Ikke lenge etterpå ble også en venninne frelst. Men det la seg ikke slik til rette den gangen at hun ble døpt. For fem år siden flyttet hun til Oslo og fikk jobb som leder av kantinen i Regjeringsbygget. Skjebnedagen 22. juli gikk hun tidligere hjem enn vanlig og berget livet.

Nå var tiden kommet for å la seg døpe! Mina Bakhtar insisterte på å reise tilbake til Vesterålen. Det var her hun hadde funnet Jesus som sin Frelser og Herre. Pastor Øystein Lode i baptistmenigheten Nytt Liv på Sortland ble bedt om å forrette dåpen.

De som overvar den høytidelige dåpshandlingen ble alle sterkt grepet av hennes vitnesbyrd.

Hun vitnet også om hvordan de to nyfrelste var de eneste som fikk innvilget sin søknad om asyl da hun så tilbake på tiden hun bodde på Melbu. Alle andre fra Iran fikk avslag, men Gud hadde nok en annen plan for Mina. Pastor Lode bad en velsignelsesbønn over henne og hun dro lykkelig og nydøpt tilbake til sin tjeneste i Oslo. Hun blir tillagt Lys i Nord, baptistmenigheten på Sortland inn til hun har funnet et fellesskap i Oslo.

Den armensk evangeliske kirke

Vi er så heldige at vi har gode kurdiske venner som er blitt kristne gjennom arbeidet til Den armensk evangeliske kirke i Tyrkia. For de aller fleste av oss er nok denne kirken ukjent, men den ble grunnlagt 1.juli 1846 av 37 menn og tre kvinner i daværende Konstantinopel.

Begynnelsen på det 19.århundre var en oppvåkningens tid både intelektuellt og åndelig for Konstantinopel. En følge av dette var at mange begynte å lese Bibelen. Under beskyttelse av det armenske patriarkatet ble en skole åpnet. Den ble ledet av Krikor Peshdimaljian, en av de ledende intelektuelle på den tiden. Hovedhensikten med skolen var å utdanne kvalifiserte prester for Den armensk apostoliske kirken. Resultatet ble ikke slik patriarkatet hadde tenkt. Bibelstudiene førte til at flere begynte å stille spørsmålstegn ved både tro og praksis ved Den armensk apostoliske kirken, som de ikke fant i samsvar med Guds ord.

De som stilte spørsmål ble i første omgang møtt med sterk motstand fra Det armenske patriarkatet i Konstantinopel, og etter at patriark Matteos Chouhajian ekskommuniserte dem, ble de tvunget til å organisere seg i separate grupper. Disse gruppene skulle så bli til Den evangelisk armenske kirke.

Det finnes 100 slike menigheter i land som Argentina, Armenia, Australia, Belgia, Brasil, Bulgaria, Canada, Kypros, Egypt, England, Frankrike, Georgia, Hellas, Iran, Irak, Libanon, Syria, Tyrkia og USA.

Vår samarbeidspartner i Burma med egen nettside

Vår samarbeidspartner i Burma, eller Myanmar, Bethany Baptist Church i Yangon, har fått laget seg sin egen webside. Den gir et veldig godt innblikk i menighetens arbeid siden grunnleggelsen i 2004, veksten den har opplevd som jeg har skrevet mye om her på bloggen, og nybrottsarbeidet i landsbyene omkring.

Jeg oppfordrer bloggens lesere til å ta en titt. Det er ikke siste gangen du hører om denne menigheten her på bloggen.

Nettsiden finner du her:

http://www.bbcyangon.org/

Under "interessante linker" her på bloggen vil du også finne igjen denne linken under vignetten "Baptistkirke Burma".

Misjonær druknet i forsøk på å redde barn på Filippinene fra å drukne

Det er med stor sorg vi nettopp har mottatt medlingen om at misjonær Dennis Pyles, på bildet sammen med sin kone Rose, druknet i forbindelse med at han forsøkte å redde noen barn fra å drukne på Filippinene i går.

David og Rose Pyles tjente som misjonærer på Filippinene i mer enn 30 år for Baptist International Missions. David Pyles døde som han levde: i tjeneste for andre. Baptist International Missions blir støttet av frie baptistmenigheter i USA.

Jeg kommer tilbake med flere opplysninger om det som skjedde når de foreligger. I mellomtiden oppfordrer jeg bloggens lesere til å be for de etterlatte, og for misjonen som nå opplever denne tragedien.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 11

En som har satt spor etter seg i mitt liv er den britiske pastoren og bibellæreren, David Pawson (bildet).

Jeg møtte den nå 81 år gamle Pawson første gang i Israel under Løvhyttefesten i 2002. Da benyttet jeg anledningen til å få med meg et seminar hvor han gjennomgikk Romerbrevets 9,10 og 11 kapitel, hvor apostelen Paulus skriver om Israels stilling i Guds frelsesplan. Sjeldent hadde jeg hørt mer grundig bibelutleggelse. Neste gang jeg skulle møte David Pawson var i forbindelse med en ledersamling på Grimerud, hvor jeg også fikk anledning til en personlig samtale.

Men jeg kjente til David Pawson lenge før jeg møtte ham. Gjennom bøkene hans hadde jeg stiftet bekjentskap med en teologisk refleksjon jeg lærte å sette stor pris på. Pawson var metodistpresten som ble overbevist baptist på grunn av dåpsynet. Den kortfattede biografien hans er som følger: Født i 1930, utdannet seg innenfor landbruk med en bachelor i vitenskap. Det var mens han arbeidet på en gård i Skotland at Gud overrasket ham og kalte ham til evangeliets tjeneste. Etter å ha tatt en mastergrad i teologi ved Cambridge University, metodistpastor, og senere baptistpastor for to menigheter, blant annet Millmead Center i Guildford, som under Pawsons tid som pastor ble en modell for mange andre pastorer i England. I 1979 ble han løst fra denne oppgaven, og ble da kjent som en internasjonal bibellærer brukt i mange sammenhenger. Hans bibelundervisning blir i dag distribuert til over 120 land.

David Pawson har skrevet en rekke bøker. Selv synes jeg hans "The Normal Christian Birth" er den viktigste. Jesus talte om at vi må bli født på ny, og her beskriver Pawson det han kaller for 'den normale kristne fødsel":

1. Omvendelse fra sine synder - snu sitt sinn i retning Gud.
2. Tro på Herren Jesus.
3. La seg døpe
4. Motta Den Hellige Ånd

Pawson er opptatt av at rekkefølgen ikke er likegyldig. Dette er rekkefølgen slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente. Jeg tror David Pawson er inne på noe svært viktig, og jeg tror likeledes at vi pådrar oss mange problemer fordi vi omrokkerer på denne rekkefølgen.

Protester mot ny russisk bibeloversettelse

1. juni kom Det russiske bibelsselskapet med en helt ny russisk Bibelutgave. Denne Bibelen inneholder en ny oversettelse av Det gamle testamente, sammen med en oversettelse av Det nye testamente fra 1990-tallet.

Den nye Bibelutgaven skaper nå splittelse og debatt blant brukerne. Til og med lederen for oversetterteamet har protestert mot utgivelsen og mener at man burde ha ventet med å utgi den, til man også fikk gjort en ny oversettelse av Det nye testamente.

Årsaken til hans protest er at han mener at den oversettelsen som Det russiske bibelselskapet gjorde på 1990-tallet, kalt "Gode nyheter" er en undermåls oversettelse. "Den inneholder språk som brukes på markeder, basarer og hjemme rundt kjøkkenbordet. Man forstår ikke at man leser en hellig skrift," sier han.

Museer for anabaptistisk historie trekker til seg store publikumsskarer i Østerrike

Et 15 meter langt Gallei-skip er satt opp i ruinene rundt Falkenstein borgen i Østerrike, som et offentlig minnesmerke over en dramatisk hendelse i anabaptistenes historie. En historie som for det meste er gått i glemmeboken for Østerrikes vedkommende.

"Mange fra Østerrike tror at frikirkene, de evangelikale, er amerikanske sekter," sier komitelederen for Anabaptist Museet i Falkenstein borgen, Reinhold Eichinger, og legger til: "De har ingen anelse om at de er en åndelig frukt av reformasjonsperioden i deres eget land."

Museet viser den historiske konteksten og troen til den anabaptistiske bevegelsen. En del av denne historien er den dramatiske fortellingen om en gruppe Hutterianere som satt fengslet i borgen, og som ble dømt til gallei-tjeneste, en av de verste formene for straff som fantes på denne tiden.

Mer enn 300 mennesker deltok på åpningen av museet 19. juni. Den høytidelige åpningseremoien inneholdt blant annet en sang skrevet av Hans Hut, skrevet for 500 år siden og en foredrag av historikeren Josef (Sepp) Enzenberger.

Museumsprosjektet er et viktig bidrag til økt historieforståelse for landets skoleungdom. Skolene i Østerrike begynner nå å inkludere anabaptistenes historie i skoleundervisningen. Museet i Falkenstein borgen, er det andre museet denne komiteen har åpnet. I 2008 åpnet de et landsby museum med bakgrunn i den anabaptistiske grenen Hutterianerne, i Niedersulz, omkring en halvtimes kjøring nordøst for Wien. Siden åpningen har 40.000 mennesker besøkt dette museet.

Korsets dynamiske kraft, del 6

Den tredje faktoren som korsets evangelium ble stilt overfor, var ved siden av jødedommen og grekernes visdom, romernes maktapparat. Korset var jo en romersk henrettelsesmetode.

Det er interessant å merke seg hvordan Romeriket og Guds rike kolliderer med hverandre. Jesus sa det krystallklart:

"Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle overgis til judeerne. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh 18,36)

Guds rike representerer det motsatte av det som var karakteristisk for Romerriket. Romerriket kjennetegnes av pomp og prakt, fråtseri, umoral, makt, overgrep og terror. Guds rike kjennetegnes blant annet slik:

"Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." (Rom 14,17)

Guds rike forkynnes som gode nyheter, og alle disse gode nyhetene har sin basis i korset. For romerne et tegn på svakhet, for Guds rike et tegn på triumf over døden, over syndens makt, over alle åndsfyrster som nevnes kan. Også keiseren må bøye kne for den korsfestede!

Apostlene og deres kompromissløse forkynnelse av korset, førte til at det ble bråk bokstavelig talt. Det var to verdener som dermed kom på kollisjonskurs. Dette er godt beskrevet i Apostlenes gjerninger:

"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de STIKK I IMOT KEISERENS BUD og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (Apgj 17,6-7)

Som kristne er vi kalt til å underordne oss de styrende makter. Den første kirke var pasifistisk. Deres våpen var Ordet. Øvrigheten kan vi bare bøye oss for så lenge dens lover ikke bryter med Guds ord. Da må vi lyde Gud mer enn mennesker.

Kirkens største tragedie begynte den dagen stat og kirke ble blandet sammen. En slik allianse er i strid med Guds ord, og alle Guds rikets prinsipper. Disse prinsippene får fremdeles - om vi vil følge dem på Lammets vei - få konskvenser for vårt forhold til dagens myndigheter.

Kinesisk husmenighetsmisjonær død etter å ha hjulpet til i katastrofeområde

En misjonær knyttet til et av de kinesiske husmenighetene døde 2. august.

44 år gamle Han Zhiyong døde plutselig av en sykdom som forverret seg på grunn av kraftig utmattelse. Han Zhiyong arbeidet i den vestlige Qunghai provinsen (bildet) i Kina, som i april i fjor ble rammet av et kraftig jordskjelv, som målte hele 6,9 på Richters skala.

Han Zhiyong satte djupe spor etter seg. Han blir husket for den forvandlingen som skjedde med ham etter at han hengav seg selv til å tjene Gud ved å arbeide som frivillig i områder som blir rammet av naturkatastrofer. Han, som opprinnelig kom fra Shenyang, hovedstaden i den nordøstlige Liaoning provinsen, var blant de mange medlemmene av kinesiske husmenigheter som reiste til Sichuan i 2008 etter det ødeleggende jordskjelvet som frivillig hjelper. Ved siden av hjelpearbeidet, forkynte han evangeliet og etablerte menigheter. Han er en av trosheltene i Guds rike som bokstavelig talt la ned sitt eget liv for å fremme Guds rike.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 10

For meg var det en skjellsettende opplevelse å lese "Et liv i fellesskap" av Dietrich Bonhoeffer. Denne lutherske teologen utfordret min måte å tenke menighet på. Når jeg ser tilbake er kanskje dette den boken som har lest som har utgjort en avgjørende forskjell: et før og et etter "Et liv i fellesskap". Hør bare:

"Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet" og "Kirken er bare kirke når den er til for andre."

Tar vi slike uttalelser på alvor får det praktiske konsekvenser for hvordan vi ser på den menighet vi tilhører. Bonhoeffer sier videre:

"Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr det? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det annet at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus. Det betyr for det tredje at vi i Jesus Kristus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."

For meg ble disse uttalelsene liggende der som et frø som etter hvert fikk spirekraft. Jeg kunne ikke lenger forholde meg passivt til Kristi kropp. Ikke om jeg ville ha med Kristus og gjøre, for man kan ikke skille Ham fra kroppen Hans! Et viktig ord inn i denne sammenhengen ble 1.Kor 12,12-13:

"Slik kroppen er èn selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør èn kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle vi fikk vi èn Ånd å drikke."

For meg ble det helt avgjørende å høre til Kristi kropp. Jeg forstod at jeg ikke klarte meg alene uten de andre. Og jeg forstod at etter oppstandelsen er Kristus menigheten!

En annen side ved dette er at Bonhoeffer skrev om "drømmeriet". Det er så lett å tenke: De folkene vil jeg da ikke ha noe med å gjøre, for de er "slik og slik", så da holder jeg meg heller for meg selv. Men menigheten er ikke perfekt, den består av uperfekte mennesker som deg! - og meg! Bonhoeffer skrev:

"Vi tilhører hverandre bare gjennom Kristus, men gjennom Kristus tilhører vi også virkelig hverandre helt og fullt og for all evighet," så la han til: "Kristent brorskap er ikke noe ideal, men en guddommelig virkelighet."

(fortsettes)

Korsets dynamiske kraft, del 5

I den forrige artikkelen så vi hvordan korset er et anstøt for jødene. I denne artikkelen skal vi se nærmere på reaksjonen på korsets budskap hos grekerne:

"grekerne søker visdom", skriver apostelen Paulus i 1.Kor 1,22.

Dermed ble budskapet om korset "dårskap" (1.Kor 1,23) Og det av to grunner:

1) Det som var mest karakteristisk for Gud ut fra gresk tankegang er det de kalte apatheia. Ganske riktig - ordet betyr apati, men langt mer enn det. Det betyr fullstendig følelsesløshet. Grekerne hevdet at hvis Gud kunne føle glede, sorg eller sinne, ville det bety at et eller annet menneske i samme øyeblikk hadde innvirkning på Gud og dermed trakk de den konklusjonen at mennesket var større enn Gud. Derfor hevdet de videre, måtte Gud være fullstendig uimottagelig av alle følelser som kunne påvirke Ham. En lidende Gud var for grekerne selvmotsigende.

2) Selve tanken om en inkarnert Gud - dette at Gud blir menneske - var opprørende for gresk tankegang. Den greske filosofen Plutark hevdet at det var en krenkelse mot Gud å involvere Ham i menneskelige forhold.

Celsus, som gikk til heftige angrep på de kristne på slutten av det 2.århundre, skrev:

"Gud er god og vakker og lykkelig og er i alt det vakreste og beste. Hvis han 'ble menneske', ville det bety at det skjedde en forandring med ham, han forandret seg fra god til dårlig, fra vakker til stygg, fra lykkelig til ulykkelig, fra det beste til det verste. Hvem ville velge en slik forandring? Det ødelige forblir alltid det samme. Gud ville aldri kunne godta en slik forandring."

For grekerne var det derfor en umulig tanke å tenke at noen som hadde lidd slik som Jesus, på noen som helst måte kunne være Guds Sønn.

Grekerne søkte visdom. Opprinnelig betydde det greske ordet "sofist" en vis mann i god betydning. Johannes Chrysostomos gir et bilde av den såkalte vise greske menn og deres rolle i de istmiske lekene i Korint:

"Du kunne føre hvordan mange av disse elendige stakkarene av noen sofister der de skrek og skjelte ut hverandre, og deres disipler, som de kalte seg, var i full krangel. Mange forfattere leste opp sine middelmådige verk, og diktere framførte sine vers, mange tryllekunstnere gav forestillinger, mange sannsigere og spåmenn drev med tydning av drømmer og spådommer, ti tusen talekunstnere kranglet om paragrafer og bagateller, og et stort antall kremmere drev med forskjellige mer eller mindre tvilsomme geskjefter."

(fortsettes)

Tilsynsmann for hundrevis av kinesiske husmenigheter dømt til opphold i arbeidsleir

Viseformannen for Den kinesiske husmenighetsalliansen, pastor Shi Enhao (bildet), ble 3. august dømt til to år i arbeidsleir på grunn av sin tro og sitt menighetsarbeid.

I følge Christian Solidarity Worldwide er pastor Enhao dømt til "omskolering gjennom arbeid" for å "holde illegale møter" og "organisere illegale sammenkomster". Pastor Shi Enhao har hatt tilsynsansvar for flere hundre husmenigheter i forbindelse med vervet innenfor Husmenighetsalliansen, som er en paraplyorganisasjon for Kina's uoffisielle husmenigheter.

Pastor Enhao forsvant helt plutselig den 12. juni. Først en uke senere bekreftet politiet at han var arrestert.

La oss huske ham i våre forbønner. Opphold i slike arbeidsleire er ofte svært hardt.

Stor kvinnekonferanse i Tallinn

Vakre Tallinn, Estlands hovedstad, er vertskap når baptistkvinner fra Finland, Sverige, Norge, Danmark, Nederland, Tyskland, Polen, Russland, Latvia, Litauen og Estland setter hverandre stevne 6.-9. oktober i Hotel Olympia.

Det er Kvinneforbundet i den Europeiske Baptistunionen som står som arrangør, og konferansens tema er "Åndelig balanse". Hovedtaleren er Mari Vahermagi (bildet) fra Estland.

Her finnes flere opplysninger:

http://www.ebwu.org/tallinn.html

50 år siden Reformbaptistene så dagens lys i Russland

Denne måned er det 50 år siden en gruppe med pastorer fra ulike baptistmenigheter i Russland dannet en komite for å utfordre lederskapet i den russiske baptistunionen. Fire år senere, 18. september 1965, brøt denne grupperingen offisielt ut av baptistunionen og dannet sin egen unionen sammen med andre evangelikale kristne. Den direkte årsaken til splittelsen var at Baptistenes Allunionsråd besluttet å akseptere en rekke nye restriksjoner på kirkens virksomhet. Det ble sendt ut to direktiver som blant annet forlangte 'mindre forkynnelse og mindre vekt på åndelige plikter', som påla menighetsforstanderen å 'holde tilbake usunne misjons-foreteelser', ikke å tillate 'avvikelser i gudstjenesten ved å innby til omvendelse', å sørge for at 'dåp av unge i alderen 18-30 år begrenses til et absolutt minimum', osv. De som ikke ville godta direktivene, brøt med Allunionsrådet og gikk sammen under et nytt, uavhengig organ, 'Rådet for evangelisk kristne og baptister.' (EKB kirken) Denne kirken ble ikke godkjent av myndighetene, og lederne ble hardt forfulgt.

Disse baptistene ble også kalt for 'Reformbaptisene' og var etterkommere av de opprinnelige Oncken-baptistene. Deres modige leder, A.F Prokofiev, ble ganske raskt arrestert. Det ble også han som tok over etter Prokofiev, Boris Zdorovets. Den nye lederen Gennadij Krutsjkov (bildet) klarte å komme seg unna, etter et lite opphold i fengsel, mens den nye unionens sekretær, Georgij Vins ble arrestert og tilbrakte mange år i grusomme arbeidsleire for sin tros skyld. Gennadij Krutsjkov holdt seg skjult i 20 år med KGB stadig i hælene. Han døde 15 juli i 2008, 81 år gammel.

Fortsatt en undergrunnskirke

I 1966 var antallet Reformbaptister 155.000, og var da kanskje på sitt høyeste. I dag har tallet sunket til ca 20.000. Hovedårsaken til at tallet er så lavt i dag skyldes hovedsakelig at mange Reformbaptister har emigrert til andre land, særlig til Tyskland og USA. Et viktig nedslagsfelt for Reformbaptistene's aktivitet er et restaurert bedehus (vanlig benevnelse for baptistenes kirker i Russland) i Tula, lokalisert 200 km sør for Moskva. I oktober 2005 ble det holdt en stor og viktig konferanse her. Reformbaptistene holder fast ved det prinsippet som førte til at de organiserte seg, nemlig at staten ikke skal blande seg inn i indre anliggender i menighetene, og deres medlemmer blander seg heller ikke inn i statens anliggender. De anser seg selv fortsatt som en undergrunnskirke, og er også det i praksis i blant annet Sentral-Asia. På FB-siden: Martyrkirkens venner har jeg siden starten dokumentert en rekke tilfeller av forfølgelse av kristne i de sentralasiatiske landene. De som blir forfulgt i disse landene er i hovedsak Reformbaptister.

I siste nr av deres engelskspråklige nyhetsbulletin skriver de om deres vei som menigheter, og understreker at det er helliggjørelsens vei. Jeg kommer tilbake med utdrag av denne bulletinen senere. Det er Reformbaptistene jeg selv har hatt mest kontakt med gjennom årenes løp. Blant annet var jeg så heldig å få møte en av deres ledere for noen år siden, Peter Peters. Det gjorde et sterkt inntrykk å bli kjent med denne mannen, som så modig fulgte Kristus under så vanskelige kår i kommunisttidens Russland.

Samarbeidet mellom Den russiske baptistunioen (RUECB), og Reformbaptistene har bedret seg med årene etter Sovjetunionens sammenbrudd, og det har skjedd mye legedom fra gamle sår dem imellom. Den russiske baptistunionen har 75.000 voksne medlemmer i 1.300 lokale menigheter og grupper.

Korsets dynamiske kraft, del 4

I 1.Korinterbrev viser apostelen Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd, den store kontrasten som finnes mellom jødedommen i Jesu samtid, grekernes visdom og romernes makt. Han summerer det hele opp i 1.Kor 1,18: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som er frelst, er det Guds kraft." Fra Guds synsvinkel holder all denne verdens visdom ikke mål, fordi Guds visdom er "visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (v.25)

Både for fromme jøder og kulturbevisste jøder hørtes dette budskapet ut som idioti. Før vi går inn på hva som skapte slike reaksjoner på korsets budskap i Jesu samtid, la oss forsøke å definere det kristne budskapet med utgangspunkt i fire store taler i Apostlenes gjerninger:

Apg 2,14-39
Apg 3,12-26
Apg 4,8-12
Apg 10,36-43

Det er fint om du tar deg tid til å lese igjennom disse skriftstedene først. Ser vi nærmere på dem finner vi så langt jeg ser følgende:

Viktige elementer i kristen forkynnelse er:
1) Den tiden Gud har talt om i GT's profetier er kommet
2) Sentralt i dette er Jesu liv, død og oppstandelse
3) Alt som omhandler Jesus er oppfyllelsen av Guds profetiske ord
4) Jesus skal komme igjen
5) Forkynnelsen munner ut i dette: en innbydelse til å angre sine synder, vende om og ta imot Den Hellige Ånds gave som er lovt.

Dette var svært anstøtelig for både jøder og grekere. For jødene først og fremst på grunn av:

a) Det var utenkelig at en som hadde endt sitt liv på et kors kunne være Guds utvalgte. Årsaken til dette var det som er skrevet i 5.Mos 21,23: "Den som blir hengt opp på et tre, er forbannet av Gud." For jødene var selve korsfestelsen det endelige beviset på at Jesus ikke var Messias. Korset var og er en uoverstigelig hindring for å komme til tro på Jesus. Sannheten i Jesaja 53, som nettopp fremstiller Messias, som den lidende Gud, har ikke gått opp for dem.

b) Som apostelen Paulus skriver i 1.Kor 1,22: "For jødene spør etter tegn ..." I Jesus så samtidenes jøder en person som var ydmyk, som med hensikt unngikk oppmerksomhet, en som ønsket å tjene og ikke herske, og som endte sitt liv på en svært fornedrende måte: på et kors. Dette stemte simpelthen ikke med deres bilde av Messias.

(fortsettes)

Kristen film avdekker de store sosiale problemene i New Orleans før orkanen Katarina

En ny dokumentarfilm laget av Baptist Peace Fellowship in North America avdekker ikke bare udekkede behov seks år etter orkanen Katarina, men avslører også de sosiale problemene som eksistrerte før orkanen ødela New Orleans. Den utfordrer seerne til å se den effekten orkanen har hatt på byens fattige befolkning.

Mange ser på orkanen Katarina ene og alene som en naturkatastofe, som berørte 80 prosent av byen. Dokumentarfilmen ser på de probleme som eksisterte lenge før de store materielle ødeleggelsene. Det er snakk om problemer knyttet til byens mange hjemløse, mangelen på utdannelse, transport, problemer knyttet både til politi og brannvesen. Når man så legger disse utfordringene sammen med ødeleggelsene forårsaket av orkanen, forstår man at utfordringene står i kø for byen New Orleans. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er hvordan byens menigheter møter denne utfordringen. Derfor er denne filmen laget.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 9

I går skrev jeg litt om den betydningen Peter Halldorf har hatt for min åndelige utvikling de senere årene, og i den sammenhengen nevnte jeg Den økumeniske kommuniteten som har sitt utspring i Nya Slottet Bjärka Säby. Jeg skrev at jeg skulle komme tilbake til en presentasjon av denne, og den kommer her:

Den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby er et fellesskap av mennesker som vil støtte hverandre i å gå en felles vei i Kristi etterfølgelse. De som er en del av kommuniteten tilhører ulike kirker og et av kommunitetens viktigste kall er å be om og samtidig være et uttrykk for kristen enhet. Dette er snakk om en såkalt lekmannskommunitet og består av mennesker fra hele Norden. Felles for alle som er medlemmer er et troens gjenkjennelse i møtet med den spiritualitet som preger bønnen, retreatene og gudstjenestene på Bjärka Säby. Medlemmene følger en åndelig regel. Her finnes også det som kalles en fraternitet, det vil si brødre og søstre som lever et liv i fellesskap på Bjärka Säby og leder det daglige gudstjenestelivet.

Hjertet i kommuniteten og dens spiritualitet er nattverden. Den regelmessige feiringen av nattverden er den viktigste kilden til liv og legedom for våre liv sammen. På Nya Slottet Bjärka Säby feires det daglige tidebønner, nattverden feires to ganger i uken.

Den som går inn som medlem av kommuniteten avlegger et løfte, som fornyes hvert år. Løftet innebærer at man forplikter seg til en åndelig disiplin som omfatter et mål for dagen, et for uken og et for året. Løftet innebærer at man ber minst en tidebønn hver dag, hver uke tar den i en nattverdgudstjeneste fortrinnsvis i sin egen forsamling og deltar i minst en retreat hvert år. Kommuniteten har også det man kaller Veivisere, som er en form for målsettinger som gir retning til det personlige liv, såvel som et liv i fellesskap med andre. Noen av dem er: å fordjupe seg i Bibelen gjennom å praktisere Lectio Divina, søke personlig veiledning gjennom å ha en medvandrer, etterstreve en enkel livsstil, solidarisere seg med verdens fattige.

Kommuniteten ledes av en preses, som for tiden er Peter Halldorf, og to som utøver tilsyn. Disse er for tiden biskop Biörn Fjärstedt og pastor Sten-Gunnar Hedin.

Bildet er tatt i forbindelse med en retreat med biskop Thomas fra den koptisk-ortodokse kirke hvor tema var: Det personlige bibelstudiet. På bildet sees Peter Halldorf og undertegnede.

Bruken av ordet "religiøs" - hvorfor er det alltid "de andre"?

I meningsutvekslinger mellom enkelte kristne brukes det i visse sammenhenger gjerne ordet "religiøs" eller "religiøsitet" for å karakterisere den man er uenig med. Det skulle da betegne noe som er svært negativt. Ved å bruke et slikt ord har man fortalt at den andre er bundet til visse former og tradisjoner, som man selv er fri fra.

For det er alltid "de andre" som er religøse, aldri eller svært sjeldent en selv. Selv lever man i et rett forhold til Gud, men "de andre" derimot de har noe å lære! Om de bare hadde sett det som de selv har sett, og om de bare hadde vært med på det de selv har vært med på, ja da, da ville "de andre" forstå hvor bundet de er!

Slik bedømmes også andres møter og gudstjenester med det samme ordet: religiøst! Ens egen sammenheng er så velsignet, så fri, så helt etter Guds vilje, full av ånd og liv. "De andres" derimot er stivt, formelt, livløst, uten virkelig innhold, selvhøytidelig og de har slett ikke forstått "det Gud gjør i dag".

Når skal vi lære at når vi retter pekefingeren mot andre, retter vi tre fingre mot oss selv? Når skal vi lære at "Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir Han nåde"? Når skal vi lære at vi en dag skal stå for Kristi domstol og svare for hvordan vi har omtalt våre søsken i troen?

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 8

En av de som har hatt stor betydning i mitt liv de siste årene er Peter Halldorf. Flere av hans bøker har vært med på å forme mitt liv, og mitt teologiske ståsted.

Men egentlig begynte det lenge før jeg stiftet bekjentskap med Peter Halldorf. Halldorf's bøker bekreftet det jeg allerede hadde sett og erfart i møte med Østkirken. På slutten av 1970-tallet leste jeg Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, og gjennom denne romanen møtte jeg den russiske åndeligheten gjennom staretsen Sosima. Noe senere leste jeg "En russisk pilegrims beretning", som mer enn noen annen bok skapte en djup lengsel etter et liv i bønn. Nå begynte et djupdykk i ortodoks teologi, og interessen for kirkehistorie økte. I 1988 var jeg så heldig å få besøke Hl. Trifons kloster for første gang, og fikk møte fader Johannes, som skulle bli en god venn og medvandrer i årene som fulgte. Klosteret lå den gangen ikke så langt unna stedet hvor jeg bor.

Når jeg så leste de første bøkene til Peter Halldorf så opplevde jeg det som en bekreftelse på at jeg hadde allerede hadde funnet et kildevell! Siden den gang har jeg lest det meste av det Peter Halldorf har skrevet, og vært så heldig å få lytte til hans undervisning ved flere anledninger. Halldorf har jo en helt spesiell formidlingsevne, hans poetiske språk og varme, fordjuper den tørst som finnes hos lytteren allerede. Hans store kunnskaper er en ting, men det viktigste er kanskje at man merker den ånd han bærer med seg av bønn, innvielse og smittende tro. Det er aldri kjedelig å lytte til Peter Halldorf. Det er levende, friskt og utfordrer til egen innvielse og etterfølgelse av Kristus.

Oppholdene jeg har hatt på Nya Slottet Bjärka Säby, har betydd mye for meg. Stillheten, bønneatmosfæren, den helt spesielle følelsen det er å vandre alene i den store engelske hagen. Deltagelsen i nattverdfeiringen på Øvresalen. Her møtte jeg biskop Thomas for første gang, et møte jeg aldri vil glemme. Men det er en annen historie, som jeg kommer tilbake til.

Det er først og fremst den åndelige skatten som finnes hos ørkenfedrene, og den tidlige kirkens tradisjon og historie som fascinerer meg. Jeg har fått mange spørsmål om dette, og det betyr ikke at jeg favner alt hva ørkenfedrene eller Den tidlige kirken stod for. Men i møte med andre tradisjoner enn min egen, har jeg møtt mennesker som har beriket meg, utfordret meg og åpnet mine øyne for at det er sammen med alle de hellige at vi ser bredden, høyden, dybden og lengden slik at vi kan "kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde." (Ef 3,18-19) Er man trygg på det man selv står for, burde det ikke være noe problem å møte kristne fra andre tradisjoner enn ens egen.

Når kommuniteten på Bjärka Säby åpnet for muligheten til å bli en del av den, meldte jeg min interesse. Jeg var en av de første nordmennene som gjorde det. Så har tiden gått, og jeg har vært såkalt 'novise' frem til i år. Da tok jeg skrittet fullt ut og ble opptatt som medlem av kommuniteten. Det skjedde onsdag 6. juli i forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, og ble en sterk opplevelse for meg personlig. Dette var noe jeg hadde sett frem vil veldig lenge, og som endelig skulle bli virkelighet. Jeg skal komme tilbake til hva det innebærer i neste artikkel.

På bildet sees Peter Halldorf og undertegnede. Det er tatt i forbindelse med at jeg ble medlem av den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby nå i juli. Bildet er tatt av min kone.

(fortsettes)

Anabaptistiske pionerer i Canada og Paraguay, del 4

Ohm Johann Wiebe ledet 3,240 anabaptister fra Russland til Canada. Det skjedde i 1870-årene. Han var såkalt Aeltester, eller tilsynsmann, biskop. Vel fremme i Amerika forfattet han en "Glaudensbekenntnis ober Mennoniten in Nord-Amerika", en trosbekjennelse for de nord-amerikanske mennonitene. På tittelbladet er det henvist til 1.Kor 3,11:

"For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus."

Trosbekjennelsen er sansynligvis første gangen publisert i Reinland, som lå sør for Winkler i Manitoba i Canada i 1881. Ohm Johann Wiebe hadde slått seg ned landsbyen Rosengart, og herfra skrev han denne trosbekjennelsen. Ved siden av å være en oppsummering av trosgrunnlaget for disse mennonitene, inneholdt også boken en rekke skrifthenvisninger. Disse måtte barna lære utenat.

Slike trosbekjennelser kan være svært nyttige med hensyn til trosopplæring. Vi kjenner jo godt til Luthers store- og Lille-Katekisme, eller den Augsburgske. Men disse kom til mye senere. Anabaptistene var faktisk først ute. De såkalte Sveitsiske-Brødre, som har utspring i en dåpshandling 21. januar 1525, fikk sin første trosbekjennelse 24. februar 1527, de såkalte Scheitheimske artikler.

Jeg har i mitt eie det som kalles "Mennonite Confession of Faith", hvor det er samlet flere trosbekjennelser som anabaptister stort sett slutter seg til. Denne boken inneholder: Den apostoliske trosbekjennelsen, Bekjennelsen fra Schleitheim, Dortrecht Bekjennelsen fra 1632 og det som kalles Christian Fundamentals fra 1964. Den tar jeg frem rett som det er. Her finnes det veldig mye godt.

Bønnens kors

En god venn av meg har gjort meg oppmerksom på dagens andakt i Oswald Chambers (bildet) bok "Alt for Ham". Den passer veldig godt inn i serien jeg nå skriver om korsets betydning i den kristnes liv. Andakten bærer tittelen: Bønnens kors, og henter dagens ord fra Joh 16,26: "Den dagen skal dere be i mitt navn ..."

Her er Oswald Chambers:

"Vi er for tilbøyelige til å tenke på korset som noe vi må komme igjennom; vi kommer igjennom det bare for å gå inn i det. Korset er bare èn ting for oss: at vi helt og fullt og absolutt gjør oss til ett med Herren Jesus Kristus, og det er ikke noe som gir denne forening mer gjennomført enn bønn.

'Den Far dere har i himmelen vet at dere trenger alt dette.' (Matt 6,32) Hvorfor skal vi så be? Meningen med bønnen er ikke at vi skal få svar fra Gud; bønn er fullkommen og fullstendig enhet med Gud. Hvis vi ber fordi vi ønsker svar, vil vi lett bli fornærmet på Gud. Svarene kommer hver gang, men ikke på den måten vi venter, og vår åndelige fornærmelse viser at vi er uvillige til å bli ett med Jesus i bønnen. Vi er ikke her for å bevise at Gud svarer på bønn; vi er her for å være levende beviser for Guds nåde.

'Jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han selv elsker dere' (Joh 16,26-27). Er du kommet inn i et slik barneforhold til Gud, at den Herre Jesu Kristi liv i bønn er den eneste forklaring på ditt liv i bønn? Er Jesu stedfortredende liv blitt ditt levende liv? 'På den dag' blir du i den grad ett med Jesus at det ikke er noe skille.

Når bønn tilsynelatende blir uten svar, må du vokte deg for å legge skylden på noen annen. Det er alltid en Satans snare. Meningen er at du skal lære av det, ikke noen annen.

Manglende forpliktelse og satsning blant 'gjenfødte kristne'

De siste 20 årene har det vært en nedadgående trend blant såkalte "gjenfødte-kristne" i USA, som gir seg utslag i blant annet at de ikke lenger er så flittige til å delta på gudstjenester eller lese i Bibelen. Det viser en ny undersøkelse foretatt av Barna Research Group, som ble offentliggjort denne uken.

Undersøkelsen viser at oppslutningen om helgens gudstjenester har sunket med syv prosent siden 1991, fra 66 til 59 prosent. Andelen som leser Bibelen gjennom uka, og da ikke inkludert når de deltar på en kirkelig sammenkomst, har sunket med ni prosent siden 1991. Gjennomsnittig leser 61 prosent Bibelen ukentlig. Antall frivillige som tar på seg oppgaver i kirken gjennom uka har sunket fra 41 prosent i 1991 til 29 prosent i dag.

Selv om det har vært en økning i antall "gjenfødte kristne" de siste årene, så har ikke denne økningen slått ut i en mer aktiv utøvelse av troen.

Korsets dynamiske kraft, del 3

Det radikale synet på korset, slik det fremstilles i Det nye testamente, er dessverre noe som savnes i mange kristne sammenhenger i dag. Korset blir en del av vår teologi, som handler om at Jesus døde for våre synder, og så settes det punktum. Sjelden forkynnes det noe som handler om selvlivets død. Fremdeles lever mange kristne på samme måte som jødene, grekerne og romerne i det første århundre. De er opptatt med lov, visdom og makt.

Paulus kjente til en annen side ved korset. I Gal 6,17 skriver han:

"Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen min."

Stigma. Paulus var merket. Han bar på sin egen kropp merkene av å leve et korsfestet liv. Etterfølgelsen av Jesus hadde sine omkostninger i form av forfølgelse, mishandling som han ble utsatt for av andre, slag, spark, steining. Paulus var villig til å gi sitt liv for den Herre han elsket så høyt.

I det samme brevet, skriver han:

"Jeg er korsfestet med Kristus, og jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,19-20)

Dette er noe ganske annet enn å ha korset hengende rundt halsen til pynt. Dette får konsekvenser for alt. Hele ens liv. De første kristne var korsmerket, mange av dem bar Kristi sårmerker på sin kropp. Hva bærer vi?

To bønnebegjær for forfulgte kristne i Usbekistan og Nagorno Karabakh

De uregistrerte baptistene i Russland har sendt ut to bønnebegjær. Det ene er for Tokhar Khaidarov fra Usbekistan. Han er fra byen Gulistan. Helt fra første dag etter at han tok imot Jesus som sin Frelser og Herre, har en opplevd forfølgelse fra sin slekt. Han har mottatt en rekke trusler om at de skal få satt ham i fengsel. Men Tokhar elsker Herren med hele sitt hjerte, og til tross for truslene, har han fortsatt å gå regelmessig til kristne møter.

18. januar i fjor ble han arrestert. Politiet ransaket hans hjem og påstår at de fant narkotiske stoffer der. Anklagene er fabrikerte. Det finnes ingen sannhet i noen av anklagene som rettes mot ham. I en rettsak 9. mars ble han ikke uventet funnet skyldig og dømt til 10 års fengsel. Det til tross for at politiet i retten ikke kunne legge frem noen bevis for at de virkelig hadde funnet narkotiske stoffer i Tokhars hjem. Både hans familie og naboer har vitnet til fordel for Tokhar, men til ingen nytte.

For tiden arbeider Tokhar i en mursteinsfabrikk, som en del av den lange fengselstraffen. Åndelig sett har han det bra. Siste gangen han møtte politiet viste de ham en bag full av brev. Han fikk ikke tillatelse til å lese dem. Årsaken skulle være at det fantes bibelhenvisninger i brevene. Det viser at det nytter å skrive brev, og at myndighetene legger merke til dem. Tokhar har bedt om at man ikke sender pakker til ham, da han ikke får dem. Han har sendt en beskjed til alle kristne ungdommer:

"Sett pris på møtene og lytt nøye til undervisningen. Jeg ville ha verdsatt å være til stede på møtene, men jeg har ikke den muligheten."

En annen som de uregistrerte baptistene oppfordrer til forbønn for er Armen Mizoyan fra Nagorno Karabakh. 30. juni ble han satt fri fra fengsel. Ved Guds nåde og til overraskelse for mange ble han ikke overført til en militær enhet, men ble sendt hjem. Han takker alle som har bedt for ham.

"På grunn av deres bønner, gav Gud meg styrke til å forbli trofast gjennom alle tester. Gud sørget for alle mine minste behov, selv de andre fangene var gode mot meg, og sa: Du er en sann troende."

Men Armen kan når som helst bli hentet av politiet og arrestert igjen, så la oss holde ham oppe i våre bønner og be Gud beskytte ham.

Hvordan skal mitt liv medvirke til å gjøre alle folkeslag til disipler?

Dan Rusch, som har arbeidet som misjonær på Filippinene for den lutherske misjonsorganisasjonen, World Mission Prayer League i over 30 år, forteller hvilket inntrykk det gjorde på ham når Dr Ralph Winter (bildet) kom på besøk til det lutherske bibelinstituttet i Seattle. Dr Ralph Winter, som ledet U.S Center for World Mission og er kjent som Mr. Kirkevekst, sa følgende:

"Hvorfor er det lettere å vinne 10 mennesker for Kristus enn en kristen for misjonsarbeid?"

Dan Rusch svarer: "Det ærlige svaret er at amerikansk kristendom, lik den menneskelige tilstand, er radikalt selvsentrert. Vi er et folk som er tilfredsstilt med å motta tilgivelse og å leve i en tilfeldig relasjon med Ham."

For Dan Rusch og hans kone Nancy ble det annerledes. De tok konsekvensen av utfordringen Winter gav og ble misjonærer. I en artikkel i bladet "Together in Prayer", som utgis av World Mission Prayer League, skriver Dan Rusch:

"Det er ikke noe tilfeldig med dette 'gjør alle folkeslag til disipler'! De første kristne forstod at det å 'følge' og det 'å gjøre disipler' hørte med i samme pakken. Det var ingen frakobling. Hver hengitte disippel av Jesus er kalt til en radikal overgivelse som er Gud-sentrert. Det handler ikke om 'hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt,' det virkelige spørsmålet er: Hvordan skal mitt liv i Kristus medvirke til å gjøre alle folkeslag til disipler."

Akkuat det spørsmålet er noe å arbeide videre med denne fredagen!

Nødvendigheten av å tilgi og få tilgivelse

Jeg leste noe i går om tilgivelse som kanskje også andre vil ha nytte av. Det er skrevet av Johann Christoph Arnold (bildet), barnebarnet til grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof, Eberhard Arnold.

Johann Christoph Arnold skriver om noe han selv lærte gjennom en svært smertefull hendelse i sitt eget liv. Gjennom det han gikk igjennom lærte han tre ting:

1. Når alt kommer til alt er det ikke det at folk misforstår deg eller kommer med urettferdige anklager, som betyr noe. Det som betyr noe er om du selv har et rett forhold til Gud.

2. Selv om beslutningen om å tilgi alltid må komme innenfra, så handler det aldri om viljekraft alene. Den kraftigste kilden til styrke er alltid ditt eget behov - det at du vedkjenner deg din egen svakhet og ditt eget behov for tilgivelse.

3. Hvis din tilgivelse skal bære frukt, så må jorden rundt det - ditt hjertes jordsmold - må bli gjort mjukt nok at det kan vokse noe i det. Hvis det ikke er mjukt - hvis du ikke er villig til å ydmyk og sårbar - vil din tilgivelse aldri bli noe annet enn en fruktløs gest.

I dag opplevde jeg et forunderlig konkret bønnesvar

Av og til ber jeg om å få en bekreftelse fra Gud når jeg står foran viktige veivalg. Som nå. Og i dag opplevde jeg et forunderlig bønnesvar.

I Dommernes bok leser vi om Gideon som ber om en slik bekreftelse:

"Da sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne ulldotten på treskeplassen. Hvis det da faller dugg bare på denne ullen, mens det er tørt på hele marken, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. Og slik ble det: Da han tidlig neste morgen sto opp og klemte på ullen, presset han ut dugg av den, en skål full av vann. Men Gideon sa til Gud: La ikke din vrede bli opptent mot meg, om jeg taler en gang til! Jeg ville gjerne få gjøre en prøve til med ullen! La nå ullen være tørr, mens duggen faller på hele marken! Og denne natten gjorde Gud det slik: Ullen var tørr, men utover hele marken lå det dugg." (Dom 6,36-40)

Jeg har bedt om Guds ledelse de siste dagene for et viktig veivalg. Min "ulldott" var denne: Jeg ba Gud om et tegn i form av at jeg skulle få en henvendelse fra mine venner i Bruderhof-kommuniteten i England. Da visste jeg hvilket valg jeg måtte ta. Det er slik at jeg har abonnert på deres tidskrift "The Plough" siden 1970-tallet, og siste nr kom for noen uker siden, så sannsynligheten var veldig liten for at jeg skulle høre fra dem igjen før neste nr kommer en gang ut på høsten.

I dag måtte jeg ha svaret på det jeg ba om. I postkassen lå det en forsendelse fra Bruderhof! En bok, sammen med en personlig hilsen!

Gud svarer konkret på det vi ber om. Det skal være sikkert og visst. All ære til Hans navn.

Korsets dynamiske kraft, del 2

I Jesu samtid var korset sett på med forakt. Det var brukt for å henrette forbrytere. Men Jesus tar selve dødens forbannelse - den verste skjensel og nederlag som djevelen kunne bruke mot Ham - og snur dette til den høyeste betydning av triumf og seier noensinne og hvis seier og triumf gir evig liv, for alle som blir borgere av Guds rike.

I dette riket er det slik at frelse skjer gjennom korset. Borgerskap i Guds rike er avhengig av om man 'tar sitt kors opp' og følger Kristus. Evig liv gis til dem som dør. Med denne nye dynamikken, begynner et nytt liv, ikke basert som i jødedommen på Loven, eller som grekernes filosofi eller romernes makt, men med dette prinsippet: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Joh 12,24)

Prinsippene for Guds rike står i sterk kontrast til det som Loven, visdommen og kraften representerer. Kristus tok den jødiske loven med alle dens forordninger, og i følge Kolosserbrevet, naglet Han den til korset:

"Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. " (Kol 2,14)

Kristi etterfølgere, i det de identifiserer seg med Hans død, er fri fra lovens krav gjennom å dø med Ham.

Det er interessant å merke seg hvem Jesus taler til når Han taler om det vi kan kalle hvetekornets død. Forut for Hans uttalelse leser vi: "Det var noen grekere blant dem som var kommet for å feire høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus ..." (Joh 12,20-21) Jesus møter disse grekerne, som grekere flest søkte visdom, med ordene om at Hans død er mer verdifull enn det deres filosofi kunne oppbringe.

Kristus avviser også den romerske modellen som søker makt. Han sier:

"Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til judeerne. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh 18,36)

Kjærligheten kjenner ingen aldersgrense

Ingen av deres venner hadde tenkt tanken noen gang om at de skulle gifte seg igjen. Hun hadde opplevd at hennes mann gjennom 45 år døde av kreft, han var hennes ektemanns eldste bror og hadde mistet sin kone etter 49 års ekteskap. Men kjærlighet stanses ikke av alder. Nå er Gillian (72) og Klaus (81) giftet seg og tatt hans etternavn, Barth.
Det skjedde søndag 1. august i en Bruderhof-kommunitet, som begge tilhører.

Gillian har 12 barn og det samme har Klaus. Mellom dem har de 60 barnebarn. Begge er kunstnere, og begge har fått sin opplæring i England, hvor hun vokste opp og han reiste i sine unge dager. Ingen av dem har hatt noe enkelt liv, men reist fra kontinent til kontinent, fra Europa til Amerika, Sør-Amerika til Australia, og så tilbake til Amerika igjen. Det har vært lykkelige øyeblikk, med barn og barnebarn og svigerbarn, og tøffe og harde dager med sykdom og død og skuffelser.

Nå har de funnet hverandre - til døden skiller dem ad.

Bryllupet var enkelt, men et sterkt vitnesbyrd om deres felles tro på Jesus og gleden over å tilføre en sammenheng hvor denne troen leves ut i en radikal etterfølgelse i den anabaptistiske kommuniteten.

Disippelskap kan ikke løsrives fra menighetsfellesskapet

Mens jeg lå på sykehuset denne uka leste jeg sitat fra Eberhard Arnold (bildet), som jeg ikke har klart å slippe tak i. Uttalelsen setter ting i rett perspektiv og innholdet er radikalt - særlig om det omsettes i handling!

"Disippelskap betyr mer enn å imitere, det innebærer fellesskap for livet. 'Den som vil tjene meg, må følge meg.' (Joh 12,26) Etterfølgere av Jesus er først og fremst tjenere. Disppelskap innebærer alt, og det å tjene hører til dette."

Thomas A Kempis talte om "imitatio" - imitering. Det er en del av det hele, men kan lett tas ut av sin sammenheng og bli individualistisk. Da handler det bare om meg og mitt forhold til Jesus. At jeg skal bli Ham lik. Men det er mer enn dette. Vi kan ikke løsrive etterfølgelsen fra felleskapet, fra Kristi kropp. Og det er dette Eberhard Arnold så. Og det er dette vi i vår tid trenger å se. Vi kan ikke leve kristenlivet uavhengig av det kristne fellesskapet, av menigheten. Alt dette hører sammen.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 7

Her følger siste artikkelen om Henri Nouwen, i serien om mennesker som har betydd mye for mitt teologiske ståsted. Tidligere har jeg skrevet om Jean Vanier. I kommende artikler vil du møte andre som har satt sitt preg på meg, og vært meg til hjelp i min vandring med Jesus.

Det som nok har fascinert meg mest med Henri Nouwen, er hans brudd med den akademiske verden, med dens sentrering rundt ordene, for å bli prest for de ordløse - de sterkt psykisk utviklingshemmede. I dette sceneskiftet viser Nouwen hva som er viktigst i livet, og han gjør det med å vise sin egen sårbarhet. Den akademiske verden - skjønt den skaffet ham en stor popularitet og store folkemengder som ville høre hans forelesninger - møtte ikke hans grunnleggende behov for å bli sett som den han var, og bli elsket som den han var.

Etter sitt opphold i Sør-Amerika og den lange foredragsturneen etterpå - som jeg beskrev i forrige artikkel - var Henri Nouwen svært utmattet. Han tok kontakt med Jean Vanier. De to kjente hverandre ikke særlig godt, men begge hadde beundret den andres arbeid og hadde truffet hverandre fra tid til annen. Nouwen ville avlegge et kort besøk i Vanier's L'Arche fellesskap for psykisk handikappede i Trosly, nær Compiègne i Frankrike. Nouwen skulle hvile her i seks uker. Oppholdet skulle forandre hans liv. De handikappede menneskene i Trosly, brydde seg ikke om hans berømmelse og intellektuelle kapasitet. Men de brydde seg om ham! Dette var en helt ny erfaring for Henri Nouwen. Om denne tiden skrev Nouwen blant annet:

"Denne tilværelsen uten konkurranse, sammen med psykisk handikappede mennesker, deres evne til å ønske meg velkommen uten tanke på navn og prestisje, og deres stadige oppfordring til å 'kaste bort litt tid' sammen med dem åpnet et rom i meg som jeg ikke hadde hatt tilgang til før, et rom der jeg kunne høre Jesu milde oppfordring om å bli hos ham."

I møte med de psykisk handikappede ble Nouwen's egne sår leget. Slik har jeg selv opplevd dette i møte med mennesker som strever med livet. De har lært meg mye, om meg selv, min egen begrensning, mine egne svakheter og gitt meg syn for ting i livet som jeg ikke så før. Fordi jeg var for travel.

(fortsettes)

Nye menigheter plantes - det kunne vært enda flere flere om de hadde hatt bedre økonomi

Det er forunderlig å lese om det Gud gjør i Burma gjennom pastor Thaung Ngaih Lian og Bethany Baptist Church. Nå har menigheten startet opp nybrottsarbeid på et sted som heter Hmawbi (bildet). Dette er den fjerde menigheten som plantes ut fra Bethany Baptist Church.

Det hele begynte med en burmerser som ble frelst i et av møtene til pastor Lian. Denne mannen har nå gjennomgått disippeltrening et års tid, og er i brann for Jesus. Hver søndag ettermiddag over en lengre periode har pastor Lian holdt møter i denne landsbyen. Det tar pastor Lian tre timer med buss for å komme seg til Hmawbi. Han sov over natt til mandag, slik at han kunne være sammen med mannen som nå skal lede arbeidet, for å studere Bibelen sammen med ham.

Nybrottsarbeidet er ikke enkelt. Det fine er at det kommer mange ufrelste til møtene, men de er preget av mye støy og uro.

"Men vi har lært oss til å være tålmodige, slik vi måtte være det når vi plantet den første menigheten. Til å begynne med var jeg nokså frustrert, men når jeg først startet opp med bibelstudier der har Gud gitt meg glede og oppmuntringer hver eneste gang," sier pastor Lian i et brev til meg nylig.

Nå er det et stort behov for Bibler og sangbøker, men menigheten har lite penger å rutte med. Pastor Lian ber om forbønn for dette. Inntil de får penger til å kjøpe sangbøker, må de kopiere av sang etter sang for hånd, slik at sangene kan deles ut og brukes i gudstjenesten. Hadde menigheten hatt tilgang på mer penger ville de også hatt muligheten til å plante flere menigheter. Det er fortvilet at der hvor evangeliet går frem, stoppes arbeidet av økonomien. Akkurat dette ligger som en tung byrde på meg.

Vedrørende bloggen

En uventet sykehusinnleggelse førte til at jeg ikke fikk mulighet til å oppdatere bloggen i dag. I løpet av dagen vil bloggen oppdateres. Jeg er nå heldigvis ute igjen, og må leve livet med hvilepuls! Det er godt å ha et sykehus i nærheten, og gode leger når man trenger dem.

Takk til alle dere som ber for meg. Herren er i stand til å gjøre langt ut over det vi ber om og forstår. Alt er lagt i Hans gode hender.

Anabaptistiske pionerer i Canada og Paraguay, del 3

Hendrick (bildet) og Aganetha Wiebe vokste opp i landsbyen Neuhorst (klikk på det lille kartet så får du det opp i en større størrelse), Coritiza i Ukraina. 13 år etter at Hendrick Wiebe (1830-1899) hadde giftet seg med Aganetha Penner, flyttet de på den andre siden av den vide Dniper elva, til det som er blitt kalt Fürstenland. På denne tiden var de blitt foreldre til mange barn. Ser du nærmere på kartet vil du se en rekke mennonite-landsbyer langs Dniper elva. Hver rød prikk er en slik landsby. Borozenko (inkludert Steinbach, Ebenfeld, og fire andre) var hjemmet til Kleingemeinde (Den lille kommuniteten) før disse folkene dro til Canada en gang på 1870-tallet.

Mange familier flyttet sørover til Fürstenland på midten av 1860-tallet. Disse bygget opp seks landsbyer: Georgsthal (30 bondegårder), Olgafeld (28 bondegårder), Michaelsburg (35 bondegårder), Rosenbach (18 bondegårder), Alexanderthal (23 bondegårder) and Sergeyevka (20 bondegårder).

Ohm Johann Wiebe, var lederen, kalt Aeltester, for hele denne anabaptistiske kolonien. Han var en mann kjent for å gjøre alt for å ære Gud. To av hans kusiner - Johann og Gerhard Wiebe - hadde blitt frelst under den store vekkelsen på 1850-tallet, som skulle til Mennonite Brethren, som jeg har beskrevet tidligere på bloggen. De kom fra Choritiza-kolonien. Noen av dem ble kastet i fengsel og led mye fordi de hadde vitnet for russere, som ble omvendt og kom til tro på Jesus.

De som bodde i Fürstenland forsøkte alle å holde seg til en enkel levemåte i tråd med Bergprekenen. Både i klesveien og levemåte var de enkle mennesker. Da russerne krevde at de skulle bære uniform og våpen, flyttet de til Canada.

Canada

En av de som flyttet var oldefar til Peter Hoover, som i dag er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia, og som jeg har skrevet om mange ganger på bloggen. Han hadde bare bodd i Fürstenland i elleve år. Da var han enkemann, og giftet seg igjen. Med sine fem små barn dro han og brorens familie, Ohm Johann Wiebe, og 59 andre familier gjennom Polen, Tyskland og England til Quebec i Canada. Dit kom hit den 15. juli 1875. En tysk mennonit fra Berlin, Jacob Y. Schantz, som bodde i Grand River Valley i Ontario, slo seg sammen med gruppen. Han arbeidet sammen med Peters oldefar som tilsynsmann (Vorsteher) for denne gruppen.

Fra Quebec dro denne gruppen den lange veien med tog gjennom Toronto og Collingwood i Ontario for så å ta en hjuldamper over The Great Lakes. Derfra tok de enda et tog fra Duluh i Minnesota, hvor de kunne nå en elvebåt som tok dem fra Fargo i North Dakota til Emerson i Manitoba. Herfra hjalp indianere dem å frakte all baggasjen og barna vestover, til den endeløse prærien til de endelig slo seg ned og bygget 67 tyske landsbyer vest for The Red River.

Korsets dynamiske kraft, del 1

I en helt ny serie skal vi se nærmere på korsets betydning i lys av de andre trossystemene som fantes på Jesu tid, og hvilken betydning korset har for praktisk kristen tro i dag.

Jesu verden var dominert av tre ulike faktorer. Disse tre var jødedommen, gresk filosofi og den romerske statsmakten.

Jødene forholdt seg til Loven, som foreskrev strengt regulerte etiske retningslinjer. En jøde var ment å skulle spørre en lovlærd: "Hva sier Loven?", og den lovlærde gav som svar legalistiske, bindende definisjoner på hva som var rett og galt.

Grekerne var opptatt av å søke visdom og diskutere ideer. Overbevist om at enhvert praktisk eller filosofisk spørsmål kunne besvares gjennom disiplinerte tankebygninger, gjorde grekerne visdom og kunnskap til tilværelsens grunnvoll. Selv om ulike greske tenkere fulgte ulike tankemønstre og livsstil, forsvarte samtlige deres tankebygninger og levemåte med filosofiske forsvarsverk.

Og så har vi romerne. De var på sin side opptatt av lov og orden. Deres verden kan beskrives med to ord: makt og dominans. Gjennom keiser og sverd styrte de den daværende kjente verden med sin kultur gjennom brutal makt og militær styrke. De var soldater med autoritet - hele Rom var styrt av makt og stolthet.

På en forenklet måte kan vi beskrive Jesu samtid med tre ord: Lov, visdom og makt.

Når Jesus kom var ikke disse tre systemene på høyden av sin æra. Jødene var i trelldom under Loven, grekerne var desillusjonerte av alle sine ulike og mostridende tankemønstre og romerne opplevde følgende av korrupte krefter, slik alle slike maktsystemer ris av.

Midt oppe i denne smeltedigelen forkynner Jesus de gode nyhetene om Guds rike! De gode nyhetene handlet om et annerledes rike, en ny dynamikk, styrt av andre prinsipper. Et budskap om frelse, reddning. Alt dette skulle åpenbares i korset og Jesu død.

Men Jesu død skulle fortone seg som noe helt annet enn gode nyheter. Noens død på et kors var heller tegnet på fornedrelse og skam. Men skjult i korset lå det en dynamikk og en kraft som skulle forandre tusener på tusener av menneskeliv.

(fortsettes)

Baptistenes syv særtrekk, del 3

Her er den tredje og siste artikkelen om de syv særtrekkene ved baptistisk tro og overbevisning:

4. Lokalmenighetens selvstendighet

Baptistene tror at Skriften ikke gir noen høyere autoritet enn den lokale forsamlingen av gjenfødte, døpte troende. De tror at den lokale menigheten skal være styrt av Guds ord, og de mener at Skriften lærer at den lokale menigheten ikke er underlagt noe annen gruppe. Den er en selvstendig enhet og svarer for Gud alene.

5. Det alminnelige presteskap

Baptistene tror at enhver troende kan, uten hjelp av noen prest eller kirkelig ansatt, "komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." (Hebr 4,16) Skriften sier videre: "Derfor, søsken, har vi frimodighet til å gå inn i Helligdommen ved Jesu blod". En troende trenger ikke en prest, eller en menighet, til å gå i forbønn for seg på vegne av Gud. En troende kan frimodig, på grunn av det faktum at de er renset i Jesu blod, nårsomhelst være i kontakt med Gud, gjennom en enkel bønn, og kan selv bringe frem bønnebegjær og forbønner direkte til Gud. (1.Joh 1,9) Ingen kirke har autoriteten til å tilgi synd.

6. Samvittighetsfrihet

Baptistene tror at alle mennesker er selv ansvarlige innfor Gud for hans eller hennes egen religiøse tro og praksis. Det er deres rett å kunne tilbe Gud ut fra sin egen overbevisning og samvittighet.

7. Skille mellom stat/kirke

Jesus sa: "Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er." (Matt 22,21) Videre sier Skriften: "For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket. Og hvilket samfunn har lyset med mørket ... Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikketroende?" (2.Kor 6,14-15) Ingen makt på jord har større autoritet enn Guds ord, og kirken skulle ikke ha noen bånd til staten eller bli kontrollert av den. Vi støtter en rett valgt regjering og ber for den om at vi må få leve i fred. "Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser." (1.Tim 2,1-3)

En 45 minutters reise tilbake til de første århundrer

Det er ganske underlig å sette seg i bilen og kjøre 45 minutter, og så bli delaktig i en gudstjenestefeiring som kan føres tilbake til den tidlige kirkens historie. Omtrent så lang tid tar det å kjøre fra vårt hjem til Hl.Trifons skita i Hurdal kommune. I dag har jeg hatt gleden av å delta i den guddommelige liturgien der, som ble feiret i forbindelse med minnedagen for Hl.Serafim av Sarov.

Det tar litt tid å aklimatisere seg. Fra det moderne samfunnet med alle sine uttrykk, til noe som nærmest er tidløst, samtidig som man kjenner på nærheten til hvordan den tidlige kirken feiret sine gudstjenester og kontinuiteten gjennom historien. Når man er blitt trett på tivoliseringen av gudstjenesten som preger mange sammenhenger i vår tid, så er det en hvile i dette sterke liturgiske uttrykket. Her gjentas bønner og hymner som er blitt bedt fra urkirkens dager og frem til nå. Det er ord som ikke er gått av moten, men som har vist sin slitestyrke. Å delta i en slik gudstjeneste er som å få del i den hellige historien. Og som jeg skrev for noen få dager siden: Gudstjenesten er jo ikke noe vi bare feirer her i tiden, den feires også samtidig sammen med den himmelske festforsamlingen. Himmel og jord møtes i et eneste stort nu.

Gudstjenesten er også så annerledes fra det man ellers er vant med! Her er noe både for øynene og ørene, ja ikke bare det, men en får også bruke luktesansen! Jeg har aldri hatt sansen for de moderne gudstjenestehus, eller møtelokaler som de vel kalles. Noe stusseligere finnes vel knapt: et upyntet lagerlokale med en scene og noen stoler.

Den nye klosterkirken er med sine fresker og ikoner blitt svært vakker. Den er et syn for øyet, og det er absolutt verd å ta turen til Hurdal for å se den! Den ble vigslet 6. november i fjor, på Dimitriosdagen, av erkebiskop Gabriel. Kirkens vegger er malt med fresker av en serbisk ikonmaler som har skapt en helt særegen bysantinsk ikonografi. Her finnes også vår egen historie gjenskapt. Den hellige Anna av Novgorod og Hellig Olav er malt på den bakre vestveggen. De to var jo opprinnelig tenkt for hverandre, men giftemålet ble det ikke noe av. Den svenske kongen, Olaf Skötkonung, valgte å gifte bort sin datter med storfyrsten av Jaroslav av Novgorod.

Fire kvinnelige stormaryrer er malt på den nordre veggen: den apostellike Nina av Georgia, Katharina fra Sinai, Maria Magdalena og Maria Skopsova, sistnevnte fra vår egen nære historie. På den nordlige veggen finnes også to andre personer med skandinavisk opphav. Det er protomartyrene Theodor og hans sønn Johannes som ble martyrer i Kiev av den store Vladimir under Olgas styre på 900-tallet. Theodor og Johannes var vikinger som hadde reist i østerled til Konstantinopel, tjent i keiserens hær og latt seg døpe. I Kiev var det på denne tiden store religiøse motsetninger mellom kristne og hedenske krefter, og i denne striden ble de to myrdet i porten til sitt eget hus.

Det er også bilder av andre hellige menn og kvinner fra både bibelhistorien og kirkens historie. Det finnes også en usedvanlig vakker ikonostas med vakre ikoner malt av den norske ikonmaleren Ove Grant Svele. De ble forøvrig innviet forrige gangen jeg var på besøk i klosterkirken. Det skjedde den 12. juli.

Ennå kjenner jeg røkelsesduften fra mandagens liturgi. Som sagt: en ortodoks gudstjeneste er også noe for luktesansen!

Bildet er hentet fra vigslingen av den nye klosterkirken.

I dag går jeg i kloster

I dag går jeg i kloster! For andre gang i år skal jeg besøke Hl.Trifons skita i Hurdal, noe jeg ser veldig frem til. Jeg har hatt et forhold til dette klostret siden jeg besøte det første gang i 1988. Den gangen lå det ikke så langt unna der hvor jeg bor - på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. I forbindelse med at det ble flyttet til Hurdal, hadde jeg det store privilegiet å tale til de som var med på den høytidelige seremonien den gangen.

I dag feires minnet om den hellige Serafim av Sarov (bildet), Russlands mest kjente helgen, en asket og starets som levde i Sarov klosteret og som eneboer i de djupe Sarov-skogene i det 18. århundre.

Jeg gleder meg til å se vennene igjen, og er spesielt takknemlig for at jeg kan få denne dagen sammen med min gode rumenske venn, Victor Otet. Vi har også kjent hverandre i mange år nå. Victor er en av lederne for Herrens arme, en sterk fornyelsesbevegelse innen Den rumensk-ortodokse kirken. I går var han med meg da jeg talte i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika, i dag er jeg med ham inn i den kirkelige tradisjonen han står i. Teologisk ser vi nok forskjellig på en del ting, men vi har samme Far! Selv er jeg beriket av å få del i det bønnens liv som preger mange av mine ortodokse venner. Og jeg takker Gud for den fornyelsen som opp gjennom kirkens historie har kommet fra klostrene. Mens det har sett riktig mørkt ut for den kristne tro, har man i mange klostre holdt bønnens flamme brennende. I stillheten der har mange funnet Gud - slik det også er i dag.

Baptistenes syv særtrekk, del 2

Her følger andre del i serien om de syv kjennetegnene ved de som har en baptistisk tro og overbevisning

2.Frelste, døpte medlemmer.

Baptistene tror at menigheten består av frelste, døpte troende alene.(Apg 2,41-42. De avviser spedbarnsdåp, for et spedbarn er ikke i stand til å tro og er beskyttet av Guds nåde inntil man når en alder hvor man kan holdes ansvarlig. Kun de som har gitt en offentlig beskjennelse av troen på Jesus Kristus og satt sin lit til Ham som Frelser, kan bli en del av Kristi kropp på jord, den lokale nytestamentlige kirken.

3. To sakramenter

Troende dåp: Dåp ved nedykkelse av en som allerede offentlig har bekjent sin tro på Jesus Kristus som sin personlige Frelser. Dåpen tjener som en offentlig erklæring på den troendes identifisering med Jesus Kristus i Hans død, begravelse og oppstandelse. Troende dåp ekskluderer spedbarna som ikke kan bekjenne sin tro på Jesus Kristus.

Nattverden: Den regulære samlingen av de som tror på Jesus Kristus, for å minnes Jesu død på Golgata kors. Nattverden tjener som en konstant påminnelse av hva frelsen har kostet og oppmuntrer de troende til å leve i en rett relasjon med Kristus og andre troende, om de skal kunne ta del i måltidet.

(fortsettes)

Bildet viser dåp i Ukraina under kommunisttiden.