Du skal hedre din far og din mor

En artikkel i siste nr av Karmel/Israel-Nytt, grep meg. Jeg vil tro mange kjenner seg igjen:

En leser av den jødiske avisen Hamodia spør om råd i spørrespalten til den internasjonalt anerkjente Torahlæreren, forfatteren og psykiateren, rabbiner Abraham J. Twerski:

Jeg går flere ganger i uken til min eldre far som lever alene. Der lager jeg mat og prøver å holde husholdningen i orden. Jeg har selv familie og arbeid. Jeg har også søsken, men selv om jeg har spurt dem om å hjelpe, bryr de seg ikke, og hele byrden ligger på meg. Nå er jeg blitt sint på mine søsken. Det har ført til at jeg tar avstand fra dem. Jeg vet ikke om det er noen måte å få de andre til å delta i min fars omsorg. Hva skal jeg gjøre med mitt sinne, som tærer meg opp?

Rabbineren svarer:

- Når det gjelder din holdning mot dine søsken, kan du tenke på denne måten. Sett at noen fortalte deg om en sikker investering som ville øke sterkt i verdi. Du delte denne informasjonen med dine søsken, men de hadde ingen interesse i investeringen. Du investerte, og verdien av din investering ble mer enn firedoblet. Hvordan skulle du føle det overfor dine søsken? Sint? Sannsynligvis ikke. Du ville synes synd på dem som mistet denne muligheten. Du har dette dyrebare 'mitzvah kibud' (bud om å hedre din far), som Torahen (Mosebøkene) lover stor belønning. Dine søsken benytter ikke seg av det. Du burde føle synd på dem, og når du føler synd på noen, an du ikke være sint på dem.

I Guds ord heter det:

"Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg." (2.Mos 20,12)

Maria og Elisabet danset med Ordet mellom seg

I dag hadde jeg en underlig opplevelse. La meg fortelle om den:

En av antifonene under morgenbønnen denne 4. søndag i advent lyder: 'Se, Gud Herren kommer, og med ham alle hellige, og på den dag skal det skinne et stort lys, Halleluja!' Den som leder bønnen sier: 'En kvist skyter opp av Israels rotstubb', og de som deltar i morgenbønnen, svarer: 'En renning fra hans røtter bærer frukt'.

Evangelieteksten for denne søndagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...

30.000 ungdommer samles i Berlin i nyttårshelgen

Det er ventet 30.000 ungdommer til Berlin i tiden 28. desember til 1. januar, til den 34 'Pilgrimage of Trust' samlingen i historien. En rekke kirker i Berlin står som arrangør, sammen med den økumeniske kommuniteten i Taize.

Forberedelsene til storsamlingen har vært igang lenge. Ungdommene kommer sammen til bibelstudier, seminarer og nattverdgudstjenester med lovsang, slik vi kjenner den fra Taize. Prioren for den økumeniske kommuniteten i Taize, bror Alois, skal delta. Hver morgen vil ungdommene delta på gudstjenester i 160 kirker. Tema for disse samlingene er et brev som bror Alois har skrevet. Årets tema er "Fellesskapets Kristus - hvordan være jordens salt".

Spesiell bønneaksjon for Laos frem til julaften

18.-24. desember er dager avsatt til bønn for Laos. Landet, som har 6,5 millioner innbyggere, består av 143 forskjellige folkegrupper. 38 prosent av befolkningen er under 15 år.Det tales 89 forskjellige språk, selv om Lao er det offisielle språket. Kun fem av disse gruppene har hele Bibelen oversatt til sitt språk, fem har Det nye testamente og 13 har en skriftdel.

Blant flere av folkegruppene pågår det vekkelser, og menighetene vokser. Dette skjer både i de urbane strøkene av landet, og ute på landsbygda. En av vekstfaktorene er forfølgelse! Mange menighetsledere sier selv at dette er den viktigste årsaken til at de opplever menighetsvekst: 'Forfølgelse holder oss bedende og får oss til å stole på Gud'. Men store folkegrupper er uberørt av evangeliet. Den største hindringen er etnisk forskjellighet.

Ledermangelen er stor. 90 prosent av alle ledere som har hatt opplæring forlot Laos i 1975, så de færreste kristne forsamlingene har pastor med teologisk utdannelse.

71 timer med kristen radio sendes hver uke til mange av de ulike folkegruppene. Jesusfilmen finnes også tilgjengelig på flere av språkene.

Kommunistpartiet har full kontroll. Forfølgelsen av kristne har spesielt hard i årene i 1975 og 1978. Forfølgelse pågår fremdeles.

Bønneaksjonen for Laos denne gangen er spesielt rettet mot følgende folkegrupper: Akha, Hmong, Khmu, Kui, Laven, Nguan, Phunoi, Saek, So og Trieng.

På bildet ser du barn i Laos som ber.

Min tro, del 8

I det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

"Jeg tror på Jesus Kristus ... født av jomfru Maria..."

Siden tidlig kristen tid har de siste syv dagene før jul vært preget av Den gamle pakts venting på Messias. Man har gjerne lest to av gamle pakts profetskikkelser: Jesaja og døperen Johannes. I Den nye pakt får denne venting sin fullendelse med Ordet som blir menneske. I Maria opphører vår venting, gjennom henne kommer Gud til oss.

Akkurat dèt er blitt så stort for meg denne adventstiden: gjennom Maria kommer Gud til oss.

Hun er Guds mor.

Jomfruen som ble med barn, fødte ikke bare et menneskebarn, men Gud-mennesket Jesus Kristus. Ifølge Hl.Johannes av Damaskus er det slik at navnet 'theotokos' - Guds mor - 'omslutter hele mysteriet i den guddommelige frelsesplanen'. Biskop Ignatios av Antiokia kalte Marias barnefødsel 'et mysterium som skal ropes ut høyt'. Det er jo dette som er det veldige med inkarnasjonen: Gud ble menneske! Derfor kan ikke Maria bli noe annet enn Guds mor. Jeg vet at dette vekker sterke reaksjoner hos enkelte, men vi kan likevel ikke fornekte det som faktisk skjer i og med Jesu fødsel, selv om noen mener seg å vite at dette kun er et romersk-katolsk dogme. Det er det, men det er eldre enn Den romersk-katolske kirke! Det er en historisk hendelse som skjer i overgangen mellom Den gamle- og Den nye pakt, og innevarsler Guds nye tid for hele menneskeslekten.

I jomfru Maria tok Guds Sønn opp hele menneskenaturen, kropp og sjel, i kraft av guddommelig allmakt, for kraften til Den Høyeste overskygget Maria og Helligånden kom over henne. På denne måten ble Ordet kjød. Og ved det sanne og ekte morskap som jomfru Maria utøvde, ble Frelseren forenet med menneskeslekten.

Alt står og faller med jomfrufødselen! Om Jesus ikke ble født av en jomfru, er Han heller ikke vår Frelser! Da hadde Han bare vært et menneske, og et menneske kan aldri frelse oss. Det kan kun Gud-Ordet, som ble kjød, som ble menneske. Så viktig - ja så avgjørende - er troen på at Jesus er 'født av jomfru Maria ...'

Likevel ærer vi ikke Maria som 'guddommelig, men som Guds mor etter kjødet,' sier Johannes av Damaskus. Hun er Herrens tjenerinne, hun sa ja til dette veldige: å bli mor til Gud Ordet.

John Bell, fra Iona, har skrevet en salme jeg er blitt glad i. Den er oversatt av Sven Aasmundtveit i år 2000:

Det lød ingen susing av vind noe sted.
På tunet, ved døren, var ingen å se.
Det var ingen føtter som listet se stilt,
men en engel og en kvinne og et ord hvisket mildt.

Maria, Maria,
se hit, ikke flykt,
Guds nåde er med deg,
vær trygg, ikke flykt.
For tiden er kommet,
Guds svar på all bønn.
Du er hun som er blitt utvalgt
til å føde Guds Sønn.

Det barn som skal komme,
har Guds rike med,
til dom over noen,
for mange til fred.
Den siste, den første,
et tegn og Guds ord,
blir beseiret og skal seire,
er av himmel og jord.

Et løfte om rikdom,
om ære og lønn,
ble aldri gitt henne
som fødte Guds Sønn.
Maria var villig,
hør svaret hun ga:
Jeg er Herrens tjenerinne,
bær tilbake mitt ja.

Betlehemslyset fremme i Forsoningens kirke i Taize

Julekrybben utenfor Forsoningens kirke i Taize tiltrekker seg mange mennesker nå før jul. Mange av landsbyens beboere kommer dit, og andre som er på gjennomreise. Ved morgenbønnen i kirken blir det nå i adventstiden sunget julehymner, og det leses fra profeten Jesaja. Her søndag er det levende lys i stallen.

En gruppe studenter fra Det økumeniske instituttet i Bossey har også nylig vært på besøk, ledet av den rumenske presten, Ion Sauca. Sist søndag kom også Betlehemlyset frem til Taize. Det skal bæres rundt i hele regionen av speidere. Samme dag som Betlehemlyset ankom ble det feiret nattverdgudstjeneste i kirken, ledet av den libanesiske presten, fader Maroun. En diakon sang og bar frem bønner på arameisk, det språket som Jesus talte.

Betlehemslyset har sin egen spesielle historie. Det hele begynte i 1986 i Wien, og har blitt gjentatt hver eneste advent siden den gangen. Få dager før jul tenner et barn et lys inne i grotten i Fødselskirken i Betlehem. Dette bringes så til Wien. Der holdes en økumenisk gudstjeneste med speidere fra hele Europa. Disse speiderne reiser så tilbake til hvert sitt land med hvert sitt lys.

Bunnløs nåde for den største synder, del 2

Her er andre del av forordet til John Bunyan's selvbiografi:

Moses skrev ned fortellingen om Israels barns vandring fra Egypten til Kanaans land (4.Mos 33,1-2). Han befalte dem også at de skulle minnes sine førti vandringsår i ørkenen. 'Og du skal komme ihu hele den vei Herren din Gud hat ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ha vare på hans bud eller ikke'. (5.Mos 8,2) Derfor har jeg også gjort meg umak med å tegne ned og offentliggjøre mine erfaringer, for at andre, om Gud vil, skal bli påminnet om hva Gud har gjort for dem, når de leser om Hans verk i meg.

En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv. 'Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt etter slekt'. (2.Mos 12,42) 'Min Gud,' David, 'min sjel er nedbøyet i meg, derfor kommer jeg deg ihu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell'. (Salme 42,7) Han husket også løven og bjørnen, da han gikk avsted for å stride mot kjempen fra Gat. (1.Sam 17,36-37)

Paulus pleide også å handle på samme måtem selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, om han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådens verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket (Apg 22,24) Da Gud hadde ført Israels barn gjennom Det røde hav og langt inn i ørkenen, måtte de likevel vende tilbake dit for å bli minnet om hvordan deres fiender omkom der (4.Mos 14,25) Til tross for at de tidligere hadde sunget Guds pris, hadde de snart glemt Hans velgjerninger. (Salme 106,11-13)

(fortsettes)

Min tro, del 7

I det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre ...'

Dette er et særdeles viktig punkt i den kristne tro. Vi bekjenner ikke bare at Jesus er Frelser, men også Herre. I dagens forkynnelse understrekes dessverre ikke like ofte og tydelig det siste, som det første. Men som en naturlig konsekvens av at Jesus er Frelseren, er Han også Herren, og det får praktiske konsekvenser for hvordan man lever sitt liv som en kristen. I Romerbrevet gir apostelen Paulus oss et godt eksempel på dette:

'Den ene setter èn dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren - han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til. Derfor døde jo Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde'. (Rom 14,5-9)

En kristen lever altså et liv preget av dette: Han eller hun har Jesus som HERRE.

Derfor er det mest naturlige av alt å leve etter ordene fra Ef 5,10:

'Prøv da hva som er til behag for Herren'.

Det er interessant å merke seg at denne gode leveregelen for en kristen står i en sammenheng hvor apostelen skriver om lys og mørke. Han beskriver den tilstanden man var i før man ble en kristen, og hva som nå gjelder for den som er blitt det:

'For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi eller Guds rike. La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. Gjør derfor ikke felles sak med dem! Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn. For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Prøv da hva som er til behag for Herren! Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller'. (Ef 5,5-11)

Et liv med Jesus får altså praktiske følger. Man må velge mellom lyset eller mørkets gjerninger, man kan ikke drive med begge deler.

Døperens budskap er også dette: 'Bær da frukt som er omvendelsen verdig'. (Matt 3,8)

I Kristus-hymnen bekjenner vi med hele den kristne kirke:

"Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Fil 2,9-11)

(fortsettes)

Mannen som ville bli lik Jesus, del 5

'Den nederste plassen', ble et begrep i Charles de Foucauld's liv. Det er der Gud er å finne. Hva denne 'nederste plassen' konkret innebar, visste han dog ikke fra begynnelsen av. Han fikk prøve seg fram gjennom mange år. Svaret ble modnet fram gjennom bønn og stillhet.

De første erfaringene han gjorde skjedde en kort tid etter hans omvendelse, i forbindelse med en pilegrimsferd til Det lovede land. Betlehem, med fødselsgrotten, Jerusalem og Golgata samt den grå hverdagen i Nasaret ble viktige stasjoner på veien mot det han søkte. I Nasaret gjorde han en oppdagelse, som skulle veilede ham under hele hans liv.

'Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige, skjulte liv som enkel arbeider i Nasaret'.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk, kristent liv. Det var ikke nok for ham på en indre måte å tilhøre Jesus og være forenet med Ham. Jesus var så levende for Ham, at Han også ville leve et liv i ytre likhet, en imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse og helt frem til hans død, uansett hvordan livet gav seg uttrykk, var det denne imitatio som bestemte hvordan han handlet.

Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle. Charles de Foucauld var helt overbevist om at det var fattigdommen som hadde preget Jesu stille år i Nasaret, der Han levde som venn og bror til de fattigste av de fattige. Slik tolket han evangeliet. Som en følge av dette måtte han selv leve på samme måte - av kjærlighet til Jesus.

(fortsettes)

Bunnløs nåde for den største synder, del 1

John Bunyan (bildet), forfatteren av 'En pilegrims vandring', den mest oversatte boken etter Bibelen, skrev også en selvbiografi. På norsk fikk den tittelen: 'Bunnløs nåde for den største synder'. Den ble skrevet mens Bunyan, baptistpastoren, satt fengslet. Jeg leste opp igjen forfatterens forord, og synes det er så bra at jeg gjerne vil dele det med bloggens lesere. Hør bare:

Mine barn. Nåde være med dere. Amen.

Da jeg må er blitt berøvet min frihet og således ikke kan være hos dere og fylle den oppgave som Gud hat lagt på mitt hjerte, nemlig ytterligere å oppbygge dere i tro og hellighet, så vil jeg likevel ennå en gang la dere forstå at min sjel er fylt med faderlig omsorg for deres åndelige og evige vel. Tidligere har jeg våket over dere fra toppen av Senir og Hermon, nå gjør jeg det fra løvenes boliger og fra panterens fjell (Høy 4,8), og jeg lengter inderlig etter å se at dere når frelst frem til himmelens herlige mål.

Jeg takker Gud hver gang jeg tenker på dere, og selv nå da jeg befinner meg meg i løvens gap i ødemarken, gleder jeg meg over den nåde og barmhjertighet og den kunnskap om Jesus vår Frelser, som Gud har utgytt over dere og om viser seg i overflødig tro og kjærlighet. Deres hunger og tørst etter ennå mer å lære å kjenne Faderen i Sønnen, deres hjertegode mildhet, deres frykt for synden, deres sindige og hellige vandel innfor både Gud og mennesker er til stor oppmuntring for meg, for I er vår ære og vår glede (1.Tess 2,20).

Samtidig sender jeg dere en dråpe av den honning om jeg har hentet fra løvens kropp (Dom 14,5-9). Jeg har selv spist av den og er blitt styrket. Første gang vi møter fristelser, er de om den unge løven om brølende kom imot Samson. Men dersom vi overvinner dem, vil vi neste gang finne at det er honning gjemt i dem. Filisterne forstår meg ikke. Det finnes en sammenheng mellom Guds nådevirkninger i min sjel, helt fra første stund og til nå, en sammenheng som en må ta i betraktning når det gjelder såvel mine nederlag som mine oppreisninger. Han sårer, men Han leger også. Det står i Skriften: 'En far lærer sine barn om din trofasthet'. (Jes 38,19) Ja, derfor var det jeg lå så lenge ved Sinai og så ilden og skyen og mørket, for at jeg skulle frykte Herren alle mine livs dager og forkynne Hans herlige gjerninger for kommende slekter (Salme 78,3-5).

(fortsettes)

Dømt til seks års fengsel for å ha latt seg døpe

Alireza Seyedin (bildet), en tidligere muslim som kom til tro på Jesus for fire år siden, er nylig blitt dømt til seks års fengsel i Iran, for å ha latt seg døpe i Tyrkia.

31 åringen, som er leder for en husmenighet i hjemlandet, ble arrestert i 2010, men satt fri mot 300.000 i kausjon. Han ble dømt til seks års fengselsstraff av en irank revolusjonsdomstol 19. november i år.

Det sier det meste om det iranske regimet at de fengsler en person for å ha latt seg døpe, og lar han sitte inne i fengsel i seks år for en slik 'forbrytelse'!

Men det viser igjen at dåp kanskje er den mest radikale handling et menneske kan foreta seg, når man bryter med Islam, og at dette blir sett på som langt mer alvorlig enn at man bekjenner seg til kristen tro. Muslimer har kanskje forstått mer enn mange kristne, at dåpen er et endelig brudd med det gamle livet, og er inngangsdøren til det nye!

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesu, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv". (Rom 6,3-4)

Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 2

Her er andre del av historien om Ivan Neprash, ateisten som ble bibellærer og misjonær:

Ivan Neprash hadde aldri lest Bibelen. Den eneste han hadde sett var i en ortodoks kirke. Der ble den kysset av de troende. For Ivan, og for intelligensiaen, ble Bibelen ansett å være en eventyrbok og innført for å støtte opp om tsarens regime. Det tsaren sa ble adlydt av kirken. Stat og kirke var uatskillelige. Prestene handlet ofte som politimenn, og de troende ble ofte brukt av tsarens sikkerhetspoliti som spioner.

Hva så med andre troende? Baptister? Det var noen få av dem. De var enkle mennesker. Ivan Neprash, med sin fine kulturelle bakgrunn, stolte ikke på deres dømmekraft.

Men Gud har sin vei for å nå inn til oss. Ivan Neprash begynte å studere astronomi. Og ble konfrontert med et dilemma. Å tro at dette storslåtte kosmos hadde blitt til helt av seg selv, var galskap. Tankemessig trodde han at det måtte være Noen som hadde skapt alt dette, men utad kunne han ikke bekjenne seg til slike tanker. Så hva skulle han gjøre?

Valget stod for Ivan Neprash mellom hykleri og galskap. Den Hellige Ånd hadde begynt sitt arbeid. En kveld fylte erkjennelsen om at det må finnes en Skaper ham. Spørsmålene stod likevel i kø, og han fant ingen tilfredstillende svar. I dagboken sin skrev han: Hvordan kan jeg finne meningen med mitt liv?

Gjennom Leo Tolstolj's bøker trodde han at han hadde funnet nøkkelen. 'Elsk din neste som deg selv,' var essensen av hans filosofi. Glad og oppmuntret følte han at han endelig hadde funnet svaret. Dette var så vakkert, dette var det optimale med livet. Men når han så skulle sette dette ut i livet, fungerte det likevel ikke.

På bildet sees Ivan Neprash med sin kone og sin sønn.

(fortsettes)

Be om at Gud må bryte sjamanismens mørke over Sibir

Global Prayer Digest setter søkelys på sjamanismen i Sibir, og ber oss om å be målrettet for å bryte mørkets makt over disse veldige landområdene.

Sjamanen er er et okkult fenomen, hvor sjamanen fungerer som prest eller medisinmann, og som man tror er i stand til å helbrede eller forutsi fremtiden via kommunikasjon med gode og onde ånder. I stedet for å tilby den sanne Gud, tilber sjamanister djelvelånder, som er en form for avgudsdyrkelse. Offer kan bli gjort til disse åndemaktene. Det er visse folkeslag som ligger under for disse åndsmaktene i Sibir. I Global Prayer Digest kan vi lese:

'I hundrevis av år har disse sjamanistiske folkegruppene som lever i de østlige republikkene av Russland vært dominert av russerne. Under tsar-regimet, forsøkte russerne å tvinge dem inn i Den russisk-ortodokse kirke. Under kommunist-regimet ble de tvunget til å bli ateister. Nå, tyve år etter Sovjetunionens fall, ser flere av disse folkegruppene bakover i historien for å finne tilbake til sine egne sjamanistiske tradisjoner for å finne sin egen identitet. De tror at sjamaner kan hjelpe dem til å få favør hos åndene som befolker verden. Ritualer og seremonier er viktige for dem, men de må utføres av en sjaman for å være gyldige'.

Bønneemner:

Nå utfordres bønnefolket til å være med på å be om at det store mørket som hviler over Sibir må bli brudt, at det feste som sjamanene har over folket, må brytes og at hjertene til disse folkegruppene må åpnes for å høre evangeliet om Jesus Kristus. Be for de kristne i Sibir, at de må få frimodighet, at de små evangeliske menighetene må få bibelsk kunnskap, vokse og bli vitner for Kristus. Be også for de som driver med bibeloversettelser til disse folkegruppene. Det er 32 språk som tales i Sibir. Takk for de språkene som allerede har Bibelen, eller en bibeldel tilgjengelig, og be om at de må nå ut til de som vil lese dem. Be også om at Gud må kalle og sende ut arbeidere til de store høstmarkene i Sibir.

'En pilegrims vandring' oversatt til maltesisk - be om at mange må finne Jesus

For første gang er John Bunyan's 'En pilegrims vandring', oversatt til maltesisk, 333 år etter at den første gang ble publisert på engelsk. Maltesisk, som er et av de to språkene som blir talt på Malta, er det 214 språket denne evangeliske klassikeren blir oversatt til. Oversetteren, Joseph Farrugia, har brukt syv år på oversettelsen. Malta er et av de mest tradisjonelt katolske landene i Europa. Hver landby har sin skytshelgen.

'En pilegrims vandring' av John Bunyan, som var baptist, regnes av mange som den mest usammenlignbare og fullstendige presentasjon av evangeliet. Charles Haddon Spurgeon, den legendariske baptistpastoren i Metropolitan Tabernacle i London, leste den minst en gang i året.

Kopier av den maltesiske utgaven er blitt donert til ledende politikere på Malta, og det foreligger planer om å donere et eksemplar til alle landets skolebiblioteker og lokale rådhus. Malta består egentlig av seks øyer, hvorav tre er bebodde. Befolkningen teller tilsammen 406.000.

Oversetteen, Joseph Farrugia, ber om forbønn for spedningen av boken. Han ber oss be om at alle som leser den må få sine øyne åpnet, få erfare syndenød, og finne Jesus som sin Frelser. Be om at de som tar denne beslutningen forblir trofast mot Jesus inntil Han kommer igjen.

Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 1

Ivan Neprash (1883-1958), er nok et ukjent navn for de fleste her i Norge. Han var ateisten, som mens han studerte astronomi, begynte å lese Bibelen, og fant Jesus som sin Frelser. Det hele begynte mens han var lærer ved en mennonitisk privatskole. Men nå foregriper jeg historien.

Ivan V. Neprash, som vi ser med sangboken, var født i en gudfryktig familie i Ukraina. Han ble tidlig opplært i den kristne tro i Den ortodokse kirke. 15 år gammel var han fast overbevist om at han ville lykkes i alt han satte seg fore! Men den selvbevisste unggutten møtte likevel problemer som ikke var like lett å håndtere. Ved en spesiell hendelse kom han til å huske på sin mors gode råd: 'Kommer du i vanskeligheter, be!' Han hadde lært seg tre, lange bønner, utenat. En til Jomfru Maria, en til hans skytsengel og Fadervår. I det han husket sin mors råd, bøyde han kne en kveld og fremsa Fadervår 30 ganger. Men dette var til ingen hjelp. Bitterhet fylte hans hjerte. Han tenkte: 'Jeg er en tosk! Jeg har bedt om det daglige brød, og det har jeg nok av. Denne bønnen har ikke utgjort noen forskjell. Gud har ikke hørt min bønn'. Dette var den siste bønn Ivan ba på mange år.

Alle klassekameratene under oppveksten var ateister, og ateistisk litteratur var lett tilgjengelig. Og Ivan leste og leste. Det han leste og enkelte erfaringer han gjorde seg, førte til at han 18 år gammel var en overbevist ateist. 21 år gammel talte han åpenlyst mot Gud. Han trodde ikke det fantes noen Gud, og dermed heller ikke noe liv etter døden.

Tre år gikk. Depressive år, fulle av mørke og meningsløshet. Et lengsel begynte å ta form. Han måtte finne ut det han kalte 'den ukjente sannhet'. Han leste hundrevis av bøker, og prøvde ut ulike tankesystemer. Alle så fine ut på papiret, men når han prøvde dem ut, kollapset dem.

Så hva var sannheten, og hvor kunne han finne den?

Han sa til seg selv: 'Jeg vil reise til Europa. Kanskje jeg finner en stor mann som kjenner sannheten'. Ivan Neprash dro fra sted til sted, uten å finne det han søkte. Skuffet dro han tilbake til Russland, og forbannet Gud. Han fortsatte sin søken. Det han opplevde gikk fra vondt til verre. En dag bestemte han seg for å avslutte livet. Han gjorde revolveren klar. I sin desperasjon kom han til å tenke på sin mor. Hvordan ville hun reagere når hun fikk vite at han hadde tatt sitt liv. Morens kjærlighet reddet ham i siste liten.

(fortsettes)

Min tro, del 6

Inkarnasjonen av Guds evige Ord, gjort ut av kjærlighet til hele menneskeslekten, er og blir et mysterium, som må tas imot i tro. For i inkarnasjonen steg Den evige og tidløse Gud inn i tiden og historien som menneske. Hvem kan fatte dette?

I Den apostoliske trosbekjennelsen omtales Det evige Guds ord som:

Jesus

"... og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)
I dette Frelsernavnet ser vi Jesus i relasjon til fylden av Hans menneskelighet. Jesus Kristus har to naturer, Han er fullkommen Gud og har alt det Faderen har, og Han er fullkomment menneske. I evangeliene møter vi begge sider. Der leser jeg om Ham som lever under fattige og svært enkle kår i Nasaret og Kapernaum, Han vandrer i veiløst landskap, klatrer i fjell, ferdes på sjøen, feirer bryllup, Han gråter, deler et måltid mat, ber, opplever lidelse, sorg, savn, blir forlatt av sin Far, leter etter bortkomne sauer.

Kristus

Han kalles 'Messias', 'Den salvede'. Dette navnet knytter Ham til sitt folks historie. Han er svaret på profetenes ord, Han er oppfyllelsen av dem. Han er deres konge, Befrieren.

Guds enbårne Sønn

Jesus er ikke skapt, men født. I Kol 1,15 leser vi: 'Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning'. Det er også interessant å merke seg at Den apostoliske trosbekjennelsen sier ikke: Guds eneste Sønn, men enbårne. I Rom 8,29 leser vi: 'For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre'. I benevnelsen 'Guds enbårne Sønn' ser vi forholdet mellom Sønnen og Faderen.

(fortsettes)

Bønnedager for Kasakhstan

Dagene frem til 17. desember er spesielle bønnedager for Kasakhstan. Og dagen før bønneaksjonen avsluttes - den 16. desember - markeres 20 års dagen for landets uavhengighet fra det tidligere Sovjetunionen.

I 1991 fantes det ingen nasjonale kasakhiske menigheter, og landets russiske menigheter - for det meste baptister - ble forfulgt, og overlevde som undergrunnskirker. Når landet ble fritt, gav det også en åpenhet for å forkynne evangeliet, og mange mennesker gav sine liv til Kristus. På 1990-tallet vokste det frem mange kasakhiske menigheter. I dag kjemper disse menighetene for å overleve og evangeliseringsiveren er bare et vagt minne.

Hva har endret seg?

For det første: Landet er blitt grepet av materialismen. Den raskt voksende økonomien, som i hovedsak skyldes oljevirksomheten i Det Kaspiske Hav, har ført til at mennesker ikke lenger søker Den levende Gud, men en annen gud, nemlig Mammon.

For det andre: Den muslimske bevisstheten øker. Det er sagt: 'å være kasakher er å være muslim'. En liten minoritet i landet tar sin muslimske tro på alvor, for mange andre er det blitt trendy å faste under Ramadan.

Fremdeles holder Kong Alkohol et jerngrep rundt folket, og da særlig mennene. Flere av mennene som kom til tro på Jesus, har falt fra, og er tilbake i de gamle miljøene hvor de drikker.

Landet er også preget av frykt og overvåkning. Særlig baptistene i landet blir utsatt for forfølgelse. Martyrkirkens venner - som har egen Facebookside - har dokumentert en rekke eksempler på fengslinger og bøtelegging av baptister. De siste tilfellet skjedde nå i begynnelsen av desember. Det dreier seg om baptistlederen Nikolaij Popov. Han ble fengslet i 48 timer fordi han nektet å betale en bot for å ha ledet en gudstjeneste. To andre baptister ble bøtelagt for å ha deltatt på gudstjenester.

Hvordan kan vi så be?

La oss be Gud om å bryte det grep som alkoholen, frykten og kontrollen har over så mange mennesker og be om at Jesus vil åpenbare seg selv til mange som den eneste det er verd å tilbe.

Samtaler med ortodokse klargjør særtrekk ved baptistisk tro og overbevisning

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen pågår det forberedende samtaler mellom ortodokse og baptister. Representanter for Baptistenes Verdensallianse og og Det økumeniske Patriarkatet i Konstantinopel, møttes 30.oktobber-2.november til forberedende samtaler. Målet med disse samtalene er en formell dialog mellom baptister og ortodokse på internasjonalt nivå.

En av de som har deltatt i disse forberedende samtalene er Steven Hamon (bildet), professor ved Gardner-Webb University. Han sier: 'Den økumeniske dialogen mellom baptister og andre kristne tradisjoner tydeliggjør de baptistiske særtrekkene i stedet for å svekke dem. Hensikten med økumeniske samtaler handler ikke om å utvanne viktige sider ved baptistisk teologi, eller å ofre uavhengigheten til den lokale forsamlingen. I stedet handler økumeniske bestrebelser om en klarere forståelse av hva andre tror ut fra deres eget ståsted, i stedet for å sette vår lit til våre karikerte bilder. Det innebærer også en tydeligere forståelse av den lære og praksis som skiller oss, mens vi søker å finne frem til det som forener oss'.

Representantene fra Patriarkatet i Konstantinopel viser iver etter å føre disse samtalene. Delegasjonen fra Baptistenes Verdensallianse har laget en konsis uttalelse som inneholder essensiell baptistisk tro, og en kort oversikt over baptistisk historie. Denne skal brukes i de videre samtalene.

"Den gode skatt og livets giver..."

En bønn jeg er blitt så glad i er denne:

"Himmelske Konge og Hjelper,
Sannhetens Ånd som er alle
steder og som oppfyller alt,
den gode Skatt og livets Giver,
kom og ta bolig i oss,
og rens oss fra alt ondt og frels,
Du Gode, våre sjeler".

Bønnen er hentet fra innledningsbønnene til Morgenbønnene fra Ortodoks Bønnebok.

Denne bønneboken, som ble utgitt på Solum forlag i 2002, har blitt en av mine følgesvenner. Jeg vender stadig tilbake til den, og finner hvile ved å be dens bønner. Jeg kom til å tenke på noe som Tatjana Goritsjeva skriver om i boken 'Farlig å tale om Gud', som ble utgitt på norsk i 1989. Tatjana Goritsjeva tilhørte den unge generasjonen russiske intelektuelle som fikk oppleve den gryende vekkelsen i tiden før Sovjetunionens fall. Hun er filosof, og som sine mange samtidige var hun blant de 'gudløse' som levde livet i hemningsløs nytelse uten tanke på konsekvensene. Men så møtte hun Gud. Det er dette skjellsettende møtet hun skildrer i sin bok. I den nevner hun også Den ortodokse bønneboken:

'Jeg åpnet min bønnebok mens jeg satt på undergrunnsbanen og begynte å lese kirkesangen til Guds mors ære. Ved siden av meg satt en ung mann. Jeg la merke til hvordan hans øyne boret seg ned i teksten, han leste sammen med meg. Overfor oss satt et ungt par. De tydet skriften på bokomslaget: 'Ortodoks bønnebok'. Høyst forbløffet og opphisset vekslet de blikk. Da jeg gikk av toget, steg også det unge paret av og løp etter meg: 'Hvor kan man få fatt i den? Vær så snill å si oss det, vi betaler hva som helst for den'. Det jeg kunne fortelle dem var at jeg selv et helt år hadde lett etter denne bønneboken. Den er ennå vanskeligere å få tak i enn Bibelen.'

Heldigvis er det ikke slik lenger i Russland. Etter det gudløse kommunistiske regimets fall har kirken stadig fått mere innpass i det russiske samfunnet, og både Bibelen og bønneboken brukes flittig blant troens folk.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om en av de 20 århundres mest betydingsfulle teologer, Aleksander Schmemann (bildet). En av de som han fikk bety mye for var den russiske forfattergiganten, Aleksandr Solsjenitsyn.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Min tro, del 5

Vi er nå kommet til det andre leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen:

"Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde."

La oss se nærmere på hver enkelt del:

"Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn..."

Med denne trosartikkelen trer vi inn i historien og tiden. I det første leddet har vi oppholdt oss i det som har med den evige verden å gjøre. Når vi tenker på Gud beveger vi oss i den tidløse sfære; men når vi tenker på Jesus, tenker vi på historiske begivenheter som er selve fundamentet i den kristne tro.

Jesu fødsel handler om Gud som trer ut av evigheten og går inn i tiden.

Alt handler om Kirkens kanskje vakreste ord: inkarnasjonen. Dette ordet får sitt uttrykk i prologen til Evangeliet etter Johannes:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss .." (Joh 1,14)

Dette verset kan også oversettes: 'Og Ordet ble menneske og slo opp sitt telt i blant oss'.

I Jesus får den Gud vi bekjenner oss til i det første leddet av denne trosbekjennelsen, et ansikt. Apostelen Paulus skriver i Kol 1,15:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte...'

På gresk er ordet for bilde 'eikon'. Så vi kan oversette Kol 1,15 slik: 'Han er den usynlige Guds ikon'.

Jesus kom for å vise oss hvem Faderen er. Etter å ha svart på et spørsmål som Tomas stiller: 'Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?' svarer Jesus: 'Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg', er Filip fortsatt i tvil:

'Filip sa til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!'

Da svarer Jesus: 'Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du jenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg?' (Joh 14,5flg)

(fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 11

Her fortsetter serien om nattverden - i kirkehistorisk og teologisk lys. Har du ikke lest de andre artiklene, finner du dem ved å klikke på 'etiketter':

På 200-tallet finner vi en beskrivelse av en nattverdliturgi hos presbyteren Hippolyt av Roma, i hans verk 'Den apostoliske tradisjon'. Denne Hippolyt var enten av gresk eller aleksandrinsk opprinnelse, og nokså kontroversiell i sin samtid. Vi vet lite om hans liv og hans litterære produksjon.

Det lille skriftet 'Den apostoliske tradisjon' er blitt tilskrevet Hippolyt. Muligens hadde dette skriftet en annen tittel: 'Den apostoliske tradisjon angående nådegavene'. Det er sannsynligvis skrevet før 235, og gjengir liturgiske skikker fra ca år 200 og fremover. Da snakker vi om en relativt kort tid etter Justin Martyr. 'Den apostoliske tradisjon' inneholder beskrivelser av en rekke forhold i den tidlige kirken: her finnes fasteforskrifter, beskrivelser av hvordan biskoper og presbytere innsettes, og her finnes også beskrivelser av hvordan man feiret dåp og nattverd.

Det er i forbindelse med innsettelsen av en biskop at vi finner av nattverden og en gjengivelse av en eukaristibønn:

Etter at han er blitt gjort til biskop, skal alle hilse ham med fredskysset, for må er han blitt verdig. Diakonene skal bære frem offergaven til ham, og han skal legge hendene på den sammen med hele presbyteriet og fremsi denne takksigelsen:

'Herren være med dere!'
Og alle svarer: 'Og med din ånd'.
'Løft deres hjerter'.
'Vi løfter våre hjerter til Herren'.
'La oss takke Herren'.
'Det er verdig og rett'.

Og han skal fortsette slik:

'Vi takker Deg, Gud, ved Din elskede Sønn, Jesus Kristus, som Du sendte oss i de siste tider som Frelser og Gjenløser og Budbringer for Din vilje, Han som er Ditt uadskillelige Ord ved hvem Du skapte alt, og som er Deg til behag. Du sendte Ham fra himmelen inn i jomfruens skjød, og da Han var blitt unnfanget, ble Han menneske og viste seg som Din Sønn, født av Den Hellige Ånd og av en jomfru. Da Han gjorde Din vilje og skaffet Deg et hellig folk, strakte Han ut sine hender da Han led, for å fri fra lidelsen dem som skulle komme til tro på Deg. Da Han overgav seg frivillig til lidelsen for å utslette døden, bryte djevelens lenker, trå helvetet under fot, opplyse de rettferdige, opprette sin pakt og åpenbare oppstandelsen, tok Han brød, takket Deg og sa:

'Ta, et, dette er min kropp som blir brutt for dere'. På samme måte kalken, idet Han sa: 'Dette er mitt blod som blir utøst for dere. Når dere gjør dette, gjør det til minne om meg'.

Derfor minnes vi Hans død og oppstandelse og ofrer Deg brødet og kalken og takker Deg som holdt oss verdige til å stå for Ditt åsyn og tjene Deg.

Og vi ber Deg at Du vil sende Din Hellige Ånd inn i Din hellige kirkes offergave og dermed samle til ett alle de hellige som mottar den, fylle oss med Den Hellige Ånd , befeste vår tro i sannhet, slik at vi kan love og prise Deg ved Din Sønn Jesus Kristus. Ved Ham er Deg ære og herlighet - Deg, Fader, Sønn og Hellige Ånd i Den hellige kirke, nå og i all evighet. Amen'.

Årets julegave? Hvordan be 'uavlatelig' - retreat om Jesusbønnen

Ny dato: 17.-19.februar
Kunne dette være årets julegave til deg selv, eller andre?

Retreat på Solåsen pilgrimsgård i Son 27.-29.1. 2012 BE UAVLATELIG: JESUSBØNNEN- kanskje den beste hjelp til å lære å be alltid og kontemplativt.

Leder: Bjørn Olav Hansen.
Påmeldingsfrist: 15.1.
Pris: 2700-3200 kr., studenter får rabatt.

Påmelding: post@peterstiftelsen.no eller ring oss på tlf. 47 48 30 32 (ev.415 49 415) eller skriver :Peterstiftelsen, Falkevei 19, 1555 Son

Vår hjemmeside: www.peterstiftelsen.no eller www.retreater.no for mer info.

Mannen som ville bli lik Jesus, del 4

Høsten 1886 skjer det et vendepunkt i livet til Charles de Foucauld. Han møter abbe Huvelin, en verkbrudden reumatiker og elsket sjelesørger i Saint Augustin i Paris. Møtet med denne abbeden ble til uvurderlig hjelp for Charles, som etter å ha møtt muslimer i Marokko, fikk en lengsel etter å finne tilbake til sin barndoms kristne tro.

Men Charles de Foucauld ville ikke bli en gjennomsnittskristen! Han ville gå hele veien med Jesus.

'Så snart jeg forstod at det fantes en Gud, forstod jeg at jeg ikke kunne gjøre annet enn å bare leve for Ham. Mitt ordenskall og min tro kom samtidig,' sa han ved en senere anledning.

Nå opplevde han at en helt ny verden åpnet seg for ham. Allerede fra begynnelsen sto evangeliets Jesus-skikkelse i sentrum for hans interesse. Omkring Jesus kretset hans tanker og han forsøkte ut fra evangeliene å meisle ut Hans bilde, ikke av teoretisk interesse, men for å etterligne Ham. Trangen etter å bli Kristus-lik synes å ha fylt ham helt og holdent.

Av abbe Huvelin, lærte Charles de Foucauld at den kristne troen, følger et annet mønster enn det han var vant med fra sitt liv i verden. Den hadde en annen verdiskala. Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang, men 'den nederste plassen'.

Charles de Foucauld skrev:

'Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedrelse og i den yttereste litenhet, i og med at Han en gang for alle så bevisst inntok den nederste plassen, så ingen kan komme lenger ned enn Ham. Og når Han forble der så utholdende, ville Han dermed lære oss og vise oss, at mennesker om deres rykte ikke betyr noe, det har ikke noe verdi. Det eneste som er verd noe er nærheten til Gud i Jesu etterfølgelse'.

(fortsettes)

Ordet 'baptist' vil forbli en del av det nye navnet på Sørstatsbaptistene

Som tidligere nevnt her på bloggen har Sørstatsbaptistene satt ned en komite, som arbeider med et navneendringsforslag. At Sørstatsbaptistene vurderer å skifte navn har skapt sterke reaksjoner, fra ulike hold. Man skifter ikke navn på et 166 år gammelt kirkesamfunn med millioner av medlemmer, uten at det vekker debatt.

Nå slår formannen for navneendringskomiteen, Jimmy Draper, fast at det aldri kommer på tale å fjerne ordet 'baptist' fra navnet. Så et eventuelt nytt navn vil ha med 'baptist' på en eller annen måte.

For det ordet handler vel så mye om kirkesamfunnets identitet, ja kanskje mer enn noe annet. Hovedårsaken til at man vurderer en navneendring er i evangeliseringsøyemed. Man ønsker et navn som på en bedre måte kommuniserer hva man står for. En annen årsak er at Sørstatsbaptistene i dag driver et misjonsarbeid over hele verden.

Bildet viser logoen til Sørstatsbaptistene.

Min tro, del 4

I det første leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

"Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper."

Gud presenteres først som Far, dernest som Allmektig, og så som Skaper. Rekkefølgen er ikke tilfeldig, eller likegyldig. I de to foregående artiklene har vi sett på Gud om Far og Allmektig.

På Bibelens første blader møter vi Gud som Skaperen: "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden". (1.Mos 1,1) Det er det første som sies om Gud.

Profeten Jesaja taler om det samme:

"Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og spente den ut, som bredte ut jorden og alt som spirer der, som gir pust til folket på jorden og ånd til dem som ferdes der". (Jes 42,5)

"Jeg laget jorden og skapte mennesker på den. Med egne hender spente jeg ut himmelen, og hele dens hær beordret jeg". (Jes 45,12)

Gud - Skaperen, møter vi igjen i Det nye testamente:

"... ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og alt som finnes der, og jorden og alt som finnes der, og havet og alt som finnes der". (Åp 10,6)

I Det nye testamente knyttes ikke bare Gud Faderen til skapelsen, men også Gud Sønnen. Når han skriver om Det Evige Ord, som er Jesus som blir kjød, skriver apostelen Johannes i sitt evangelium:

"Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til". (Joh 1,3)

Vi finner det samme i den apostoliske undervisningen:

"For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen". (Kol 1,16-17)

Jeg har aldri hatt noen problem med skapelsesberetningen, og jeg har heller ikke noen vanskeligheter med å tro at Gud skapte verden - den usynlige og den synlige - slik Bibelen sier. Skaperverket vitner om hvor stor Skaperen er, og kjenner man Skaperen, så har man heller ingen problemer med å forstå at verden ble til ved Hans skaperord, og hele verden holdes oppe ved Hans makt og kraft.

(fortsettes)

Hva et prospektkort kan gjøre med meg

Her om dagen fikk jeg en pakke i posten. Den inneholdt et gresk ortodoks velsignelseskors i tre, og et prospektkort. Gaven var gitt av den ortodokse biskop Kyrillos, som er blitt en god venn. Det vakre velsignelseskorset skal brukes når Kristi himmelfartskapellet tas i bruk til våren.

Prospektkortet var fra Egypt, og er et bilde av Hl. Katharinaklostret i Sinai ørkenen. Dette kortet ble jeg så velsignet av! Tenk at et helt alminnelig prospektkort kan bli til en slik glede! Kanskje har det å gjøre med at jeg selv bærer på en drøm om å se dette klosteret? Kanskje har det å gjøre med at jeg setter så pris på den som sendte det? Her om dagen ringte en annen venn. Han er pastor i Den evangelisk lutherske frikirke i Sula. Om jeg ikke ville være med til Egypt? Til Anafora? Det har jeg drømt om lenge. Tenk om det kunne bli en realitet! Det må til noen mirakler! Både hva økonomi og helsa angår. Men det er en stor drøm, og har vært det veldig lenge.

I mellomtiden kan jeg se på prospektkortet og glede meg over det! Hl. Katharinaklosteret oser av historie, kontinuitet, tradisjon, de lange linjene. Alt vi trenger i en tid med stadige oppbrudd, stress, fragmentering.

Prospektkortet har fått en plass mellom bladene i min personlige Bibel.

Dagens superapostler

Tillit er noe som blir en betrodd, noe som gis, ikke noe som kan kreves, eller tas.Den opparbeides over tid. Slik er det også med autoritet. Også den gis, vokser frem, og modnes.

Men i dag finnes det mange som setter titler på seg selv. De kaller seg gjerne apostler, og tar seg selv en tjeneste, som ingen andre har gitt dem, eller betrodd dem. De står ikke i noen menighetsrelasjon, hvor de blir holdt ansvarlig for levd liv. De står over menighetene.

Enkelte av de som kler sin åndelige armod med tittelen apostel, har det til felles at de gjerne er blitt såret i en eller annen sammenheng. De føler seg oversett. Ingen har sett deres nådegave, ingen har gitt dem aksept. Få, om noen, har bekreftet deres særskilte kall. Kanskje fordi de aldri har hatt noe genunit kall, men er ute etter en posisjon, en fremskutt plass hvor de sees? Kanskje har omgivelsene sett det de selv ikke har sett: deres umodenhet? At de ikke er personer om bygger, eller som skaper forsoning, men samler rundt seg, og splitter. At nådegaven de mener seg å ha brukes til å manipulere. Ikke til å oppbygge, lege.

Når noen kaller seg apostel, eller profet, burde man være på vakt allerede i utgangspunktet. Det at de selv må si det, viser at de nok mest sannsynlig ikke er det! Man blir ikke apostel eller profet ved å skaffe seg et visitkort.

Når noen står alene, og ikke har noen som har innsyn i deres liv, ingen de holdes ansvarlig overfor, andre enn seg selv, og samtidig hevder at de har en tjeneste som skal hjelpe til med å bygge Kristi kropp, da burde vi være på vakt. Et menneske som ikke vil være en del av Kristi kropp lokalt, har neppe noe å bidra med til Kristi kropp nasjonalt eller internasjonalt. Jo, kanskje èn ting: deres egen oppblåsthet!

Også apostelen Paulus møtte disse superapostlene:

"Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene. Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere. Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium for dere uten betaling, og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere? Andre menigheter har jeg nærmest plyndret; jeg fikk lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe. For brødrene som kom fra Makedonia, ga meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter. Så visst som Kristi sannhet bor i meg, denne æren skal ingen i hele Akaia få ta fra meg! Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud jeg gjør. Men det jeg har gjort hittil, vil jeg fortsatt gjøre. For noen vil gjerne ha skryt for at de er slik som jeg, men den muligheten skal jeg avskjære dem fra. Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger". (2.Kor 11,5-15)

Legg merke til at det er i denne sammenhengen Guds ord taler om at "Satan selv skaper seg om til en lysets engel."

De ekte apostlene er de som aldri snakker om at de er det, og som tjener, slik Jesus.

En Kristi vellukt

Ordene fra 2.Kor 2,15-16 har talt så sterkt til meg om dagen:

"For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv."

Når jeg tenker på de ordene, tenker jeg også på mor Teresa. Hun spredte Kristi vellukt rundt seg. Hennes daglige bønn var denne:

"Jesus, hjelp meg å spre Din vellukt over alt hvor jeg går. Overstrøm min sjel med Din ånd og kjærlighet. Gjennomtreng og ta i eie hele mitt vesen så fullstendig at mitt liv bare blir et gjenskinn av Ditt".

Hva sprer jeg rundt meg i dag?
Hvilket inntrykk etterlater jeg meg?

Høsten er stor - arbeiderne få i Hvite-Russland

Det er ikke så ofte vi hører om de kristnes situasjon i Hvite-Russland, landet som fremdeles er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1919, og som styres med hard, diktatorisk hånd av Aleksandr Lukasjenko.

Unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene i Hvite-Russland har ca 14.000 medlemmer, som kommer sammen i ca 300 menigheter, og 40 nyplantinger. Hvert år legge det til omlag to nye forsamlinger innen denne unionen. Deres visjon er at det skal finnes en baptistmenighet i hvert distriktsby i landet. Slik det er i dag finnes det omlag 15 distriktssentre, omlag 40 byer og 1500 landsbyer av en viss størrelse uten noen baptistmenighet. Det finnes også en Internasjonal Union av Evangeliske kristne/Baptistene som har 4000 medlemmer, og et ukjent antall uregistrerte baptistmenigheter. Disse kalles også for undergrunnskirken, slik den også ble kalt den gangen Sovjetunionen eksisterte.

Et av de største hinderne for evangeliets spredning i Hvite-Russland er landets strenge lovgivning. Loven, som er fra 2002, innebærer at all religiøs aktivitet skal foregå i en registrert kirkebygning. Det er forbudt å registrere en baptistkirke eller et menighetskontor i et hus man bor i, og det gjør det også forbudt å samles til gudstjenester i private hjem.

Men dette til tross: nye menigheter plantes!

En av menighetsplanterne er Oleg. Han kom til tro for 15 år siden gjennom en kristen som vitnet for ham. Oleg har plantet en menighet utenfor hovedstaden Minsk. Menigheten møtes i en liten bygning som bare inneholder ett rom. Det er plass til 50 her. Omlag 20 stykker kommer sammen hver søndag. De synger salmer ved hjelp av musikken fra en kasettspiller. Etter gudstjenesten har de måltidsfellesskap.

På et lite sted har Pavel startet opp et arbeid. Vi skal ikke nevne navn, han kan få problemer med myndighetene. Menigheten vokser sakte. De har klart å skaffe seg et hus, hvor de holder møter.

Nå ber de om forbønn. Høsten er stor i dette landet, arbeiderne få. Særlig gjelder det den fattige landsbygda. Kanskje du vil være med på å be om at Guds rike får vokse?

På bildet ser du en samling i Betlehem baptistkirke i Minsk, en av de største registrerte menighetene i landet, som har 10 millioner innbyggere.

Hvem bryr seg om dagens forfølgelse av kristne i Russland?

Dagen i Sverige har denne fredagen en svært interessant artikkel av Rauli Lehtonen (bildet), internasjonal sekretær for Ljus i Öster (tidl. Slaviska Missionen). Rauli Lehtonen er en av de fremste vestlige kjennerne av de evangeliske kristnes situasjon i det tidligere Sovjetunionen. Han bekrefter mye av det jeg allerede har dokumentert på Facebook-siden "Martyrkirkens venner", hvor man særlig i Sentral-Asia opplever at de kristnes situasjon er blitt mye vanskeligere. Artikkelen er aktualisert av det nylige valget i Russland, og at biskopene innen pinsebevegelsen i landet møtes i tiden 8.-10. desember for å samtale om den vanskelige situasjonen mange evangeliske kristne opplever.

Rauli Lehtonen skriver:

"Det finns i dag 20 miljoner nominella muslimer i Ryssland, vilka satt en speciell prägel på livet i tiotalet autonoma republiker med islam som en härskande nationell religion.

Ibland har det blivit starka politiska motsättningar i republiker som Tatarstan, Basjkortistan, Tjetjenien, Dagestan och Ossetien.

Speciellt svårt har det varit för de evangeliskt kristna kyrkorna i dessa områden. Det har varit svårt för många baptist- och pingstförsamlingar att få registrering, statliga lokaler har inte hyrts ut till kyrkor, gudstjänster på de nationella språken har varit förbjudna och så vidare. Men, vem bryr sig om att kristna förföljs i dessa delar på grund av sin tro?"

Lehtonen gir også konkrete eksempler på diskriminering av kristne i Russland:

Pingstförsamlingen i Krasnodar med 5000 medlemmar har under många år samlats i ett tält, då de vägrats samlingslokaler. Filadelfiaförsamlingen i Izhevsk har en av de modernaste evangeliska kyrkorna i hela Ryssland med plats för 2000 gudstjänstbesökare. Problemet är att den inte får användas, då myndigheter ställer krav som vida överskrider de normer, som ställs i Västeuropa eller till företrädare för andra trosriktningar... Den 22 oktober skickade ryska Pingstunionen ut en vädjan om förbön inför en rättegång mot Pingstförsamlingen i Chabarovsk. Myndigheterna hade tagit beslut om att stänga deras kyrka, eftersom församlingen bad för sjuka, lade händer på folk och bad i tungor. Brevet tyder på att hela Pingströrelsen i Ryssland står inför ett hot att i förlängningen kunna förlora sina juridiska rättigheter som samfund".

Du finner hele artikkelen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=288938

Foto: Mariannelund Folkhögskola.

Min tro, del 3

En rett oppfatning om Gud er nødvendig. Ikke bare gjelder det teologisk, men også vårt praktiske hverdagsliv. For et menneske som kommer til rett tro på Gud befries fra tusenvis av jordiske problem, fordi man da innser hvor små og tidsbegrensede disse problemene er, sammenlignet med den Gud vi tror på. I møte med GUD - Den Evige, Uforanderlige, Hellige, Suverene, opplever man sin litenhet og ubetydelighet - og ikke minst fortapthet. Man opplever det som en byrde, og denne byrdens tyngde. Men om mennesket ikke opplever den, blir evangeliet uten betydning. Først når man aner hvor stor og opphøyet Gud er, forstår man at man har behov for en Frelser! For alle de som har en lav forestilling om Gud går evangeliets kraft tapt.

Derfor er det svært betenkelig at det forkynnes så lite om Guds hellighet i vår tid. Men det blir ingen sorg over synd og ingen Åndens byrde før vi får se Gud opphøyd. Av menneskehjertets synder er vel ikke noen mer avskyelig for Gud enn avgudsdyrkelsen, for den er jo et vrengebilde av Gud. Et menneske som huser en slik synd i sitt hjerte mener at Gud er annerledes enn det Han er, hvilket i seg selv er en uhyggelig synd, og erstatter den ene sanne Gud med en gud lik en selv.

Skyldes den manglende hellighetsforkynnelsen at vi selv ikke har møtt den tre ganger hellige Gud?

Profeten Jesaja hadde et skjellsettende møte med Gud:

"I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet. Serafer sto omkring ham. Sek vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han, Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet. Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarene Gud." (Jes 6,1-5)

Gud er kjærlighet! Ja, det er en side av Hans karakter. Om vi bare forkynner denne ene siden av Gud, forkynner vi en annen Gud enn den Bibelen taler om! La oss akte oss for at vi i vår hovmodighet tror at avgudsdyrkelse bare består i å falle ned og tilbe synlige gjenstander og at siviliserte mennesker er fri fra slikt. Avgudsdyrkelsens vesen består i at man forestiller seg Gud på en måte om er Ham uverdig.

(fortsettes)

Anabaptistiske kjerneverdier

De anabaptistiske kjerneverdiene som er utarbeidet av The Anabaptist Network i Storbritannia, er nå blitt oversatt til svensk. Disse kjerneverdiene er ikke en trosbekjennelse, men definerer i korthet hva anabaptismen i dag representerer. Disse kjerneverdiene synes jeg er så interessante, at de også burde gjøres tilgjengelige for norske lesere. De danner utgangspunktet for det arbeidet som det skandinaviske anabaptistiske nettverket driver. Nettverket ledes av Jonas Melin, som sees midt på bildet. Han er lærer ved Mariannelund folkehøgskole, hvor han underviser blant annet i menighetsplanting. Han er medlem av Råslätts forsämlingsgemenskap. På bildet, som er tatt i forbindelse med starten av den anabaptistiske nettverket i desember 2009, sees også Fredrik Wenell, Else-Marie Carlsson, og Disa Rutschman. Her kan du lese kjerneverdiene:


1. Jesus är vår förebild, lärare, vän, frälsare och Herre. Han är källan till vårt liv och den centrala referenspunkten för vår tro och vår livsstil. Han är också utgångspunkten för vår förståelse av församlingen och vårt engagemang i samhället. Vi är fast beslutna att både följa Jesus och att tillbe honom.

2. Jesus är centrum i Guds uppenbarelse. Vi tror på ett Jesuscentrerat förhållningssätt till Bibeln och den kristna gemenskapen som det primära sammanhanget för att läsa Bibeln och urskilja och tillämpa dess budskap för lärjungaskap.

3. Den västerländska kulturen håller sakta på att lämna kristendomens era, i vilken kyrkan och staten tillsammans styrde över ett samhälle där så gott som alla antogs vara kristna. Detta arrangemang hade möjligen vissa positiva effekter för värderingar och institutioner, men kristendoms-eran förvanskade evangeliet och marginaliserade Jesus. Som ett resultat av detta är den västerländska kyrkan idag dåligt rustad för mission i en efterkristen kultur. När vi reflekterar över detta vill vi lära av erfarenheter och perspektiv från rörelser som anabaptismen, som förkastade ”kristendomssystemets” värderingar och strävade efter alternativa sätt att tänka och handla.

4. Kyrkan har ofta sammankopplats med status, överflöd och makt. För efterföljare till Jesus är detta olyckligt och det skadar vårt vittnesbörd. Vi vill istället vara sårbara och utforska nya sätt att vara goda nyheter för de fattiga, maktlösa och förföljda. Vi är medvetna om att sådant lärjungaskap väcker motstånd som kan leda till lidande och ibland även till martyrskap.

5. Församlingar är kallade att vara överlåtna gemenskaper för lärjungaskap och mission. De ska vara platser där man bygger vänskap, är ansvariga inför varandra och där många stämmor hörs. När vi äter tillsammans och delar brödet och vinet, upprätthåller vi hoppet och söker Guds rike tillsammans. Vi är överlåtna till att forma och utveckla sådana församlingar där både unga och gamla värdesätts, ledarskapet är konsultativt, uppgifter är relaterade till gåvor snarare än till kön och dopet är för troende.

6. Andlighet och ekonomi hänger ihop. I en individualistisk och konsumtionsinriktad kultur och i en värld där ekonomisk orättvisa är rådande, strävar vi efter att leva enkelt, dela med oss generöst, visa omsorg om skapelsen och arbeta för rättvisa.

7. Fred hör till evangeliets kärna. Som efterföljare till Jesus i en splittrad och våldsam värld är vi inriktade på att finna ickevåldsalternativ och på att lära oss skapa fred mellan människor, mellan och inom församlingar, i samhället och mellan nationer.

Min tro, del 2

Jeg husker barndommens kjekling: 'Faren min er sterkere enn faren din, så!' Minnene fra en god oppvekst med en veldig snill far, som dessverre døde da jeg var 12, fanger min oppmerksomhet når jeg leser dette første leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen:

"Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper."

Det er en interessant kobling - synes jeg - mellom Gud som Far, som Abba, som jeg skrev om i den forrige artikkelen, og Den Allmektige. En rett oppfatning av hvem Gud er, er nødvendig. Det avgjørende for et menneske er ikke hva han eller hun i et gitt øyeblikk sier eller gjør, men hvem han eller hun innerst inne tror at Gud er. Så kan man undres hvorfor den eller de som skrev Den apostoliske trosbekjennelsen ville understreke Guds allmakt, og ikke noen av Hans andre egenskaper: At Han er selvtilstrekkelig, evig, uendelig, uforanderlig, trofast, god, rettferdig, vis, full av nåde og kjærlighet, bare for å nevne noe.

Men de stanset altså ved dette: Den Allmektige, og de koblet dette sammen med at Gud er Far, og det viktigste for dem synes altså å være å understreke først at Gud er Far, Abba, og så at Han er allmektig. Det gir jo uttrykk for et sant Gudsbilde, og som trengs i dag, hvor stort sett bare èn side av Gud presenteres: at Han er kjærlighet.

Overhøyhet og allmakt hører sammen. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. For å regjere suverent må Gud ha all makt. Det er hva allmektig betyr. Ordet forekommer ca 50 ganger i Bibelen og anvendes aldri om noen annen enn Gud. Han alene er Den Allmektige. Gud er i besittelse av det som ingen annen skapning har, nemlig en overflod av ufattelig makt, en styrke som er absolutt.

I Salme 62,12 sier David det slik:

"Èn gang har Gud talt, ja, to ganger har jeg hørt det: Styrke hører Gud til."

Apostelen Paulus sier at naturen er et bevis på at Guds makt er evig:

"For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning". (Rom 1,20)

Og apostelen Johannes får et lite glimt av himmelen, og skriver i Åp 19,6:

"Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge".

Allmektighet er likevel ikke et uttrykk for summen av all makt, men en egenskap hos en personlig Gud som vi som kristne tror er Jesu Kristi Gud og Far og som også er Far for den som tror på Ham. Den som tror på Gud finner i denne kunnskap en kilde til en underbar kraft for sitt eget indre liv. Hans tro løfter seg oppover for å ta det store spranget til fellesskap med Ham som kan gjøre alt hva Han vil og for hvilken ingenting er for tungt eller vanskelig, fordi Han har all makt.

Burmesiske regjeringssoldater angrep kristne landsbyer

Mens utenriksminister Hillary Clinton ankom Burmas hovedstad i forrige uke, for å gi sin støtte til de burmesiske myndighetenes tilsynelatende vilje til å diskutere minoritetsgruppers rettigheter i landet, drepte burmesiske regjeringsoldater sivile og brente hus i en stat hovedsakelig befolket av kristne, 725 kilometer unna.

En kvinne ble drept, og seks andre i landsbyen Waingmaw i Tarlawgyi området i staten Kachin i forbindelse med soldatenes angrep. Også nabolandsbyene Nam Wai og Hpa Ke ble angrepet av regjeringssoldater. Her ble tilammen 15 hus brent ned til grunnen (bildet), og flere mennesker skadet.

La oss huske våre burmesiske venner i forbønn.

Pionerer for å nå Cheyenne indianerne med evangeliet hedret

Medlemmer av Native Mennonite Ministries og Mennonite Church Canada Native Ministries, feiret Betty og Lawrence Hart under et festmøte 13.-15. oktober, for deres tjeneste blant Arapaho og Cheyenne indianerne i Oklahoma. Ekteparet Hart har tilbrakt hele sitt voksne liv med å gi disse to urbefolkningsgruppene evangeliet. Som en erkjentlighet for deres trofaste arbeid fikk de overrakt en håndlaget stav og en håndmalt tromme med en due som motiv.

Lawrence Hart (78) har vært pastor for Koinonia Mennonite Church som ligger utenfor Clinton i Oklahoma i 48 år. Ekteparet har bygget opp Cheyenne Cultural Center, som er et opplevelsessenter hvor gjestene får et innblikk i livet og kulturen til Cheyenne indianerne. Dette senteret inneholder også et studiested for Cheyenne indianernes språk.

Menigheten - en parantes i historien? Del 2

Når apostelen Peter skal beskrive menigheten, skriver han i 1.Pet 2,5 om levende steiner:

"Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus..."

Bibelen begynner med Guds skapelse, og avslutter med Guds bygning. Og mens vi blir født inn i Guds skapelse,så må vi bli født på ny for å bli en del av Hans bygning - som er menigheten.

Når vi leser skapelsesberetningen i 1.Mosebok, nevnes tre kostbare substanser: gull, bdellium (perler) og onyks-stein (1.Mos 2,11-12) Går vi til Bibelens siste bok, Åpenbaringen, ser vi at Det nye Jerusalem, som vi kan lese om i kapitel 21 og 22 vil vi se at Det Nye Jerusalem består av disse kostbare substansene. Byen består av gull, perler og kostbare steiner. Ved begynnelsen av Bibelen beskrives materialene, ved slutten ser vi Bygningen - Det Nye Jerusalem. Og det som finnes mellom disse to ytterpunktene er det Bibelen handler om!

Leser vi Bibelen nøye, så vil vi se at det er en rød tråd fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, og den tråden handler om Guds bygning. Det er fascinerende lesning. Men vi trenger Åndens åpenbaring for å se det som kalles for Guds evige hensikt.

På 1970-tallet fikk vi på mitt hjemsted besøk av engelske brødre som underviste oss om menigheten slik den ser ut fra Guds synsvinkel. Det er få ting som har velsignet meg så mye som nettopp denne undervisningen. Den ble en øyeåpner, og siden den gangen har jeg aldri sluppet tak i det jeg fikk nåde til å se. I vår tid er det mange som er opptatt av strukturer og måten menigheten bør komme sammen på, og fungere. Det er vel og bra, men om man ikke har sett hva menigheten er, slik den var tenkt fra Guds synsvinkel, så hjelper det lite å snakke om hvordan menigheten skal se ut og hvordan den skal fungere.

Vi må først gripe Guds visjon for sitt hus, sitt hvilested. Det er hva vi skal se nærmere på i artiklene som følger.

(fortsettes)

Menigheten - en parantes i historien? Del 1

Menigheten - en parants i historien? Ja, slik ble det fremstilt i et leserinnlegg i avisen Dagen forrige uke. Skulle den kristne kirke være en slags plan B i Guds frelseshusholdning? Det er en underlig lære, som ikke stemmer med Det nye testamente.

Menigheten har vært i Guds tanke fra før denne verden ble grunnlagt. Apostelen Paulus skriver om dette blant annet i Efeserbrevet:

"Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. (Ef 3,5-6)

Om menigheten leser vi:

"... Guds menighet som Han kjøpte med sitt eget blod." (Apg 20,28)

"... Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den." (Ef 5,25)

"... men som han gir det mat og har omsorg for det, slik Herren gjør med menigheten." (Ef 5,29)

"... og de to skal være ett kjød. Dette er en stor hemmelighet, jeg taler her om Kristus og menigheten." (Ef 5,31-32)

I denne serien skal vi se nærmere på menigheten slik Gud ser den.

(fortsettes)

Bildet er fra en baptistmenighet i Ukraina.