I går leste jeg det gripende avskjedsbrevet fra erkebiskop Gabriel (bildet). Det er skrevet av en med et sant hyrdehjerte. Erkebiskop Gabriel har vært eksark for Konstantinopels patriark, som Hl.Nikolai ortodokse menighet i Oslo hører inn under. Den elskelige erkebiskopen som mange i Norge setter stor pris på, må gå av på grunn av alvorlig sykdom. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes gjengir jeg her en ny oversettelse til norsk av erkebiskopens avskjedsbrev:
Ærede fedre, brødre og søstre! Alle dere barn i den åndelige flokk som Kristus har betrodd meg!
Jeg må dele en alvorlig beslutning med dere. Som dere vet, er jeg angrepet av en brutal sykdom som bare blir verre og ikke gir håp om noen lindring. Den smerte som fortærer meg, den er, såvidt jeg forstår, meget vanskelig å overvinne, på tross av at Gud selv har vist oss, at lidelsen kan være en kilde til liv. Allikevel har jeg ikke lengere styrke til å vareta min biskopelige tjeneste, på grunn av min kraftløse og smertefulle tilstand, og liksom den gamle Simeon ber jeg til Herren: Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred (Luk. 2,29).
Jeg har videre, etter å ha informert Stiftsrådet, anmodet Hans Hellighet Patriark Bartholomeos I om å få trekke meg tilbake som pensjonert biskop hjemme hos meg selv i Maastricht og dér fortsette min behandling mot sykdommen i fullkommen ro, slik legene råder meg til, og i den bønn som blir min eneste trøst. Det er tungt for meg å si ’farvel’ til dere, særlig fordi dere sannsynligvis ikke alle sammen er rede til å akseptere min avgang. Sannsynligvis kommer jeg til å skuffe mange av dere ved å trekke meg tilbake. Men vær viss på at alt jeg gjør, gjør jeg til beste for Kirken og mere konkret for vårt erkestift. Det er mitt håp at deres kjærlighet og deres medfølelse vil tillate dere å akseptere en beslutning som nå ikke lenger kan endres.
I det øjeblikk jeg forlater den oppgave som jeg mottok for nesten 10 år siden, dels efter Herrens vilje, dels ved deres valg og med Hans Hellighed den Økumeniske Patriark og hans hellige Synodes velsignelse, tenker jeg på alle dere, som jeg har fått lov å arbeide sammen med: prestene, diakonene, munkene og nonnene og hele legfolket. Gennom disse mange år er det knyttet bånd mellom oss. Jeg har erfart dyp glede og er mange ganger blitt trøstet, også midt i trengsel og motgang. I dette bevegede øyeblikk er den sterkeste følelse i meg hengivenhet og takknemlighet. Jeg takker Herren for at Han har overøst min tjeneste som erkebiskop med sin overstrømmende kjærlighet. Selv i den prøvelse som det nå er blitt meg gitt å leve i, betrakter jeg meg som ”Herrens elskede disippel”, for som apostlen Paulus sier, ”min kraft fullendes i skrøpelighet” (2. Kor. 12,9). Denne kjærlighet i Kristus har vist seg på en levende og konkret måte, særlig gennom dere, elskede brødre og søstre, hva enten dere er nær eller langt borte, dere som har delt gleder og sorger med meg, og som har støttet mig. Sammen har vi gennomlevd mangt og mye. Vi har bedt sammen, vi har arbeidet sammen på vår felles opplysning og helliggørelse. Sammen har vi satt vårt håp til Herren, sammen har vi fått del i Jesus Kristus og dermed i tiden, her og nå, oppbygget Den Levende Guds hellige Kirke.
Jeg takker Gud, først og fremst for dere prester, mine brødre og medtjenere ved Herrens Bord. Dere har alle en plass i mitt hjerte. Dere er livskraften i vårt stift, for dere bygger det daglig opp så det kan bli en levende organisme i harmoni til med én stemme og ét forenet hjerte å lovsynge Faderens og Sønnens og Helligåndens herlige og praktfulle Navn.
Likeledes takker jeg Herren for mine betrodde medarbeidere, diskrete men effektive, besjelede av en tjenende og uselvisk ånd, som har hjulpet og omgitt meg gjennom alle årene, det være seg i Stiftsrådet, i Stiftsadministrasjonen, i Katedralen, på Institut Saint-Serge, i menighetene og prostiene, i Frankrike som i de øvrige landene.
Til sist takker jeg Herren for dere alle, mine brødre og søstre, elskede troende i Erkestiftet. Jeg har alltid holdt av å diskutere med dere, å utarbeide prosjekter og å dele stunder av vennskap. Dertil føyer seg alle de, jeg på et tidspunkt har møtt på mine meget tallrike pastorale besøk rundt i Erkestiftet i alle de mange land i Vesteuropa hvor vi har menigheter og kommuniteter. Jeg er dere takknemlig, og liksom apostlen ”kan jeg ikke holde opp med å takke for dere når jeg kommer dere i hu i mine bønner” (Ef. 1,16).
Vi taler om anerkjennelse og kjærlighet, men hvordan skulle vi kunne unngå å nevne tilgivelse? Jeg er bevisst på at når det har vært offentlige debatter eller private diskusjoner, likesom når der er blitt truffet pastorale beslutninger, har visse personer kunnet bli såret eller bedrøvet. Sannhetens budskap og troskap overfor Kirkens Tradition er ikke alltid kjærkomment. Det er en lidelse for dén, som lytter dertil, og ofte også for dén, som uttrykker dem. Jeg har noen ganger også kunnet ta feil, for ingen av oss er ufeilbarlige, heller ikke deres biskop. Jeg er også bevisst på mine egne svakheter, og jeg ber om tilgivelse hos Gud og hos dere alle for dét, som har kunnet gjøre dere vondt. Jeg ber dere om tilgivelse for mine feil og mangler. Jeg ber dere også om i mitt navn å tilgi alle, som har krenket oss. Vi aksepterer ikke det onde, heller ikke synden, især ikke synden imod Kirken, men vi må tilgi og be for dem, som er kommet på avveie, at de må finne tilbake til den rette vei. Må den barmhjertige Fader la oss skilles i fred og forsoning.
Så er da øyeblikket kommet, hvor jeg skilles fra dere. Hvordan skal jeg gi utttrykk over for dere for alt dét som er i mitt hjerte? Jeg er overbevist om at min avskjed er efter Guds vilje og at den med Guds hjelp, vil bli et gode, både for dere og for meg. Bevar alltid, på tross av prøvelser av enhver art, tillit og håp til Guds Ord, som er løftet om vår frelse og vår Kirkes styrkelse. Kirkens frihet og den ortodokse tros universalitet er de to skatter som jeg har forsøkt å bevare efter eksemplet fra mine forgjengere i spissen for Erkestiftet. Det har jeg gjort for at det skulle bli mulig for oss å konsentrere oss om dét som i Kristi disiplers øyne bør utgjøre det ”eneste nødvendige”: ”Søk først Guds Rike og Hans rettferdighet”, som Herren selv byr oss (Matt. 6,33). Mitt siste ord skal være en bønn til dere om å bevare kjærlighet og enhet mellom dere. Dét er vår Kirkes mest dyrebare skatt. Må Herren verdiges å ”gi dere visdommens ånd” og ”opplyse deres hjerters øyne, så dere forstår, hvilket håp Han kalte dere til” (Ef. 1, 17-18).
Må Gud hjelpe oss og forbarme seg over oss! Må Herrens fred alltid være med dere alle! Ta imot min velsignelse.
Paris, den 8. Januar 2013
Sign. +Erkebiskop Gabriel av Komana
o.jpg)
